Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 94 L (2016–2017)

Lov om statens ansatte mv. (statsansatteloven)

Til innholdsfortegnelse

16 Ekstern fortrinnsrett, Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten og fortrinnsrett for deltidsansatte

16.1 Gjeldende rett

16.1.1 Innledning

16.1.1.1 Generelt

Tjenestemannsloven § 13 nr. 2 regulerer ekstern fortrinnsrett. Det vil si fortrinnsrett til annen passende stilling i staten som følge av oppsigelse. I statsforvaltningen gjelder det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet, som innebærer at den best kvalifiserte søkeren skal tilsettes. Reglene om ekstern fortrinnsrett representerer et unntak fra dette prinsippet. De oppsigelsesgrunnene som kan utløse ekstern fortrinnsrett er de samme som gjelder for såkalt intern fortrinnsrett i virksomheten, det vil si at stillingen blir inndratt eller arbeidet er falt bort, at vedkommende på grunn av sykdom er varig uskikket til å utføre tjenesten forsvarlig eller at vedkommende ikke lenger har de kvalifikasjonene som er nødvendige eller foreskrevet for stillingen. Tjenestemann som sies opp med hjemmel i § 10 nr. 4 har også fortrinnsrett. Dette omfatter oppsigelse av tjenestemann i ledende stilling ved anlegg eller virksomhet av forretningsmessig art, når dette har saklig grunn i virksomhetens eller tjenestemannens forhold.

I regelverket er kravet om at tjenestemannen er sagt opp, fraveket for enkelte spesielle vikariater som har vart i mer enn fire år, jf. § 2 nr. 3 i forskrift til tjenestemannsloven. Det samme gjelder for tjenestemenn som får fritak fra flytteplikt, jf. § 7 nr. 6 i forskriften.

Reglene i tjenestemannsloven § 13 gjelder tilsvarende for embetsmenn uansett tjenestetid, jf. § 13 nr. 6.

16.1.1.2 Tjenestetid og annen passende stilling

Fast ansatt tjenestemann må ha vært tilsatt i minst to år sammenhengende og midlertidig tjenestemann i minst fire år sammenhengende, før man kan hevde ekstern fortrinnsrett. Tjenestetiden må være avviklet «i staten», det er ikke nødvendig at tjenestetiden har vært i samme statlige virksomhet. I forvaltningspraksis har det vært lagt til grunn (etter en analogi fra folketrygdloven (nå § 8-24)), at tjenestetiden kan regnes som sammenhengende dersom et avbrudd ikke overstiger to uker. Permisjoner avbryter ikke tjenestetiden, men går til fradrag, med unntak av lønnet fødsels- eller adopsjonspermisjon. Kun faktisk tjeneste regnes som tjenestetid. Fravær under ferie regnes likevel med i tjenestetiden. Helt kortvarig sykefravær har man av praktiske årsaker heller ikke trukket fra. Det er ikke adgang til å avtale at permisjoner eller annet fravær skal medregnes ved beregning av tjenestetiden.

Tjenestemannsloven § 13 nr. 2 fastsetter at tjenestemannen «så vidt mulig skal tilbys annen passende stilling i staten». Ordlyden kan misforstås. Det er tjenestemannen selv som må søke på stillinger som blir kunngjort ledig og hevde fortrinnsrett til disse. Annen passende stilling i staten betyr stillinger i statsforvaltningen. Hva som nærmere bestemt skal regnes som annen passende stilling må vurderes konkret. I forvaltningspraksis er det lagt til grunn at stillingen ikke må være vesensforskjellig fra den som tjenestemannen har hatt tidligere, den må heller ikke være vesentlig lavere lønnet og det er visse begrensninger når det gjelder geografisk avstand til det nye tjenestestedet, jf. blant annet Ot.prp. nr. 44 (1976–77) side 14–15. Tjenestemannen må videre ha «de nødvendige faglige og personlige egenskaper for stillingen». I forskriften § 7 nr. 1 fremgår det at man ikke kan hevde fortrinnsrett til en høyere lønnet stilling. Det samme gjelder til embete eller stilling som besettes av Kongen i statsråd. Det er gitt flere nærmere regler om fortrinnsrett i forskriften.

16.1.1.3 Kvalifikasjonskrav og tilleggsutdanning

Kravet om at tjenestemannen må ha de nødvendige faglige og personlige egenskaper for stillingen er fastslått i tjenestemannsloven § 13 nr. 3. Det er adgang til å fravike kravet dersom hensiktsmessig tilleggsutdanning kan rette på dette.

