Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 92 S (2017–2018)

Endringer i statsbudsjettet 2018 under Landbruks- og matdepartementet (Reindriftsavtalen 2018/2019 m.m.)

Til innholdsfortegnelse

5 Nærmere om enkelte viktige politikkområder

Den viktigste forutsetningen for å nå målene om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft er at reintallet er i samsvar med beitegrunnlaget, at reindriftens arealer for økt produksjon og lønnsomhet blir ivaretatt, samt at tapet av rein reduseres.

Reindriften er en familiebasert næring. Utover at en familiebasert næring bidrar til ivaretakelse av reindriftsamisk kultur og levesett, innebærer det at reindriften også har tilgang på arbeidskraft i arbeidsintensive perioder. I den forbindelse vises det til viktigheten av at yngre generasjoner får delta i den daglige driften og andre reindriftsrelaterte aktiviteter. Gjennom slik deltagelse skjer det en viktig kunnskapsoverføring som er av stor betydning for de som fremover skal ha sin hovedvirksomhet i reindriften. Slik deltagelse er også sentralt for ivaretakelse og utvikling av den reindriftsamiske kulturen.

Dagens familiebaserte reindrift er i stor grad basert på kjøttproduksjon. Dette er den viktigste inntektskilden i næringen. For å sikre god lønnsomhet i driften, er det derfor avgjørende å ha en høyest mulig kjøttproduksjon, samt annen produksjon med utgangspunkt i reindriften. Behovet for å legge til rette for utvikling av tilleggstjenester i reindriften er også noe som Sametinget særlig har fremhevet i sine innspill til forhandlingene om reindriftsavtalen.

Den familiebaserte driften kan best ivaretas og utvikles ved at reindriften har et godt økonomisk utkomme av driften. Ved å skape seg et økonomisk handlingsrom, gis reindriften samtidig frihet til å organisere egen drift. Det er sentralt at man legger til rette for denne friheten gjennom de reindriftspolitiske virkemidlene.

I det videre gjennomgås enkelte aktuelle politikkområder.

5.1 Avgiftsfritak ved kjøp av driftsmidler i reindriften

Snøscooter, ATV og terrengmotorsykkel er de motorkjøretøyene som i hovedsak benyttes i reindriften. Disse kjøretøyene blir i merverdiavgiftssammenheng ansett som personkjøretøy. En reindriftsutøver har derfor i utgangspunktet ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelse og drift av slike kjøretøy. Imidlertid har de reindriftsutøverne som er registrert i merverdiavgiftsregisteret rett til fradrag for inngående merverdiavgift ved anskaffelse av en ny snøscooter annet hvert år.

Ved at reindriften i hovedsak benytter transportmidler som anses og behandles avgiftsmessig som personkjøretøy, kommer reindriften i utgangspunktet dårligere ut enn de næringer som kan benytte seg av kjøretøy som skjermes fra engangsavgifter og som får fullt fradrag for inngående mva.

Regjeringen Solberg har en politisk målsetting om å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell og markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. I dette ligger det bl.a. at reindriftsutøvere som har reindrift som hovednæring, både skal anses og behandles som næringsutøvere. Med dette som utgangspunkt, hadde regjeringen i Sundvolden-plattformen konkretisert at bønder og reineiere skal likebehandles når det gjelder avgifter på driftsmidler.

I budsjettframlegget for 2018 ble det annonsert at regjeringen i løpet av 2018 vil innføre avgiftsfritak for kjøp av driftsmidler i reindriften. Videre at ordningen vil bli gjort gjeldende både innenfor det samiske reinbeiteområde og i de områder som er gitt konsesjon etter reindriftsloven.

Finansdepartementet har sendt ut høringsnotat med forslag til hvordan avgiftsfritak for driftsmidler i reindriftsnæringen skal gjennomføres. Videre legger Finansdepartementet opp til konsultasjoner med Sametinget og NRL om regelverket knyttet til avgiftsfritaket. Det tas sikte på å innføre avgiftsfritaket fra 1. juli 2018.

