Q-1038 B Retningslinjer for håndtering av etterlatte barn i utlandet

Retningslinjer for håndtering av saker med etterlatte barn i utlandet


1. Retningslinjenes formål
Norske myndigheter har hittil hatt forskjellige oppfatninger av hvordan saker om etterlatte barn i utlandet skal håndteres. Hensikten med retningslinjene er å klargjøre hvem som har ansvaret for både returspørsmålet og eventuelt den videre oppfølgingen av barnet etter tilbakekomst til Norge.

Et barn er foreldrene, eller andre i deres sted, sitt ansvar så lenge foreldreansvaret/omsorgen for barnet ikke er overtatt av det offentlige. Som en følge av dette gjelder retningslinjene kun når et barn er etterlatt i utlandet og foreldrene eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for det. Med barn menes personer under 18 år.

2. Hvem er de etterlatte barna
Majoriteten av de mindreårige barna som blir tatt med til utlandet av sine foreldre/foresatte og etterlatt der er utenlandske barn eller norske barn med utenlandsk opprinnelse. Mye kan tyde på at dette skjer bevisst, eksempelvis fordi foreldrene misliker at barna er blitt for norske eller fordi de skal giftes bort. Enkelte foreldre velger derfor å etterlate barna hos slektninger eller venner. Noen nekter også for at barna er deres, selv om de tidligere har søkt om familiegjenforening med de samme barna. Det forekommer imidlertid også saker der barn av norskfødte foreldre under ferieopphold i utlandet mer eller mindre blir overlatt til seg selv fordi foreldrene av ulike grunner ikke er i stand til eller ønsker å ta seg av barna.


3. FNs barnekonvensjon
FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989 ble ratifisert av Norge 8. januar 1991. Barnekonvensjonen pålegger statene som er part i konvensjonen å respektere og garantere de rettighetene som er fastsatt i konvensjonen til ethvert barn som er innenfor deres jurisdiksjon. Konvensjonen er det mest sentrale folkerettslige instrumentet vi har til beskyttelse av barns rettigheter og tar utgangspunkt i at det er den stat der barnet oppholder seg, som har den generelle plikten til å beskytte barnet.

Barnekonvensjonen gir uttrykk for viktige generelle prinsipper som statene skal følge i alle sammenhenger der det blir tatt avgjørelser som gjelder barn. Dette gjelder blant annet prinsippet i artikkel 3 om at domstoler og administrative myndigheter skal ha "barnets beste" som et av sine fremste hensyn ved handlinger som vedrører barn. Videre gjelder det artikkel 12, som fastsetter prinsippet om "barns rett til å bli hørt".


4. Behandlingen av sakene vil være avhengig av barnets statsborgerskap
Av humanitære hensyn kan det argumenteres for at norske myndigheter bør ha samme holdning til barn som blir tatt med fra Norge og etterlatt i utlandet av sine foreldre uavhengig av om barnet er norsk eller utenlandsk statsborger. Fordi det er knyttet særskilte rettigheter til et statsborgerskap, er det likevel et skille mellom barn som er norske statsborgere og barn med utenlandsk statsborgerskap med hensyn til våre juridiske forpliktelser. Mens norske myndigheter i utgangspunktet ikke har forpliktelser overfor et barn som har forlatt Norge med familien og ingen av partene er norske statsborgere, har myndighetene et klart ansvar overfor et barn med norsk statsborgerskap.

4.1 Saker der barnet er norsk statsborger
Norske myndigheter skal yte praktisk bistand til hjemsendelse av barn med norsk statsborgerskap som er etterlatt i utlandet hvis foreldrene ønsker slik bistand. Denne bistand kan gis i form av pengeoverføring eller et nødlidenhetslån.
Dersom foreldrene motsetter seg hjemsendelse vil det snarere dreie seg om hvilke muligheter norske myndigheter har til å intervenere ettersom norsk statsborgerskap i seg selv ikke er tilstrekkelig til å kunne anvende norske regler når barnet oppholder seg i utlandet. Således kan man etter folkeretten verken utøve forvaltningsmyndighet eller tvang overfor et barn som oppholder seg på annen stats territorium uten samtykke fra den staten det gjelder.