16.1.1.4 Forskriftshjemmel

Med hjemmel i tjenestemannsloven § 13 nr. 4 er det gitt nærmere regler om fortrinnsrett, jf. forskriften § 7. Disse bestemmelsene omfatter i utgangspunktet både intern og ekstern fortrinnsrett, hvis ikke annet fremgår av sammenhengen. Særlig praktisk viktig er at man ikke kan hevde fortrinnsrett til høyere lønte stillinger enn den man må fratre. Dette er bestemt for at man ikke skal kunne benytte fortrinnsretten for å få en høyere og bedre lønnet stilling enn den man tidligere hadde. Fortrinnsretten skal ikke kunne brukes for å få et avansement. Det er dessuten gitt flere bestemmelser som avskjærer fortrinnsretten til bestemte typer stillinger og dersom man er sagt opp fra bestemte stillinger, jf. forskriften § 7 nr. 1 og 2.

16.1.1.5 Opplysningsplikt, varighet og bortfall av fortrinnsretten

I tjenestemannsloven § 13 nr. 5 første ledd er det fastsatt at dersom en tjenestemann sies opp eller får varsel om oppsigelse, jf. vilkårene i § 13 nr. 1, skal vedkommende gjøres kjent med sine rettigheter. Denne opplysningsplikten påligger tjenestemannens arbeidsgiver. Opplysningsplikten gjelder alle rettigheter etter paragrafen, også om følger av eventuelt avslag på tilbud om passende stilling. Annet ledd bestemmer at dersom tjenestemannen får tilbud om ny, passende stilling og dette ikke er akseptert innen 14 dager, faller fortrinnsretten endelig bort. Dette omfatter både tilbud om passende stilling i virksomheten (intern fortrinnsrett) og passende stilling i staten (ekstern fortrinnsrett). Fortrinnsretten faller også bort dersom tjenestemannen får ny, fast stilling i staten, men ikke dersom vedkommende får ny stilling utenfor staten (i kommune, fylkeskommune eller privat virksomhet).

Ekstern fortrinnsrett gjelder tidligst fra tjenestemannen får varsel om oppsigelse (lovens § 5 nr. 4), men ikke tidligere enn to år før vedkommende må fratre sin stilling, og den varer så lenge den oppsagte kan få ventelønn. Hvis vedkommende ikke har rett til ventelønn, varer fortrinnsretten inntil ett år etter fratreden, jf. forskriften § 7 nr. 3.

16.1.2 Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten

I de tilfeller hvor det ordinære tilsettingsorganet ikke ønsker å tilsette en søker som gjør fortrinnsrett gjeldende, legger tjenestemannsloven § 5 nr. 4 tilsettingsmyndigheten til Kongen. Kongen kan i slike saker bestemme hvem som skal utøve tilsettingsmyndigheten. Dette er gjort gjennom opprettelse av Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten, og oppnevning og saksbehandling i rådet er nærmere regulert i § 8 i forskrift til tjenestemannsloven. Rådets myndighet gjelder uttrykkelig også der tilsettingsmyndigheten er fastlagt i egen lov.

Dette medfører at dersom den ordinære tilsettingsmyndigheten ikke vil tilsette en søker med fortrinnsrett, skal Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten avgjøre tilsettingssaken, jf. tjenestemannsloven § 13 nr. 2 til 5 og § 7 i forskriften. Rådet behandler ikke saker om intern fortrinnsrett eller der tjenestemannen benytter den eksterne fortrinnsretten til å søke ny, kunngjort stilling i samme virksomhet og vedkommende ennå ikke har fratrådt sin stilling. Rådet behandler heller ikke tilsettinger som er unntatt fra reglene om tilsetting i tjenestemannsloven § 5, enten dette gjelder grupper som er unntatt fra loven (forskriften § 1, eventuelt § 2) eller unntatt ved bestemmelsen i tjenestemannsloven § 6 nr. 1 eller egen lov. Rådet avgjør ikke saker hvor et departement er tilsettingsmyndighet, i disse sakene gir rådet kun en uttalelse, jf. § 8 i forskriften.

Rådet avgjør sakene med bindende virkning, jf. forskriften § 7 nr. 5 annet ledd og nr. 7 annet ledd. Dersom rådet tilsetter vedkommende, er avgjørelsen bindende og kan ikke påklages av den aktuelle virksomhet. Avgjørelsen omfattes dessuten av forvaltningsloven § 3 annet ledd annet punktum, og det er ingen klagerett for en søker som ikke blir tilsatt i stillingen. Den lokale virksomheten er heller ikke bundet av å tilby den overtallige stillingen, men kan velge, på et saklig grunnlag, å la den stå ubesatt.

16.1.3 Fortrinnsrett for deltidsansatte

I arbeidsmiljøloven § 14-3 finnes en bestemmelse om fortrinnsrett for deltidsansatte. Den slår fast at deltidsansatte har fortrinnsrett til utvidet stilling fremfor at arbeidsgiver foretar ny ansettelse i virksomheten. Fortrinnsretten er betinget av at arbeidstaker er kvalifisert for stillingen og at utøvelse av fortrinnsretten ikke vil innebære vesentlige ulemper for virksomheten. Bestemmelsen gjelder også for tjenestemenn i staten.

