Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Retten til miljøopplysninger

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Miljøverndepartementet

Sammendrag av NOU 2001:2


Les fruits sont à tous, la terre n’est à personne. Rousseau (1712-1778) (Fruktene tilhører alle, jorden tilhører ingen.)

Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 30. oktober 1998. Avgitt til Miljøverndepartementet 19. desember 2000

Til Miljøverndepartementet

Lovutvalget for miljøinformasjon ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 30. oktober 1998 for å vurdere behovet for lovendringer for å sikre allmennheten tilgang til miljøinformasjon.

Utvalget legger med dette fram sin utredning med forslag til lov om retten til miljøopplysninger.

Oslo 19. desember 2000

Hans Petter Graver

Line Andersen

Helge Fredriksen

Ina Cath. Lindahl

Evy Buverud Pedersen

Jan M. Vevatne

Kjersti Flåthen

Trygve Hallingstad

Anne Helene Lindseth

Steinar K. Storelv

Yngve Sjøgreen Foss

Tom Hugo-Sørensen

Tonje Meinich

Bodil Stueflaten

Ellen Hov Aanæs

   

Sigrid Anderssen Cabot

Knut Kroepelien

Sammendrag

Lovutvalget for miljøinformasjon ble opprettet ved kongelig resolusjon av 30. oktober 1998 og avleverte sin innstilling 19. desember 2000. Utvalget har hatt 15 medlemmer og vært ledet av professor Hans Petter Graver, Senter for Europarett, senere ARENA, Universitetet i Oslo.

Miljøopplysninger omfatter både opplysninger om naturmiljøets tilstand og om aktiviteter som kan påvirke miljøet. Utvalgets tema er den retten allmennheten – enhver borger – har til å få tilgang til miljøopplysninger. Med rett menes både en rett til å kreve opplysninger og en rett til å bli informert når det er behov for det. Plikten til å gi miljøopplysninger kan hvile både på private og offentlige aktører.

Retten til miljøinformasjon ble nedfelt i Grunnloven § 110 b i 1992.

Retten til miljøinformasjon har kommet stadig sterkere til uttrykk i internasjonal miljørett. UN/ECE-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet (Århus-konvensjonen) er det mest omfattende internasjonale regelverket. Videre finnes det flere EU-regelverk som inneholder bestemmelser om allmennhetens rett til miljøopplysninger. For utvalgets arbeid har særlig Rådsdirektiv 90/313/EØF om fri tilgang til miljøinformasjon (miljøinformasjonsdirektivet) stått sentralt. EU-kommisjonen presenterte et forslag til nytt miljøinformasjonsdirektiv juli 2000 (direktivforslaget).

Det ligger en rekke hensyn bak allmennhetens rett til miljøinformasjon. Ett hensyn er idéen om at allmennheten har en berettiget interesse av å få kunnskap om hvordan fellesskapets ressurser utnyttes. Åpenhet fremmer videre legitimitet og tillit og gjør det mulig for allmennheten å føre "kontroll" med private og statlige aktører. Demokratihensynet står også sentralt. Tilgang til miljøopplysninger gjør videre miljøbevisste markedsaktører i stand til å handle i tråd med sin overbevisning og gjør det lettere for den enkelte å verne seg mot helse- og miljøskader.

Både offentlige og private hensyn kan tale for å innskrenke retten til miljøopplysninger. Særlig aktuelt er hensynet til informasjonsformidlerens arbeids- og kostnadsbyrde, vern av forretningshemmeligheter og behovet for like konkurransevilkår nasjonalt og internasjonalt. I enkelte tilfeller kan det dessuten være behov for å bevare taushet av hensyn til miljøet selv, f.eks. hekkeplasser til truede fuglearter.

Utvalgets forslag bygger både på en vurdering av krav i Grunnloven § 110 b, Århus-konvensjonen, miljøinformasjonsdirektivet, direktivforslaget og andre internasjonale regelverk, og på konkrete vurderinger av hvilke endringer i lovverket som bør gjennomføres for at de hensynene som er skissert ovenfor, skal bli oppfylt. Grunnloven legger føringer på vurderingen av retten til å kreve opplysninger om miljøpåvirkningen fra offentlige og private virksomheter. Århus-konvensjonen har størst betydning for vurderingen av retten til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer, og retten til å delta i offentlige beslutningsprosesser.

Hovedprinsipper for hvem som bør informere allmennheten

Utvalget mener at det som et hovedprinsipp bør legges til grunn at den enkelte er ansvarlig for å informere om egen virksomhet og dens betydning for miljøet. Dette prinsippet er i tråd med det generelle prinsippet om at den som gjør noe som belaster miljøet, må betale de kostnadene som er forbundet med dette. En forutsetning for at en virksomhet skal kunne ta ansvar for egen miljøpåvirkning, er at den har kunnskap om denne. En naturlig følge av dette er at virksomheten samtidig bør ha et ansvar for å gi opplysninger til allmennheten om miljøpåvirkningen.

For forvaltningen vil dette prinsippet innebære en plikt til å informere om miljøvirkningene av egne vedtak i forbindelse med myndighetsutøvelse. Denne plikten vil påligge alle sektorer innen forvaltningen. For at tilgangen til miljøopplysninger skal ha en demokratisk funksjon, er det viktig at opplysninger gis under beslutningsprosessene.

Utvalget finner at det ikke er mulig å følge dette prinsippet fullt ut. For å sikre at det utarbeides oversiktsinformasjon må det offentlige ha et overordnet ansvar, jf. kap. 11. Ved akutte miljøproblemer bør den ansvarlige for krisehåndteringen også ha hovedansvaret for informasjonsformidlingen, ikke den enkelte virksomheten, jf. kap. 13.

Miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter

Utvalget har gjennomgått eksisterende regler om plikten til å ha kunnskap om, og til å gi opplysninger om miljøpåvirkning av egen virksomhet. Regnskapsloven og produktkontrolloven er sentrale. Disse lovene gir imidlertid ikke noe klart grunnlag for at allmennheten kan kreve opplysninger om miljøpåvirkningen av offentlige eller private virksomheter.

