Historisk arkiv

Sikkerhetspolitikk

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Sikkerhetspolitikk

Hvordan prøver Norge å dekke sine sikkerhetsbehov? Hva er egentlig sikkerhetspolitikk i dag? Hvilke sikkerhetspolitiske interesser har Norge? Hvorfor er det viktig med internasjonalt samarbeid også innenfor sikkerhetspolitikken?

Bakgrunnsbildet

Stater og innbyggerne der er blitt mer sårbare for virkninger av konflikter under helt andre himmelstrøk. Konflikter vi tidligere så på som fjerntliggende, har rykket oss nærmere inn på livet. Globaliseringen har økt sårbarheten for økonomisk nedgang og sosial og politisk uro i andre land, med revolusjonerte kommunikasjoner og ny teknologi. En annen del av dette bildet er våpnenes økte rekkevidde, stormakters "lengre armer", masseflukt fra konflikter og globale økologiske problemer. Enn videre innebærer det økt utsatthet for internasjonal kriminalitet og internasjonal terrorisme. Kort fortalt har vi fått flere felles sikkerhetsproblemer. Teppet er gått opp for en rekke nye usikkerhetsfaktorer. Håndteringen av sikkerhetsspørsmål blir dermed også mer komplisert. Hva vil ikke et radioaktivt utslipp i nordområdene bety for Norges neststørste eksportnæring - fiskeri- og havbruksnæringen og dermed for bosettingen i nord?

Sikkerhetspolitikk omfatter i dag langt mer enn allianser og militært forsvar. Løsning av konflikter, tiltak som skaper tillit mellom statene, samhandel og mange andre former for et aktivt, internasjonalt samarbeid er viktige deler i sikkerhetspolitikken. I et utvidet sikkerhetspolitisk begrep regnes også bistand til utvikling, støtte til bygging av demokratiske styreformer, internasjonalt miljøsamarbeid og ressursforvaltning. Aktiv deltakelse i et bredt internasjonalt samarbeid er derfor i økende grad en forutsetning for å ivareta egne interesser - også de sikkerhetspolitiske.


Hva var den kalde krigen?

Den kalde krigen - i motsetning til "varm" strid - er en populær betegnelse på perioden fra 1946 til 1989. Internasjonalt var denne tiden preget av spenningen mellom "øst" og "vest", mellom stormaktene USA og Sovjetunionen og de allianser som ble bygget rundt disse stormaktene. Den kalde krigen fikk konsekvenser for hele verden. Tautrekkingen mellom de to supermaktene og deres allierte kom nemlig til å prege en rekke konflikter som i utgangspunktet var lokale. Av "varme" konflikter knyttet til Den kalde krigen nevnes gjerne Korea-krigen, Indo-Kina (Vietnam), Ungarn- krisen i 1956, Cuba-krisen i 1962 og den sovjetiske invasjonen i Afghanistan i 1979. Det var også perioder med avspenning og forhandlinger. Eksempler er avtaler om de kjernefysisk våpen og det avtaleverk om sikkerhet og samarbeid i Europa som ble undertegnet i Helsingfors i 1975.

Norsk sikkerhetspolitikk

Norsk sikkerhetspolitikk har som formål å bevare Norges suverenitet og politiske uavhengighet, og å bidra til stabilitet, sikkerhet og fred i nærområdene, Europa og globalt.
De grunnleggende målsettingene i norsk sikkerhetspolitikk er å:

  • beskytte norsk handlefrihet og uavhengighet overfor politisk og militært press utenfra.
  • forsvare vårt land-, sjø- og luftområde mot militære krenkelser og angrep.

Ultima ratio regum

Ultima ratio regum - krig er det siste argument." Inngravering på franske kanoner, etter ordre fra den franske statsmann kardinal Richelieu (1585-1642).

I utkanten av Europa ligger Norge – et stort, langstrakt og tynt befolket land. Tar vi sjøområdene med, utgjør det området vi har myndighet over flere ganger selve landområdet. Mot angrep fra en stormakt er den norske militærmakten dermed temmelig hjelpeløs. Norge har derfor gjennom lang tid vært avhengig av hjelp utenfra overfor en angriper. I bunn av vår sikkerhetsdekning ligger det likevel at vi opprettholder tilstrekkelig nasjonal forsvarsevne.


Norge forvalter store havområder

Norge etablerte i 1976 økonomisk sone på 200 nautiske mil utenfor fastlandet. I 1977 ble det opprettet en 200 mils fiskevernsone rundt Svalbard. I 1980 kom også en 200 mils fiskerisone rundt Jan Mayen. Til sammen har dette gitt Norge råderett over og reguleringsansvar for store marine ressurser.

