Retningslinjer til endringer i adopsjonsloven

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Q-1125 B

Samboeres adopsjonsadgang. Stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd og død.

Fastsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i

september 2014. Lovendringene trer i kraft 1. oktober 2014.   

 

Innhold

1 Innledning.

2  Samboeres adgang til å adoptere.

2.1 Nærmere om vurderingen av hvem som er samboere.

3 Stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd eller død.

3.1 Vilkåret om at det kun skal være ett foreldreskap.

3.2 Vilkåret om samtykke.

3.3 Barnet deltakelse i avgjørelsesprosessen om adopsjon.

3.4 Vurderingen av barnets beste mv.

 

 

1 Innledning

 

Fra 1. oktober 2014 trer det i kraft regler som innebærer at samboere skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre, på linje med ektefeller eller registrerte partnere. 

Tidligere var det bare ektefeller som kunne adoptere sammen. Videre var det kun ektefeller og registrerte partnere som kunne adoptere hverandres barn (stebarnsadopsjon).   

Samtidig ble det åpnet for at skilt ektefelle, tidligere registrert partner eller tidligere samboer, med samtykke fra den tidligere ektefelle, samboer eller registrerte partner, etter skilsmisse eller samlivsbrudd, kan adoptere dennes barn (stebarnsadopsjon). Dette gjelder der det kun er etablert ett foreldreskap for barnet. Det er også åpnet for at gjenlevende ektefelle, registrerte partner eller samboer kan stebarnsadoptere den avdøde ektefelles, samboers eller registrerte partnerens barn, der det kun er etablert ett foreldreskap for barnet. 

I tilfeller der barnet har én juridisk forelder og én sosial forelder som er gift eller registrert partner, og barnets eneste juridiske forelder dør, kan barnets sosiale forelder oppnå foreldreansvar etter barneloven. En tildeling av foreldreansvar vil kunne sikre at barnet blir boende hos gjenlevende ektefelle/partner. Likevel vil ikke en tildeling av foreldreansvar etter barneloven gi barnet og forelderen samme rettsstilling som en adopsjon. En adopsjon vil sikre barnet en varig, stabil og rettslig tilknytning til barnets omsorgsforelder, uten å miste tilknytningen til slekten til sin opprinnelige og eneste forelder. 

Endringene i adopsjonsloven § 5, § 5a og § 5b trer i kraft 1. oktober 2014. Fra denne dato skal de som fremmer søknad og oppfyller vilkårene i adopsjonsloven § 5, § 5a og § 5b vurderes etter de nye reglene.    

Som ved adopsjon generelt, er det også et vilkår i slike tilfeller at stebarnsadopsjon vurderes å være til barnets beste, jf. adopsjonsloven § 2. 

Rundskriv Q -1045 Saksbehandling ved søknad om innenlands- og utenlandsadopsjon og særlig om skjønnsutøvelse ved innenlandsadopsjon gjelderså langt det passer og ikke er i strid med lovendringene fra 2014 og dette rundskriv.

 

2  Samboeres adgang til å adoptere

 

Ifølge adopsjonsloven §5 kan den som er samboer bare adoptere sammen med sin samboer. Andre enn ektefeller eller samboere kan ikke adoptere sammen. Etter § 5 b kan den ene samboer stebarnsadoptere den andre samboers barn. 

2.1 Nærmere om vurderingen av hvem som er samboere                                                                              

 

Begrepet samboer er definert i adopsjonsloven § 5a: 

«Med samboere menes i denne lov to personer som bor sammen i et stabilt og ekteskapsliknende forhold.» 

Det å adoptere sammen innebærer at barnet får to juridiske foreldre, og det er nettopp de som framstår som potensielle foreldre sammen som bør få adoptere. Dette innebærer at samboerskapet bare kan bestå av to personer og at det må dreie seg om et parforhold. I dette ligger for eksempel at venner eller søsken som bor sammen ikke omfattes. Det regnes ikke som samboerskap om den ene eller begge av partene samtidig er gift, registrert partner eller samboer med en annen. 

Det at man faktisk bor sammen, er det viktigste kjennetegnet på samboerskap. I utgangspunktet kreves derfor at søkerne kan dokumentere at de har registrert felles adresse i folkeregisteret.  Manglende felles adresse i folkeregisteret kan imidlertid ha legitime grunner, og det kan unntaksvis være mulig å fravike utgangspunktet. Samboerskapet må da kunne dokumenteres på annen måte.

 

Krav til stabilitet 

Hensynet til barnets beste tilsier at barnet bør få vokse opp i en stabil familieenhet. Myndighetene må derfor ha en rimelig grad av visshet om at forholdet mellom adoptivsøkerne er stabilt før en adopsjon kan gjennomføres.  

Momenter som kan ha betydning for vurderingen av stabilitet kan eksempelvis være forholdets og samboerskapets varighet, om paret har felles barn, partenes tidligere samboerforhold og ekteskap, om paret har inngått samboerkontrakt, om paret har kjøpt felles bolig, om paret har felles økonomi/felles husholdning, om paret har opprettet gjensidig testament mv. 

Når det gjelder adopsjon av barn fra utlandet, kan det i henhold til § 16 e fjerde ledd bl.a. gis nærmere regler om samlivets varighet. Departementet vil vurdere dette i forbindelse med utarbeiding av forskrifter. I den forbindelse vil det bli sett hen til komiteens merknader i Innst. 143 L (2013-2014).   

