Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 030 (2003-2004)

Kultur for læring

Til innholdsfortegnelse

7 Organisering av videregående opplæring

Dette kapittelet omhandler tilbudsstrukturen i videregående opplæring. Tilbudsstrukturen omfatter både yrkesfaglige og studieforberedende utdanninger. Fag- og yrkesopplæringen har en spesiell forankring i arbeidslivet, fordi arbeidslivet er ansvarlig for den delen av opplæringen som foregår i bedrift, og er fremtidige arbeidsgivere. Kapittelet omhandler også kravene for å oppnå generell studiekompetanse.

På bakgrunn av arbeidslivets rolle i fagopp­læringen har departementet opprettet en partssammensatt referansegruppe som har bistått i arbeidet med å utvikle nye prinsipper for tilbudsstrukturen og forslag til nye yrkesfaglige utdanningsprogrammer.

7.1 Dagens tilbudsstruktur

På grunnlag av St.meld. nr. 33 (1991–1992) Kunnskap og kyndighet – Om visse sider ved videregående opplæring ble det i Reform 94 gjennomført store strukturelle endringer i videregående opplæring, med en vesentlig reduksjon i antall grunnkurs fra 113 til 13 og færre videregående kurs I (VkI).

Reformen hadde som ambisjon å etablere enkle og klare utdanningsløp, slik at alle veier skulle føre frem til kompetanse og samtidig ivareta de enkelte lærefagenes krav til kompetanse. Etter reformen er det gjennomført ytterligere noen endringer, slik at dagens tilbudsstruktur består av 12 yrkesfaglige studieretninger og tre studieretninger som fører frem til generell studiekompetanse.

Innenfor de yrkesfaglige studieretningene er det 102 videregående kurs I, som igjen fører frem til 224 forskjellige yrkesfag, der de fleste er lærefag med kombinert opplæring i skole og bedrift. I tillegg fører tre opplæringsløp innenfor yrkesfaglige studieretninger frem til generell studiekompetanse. Elever som begynner på en yrkesfaglig studieretning, har også mulighet for å oppnå generell studiekompetanse ved å ta allmennfaglig påbygningskurs det tredje året eller etter oppnådd fag-/svennebrev.

Reform 94 lyktes de første årene med å løse opp de strukturelle hindringene for at elever og lærlinger skal kunne oppnå studie- eller yrkeskompetanse. På yrkesfaglige studieretninger ble gjennomføringen forbedret med nær 100 prosent de tre første årene etter innføringen.

Utviklingen de senere årene har imidlertid vist at visse sider ved tilbudsstrukturen motvirker rekruttering til visse yrker og kompetanseområder. Blant annet påpekte Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 32 (1998–1999) Videregående opplæring, at VkI-strukturen har blitt et alvorlig hinder for rekruttering til yrkes­livet, fordi den store oppsplittingen fører til at det ikke er elevgrunnlag for å opprette klasser i den enkelte fylkeskommune.

Utviklingstrekkene de senere årene viser også at progresjonen har blitt dårligere, og at graden av omvalg er blitt større, særlig mellom grunnkurset og VkI på yrkesfaglige studieretninger.

Evalueringen av Reform 94 1 og evalueringen av Differensieringsprosjektet 2 viser videre at videregående opplæring ikke i tilstrekkelig grad tilpasses den enkelte elevs evner og forutsetninger slik § 1-2 i opplæringsloven forutsetter.

7.2 2 + 2-modellen

Innføring av hovedmodellen for lærefag, det vil si fag som har deler av opplæringen i lærebedrift, var et av hovedelementene i Reform 94. Prinsippet i hovedmodellen er at yrkesopplæringen skal bestå av to års opplæring i skole og to år i bedrift. Opplæringen i bedrift består av ett års opplæring og ett års verdiskaping.

Kvalitetsutvalget legger til grunn at en fremtidig modell for videregående opplæring skal være en videreføring og forbedring av dagens struktur. Hovedmodellen foreslås videreført. Utvalget mener at det må kunne åpnes for større fleksibilitet i omfanget av og rekkefølgen på den opplæringen som foregår i skole og den som foregår i bedrift.

Det er bred enighet blant høringsinstansene om å videreføre hovedmodellen. Samtidig betinges støtten til hovedmodellen av økt mulighet for fleksibilitet i organisering og tilrettelegging av opplæringen.