5.2 Chronic Wasting Disease (CWD)

5.2.1 Innledning

CWD (skrantesjuke) er en prionsykdom som kjennetegnes ved gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptomer og avmagring, og som alltid ender med død. Skrantesjuke har i over 40 år vært kjent hos ulike hjortedyr i Nord-Amerika. Sykdommen ble for første gang påvist i Europa hos villrein i Nordfjella sone 1 våren 2016. Totalt er det hittil påvist 19 positive tilfeller på villrein i Nordfjella. Sykdommen er ikke påvist i andre villreinstammer eller hos tamrein.

I tillegg er det påvist en variant av CWD på to elg i Selbu og på en elg i Lierne, samt på en hjort i Gjemnes kommune i Møre og Romsdal. I mars 2018 ble det også funnet en positiv prøve på elg i Finland. Den typen CWD som er funnet på rein i Nordfjella er den samme typen som er funnet i Nord-Amerika, mens den typen som er funnet på elg og hjort er en atypisk variant.

5.2.2 Tiltak for å redusere smitte

Forskrift om tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease (CWD) ble fastsatt av LMD 11. juli i 2016 for å forhindre spredning av CWD. Gjennom forskriften er det innført forbud mot luktestoff, og begrensninger for fôring og bruk av saltslikkestein til hjortedyr. Det er heller ikke lov å flytte levende hjortedyr over fylkes- eller landegrenser, og Mattilsynet må varsles ved sykdom på hjortedyr. I forskriften er det lagt inn enkelte unntak for reindriften.

For å begrense smitte til områder utenfor de områder hvor man har funnet smitten, har Mattilsynet utarbeidet og fastsatt en soneforskrift med ekstra forbud og påbud. Dette gjelder for nærmere definerte kommuner omkring Selbu, samt for kommuner i og omkring Nordfjella. Forskrift om soner ved påvisning av Chronic Wasting Disease (CWD-sone) ble fastsatt av LMD 12. juni 2017. Formålet med forskriften er å begrense spredning av sjukdommen, og omfatter alle hjortedyr, inkludert rein. Konkret omfatter tiltakene følgende:

  • Forbud mot å flytte levende hjortedyr ut av sonene.

  • Forbud mot å flytte skrotter, kadaver og slakterester ut av sonene, samt planter og lav som er tenkt brukt til fôr til hjortedyr.

  • Forbud mot slikkesteiner (til alle dyr) som er tilgjengelige for hjortedyr.

  • Forbud mot å legge ut fôr på utmark til dyr dersom fôret er egnet og tilgjengelig for ville hjortedyr.

  • Påbud om å rengjøre og desinfisere jaktutstyr samt å dekke til slakterester.

  • Påbud om at fôr som lagres på innmark og som oppsøkes av hjortedyr, skal sikres mot at ville hjortedyr får tilgang til fôret.

Med bakgrunn i at sykdommen er dødelig og ikke vil forsvinne av seg selv ble det gitt klare faglige råd om at hele villreinstammen i sone 1 skal tas ut. Sone 1 er et geografisk område mellom Rv 52 som går mellom Hemsedal og Lærdal og Rv 50 mellom Hol og Aurland. Mattilsynet og Miljødirektoratet laget på oppdrag fra LMD en saneringsplan for uttak av villreinbestanden i sone 1. Hele villreinstammen i Nordfjella er nå sanert. Uttaket har foregått gjennom en utvidet ordinær jakt høsten 2017 med efterfølgende statlig felling.

Området skal nå være uten villrein i omlag fem år. Med utgangspunkt i nye metoder for å teste om det er skrantesjuke i miljøet, vil lengden på brakkleggingsperioden løpende bli vurdert. Når brakkleggingsperioden er over, skal villreinbestanden reetableres.

Siden det første funnet av skrantesjuke i 2016 er det testet om lag 41500 hjortevilt og tamrein. Utover felte dyr gjennom jakt og slakting av tamrein omfatter prøvetaking også hjortedyr som dør eller blir avlivet som følge av sykdom eller skade, inklusive trafikkdrepte, i hele landet.

5.2.3 Nærmere om tiltak med konsekvenser for reindriften

Filefjell reinlag grenser direkte mot Nordfjella villreinområde. For å hindre sammenblanding av rein fra Norefjella og rein fra Filefjell reinlag, og for å unngå at tamrein trekker inn i sone 1, ble det sommeren 2017 oppført gjerder langs med Riksveg 52 i Hemsedal og Lærdal kommuner. Gjerdene ble finansiert med 2,1 mill. kroner over Reindriftsavtalen og vel 1,0 mill. kroner over LMDs budsjett.