4.2 Saker der barnet er utenlandsk statsborger
I saker hvor barnet bare har en oppholdstillatelse i Norge, har ikke norske myndigheter de samme forpliktelser til å handle når barnet blir tatt med til utlandet av sine foreldre/foresatte og etterlatt der. Barnas omsorgspersoner må her ta ansvar for barna. Oppholdsstaten har også forpliktelser i henhold til FNs barnekonvensjon. Også i disse tilfellene kan imidlertid norske myndigheter bistå med pengeoverføring eller gi nødlidenhetslån dersom søker innfrir kravene til dette, jfr. pkt. 8.

4.3. Saker der barnet har dobbelt statsborgerskap
Norske myndigheters muligheter til å yte konsulær bistand vil ofte være begrenset når barnet har dobbelt statsborgerskap, dvs. norsk i tillegg til statsborgerskapet til det landet hvor barnet oppholder seg. Dette landets myndigheter kan i slike tilfeller velge å se bort fra det norske statsborgerskapet.

5. Utenriksmyndighetenes ansvar
I de fleste saker vedrørende etterlatte barn i utlandet blir norsk utenriksstasjon kontaktet om økonomisk bistand til tilbakesendelse av barnet til Norge. I lov om utenrikstjenesten av 18. juli 1958 fastslås det at utenrikstjenesten har til oppgave å vareta og fremme Norges interesser i forhold til utlandet og yte nordmenn råd, hjelp og beskyttelse overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner. Innenfor rammen av de folkerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg ved ratifikasjon av gjeldende flyktningkonvensjoner, vil imidlertid også flyktninger og statsløse personer bosatt (domisilert) i Norge kunne påregne bistand av norsk utenriksstasjon under midlertidig opphold i utlandet. Dette gjelder innehavere av norsk reisebevis for flyktninger og utlendingsplass.

Når en utenriksstasjon blir oppsøkt av et mindreårig barn som ønsker bistand til å returnere til Norge, må stasjonen forsikre seg om vedkommendes identitet og nasjonalitet og om barnet har omsorgspersoner på stedet. Dersom det fremgår at vedkommende er norsk statsborger, må skriftlig melding med alle oppgitte personopplysninger sendes Utenriksdepartementet som deretter tar saken opp med barnets siste oppholdskommune i Norge. Se under pkt. 7 om sakens videre framdrift.

Skulle det fremgå at barnet er utenlandsk statsborger, men med tilknytning til Norge i form av oppholds-, eller bosettingstillatelse, skal utenriksstasjonen kontakte Utlendingsdirektoratet. Se under pkt. 6 om sakens videre framdrift.

Utenriksstasjonen må være forberedt på å bistå den ansvarlige norske myndighet med nødvendige verifiseringer forut for en eventuell hjemsendelse av barnet. Stasjonen skal også etter instruks fra norsk fagmyndighet forestå kjøp av flybillett, utstedelse av eventuelle reisedokumenter, innhente eventuelt utreisevisum fra vertslandets myndigheter og følge barnet til flyplassen. Utgiftene hjemsendes på vanlig måte til Utenriksdepartementet, som vil kreve refusjon fra ansvarlig myndighet.

Utenrikstjenesten kan også bistå med pengeoverføringer fra pårørende eller myndigheter i Norge. Forutsetningen er at den nødlidende har egne midler eller et nettverk i Norge som kan yte økonomisk assistanse.

6. Utlendingsmyndighetenes ansvar
Når et etterlatt barn, eller den som tar seg av barnet, tar kontakt med norsk utenriksstasjon, og barnet ikke er norsk statsborger, skal utenriksstasjonen kontakte Utlendingsdirektoratet, som skal avklare barnets identitet og eventuelle oppholdsgrunnlag i Norge. Dersom et utenlandsk barn hadde lovlig opphold i Norge er det Utlendingsdirektoratets oppgave å ta nødvendig kontakt med den aktuelle oppholdskommunen, herunder barneverntjenesten, for å informere relevante samarbeidspartnere i denne kommunen om barnets situasjon, og for å sikre at barnets interesser blir ivaretatt.

Før det blir tatt avgjørelse om norske myndigheter skal bistå barnet i å returnere til Norge må Utlendingsdirektoratet og Utenriksdepartementet v/den aktuelle utenriksstasjonen vurdere barnets omsorgssituasjon i utlandet. Eksempelvis bør en omsorgssituasjon hos nære slektninger i barnets opprinnelsesland/tredjeland veies opp mot en alenesituasjon i Norge.