Departementets vurderinger

2 + 2-modellen har gjort det mulig å øke antallet læreplasser og øke gjennomføringen i yrkesfagene, og å gjøre fagopplæring i bedrift til et reelt opplæringstilbud for en stor del av ungdomskullet. Evalueringen av Reform 94 3 har vist at 2 + 2-modellen har ført til økt søkning til yrkesfaglige studieretninger og til bedre gjennomføring på disse studieretningene. For flertallet av elevene og lærlingene fungerer 2 + 2-modellen bra. Det har likevel de siste årene blitt innvendt at modellen kan være for rigid og er for lite praktisk innrettet for mange elever.

På denne bakgrunnen foreslo departementet våren 2003 en endring i opplæringsloven § 3-3 tredje ledd, som åpnet for at fylkeskommunene ved yrkesopplæringsnemnda kan godkjenne lærekontrakt som fastsetter at hele eller deler av opplæringen skal skje i bedrift, jf. Ot.prp. nr. 67 (2002-2003). Departementet begrunnet forslaget med at dette vil skape et bedre og mer fleksibelt opplæringssystem for dem som ønsker en annen opplæring enn den som følger 2 + 2-modellen.

Departementet mener 2 + 2-modellen har fungert godt for opplæringen innenfor yrkesfagene. Ved å følge 2 + 2-modellen blir elevene ferdige med de felles allmenne fagene og den grunnleggende yrkesopplæringen før de begynner med spesialiseringen i bedrift. Modellen er godt egnet i Norge med et stort antall små bedrifter og spredt befolkning i store områder.

Departementet mener at den forutsigbarheten som 2 + 2-modellen sikrer både lærlinger og bedrifter, samt at modellen synes å fungere for de fleste elever og lærlinger, taler for at hovedmodellen opprettholdes som i dag. Samtidig er modellen blitt gjort noe smidigere ved at ungdom som ønsker det, får mulighet til å følge et alternativt løp. Dermed er det sikret en fleksibilitet i tilbudsstrukturen for dem som ønsker det. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens 2 + 2-modell med adgang til den fleksibilitet som er gitt i lovendringen av 27. juni 2003.

7.3 Nye betegnelser

For å markere den fornyelsen Kvalitetsutvalget mener det er behov for i videregående opplæring, foreslår utvalget følgende nye betegnelser:

  • videregående trinn 1 – Vg1 – (erstatter grunnkurs)

  • videregående trinn 2 – Vg2 – (erstatter videregående kurs I)

  • videregående trinn 3 – Vg3 – (erstatter videregående kurs II)

  • utdanningsprogram (erstatter nåværende studieretning)

  • fellesfag (erstatter felles allmenne fag)

  • programfag (erstatter studieretningsfag og valgfag)

  • programområde (erstatter kurs)

Høringsinstansene har ingen spesielle merknader knyttet til utvalgets betegnelser.

Departementets vurderinger

Selv om departementet ikke finner særlige problemer knyttet til betegnelsen studieretning, kan det hevdes at begrepet utdanningsprogram språklig sett er mer dekkende for både de studieforberedende og de yrkesfaglige opplæringsløpene. Betegnelsen program tilsvarer også internasjonale betegnelser på dette utdanningsnivået. Departementet mener at Kvalitetsutvalgets forslag tydeliggjør at første året i videregående opplæring er en videreføring fra grunnskolen og en del av et helhetlig løp i grunnopplæringen. Utvalgets forslag til nye betegnelser viser tydeligere sammenhengen og progresjonen mellom de tre årene i videregående opplæring. På denne bakgrunnen foreslår departementet at betegnelsene videregående trinn 1 (Vg1), videregående trinn 2 (Vg2) og videregående trinn 3 (Vg3) blir innført og erstatter de eksisterende betegnelsene grunnkurs, videregående kurs I og videregående kurs II. Videre foreslår departementet at betegnelsen utdanningsprogram blir tatt i bruk i stedet for studieretning.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre betegnelsene fellesfag og programfag. Fellesfag er fag som er felles for hele videregående opplæring. Programfag er betegnelsen på de fagene som er felles innenfor et utdanningsprogram. For å ivareta behovet for og muligheten til spesialisering foreslår også departementet at det innføres valgfrie programfag i de studieforberedende utdanningsprogrammene og prosjekt til fordypning i de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag om å erstatte betegnelsen kurs med programområde.

En samlet oversikt over gamle og nye betegnelser finnes i vedlegg 5.

7.4 Tilbudsstrukturen i videregående opplæring

I lys av nasjonale og internasjonale utviklingstrekk i utdanningssektoren uttrykker Kvalitetsutvalget følgende premisser for en videregående opplæring av høy kvalitet:

  • «Strukturen på videregående opplæring skal bidra til å realisere formålet med opplæringen jf. opplæringslovens § 1-2, og understøtte den livslange læringen. Ambisjonen er at alle elever skal nå lengst mulig i utvikling av egen kompetanse.