I utarbeidelsen av regelverk med konsekvenser for reindriften er både NRL og Sametinget konsultert. Reindriften har også vært representert i arbeidsgrupper og blitt tatt med på råd i utarbeidelsen av enkelte planer og tiltak.

Gjennom det regelverket som er etablert, er det trukket en nasjonal skillelinje som er trukket sør for Trondhjemsfjorden. Formålet med grensen er å forsøke å hindre at CWD-smitte spres fra sør til nord på grunn av flytting av levende dyr og fôr.

Regelverket setter begrensninger for flytting av tamrein. En eventuell flytting krever tillatelse fra Mattilsynet. Det vil ikke bli gitt tillatelse til å flytte tamrein fra et sted sør for den ovennevnte grensa til et sted nord for grensa. Det er likevel et unntak for tamrein som krysser fylkesgrenser i samsvar med fastsatte beitebruksregler, ved tilbakeføring av tamrein som selv har krysset fylkesgrensen eller når dyrene fraktes direkte til slakteri.

Det er også forbudt å flytte tamrein over landegrensene. Også her er det et unntak for dyr som har faste beiteområde på andre siden av grensen.

Tamrein fra områder uten CWD skal ikke fôres med fôr, inkludert lav, som er sanket inn fra områder med skrantesjuke. Slike områder er per dags dato Selbu-sonen og Nordfjella-sonen. Tamrein og oppdrettshjort fra steder nord for den nasjonale skillelinjen sør for Trondheimsfjorden skal heller ikke fôres med fôr sanket inn på steder sør for denne grensen. På grunn av usikkerhet om reinlav fra Sverige og Finland er trygt eller ikke, har Mattilsynet frarådet å bruke lav fra Sverige og Finland, men tilsynet har ennå ikke kommet til at det er forbudt.

Det er også innført forbud mot å innføre eller utføre tamrein som skal delta i sports- eller kulturarrangementer. Det er lagt inn et unntak knyttet til tamrein som skal delta i sports- eller kulturarrangementer i angitte områder i Sverige, eller returnere til området i Sverige etter deltagelse i sports- eller kulturarrangementer i Norge. En forutsetning er at kompetent myndighet i Sverige har innvilget tillatelse til utførselen.

Det er særlig bestemmelser knyttet til begrensninger i å sanke fôr som har hatt, og vil ha konsekvenser for reindriften. Det er problematisk å få tak i reinlav til overgangsfôring av rein, samt til fôring av rein i områdene som omfattes av manglende konvensjon mellom Norge og Sverige. Dette fører igjen til at utgiftene med tilleggsfôring øker.

For å redusere de negative konsekvensene, ble avtalepartene under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2018/2019 enige om å legge til rette gjennom bruk av forskningsmidlene over Reindriftens utviklingsfond, for utvikling av et overgangsfôr som reinen kan tilpasse seg til uten en lengre overgangsfôringsperiode. Ved at det er særlig de distriktene som er utestengt fra sine vinterbeiter i Sverige som har de største utfordringene med at det nå ikke gis mulighet til å sanke reinlav, ble avtalepartene også enige om å øke dagens tilskudd til disse distriktene.

5.3 Kriseberedskap i reindriften

Reindrift er basert på helårsbeiting i utmark og fjellområder hvor dyrene lever i sitt naturlige miljø gjennom hele året. Driften er basert på reinens tilpasning til naturmiljøet i et arktisk og subarktisk økosystem. Reinens naturlige forflytting mellom ulike årstidsbeiter er selve bærebjelken for en optimal økologisk og økonomisk matproduksjon i disse områdene. Den naturlige forflyttingen danner også grunnlaget for reindriftskulturen med en delvis nomadisk driftsform. Dette er hovedformen i alle de samiske reinbeiteområdene i Norge.

Siden både naturforholdene og reinens behov varierer gjennom året, er det nødvendig å flytte reinen mellom ulike beiteområder. Dette mønsteret er tilnærmet det samme år etter år, men variasjonen i naturforholdene fører til store regionale forskjeller mellom ulike deler av reindriftsområdet.

Generelt er dyrevelferden i reindriften god. En grunnleggende forutsetning for god dyrevelferd er at dyrene har tilgang på tilstrekkelig med mat og drikke. Reineiere har i likhet med andre dyreeiere plikt til å sørge for at reinen har tilgang på dette, jf. § 24 i dyrevelferdsloven.

