7 Tabeller og figurer om grunnopplæringen

Tabell 7.1 viser at antall små skoler og andelen elever i slike skoler er redusert siden 1997. Antall store skoler med mer enn 320 elever, og antall elever i slike skoler har økt. Tabellen viser elevtall og antall skoler i kommunale, interkommunale, fylkeskommunale, statlige og frittstående grunnskoler. Spesialskoler som har 0,5 pst. av elevene er ikke med i oversikten.

Kilde: GSI

Figur 7.1 viser utviklingen i antall elever, skoler og elever per skole fra 1997–2003 med utgangspunkt i 1997.

Tabell 7.2 viser det forskriftsfestede antall timer elevene har krav på for hvert årstrinn og det antall timer elevene faktisk får. Det faktiske timetallet er et gjennomsnitt av alle kommunene i landet. Det var en økning i forskriftfestet antall timer i skoleåret 2002 fra 760 timer til 798 timer på 2. – 4. årstrinn. Dette tilsvarer en økning på en time per uke. Utviklingen i det faktiske timetallet som elevene får har vært relativt stabilt, med en marginal reduksjon for alle klassetrinn fra 2002 til 2003.

Figur 7.2 viser at utviklingen i antall årsverk til undervisning og assistenter per elev, har ligget relativt konstant fra toppåret 1998 fram til 2001, for deretter å bli redusert i forrige og inneværende skoleår. Nivået i inneværende skoleår er noe lavere enn i 1997, med 8,9 mot 9,1 årsverk per 100 elever. Reduksjonen i antall lærerårsverk skyldes i stor grad økt leseplikt i forbindelse med Skolepakke 2.

Kilde: GSI

Figur 7.3 viser utviklingen i lærertimer til undervisning per elev i perioden 1997-2003. Hele perioden fra 1997 har vært preget av en jevn reduksjon av det totale antallet lærertimer per elev. Reduksjonen må ses på bakgrunn av at det i samme periode har vært en vekst i tallet på elever og en sentralisering av bosettingsmønsteret. Begge disse forholdene har bidratt til å gjøre det mulig å gi flere elever undervisning med de samme lærerkreftene.

Kilde: GSI

Tabell 7.3 viser en nedgang i antall klasser/grupper og skoler i perioden 1994-2003. Noe av nedgangen i tallet på klasser/grupper og skoler i perioden 1994-2001 skyldes nedgangen i antall elever, men gjennomsnittlig antall elever per klasse/gruppe har økt noe i denne perioden. Det var en vekst i antall elever fra 2001, samtidig som antall klasser/grupper holdt seg relativt stabilt og antall elever per klasse/gruppe økte. Noe av økningen fra 2002 til 2003 skyldes at flere voksne i voksenopplæringstilbud er inkludert i datamaterialet. I hele perioden fra 1994 har skolene blitt færre og større.

Tabell 7.4 viser den prosentvise fordelingen av elever på grunnkurs i 1998, 2000, 2002 og 2003. Denne elevfordelingen er noe forskjellig fra fordelingen når man ser elever på grunnkurs og videregående kurs under ett. Det skyldes bl.a. at en del elever gjør omvalg i løpet av opplæringsløpet og benytter seg av muligheten til å ta allmennfaglig påbygningskurs som gjør at de avslutter med studiekompetanse, selv om de begynte opplæringen på en yrkesfaglig studieretning.

Fordelingen av elever på ulike studieretninger varierer mellom fylkene. Oslo og Akershus er de fylkene som har lavest andel elever på yrkesfag, mens Nord-Trøndelag, Oppland, Vest-Agder og Hedmark har de høyeste andelene.

Tabell 7.5 viser at antall elever 20 år og eldre i videregående opplæring gikk ned fra 1996 til 1998, for så å stige en del i 1999 og så gå ned igjen. I 2003 er det imidlertid registrert flere elever som er 20 år og eldre enn i 1996. Det er imidlertid ting som tyder på at elevtallet i perioden fram til 2002 er for lavt, fordi det i tallgrunnlaget bare er registrert voksne som kom inn i videregående opplæring etter den ordinære søkerunden. Også for 2003 mener departementet det er noe underrapportering av antall voksne elever, selv om kvaliteten på dataene er forbedret.

Tabell 7.6 viser fordelingen av elever med voksenrett på fylker. 1 Det er relativt store forskjeller mellom fylkeskommunene. Nord-Trøndelag har en særskilt stor andel voksne i alderen 25-50 år med voksenrett i videregående opplæring sammenliknet med de andre fylkeskommunene. Finnmark og Oppland har også mer enn to prosent voksne med rett som går i videregående opplæring.

Figur 7.4 viser andelen som har oppnådd full yrkes- eller studiekompetanse i løpet av 5 år etter grunnskolen. Andelen av 1994-kullet som oppnådde full yrkes- eller studiekompetanse var omlag 68 prosent, mens tilsvarende gjelder om lag 64 prosent av 1997-kullet. Kompetanseoppnåelsen ligger omtrent på samme nivå som for elevkullene som begynte grunnkurs de to årene forut for reformen. Andelen som oppnår studiekompetanse har gått jevnt nedover i hele perioden, mens andelen som oppnår yrkeskompetanse har holdt seg stabil for elevkullene som begynte grunnkurs etter reformen.

Kilde: SSB/UFD

Lavere kompetanse er definert som minst fullført grunnkurs, men ikke fullført og bestått videregående opplæring. 2 Bare 3,7 prosent av 21-åringene i 2002 hadde kun grunnskole, mens 3,4 prosent hadde uoppgitt utdanning.

Tabell 7.7 viser progresjon fra grunnkurs til VkI fordelt på de ulike studieretningene sett i forhold til foreldrebakgrunn. Selv om det er en gjennomgående forskjell på progresjon i forhold til foreldrebakgrunn uavhengig av studieretning (i favør av elever med foreldre med høyere utdanning), er det en særlig høy andel elever med foreldre med høyere utdanning som lykkes i å gå videre på de studieforberedende studieretningene. På de yrkesfaglige studieretningene er det mindre forskjell i forhold til foreldrebakgrunn.

Tabell 7.8 viser hvordan andelen elever som har fullført med bestått på normert tid varierer både i forhold til foreldres utdanning og fylke.

Ser vi på landsgjennomsnittet for betydningen av foreldres utdanning, finner vi at blant ungdom som hadde foreldre med bare grunnskole, var det vel 25 prosent som fullførte på normert tid, mens andelen blant ungdom som har foreldre med høyere utdanning er på 69 prosent.

Den høyeste andelen ungdom som fullfører med bestått på normert tid er i Oppland, mens progresjonen er svakest i Finnmark.