Utvalget foreslår derfor at det innføres en generell bestemmelse om rett til å kreve opplysninger om de forholdene ved virksomheten som har vesentlig betydning for miljøet. Bestemmelser om dette er tatt inn i den foreslåtte loven om retten til miljøopplysninger. Også virksomheter som i dag faller utenfor regnskapsloven, f.eks. kommuner, statlige etater og jordbruksvirksomhet, vil omfattes av forslaget. Utvalget foreslår at retten skal omfatte opplysninger om bl.a. forurensning, energiforbruk, avfallshåndtering, arealforvaltning, transport, forbruk av ressurser og støy.

Utvalget foreslår videre en særskilt bestemmelse i produktkontrolloven om allmennhetens rett til å kreve miljøopplysninger om produkter. Bestemmelsen vil gjenspeile den eksisterende kunnskapsplikten i loven. Bestemmelsen omfatter opplysninger om hvorvidt produktet inneholder komponenter eller har egenskaper som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, hvilke komponenter eller egenskaper dette er og hvordan produktet skal brukes for å unngå slik virkning.

Når det gjelder miljøpåvirkninger i produksjonsprosessen, foreslår utvalgs flertall at det kan kreves opplysninger om dette i den grad opplysningene er tilgjengelige og miljøforstyrrelsen er vesentlig. Det etableres ingen plikt til å ha kunnskap om slike virkninger, men flertallet foreslår at det etableres en plikt til å rette en forespørsel til foregående salgsledd når krav om slike opplysninger gjøres gjeldende. Et mindretall i utvalget støtter ikke forslaget om å lovfeste rett til å få opplysninger om produkters helseskader og miljøforstyrrelser i produksjonsfasen.

Utvalget har gjennomgått eksisterende regler og praksis om miljøopplysninger i markedsføring og funnet at reglene ivaretar hensynet til å unngå villedende markedsføring basert på miljøargumentasjon. Utvalget foreslår derfor ikke særlige regler om dette.

Miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer

Retten til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer, er et sentralt element av retten til miljøopplysninger. Retten er slått fast i Århus-konvensjonen art. 4 og i miljøinformasjonsdirektivet.

Det er nær sammenheng mellom retten til å kreve miljøopplysninger og offentlighetsprinsippet som er velkjent i norsk forvaltning og lovfestet i lov av 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven). Felles for offentlighetsloven og de internasjonale reglene er at de regulerer allmennhetens rett til å kreve opplysninger fra det offentlige. Det er altså den som søker opplysningene, som er initiativtaker i kommunikasjonsprosessen ved å ta kontakt med myndighetene og spesifisere de ønskede opplysningene.

Offentlighetsloven oppfyller i hovedtrekk de ovennevnte internasjonale kravene til norsk rett. På enkelte punkter er det etter utvalgets vurdering behov for å styrke lovverket for å sikre en god gjennomføring av de internasjonale reglene. Utvalget foreslår derfor et nytt regelverk om retten til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer.

Reglene gjelder for offentlige organer som defineres videre enn offentlighetslovens forvaltningsorgan. Begrepet dekker bl.a. også rettssubjekter som ved lov, forskrift eller på oppdrag fra forvaltningen har til oppgave å tilby tjenester til allmennheten som kan ha vesentlig betydning for miljøet. Et mindretall i utvalget mener at det ikke bør stilles krav om at tjenestene kan ha vesentlig betydning for miljøet.

Reglene gjelder retten til å kreve tilgang til miljøopplysninger som foreligger hos et offentlig organ. Dette omfatter både miljøopplysninger som et offentlig organ faktisk besitter, og opplysninger som en fysisk eller juridisk person oppbevarer på vegne av det offentlige organet.

Etter utvalgets forslag er det tilstrekkelig at den som krever opplysninger, sier hva man ønsker opplysninger om. Det vil som hovedregel være opp til det offentlige organet å finne fram til hvor opplysningene finnes. Et krav kan imidlertid avslås dersom det ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva det gjelder.

Utvalget foreslår at den som krever opplysningene, som hovedregel skal få opplysningene i den formen han eller hun ber om. Unntak kan gjøres dersom opplysningene er lett tilgjengelige i en annen form eller det er rimelig at opplysningene gis i en annen form eller et annet format. I sistnevnte tilfelle skal det gis en begrunnelse.

For å oppfylle kravene i de internasjonale reglene oppstiller lovforslaget et krav om at miljøopplysninger skal avgjøres innen fastsatte tidsfrister. Utvalgets flertall går inn for at avgjørelse skal tas snarest mulig og senest innen ti dager etter at kravet er mottatt. Et mindretall i utvalget foreslår at normalfristen skal være en til tre virkedager og med en absolutt frist på åtte dager. I særlige tilfeller kan fristen forlenges. Utvalgets flertall går inn for en forlengelse på to måneder, mens mindretallet foreslår 45 dager.

Utvalget foreslår noe strengere krav til avslag og begrunnelse enn hva som kreves av offentlighetsloven for å oppfylle forpliktelsene i Århus-konvensjonen.

Oversikt over miljøtilstanden

Utvalget har gjennomgått eksisterende regler og praksis når det gjelder offentlige myndigheters informasjon om miljøtilstanden. Det finnes i liten grad regler om dette i gjeldende lovverk. Statlige myndigheter har imidlertid gjennom arbeidet med sektorvise miljøhandlingsplaner og Miljøstatus Norge, innledet et viktig arbeid for å sikre oversiktsinformasjon. Kommunene har i svært varierende grad satt i gang et tilsvarende arbeid på kommunalt nivå. Gjennom ulike rapporteringsordninger for kommunene foreligger det omfattende opplysninger som kan gi grunnlag for oversiktsinformasjon. I tillegg kan interesserte på eget initiativ skaffe seg oversiktsinformasjon ved å henvende seg til det offentlige.