Fordi reinen beiter fritt, kan det likevel oppstå situasjoner der dyrene ikke får tilstrekkelig med mat selv om reintallet er tilpasset beitegrunnlaget. For eksempel kan det skje på grunn av uforutsette værforhold som gjør at beitet blir utilgjengelig på grunn av mye is og/eller snø. Dette kalles ofte for «låste beiter». Under særskilte tilfeller med barfrost kan også dyrenes tilgang til drikkevann begrenses som følge av islagte vannkilder. En sen vår med sen snøsmelting kan også skape en vanskelig beitesituasjon for reindriften, særlig når det er mye snø i terrenget.

For å sikre god dyrevelferd og unngå tap av rein i slike situasjoner, vil det være nødvendig å iverksette tiltak for å sikre dyrene tilgang på mat og drikke. Det kan for eksempel være aktuelt å flytte dyrene til andre beiteområder, eller dyreeierne må igangsette fôring.

Vinteren og våren 2017 var utfordrende for reindriften i store deler av landet. Særlig i Øst-Finnmark var store deler av beiteområdene låst. Årsaken var en sein vår med mye snø og is. Dette gjorde beitesituasjonen særlig vanskelig. Det er mange år siden man har opplevd en tilsvarende vanskelig beitesituasjon.

Erfaringene fra fjorårets vanskelige beitesituasjon avdekket behov for en ny gjennomgang av beredskapsarbeidet på reindriftsområdet.

Med dette som utgangspunkt, ble Landbruks- og matdepartementet og NRL enige om å oppnevne en arbeidsgruppe som skulle foreta en gjennomgang av kriseberedskapen i reindriften.

Arbeidsgruppens mandat var å kartlegge og beskrive både myndighetenes og reindriftens organisering og arbeid vedrørende kriseberedskap, og på bakgrunn av dette foreslå tiltak som styrker kriseberedskapen. I tillegg skulle arbeidsgruppen beskrive reindriftens bruk av- og tilgang til kraftfôr, og eventuelt forslå tiltak som bedrer tilgangen til fôr.

Arbeidsgruppens la fram sin rapport den 30. november 2017. Rapporten har vært et sentralt tema under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2018/2019. Avtalepartene sluttet seg i hovedsak til arbeidsgruppens forslag til tiltak for å styrke kriseberedskapen i reindriften.

I oppfølgingen av rapporten er Landbruksdirektoratet gitt en aktiv og koordinerende rolle. For å forebygge og håndtere en eventuell beitekrise, er det avgjørende at reindriftsmyndighetene, Mattilsynet og reindriften er samordnet, og at de gjennom kunnskapsutveksling og bruk av tilgjengelige virkemidler enten får avverget eller redusert de negative konsekvensene. Med dette som utgangspunkt, er det slik som arbeidsgruppen foreslår et stort behov for en faglig sammensatt samordningsenhet. Landbruks- og matdepartementet har derfor besluttet at direktoratet skal bidra til at det i hvert reinbeiteområde etableres et kriseberedskapsutvalg sammensatt av representanter fra fylkesmannen, Mattilsynet og NRL. Representanten fra fylkesmannen skal lede utvalget. Landbruksdirektoratet utarbeider et mandat for utvalgene. For øvrig vil Landbruksdirektoratet ha en koordinerende rolle overfor utvalgene.

Det er sentralt at beredskapsutvalgene må kunne gjennomføre befaringer. Samtidig må utvalgene ha løpende oversikt over tilstanden til slakteflokker. Dette gjelder tilstanden ved skillegjerde, ved inntransport, i slaktegjerdet, samt vekt og klasse på den reinen som er slaktet, herunder også antall kasserte rein.

I arbeidet med å koordinere beredskapsutvalgene skal Landbruksdirektoratet årlig gjennomføre et felles møte med utvalgene. Til disse møtene skal også Veterinærinstituttet inviteres. Dette er særlig begrunnet med behov for økt oppmerksomhet på sykdomsbildet i reindriften, og et oppfølgingspunkt fra Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter.