Departementet viser for øvrig til nærmere omtale i Prop. 171 L (2012-2013 ) Endringer i adopsjonsloven og Innst. 143 L (2013-2014). 

3 Stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd eller død

 

Etter lovendringen i 2014 åpner adopsjonsloven § 5 b tredje ledd for en begrenset adgang til at skilt ektefelle, tidligere registrert partner eller tidligere samboer kan stebarnsadoptere. Ved samme lovendring er det også åpnet for stebarnsadopsjon etter at tidligere ektefelle, tidligere registrerte partner eller tidligere samboer er død. I begge tilfeller er det et vilkår at det kun er fastsatt ett foreldreskap for barnet. 

Ved stebarnsadopsjon etter dødsfall må det legges til grunn at ekteskapet, partnerskapet eller samboerskapet besto på tidspunktet for dødsfallet. Det er ikke noe vilkår at søker på søknadstidspunktet fortsatt er ugift eller lever alene. 

3.1 Vilkåret om at det kun skal være ett foreldreskap 

Det er et vilkår for stebarnsadopsjon etter skilsmisse/samlivsbrudd og dødsfall at det kun er etablert ett foreldreskap for barnet. Det vil eksempelvis være tilfellet der et par eller en enslig kvinne har benyttet ukjent donor i utlandet eller der det av andre grunner ikke har vært mulig å fastsette farskapet. Det vil også være mulig med stebarnsadopsjon der en person har adoptert et barn som enslig. 

Adgangen til å stebarnsadoptere etter skilsmisse, samlivsbrudd og dødsfall vil ikke omfatte saker der et barn er født av surrogatmor i utlandet og det allerede er etablert to foreldreskap for barnet; juridisk far og surrogatmor. 

3.2 Vilkåret om samtykke 

Et vilkår som gjelder alle former for adopsjon, er blant annet at den som har foreldreansvar samtykker til adopsjonen, se adopsjonsloven § 7. Det er ikke gjort unntak fra denne bestemmelsen ved stebarnsadopsjon etter skilsmisse eller samlivsbrudd. Det er en grunnleggende rett for foreldre med foreldreansvar å kunne samtykke til adopsjon. Dette innebærer at tidligere ektefelle eller samboer, som er barnets eneste juridiske forelder og som har foreldreansvaret for barnet, må samtykke til adopsjonen, se adopsjonsloven § 5 b tredje ledd. Juridisk forelder og den som søker må således være enige og ha et felles ønske om å gjennomføre adopsjonen. 

Det stilles ikke krav til samtykke ved stebarnsadopsjon etter dødsfall. Ved adopsjon etter tidligere ektefelle, partner eller samboers død, vil avdødes syn på en adopsjon ofte heller ikke være kjent. Det vil likevel være et moment i barnets beste vurderingen hvis den avdøde juridiske forelders ønske kan dokumenteres, jf. Prop. 171 L (2012-2013) side 50. Dette kan for eksempel skje gjennom en viljeserklæring. Motsatt bør det også vektlegges i barnets beste vurderingen dersom det kan godtgjøres at avdøde ikke ønsket stebarnsadopsjon. Det avgjørende vil her være en samlet vurdering av barnets beste, herunder barnets behov for å knytte juridiske bånd til steforelder. 

3.3 Barnet deltakelse i avgjørelsesprosessen om adopsjon  

 

Det følger av FNs barnekonvensjon artikkel 12 at barn har rett til respekt for egne synspunkter. Artikkel 12.1 fastslår for det første at barnet skal gis mulighet til å uttrykke sitt syn. For det andre skal barnets syn tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Artikkel 12.2 er spesielt rettet mot rettslige og forvaltningsmessige prosesser som angår barnet, og pålegger medlemsstatene å gi barnet mulighet til å uttale seg. Samtykke til adopsjon fra barn som har fylt 12 år skal innhentes for at adopsjon kan finne sted, jf. adopsjonsloven § 6 andre ledd. Et barn som har fylt syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling, jf. § 6 første ledd. Se for øvrig rundskriv Q-1045.   

3.4 Vurderingen av barnets beste mv. 

Grunnvilkåret i adopsjonsloven § 2 om at adopsjon bare kan finne sted om det kan antas å være til barnets beste må være oppfylt. Dette innebærer at adopsjonsmyndigheten må foreta en konkret og grundig vurdering av om adopsjon samlet sett er til barnets beste. Det må i denne sammenheng blant annet særlig vurderes om barnet lever i en stabil familierelasjon med søker og barnets behov for juridisk tilknytning til søker. 

En tildeling av foreldreansvar etter barneloven vil allerede i dag kunne sikre at barnet kan bli boende hos gjenlevende ektefelle, partner eller samboer. Likevel kan det være i barnets interesse å få gjennomført en adopsjon som vil sikre barnet samme rettsforhold til søker som om barnet var søkers og avdødes felles barn. Det må derfor vurderes konkret om barnet i slike tilfeller har behov for å bli stebarnsadoptert. 

Adgangen til å stebarnsadoptere etter død er ikke begrenset til tilfeller hvor stebarnet er mindreårig eller hvor den som søker om å stebarnsadoptere ikke er gift på nytt. Barnets alder og et nytt ekteskap vil likevel være relevante momenter i barnets beste vurderingen. 

Departementet vil også påpeke at det er opplysningene på behandlingstidspunktet som skal legges til grunn for barnets beste vurderingen.