Utvalgets flertall foreslår å lovfeste en plikt for offentlige myndigheter til å ha kunnskap om miljøtilstanden. Videre foreslås det en plikt til å stille disse miljøopplysningene til rådighet for og utbre dem blant allmennheten.

Et mindretall i utvalget går mot en slik lovfesting. Det pekes på at omfanget av kunnskap om miljøtilstanden og formidling av opplysninger om denne bør være gjenstand for offentlige myndigheters prioriteringer til enhver tid og derfor ikke bør lovfestes. Videre pekes det på at den foreslåtte lovfestingen vil være vanskelig å håndheve som rettsregel.

Deltakelse i offentlige beslutningsprosesser

En sentral begrunnelse for allmennhetens rett til miljøopplysninger er at folk skal være i stand til å delta i offentlige beslutningsprosesser som har betydning for miljøet. Dette ble også understreket av utenriks- og konstitusjonskomiteen ved behandlingen av Grunnloven § 110 b.

Retten til å delta i offentlige beslutningsprosesser innebærer i korte trekk en rett til å få informasjon om at en sak er under behandling og opplysningene i saken, for deretter å få komme med innspill til saken.

Flere internasjonale konvensjoner inneholder bestemmelser om allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser. Utvalget har først og fremst vurdert Århus-konvensjonen.

Prinsipielt mener utvalget at når man skal vurdere hvilke beslutningsprosesser allmennheten bør ha muligheten for å delta i, bør det bl.a. legges vekt på om saken har stor miljømessig betydning, om virkningene er særlig omstridte, eller om det haster å treffe vedtaket ut fra miljøhensyn.

Utvalget mener videre at det bør stilles følgende generelle krav til beslutningsprosesser som allmennheten skal delta i:

  • Deltakelse må skje på de stadiene i prosessen hvor det er mulig å påvirke resultatet.
  • Det må sikres at brede grupper i befolkningen gis anledning til å komme med innspill.
  • Myndighetene bør aktivt informere om saken på en måte som sikrer at berørte interessegrupper får kunnskap om saken.
  • Fristene for å komme med innspill må være så lange at det gis en reell mulighet for å komme med innspill i saken.
  • Myndighetene må ha plikt til å vurdere innspillene fra allmennheten.

Med utgangspunkt i disse vurderingene har utvalget gjennomgått kravet til åpenhet i saksbehandlingen i en rekke regelverk. Utvalget har valgt å skille mellom de beslutningsprosessene som leder fram til enkeltvedtak, og de som leder fram til generelle beslutninger, slik som lover, forskrifter og planer.

Når det gjelder enkeltvedtak, finnes det i en rekke lover krav til allmennhetens deltakelse i beslutningsprosessene.

Århus-konvensjonen stiller i art. 6 krav til allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser som knytter seg til tiltak og aktiviteter av en viss størrelse. Disse tiltakene er etter norsk rett omfattet av KU-reglene i plan- og bygningsloven, petroleumsloven og forurensningsloven. Saksbehandlingsreglene i de norske regelverkene på dette området synes i all hovedsak å oppfylle kravene i Århus-konvensjonen. Utvalget foreslår mindre endringer i de ovennevnte regelverkene for å sikre en god gjennomføring av Århus-konvensjonen art. 6.

Utvalget er av den oppfatning at det også på andre områder kan være ønskelig å styrke allmennhetens rett til å delta i offentlige beslutningsprosesser som gjelder enkeltvedtak.

Et mindretall i utvalget foreslår en bestemmelse i lov om retten til miljøopplysninger som sikrer allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosesser om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet.

Generelle beslutninger som treffes av statlige og kommunale myndigheter, vil på mange områder ha større betydning for miljøet enn enkeltvedtak, ved at de setter rammene for de enkeltvedtakene som kan treffes. Dette gjelder både lover, forskrifter, kommunal og statlig planlegging og beslutninger knyttet til statlig politikkutforming. Begrepet beslutning må forstås vidt, slik at det også omfatter planer og programmer som ikke nødvendigvis inneholder bindende vedtak, men f.eks. oversikt over mål og virkemidler.

Sentrale norske regelverk i relasjon til generelle beslutninger er utredningsinstruksen, forvaltningslovens regler om forskrifter og planreglene i plan- og bygningsloven.

Århus-konvensjonen art. 7 og 8 regulerer retten til å delta i beslutningsprosesser knyttet til planer, programmer og strategier og forskrifter og andre generelle, rettslig bindende regler som kan ha vesentlige miljøvirkninger. Reglene er så vagt formulert at de i stor grad overlater til statene å vurdere hvordan kravene bør gjennomføres.

Utvalget foreslår en generell bestemmelse om allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosesser knyttet til utformingen av regelverk, planer og programmer. Utvalgets flertall mener at reglene skal gjelde for regelverk, planer og programmer som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet. Et mindretall i utvalget mener at det ikke bør være krav til at disse må ha vesentlig betydning for miljøet. Bestemmelsen er foreslått plassert i lov om retten til miljøopplysninger. Bestemmelsen vil gi en god gjennomføring av art. 7 og 8 i Århus-konvensjonen.

Kriser – akutte miljøproblemer

Allmennheten og særlig lokalbefolkningens rett til å bli informert i tilfelle av miljøkriser er en sentral del av retten til miljøopplysninger. Informasjon er en forutsetning for å kunne verne seg mot følgene av en krise.

I relasjon til kriser vil det ikke være tilfredsstillende bare å operere med en plikt til å informere på forespørsel. Allmennheten har behov for å bli aktivt informert på ulike stadier.