Sikkerhetssamarbeid

Både militært og politi utgjør deltakelsen i NATO-samarbeidet kjernen i norsk sikkerhetspolitikk. Medlemskapet i NATO gir medlemmene en sikkerhetsgaranti. For Norge er det viktig at NATO opprettholder sin sentrale stilling i europeisk sikkerhet, fordi vi som fullverdig medlem kan delta helt ut i samarbeidet. Sammen med de andre NATO-landene har derfor Norge det siste tiåret arbeidet med å tilpasse organisasjonen til den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen og den utvidete forståelsen av sikkerhet. Trusselbildet er blitt mindre entydig og mer uklart, preget av en rekke usikkerhetsfaktorer.

Det er nå liten eller ingen fare for militære konflikter i nærområdene rundt vårt land. Med Russland som nabo er det viktig at vi kan trekke denne stormakten inn i et forpliktende samarbeid som bygger opp om fred og stabilitet i denne delen av Europa. Norge er en pådriver i dette arbeidet, blant annet gjennom regionale tiltak som Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet. Også Norges positive holdning til partnerskapet mellom NATO og Russland og til EUs nordlige dimensjon er viktige sider ved vår politikk overfor Russland.

Samarbeidet over Atlanteren gjennom NATO er viktig for Norges sikkerhet. Norge legger derfor vekt på å opprettholde et godt samarbeid med USA, både i NATO, men også bilateralt. Dette er et forhold som er bygd på nære historiske bånd og felles verdier. At våre to land ikke alltid har synspunkter og standpunkter som sammenfaller, kan ikke overskygge det tradisjonelt gode forholdet. Vi samarbeider nært militært og om atomsikkerhet og ressursforvaltning i nordområdene.

Styrket sikkerhetssamarbeid i EU

I en verden der økonomisk stabilitet og utvikling etter hvert betyr mye for sikkerhetspolitikken, har utviklingen av EU-samarbeidet uansett stor betydning for norsk sikkerhetspolitikk. Hvordan kan så et styrket sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid i EU (ESDP) påvirke de sikkerhetspolitiske rammevilkårene for Norge? Vil utviklingen i EU føre til at EU-landene etter hvert møter med samordnete standpunkter i NATO? For Norge er det viktig at en europeisering av sikkerhetspolitikken ikke svekker NATOs posisjon som det sentrale forumet for diskusjon av sikkerhetsspørsmål. Vi er derfor meget interessert i gode samarbeidsformer mellom EU og NATO og i å oppnå tilfredsstillende tilknytning til det styrkede sikkerhetssamarbeidet i EU.

Internasjonale fredsoperasjoner

Norge har sammen med noen andre mindre land i en årrekke hatt en høy profil i FNs fredsoperasjoner. Mer enn 50 000 nordmenn har tjenestegjort i fredsbevarende FN-operasjoner. Internasjonal sikkerhetsinnsats er derfor ikke noe grunnleggende nytt. Den nye sikkerhetssituasjonen har likevel økt det norske internasjonale engasjementet. En del av den nye situasjonen ser vi i et økt engasjement fra det internasjonale samfunnet til å vektlegge menneskerettigheter og manglende etterlevelse av dem. Statene synes mer villige til å påtale brudd og til å gå inn i stater og konflikter der det foregår omfattende brudd på menneskerettighetene.


Sterkt og langvarig fredsengasjement

Norge har vært sterkt involvert i FNs fredsbevarende virksomhet siden de første FN-operasjoner ble etablert på slutten av 1940-tallet. Første gang Norge deltok var i observatørkorpset som i 1949 ble sendt til Kashmir. Siden har vi nesten uavbrutt deltatt i militære FN-operasjoner. Norsk militært personell deltok fra begynnelsen da FN opprettet den første fredsbevarende operasjon etter Suez-krisen i 1956, etterfulgt av Kongo i 1960. Norges største engasjement er FN-styrken i Syd-Libanon, hvor Norge siden 1978 har deltatt med mer enn 25 000 offiserer og menige. Over 50 000 norske kvinner og menn har deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner.

Både militært, sivilt og finansielt bidrar Norge betydelig til krisehåndtering både i Europa og mer globalt. Og Forsvaret er i ferd med å bli enda bedre tilpasset til internasjonale fredsoperasjoner.

De sentrale organisasjonene for slikt samarbeid er FN, NATO, OSSE og etter hvert EU. Det er derfor nødvendig at Norge også overfor EU har anledning til å gi til kjenne synspunkter på hvilket mandat en operasjon skal ha, hvor stor den skal være, hvilken innretning den skal ha, hvor den skal utplasseres mm.

Se også: