Steinmeyerorgelet i Nidaros domkirke. Klage over avvisning av klage på dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd. Krav om oppsettende virkning

Miljøverndepartementet viser til Deres brev av 07.09.12 der De påklager Riksantikvarens vedtak av 04.09.12. Riksantikvaren har i det vedtaket avvist Deres klage på dispensasjonsvedtak av 22.06.12 på grunn av manglende rettslig klageinteresse, jf forvaltningsloven § 34 jf § 28. Klagen ble oversendt departementet fra Riksantikvaren den 18.09.12 for endelig behandling. I klagen har De anmodet om at klagen gis oppsettende virkning. Dette er avslått av Riksantikvaren. 

Konklusjon:

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens avvisningsvedtak. Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

Riksantikvaren ga den 22.06.12, i medhold av kulturminneloven § 8 første ledd, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) dispensasjon for plassering av restaurert orgel ved vestfronten i Nidarosdomen. Kirken er et automatisk fredet kulturminne etter kulturminneloven § 4. Demontering av eksisterende orgelbygg og tilpasning av restaurert orgelbygg innebærer inngrep som krever tillatelse fra Riksantikvaren, jf kulturminneloven § 8 første ledd jf § 3.

Arne Gunnarsjaa klaget på vedtaket ved brev av 08.07.12. Gunnarsjaa viste til at han klager på vegne av tidligere domkirkearkitekter ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) – medregnet seg selv, og på vegne av ett av Gabriel Kiellands barnebarn.

Riksantikvaren fattet 04.09.12 vedtak om å avvise klagen, idet Arne Gunnarsjaa ikke har rettslig klageinteresse i saken, jf forvaltningsloven § 28 første ledd. Riksantikvaren vurderte Arne Gunnarsjaas engasjement i plasseringen av orgelet i kirken slik at det ikke innebærer så nær tilknytning til saken at det oppfyller lovens krav til rettslig klageinteresse. Riksantikvaren stilte også spørsmål ved det å fremme klage på vegne av andre, på den måten Gunnarsjaa hadde gjort.

Arne Gunnarsjaa klaget på avvisningsvedtaket i brev av 07.09.12. Riksantikvaren har vurdert saken på nytt og opprettholder sitt vedtak. Klagen ble oversendt departementet den 18.09.12.

Klagers anførsler i klagen 07.09.12 på avvisningsvedtaket

Klager mener at orgelsaken ikke er godt nok opplyst. Han mener han har nødvendig tilknytning til saken, fordi han har arkitektonisk kompetanse og har innehatt stillingen som domkirkearkitekt i NDR. I denne funksjonen utformet han også i sin tid et prinsipp for plasseringen av Steinmeyerorgelet, og dette ble vedtatt av Tilsynskomitéen for NDR. Når det gjelder klagen på vegne av tidligere domkirkearkitekter, påpeker Gunnarsjaa at fullmakt ikke foreligger, ettersom de ikke lenger er i live.

Klager anmoder om at klagen på dispensasjonsvedtaket gis oppsettende virkning på tiltaket i kirken, slik at hensikten med klagen – hvis den blir tatt til følge – ikke mister sin betydning.

Dersom klagen ikke blir tatt til følge, ber Gunnarsjaa om at klagens preg av varsling om alvorlige forhold uansett burde behandles etter retningslinjene om varsling i statstjenesten.

Riksantikvarens merknader, jf oversendelsesbrev av 18.09.12

Det er forvaltningsloven § 28 som setter krav om at den som klager skal ha ”rettslig klageinteresse”. For å ha rettslig klageinteresse, må man ha en viss tilknytning til saken. I dette ligger at vedtaket må ha en konkret og praktisk betydning for klageren, eller at klagerens tilknytning til saken er av en slik art og styrke at det er rimelig at klagen blir prøvet. Etter rettspraksis, forvaltningens egen praksis og juridisk teori, er det ikke tilstrekkelig med rent teoretisk eller faglig interesse i utfallet av en sak, for å innrømme rettslig klageinteresse. Etter Riksantikvaren vurdering, oppfyller Arne Gunnarsjaa ikke vilkårene for å ha rettslig klageinteresse i denne saken. Et tidligere ansettelsesforhold gir ikke klagerett. Dersom faglig kompetanse og engasjement alene ga klagerett, ville dette gi negative konsekvenser for miljøforvaltningens fremdrift i allment omdiskuterte saker. Riksantikvaren ser heller ikke grunn til å innrømme Gunnarsjaa klagerett på det grunnlag at han hevder å klage på vegne av andre. Riksantikvaren finner ikke grunnlag for å omgjøre avvisningsvedtaket av 04.09.12.

Ettersom Riksantikvaren vurderer det som lite sannsynlig at utfallet av klagen på avvisningen vil bli at dispensasjonsvedtaket må omgjøres, ser en ikke grunn til å innrømme utsatt iverksettelse av dispensasjonen. Riksantikvaren viser også til at en utsettelse gir betydelige økonomisk konsekvenser.

Departementets merknader

Forvaltningsloven av 10.02.1967 gir reglene om behandlingsmåten for blant annet enkeltvedtak, og overprøvelse av disse.

Etter forvaltningsloven § 28 første ledd kan en part i saken eller annen med rettslig klageinteresse i saken klage på vedtaket. Første ledd regulerer uttømmende hvem som har klagerett. Er man verken part, eller ikke har ”rettslig klageinteresse”, har man ikke klagerett. Manglende klagerett er én av grunnene som kan føre til at ”vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger” etter forvaltningsloven § 34. Klagen skal da avvises.

For å ha rettslig klageinteresse må man ha en viss tilknytning til saken. Det kreves ikke at vedtaket får følger for klagerens rettslige forhold, men klagerens tilknytning til saken må være av en slik art og styrke at det er rimelig at vedkommende får prøvd vedtaket for en høyere forvaltningsinstans. I dette ligger det et krav om at klageren faktisk blir berørt av vedtaket. Dette vil bero på en konkret vurdering.

Selv om Arne Gunnarsjaa med sin kunnskap og bakgrunn kan ha klare synspunkter på planleggingen av restaureringen og Riksantikvarens dispensasjonsvedtak, gjør ikke dette ham berørt av vedtaket i den grad som kreves etter forvaltningsloven § 28. Departementet kan heller ikke se at Gunnarsjaas tidligere stilling som domkirkearkitekt som sådan gir ham rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven
§ 28. Departementet slutter seg her til Riksantikvarens begrunnelse, og tilføyer at klageretten er gitt for å ivareta den enkeltes rettssikkerhet overfor forvaltningen.

Det at Arne Gunnarsjaa opplyser at han opptrer på vegne av andre, gir etter departementets vurdering ham ikke klagerett. Departementet slutter seg også her til Riksantikvarens merknader, og har samme konklusjon om at klagen må avvises.

Miljøverndepartementets vedtak om å avvise klagen er endelig. Når departementet er kommet til at Arne Gunnarsjaa ikke har rettslig klageinteresse, bortfaller også grunnlaget for begjæringen om oppsettende virkning. Miljøverndepartementet ser heller ikke at det av andre grunner bør besluttes at dispensasjonsvedtaket skal utsettes til klagefristen for avvisningsvedtaket går ut.

Etter departementets vurdering foreligger det heller ikke lovanvendelsesfeil eller rettsanvendelsesfeil som kan ha påvirket resultatet jf fvl § 41.

Konklusjon:

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens avvisningsvedtak. Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Susanne Colding

Kopi:
Riksantikvaren Postboks 8196 Dep 0034 OSLO