For det første kan allmennheten ha interesse av å få informasjon om og muligheten til å delta i utformingen av beredskapsplaner for miljøkriser. Det stilles krav om dette i flere internasjonale regelverk. Utvalget foreslår at det i relevante lovverk stilles krav om dette. Hvordan deltakelse skal gjennomføres, bør avgjøres av fagmyndighetene, men det bør sees hen til de prinsippene utvalget har skissert i kap. 12.

For det andre vil det være viktig å informere lokalbefolkningen om potensielle farer for kriser i nærmiljøet. På dette punktet finnes det omfattende regler. Utvalget har derfor ikke kommet med konkrete lovforslag.

For det tredje ser utvalget det som helt sentralt at befolkningen får informasjon når en miljøkrise har inntrådt slik at nødvendige tiltak kan treffes for å verne seg selv, sin eiendom og miljøet. Det er viktig at man får informasjon tidlig og at informasjonen er korrekt, relevant og forståelig. Det finnes i dag ingen uttrykkelige bestemmelser om allmennhetens rett til å bli informert i tilknytning til en miljøkrise. Informasjonshåndteringen må inngå som en sentral del av beredskapsplanleggingen. Det finnes ikke noe helhetlig regelverk for beredskapsplanlegging som det ville være naturlig å plassere regler om informasjonsansvaret i. Utvalget har derfor ikke fremmet konkrete lovforslag.

Rettslige begrensninger i retten til miljøopplysninger

Retten til miljøopplysninger må tåle innskrenkninger i tilfeller hvor andre legitime samfunnshensyn krever det. De internasjonale reglene om miljøinformasjon åpner alle for å gjøre visse begrensninger i retten til miljøopplysninger. Det finnes dessuten enkelte internasjonale regler som krever at det settes visse skranker for retten til miljøopplysninger.

Utvalget foreslår en henvisning til offentlighetslovens unntaksregler. Disse unntakshjemlene er relativt vide og enkelte av dem er lite praktiske i relasjon til miljøopplysninger. For å sikre at disse unntaksgrunnlagene ikke anvendes i større omfang enn det hensynene bak unntakene tilsier, foreslår utvalget følgende bestemmelser:

  • Krav om at opplysningene ikke skal unntas, med mindre det er et reelt og saklig behov for det i det enkelte tilfellet. Denne bestemmelsen vil føre til en bedre gjennomføring av Århus-konvensjonen art. 4.
  • Krav om at det offentlige skal veie de miljø- og samfunnsmessige interessene som ivaretas ved å gi tilgang til opplysningene, opp mot de interessene som ivaretas ved et avslag. Dersom de miljø- og samfunnsmessige interessene veier tyngst, skal opplysningene gjøres tilgjengelige. Denne bestemmelsen foreslås for å sikre en bedre gjennomføring av Århus-konvensjonen art. 4.
  • Krav om at opplysninger om visse forhold aldri kan nektes utlevert. Dette omfatter
  1. opplysninger om helse- og miljøskadelig forurensning av miljøet,
  2. produkters helse- og miljøskadelige egenskaper, og om nødvendig en forklaring av årsaken til dem,
  3. forholdsregler for å hindre eller redusere helse- og miljøskade ved produkter eller forurensning, og
  4. ulovlige inngrep eller ulovlige skader på naturmiljøet.

Et mindretall i utvalget mener at ordet forurensning bør erstattes med utslipp.

Bokstav a foreslås for å gjennomføre krav i Århus-konvensjonen.

  • Krav om at i tilfeller hvor det kan nektes tilgang til deler av de opplysningene som etterspørres, skal de øvrige opplysningene utleveres, med mindre de ikke kan skilles fra de opplysningene det nektes tilgang til. Denne bestemmelsen er nødvendig for å sikre en korrekt gjennomføring av Århus-konvensjonen art. 4.

I mange tilfeller kan det være særlig vanskelig å vurdere om en miljøopplysning utgjør en forretningshemmelighet som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven eller andre lover, og derfor må nektes utlevert. Fakta som kreves for å foreta en reell vurdering av lovens vilkår, er ofte ikke tilgjengelige for forvaltningen. For å sikre at forvaltningen treffer korrekte beslutninger og dermed sikrer rettssikkerheten både til den som krever opplysningene og den opplysningene gjelder, foreslår utvalget ett sett med regler om identifikasjons- og begrunnelsesplikt i relasjon til forretningshemmeligheter for den opplysningene gjelder.

Utvalget har vurdert forholdet mellom retten til miljøopplysninger, personvern og opphavsrett. Utvalget har kommet til at det ikke oppstår noen konflikt mellom personvernloven og loven om retten til miljøopplysninger. Loven om retten til miljøopplysninger kan imidlertid komme i konflikt med åndsverkloven. Utvalget mener prinsipielt at opphavsrettsreglene ikke i unødvendig grad bør innebære en begrensning i allmennhetens rett til miljøopplysninger. Utvalget har på den andre siden observert at det kan ha ganske store konsekvenser for dagens organisering av innhenting og formidling av miljøopplysninger om retten til miljøopplysninger gikk foran åndsverkloven. Det vil også muligens komme i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse om at åndsverkloven skal ha forrang.

Klage og tvisteløsning

Utvalget foreslår at det etableres en egen uavhengig klagenemnd for de delene av utvalgets forslag som gjelder rett til å kreve opplysninger om miljøpåvirkninger av offentlige og private virksomheter. Det bør i forbindelse med en etablering vurderes å begrense kompetansen til å gjelde saker der krav rettes mot virksomheter som ikke er offentlige organer.

Forslaget gjenspeiler det behovet utvalget ser for en enkel og lett tilgjengelig ordning for å få prøvet spørsmål om miljøopplysninger av denne karakteren. Domstolsapparatet vil erfaringsmessig i liten grad bli benyttet i saker som gjelder retten til opplysninger. Utvalget foreslår at nemnda opprettes gjennom en særskilt avtale mellom staten, næringslivet og andre berørte. Utvalget foreslår at nemndas sekretariat knyttes til en eksisterende ordning for å redusere kostnadene ved ordningen. Nemndas saksbehandling bør være skriftlig. Avgjørelsene bør i første omgang være rådgivende og ikke gjenstand for tvangskraft.