Beredskapsutvalgene skal kunne gi faglige råd og være i stand til å vurdere hva som er en krise, samt gi en anbefaling om hvilke tiltak som bør igangsettes i ulike situasjoner. Sett ut fra kostnader og omfanget av nødvendige tiltak, kan man komme opp i situasjoner som krever mer aktiv deltagelse fra beredskapsutvalgene. For å sikre beredskapsutvalgene økonomiske rammer for gjennomføring av tiltak, er det for Reindriftsavtalen 2018/2019 satt av 2,0 mill. kroner over Reindriftens utviklingsfond til kriseberedskap.

Det er sentralt at fylkesmannen, etter at en krise har oppstått, innhenter råd fra beredskapsutvalget når de vurderer iverksettelse av ulike tiltak. Dette gjelder særlig dispensasjoner fra gjeldende beitetider, og innflytting til områder hvor det i utgangspunktet ikke er åpnet for reinbeite, men hvor det er inngått avtaler mellom reindriften og grunneierne om bruk ved særlige tilfeller. Tilsvarende vil det være hensiktsmessig at Landbruksdirektoratet innhenter råd fra beredskapsutvalgene når det vurderes å gjøre et tidsavgrenset unntak fra gitte fredningsbestemmelser.

Beredskapsutvalgene bør også være løpende orientert om hvem som lokalt kan bidra i krisesituasjoner. Dette i form av evt. utstyr/transportmidler, fôr, arbeidskraft, etc. Gjennom slik informasjon kan beredskapsutvalgene videreformidle informasjon til de distriktene som opplever en beitekrise.

Utover å operere i tilfeller som omfattes av arbeidsgruppens definisjon av en krise, er det formålstjenlig at beredskapsutvalgene også blir tatt med på råd når det gjelder utarbeidelse av tiltak for både å følge opp ulykker og forhindre ulykker, samt ved utbrudd av sykdommer hos tamrein.

Kriseberedskapsutvalgene skal også ha en koordinerende rolle mot Felleskjøpet for å sikre at kraftfôr er tilgjengelig ved behov.

Riktig behandling og bruk av fôr til rein er avgjørende for å oppnå ønsket formål med fôringen. For å sikre at reindriften anvender fôr på riktig måte, er man avhengig av at det etableres en god kunnskapsplattform. Her vil reindriftsmyndighetene, NRL og Mattilsynet spille sentrale roller. Kursing samt tilgjengeliggjøring av informasjon gjennom egne publikasjoner og nettsider, vil være eksempler på viktige tiltak.

Det er reineier/reingjeter som befinner seg ved flokken som har ansvaret for, og tar løpende beslutninger om hvor flokken til enhver tid skal beite ut fra vurderinger av vær, vind og snøforhold. Dette er en del av den daglige driften, og kan sådan regnes som et grunnleggende, forebyggende kriseberedskapsarbeid. Det foreligger alltid en gjennomtenkt plan for hvordan man benytter forskjellige beiter til forskjellige tider av vinteren, samt hvilke alternative tiltak som kan iverksettes om det skulle oppstå mer eller mindre uforutsette situasjoner. Det forebyggende arbeidet inngår i den normale reindriften, og utgiftene dette medfører er ofte relativt lave og forutsigbare.

Idet en krisesituasjon skulle begynne å utarte seg, krever dette umiddelbar handling hvor økt bruk av for eksempel arbeidskraft, transportmidler og fôr fort vil kunne generere større og til dels uforutsette utgifter. For å legge til rette for at reindriften kan håndtere denne type situasjoner, ble avtalepartene enige i Reindriftsavtalen 2018/2019 om å styrke dagens ordning med avsetning av midler til kriseberedskap gjennom distriktstilskuddet.

5.4 Norsk-Svensk reinbeitekonvensjon

Siden 1972-konvensjonen opphørte å gjelde i 2005, har det ikke foreligget noen konvensjon om grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige. Det framforhandlede forslaget fra 2009 har vært gjenstand for høringer i begge land og drøftinger mellom landene, uten at man har fått avklart ulike spørsmål som har reist seg. På svensk side har det vært foretatt omfattende utredninger av juridiske og økonomiske spørsmål. Sommeren 2017 ble det fra svensk side meddelt at man ikke kunne ratifisere konvensjonsforslaget i sin nåværende form, og at forhandlinger burde gjenopptas med siktemål å få nødvendige justeringer i konvensjonen.