Regelverket knyttet til fortrinnsrett i tjenestemannsloven og forskriften til denne loven får imidlertid ikke anvendelse for slike saker. Dette er ikke nærmere kommentert i forarbeidene til arbeidsmiljøloven av 2005. Fortrinnsrett for deltidsansatte i staten gjelder for arbeidstaker som «er kvalifisert», dersom dette ikke innebærer «vesentlige ulemper for virksomheten», uten at de alminnelige reglene om hvilke stillinger man kan hevde fortrinnsrett til i staten, gjelder. Dette har ført til manglende samsvar mellom reglene, og to helt forskjellige typer regulering av fortrinnsrett. Arbeidsmiljøloven § 14-3 inneholder også bestemmelser om prioritering av fortrinnsrett for deltidsansatte og de typer fortrinnsrett som § 14-2 regulerer (fortrinnsrett til ny ansettelse), samtidig som sistnevnte paragraf ikke gjelder for statens ansatte. I tillegg inneholder arbeidsmiljøloven § 16-3 bestemmelser om prioritering av typer fortrinnsrett (reservasjonsrett ved virksomhetsoverdragelse), som kompliserer dette ytterligere. Bestemmelsen om fortrinnsrett for deltidsansatte harmonerer ikke med tjenestemannslovens øvrige bestemmelser.

16.2 Høringsnotatet

16.2.1 Tjenestemannslovutvalgets forslag

Tjenestemannslovutvalget foreslo at arbeidstakere som blir sagt opp på grunn av «virksomhetens forhold» skal ha fortrinnsrett til annen passende stilling i staten. Utvalget gikk ikke inn for å videreføre bestemmelsen om fortrinnsrett ved sykdom og kvalifikasjonsmangler. Utvalget viste til at behovet for fortrinnsrett etter slike oppsigelser er et annet enn ved oppsigelser på grunn av virksomhetens forhold. Utvalget viste til at det skal svært mye til før arbeidsgiver kan gå til oppsigelse på grunn av sykdom eller kvalifikasjonsmangler. Det kreves grundig dokumentasjon og det vil være en lang saksbehandlingsperiode i forkant av oppsigelsen. Utvalget mente at de strenge kravene for oppsigelse oppstiller et tilstrekkelig vern for disse arbeidstakerne, på samme måte som for arbeidstakere i privat og kommunal sektor. Utvalget mente at det ikke er behov for å ha ordninger med fortrinnsrett som avviker fra det som gjelder i andre sektorer for arbeidstakere som er sagt opp på grunn av sykdom eller kvalifikasjonsmangler.

Utvalget foreslo at fortrinnsretten skal gjelde i to år fra oppsigelsestidspunktet. Videre foreslo utvalget å avvikle Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten.

16.2.2 Departementets forslag

16.2.2.1 Ekstern fortrinnsrett

Departementet foreslo i høringsbrevet at en ordning med fortrinnsrett til ny stilling i staten blir videreført. Det ble stilt spørsmål ved om denne fortrinnsretten bare skal kunne benyttes dersom den ansatte blir sagt opp på grunn av «virksomhetens forhold», det vil si som følge av det som dagens lov omtaler som bortfall av arbeid eller inndragning av stilling. Da kan fortrinnsretten ikke benyttes dersom den ansatte blir sagt opp på grunn av sykdom eller kvalifikasjonsmangel, slik som i dag. Det ble reist spørsmål ved om dette er i samsvar med det grunnleggende prinsippet om inkluderende arbeidsliv og den avtalen som er inngått om dette.

Et annet moment er at embetsmenn i dag har fortrinnsrett til ny stilling (ikke embete) i staten uansett tjenestetid, dersom embetsmannen er avskjediget på grunn av sykdom eller kvalifikasjonsmangel. Dette fremgår av tjenestemannsloven § 13 nr. 6, jf. § 13 nr. 1 bokstav b og c. Se også lovens § 10 nr. 2 og 3. En embetsmann kan derimot ikke avskjediges med hjemmel i tjenestemannsloven dersom stillingen blir inndratt eller arbeidet faller bort, slik at fortrinnsrett ikke er aktuelt på dette grunnlaget. Regelverket om embetsmenn foreslås i hovedsak videreført i ny lov. Det følger av dette at loven må inneholde en bestemmelse hvor embetsmenns fortrinnsrett til ny stilling etter avskjed på grunn av sykdom eller kvalifikasjonsmangel er regulert. Dette vil føre til to helt forskjellige bestemmelser om fortrinnsrett til ny stilling i staten, dersom statsansatte utelukkende skal ha fortrinnsrett etter oppsigelse som følge av «virksomhetens forhold».

