Prop. 99 L (2018–2019)

Lov om forbud mot hold av pelsdyr

Til innholdsfortegnelse

6 Forslag om forbud mot hold av pelsdyr

6.1 Departementets forslag

I høringsnotatet foreslo departementet et forbud mot hold av pelsdyr i form av et lovfestet forbud mot å holde eller drive oppdrett av dyr utelukkende eller primært for at dyrene eller deres avkom skal avlives med sikte på salg eller annen utnyttelse av pelsen.

Det ble foreslått at forbudet skulle tre i kraft straks loven var vedtatt, slik at nye produsenter ikke kan starte opp. Av hensyn til eksisterende produsenter som har investert i pelsdyrvirksomheten, ble det foreslått en avviklingsperiode for disse frem til 1. februar 2025.

Departementets forslag var begrunnet med at pelsdyr utsettes for belastninger som ikke kan forsvares ut fra formålet med dyreholdet.

6.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har svært ulik vurdering av om det bør innføres en lov om forbud mot hold av pelsdyr eller ikke.

Flere organisasjoner, Veterinærinstituttet, Rådet for dyreetikk og en rekke privatpersoner støtter forslaget om å innføre et forbud. Organisasjoner som støtter forslaget omfatter Den norske veterinærforening, Dyrevernalliansen, NOAH – for dyrs rettigheter, Dyrebeskyttelsen Norge og avdelinger av denne organisasjonen, Nettverk for dyrs frihet, Dyrenes Rett, Norsk vegansamfunn og Rovviltets Røst.

Nærings- og interesseorganisasjoner i landbruket, fôrprodusenter og -leverandører, pelsdyroppdrettere, en rekke kommuner og de fleste politiske lokallag som har avgitt uttalelse i høringen, har uttalt seg mot det foreslåtte forbudet. Dette omfatter blant andre Norges Bondelag og en rekke lokale bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Pelsdyralslag og lokale pelsdyralslag, NHO, NHO Mat og Drikke, Norsk landbrukssamvirke, Landkreditt SA, Nortura SA, Felleskjøpet Agri, Fylkesmannen i Trøndelag og Fylkesmannen i Rogaland.

Også Nordiska JordbruksForskeres Förening og internasjonale pelsdyrorganisasjoner har uttalt seg mot det foreslåtte forbudet.

Det er i betydelig grad sammenfallende synspunkter i svært mange av høringsuttalelsene. I det nedenstående følger en tematisk sortert oppsummering av de viktigste synspunktene som er anført i høringen.

6.2.1 Merknader om forutsigbarhet og prosess

En rekke høringsinstanser peker på at Stortinget ved behandling av Meld. St. 8 (2016–2017) gikk inn for en bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen og uttrykker at de er enige i denne konklusjonen. De fremholder at Stortingets beslutning kom på grunnlag av en grundig prosess som ble innledet med en offentlig utredning og deretter en stortingsmelding der alle sider av næringen ble grundig belyst.

Det pekes på at et av formålene med den offentlige utredningen og den etterfølgende stortingsmeldingen var å skape forutsigbarhet for næringen, og det rettes kritikk mot at regjeringen nå, så kort tid etter stortingsbehandlingen, fremmer forslag om et lovforbud mot pelsdyrhold.

Norges Bondelag hevder at vedtaket om å foreslå en avvikling av pelsdyrnæringen skjedde som resultat av forhandlinger bak «lukkede dører», og de mener at prosessen frem mot Jeløya-erklæringen og regjeringspartienes vedtak om nedleggelse, strider mot prinsippet om en demokratisk prosess med åpenhet og reell offentlig debatt som følger av Grunnloven. De viser til Grunnloven § 100 siste ledd hvor det fremgår: «Det påligger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Norges Bondelag viser i sin høringsuttalelse også til at høyesterettsadvokat og tidligere sivilombudsmann Arne Fliflet har skrevet et notat om noen av de rettslige konsekvensene av å avvikle pelsdyrnæringen, og at han blant annet har uttalt: «Dersom regjeringen nå, i strid med vedtaket til Stortinget, ønsker å legge til grunn at pelsdyrnæringen skal avvikles, bør det for det første skje etter en ny åpen og demokratisk prosess. I så fall bør det stå fast i denne stortingsperioden at næringen får fortsette basert på stortingsvedtaket om ‘bærekraftig utvikling’.» Bondelaget konkluderer med at «[d]et må stå fast i denne stortingsperioden at pelsdyrnæringa får fortsette sin næringsvirksomhet basert på vedtaket i Stortinget om bærekraftig utvikling fra 10. januar 2017, og at det av hensyn til næringsutøverne ikke kan vedtas et næringsforbud mot pelsdyroppdrett i inneværende stortingsperiode.»

Norsk Landbrukssamvirke sier: «Det er alvorlig og svært urovekkende at regjeringa ser bort fra behovet for forutsigbarhet, som var formålet med å først utrede og siden gjennomføre en stortingsbehandling av pelsdyrnæringas framtid. Dette bidrar til usikkerhet for alle næringer i Norge og svekker tilliten til det politiske systemet og åpne demokratiske prosesser.»

Norges Pelsdyralslag uttrykker det slik: «Utvalg og utredninger, eksperter som etologer og veterinærer og andre med spesialkompetanse, aktivister og bønder – alle hadde kommet med sine syn. Alle fakta var på bordet, og vedtaket i Stortinget var basert på de fire partienes programmer – vedtaket var tydelig og endelig. Mandatet til pelsdyrutvalget var nettopp at utvalgets utredning skulle bidra til forutsigbarhet om fremtidige rammevilkår for pelsdyrnæringen. I det offentlige ordskiftet, påpekte politikerne med rette, at pelsdyrproduksjon er en viktig del av distriktslandbruket. Så med all utredning kronet med et stortingsvedtak på toppen av det hele, var det all mulig grunn for pelsdyrbøndene til å oppfatte at deres posisjon var avklart. En avklaring de kunne forholde seg til i sitt videre arbeid med drift av gård og hjem.»

NHO uttaler at «regjeringen har stor frihet til å foreslå, og Stortinget til å vedta, reguleringer av næringsvirksomhet. Bedrifter har på sin side behov for lavest mulig risiko for endringer i rammevilkår. Å innføre forbud mot eksisterende virksomhet er etter vår vurdering et ekstremt inngripende tiltak. Bedrifter har et udiskutabelt behov for å innrette seg etter de rammebetingelser som gjelder. Stortinget vedtok da også i 2017 at pelsdyrnæringen ikke skulle avvikles. Forslaget i høringen undergraver langsiktighet og forutsigbarhet for små og mellomstore bedrifter i næringen.»

NHO Mat og Drikke anfører: «Det foretas etter det vi kan se, ingen prinsipielle avveininger knyttet til mulige konsekvenser av at regjeringen åpner for at enkeltnæringer kan forbys gjennom lovvedtak. Hvilke andre næringer som skal kunne forbys blir et forhandlingsspørsmål i lukkede prosesser, der offentligheten eksempelvis ikke har innsyn i hvilke konsekvensvurderinger m.v. som legges til grunn.»

Felleskjøpet Rogaland Agder peker på at «[l]andbruket er ei næring hvor forutsigbarhet er helt avgjørende for tilstrekkelig trygghet til å drive og investere. Det blir svært vanskelig når en opplever at Regjeringen ikke har mer respekt for Stortingets vedtak.»

De aller fleste av de 34 kommunene som har avgitt høringsuttalelse, peker også på at Stortingets vedtak etter behandling av Meld. St. 8 (2016–2017) skapte en forventning om at næringen var sikret videre drift. Det blir også pekt på at denne forventningen medførte at mange investerte i oppgradering, utvidelse eller nye anlegg. Også politiske lokallag er opptatt av forutsigbarhet, og uttaler seg kritisk til den prosessen som ligger til grunn for lovforslaget.

På den annen side uttaler Nettverk for dyrs frihet at Pelsdyrutvalgets utredning og Stortingets vedtak om bærekraftig utvikling ikke kan brukes som grunnlag for en berettiget forventning om at pelsdyrnæringen skulle kunne fortsette sin virksomhet i en tid fremover. De peker på at «[d]iskusjoner rundt dyrevelferden i pelsdyrproduksjon og industriens fremtid i Norge har pågått i flere tiår. Motstanden mot næringen har stadig økt, både i befolkningen, i motebransjen og blant faginstanser på dyrevelferd. Ett etter ett har de politiske partiene gått inn for en styrt avvikling av pelsdyrindustrien. Ikke ett eneste stortingsparti har gått motsatt vei og veket fra sitt ønske om nedleggelse av næringa.»

En del høringsinstanser kritiserer at høringsfristen for lovforslaget (10 uker) var for kort når det gjelder et så omfattende forslag som å nedlegge en hel næring. Regelrådet uttaler at «forslaget er så omfattende at en lenger høringsperiode hadde vært fornuftig av hensyn til de berørte. Det vil også bidra til gode og velfunderte høringssvar.» Noen kommuner uttaler også at de burde ha vært inkludert på listen over høringsinstanser.

6.2.2 Merknader om rettslig adgang til å fastsette et forbud

Norges Pelsdyralslag fremholder at departementets høringsforslag er basert på en utdatert uttalelse fra Lovavdelingen fordi den er avgitt før Stortingets vedtak 10. januar 2017 om bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen. De mener at Stortingets vedtak i 2017 er sentralt ved vurdering av pelsdyroppdretternes vern etter Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og sier: «Sentralt i denne sammenheng er det at det derfor må foretas en konkret vurdering på tidspunktet for den foreslåtte avviklingen, hvor det blant annet vektlegges om pelsdyrbøndene hadde en berettiget forventning om videre drift, om det foreligger tvingende allmenne hensyn – eller sterke samfunnsmessige hensyn – som tilsier en avvikling og så videre. Vurderingene er ‘ferskvare’, og det må derfor tas utgangspunkt i de til enhver tid rådende forhold for å sikre et mest mulig korrekt resultat.»

Norges Pelsdyralslag mener prinsipalt at det ikke er rettslig mulig å etablere et forbud mot pelsdyrproduksjon, og at høringsforslaget ikke ivaretar grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper ved at den politiske og den rettslige betydningen av Stortingets vedtak fra 2017 om bærekraftig utvikling ikke er vurdert. Pelsdyralslaget mener det er sterkt kritikkverdig at verken betydningen av Grunnloven § 110 eller Norges bilaterale forpliktelser overfor Polen og Litauen, er vurdert i høringsforslaget.