  • Videregående opplæring skal være på høyde med internasjonale trender og etterkomme krav til kompetanse i en verden preget av større mobilitet mellom land, regioner og yrkesgrupper.

  • Strukturen skal gi rom for fleksibilitet og gi grunnlag for både studiekompetanse og/eller yrkeskompetanse. Valg av spesialisering skal skje gradvis og så sent som mulig i opplæringsløpet.

  • Videregående opplæring skal normalt være 3 års opplæring, og en fremtidig modell for videregående opplæring skal være en videreføring og forbedring av strukturen for Reform 94. Hovedmodellen (2+2) skal videreføres som normalmodell for lærefagene.

  • Den kompetansen som både elever og fagarbeiderne sitter igjen med, skal være tilpasset et samfunn og et arbeidsliv i endring og må i større grad ses som en kompetanseplattform for livslang læring.

  • Det bør være et mål at den yrkesfaglige opplæringen som nå skjer i skole, i fremtiden følger hovedmodellen.

  • Videregående opplæring skal ha nasjonale læreplaner som i dag for hele opplæringen, både i skole og bedrift. Det utarbeides kompetanseplattformer som grunnlag for læreplanarbeidet.

  • Alle tilbud skal være attraktive for både jenter og gutter og skal fremme jevnere fordeling av kjønn og fordeling av elever med ulik etnisk bakgrunn på de ulike tilbudene.

  • Elevene skal bli kjent med aktuelle yrker tidlig i opplæringen.

  • Elever som har interesse for spesielle fag eller fordypninger, skal få mulighet til å velge dette på et tidlig tidspunkt, uten at valgene skal blir bestemmende for senere studievei.

  • Strukturen skal bidra til å opprettholde et desentralisert bosettingsmønster slik at ungdom kan bo på eller i nærheten av hjemstedet lengst mulig.»

Departementets vurderinger

Departementet viser til at de prinsippene som tidligere er lagt til grunn for drøfting av tilbudsstrukturen i St.meld. nr. 33 (1991–1992) Kunnskap og kyndighet – Om visse sider ved videregående opplæring og i St.meld. nr. 32 (1998–1999) Videregående opplæring , forslås videreført av Kvalitetsutvalget. Økende grad av internasjonalisering, behovet for livslang læring og økte krav til fleksibilitet er imidlertid utviklingstrekk Kvalitetsutvalget, i likhet med mange andre, mener tilbudsstrukturen bør ta større hensyn til.

Departementet mener at de prinsippene som ble lagt til grunn for Reform 94, fortsatt har aktualitet og tilslutning, og at det ikke er behov for vesentlige endringer i dem. Samtidig må tilbudsstrukturen i større grad enn i dag bidra til å løse problemene knyttet til omvalg, lav progresjon og manglende rekruttering til enkelte yrker.

Departementet mener at strukturen i større grad enn i dag må gi mulighet til å få den ønskede opplæringen uavhengig av bosted, økonomi og alder. Inngangene til videregående opplæring må være brede nok til dette, og til at de som ikke er sikre på sine utdanningsvalg, kan utsette valget lengst mulig. Samtidig må de som har bestemt seg for et yrke før de begynner på videregående opplæring, få mulighet til å praktisere faget allerede fra det første året i videregående opplæring. Strukturen må også være så oversiktlig at elevene kan se klart hvilket løp de må velge for å nå målet. Samtidig må den åpne for opplæringsformer som er tilpasset for den enkelte elev og lærling og for den skole eller lærebedrift som skal gjennomføre opplæringen.

