Tekstversjon Q-42/2015: Retningslinjer om behandlingen av barnevernsaker der barn har tilknytning til andre land

Til innholdsfortegnelse

Innledning

Mange barn i Norge har tilknytning til et annet land og har foreldre eller øvrig familie i utlandet. Barn med utenlandsk statsborgerskap kan være i Norge for en kortere eller lengre periode, ha lovlig eller ulovlig opphold. Noen familier søker om beskyttelse (asyl) og noen barn bor i Norge fordi foreldrene har arbeidsinnvandret. Dette kan være både EØS-borgere eller borgere fra land utenfor EØS-samarbeidet. Barnevernet må ta hensyn til slike forhold ved vurderingen av hvilke barneverntiltak som er til barnets beste.

Barnevernsaker som omhandler barn med utenlandsk statsborgerskap eller som har sterk tilknytning til andre land kan være utfordrende for barneverntjenesten. Disse sakene kan være vanskelig å få tilstrekkelig utredet og det kan være krevende å vurdere hvilke tiltak som vil være til barnets beste. Slike saker kan også få stor politisk oppmerksomhet og medieoppmerksomhet i utlandet. Retningslinjene vil gi informasjon om hvordan barnevernet kan håndtere sakene, herunder om undersøkelser, tiltak og mulighetene for alternativ oppfølging av barnet i utlandet. Retningslinjene inneholder en særlig omtale av barn som søker asyl eller som oppholder seg i Norge ulovlig. Det er også et eget kapittel om barneverntjenestens samarbeid med utlendingsmyndighetene.

Stadig flere utenriksstasjoner i Norge ønsker å gi konsulær bistand til barn eller foreldre i barnevernsaker. Utenriksstasjoner ønsker blant annet å få tilgang til informasjon i enkeltsaker, delta på møter med barneverntjenesten, overvære saker i fylkesnemnda samt å møte barn under barnevernets omsorg. Retningslinjene vil gi informasjon om hvilken rolle utenlandske myndigheter kan ha i barnevernsaker og hvordan barneverntjenesten kan forholde seg til henvendelser fra utenriksstasjoner.

Rundskrivet er utarbeidet med innspill fra Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Sentralenheten for Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Utlendingsnemnda har også bidratt.

Retningslinjenes hovedinnhold

  • Barneverntjenesten må ta hensyn til barnets tilknytning til Norge og andre land ved vurderingen av hvilke barneverntiltak som er til barnets beste.
    • Barnet kan være norsk eller utenlandsk statsborger, bo fast eller midlertidig i Norge, ha en pågående utlendingssak, ha lovlig eller ulovlig opphold. Disse forhold kan ha betydning ved vurderingen av hvilke barneverntiltak som er til barnets beste.
  • God kommunikasjon med foreldre er avgjørende for å skape tillit og for å kunne samarbeide om hjelpetiltak.
    • Barneverntjenesten må sørge for at familien forstår hva saken gjelder og hvordan barneverntjenesten kan bistå. Det skal benyttes kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer. Barn skal ikke brukes som tolk.
  • Barnevernet arbeider ut fra mildeste inngreps prinsipp og det skal ikke treffes vedtak om omsorgsovertakelse med mindre det er nødvendig og til barnets beste.
    • Det kan ikke treffes vedtak om omsorgsovertakelser for barn på ferie eller gjennomreise. I andre tilfeller må det vurderes konkret om barnet har sterk nok tilknytning til Norge til at det kan treffes et så inngripende tiltak.
  • Barneverntjenesten skal undersøke om barnet har tilknytning til andre land før det fremmes sak om omsorgsovertakelse.
    • Barneverntjenesten skal alltid forsøke å komme i kontakt med foreldre i utlandet.
    • Hvis barnet har sterk tilknytning til et annet land, for eksempel familie i landet der barnet er statsborger, skal barneverntjenesten vurdere om barnet kan få oppfølging i utlandet som et alternativ til omsorgsovertakelse i Norge.
    • Hvor grundige slike undersøkelser skal være, vil avhenge av omstendighetene i den enkelte sak.
    • Barnevernloven åpner i dag ikke for plasseringer i andre land. Oppfølging i utlandet som alternativ til tiltak i Norge, kan bare skje med samtykke fra foreldre.
  • Samarbeid mellom barnevernet og utlendingsmyndighetene.
    • Dersom familien har en pågående utlendingssak skal barneverntjenesten innhente informasjon om barnet og familien fra utlendingsmyndighetene.
    • Barneverntjenesten oppfordres til å gi informasjon til utlendingsmyndighetene når dette ivaretar barnets interesser også i utlendingssaken.

Barneverntjenestens håndtering av henvendelser fra utenlandske myndigheter.

o Utenlandske myndigheter, særlig ambassader, etterspør informasjon og ønsker å møte sine borgere som er under barnevernets omsorg (konsulær bistand).

o Barneverntjenesten skal som hovedregel tilrettelegge for konsulær kontakt når barn og foreldre ønsker det. Barneverntjenesten kan kun i unntakstilfeller nekte konsulær kontakt hvis det foreligge konkrete omstendigheter som tilsier at det ikke er til barnets beste.
  • Barneverntjenesten bør samarbeide med utenlandske myndigheter, herunder ambassader for å opplyse barnevernsaken og ivareta barnet.
    • Barneverntjenesten kan gi informasjon og samarbeide med utenlandske myndigheter hvis foreldrene samtykker eller hvis barneverntjenesten vurderer at et samarbeid vil opplyse barnevernssaken og dermed være i barnets interesse.
  • Adopsjon krever særlig tungtveiende grunner. Ved en adopsjon brytes alle rettslige bånd mellom barn og biologiske foreldre og øvrig familie.
    • Departementet er av den oppfatning at det ikke skal treffes vedtak om adopsjon mot foreldrenes vilje når barnet og foreldrene ikke har permanent oppholdstillatelse eller varig oppholdsrett i Norge.
  • Barneverntjenesten skal henvende seg til fylkesmannen ved behov for råd og veiledning. Fylkesmannen kan henvende seg til Bufdir ved behov.
  • Haagkonvensjonen 1996
    • Regjeringen arbeider for at Norge skal ratifisere Haagkonvensjonen 1996 i løpet av 2016. Konvensjonen legger opp til samarbeid og informasjonsutveksling med andre konvensjonsland.
    • Ved ratifikasjon av konvensjonen vil Norge få regler om frivillige plasseringer i fosterhjem og institusjon i andre konvensjonsland. En barnevernsak vil også unntaksvis kunne overføres til et annet konvensjonsland når dette anses å være til barnets beste.
    • Det skal opprettes en sentralmyndighet etter konvensjonen som skal gi veiledning til kommunene og bistå i dialog med utenlandske myndigheter. Rundskrivet vil bli justert når konvensjonen trer i kraft i Norge.
Til forsiden