Når det gjelder Grunnloven § 110 som lovfester borgernes rett til å kunne tjene til livets opphold ved arbeid eller næring («Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda si»), fremholder Pelsdyralslaget at pelsdyrbøndene gjennom Stortingets vedtak i 2017 fikk en berettiget forventning om å kunne fortsette sin virksomhet. Pelsdyralslaget anfører: «Retten til å kunne tjene til livets opphold gjennom arbeid og næring er grunnleggende for befolkningen, og Grunnloven gir her uttrykk for en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti. Dyrevern, dyrevelferd og etikk er sentrale hensyn, men også disse hensynene var deler av den utredningsprosessen som førte frem til vedtaket i 2017 om bærekraftig utvikling. Det er av vesentlig betydning, i denne sammenheng, at det i etterkant av 2017-vedtaket ikke er tilkommet nye opplysninger som tilsier at Stortingets vedtak 10. januar 2017 ble fattet på feilaktig grunnlag. Tvert imot, så tyder alt på at vedtaket ble fattet på grunnlag av en utførlig utredningsprosess som satt Stortinget i stand til å fatte et velbegrunnet vedtak. Dette i motsetning til Jeløya-plattformen som utelukkende synes å være basert på regjeringspartienes ønske om å forbli i rollen som ‘makthaver’. Videre oppfatter vi det som en grov krenkelse av Grunnloven § 110, jfr. § 92 at ikke den rettslige betydningen av Grunnloven § 100 er vurdert og/eller vektlagt i høringsforslaget.»

Norges Pelsdyralslag viser også til Grunnloven § 97 som fastslår at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft. De fremholder at bestemmelsens «kjerneområde er der det legges byrder på handlinger (eller unnlatelser) begått før lovendringen, typisk at det innføres sanksjoner mot handlinger som var lovlige da de ble foretatt. Det er sikker rett at bestemmelsen også gir vern mot at det begås uforholdsmessige inngrep i etablerte rettsposisjoner.» Pelsdyralslaget legger til grunn at retten til å drive pelsdyrproduksjon i seg selv ikke er en grunnlovsbeskyttet rettighet, men mener at den begrunnelsen som er gitt for et forbud i høringsnotatet, ikke gir uttrykk for sterke samfunnsinteresser. De sier at «[d]erimot kan det følge en rekke samfunnsmessig negative konsekvenser ved et forbud, i form av tap av arbeidsplasser og mindre satsing på investeringer i infrastruktur og innovasjon.» Pelsdyralslaget mener eksisterende pelsdyrprodusenter har et sterkt vern etter Grunnloven § 97.

Videre pekes det på at Lovavdelingens vurdering av at en avvikling av pelsdyrnæringen ikke vil være i strid med Grunnloven § 105, ble avgitt før Stortingets vedtak om bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen. Pelsdyralslaget mener at Stortingets vedtak og den rettslige begrunnelsen for vedtaket, er av stor betydning ved vurderingen av om Grunnloven § 105 kommer til anvendelse. De viser i den forbindelse til at det i høringsnotatet fremheves at Lovavdelingen har uttrykt at det «i praksis har blitt lagt vesentlig vekt på om den private part måtte være forberedt på at restriksjoner kunne bli innført», og at det konkluderes med at «det i lengre tid har vært usikkerhet rundt vilkårene for pelsdyroppdrett i Norge.» Pelsdyralslaget mener at dersom det hadde blitt avdekket forhold av tungtveiende samfunnsmessig betydning som tilsa avvikling av pelsdyrnæringen, ville ikke Stortinget ha fattet et vedtak om bærekraftig utvikling. Pelsdyralslaget fremholder at få næringer har vært gjenstand for så grundig vurdering av etiske og faktiske forhold, og at «Stortingets 2017-vedtak ‘fjernet’ for alle praktiske formål den tvilen som tidligere hadde knyttet seg til norske pelsdyrbønders fremtid.» De sier: «Om det innføres et forbud mot pelsdyrproduksjon i Norge, er det næringens oppfatning at Grl. § 105 kan anvendes analogisk, slik at pelsdyrbøndene skal få sine tap erstattet i tråd med ekspropriasjonsrettens prinsipper.»

Norges Pelsdyralslag peker også på at høringsforslagets omtale av forholdet til EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1) er basert på lovavdelingens uttalelse av 11. mai 2016, og at det ikke er foretatt noen nærmere vurdering av den rettslige betydning av Stortingets vedtak i 2017. De fremholder at Stortingets vedtak i 2017 gir et «entydig og klart inntrykk av at et forbud mot pelsdyroppdrett verken var i allmennhetens interesse eller forholdsmessig i 2017.» Pelsdyralslaget mener derfor at et forbud mot pelsdyroppdrett vil være «sterkt uforholdsmessig for de pelsdyrbøndene som fratas sitt levebrød ved innføringen av et forbud og i strid med EMK P 1-1.» Med samme begrunnelse fremholder Norges Pelsdyralslag at det varslede forbudet mot pelsdyroppdrett fremstår som klart uforholdsmessig og i strid med EØS-avtalens regler om fri bevegelighet.

Norges Pelsdyralslag viser i sin høringsuttalelse videre til at pelsdyrnæringen har flere medlemmer med utenlandsk statsborgerskap, blant annet fra Polen og Litauen, som eier og driver pelsdyrgårder i Norge. Pelsdyralslaget mener betydningen av et eventuelt norsk forbud mot pelsdyrproduksjon burde ha vært drøftet i høringsnotatet og viser til at Norge har inngått bilaterale avtaler med Polen og Litauen vedrørende «fremme og gjensidig beskyttelse av investeringer». Pelsdyralslaget viser til at disse avtalene har en bestemmelse om at det skal ytes erstatning basert på investeringens markedsverdi blant annet ved ekspropriasjon og andre tiltak som har samme virkning. Pelsdyralslaget fremholder at et forbud mot pelsdyroppdrett i Norge i realiteten vil være et tiltak som har samme virkning som ekspropriasjon, og at «[b]asert på innholdet i høringsforslaget, så er det vårt syn at forslaget om et forbud mot pelsdyroppdrett ikke ivaretar hensynet til de utenlandske produsentene i tråd med Norges bilaterale forpliktelser.»

6.2.3 Merknader om det faglige grunnlaget og begrunnelsen for det foreslåtte forbudet

Den norske veterinærforening viser til sitt høringssvar til NOU 2014: 15 og uttaler at foreningen har «vært tydelig på at dagens pelsdyrhold er uforenlig med dyrevelferdsloven §§ 22-24 og dermed ikke er tilfredsstillende når det gjelder å ivareta dyrenes naturlige atferdsbehov. Vi tror ikke forholdene kan bli gode nok uten vesentlige endringer i driftsformen.» Veterinærforeningen sier videre blant annet at: «Når nå regjeringen har kommet til at det foreslås å innføre et forbud mot hold av pelsdyr i dagens driftssystemer, registrerer vi at den er på linje med Veterinærforeningens standpunkt i denne saken.»

Rådet for dyreetikk (RDE) uttaler blant annet: «I forslagets bakgrunn kommer det fram at forbudet mot hold av pelsdyr er etisk begrunnet. I RDEs høringssvar fra 2014, står det at ‘Ut i fra en dyreetisk synsvinkel, mener Rådet at formålet med pelsdyrproduksjonen skiller seg fra formålene med annen husdyrproduksjon, da pels er et unødvendig produkt. Formålet er derfor ikke av en slik art at det kan rettferdiggjøre en produksjon hvor det stilles spørsmål ved om dyrevelferden er godt nok ivaretatt.’ RDE støtter derfor at formålsetikk legges til grunn for forbudet.»

Dyrevernalliansen mener pelsdyroppdrett er uforenlig med god dyrevelferd, og at lovforslaget vil løfte dyrevelferden i Norge betydelig. De peker på at mink og rev er rovdyr som har medfødte behov som ikke er forenlig med et liv i fangenskap der det er store begrensninger på både bevegelsesfrihet og artsspesifikk atferd. Dyrevernalliansen mener mulighetene for å oppnå «god og anstendig dyrevelferd» for rev og mink i menneskelig hold er helt annerledes enn for vanlige husdyr. De peker på at «[r]ev og mink er nysgjerrige og pågående av natur, biologisk tilpasset ønsket om å oppsøke nye stimuli og nye situasjoner. Dette skiller dem kvalitativt fra de andre husdyrene våre, som i en helt annen grad foretrekker beiting, rutiner og trygge rammer.» Dyrevernalliansen fremholder: «At pelsdyroppdrett må avvikles av hensyn til dyrenes velferd betyr dermed ikke at det samme gjelder for de andre husdyrnæringene. I motsetning til rev og mink, har husdyr som kuer, sauer og høns levd med mennesker gjennom flere tusen år og de er med tiden blitt genetisk tilpasset et liv hos mennesker. Alle tradisjonelle gårdsdyr er dessuten flokkdyr, enten altetere eller planteetere, og kan fungere fint i løsdrift og på beite.»

Dyrevernalliansen peker på at lovforslaget begrunnes med dyrevelferd, nærmere bestemt med at formålet med produksjonen ikke forsvarer den belastningen dyrene påføres. Dyrevernalliansen mener derfor at strafferammen i lovforslaget bør være tilsvarende dyrevelferdslovens strafferamme.

NOAH – for dyrs rettigheter uttrykker sterk støtte til det foreslåtte forbudet og sier: «At pelsdyrenes velferd endelig tas på alvor er vi som organisasjon, men også flertallet i folket, svært glade for.» Også NOAH fremholder at rev og mink ikke har mulighet til å utfolde sine sosiale behov og peker videre på at den genetiske domestiseringsperioden er svært kort for mink og rev. Samtidig understreker de at det ikke kan settes likhetstegn mellom god dyrevelferd og tamhetsgrad og sier: «Domestisering betyr ikke ‘tilpasset bur’ og adferdsbehov blir ikke borte ved domestiseringen. Selv ikke et av de mest domestiserte dyrene – hunden – kan tilpasses et utilfredsstillende miljø som et bur.»

Dyrebeskyttelsen Norge er svært positive til et forbud mot hold av pelsdyr i Norge. De uttaler at de over lang tid har påpekt «de store velferdsutfordringene rev og mink i pelsdyrnæringen har vært utsatt for, samt det uetiske i å holde aktive rovdyr i bur kun for pelsens skyld.» De mener at det faktum at flere land i Europa allerede har et forbud mot pelsdyroppdrett, og at enda flere land følger etter, samt at trenden i moteverdenen er å snu ryggen til pels, bekrefter at Norge er på riktig spor ved å forby hold av pelsdyr.

Nettverk for dyrs frihet mener det er på høy tid at et forbud mot hold av pelsdyr kommer på plass i Norge, og de støtter departementets vurdering av at et forbud kan vedtas både med dyrevelferd og produksjonens formål som begrunnelse. De mener det i tillegg bør fastsettes et forbud mot å utvide eksisterende drift i avviklingsperioden fordi en slik utvidelse vil være i strid med lovens intensjoner.