Når det gjelder miljøopplysninger fra offentlige organer, foreslår utvalget at det eksisterende klagesystemet etter offentlighetsloven kommer til anvendelse med de tilpasningene som er nødvendige for å dekke rettssubjekter som i dag ikke omfattes av offentlighetsloven, og for å sikre fullstendig klagebehandling.

Økonomiske, administrative, miljømessige og andre vesentlige konsekvenser

Utvalget har fått gjennomført en uavhengig utredning av økonomiske og administrative konsekvenser av de viktigste av utvalgets forslag. Utredningen av konsekvensene er forbundet med stor usikkerhet, og utredningen gir ikke noe klart svar på lønnsomheten av forslagene. Dette gjelder både de bedriftsøkonomiske forholdene og den samfunnsøkonomiske nytten av forslagene.

Utredningen konkluderer med at utvalgets forslag når det gjelder retten til opplysninger om miljøkonsekvenser av egen virksomhet, vil ha små økonomiske og administrative konsekvenser for de virksomhetene som i dag faller inn under regnskapslovens bestemmelser om årsberetning. For offentlige organer er tallfesting vanskelig, men det må påregnes en ikke ubetydelige økning av utgifter. Det er gjort særskilte vurderinger av forslaget vedrørende miljøopplysninger om produkter.

Når det gjelder endringene i reglene om deltakelse i offentlige beslutningsprosesser, konkluderer utredningen med at forslagene ikke vil ha store økonomiske eller administrative konsekvenser.

Utkast til lov om retten til miljøopplysninger

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1 Lovens formål

Denne loven har til formål å sikre enhver lett tilgang til miljøopplysninger av hensyn til den enkelte selv, miljøet og muligheten til å delta i offentlige beslutningsprosesser.

§ 2Forholdet til annen lovgivning

Denne loven innskrenker ikke retten til opplysninger etter offentlighetsloven, forvaltningsloven eller annen lovgivning.

For retten til å kreve opplysninger om produkters helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper gjelder i tillegg lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll av produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven).

Retten til miljøopplysninger gjelder med de begrensningene som følger av åndsverkloven.

Loven gjelder ikke opplysninger i saker som behandles etter rettspleielovene.

§ 3Lovens stedlige virkeområde

Loven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen.

§ 4Miljøopplysninger

Med miljøopplysninger menes opplysninger, uansett i hvilken form de foreligger, om

  1. naturmiljøet,
  2. tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller kan påvirke naturmiljøet, og
  3. planer, analyser og beregninger om forhold som påvirker eller kan påvirke naturmiljøet.

Miljøopplysninger omfatter dessuten opplysninger om menneskets helse, sikkerhet og levevilkår, kulturminner og kulturmiljø i den grad de påvirkes eller kan påvirkes av forhold som er nevnt i første ledd.

Med naturmiljøet forstås særlig atmosfære, luft, vann, jord, naturressurser, landskap, naturområder, det biologiske mangfoldet og dets enkelte bestanddeler og den innbyrdes vekselvirkningen mellom disse.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Flåthen, Fredriksen, Hugo-Sørensen, Lindseth og Storelv: § 4 første ledd bokstav b bør lyde:

b) tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller sannsynligvis kan påvirke naturmiljøet, og

Særforslag fra utvalgets medlem Hallingstad: § 4 bør lyde:

Med miljøopplysninger menes opplysninger, uansett i hvilken form de foreligger, om

  1. miljøet,
  2. tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller kan påvirke miljøet, og
  3. planer, analyser og beregninger om forhold som påvirker eller kan påvirke miljøet.

Miljøopplysninger omfatter dessuten opplysninger om menneskets helse, sikkerhet og levevilkår i den grad de påvirkes eller kan påvirkes av forhold som nevnes ovenfor i første ledd.

Med miljøet forstås naturmiljøet, særlig atmosfære, luft, vann, jord, naturressurser, landskap, naturområder, det biologiske mangfoldet og dets enkelte bestanddeler og den innbyrdes vekselvirkningen mellom disse, samt kulturminner og kulturmiljø.

§ 5Det offentliges ansvar for å besitte og gi miljøopplysninger

Offentlige myndigheter skal innenfor sitt ansvarsområde ha kunnskap om naturmiljøet.

Miljøopplysningene som offentlig myndighet besitter etter første ledd, skal stilles til rådighet for og utbres blant allmennheten.

§ 6 Retten til å delta i beslutningsprosesser knyttet til utformingen av regelverk, planer og programmer

Offentlige myndigheter skal i forbindelse med arbeidet med utformingen av regelverk, planer og programmer som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet, gjennomføre tiltak som fremmer allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosessen.

Offentlige myndigheter skal gi allmennheten mulighet til å komme med innspill. Det skal gjøres på stadier og med tidsrammer som sikrer reell mulighet til å påvirke beslutningene. Allmennheten skal i denne forbindelse gis nødvendig informasjon om arbeidet.

Enhver kan kreve opplysninger om hvor langt arbeidet er kommet, og hvilke muligheter allmennheten har til å delta i beslutningsprosessen.

I arbeidets sluttdokument skal det redegjøres for hvordan kravene i denne bestemmelsen er ivaretatt, og hvordan innspillene som er kommet inn, er blitt vurdert.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne: § 6 første ledd bør lyde:

Offentlige myndigheter skal i forbindelse med arbeidet med utformingen av regelverk, planer og programmer som har eller kan ha betydning for miljøet, gjennomføre tiltak som fremmer allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosessen.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Foss og Vevatne: § 6b bør lyde:

§ 6bRetten til å delta i beslutninger om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet

Offentlige myndigheter skal sikre enhver tidlig deltakelse i beslutninger om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet. Dette skal skje på et tidspunkt hvor alle alternativer er åpne og effektiv deltakelse fra allmennheten kan finne sted.