Departementet viste videre til utvalgets forslag om harmonisering med arbeidsmiljølovens bestemmelse når det gjelder vilkåret om at arbeidstakeren må ha vært ansatt i virksomheten i til sammen minst tolv måneder de siste to år. Forslaget ble tatt inn i forslaget til lovtekst, men med krav om sammenhengende ansettelsestid, slik som i gjeldende lov. Det ble videre foreslått at fortrinnsretten skal gjelde i to år fra oppsigelsestidspunktet, uten nærmere begrunnelse. Som omtalt ovenfor, gjelder fortrinnsretten nå tidligst fra varsel om oppsigelse og inntil ett år etter fratreden, eventuelt så lenge vedkommende har rett til ventelønn. Utvalgets forslag avvek altså fra gjeldende rett også når det gjelder utstrekning i tid. Departementet tok likevel opp utvalgets forslag, men ba høringsinstansene særlig vurdere konsekvensene av dette forslaget. Det ble også bedt om høringsinstansenes vurdering av om fortrinnsrett til ny stilling i staten bør ha en annen varighet enn to år fra oppsigelsestidspunktet. Fortrinnsretten kunne tidligere vare inntil 12 år for mottakere av ventelønn som fikk denne ytelsen etter fylte 55 år, og maksimalt tre år for de som ikke hadde rett til ventelønn (inntil to år før fratreden fra stillingen og inntil ett år etter fratreden, det vil si totalt inntil tre år). Videre ble høringsinstansene bedt om å vurdere mulige ulemper knyttet til en utvidelse av fortrinnsrettens varighet, spesielt når det gjelder muligheten for å gjennomføre omstillinger i staten og sikre kvalifikasjonsprinsippet. Bestemmelser om underretningsplikt, bortfall av fortrinnsretten ved manglende aksept innen 14 dager og alminnelig kvalifikasjonsvurdering mellom flere søkere med fortrinnsrett, ble foreslått videreført.

Det ble også foreslått at det fortsatt skal være lovhjemmel for at Kongen kan gi nærmere regler om fortrinnsrett i forskrift. Dette må blant annet ses i sammenheng med forskriftsbestemmelser knyttet til begrepet «annen passende stilling», se omtale til lovforslagets §§ 19 og 20. Dette må vurderes nærmere i forbindelse med utarbeidelse av, og høring om, ny forskrift til loven.

16.2.2.2 Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten

Departementet foreslo i høringsnotatet at Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten ikke blir videreført i ny lov. Rådet ble opprettet for å gjøre fortrinnsrettsordningen mer effektiv. Imidlertid fører behandling i rådet til at ansettelser forsinkes med flere uker. Rådet er sammensatt av personer både fra arbeidsgiversiden og representanter som er oppnevnt etter forslag fra hovedsammenslutningene i staten. Ordningen fratar virksomhetene ansvar. Slike saker bør ikke lenger behandles sentralt. Den enkelte statlige virksomhet bør for fremtiden selv avgjøre saker hvor en søker hevder fortrinnsrett til ledig stilling i virksomheten. Virksomheten må da selv følge gjeldende regelverk på området, og vil fullt ut få ansvar for eventuelle brudd på regelverket.

16.2.2.3 Fortrinnsrett for deltidsansatte

Departementet foreslo at en bestemmelse om fortrinnsrett for deltidsansatte blir tatt med i ny lov, slik at bestemmelsen kan tilpasses øvrige regler i loven om fortrinnsrett og prioritering mellom forskjellige fortrinnsrettsordninger kan reguleres i loven.

16.3 Høringsinstansenes syn

16.3.1 Ekstern fortrinnsrett

Flere høringsinstanser mener at ekstern fortrinnsrett for statsansatte bare skal gjelde etter oppsigelse på grunn av virksomhetens forhold. Dette omfatter Forsvarsdepartementet, Forsvarsbygg, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Miljødirektoratet, Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Sørøst-Norge, Høgskolen i Østfold, Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger, Mattilsynet, Jernbaneverket, Kystverket, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Advokatforeningen og Akademikerne.

Imidlertid er det også flere som mener at også oppsigelse grunnet sykdom eller kvalifikasjonsmangel bør gi ekstern fortrinnsrett, herunder Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvaret, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kulturrådet, De nasjonale forskningsetiske komiteene, Universitetet i Bergen, Luftfartstilsynet, Statens vegvesen, LO og Norsk tjenestemannslag.

Også når det gjelder varigheten på denne eksterne fortrinnsretten, er det forskjellige syn. Norsk tjenestemannslag ønsker tre år, mens De nasjonale forskningsetiske komiteene, Universitetet i Bergen og Akademikerne slutter seg til forslaget om to år.

Bare ett års varighet ønskes av Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet, Forsvarsbygg, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Miljødirektoratet, Arkitektur- og designhøgskolen, Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Sørøst-Norge, Norges idrettshøgskole, NTNU, Universitetet i Agder, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Tromsø, Universitets- og høgskolerådet, Luftfartstilsynet og Advokatforeningen.