Dyrenes Rett mener at pelsdyrhold ikke er forenlig med dyrevelferdsloven, og støtter det foreslåtte forbudet. De konkluderer sin høringsuttalelse med å anføre at gjennomføring «av det vedtatte pelsdyrforbudet er svært viktig for dyrene, men det er også viktig for Norges omdømme og for utviklingen mot en mer etisk behandling av medskapningene våre.»

Veterinærinstituttet støtter avvikling av pelsdyrholdet og begrunner dette med at burdrift som varig driftsform for rev og mink ikke møter dyrets behov.

Klima- og miljødepartementet mener at et forbud mot hold av pelsdyr vil ha positive konsekvenser for norske økosystem, ved at det hindrer rømning av pelsdyr. De peker på at en avvikling av pelsdyrnæringen vil gjøre det lettere å lykkes med å bekjempe amerikansk mink som har spredt seg fra pelsdyranlegg og ut i naturen.

Flere av høringsinstansene som støtter forslaget om forbud mot hold av pelsdyr, blant annet Dyrebeskyttelsen Norge, NOAH – for dyrs rettigheter, Nettverk for dyrs frihet og Dyrenes Rett, mener den foreslåtte avviklingsperioden er for lang. Dyrebeskyttelsen Norge mener det bør settes en umiddelbar stopp for pelsdyrhold. Flere understreker også betydningen av at det blir ført et aktivt tilsyn med dyrevelferden i pelsdyrgårder i avviklingsperioden.

Et stort flertall av de privatpersonene som har ytret seg, er for et lovforbud. Flere av disse hevder at pelsdyroppdrett er naturstridig og uetisk, og at oppdretterne er mer opptatt av inntekten fra dyrene, enn av dyrenes velferd. Én mener at pelsdyrnæringen «er en levning etter en tid da dyr ble ansett som gjenstander», en annen fremholder at pelsdyr er «det av dyrehold som er minst nødvendig for samfunnet.» Mange mener det er på høy tid med et forbud, og én sier det slik: «Myndigheter har over flere regjeringsperioder gitt denne næringen mulighet til å rydde opp i egne rekker, noe de ikke har klart.»

Enkelte trekker en sammenligning mellom hold av pelsdyr og hold av hund. Ett av utsagnene er at «[o]m andre dyr, som hund og katt, blir behandlet på lik linje med pelsdyr (f.eks. holdes innesperret på lite areal uten stimuli og mulighet til å utøve naturlig adferd) ansees dette som dyremishandling og kan straffeforfølges. Dette er dyr som er svært like mink og rev.»

Foreningen Norske Etologer tar ikke stilling til spørsmålet om forbud mot hold av pelsdyr, men peker på at atferd er en egenskap som er vanskelig å forandre gjennom avl. De sier blant annet at: «Det er ingenting som tyder på at for eksempel mink ikke lenger har behov for å leve alene eller jakte i eller nær vann.»

Foreningen anfører: «Forskning er som regel ikke entydig i hva som regnes som nødvendige atferdsbehov når det gjelder pelsdyr, dette gjør det vanskelig å vite om de behovene dyrene har blir dekket innenfor gjeldende systemer. Denne tvilen bør til enhver tid komme dyrene til gode.» Videre peker de på at «[e]tiske vurderinger kan alle gjøre, ut fra sine egne grunnprinsipper og etiske tankegang rundt husdyrhold, og her teller ikke fagfolks etikk mer enn den vanlige borgers. […] Etikken som samfunnet vedtar, i praksis av Stortinget, må avgjøre hvor strenge regler det skal være for dyrehold i Norge.»

Fakultet for biovitenskap ved NMBU mener pelsdyrnæringen har det samme potensialet som andre husdyrnæringer til å videreutvikles til en bærekraftig husdyrproduksjon. De uttaler at «[b]asert på gjeldene fagkunnskap, dagens dyrevelferdslov og skjerpede forskrift for hold av pelsdyr så er fagmiljøets generelle vurdering at en nedleggelse av pelsdyrnæringen ikke kan begrunnes med hovedvekt i dyrevelferdsmessige hensyn.» Fakultetet peker på at det ikke ligger «innenfor vårt mandat å uttale oss om det etiske grunnlaget for en produksjon eller, utfra et dyreetisk ståsted, angi hvilket nivå vi kan akseptere av dyrevelferd.»

Norges Bondelag fremholder at «eventuelle uheldige virkninger av ei næring må håndteres gjennom regulering av virksomheten, ikke gjennom forbud begrunnet i næringas formål. Det må også gjelde for pelsdyrnæringa, slik Stortinget la til rette for gjennom sitt vedtak 10. januar 2017.» Tilsvarende synspunkt fremholdes blant andre av Felleskjøpet Agri som mener at mulighetsrommet for reguleringer bør være uttømt før et forbud vurderes.

Kopenhagen Fur uttaler at nivået på dyrevelferd i norsk pelsdyrhold oppfattes som meget høyt. De stiller seg uforstående til begrunnelsen for det foreslåtte norske forbudet, ettersom belastningen på dyrene i moderne europeisk pelsdyravl er ganske liten.

Flere høringsinstanser peker på at det ikke har inntruffet forhold i norsk pelsdyrnæring siden 2017 som tilsier at stortingsvedtaket om bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen må omgjøres.

Norges Pelsdyralslag sier de «kan dokumentere og gjøre rede for at dyrevelferden i dag er minst like god som i 2017, og at de vurderinger som ble gjort av regjering og Storting om dyrevelferden i 2016 og 2017 fortsatt er fullgode. Det foreligger ingen vitenskapelige bevis for at dyra på pelsdyrgårdene har dårlig velferd. Tvert imot. Dyras fysiske og mentale tilstand kan vitenskapelig dokumenteres som god.» Pelsdyralslaget peker blant annet på at Mattilsynet ikke har påvist flere avvik i pelsdyrholdet enn i annet dyrehold i landbruket, og at de 100 veterinærene som har avtale med Helsetjenesten for pelsdyr sier at både rev og mink har enten svært god eller god dyrevelferd.

Internasjonale pelsdyrorganisasjoner har uttalt seg mot det foreslåtte forbudet mot hold av pelsdyr i Norge. Paraplyorganisasjonen Fur Europe mener at et forslag om forbud mot hold av pelsdyr i Norge ville være å ta et steg bakover i stedet for å fortsette den etablerte veien med bærekraftig, kontrollert og ansvarlig pelsdyrhold i Norge, basert på noe som virker som ideologiske årsaker. Sveriges pälsdjursuppfödares riksförbund/Svensk Mink peker på at svenske og norske forhold i minkproduksjonen ikke skiller seg mye fra hverandre, og at det nylig er gjennomført en vurdering av fremstående svensk ekspertise som berømmer pelsdyrnæringen og konstaterer at dyrevelferden for pelsdyr er god.

Nordiska JordbruksForskeres Förening mener dyrevelferden er meget godt ivaretatt i norske pelsdyrbesetninger, og mener det bør legges til rette for å videreføre et pelsdyroppdrett i Norge som er i front internasjonalt med hensyn til dyrevelferd.

Flere høringsinstanser, blant annet Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag viser til at det i etterkant av Stortingets behandling av Meld. St. 8 (2016–2017) ble lagt opp til tiltak for å forbedre dyrevelferden i pelsdyrholdet. Norges Bondelag anfører: «For eksempel er eksisterende utfordringer i dyreholdet planlagt løst gjennom innstramminger i dyreholdet slik det bes om. Konkret kan vi nevne opplegget med et eget dyrevelferdsprogram for mink, og planlagte justeringer i hold-forskriften for pelsdyr. Begge tiltak blei imidlertid lagt på is av LMD etter regjeringsutvidelsen i fjor.»

Norges Pelsdyralslag mener at den begrunnelsen som er brukt i England, Wales, Skottland og Nederland hvor forbudene er knyttet til formålet med dyreholdet, ikke kan overføres til Norge. De mener «offentlig moral» varierer fra land til land og må ses i det enkelte landets perspektiv. Pelsdyralslaget peker på at kommersielt dyrehold har bred aksept i det norske samfunnet og uttaler: «Varierende og høyst subjektive moraloppfatninger kan ikke være avgjørende for næringspolitikk og lovgivning.» De mener det kan stilles fundamentale spørsmål ved departementets etiske vurdering og uttaler at «[e]tikk knyttet til dyrehold bør knyttes til forhold hos dyret, ikke menneskets nytteverdi.»

Også Pelsinform mener det er uheldig å vise til at en etisk begrunnelse er brukt i land som Nederland og England. De fremholder: «I mildere klimasoner er pels mer forbundet med mote og luksus, mens i Norge gjør kalde vintre at våre kunder begrunner sitt pelskjøp i større grad ut fra nytte og nødvendighet.»

Den finske pelsdyrorganisasjonen ProFur peker på at forbud mot pelsdyrhold ofte blir etablert med en etisk motivasjon. De fremholder at i vår tid med fokus på plastavfall, er det grunn til å spørre hvor etisk riktig det er å avvikle en industri som produserer et reelt alternativ; et naturlig produkt som er nedbrytbart og kan resirkuleres.

Flere høringsinstanser peker på at heller ikke kjøtt er nødvendig for mennesker, og at dersom en bruker nødvendighet av produktet som begrunnelse for et forbud, vil tilsvarende forbud kunne etableres også for andre husdyrproduksjoner.

Professor Peter Sandøe ved Københavns Universitet sier at et forbud med etisk begrunnelse er helt ubegrunnet ut fra et vitenskapelig ståsted. Sandøe mener et slikt forbud utelukkende synes å basere seg på at enkelte mener det er «følelsesmæssigt frastødende» å holde og avlive dyr for pelsens skyld. At dette er et usaklig forbud mener han «forstærkes, når man overvejer effekter i forhold til miljø og klima», og sikter da til bruken av slakteriavfall i fôret og at skrottene går til produksjon av biodiesel og lignende. Sandøe avslutter slik: «Hermed forlader I i Norge jeres hidtidige stolte forsvar for retten til bæredygtig udnyttelse af naturens ressourcer, fx i forbindelse med hvalfangst, som har kendetegnet jer i den internationale debat. Det synes jeg er en skam.»

Pelsdyrprodusent Dag Joar Sørbø mener forslaget mangler respekt for den private eiendomsretten og uttaler: «Vi lever i et demokrati som en skulle tro hadde respekt for næringsfriheten. Det har aldri skjedd i historien i Norge at en næring er blitt nedlagt på ‘etisk’ grunnlag. Det er det glade vanvidd, uansett hva man måtte mene om pels eller ikke pels.»

Også enkelte av privatpersonene som har avgitt høringssvar adresserer den etiske siden ved næringen. Noen mener at det viktigste er at dyrene har det godt mens de lever, ikke hva de blir brukt til etter at de er døde.