Dette ble avvist fra norsk side, hvor landbruks- og matminister Jon Georg Dale i brev av 2. oktober 2017 til landsbygdsminister Sven-Erik Bucht blant annet sa følgende:

«I ein situasjon utan ein konvensjon mellom Sverige og Noreg, er tilhøva for den norske reindrifta blitt krevjande. Noreg forvaltar framleis våre forpliktingar i samsvar med tidlegare konvensjon. Dette gjer at reindrifta i liten grad kan nytte vinterbeiter på svensk side av grensa, og særleg gjeld dette reindrifta i Troms fylke. Reineigarane i Troms har vinterstid måtte halde reinen på dårlege beiter på norsk side av grensa, med betydelege utgifter til mellom anna fôring.
Talet på svenske rein som har nytta beitområda på norsk side har over mange år auka i tal, og bidrege til at driftstilhøva for norsk reindrift er blitt særs vanskelege i desse områda.
Produksjonen i næringa og velferda for dyra er difor truga. Det har frå norsk side vore omfattande reguleringar på den norske reindrifta for å få eit dyretal som er økologisk berekraftig og i samsvar med beitegrunnlaget. Norske reineigarar har på bakgrunn av dette vore pålagde å redusere sitt reintal for å tilpasse produksjonen til beitegrunnlaget. Det er uhaldbart for norske reineigarar at samstundes som ein sjølve iverksett slike tiltak, så flyttar svensk reindrift inn i dei same beiteområda utan nokon form for kontroll over kor mange dyr som nyttar beitegrunnlaget.
I mangel av fungerande reinbeitekonvensjon og av omsyn til ei økologisk berekraftig reindrift, tek eg sikte på å etablere eit lovgrunnlag for å regulere talet på svensk rein på beite i Noreg. Eg legg til grunn at ei slik regulering skal vere tufta på beiteøkologiske berekraftvurderingar, på tilsvarande måte som vi regulerer reintalet elles i Noreg. Svensk reindrift i Noreg vil slik bli likebehandla med norsk reindrift med tanke på maksimalt tillate dyretal på dei norske beita.»

På bakgrunn av den krevende situasjonen for norsk reindrift, er det etablert en arbeidsgruppe med representanter fra Utenriksdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet som skal se nærmere på handlingsrommet med siktemål å ivareta den norske reindriftens interesser. Arbeidsgruppa ble gitt følgende mandat:

«Utgangspunktet for arbeidet er at man fra svensk side ikke vil ratifisere konvensjonsforslaget om grenseoverskridende reinbeite fra 2009. Lappekodisillen av 1751 er fortsatt gjeldende, men er ikke tilpasset dagens behov for regulering av grenseoverskridende reindrift. De to landene står derfor uten en operativ konvensjon som regulerer nærmere gjennomføringen av grenseoverskridende reindrift. Dette skaper utfordringer for den norske reindriften, ved at den i stor utstrekning står uten vinterbeiter på svensk side og ved at den svenske reindriften belaster områder på norsk side på en slik måte at norsk reindrift får reduserte muligheter for kompenserende beitebruk vinterstid.»

Med dette som utgangspunkt, skal arbeidsgruppen vurdere tiltak som kan bedre situasjonen for norsk reindrift. Overordnete målsetninger er å legge til rette for norsk reindrifts tilgang til beiteområder i Norge og Sverige, samt en økologisk bærekraftig forvaltning av en samlet reindrift i Norge. I den forbindelse forutsettes det at arbeidsgruppen blant annet ser på:

  • Hvilke konsekvenser en oppheving av grensereinbeiteloven vil ha.

  • Hvilke bestemmelser i grensebeiteloven som eventuelt bør videreføres i reindriftsloven, i tillegg til en ny bestemmelse om regulering av antall svensk rein på beite i Norge.

  • Eventuelle privatrettslige konsekvenser av ulike tiltak, inkludert mulige erstatningsrettslige spørsmål.

  • Relevante folkerettslige spørsmål, herunder vernet om urfolks rettigheter og konsekvenser av eventuelt bortfall av bilaterale avtaler.

Arbeidsgruppa legger fram sin rapport i løpet av mai/juni.

Det er fortsatt kontakt mellom landene på politisk nivå, med det siktemål om å få på plass en ny konvensjon mellom landene, jf. også Jeløya-plattformen.

Til dokumentets forside