Stortingets administrasjon har i en omfattende uttalelse tatt opp spørsmålet om unntak for Stortingets organer fra bestemmelsene om fortrinnsrett. Dette er også delvis gjort av Sivilombudsmannen. Dette omtales nærmere nedenfor og i omtalen til lovens § 1 i kapittel 8.

16.3.2 Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten

Forsvarsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Forsvarsbygg, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Statistisk sentralbyrå, Utlendingsnemnda, Miljødirektoratet, De nasjonale forskningsetiske komiteene, Høgskolen i Oslo og Akershus, Mattilsynet, Jernbaneverket, Advokatforeningen og Akademikerne slutter seg til forslaget om at Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten ikke videreføres.

De høringsinstansene som uttrykkelig ønsker at rådet videreføres i ny lov er Høgskolen i Hedmark, LO, Norsk tjenestemannslag og Forskerforbundet.

16.3.3 Fortrinnsrett for deltidsansatte

Kunnskapsdepartementet mener at det er fornuftig at en bestemmelse om fortrinnsrett for deltidsansatte tas inn i ny lov. Imidlertid vises det til at bistillinger, jf. universitets- og høyskoleloven § 6-6, ikke er ordinære deltidsstillinger. Bistillinger gir ikke rett til utvidet stilling ut over ansettelsen i bistillingen som maksimalt kan være på 20 prosent. I tillegg finnes ulike typer timelærer- og deltidsstillinger i universitets- og høyskolesektoren. På samme måte som med ansatte i bistillinger, vil ansatte i slike stillinger som hovedregel ha sin hovedstilling i praksisfeltet. Universitets- og høyskolesektoren har særskilte behov for unntak fra denne bestemmelsen i forskrift. Unntaket må knyttes til timelærere og andre ansatte i undervisnings- og forskerstillinger med særskilte kompetansekrav.

Høgskolen i Oslo og Akershus mener at det må presiseres at denne fortrinnsretten ikke gjelder for midlertidig deltidsansatte. Dette er særlig viktig for deltidsansatte med kortere arbeidstid enn 15 timer pr. uke. Dette omfatter ansatte som er unntatt fra kravet om sakkyndig vurdering. Samme argumentasjon kan gjøres for studentassistentordningen, som ikke vil kunne videreføres som i dag dersom studentene får fortrinnsrett til utvidet stilling. Også NTNU støtter innføringen av en bestemmelse om fortrinnsrett for deltidsansatte i ny lov, men med de unntak som omtales i høringssvarene fra Kunnskapsdepartementet og Høgskolen i Oslo og Akershus. Universitets- og høgskolerådet, Arkitektur- og designhøyskolen, Universitetet i Agder og Universitetet i Tromsø støtter forslaget forutsatt at det gjøres unntak for bestemte grupper innen sin sektor. Universitetet i Stavanger forutsetter at bestemmelsen gjelder ansatte i faste deltidsstillinger.

Norsk institutt for bioøkonomi, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Akademikerne støtter at en slik bestemmelse tas inn i loven.

16.4 Departementets vurderinger og forslag

16.4.1 Ekstern fortrinnsrett

Departementet mener at en ordning med ekstern fortrinnsrett, det vil si fortrinnsrett til ny stilling i staten etter oppsigelse, bør videreføres i ny lov. En tilsvarende type fortrinnsrett har eksistert i statsforvaltningen siden den første tjenestemannsloven, og er også foreslått videreført av tjenestemannslovutvalget. Ordningen representerer et vern for ansatte ved oppsigelse som ikke er begrunnet i arbeidstakerens eget forhold. Denne er særpreget for staten, da den ikke er begrenset til en fortrinnsrett til den virksomheten arbeidstakeren tidligere arbeidet i, men til ledige stillinger i staten generelt. Arbeidsmiljølovens bestemmelser på dette området gjelder utelukkende fortrinnsrett til ny ansettelse i samme virksomhet som den oppsagte tidligere arbeidet i.

Departementet er av den oppfatning at en statsansatt som bli sagt opp på grunn av virksomhetens forhold fremdeles bør ha fortrinnsrett til ny stilling i staten. Dette støttes av flere høringsinstanser. Departementet foreslår i tråd med tjenestemannslovutvalget at det ikke lenger skal gis fortrinnsrett til statsansatte som er ute av stand til å gjenoppta arbeidet på grunn av sykdom eller som ikke lenger har de kvalifikasjoner som er nødvendige eller foreskrevet for stillingen. Departementet er enig i den begrunnelsen som er gjort av utvalget om at det på dette punktet er naturlig å harmonisere regelverket med det som gjelder i kommunal og privat sektor. Departementet viser til at det er strenge krav for oppsigelse for slike grunner og viser til at den eksterne fortrinnsretten skal forbeholdes for situasjoner med nedbemanning og oppsigelse.