Offentlig myndighet skal sørge for at saken og saksgangen i beslutningsprosessen gjøres kjent for enhver ved kunngjøring eller på annen hensiktsmessig måte. De deler av allmennheten som saken har særlig betydning for, skal informeres direkte. Det skal gis orientering om

  1. hovedtrekkene i saken,
  2. hvem som er ansvarlig myndighet,
  3. den videre saksgangen, herunder tid og sted for avholdelse av offentlig møte om saken,
  4. hvilke opplysninger som foreligger i saken, herunder opplysninger om alternative vedtak som kan bli fattet, eller foreliggende utkast til vedtak, og hvor disse opplysningene er tilgjengelige; opplysningene skal gis gratis,
  5. hvordan man kan komme med muntlige eller skriftlige innspill i saken, og
  6. frister for å komme med innspill; det skal settes rimelige frister for å komme med innspill.

Offentlig myndighet skal, når det er hensiktsmessig, også gjennomføre ytterligere tiltak for å sikre allmennheten anledning til å komme med innspill i saken.

Et utkast til vedtak i saken skal, hvis det er gjort kjent for partene i saken, også gjøres kjent for de deler av allmennheten som har kommet med innspill i saken.

Vedtaket i saken, med begrunnelse, skal offentliggjøres. Det skal framgå av begrunnelsen hvordan de innkomne innspill og uttalelser er blitt vurdert, og hvilken betydning de har hatt for vedtaket. Dette gjelder særlig valg av alternativ i det endelige vedtaket og fastsetting av vilkår for å avbøte skadevirkninger av vedtaket mv.

Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av retten til deltakelse i beslutninger om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet.

Kapittel 2. Retten til å kreve miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter

§ 7 Retten til å kreve miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter

Enhver som krever miljøopplysninger fra offentlig eller privat virksomhet om forhold ved virksomheten som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet, skal få dem.

Virksomheten kan nekte å utlevere miljøopplysninger dersom kravet er for generelt formulert eller er åpenbart urimelig. Miljøopplysninger kan også nektes utlevert dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene, eller dersom de må beskyttes av hensyn til miljøet.

Opplysninger som er nevnt i § 15, skal alltid utleveres.

§ 8 Plikt til å ha kunnskap om miljøforholdene ved egen virksomhet

Enhver virksomhet plikter å ha kunnskap om de forholdene ved den som er nevnt i § 7.

§ 9Hvordan opplysningene skal gis

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, kan utlevere opplysningene i den formen vedkommende anser som hensiktsmessig. Opplysningene skal ikke være villedende i forhold til det opplysningsbehovet kravet gir uttrykk for. Dersom opplysningene finnes allment tilgjengelige i offentlige registre, rapporter, produktmerking e.l., kan den som krever opplysningene, henvises dit.

Flere virksomheter kan gå sammen om å oppfylle opplysningsplikten. I så fall plikter virksomheten å informere om hvor man kan henvende seg for å få miljøopplysningene.

§ 10Frister, avslag og begrunnelse

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, skal avgjøre dette og utlevere opplysningene snarest mulig og senest innen en måned etter at kravet er mottatt.

Dersom mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen en måned, skal de senest utleveres innen to måneder. Det skal snarest mulig informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge.

Dersom kravet avslås, skal det vises til den bestemmelsen avslaget er begrunnet i.

Kapittel 3. Retten til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer

§ 11 Offentlige organer

Reglene i dette kapitlet gjelder for offentlige organer, som omfatter

  1. ethvert forvaltningsorgan som definert i offentlighetsloven § 1,
  2. rettssubjekter som er kontrollert av et organ som faller inn under bokstav a, og som utøver offentlige funksjoner eller tilbyr tjenester til allmennheten, med unntak for aktiviteter som drives i konkurranse med private. Offentlig kontroll foreligger når organet som faller inn under bokstav a, oppnevner mer enn halvparten av medlemmene av rettssubjektets styrende organer eller på annen måte har bestemmende innflytelse over rettssubjektet, og
  3. Riksrevisjonen og Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

Reglene i dette kapitlet gjelder også for rettssubjekter som ved lov, forskrift eller på oppdrag fra organer som faller inn under første ledd, har til oppgave å utføre offentlige funksjoner og tilby tjenester til allmennheten som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet. Dette gjelder likevel bare for opplysninger som knytter seg til disse funksjonene eller tjenestene.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne: § 11 andre ledd bør lyde:

Reglene i dette kapitlet gjelder også for rettssubjekter som ved lov, forskrift eller på oppdrag fra organer som faller inn under første ledd, har til oppgave å utføre offentlige funksjoner og tilby tjenester til allmennheten som har eller kan ha betydning for miljøet. Dette gjelder likevel bare for opplysninger som knytter seg til disse funksjonene eller tjenestene.

§ 12Retten til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer

Miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer, er offentlige, med mindre opplysningene er unntatt eller kan unntas i medhold av loven her.

Enhver kan kreve miljøopplysninger fra ethvert offentlig organ hvor opplysningene foreligger.

Miljøopplysningene foreligger hos et offentlig organ når de

  1. er i det offentlige organets besittelse, eller
  2. oppbevares av en fysisk eller juridisk person på vegne av det offentlige organet.

Foreligger ikke opplysningene hos det offentlige organet kravet rettes mot, skal organet hurtigst mulig

  1. videresende kravet til det offentlige organet hvor opplysningene antas å foreligge, og samtidig underrette opplysningssøkeren om dette, eller
  2. informere om hvilke offentlige organer opplysningene antas å foreligge hos.

§ 13Grunnlag for å nekte utlevering av miljøopplysninger

Et offentlig organ kan nekte å utlevere miljøopplysninger dersom

  1. det er et reelt og saklig behov for det i det enkelte tilfellet,
  2. opplysningene eller dokumentet opplysningene finnes i, omfattes av unntakene i offentlighetsloven, og
  3. bestemmelsene i §§ 14 - 16 ikke krever at opplysningene skal utleveres.