6.2.4 Merknader om forbud mot norsk pelsdyrhold og konsekvenser for global dyrevelferd

Flere høringsinstanser fremholder at Norge er en pådriver for god dyrevelferd, og at et forbud mot pelsdyrhold i Norge vil føre til at produksjonen flyttes til land med lavere standarder for dyrevelferd. Noen tar til orde for at et eventuelt forbud mot hold av pelsdyr i Norge bør følges av et forbud mot innførsel av pelsprodukter.

Norges Pelsdyralslag sier: «Norske skinn etterspørres spesielt av etisk bevisste kunder som krever garantier for at dyrevelferden er god, er sporbar og er underlagt strenge sertifiseringsordninger.» Videre påpeker de: «Slik er norsk pelsdyrnæring kvalitetsstandarden andre produsentland strekker seg etter.» Pelsdyralslaget mener forbudet vil bety at standarden i markedet kan svekkes.

Norsk Landbrukssamvirke uttrykker det slik: «Hvis pelsproduksjon i Norge blir forbudt, mister vi muligheten til å påvirke hvordan pels produseres. Norsk pelsdyrproduksjon vil bli erstattet av produsenter som er mindre opptatt av bærekraftig produksjon og dyrevelferd.»

Nordiska JordbruksForskeres Förening fremhever at Norges Pelsdyralslag i alle år har vært en vesentlig oppdragsgiver til norsk og nordisk pelsdyrforskning. Videre påpeker de at Pelsdyralslaget har «hatt en framtidsrettet innstilling for å finne gode dyrevelferdsmessige løsninger og for å få fram forskningsbasert kunnskap om pelsdyr. Forskning på pelsdyr i Norden er ledende i verden, og denne forskningen legges også merke til internasjonalt.»

Norges Bondelag peker på at det offentlige utvalget som vurderte pelsdyrnæringens fremtid (i NOU 2014: 15) ga uttrykk for at «dersom en mener det er uakseptabelt å produsere bestemte typer pels i Norge, er det konsekvent å forby annen økonomisk aktivitet som er basert på samme type produksjon som har skjedd utenfor landets grenser.» Dette synspunktet fremmes også av enkelte kommuner og pelsdyrprodusenter. Bondelaget mener at et omsetningsforbud er nødvendig fra samfunnets side for å «utvise en konsekvent holdning overfor dem som mister næringsgrunnlaget, dersom det gjøres et ensidig nasjonalt vedtak om avvikling av produksjonen i Norge.» Bondelaget fremholder også: «Hvis regjeringa ikke ønsker å innføre dette f.eks. på grunn av et ønske om å unngå konflikt i EØS, er det i seg sjøl et argument mot å innføre et særskilt næringsforbud for bønder i Norge.»

Norsk Bonde- og Småbrukarlag sier at «[u]ten et forbud mot import av pels vil et norsk forbud kunne stimulere til pelsdyrhold i land der det er dårligere dyrevelferd, dårligere kontroll og ikke tilsvarende strenge krav til pelsdyrholdet som i Norge.»

Dyrebeskyttelsen Norge mener det bør lovfestes et importforbud samtidig med forbudet i Norge. Dette for også å markere avstand fra produksjon av pels i utlandet.

6.2.5 Merknader om omstillingsmuligheter for dem som rammes av forbudet

Norges Bondelag peker på at situasjonen i jordbruket nå er slik at det innen mange produksjoner er full markedsdekning og til dels problemer med overkapasitet. Pelsdyrgårdene ligger i all hovedsak i grasområdene som er avhengige av å foredle gras til husdyrprodukter som det er markedsdekning for allerede. Norges Bondelag refererer følgende uttalelse fra Bondelaget i Sogn og Fjordane for å illustrere dette: «Ingen av pelsdyroppdrettarane hos oss kan legge om drifta til annan husdyrproduksjon. Nokon av dei driv i dag med sau og ku i mindre skala, men arealgrunnlaget på eigedommane er slik at det vil vere svært vanskeleg og svært kostbart å utvide produksjonen i stor nok grad til at det skal kunne verte heiltids levebrød. Ein av våre pelsdyroppdrettarar driv fulltid på leigd areal og har ikkje alternativ.»

Norges Bondelag oppsummerer slik: «En realistisk vurdering tilsier at ei tenkt avvikling av pelsdyrholdet betyr redusert landbruksdrift og næringsvirksomhet i de områdene pelsgårdene ligger. Markedssituasjonen for mange av jordbruksproduksjonene en kunne omstilt til er slik at dette ikke er særlig aktuelt. Veldig mange av pelsdyrgårdene har heller ikke et areal- eller ressursgrunnlag som gjør det mulig for bonden å skape seg et inntektsgrunnlag innenfor en annen produksjon. En eventuell omstilling i den situasjonen pelsdyrforbudet nå aktualiserer, vil også medføre store menneskelige omkostninger for dem som rammes og deres familier.»

En rekke kommuner, lokale pelsdyralslag og lokale bondelag fremhever pelsdyroppdrett som et ekstra bein å stå på for små bruk og kombinasjonsbruk. Dette gjør igjen at bosetting og matproduksjon kan opprettholdes i distriktene. Det fremholdes at mange bruk der det drives pelsdyrproduksjon, ikke har ressurser til annen produksjon fordi de ikke har egen jordvei, eller at de har liten jordvei og at tilgang til leiejord er begrenset. Det pekes også på at det er overproduksjon i mange av de alternative produksjonene som kunne etableres på bruk med liten jordvei. Rendalen kommune peker på at distriktets beitenæringer har vært under stort press på grunn av rovviltproblematikk, og at pelsdyrnæringen er en viktig bærebjelke i distriktslandbruket. Østlandske Pelsdyralslag peker på at pelsdyr kan være et alternativt husdyrhold i ulvesonen. Agdenes kommune fremholder blant annet at Menon-rapporten skaper et for positivt bilde av muligheten til å skaffe seg alternativt arbeid. Fra lokale bondelag pekes det på at mange produsenter har høy alder og lav formell utdannelse og dermed begrensede muligheter til å skaffe seg alternativt arbeid.

Norges Pelsdyralslag viser til NOU 2014: 15 der det fremgår at om lag halvparten av pelsdyrprodusentene har annen landbruksproduksjon, men få muligheter til omstilling eller utvidelse. De peker på at for dem som har pelsdyrproduksjon i kombinasjon med øvrig landbruk, er mulighetene for å skape heltidssysselsetting på et gårdsbruk av stor verdi. Pelsdyralslaget mener at et forbud mot pelsdyrhold vil ramme distriktslandbruket i Norge spesielt hardt, og at konsekvensen vil være at mange gårder med matproduksjon vil måtte avvikles fordi de «mister et av de beina gården står på.»

6.2.6 Merknader om næringens betydning for å bidra til god utnyttelse av biprodukter fra fiskeri- og slakterinæringen

Flere høringsinstanser, blant annet Norges Bondelag, Norges Pelsdyralslag, enkelte politiske lokallag og mange kommuner, peker på at pelsdyrnæringen utnytter biprodukter fra slakteri- og fiskerinæringene. Norges Pelsdyralslag viser til at næringen i 2017 utnyttet 36.000 tonn biprodukter.

Nortura peker på at produksjonen av fôr til pelsdyr bidrar til en meget effektiv utnyttelse av alle deler av norsk gris, småfe, storfe og fjørfe. Avskjær og restråstoffer som ikke kan benyttes til humant konsum, blir nyttiggjort. Den biomassen som går til produksjon av pelsdyrfôr utgjør om lag 7 prosent av et samlet volum på 150.000 tonn. Ifølge Nortura vil bortfall av denne leveransen påvirke Norturas lønnsomhet negativt med mellom 10 og 15 millioner kroner årlig, da det pr. i dag ikke finnes mer lønnsomme alternative anvendelser for denne produksjonen.

Midt- Norsk Fòr SA peker på pelsdyrnæringens betydning som «renovatør» og sier at mye av de biproduktene som benyttes til pelsdyrfôr ikke har særlig alternativ anvendelse. De mener det vil oppstå en betydelig kostnad til destruksjon av råvarer fra landbruket, oppdretts- og fiskerinæringen dersom dette ikke lenger kan benyttes til pelsdyrfôr.

Også flere kommuner peker på at bortfall av bruk av avfallet fra fiskeri- og slakterinæringen til pelsdyrfôr, kan føre til at avfallshåndteringen blir en kostnad fremfor en inntektskilde.

På den annen side påpekes det fra enkelte kommuner at fôrprisene stadig øker som følge av konkurranse om slakteavfallsråvarene fra subsidierte næringer, blant annet innen bioøkonomi.

6.2.7 Merknader om andre ringvirkninger

Norges Pelsdyralslag mener at et forbud mot hold av pelsdyr vil få økonomiske konsekvenser gjennom bortfall av verdiskaping og sysselsetting, og hevder at de samfunnsøkonomiske konsekvensene av avvikling av pelsdyrnæringen burde ha vært vurdert på ny. De viser til en rapport om ringvirkninger fra Samfunnsøkonomisk Analyse. I denne rapporten fremgår at med basis i opplysninger fra 2017, er samlet verdiskaping i næringen, som sum av direkte virkninger og ringvirkninger, beregnet til 275 millioner kroner. Sysselsettingen er beregnet til 487 årsverk. Den direkte verdiskapingen på gården er i denne rapporten beregnet til 112 millioner kroner. De indirekte virkningene er beregnet til 98 millioner kroner, og omfatter blant annet de ansatte i de tre anleggene for fôrproduksjon.

Dyrevernalliansen viser til at Menon Economics på oppdrag fra dem har oppdatert sin samfunnsøkonomiske undersøkelse av kostnadene ved avvikling av pelsdyrnæringen. Denne rapporten viser at verdiskapingen i næringen er lavere og at det samfunnsøkonomiske tapet vil bli lavere, enn det som ble beskrevet i rapporten fra 2016. I den oppdaterte undersøkelsen finner Menon at det samfunnsøkonomiske tapet ved avvikling i 2025 vil være på 165 millioner kroner (nåverdi av 2017-kroner). Verdiskapingen fra pelsdyroppdrett i 2017 var på 84 millioner kroner, mens fôrproduksjonen bidro med en verdiskaping på 37 millioner kroner.

Norges Pelsdyralslag viser til at regjeringen har en uttalt målsetting om å styrke produksjonen i Fastlands-Norge og gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. De fremholder at pels er den mest vellykkede, mest selvstendige og best etablerte eksportproduksjonen vi har innen landbruket i Norge. De peker på at den årlige eksportverdien er mellom 300 og 500 millioner kroner. Pelsdyralslaget mener departementet burde ha vurdert konsekvenser for handelsbalansen ved et forbud.

Norges Bondelag peker på at nest etter eksport av meieriprodukter, er pelsskinn den største eksportvaren fra norsk landbruk. Eksport av pelsskinn utgjør 21 prosent av den landbrukspolitisk mest relevante eksporten. Bondelaget mener det er et paradoks «at et mulig forbud mot pelsdyrnæringa foreslås samtidig som norske myndigheter ønsker å stimulere til mer eksport av norske landbruksvarer og fremhever dette som et viktig utviklingsområde for næringa.»