I dag fastsetter § 7 nr. 6 i forskriften til tjenestemannsloven at regler om ekstern fortrinnsrett til stilling i staten også gjelder for «tjenestemenn som er blitt overtallige som følge av at den virksomhet vedkommende er tilsatt i, blir flyttet og tjenestemannen er fritatt for å flytte med». Det vises til kapittel 12.9 i proposisjonen om at ordningen med såkalt flytteplikt ikke foreslås videreført. Denne endringen innebærer at ekstern fortrinnsrett i slike tilfeller vil følge de ordinære reglene, og kan bli aktuelt i flyttetilfellene hvis oppsigelse gis på grunn av virksomhetens forhold.

Kravet til tjenestetid for å oppnå ekstern fortrinnsrett er i gjeldende lov at en fast ansatt tjenestemann må ha sammenhengende tjeneste i minst to år, mens en midlertidig tjenestemann må ha sammenhengende tjeneste i minst fire år. Departementet mener at et skille mellom fast og midlertidig ansatte ikke bør videreføres på dette området. Det vises i den forbindelse til likebehandlingsdirektivet om midlertidig ansettelse (Direktiv 99/70 F) om prinsippet om likebehandling av midlertidig ansatte. Fortrinnsrett til ny stilling i staten foreslås å gjelde for statsansatte som har vært sammenhengende ansatt i virksomheten i til sammen minst tolv måneder de siste to år. I forslaget til ny lov § 23 er det foreslått en bestemmelse om beregning av ansettelsestiden. I denne paragrafen er det også en hjemmel for at Kongen kan gi forskrift om beregning av ansettelsestiden og sammenhengende ansettelsestid. Forskriften kan også regulere nærmere forhold knyttet til ansettelsestid for fortrinnsrett.

Departementet ser det som formålstjenlig at lovbestemmelsen, på samme måte som nå, uttrykkelig fastsetter at den statsansatte må ha de nødvendige faglige og personlige egenskaper for stillingen, for å kunne hevde fortrinnsrett til denne. Da dette er et sentralt vilkår, bør det reguleres i lovteksten, og ikke bare i forskrift.

Etter departementets syn bør varigheten av fortrinnsretten endres. I høringsnotatet var det foreslått, med bakgrunn i tjenestemannslovutvalgets forslag, at fortrinnsretten skulle gjelde inntil to år fra oppsigelsestidspunktet. Departementet foreslår at fortrinnsretten skal gjelde fra oppsigelsestidspunktet og inntil to år fra oppsigelsesfristens utløp. Dette skaper rimelig klare grenser for fortrinnsrettens utstrekning i tid, samtidig som ordlyden tilnærmes arbeidsmiljølovens ordning, men med en noe lengre varighet. Det siste begrunnes blant annet med at oppsagte tidligere kunne ha slik fortrinnsrett så lenge vedkommende hadde rett til ventelønn. Oppsigelsestidspunktet vil her si det tidspunkt da oppsigelsesvedtaket kom frem til den ansatte. Klage eller søksmål vil ikke forskyve dette tidspunktet.

Fortrinnsretten vil falle bort dersom den statsansatte eller embetsmannen får ny passende stilling i staten før perioden er utløpt. Dersom vedkommende får tilbud om slik stilling og ikke har akseptert tilbudet innen 14 dager, vil også fortrinnsretten falle endelig bort. En klar frist er nødvendig for å unngå tvil og for unngå at det ikke blir fremdrift i rekrutteringen. Tilbud om ny passende stilling i staten vil også omfatte tilbud om ny passende stilling i virksomheten. Slikt tilbud kan være gitt av arbeidsgiver før fratreden. Avslag på et slikt tilbud, medfører bortfall av fortrinnsrett til ny stilling også i hele staten. Dersom det er flere søkere med fortrinnsrett til en ledig stilling, skal arbeidsgiver legge den vanlige kvalifikasjonsvurderingen til grunn for valget mellom søkerne. Det vises til kapittel 9.4. I forbindelse med at en statsansatt sies opp, og vedkommende har fortrinnsrett til ny stilling i staten, skal arbeidsgiver, sammen med underretning om oppsigelsen, også gjøre vedkommende kjent med fortrinnsretten.

Da bestemmelser knyttet til embetsmenn i hovedsak skal videreføres i ny lov, skal fortrinnsrett til ny stilling i staten gjelde for embetsmenn uansett tjenestetid, og for tilfelle hvor avskjeden skyldes at embetsmannen på grunn av sykdom er varig uskikket til forsvarlig å utføre sin tjeneste eller embetsmannen ikke lenger har de kvalifikasjoner som er nødvendig eller foreskrevet for stillingen. Departementet mener dessuten at det bør sies uttrykkelig i loven, i stedet for en forskriftsbestemmelse, at fortrinnsretten ikke gjelder for konstituert embetsmann og heller ikke til embete eller stilling som besettes av Kongen i statsråd.