Enslige mindreårige blir ofte bosatt før oppholdstillatelse er gitt, og kan derved komme i en situasjon hvor det blir gitt avslag på ny innreise dersom utlendingsmyndighetene finner omsorgssituasjonen i opprinnelseslandet/tredjelandet tilfredsstillende.

7. Barnevernmyndighetenes ansvar
Barnevernloven gjelder bare for barn som oppholder seg i Norge. Det er derfor lite eller intet barneverntjenesten kan bidra med før barnet eventuelt er tilbake her i landet.

Når barneverntjenesten mottar opplysninger om at et barn er etterlatt i utlandet må den imidlertid umiddelbart avklare om det er opprettet en barnevernssak på barnet før familien forlot Norge og i tilfelle hvor saken står.
Dersom barneverntjenesten har igangsatt undersøkelsessak på grunn av bekymring for barnets omsorgssituasjon/iverksatt hjelpetiltak i familien før barnet forlot Norge, skal barneverntjenesten vurdere om det er grunnlag for å sende en anmodning til barnevernmyndighetene i det landet barnet oppholder seg om å følge opp barnet. Det er imidlertid opp til myndighetene i vedkommende land å avgjøre om og på hvilken måte slik oppfølging skal skje.

Dersom barneverntjenesten har fattet vedtak om å frata foreldrene omsorgen for barnet før familien forlot Norge, vil norske myndigheter overfor visse land kunne kreve barnet tilbakelevert etter Haagkonvensjonen om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring av 25. oktober 1980 eller etter Europarådskonvensjonen om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar m.v. av 20. mai 1980 (som gjelder barn opp til 16 år). Justisdepartementets sivilavdeling vil kunne gi nærmere informasjon om hvilke land som har ratifisert konvensjonene. Dersom barnet er etterlatt utenfor konvensjonsstatene vil eventuelle forsøk på tilbakelevering måtte gjøres gjennom ordinære diplomatiske kanaler.

De færreste land påtar seg å dekke kostnadene ved saker etter Haagkonvensjonen. Det organet som krever tilbakelevering (barneverntjenesten) vil derfor måtte bære de omkostningene som påløper (med unntak av oversettelse av nødvendige dokumenter som Justisdepartementet dekker). Normalt vil disse omkostningene være utgifter til advokat i mottakerlandet og reiseutgifter i forbindelse med hjemreise.

Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg her i landet uavhengig av statsborgerskap og oppholdsgrunnlag. Den fastslår at det er den kommune der barnet til enhver tid oppholder seg som har ansvaret for å yte tjenester og tiltak etter loven. Et av formålene med barnevernloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barn i en situasjon som retningslinjene omhandler vil vanligvis ha en utsatt omsorgssituasjon etter tilbakekomst til Norge. Når barneverntjenesten i den aktuelle kommunen blir varslet om slike tilfeller, må den derfor foreta de undersøkelser som saken foranlediger og iverksette de tiltak etter loven som er nødvendig.

8. Dekning av utgifter til hjemsendelse
Et barn er foreldrenes ansvar så lenge foreldreansvaret/omsorgen for barnet ikke er overtatt av det offentlige. Følgelig er det foreldrene som må dekke utgiftene til hjemsendelse av barnet. Økonomisk støtte fra det offentlige kan ikke påregnes.

Nødlidenhetslån
Utenriksdepartementet har mulighet til å innvilge et nødlidenhetslån når følgende kriterier er oppfylt:

-Låntaker skal være registrert bosatt i Norge
-Låntaker må ha fast inntekt i form av lønn eller trygd (ikke sosialstøtte)

Dersom foreldrene ikke kan eller vil finansiere barnets retur til Norge, kan utenriksstasjonen forskuttere hjemreiseutgiftene og kreve refusjon hos ansvarlig myndighet. I mange tilfeller vil dette være barneverntjenesten.

9. Forankring og varslingsrutiner
Det kan være tilfeldig hvilken offentlig myndighet som først mottar opplysning om at et mindreårig barn er etterlatt i utlandet. For å sikre best mulig oppfølging av de barna det gjelder, skal samtlige instanser som blir kontaktet i disse sakene umiddelbart gi beskjed til Utenriksdepartementet hvis barnet er norsk statsborger, eventuelt til Utlendingsdirektoratet hvis barnet er utenlandsk statsborger.

Det forutsettes at sakene gis høy prioritet.