Steinmeyerorgelet i Nidaros domkirke. Klage over avvisning av klage på dispensasjon etter kml § 8 første ledd. Krav om oppsettende virkning

Riksantikvaren avviste klage på sitt vedtak om å gi dispensasjon for innbygging av kirkeorgel i Nidarosdomen etter forvaltningsloven § 28, på grunn av manglende rettslig klageinteresse. Riksantikvaren vurderte det også som lite sannsynlig at utfallet av klagen på avvisningen ville føre til at dispensasjonsvedtaket måtte omgjøres, og ga derfor heller ikke klagen oppsettende virkning. Departementet opprettholdt Riksantikvarens vedtak; på tross av sitt sterke engasjement i orgelsaken hadde den som klaget ikke slik tilknytning til saken at vedkommende har rettslig klageinteresse. Når det gjaldt begjæringen om oppsettende virkning, bortfalt grunnlaget for denne i og med departementets vedtak.

Miljøverndepartementet viser til Deres brev av 09.09.12 der De påklager Riksantikvarens vedtak av 04.09.12. Riksantikvaren har i vedtaket avvist Deres klage på dispensasjonsvedtak av 22.06.12 pga manglende rettslig klageinteresse, jfr forvaltningsloven § 28. Klagen ble oversendt departementet fra Riksantikvaren den 13.09.12 for endelig behandling. Det er samtidig anmodet om at klagen gis oppsettende virkning. Dette er avslått av Riksantikvaren.

Konklusjon:

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en totalvurdering kommet til at det ikke er grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens avvisningsvedtak. Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

Riksantikvaren ga den 22.06.12, i medhold av kulturminneloven § 8 første ledd, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider dispensasjon for plassering av restaurert orgel ved vestfronten i Nidarosdomen. Kirken er et automatisk fredet kulturminne etter kulturminneloven § 4. Demontering av eksisterende orgelbygg og tilpasning av restaurert orgelbygg innebærer inngrep som krever tillatelse fra Riksantikvaren, jfr kulturminneloven § 8 første ledd jfr § 3.

Kristine Kaasa Moe og Bjørn Kåre Moe klaget på vedtaket ved brev av 18.07.12. Klagerne begrunnet sin klagerett med engasjement i kulturminnevernarbeid, kompetanse / forfatterskap om Steinmeyerorgelet samt deltagelse i fagkomitéen i domkirkens orgelsak fra 1989 til 2003. I brev av 16.08.12 ba  Kristine Kaasa Moe om at klagen gis oppsettende virkning på dispensasjonsvedtaket.

Riksantikvaren fattet 04.09.12 vedtak om å avvise klagen, idet Kristine Kaasa Moe og Bjørn Kåre Moe ikke hadde rettslig klageinteresse i saken, jf forvaltningsloven § 28 første ledd. Riksantikvaren vurderte Kristine Kaasa og Bjørn Kåre Moes engasjement i plasseringen av orgelet i kirken slik at det ikke innebærer så nær tilknytning til saken at det oppfyller lovens krav til rettslig klageinteresse.

Kravet om å gi klagen oppsettende virkning ble ikke tatt til følge, ettersom klagen var avvist.

Kristine Kaasa Moe og Bjørn Kåre Moe klaget på avvisningsvedtaket i brev av 09.09.12. Riksantikvaren opprettholdt sitt vedtak og oversendte klagen til departementet den 13.09.12.

Klagers anførsler i klagen 09.09.12 på avvisningsvedtaket

Kristine Kaasa Moe og Bjørn Kåre Moe (heretter kalt klager) opplyser innledningsvis at klagen er foreløpig, og at utfyllende klage vil bli sendt innen klagefristen. Klager gjentar anmodningen om at klagen på dispensasjonsvedtaket gis oppsettende virkning på tiltaket i kirken, slik at hensikten med klagen – hvis den blir tatt til følge – ikke mister sin betydning.

Klager har oppfattet seg som klageberettiget, ettersom Kristine Kaasa Moe er blant kopimottagerne for Riksantikvarens dispensasjonsvedtak den 22.06.12. Klager ser ingen annen grunn til at Moe er kopimottager enn at Riksantikvaren har vurdert henne som klageberettiget. Klager mener videre at lang og intensiv beskjeftigelse med en sak gjør at man kan uttale seg med større tyngde og at klagers berettigelse til å klage er på et etisk, faglig og humant grunnlag. Klager er ikke enig i at forvaltningslovens § 34 første ledd innebærer at deres klage skal avvises. Avlutningsvis påpekes at klagens preg av varsling om alvorlige forhold også burde behandles etter retningslinjene om varsling i forvaltningen.

Riksantikvarens merknader, jf oversendelsesbrev av 13.09.12

Riksantikvaren har valgt å behandle den foreløpige klagen, da det ikke forventes nye opplysninger om klagernes rettslige tilknytning til selve dispensasjonsspørsmålet.