Fortrinnsretten bør også fortsatt gjelde «til annen passende stilling i staten». Dette uttrykket er avgrenset både ved bestemmelser i forskrift og en omfattende forvaltningspraksis. I tillegg er det i Høyesteretts dom av 18. november 2016 (HR-2016-2346-A), gitt en omtale og vurdering av deler av innholdet i begrepet «passende stilling» og fortrinnsrett, ikke minst knyttet til forskjeller i typer av stillinger og stillingers grunnpreg. Det anses ønskelig og nødvendig å fastsette nærmere regler i forskrift, og det foreslås derfor hjemmel i paragrafen for å gi forskriftsbestemmelser. Omfanget av forvaltningspraksis bør søkes redusert ved at ny forskrift gjøres mer presis enn den gjeldende. Dette blir ikke minst viktig når virksomhetene selv får fullt ansvar for å følge regelverket, ved at Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten ikke videreføres. Det vil da blant annet kunne fastsettes at fortrinnsretten ikke skal gjelde den som blir sagt opp fra bestemte stillinger og at fortrinnsretten heller ikke skal gjelde ved ansettelse i bestemte stillinger.

Når det gjelder innspillet fra Stortingets administrasjon, kan det bemerkes at departementet i sin lovtolkning har lagt til grunn at bestemmelsene om fortrinnsrett til ny stilling i staten gjelder for ansettelse ved Stortingets administrasjon, andre organer under Stortinget, Sametinget og hos Stortingets ombudsmenn. Tilsvarende har også ansatte i de nevnte organer fortrinnsrett til ny stilling i staten, dersom vilkårene ellers er oppfylt. Departementet er imidlertid ikke kjent med at oppsagte fra disse institusjonene har gjort fortrinnsrett gjeldende til statlige stillinger. Imidlertid har saker om fortrinnsrett til stillinger i de nevnte organer, ikke blitt behandlet i Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten, da dette organet er opprettet med hjemmel i tjenestemannsloven § 5. Unntak for ansettelser ved Stortinget administrasjon og i Riksrevisjonen har vært tatt inn i alle tjenestemannslovene, og det antas at begrunnelsen er at den utøvende makt ikke skal ha adgang til å gripe inn i ansettelser i disse virksomhetene.

Departementet tar opp forslaget fra Stortingets administrasjon, for så vidt gjelder unntak for Stortingets administrasjon, Stortingets organer og Stortingets ombudsmenn, og mener at dette bør gjelde tilsvarende for Sametinget. Disse unntakene fra bestemmelsene om fortrinnsrett må delvis gjøres ved unntak fra lovens § 24 (fortrinnsrett til ansettelse i staten) og delvis i forskrift (fortrinnsrett til bestemte stillinger), jf. omtalen i kapittel 8.

16.4.2 Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten

Departementet foreslår i tråd med forslag fra tjenestemannslovutvalget at Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten ikke videreføres i ny lov. Dette spesielle tilsettingsrådet ble opprettet for at den statlige ordningen med fortrinnsrett til ny, ledig stilling i staten skulle bli mer effektiv. Dette er nærmere begrunnet i Ot.prp. nr. 44 (1976–77) side 13–15. Ordningen har imidlertid ført til at ansettelser noen ganger er blitt forsinket med flere uker. Dette gjelder der hvor lokal ansettelsesmyndighet ikke har funnet en søker med fortrinnsrett kvalifisert for den ledige stillingen og saken derfor er sendt til departementet, som så har lagt den frem for rådet, til behandling. Rådet er sammensatt av personer både fra arbeidsgiversiden og representanter som er oppnevnt etter forslag fra hovedsammenslutningene i staten. Avgjørelser treffes etter diskusjon i et møte, utelukkende ut fra mottatte dokumenter. Rådet har ikke direkte kontakt verken med søkere eller virksomhetene. Ordningen reduserer virksomhetenes eget ansvar for å følge regelverket på dette området og overfører ansettelsesmyndighet til et sentralt organ. Etter departementets vurdering bør behandlingen av slike saker ikke lenger være sentralisert. I fremtiden bør den enkelte statlige virksomhet avgjøre saker hvor en søker hevder fortrinnsrett til en ledig stilling i virksomheten. Den enkelte virksomhet må da følge gjeldende regelverk på området, og vil dermed fullt ut få ansvar for eventuelle brudd på regelverket. Dette vil derfor være en selvstendiggjøring og ansvarliggjøring av virksomhetene. En slik endring synes også å ha bred støtte.

16.4.3 Fortrinnsrett for deltidsansatte

Den spesielle fortrinnsretten for deltidsansatte er nå regulert i arbeidsmiljøloven § 14-3. Bestemmelsen slår fast at deltidsansatte har fortrinnsrett til utvidet stilling fremfor at arbeidsgiver foretar ny ansettelse i virksomheten. Fortrinnsretten er betinget av at arbeidstaker er kvalifisert for stillingen og at utøvelse av fortrinnsretten ikke vil innebære vesentlige ulemper for virksomheten. Bestemmelsen gjelder generelt i arbeidslivet, og dermed også for tjenestemenn i staten.

Etter departementets oppfatning er det et problem at reglene i tjenestemannsloven og forskriften om fortrinnsrett til annen passende stilling i statlig virksomhet og i staten generelt, ikke får anvendelse i saker om fortrinnsrett for deltidsansatte til utvidet stilling. Da bestemmelsen ble innført ved arbeidsmiljøloven av 2005, ble dette ikke kommentert i forarbeidene. Fortrinnsrett for deltidsansatte gjelder derfor i staten for arbeidstaker som «er kvalifisert» dersom dette ikke innebærer «vesentlige ulemper for virksomheten». Bestemmelsen gjelder uten at de alminnelige reglene om hvilke stillinger man kan hevde fortrinnsrett til i staten får anvendelse. Dette har ført til manglende samsvar mellom reglene, og to helt forskjellige typer regulering av fortrinnsrett. Arbeidsmiljøloven § 14-3 inneholder dessuten bestemmelser om prioritering av fortrinnsrett for deltidsansatte og de typer fortrinnsrett som samme lovs § 14-2 regulerer (fortrinnsrett til ny ansettelse), samtidig som sistnevnte paragraf ikke gjelder for statens ansatte. I tillegg inneholder arbeidsmiljøloven § 16-3 bestemmelser om prioritering av de nevnte typer fortrinnsrett og fortrinnsrett etter å ha benyttet reservasjonsrett ved virksomhetsoverdragelse, som kompliserer dette ytterligere. Bestemmelsen om fortrinnsrett for deltidsansatte harmonerer følgelig ikke med tjenestemannslovens øvrige bestemmelser.

Departementet mener at fortrinnsrett for deltidsansatte også bør reguleres i ny lov, slik at bestemmelsen kan tilpasses øvrig statlig lov- og regelverk, samtidig som den nærmere reguleringen av de forskjellige typene av fortrinnsrett i hovedsak kan bli like. Det anses fornuftig at en prioritering mellom de forskjellige typene fortrinnsrett kan lovfestes også for så vidt gjelder statlige bestemmelser. Dette vil ikke medføre noen reduksjon av statlig ansattes rettigheter med hensyn til fortrinnsrett for deltidsansatte, men en klargjøring og presisering. Samtidig vil ny lov inneholde de relevante bestemmelsene på dette området. Det foreslås videreføring av tilsvarende ordning som finnes i arbeidsmiljøloven, om at tvisteløsningsnemnda skal avgjøre tvister om fortrinnsrett for deltidsansatte også i statlig sektor. Arbeidsmiljølovens bestemmelse blir ikke berørt av forslaget, men denne bestemmelsen vil ikke lenger få anvendelse i statlige virksomheter, som følge av egen regulering i den nye loven.

Det legges til grunn at fortrinnsretten for deltidsansatte er begrenset til fast ansatte. Bestemmelsen innebærer at deltidsansatte på nærmere bestemte vilkår har rett til utvidet stilling fremfor at arbeidsgiver foretar ny ansettelse i virksomheten. Den deltidsansatte må ta hele den avtalte stillingen med mindre arbeidsgiver aksepterer en annen ordning.

Når det gjelder innspillene fra universitets- og høyskolesektoren, vil departementet påpeke at de begrensninger som der er trukket frem som nødvendige, ikke gjelder etter arbeidsmiljøloven § 14-3 som kommer til anvendelse i staten nå. Unntak av denne typen må vurderes nærmere ved utarbeidelse av forskrift til ny lov, men det må vises tilbakeholdenhet med forslag som kan føre til at bestemmelsen blir uthulet. For så vidt gjelder bistillinger inntil 20 prosent, som er hjemlet i universitets- og høyskoleloven § 6-6, viser departementet til at en slik bistilling ikke er en ordinær deltidsstilling. Dette er en stilling som kommer i tillegg til en annen ordinær hovedstilling eller annet hovederverv, og ved ansettelse i bistilling forutsettes det at man har en annen hovedstilling eller bierverv. Det kan ikke kreves fortrinnsrett til å utvide stillingen utover bistillingen.

Departementet har vurdert om også bestemmelser om rett til stilling for deltidsansatte tilsvarende faktisk arbeidstid bør innføres i den nye loven. Nå reguleres dette av arbeidsmiljøloven § 14-4 a. Virkninger av brudd på denne retten reguleres av § 14-4 b. Det anses derfor fornuftig i stedet å nøye seg med en uttrykkelig henvisning i den nye loven til disse bestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Til toppen
Til dokumentets forside