Lønnsomhet og eksportinntekter nevnes som et kjennetegn ved pelsdyrnæringen av enkelte av lokallagene for politiske partier. Også mange kommuner viser til at pelsdyrnæringen er en lønnsom eksportnæring, og at selv om skinnprisene har variert, har perioder med lave skinnpriser som regel vært etterfulgt av perioder med høyere priser. De mener derfor at en vurdering av næringens lønnsomhet og eksportverdi ikke må baseres utelukkende på dagens priser.

6.2.8 Andre innspill

I flere høringsuttalelser pekes det på den menneskelige belastningen ved det foreslåtte forbudet mot pelsdyrhold. En del kommuner sier at den menneskelige dimensjonen er lite berørt i høringsforslaget. De peker på at pelsdyrbøndene har levd under stor usikkerhet, hets og sterkt mediepress i flere tiår. Seldal Gard ANS uttaler blant annet: «I statsministerens nyttårstale ble det lagt vekt på at vi måtte ta vare på hverandre og gi barna gode rammer og oppvekstvilkår. Det burde og gjelde for pelsdyrbønder. I det norske samfunnet er man opptatt av den psykiske helsen til folk. Å risikere at man mister gård og grunn på grunn av statens handlinger er meget belastende for psyken.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener det er viktig for human og effektiv jaktutøvelse på villmink, grevling, rødrev og mårhund at det fortsatt blir mulig å bruke tamme rever for å trene opp og teste hihunder, før de skal ut på reell jakt. De ber derfor om at det blir mulig å holde et mindre antall pelsdyr til definerte formål, herunder hihundtrening.

Mattilsynet uttaler at det foreslåtte forbudet kan resultere i økonomiske utfordringer og sannsynligvis også psykiske belastninger for pelsdyrholderne, og at dette kan gå utover dyrevelferden. Mattilsynet uttaler at de derfor vil vurdere de gjenværende pelsdyrgårdene som risikodyrehold i avviklingsperioden, og føre tilsyn deretter.

Mattilsynet og Landbruksdirektoratet peker begge på at det ikke fremgår hvem som skal føre tilsyn med at forbudet overholdes. Landbruksdirektoratet fremholder også blant annet at det bør vurderes å tydeliggjøre hvilke dyr som er omfattet av forbudet og om det bør innføres noen forvaltningsrettslige sanksjoner i tillegg til lovens straffebestemmelse.

6.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet konstaterer at det i høringen er fremmet sterke synspunkter både for og mot en styrt avvikling av pelsdyrnæringen gjennom et forbud mot hold av pelsdyr.

6.3.1 Lovprosessen

I høringsinnspillene rettes til dels sterk kritikk mot at det nå, mindre enn to år etter at Stortinget fattet vedtak om at det skulle arbeides for en bærekraftig utvikling av næringen, fremmes forslag om et lovforbud.

Det var en intensjon at pelsdyrutvalgets innstilling (NOU 2014: 15) og den etterfølgende stortingsmeldingen skulle avklare om det skulle satses på en bærekraftig utvikling eller en styrt avvikling av pelsdyrnæringen. Det er derfor lett å forstå at mange aktører i næringen så det som en viktig milepel da Stortinget i 2017 – etter en lang prosess med en offentlig utredning og deretter en stortingsmelding – fattet vedtak om at det skulle arbeides for en bærekraftig utvikling av næringen. I høringen blir det også pekt på bedriftenes behov for forutsigbare rammevilkår. Det uttrykkes bekymring for mulige konsekvenser, også for andre næringer, av at en nærings fremtid avgjøres i politiske prosesser uten at det er klart hvilke konsekvensvurderinger som er lagt til grunn. Til dette vil departementet bemerke at pelsdyrnæringen har vært omstridt og gjenstand for politisk diskusjon i en årrekke, og at mulig avvikling og samfunns- og foretaksøkonomiske konsekvenser av dette ble drøftet så sent som i Meld. St. 8 (2016–2017). Pelsdyrnæringen er også i en særstilling ved at det er flere politiske partier som har programfestet at de ønsker å avvikle den.

Noen høringsinstanser anfører at prosessen frem mot regjeringspartienes beslutning om å foreslå et forbud mot pelsdyrhold, ikke er i tråd med at myndighetene skal legge til rette for åpenhet og en reell offentlig debatt. Det vises i denne sammenheng til Grunnloven § 100 sjette ledd. Grunnloven § 100 sjette ledd (bokmålsversjonen) lyder: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Offentlige høringer kombinert med kartlegging av virkninger av regulering av næringsvirksomhet, samt påfølgende lovproposisjoner, legger forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Spørsmålet om et forbud mot pelsdyroppdrett har vært gjenstand for offentlig høring og debatt i forkant av Stortingets vedtak i 2017. Også etter at regjeringspartienes intensjon om å foreslå en avvikling av næringen ble kjent, har det vært betydelig offentlig oppmerksomhet og debatt om saken. I siste høring har også betydningen av oppdretternes innrettelse etter Stortingets vedtak i 2017 vært fremme. Departementet kan derfor vanskelig se at det ikke har vært lagt til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale i spørsmålet om det skal innføres et forbud mot pelsdyrhold i Norge.

Når det gjelder de synspunktene som er fremmet omkring høringsfrist og høringsinstanser i denne saken, vil departementet bemerke at den høringsfristen som ble satt, var om lag tre uker kortere enn det som normalt skal gis, men den var innenfor det intervallet (seks uker–tre måneder) som er angitt i utredningsinstruksen. Ved departementets vurdering av høringsfristen ble det blant annet lagt vekt på at intensjonen om et forbud hadde vært kjent i lang tid, og at dette kunne forsvare en noe kortere frist ut fra hensynet til fremdrift og pelsdyroppdretternes behov for avklaring. Allerede før høringen hadde Norges Pelsdyralslag innhentet flere utredninger som belyser konsekvensene av et forbud mot hold av pelsdyr. Høringsfristen har heller ikke vært til hinder for at departementet har mottatt godt over 300 høringsuttalelser, hvorav mange er grundige og omfattende. Høringssaken ble sendt til de antatt berørte institusjoner og organisasjoner, med oppfordring om å sende den videre til underliggende instanser. Det ble også presisert at det var anledning for alle til å gi høringsinnspill, og høringssaken ble lagt ut på regjeringen.no.

6.3.2 Rettslig adgang til å fastsette forbud

I høringsinnspill er det hevdet at et forbud mot hold av pelsdyr vil være i strid både med flere bestemmelser i Grunnloven og med EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1. Det er også hevdet at et slikt forbud vil være i strid med bestemmelser i EØS-avtalen, og at høringsnotatet ikke tok høyde for Norges forpliktelser etter bilaterale avtaler med Polen og Litauen. Nedenfor drøftes de aktuelle bestemmelsene.

Om Grunnloven § 110

Grunnloven § 110 første punktum (bokmålsversjonen) lyder:

«Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.»

Inkludering av «næring» i bestemmelsen skjedde ved grunnlovsreformen i mai 2014, jf. Innst. 187 S (2013–2014) punkt 2.7. Denne tilføyelsen bygger på forslaget i Menneskerettighetsutvalgets rapport Dok. nr. 16 (2011–2012) punkt 38.5.4 og 38.6.

Grunnloven § 110 første punktum gir ikke rettigheter for den enkelte, jf. Innst. 187 S (2013–2014) punkt 2.7 og Dok. nr. 16 (2011–2012) punkt 38.2.1 og 38.5.1. Bestemmelsen pålegger en plikt for statens myndigheter til å legge til rette for at fysiske, voksne og arbeidsføre personer i Norge kan skaffe seg inntekt gjennom arbeidsinnsats i egen virksomhet, jf. Dok. nr. 16 (2011–2012) punkt 38.5.4. Grunnloven § 110 første punktum gir ingen plikt for myndighetene til å tillate én bestemt type næringsvirksomhet.

Det kan etter forholdene være vanskelig for pelsdyroppdrettere å omstille seg til annen næring eller annet arbeid, jf. departementets vurderinger i punkt 7.3.5. Tiltak for å lette denne omstillingen legger forholdene til rette for at personer i Norge kan leve av arbeid eller næring. Departementets forslag til avviklingsperiode, kompensasjonsordning og omstillingsmidler, jf. henholdsvis punkt 6.3.8, 7.3.3 og 7.3.5, er viktige tiltak for å lette omstillingen.

Det kan også etter forholdene være vanskelig for personer som er ansatt i pelsdyrnæringen å omstille seg, jf. kapittel 8. For disse vil avviklingsperioden i en del tilfeller kunne lette omstillingen.

Om Grunnloven §§ 97 og 105

Lovavdelingen vurderte i uttalelse 11. mai 2016 (JDLOV-2016-1473) oppdretternes rettsstilling etter Grunnloven §§ 97 og 105. Begge bestemmelsene kan etter omstendighetene beskytte mot inngrep i økonomiske rettsposisjoner.

Grunnloven § 97 (bokmålsversjonen) lyder:

«Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»

Lovavdelingen kom til at denne bestemmelsen ikke gir pelsdyroppdretterne vern mot at det innføres forbud mot pelsdyroppdrett, heller ikke med virkning for igangværende virksomhet. Spørsmålet om en eventuell overgangsperiode blir etter Lovavdelingens syn et spørsmål om rimelighet, og ikke om hva Grunnloven § 97 krever.

For drøftelsen av Grunnloven § 105 forutsatte Lovavdelingen at et eventuelt forbud mot pelsdyroppdrett innføres på nokså kort varsel, og betydningen av en overgangsperiode sto dermed ikke sentralt i drøftelsen. Grunnloven § 105 (bokmålsversjonen) lyder:

«Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full erstatning av statskassen.»

Et forbud mot pelsdyroppdrett innebærer ikke at oppdretterne må «avgi sin … eiendom», men det er i rettspraksis åpnet for analogisk anvendelse av bestemmelsen der offentlige myndigheter vedtar rådighetsinnskrenkninger over eiendom. Lovavdelingen viste til rettspraksis om dette spørsmålet, og uttalte at på «bakgrunn av den restriktive holdningen i rettspraksis kan vi etter dette ikke se at det er grunnlag for analogisk anvendelse av Grunnloven paragraf 105 i et tilfelle som dette.» Heller ikke det at i alle fall en del av pelsdyroppdretterne utvilsomt vil kunne lide betydelig økonomisk tap som en konsekvens av forbud mot pelsdyroppdrett, ble vurdert som avgjørende. Lovavdelingen pekte blant annet på at hensynet til dyrevelferd, eventuelt til de etiske hensyn som kunne ligge bak et ønske om forbud mot pelsdyroppdrett, er anerkjente samfunnshensyn som lovgiver utvilsomt kan legge vekt på som grunnlag for et forbud. Videre ble det pekt på at «forbudet tar sikte på å ramme nettopp den aktiviteten som pelsdyroppdretterne driver», og at tapet for pelsdyroppdretterne ikke inntrer «som en sidevirkning av at andre økonomiske interesser skal ha forrangen, men fordi deres aktivitet anses skadelig eller uheldig. Deres tap blir i utgangspunktet en uunngåelig følge av at en anerkjenner lovgivers rett til å forby oppdrettsvirksomheten.»

Lovavdelingen nevnte også at en overgangs- eller avviklingsperiode vil oppfattes som rimelig fra pelsdyroppdretternes ståsted, men argumentet hadde etter deres syn begrenset vekt, «særlig tatt i betrakting av at enhver overgangsperiode vil føre til umiddelbar skade på de interessene lovgiver ønsker å ivareta gjennom vedtakelsen av et forbud.» Lovavdelingen nevnte også at det i praksis er blitt lagt vesentlig vekt på om den private parten måtte være forberedt på at restriksjoner kunne bli innført, og i denne sammenheng at det i lengre tid har vært «usikkerhet rundt vilkårene for pelsdyroppdrett i Norge.»

Lovavdelingen konkluderte med at det ikke er grunnlag for erstatning for økonomisk tap pelsdyroppdretterne måtte lide som følge av forbud, ut fra en analogisk anvendelse av Grunnloven § 105.

I rettspraksis har det blitt lagt vesentlig vekt på om den private parten måtte være forberedt på at restriksjoner kunne bli innført. Noen høringsinstanser argumenterer for at Stortingets anmodningsvedtak 10. januar 2017 om bærekraftig drift av pelsdyrnæringen har vesentlig betydning for vurderingen etter Grunnloven § 105. Det er på det rene at vedtak i Stortinget og de standpunktene nasjonalforsamlingen over tid inntar til et saksområde, kan ha betydning for hvilke forventninger som skapes blant de næringsdrivende. Forventninger bygd på slike grunnlag kan etter omstendighetene også være rettslig beskyttet i større eller mindre grad. Vedtaket som det her er vist til, innebærer imidlertid kun en anmodning til regjeringen, og det er ikke adressert til pelsdyroppdretterne. Det ble ved stortingsbehandlingen av Meld. St. 8 (2016–2017) heller ikke truffet andre vedtak rettet mot oppdretterne. På bakgrunn av dette, og at det over lang tid har vært usikkerhet omkring pelsdyrnæringen, kan departementet ikke se at Stortingets vedtak har særlig betydning for grunnlovsvurderingen. Når et forbud kombineres med departementets forslag om avviklingsperiode og kompensasjonsordning, anser departementet at det uansett er klart at det ikke er grunnlag for erstatning etter en analogisk anvendelse av Grunnloven § 105.

Om EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (P1-1) lyder i norsk oversettelse:

«Art 1. Vern om eiendom
Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.
Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.»

Lovavdelingen vurderte i sin uttalelse av 11. mai 2016 også om EMK P1-1 krever at det ved innføring av et lovforbud mot pelsdyrhold i Norge ytes erstatning for lidte tap som følge av forbudet, eventuelt om det må gis en overgangsperiode før forbudet inntrer. Det ble tatt utgangspunkt i at et forbud vil redusere pelsdyroppdretternes muligheter til å utnytte formuesposisjoner som inngår i deres virksomhet.

Lovavdelingen mente at det inngrepet overfor pelsdyroppdretterne som ligger i et forbud mot pelsdyroppdrett, normalt skal vurderes etter den såkalte kontrollregelen som følger av P1-1 andre ledd. Etter kontrollregelen er det et vilkår at inngrepet er «i samsvar med allmennhetens interesse». Lovavdelingen antar at begrunnelser ut fra en etisk vurdering av at formålet med dyreholdet ikke er matproduksjon, men pels, ut fra dyrevelferd eller ut fra at formålet med pelsdyroppdrettet ikke kan forsvare belastningen på dyrene, alle vil være legitime.

Inngrep i eiendomsretten må videre oppfylle et krav til forholdsmessighet, og Lovavdelingen uttaler at det må «skje en avveining mellom den samfunnsinteressen som begrunner inngrepet og situasjonen til dem som rammes av inngrepet – her pelsdyroppdretterne. Det er tale om en helhetsvurdering hvor en lang rekke momenter kan spille inn. Dette gjør det vanskelig å finne sammenlignbare saker fra EMD eller andre domstoler.»

Lovavdelingen antar «at det i utgangspunktet er tale om et vidt handlingsrom for lovgiver». Når det gjelder de mulige begrunnelser for tiltaket, mener Lovavdelingen at dette er samfunnsmessige hensyn som vil veie relativt tungt i en rettslig vurdering av tiltakets proporsjonalitet.

Hensynet til oppdretterne, som kan rammes av økonomiske konsekvenser ved et forbud, gjør det nødvendig å vurdere mellomløsninger mellom et umiddelbart forbud og at oppdrettsvirksomheten kan fortsette som i dag. Det pekes først på en mulig overgangsperiode for igangværende virksomhet, og at denne for å ha noen betydning, må være av ikke ubetydelig lengde. En overgangsperiode griper direkte inn i realiseringen av de formålene som forbudet skulle ivareta, og det foreligger derfor en konflikt mellom de samfunnsmessige hensyn og hensynet til pelsdyroppdretterne. Det pekes også på de mulige betenkeligheter knyttet til dyrevelferd og naturmangfold ved en lang utfasingsperiode. På den annen side mener Lovavdelingen at det ved vurderingen av om en overgangsperiode bør innrømmes, neppe kan være uten betydning at de forholdene som har ført til at næringen er omstridt, har eksistert i lengre tid uten at forbud er innført.

Det andre alternativet er å innføre en eller flere ordninger med økonomisk kompensasjon. Her kommer imidlertid generelle argumenter som taler mot å gi kompensasjon når en virksomhet begrenses eller forbys inn, blant annet at den altoverveiende hovedregelen må være at den som har investert i en type næringsvirksomhet, selv må bære risikoen for at den kan drives lovlig også i fremtiden.

Lovavdelingen peker på at det er godt mulig at pelsdyroppdretterne i mindre grad enn andre næringsdrivende kan finne alternativ anvendelse for formuesposisjonene som er knyttet til virksomheten. I så måte kan de bli rammet hardere enn de fleste andre. Lovavdelingen sier at spørsmålet likevel er «hvem som – ved avveiningen mellom de samfunnsmessige hensyn og hensynet til oppdretterne – må bære risikoen for dette», og at «EMDs praksis viser at det har vesentlig betydning om den private parten har berettigede forventninger (‘legitimate expectations’) om å kunne fortsette sin virksomhet, eventuelt fortsette den uten vesentlige restriksjoner, i en viss periode fremover i tid. I så fall kan fravær av en overgangsperiode, eventuelt annen form for kompensasjon, føre til krenkelse av EMK P1-1.»

Oppsummert er hovedspørsmålet etter EMK P1-1 om det kreves en overgangsperiode eller annen form for kompensasjon for å ivareta dem som i dag driver pelsdyroppdrett, ved et eventuelt forbud. Vurderingen må skje med utgangspunkt i de generelle retningslinjene Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har oppstilt, og det er avgjørende om nyordningen innebærer «a fair balance … between the demands of the general interest of the community and the requirements of the protection of the individual’s fundamental rights.» En «fair balance» foreligger ikke hvis den private må bære «an individual and excessive burden».

Lovavdelingens syn var at det i saken forelå «en rekke generelle argumenter til fordel for at Stortinget må kunne vedta et forbud mot pelsdyroppdrett også med virkning for igangværende virksomhet uten tapsbegrensende tiltak.» Det ble vist til at «det i utgangspunktet er tale om inngrep som er omfattet av kontrollregelen i P1-1, at forbudet hviler på formål som generelt må anses å veie relativt tungt, at et forbud er egnet til å ivareta formålet eller formålene som her er aktuelle, og at forbudet er tenkt utformet generelt. Det har videre betydning at en eventuell overgangsperiode vil kunne gå ut over de hensynene lovgiver ønsker å ivareta.»

Lovavdelingen uttalte likevel at disse «momentene som taler for at et forbud kan gis virkning også for igangværende virksomhet», like fullt må «veies opp mot behovet for å beskytte pelsdyroppdretternes vern om sin eiendom», og at en «overgangsordning (avviklingsperiode), økonomisk kompensasjon eller en kombinasjon av disse virkemidlene synes i tilfelle nærliggende for å dempe de negative virkningene av inngrepet.»

Lovavdelingen kom til at «[d]ersom en vil være på den sikre siden, og for å unngå krenkelser i et større eller mindre antall enkelttilfeller, ligger det nær å vurdere en overgangsperiode (avviklingsperiode) av ikke uvesentlig lengde, med sikte på at oppdretterne gis rimelig mulighet til å omstille seg. Alternativt kan hensynet til oppdretterne ivaretas gjennom ordninger med økonomisk kompensasjon.»

Lovavdelingen avsluttet drøftingen slik: «Vi har på den annen side ikke sikkert grunnlag for å si at det er rettslig nødvendig etter EMK P1-1 å innføre en overgangsperiode av vesentlig lengde, selv i fravær av særlige kompensasjonsordninger, for et betydelig antall oppdrettere. Etter vårt syn er det av betydning at en i et videre arbeid med innføringen av forbud ytterligere konkretiserer hvilke virkninger dette vil få for igangværende virksomheter. Det vil være en fordel om en ser alle former for tiltak som kan avdempe de uheldige virkningene for oppdretterne i sammenheng.»

Noen høringsinstanser mener at Stortingets anmodningsvedtak 10. januar 2017 om bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen har betydning for vurderingen av pelsdyroppdretternes vern. På lignende måte som for vurderingen etter Grunnloven § 105, kan departementet ikke se at Stortingets vedtak har særlig betydning for vurderingen etter EMK P1-1. Stortingsvedtaket i seg selv kan ikke gi grunnlag for slike forventninger at den forholdsmessighetsvurderingen som må skje, faller annerledes ut enn det departementet tidligere har lagt til grunn. Når et forbud kombineres med departementets forslag om avviklingsperiode og kompensasjonsordning, jf. punkt 6.3.8, 7.3.3 og 7.3.5, mener departementet uansett at inngrepet oppfyller kravet til rimelig balanse.

Om forholdet til EØS-retten

Direktiv 98/58/EF om beskyttelse av dyr som holdes for landbruksformål («produksjonsdyrdirektivet») er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg I, kapittel 9, punkt 6. Ifølge direktivets artikkel 1 innfører direktivet visse minstekrav for beskyttelse av dyr som holdes for landbruksformål.

EU-kommisjonen vurderte i 2010 om et forbud mot pelsdyroppdrett bryter EU-reglene da Danmarks forbud mot reveoppdrett ble vurdert (CHAP(2009)146).

Kommisjonen fastslo at under produksjonsdyrdirektivet står medlemslandene fritt til å fastsette strengere nasjonale regler som har til formål å beskytte dyr. Det ble videre vist til at EU-domstolen har gjort det klart at hvert medlemsland kan lovregulere forhold av etisk betydning, i overensstemmelse med nasjonalt verdisyn. Kommisjonen viste deretter til Europarådskonvensjonens anbefaling for hold av pelsdyr, og påpekte at selv om kravene oppfylles, innebærer ikke denne at metodene må anses som etisk tilstrekkelige. Dette fremkommer av selve Europarådsanbefalingen, i Appendix C § 14. Kommisjonen fastslo derfor at medlemslandene i EU står fritt til å forby pelsdyroppdrett under henvisning til at produksjonen er uetisk.

Den nederlandske domstolen Gerechtshof i Haag har i dom av 10. november 2015 også kommet til at forbudet mot pelsdyroppdrett i Nederland ikke er i strid med EU-retten. Det er uttalt blant annet (avsnitt 7.2):

«Rådsdirektiv 98/58/EF har i henhold til saksfremstillingen som formål å fastsette minimumskrav vedrørende vern av landbruksdyr av hensyn til en godt fungerende markedsordning for dyr og for å sikre en rasjonell utvikling av produksjonen og en enklere regulering av dyremarkedet. Slik det nevnes i artikkel 1 første ledd av dette rådsdirektivet fastsettes det minimumskrav. Medlemsstatene kan anvende strengere krav for å beskytte landbrukshusdyr (artikkel 10 andre ledd). Selv om mink i seg selv kommer inn under anvendelsesområdet for rådsdirektiv 98/58/EF slik det er definert i artikkel 2, er rådsdirektivet ikke noen forskrift som forplikter medlemsstatene til å tillate minkoppdrett (eller oppdrett av et hvilket som helst annet dyr som kommer inn under definisjonen i artikkel 2). Med bakgrunn i hensikten med dette rådsdirektivet, nemlig en forbedring av dyrevelferden og forebygging av konkurransevridning, ligger dette heller ikke i kortene. Minkvelferden forringes jo ikke av at det innføres forbud mot minkhold. Et slikt forbud fører heller ikke til konkurransevridning. Forbudet fører nemlig ikke til at minkbønder i Nederland kan konkurrere på gunstigere vilkår enn minkbønder ellers i Europa.»

Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at et forbud mot pelsdyroppdrett som er begrunnet i en etisk vurdering av formålet med dyreholdet, sammenholdt med de belastninger dyrene utsettes for, ikke vil være i strid med produksjonsdyrdirektivet. Departementet kan heller ikke se at andre rettsakter innlemmet i EØS-avtalen er til hinder for forbudet.

Det kan reises spørsmål ved om et forbud mot pelsdyroppdrett kan anses som en restriksjon under EØS-avtalens regler om fri bevegelighet (for eksempel reglene om fritt varebytte etter EØS-avtalen artikkel 8 eller etableringsrett etter EØS-avtalen artikkel 31). Departementet vil imidlertid peke på at en restriksjon likevel er lovlig hvis den er begrunnet i et tvingende allment hensyn og er forholdsmessig. Departementet mener det er tilfellet her i saken. For ordens skyld vises det til at tilsvarende vurdering og konklusjon er, for så vidt gjelder forbudet i Nederland, lagt til grunn av Gerechtshof i Haag i dommen nevnt ovenfor, dommens punkt 7.8 til 7.17.

Om forholdet til bilaterale avtaler med Polen og Litauen

Det er også i høringen hevdet at departementets forslag ikke ivaretar Norges forpliktelser etter bilaterale avtaler med Polen og Litauen om fremme og gjensidig beskyttelse av investeringer. De aktuelle avtalene er av eldre dato og er åpent formulert, samtidig som det er lite praksis knyttet til disse avtalene. Det er en del internasjonal praksis på tolkningen av tilsvarende bestemmelser i andre lands avtaler, men denne er ikke helt ensartet. Det er lagt til grunn at forbudet ikke vil anses som ekspropriasjon etter norsk rett, og departementet deler ikke Norges Pelsdyralslags vurdering om at forbudet vil bli ansett som et tiltak med samme eller tilsvarende virkning som en ekspropriasjon etter disse avtalene. Det må i så fall vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Dersom et forbud mot hold av pelsdyr i konkrete tilfeller skulle bli vurdert til å ha samme eller tilsvarende virkning som ekspropriasjon, må det etter avtalene vurderes om tiltaket er i offentlig interesse og om det gjennomføres etter de internrettslige regler. Det må videre vurderes om det er diskriminerende og skjer mot erstatning for ikke å være i strid med avtalene. Departementet legger til grunn at forbudet vil være i det offentliges interesse, og viser til at begrunnelsen for forbudet bygger på anerkjente samfunnshensyn som lovgiver utvilsomt kan legge vekt på som grunnlag for et forbud. Forbudet innføres ved lov, og vil ha virkning for alle aktørene i bransjen, uavhengig av nasjonalitet. Departementet kan dermed ikke se at verken forbudet eller praktiseringen av det vil være diskriminerende. Forbudet vil derfor ikke være i strid med avtalene. Som utgangspunkt, legger departementet til grunn at avtalene heller ikke gir grunnlag for krav om kompensasjon ut over det som følger av forslaget i denne proposisjonen.

6.3.3 Faglig grunnlag og begrunnelse for forbud

Høringsinstansene er delt i spørsmålet om det er faglig grunnlag for å innføre et forbud mot hold av pelsdyr i Norge. Det er for det første ulike synspunkter på om det er mulig å gi pelsdyr tilfredsstillende dyrevelferd i de driftssystemene som benyttes i næringen, og om dyrevelferden for pelsdyr kan sies å være tilfredsstillende ivaretatt i dag. Dernest er det ulike synspunkter på om det er riktig å legge vekt på en etisk vurdering av formålet med dyreholdet i en vurdering av næringen.

Pelsdyrnæringen har over tid vært omstridt fordi det har vært reist spørsmål ved dyrevelferden. I St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd pekte departementet på at næringen hadde en rekke utfordringer som måtte løses for at næringen skulle fremstå som allment akseptabel. En grunnleggende problemstilling som ble trukket frem, var at pelsdyr holdes i nettingbur som gir innskrenket bevegelsesfrihet og liten mulighet for å utøve naturlig atferd. Det ble pekt på at det var behov for å utrede andre driftsformer. I tillegg ble det listet flere andre enkelttiltak som var nødvendige for å bedre dyrevelferden. Departementet konkluderte med at man ikke ville avvikle næringen, men det ble uttalt at dersom «det ikke oppnås vesentlige avlsmessige forbedringer i løpet av en tiårsperiode, bør det vurderes å avvikle pelsdyrholdet.»

I Meld. St. 8 (2016–2017) Pelsdyrnæringen vurderte departementet at pelsdyrene tilbys et miljø som avviker mye fra det naturlige, og at dette kombinert med en relativt kort domestiseringshistorie, gjorde det rimelig å anta at disse dyrene brukte en del ressurser på å mestre sitt miljø, noe som kunne påvirke dyrevelferden negativt. Departementet noterte seg også at både pelsdyrutvalget og Mattilsynet vurderte at det fremdeles var velferdsutfordringer i norsk pelsdyrhold, og at mangel på dokumenterte, alternative driftsmåter uten bruk av nettingbur, hadde vanskeliggjort en vesentlig bedring av dyrevelferden slik dyrevelferdsmeldingen etterlyste. Departementet mente likevel at utviklingen hadde gått i riktig retning med de tiltak som var gjort, og at det var mulig å gjennomføre ytterligere tiltak for å forbedre dyrevelferden.

Flere høringsinstanser peker på at det ikke har skjedd noen forverring av dyrevelferden i pelsdyrnæringen siden Stortinget gikk inn for bærekraftig utvikling ved behandling av stortingsmeldingen i 2017, og at det heller ikke er flere brudd på dyrevelferdsregelverket i norsk pelsdyrhold enn i annet næringsmessig dyrehold. Departementet deler denne vurderingen.

Samtidig peker andre høringsinstanser på at rev og mink har grunnleggende behov som ikke blir ivaretatt i dagens driftssystemer.

Etter departementets vurdering er det i hovedsak driftsformen og dyreartene som i kombinasjon skiller pelsdyrhold fra annet dyrehold når det gjelder forutsetningene for god dyrevelferd. Dagens driftsform innebærer at rovdyr holdes i nettingbur. Denne driftsformen gir innskrenket bevegelsesfrihet, og redusert mulighet for å uttrykke dyrenes artsspesifikke atferdsrepertoar. Pelsdyrene tilbys dermed et levemiljø som avviker mye fra det naturlige. Det er derfor, som det ble anført i Meld. St. 8 (2016–2017), grunnlag for å anta at pelsdyrene bruker en del ressurser på å mestre sitt miljø, noe som kan påvirke velferden negativt.

I høringsinnspill blir det fremholdt at dersom det skulle være uheldige sider ved pelsdyrnæringen, bør det heller håndteres gjennom regulering av virksomheten og ikke gjennom et forbud begrunnet i næringens formål.

Etter departementets vurdering kan mange av de dyrevelferdsutfordringene som er i pelsdyrholdet, avbøtes gjennom innstramminger i regelverket. Dette var det også lagt opp til i Meld. St. 8 (2016–2017).

En betydelig innstramming i regelverket ble drøftet av departementet i forbindelse med utredning av en styrt avvikling i Meld. St. 8 (2016–2017). Departementet anførte da at det «kan stilles så strenge krav til dyreholdet at det ivaretar alle faglige innvendinger, i alle fall innvendinger som kan forankres i dyrevelferdsloven. Dette innebærer at det kan være mer i tråd med dyrevelferdsloven å ivareta innvendinger til dyrevelferden gjennom strengere regler for hold av pelsdyr, selv om dette medfører at produksjonen blir ulønnsom og derfor blir avviklet.»

Formålet med dyreholdet kan også inngå i en vurdering etter dyrevelferdsloven. Dyrevelferdslovens «fanebestemmelse» er nedfelt i lovens § 3 og fastsetter at «[d]yr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» I merknaden til denne heter det blant annet at «[i] vurderingen av om en påkjenning eller belastning er unødig, må det legges vekt på disses karakter og omfang, om de er påført av mennesker, hva som er formålet med å utsette dyr for dette og om handlingen er allment akseptert.»

Det er i dag ikke noen alminnelig regulering i dyrevelferdsregelverket av hvilke formål det er tillatt å holde dyr for. I regelverket for bruk av dyr i forsøk setter imidlertid formålet grenser for bruken av dyr.