Forvaltningsloven § 28 sier at kun en med rettslig klageinteresse kan påklage et forvaltningsvedtak. Grunnen til at Kristine Kaasa Moe har fått kopi av dispensasjonsvedtaket, er hennes engasjement i saken overfor Riksantikvaren. Hun har fått kopi som et ledd i arbeidet for større åpenhet i forvaltningen.

Det er forvaltningsloven § 28 som setter krav om at den som klager skal ha ”rettslig klageinteresse”. Dette gjelder uansett hva som står i selve klagen. Annen interesse; teoretisk eller på annen måte faglig interesse i en sak er i seg selv ikke tilstrekkelig for å fastslå rettslig interesse, og derved klageadgang.

Ettersom Riksantikvaren vurderer det som lite sannsynlig at utfallet av klagen på avvisningen vil bli at dispensasjonsvedtaket må omgjøres, ser en ikke grunn til å innrømme utsatt iverksettelse av dispensasjonen.

Departementets merknader

Forvaltningsloven av 10.02.1967 gir reglene om behandlingsmåten for blant annet enkeltvedtak, og overprøvelse av disse.

Etter forvaltningsloven § 28 første ledd kan en part i saken eller annen med rettslig klageinteresse i saken klage på vedtaket. Første ledd regulerer uttømmende hvem som har klagerett. Er man verken part, eller ikke har ”rettslig klageinteresse”, har man ikke klagerett. Dette gjelder uansett om man selv mener at man har interesse i saken på et ”etisk, faglig eller humant grunnlag”. Manglende klagerett er én av grunnene som kan føre til at ”vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger” etter forvaltningsloven § 34. Klagen skal da avvises.

For å ha rettslig klageinteresse må man ha en viss tilknytning til saken. Det er ikke nødvendig at vedtaket får følger for klagerens rettslige forhold, men klagerens tilknytning til saken må være av en slik art og styrke at det er rimelig at vedkommende får prøvd vedtaket for en høyere forvaltningsinstans. I dette ligger det et krav om at klageren blir berørt av vedtaket. Dette vil bero på en konkret vurdering.

Departementet har gjennom en rekke henvendelser fra Kristine Kaasa Moe og Bjørn Kåre Moe direkte eller i kopi til Miljøverndepartementet oppfattet deres sterke engasjement i orgelsaken i Nidarosdomen. Gjennom flere brev i løpet av siste halvår har Kristine Kaasa Moe og Bjørn Kåre Moe gjort det helt klart at de ikke er enig i den planlagte plasseringen av et restaurert Steinmeyerorgel ved kirkens vestvegg, under Rosevinduet. Brevene har også nøye gjort rede for Kristine Kaasa og Bjørn Kåre Moes egne roller i orgelsaken. Departementet mener ut fra sakens historikk og fortløpende orienteringer om hva klager mener om orgelsaken, at man har nødvendige og tilstrekkelige opplysninger til å kunne ta stilling til spørsmålet saken reiser. Det er derfor ikke nødvendig å avvente en eventuelt utfyllende begrunnelse, slik det er varslet i klagen av 09.09.12, for å ta stilling til om de har rettslig klageinteresse i henhold til forvaltningsloven § 28. Miljøverndepartementet har også mottatt flere e-poster fra Kristine Kaasa Moe de siste dagene.

Departementet kan ikke se at Kristine Kaasa Moe eller Bjørn Kåre Moe på noen måte er i en stilling som gjør at dispensasjonsvedtaket påvirker deres rettssikkerhet, økonomiske situasjon eller faktiske stilling. Bjørn Kåre Moes rolle i en oppnevnt komité som arbeidet med orgelsaken gir som et tidligere avgrenset, tidsbegrenset verv heller ikke noen tilknytning til saken som gjør at det utfra en objektiv vurdering synes rimelig å innrømme klagerett. Kristine Kaasa eller Bjørn Kåre Moes private kulturminnefaglige vurderinger eller deres egne meninger om hvilke kulturminneverdier i domkirken som bør forbli mest mulig uberørt, gir heller ikke grunn til å anse dem for å ha rettslig klageinteresse. Departementet slutter seg derfor til Riksantikvarens konklusjon om at klagen må avvises.

Miljøverndepartementets vedtak om å avvise klagen er endelig. Når departementet er kommet til at Kristine Kaasa Moe eller Bjørn Kåre Moe ikke har rettslig klageinteresse, bortfaller også grunnlaget for begjæringen om oppsettende virkning. Miljøverndepartementet ser heller ikke at det av andre grunner bør beslutte at dispensasjonsvedtaket skal utsettes til klagefristen for avvisningsvedtaket går ut.

Etter departementets vurdering foreligger det heller ikke lovanvendelsesfeil eller rettsanvendelsesfeil som kan ha påvirket resultatet jfr fvl § 41.

Konklusjon:

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en totalvurdering kommet til at det ikke er grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens avvisningsvedtak. Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen

Elisabeth Platou (e.f.)
Avdelingsdirektør     

Susanne Colding

Kopi:
Riksantikvaren Postboks 8196 Dep 0034 OSLO