§ 14Interesseavveining

Ved vurderingen av om miljøopplysninger skal nektes utlevert i medhold av § 13, skal det offentlige organet veie de miljø- og samfunnsmessige interessene som ivaretas ved å utlevere opplysningene, mot de interessene som ivaretas ved et avslag. Dersom de miljø- og samfunnsmessige interessene veier tyngst, skal opplysningene utleveres uhindret av lovbestemt taushetsplikt.

§ 15Opplysninger som alltid skal utleveres

Opplysninger om følgende forhold skal alltid utleveres:

  1. helseskadelig og miljøforstyrrende forurensning av miljøet,
  2. produkters helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper, og om nødvendig en forklaring av årsaken til dem,
  3. forholdsregler for å hindre eller redusere helseskade og miljøforstyrrelse ved produkter eller forurensning, og
  4. ulovlige inngrep i eller ulovlige skader på naturmiljøet.

§ 16Deler av opplysningene skal utleveres

Dersom deler av opplysningene kan nektes utlevert, skal de øvrige opplysningene utleveres med mindre de ikke kan skilles fra de opplysningene som nektes utlevert.

§ 17 Framsettelse av krav om miljøopplysninger

Et krav om miljøopplysninger kan framsettes i muntlig, i skriftlig eller i annen egnet form.

Kravet kan avslås dersom det ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva det gjelder.

Før et krav avslås på dette grunnlaget, skal opplysningssøkeren i rimelig grad gis veiledning til å formulere kravet på en måte som gjør at det kan behandles.

§ 18 Hvordan opplysningene skal gis

Den som ber om å få opplysningene i en bestemt form, skal få det med mindre

  1. opplysningene allerede foreligger i en annen form som er lett tilgjengelig, eller
  2. det er rimelig at det offentlige organet leverer opplysningene i en annen form. I så fall skal det offentlige organet begrunne hvorfor opplysningene utleveres i denne formen. Begrunnelsen gis samtidig med opplysningene.

§ 19 Frister

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, skal avgjøre dette og utlevere opplysningene snarest mulig og senest innen ti dager etter at kravet er mottatt.

Dersom mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen ti dager, skal de senest utleveres innen to måneder. Det skal snarest mulig og senest innen ti dager informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne: § 19 bør lyde:

§ 19 Frister

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, skal avgjøre dette og utlevere opplysningene normalt innen en til tre virkedager og senest innen åtte dager etter at kravet er mottatt.

Dersom mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen åtte dager, skal de senest utleveres innen 45 dager. Det skal snarest mulig og senest innen åtte dager informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge.

§ 20 Avslag og begrunnelse

Et avslag på utlevering av alle eller deler av de opplysningene kravet gjelder, skal gis innenfor tidsfristene nevnt i § 19.

Et avslag skal gis skriftlig dersom kravet ble framsatt skriftlig eller opplysningssøkeren ber om det.

Et avslag skal begrunnes. Det skal i alle tilfeller vises til den bestemmelsen som er grunnlaget for avslaget, og opplyses om klageadgang og klagefrist.

Opplysningssøkeren kan innen tre uker kreve å få en nærmere >begrunnelse for de vurderingene som ligger til grunn for avslaget. Begrunnelsen skal gis snarest mulig og senest innen ti dager etter at kravet er mottatt.

§ 21 Identifikasjon og begrunnelsesplikt i relasjon til forretningshemmeligheter

Dersom et krav om miljøopplysninger gjør det nødvendig å vurdere forholdet til forretningshemmeligheter, kan organet kreve at den opplysningene gjelder, peker ut hvilke opplysninger som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, og gir en begrunnelse for det.

§ 22 Saksbehandlingen ved interesseavveining i forhold til opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt

Før opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt utleveres i medhold av § 14, skal den opplysningene gjelder, gis anledning til å uttale seg.

Organet skal sette en svarfrist. Ved fastsettelsen av fristens lengde skal det tas hensyn både til den opplysningene gjelder, og til allmennhetens rett til å få miljøopplysninger utlevert så snart som mulig.

Dersom organet vil utlevere opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, skal den opplysningene gjelder, varsles om det. Avgjørelsen kan påklages etter reglene i § 23. Klagen har oppsettende virkning.

Kapittel 4. Fellesbestemmelser om klage og betaling

§ 23 Klage

Avslag på krav om miljøopplysninger etter §§ 7 og 12 kan påklages.

For klage på avslag på krav etter § 7 gjelder regler som fastsettes eller godkjennes av Kongen.

Reglene i offentlighetsloven om klage gjelder så langt de passer for klage på avslag på krav om miljøopplysninger fra offentlig organ.

For klage på avslag fra offentlig organ som omfattes av § 11 første ledd b eller andre ledd, er klageinstansen det forvaltningsorganet som

  1. kontrollerer organet,
  2. har gitt oppdrag til organet eller kontrollerer organet som har gitt oppdrag til organet, eller
  3. har vedtatt forskriften eller har ansvar for loven som rettssubjektet tilbyr tjenesten i medhold av.

§ 24Adgang til å ta betaling for miljøopplysninger

Det er ikke adgang til å kreve betaling for miljøopplysninger med mindre det følger av andre ledd.


Betaling kan kreves dersom kravet på opplysninger innebærer en vesentlig bearbeidelse eller sammenstilling av opplysninger for den kravet rettes mot, og opplysningene også er tilgjengelige i en annen form for opplysningssøkeren. Betalingen skal ikke overskride kostnadene ved å framskaffe opplysningene.

Betaling etter andre ledd skal være basert på en tilgjengelig oversikt over satser for betalingen og vilkår for å kreve vederlag.

Forskrifter etter offentlighetsloven § 8 skal også gjelde i forhold til utlevering av opplysninger etter denne loven.

Kapittel 5. Ikrafttredelse og endringer i andre lover

§ 25 Ikrafttredelse

Denne loven trer i kraft.........

§ 26 Endringer i andre lover

1. I lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester skal §§ 3b og 3c lyde:

§ 3bAllmennhetens rett til å kreve opplysninger

Enhver som krever opplysninger om forhold som nevnt nedenfor, skal få dem. Dette gjelder opplysninger om

  1. produktet inneholder komponenter eller har egenskaper som kan medføre virkning som nevnt i § 1,
  2. hvilke komponenter eller egenskaper dette er,
  3. hvordan produktet må håndteres for å unngå virkning som nevnt i § 1,
  4. vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet forårsaker, dersom opplysningene er tilgjengelige, og
  5. hvem som er tilvirker eller importør av produktet.

Opplysninger etter første ledd kan kreves fra tilvirker, importør, bearbeider, omsetter eller bruker av produktet.

Den som mottar krav om opplysninger om vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet forårsaker, skal rette forespørsel til foregående salgsledd dersom dette er nødvendig for å besvare kravet.

Virksomheter kan nekte å utlevere opplysninger etter første ledd dersom kravet er for generelt formulert eller er åpenbart urimelig. Miljøopplysninger om produkter kan også nektes utlevert dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene eller de må beskyttes av hensyn til miljøet.

Opplysninger som nevnt i lov om retten til miljøopplysninger § 15 skal alltid utleveres.

For krav etter denne bestemmelsen gjelder reglene i lov om miljøopplysninger §§ 9, 10 og 24 om krav til hvordan opplysningene skal gis, om frister, avslag og begrunnelse og om adgang til å kreve betaling.

For klage på avslag om opplysninger gjelder regler som fastsettes eller godkjennes av Kongen.

Utvalgets medlemmer Flåthen, Fredriksen, Hugo Sørensen, Lindseth, Meinich og Stueflaten støtter ikke innføring av § d i første ledd og dermed heller ikke tredje ledd.

§ 3c Informasjonsplikt

Tilvirker, importør, bearbeider og omsetter av produkter skal gi opplysninger som omfattes av § 3b, til etterfølgende salgsledd.

2. I plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 skal § 33-13 lyde:

§ 33-13 Retten til å medvirke i beslutningsprosesser knyttet til omgjøring og fornyet behandling av konsesjoner og tillatelser

Ved saker om omgjøring eller fornyet behandling av en konsesjon eller en tillatelse for tiltak eller aktiviteter som kan få vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn, skal det gjennomføres en offentlig høring. Slik høring skal holdes i god tid før saken blir avgjort. Høringsprosessen må gjennomføres på en måte som sikrer at allmennheten, herunder i særlig grad berørte interessegrupper, får tilgang til relevant informasjon og har en reell mulighet til å komme med synspunkter og kommentarer i saken.

Ansvarlig myndighet kan gjøre unntak fra første ledd i saker som gjelder ubetydelige endringer i konsesjonen eller tillatelsen.

Kongen gir forskrift om den nærmere gjennomføringen av høringen.

3. I lov av 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven) skal § 13 lyde:

§ 13 Offentlig høring

Ved saker som krever godkjenning etter denne loven, skal det gjennomføres en offentlig høring. Slik høring skal holdes i god tid før søknad blir avgjort. Høringsprosessen må gjennomføres på en måte som sikrer at allmennheten, herunder i særlig grad berørte interessegrupper, får tilgang til relevant informasjon og har en reell mulighet til å komme med synspunkter og kommentarer i saken.

4. I lov av 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) skal § 1 femte ledd lyde:

For retten til å kreve miljøopplysninger gjelder i tillegg lov av (......) om retten til miljøopplysninger.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Fredriksen, Hugo-Sørensen og Lindseth: Forslag til følgende endringer:

1. Lov om retten til miljøopplysninger § 2 andre ledd bør lyde:

For retten til å kreve opplysninger om produkters helseskadelige og miljøforstyrrende virkning (ev. egenskaper) gjelder lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll av produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven).

2. Lov om retten til miljøopplysninger § 12 første ledd bør lyde:

Miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer, er offentlige, med mindre opplysningene er unntatt eller kan unntas i medhold av loven her, eller produktkontrolloven, for så vidt gjelder miljøopplysninger om produkter.

3. Lov om retten til miljøopplysninger § 15 bør lyde:

Opplysninger om følgende forhold skal alltid utleveres:

  1. helseskadelige og miljøforstyrrende utslipp til miljøet,
  2. forholdsregler for å hindre eller redusere helseskade og miljøforstyrrelse ved utslipp, og
  3. ulovlige inngrep eller ulovlige skader på naturmiljøet.

4. Produktkontrolloven § 3b fjerde ledd bør lyde:

Virksomheter kan nekte å utlevere opplysninger etter første ledd dersom kravet er for generelt formulert eller er åpenbart urimelig. Miljøopplysninger om produkter kan også nektes utlevert dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene eller de må beskyttes av hensyn til miljøet. Opplysninger som nevnt i §11a skal alltid utleveres.

5. Produktkontrolloven § 11 femte ledd bør lyde:

Ved vurdering av om miljøopplysninger skal nektes utlevert i medhold av bestemmelsen over, skal de miljø- og samfunnsmessige interesser som ivaretas ved å utlevere opplysningene, veies opp mot de interesser som ivaretas ved avslag. Dersom de miljø- og samfunnsmessige interesser veier tyngst, skal opplysningene utleveres uhindret av lovbestemt taushetsplikt.

6. Produktkontrolloven § 11a ledd bør lyde:

§ 11a Opplysninger som alltid skal utleveres

Opplysninger om

  1. produktets virkninger som nevnt i §1 og om nødvendig forklaring av årsaken til denne og
  2. forholdsregler for å hindre eller redusere virkning som nevnt i §1 skal alltid kunne utleveres.