Høringsuttalelsene og den offentlige debatten om pelsdyrhold illustrerer at det blant organisasjoner og borgere er ulike vurderinger omkring formålets betydning for aksept av pelsdyrhold. For noen er det ikke formålet med dyreholdet som er avgjørende, men om dyrevelferden er tilstrekkelig god. Andre mener formålet med pelsdyrhold tilsier at det her må kreves et høyere nivå av dyrevelferd enn ved andre dyrehold. Et tredje synspunkt er at formålet med pelsdyrhold er uakseptabelt. Flere høringsinstanser har trukket frem at det er vanskelig å se forskjell på formålene pelsproduksjon og kjøttproduksjon ut fra en betraktning om hvor nødvendig produktet er.

Som Foreningen Norske Etologer påpekte i høringen, kan etiske vurderinger gjøres av alle, ut fra egne grunnprinsipper og etiske tankegang rundt husdyrhold, og at her teller ikke fagfolks etikk mer enn den vanlige borgers.

Pelsdyrutvalget uttalte også i NOU 2014: 15 at «[d]et er en politisk vurdering om kjennetegn ved formålet [for produksjonen] bør ligge til grunn for et lovforbud mot en næring.»

Departementet legger til grunn at det er en kombinasjon av dyrevelferdsfaglige og etiske forhold som i sum kan begrunne et forbud mot hold av pelsdyr i Norge. Begrunnelsen går ut over de hensyn dyrevelferdsloven er ment å ivareta. Departementet mener derfor at forbudet bør fastsettes i en egen lov.

Det er Stortinget som gjennom lovgivningen definerer hvilke aktiviteter som ut fra overordnede samfunnsmessige hensyn anses skadelige eller uheldige. Det er altså primært et politisk spørsmål hvilke belastninger på dyr som kan aksepteres, og i hvilken grad formålet ved en aktivitet kan legitimere belastninger.

Når regjeringen har kommet til at den vil foreslå en styrt avvikling av pelsdyrnæringen i Norge gjennom et forbud mot hold av pelsdyr, er begrunnelsen for dette at hold av pelsdyr medfører belastninger på dyrene som ikke kan forsvares når formålet med dyreholdet primært eller utelukkende er produksjon av pels, og at dette dyreholdet dermed ikke er samfunnsmessig ønskelig.

6.3.4 Konsekvenser av forbud for global dyrevelferd

Flere høringsinstanser fremholder at et forbud mot pelsdyrhold i Norge vil føre til at produksjonen flyttes til land med lavere standarder for dyrevelferd, og at et eventuelt forbud mot hold av pelsdyr i Norge bør følges av et forbud mot innførsel av pelsprodukter.

Den norske produksjonen har de senere årene utgjort i størrelsesorden én prosent av verdensproduksjonen for minkskinn og to prosent av verdensproduksjonen for reveskinn.

Et forbud mot hold av pelsdyr i Norge kan medføre at den norske produksjonen av mink- og reveskinn «flyttes» til andre land. Effekten på dyrevelferden vil da avhenge av hvilke land som eventuelt øker sin produksjon, og av de faktiske forholdene for dyrene i disse landene. Departementet har ikke detaljert kunnskap om regler og faktisk situasjon for dyrevelferden i alle produksjonsland, og har derfor ikke grunnlag for å vurdere om dyrevelferden for pelsdyr globalt vil endres dersom norsk pelsdyrnæring avvikles. I første omgang vil det blant annet avhenge av om vår begrensede andel av verdensproduksjonen blir videreført av andre land, og i tilfelle hvilke land dette er. Over tid vil effekten på dyrevelferd trolig være mer sammensatt, blant annet fordi et norsk forbud mot pelsdyrhold kan få betydning for opinion og politikkutforming i andre land.

I Meld. St. 8 (2016–2017) Pelsdyrnæringen drøftet departementet et mulig forbud mot innførsel av pelsprodukter dersom pelsdyrhold skulle bli forbudt i Norge. Departementet pekte på at det er usikkert om et slikt forbud vil være i tråd med våre forpliktelser etter internasjonale handelsavtaler, og at det kan gi utfordringer for norske eksportinteresser som er avhengige av et åpent, forutsigbart og regelstyrt handelsregime. Det ble videre pekt på at både den saklige avgrensingen av hvilke produkter som rammes av forbudet og håndhevingen av forbudet, vil være krevende. Departementet fastholder denne vurderingen og vil ikke foreslå at det innføres forbud mot innførsel av pelsprodukter til Norge.

6.3.5 Omstillingsmuligheter

Departementet har merket seg de innspillene som har kommet om begrensede muligheter for omstilling til annen landbruksbasert virksomhet for mange pelsdyrprodusenter. Det anføres ulike grunner til dette; både markedssituasjonen for aktuelle alternative produksjoner, arealtilgang på det enkelte bruket, det faktum at bare om lag halvparten av pelsdyrprodusentene har annen landbruksproduksjon og at en del pelsdyrprodusenter driver sin virksomhet på leid areal. Omstilling er nærmere drøftet i vurderingene omkring omstillingsmidler i punkt 7.3.5.

6.3.6 Utnyttelse av biprodukter mv.

Departementet er enig i at det er god utnyttelse av organisk materiale fra fisk og slaktedyr at dette benyttes til pelsdyrfôr. I Meld. St. 8 (2016–2017) Pelsdyrnæringen angir departementet at pelsdyrfôr i stor grad baseres på råstoffer som er biprodukter fra slakterier. Dermed oppnås en gunstig totalutnyttelse av organisk materiale fra fisk og slaktedyr, samtidig som mengden avfall fra slakteriene reduseres.

Departementet er kjent med at det kan være vanskelig å finne lønnsomme alternative anvendelser for dette materialet, og at det også finnes næringsmiddelvirksomheter som sparer kostnader til viderebehandling av slakteavfall gjennom leveranse direkte til pelsdyrgårder som fôr.

I stortingsmeldingen ble eksport av råvarene til bruk i pelsdyrfôr i andre land vurdert som den mest realistiske alternative anvendelsen. I pelsdyrutvalgets utredning (NOU 2014: 15) beskrives flere andre områder der disse råstoffene kan utnyttes, f.eks. eksport til humant konsum, fôr til familiedyr, fôr i fiskeoppdrettsnæringen og produksjon av biogass og biogjødsel. Den raske utviklingen innen bioøkonomien, hvor muligheten for bedre utnyttelse av restråstoffer står sentralt, kan også åpne nye muligheter for verdiskaping. Når det gjelder marine restråstoffer, viser en rapport fra SINTEF Ocean AS at andelen restråstoffer som brukes til pelsdyrfôr er avtakende, mens en økende andel går til biogass-/energiproduksjon og til produksjon av kjæledyrfôr.

6.3.7 Andre ringvirkninger

Beregningene av samfunnsøkonomisk tap ved avvikling av pelsdyrnæringen er svært sensitive for de forutsetningene som ligger til grunn for analysene. Generelt er det slik at dersom det skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt å forby pelsdyroppdrett, må de ikke-prissatte virkningene knyttet til de forhold som begrunner forbudet, ha en netto nytte som overstiger prissatte tap. Bortfall av pelsdyrnæringen vil også, alt annet like, føre til reduserte eksportinntekter. Departementet erkjenner at dette vil være konsekvenser av regjeringens ønske om å avvikle næringen.

6.3.8 Andre innspill

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at det bør fastsettes en kortere avviklingsperiode enn frem til 1. februar 2025. Det er også fremholdt at det bør fastsettes et forbud mot utvidelse av eksisterende drift i avviklingsperioden, og at straffenivået for brudd på loven bør harmoniseres med det som gjelder etter dyrevelferdsloven.

Departementet er enig med høringsinstanser som anfører at en avviklingsperiode griper inn i realiseringen av det formålet som forbudet skal fremme. På den annen side er en avviklingsperiode av begrenset varighet hensiktsmessig for å begrense belastningen for den enkelte oppdretter. Avviklingsperioden er også et element i den rettslige vurderingen av adgangen til å fastsette et forbud, herunder forholdet til vernet av eiendomsretten etter EMK P1-1. Som det ble anført i høringsnotatet, er det i denne sammenhengen heller ikke uvesentlig at pelsdyroppdrett har eksistert over lengre tid uten at forbud er innført. Departementet opprettholder derfor forslaget om en avviklingsperiode frem til 1. februar 2025 for eksisterende produsenter pr. 15. januar 2018.

Pelsdyroppdrettere har gjennom årene tilpasset produksjonsvolum blant annet etter svingninger i markedet for pelsskinn. En del oppdrettere hadde uutnyttet potensial for økt produksjon da Jeløya-plattformen ble offentliggjort. Departementet mener det kan være hensiktsmessig for oppdrettere som ønsker å nyttiggjøre seg avviklingsperioden, at det legges minst mulig begrensninger på omfanget av produksjonen i denne perioden. Det ville også medføre en administrativ merbelastning å skulle fastsette lovlig produksjonsvolum og føre tilsyn med at dette overholdes i avviklingsperioden.

Når det gjelder hva som er riktig straffenivå for brudd på forbudet mot hold av pelsdyr, mener departementet at inntil ett års fengsel er en tilstrekkelig høy strafferamme. Det er ellers grunn til å påpeke at det i praksis antakelig vil være umulig å videreføre kommersielt pelsdyrhold i Norge etter avviklingsperiodens utløp fordi nødvendig infrastruktur da forventes å forsvinne. Dersom pelsdyr i tillegg holdes i strid med lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd, vil også sanksjonsapparatet etter denne loven komme til anvendelse.

Det er lett å forstå den menneskelige belastningen som følger av et forslag om at den næringen man selv og familie helt eller delvis har gjort til levevei, foreslås avviklet. Mange kan oppleve å miste arbeidet og må omstille til en ny hverdag. For mange vil det oppleves ekstra tungt å miste muligheten til å fortsette med, og videreføre til neste generasjon, det som oppleves som et livsverk. Det har derfor vært viktig for departementet å gjennomføre en rask oppfølging etter høringsrunden, slik at næringens fremtid blir avklart i Stortinget og produsentene får visshet om den økonomiske kompensasjonen som blir gitt.

Norges Jeger- og Fiskerforbund ønsker at det fortsatt skal være mulig å holde et mindre antall pelsdyr til formål som hihundtrening. Til det er å bemerke at lovforslaget her vil sette forbud mot hold av pelsdyr primært eller utelukkende for utnyttelse av pelsen. Andre typer hold må imidlertid vurderes etter annet regelverk som naturmangfoldloven og dyrevelferdsloven.

Departementet har merket seg innspillet fra Landbruksdirektoratet om at det kan være behov for å klargjøre hvilke typer dyr som blir omfattet av det foreslåtte lovforbudet. Dette er søkt klargjort i merknaden til § 1 i lovforslaget.

Til forsiden