Tilbudsstrukturen må også i større grad enn i dag bidra til at arbeidslivet får den kompetansen det har behov for. Dette innebærer blant annet at strukturen må utformes slik at de som gjennomfører videregående opplæring, har nødvendig fagkompetanse innenfor den utdanningen de har gjennomført til at arbeidslivet vurderer dem som verdifull arbeidskraft, og at de har tilstrekkelig bred kompetanse, i faget og generelt, til å møte omstillinger i bedriften, i yrket og i arbeidsmarkedet. Dette hensynet må ivaretas ved å sikre at elever og lærlinger i løpet av videregående opplæring får tilstrekkelig grad av spesialisering i det yrket de har valgt, samtidig som de oppnår tilstrekkelig bred kompetanse. Arbeidslivets behov må også ivaretas på den måten at det utdannes nok arbeidstakere til å dekke behovet for arbeidskraft innenfor de forskjellige bransjer, fag og yrker. Det er også viktig at den delen av ungdomskullene som skal ta videre utdanning i fagskole, på høyskole eller universitet, er faglig kvalifisert for dette. Disse elevene må ha ervervet en kompetanse som gjør dem i stand til å gjennomføre utdanning på dette nivået, i Norge eller i utlandet. Rekrutteringen til flest mulig yrker må ivaretas gjennom brede innganger til videregående opplæring som gjør at elevene får mulighet til å gjøre seg kjent med flere yrker før de må ta det endelige valget om spesialisering, og som gjør at opplæringstilbud blir gitt mange steder, også i lærefag som har få søkere. Strukturen skal også bidra til å heve det generelle utdanningsnivået i befolkningen og til at alle oppnår de kunnskapene og ferdighetene som er nødvendige for å være aktive deltakere i et moderne demokratisk samfunn, og kunne ta ansvar for seg selv i et samfunns- og arbeidsliv i stadig omskiftning.

Strukturen må være oversiktlig for søkerne og deres foresatte. Det må være tydelig hvilke utdanningsprogrammer som fører frem til studiekompetanse, og hvilke som fører til yrkeskompetanse.

Strukturen skal også legge til rette for en effektiv bruk av de samlede ressursene i videregående opplæring.

7.5 Prinsipper for en enklere tilbudsstruktur i yrkesforberedende utdanningsprogrammer

Kvalitetsutvalget påpeker behovet for økt strukturell fleksibilitet og utvikling av innhold og struktur tilpasset individuelle ønsker og behov. Utvalget viser til kravene i både arbeidslivet og høyere utdanning som begrunnelse for endringene i tilbudsstrukturen.

Utvalget mener at elevene skal gis mulighet til å velge fordypningsmoduler innenfor et fag de interesserer seg for allerede første året i videregående opplæring. Årstimetallet foreslås til 1309 d.v.s. 35 timer i uken, som dagens ordning. Utvalget foreslår følgende oppbygging av hvert utdanningsprogram:

  • fellesfag for alle elever

  • programfag med moduler som blant annet gir anledning til individuelt arbeid/opplæring

  • programfag til valg som kan velges på tvers av programmer

Blant høringsinstansene er det generelt bred enighet om nødvendigheten av forenkling og mindre spesialisering. Når høringsinstansene omtaler egne fagområder eller interessefelt, er imidlertid endringsviljen ikke så uttalt. Partene i arbeidslivet forutsetter at eksisterende nivå på sluttkompetansene/kompetanseplattformene står ved lag.

Høringsinstansene er generelt positive til utvalgets forslag til organisering og tilrettelegging av opplæringen. Mange høringsinstanser advarer imidlertid om at færre og bredere utdanningstilbud kan føre til mer teoretisering av fagene, og påpeker behovet for å skape tilstrekkelig fleksibilitet, slik at elevene kan komme tidlig i kontakt med et lærefag, og at lærefagenes egenart ivaretas. Mange instanser påpeker også at større vekt på bredden i elevenes kompetanse vil bidra til økt tilgjengelighet, bredere rekrutteringsgrunnlag og at det utvikles større fagmiljøer.

Departementets vurderinger og tiltak

Departementet mener at Kvalitetsutvalgets forslag om å samordne programfag som er felles for flere lærefag innenfor hvert utdanningsprogram vil bidra til å forenkle tilbudsstrukturen og legge grunnlaget for bredere tilbud. Til tross for en utbredt enighet om behovet for forenklinger, særlig på dagens VkI-nivå, har opplæringsrådene ikke oppnådd enighet om vesentlige endringer i strukturen. Derfor er tilbudsstrukturen fortsatt sterkt spesialisert og med til dels store faglige overlappinger mellom beslektede lærefag. En omlegging av tilbudsstrukturen i videregående opplæring vil kunne gjøre tilpasningen av tilbudene til elevenes ønsker lettere. Samtidig kan skoleeier og næringslivet få større muligheter til lokale tilpasninger. Departementet støtter derfor dette forslaget.

Departementet er enig med Kvalitetsutvalget i at en viktig forutsetning for forenkling av tilbudsstrukturen er at elevene i større grad gis muligheten til å velge fordypning allerede på Vg1. Utvalgets forslag om moduler på tvers av programområdene kan bidra til økt fleksibilitet for den enkelte og dermed bidra til å bedre motivasjonen. Dette forslaget forutsetter imidlertid stor oppsplitting i moduler. Dette kan gi dårlig oversikt både for elever, skole og lærebedrifter, begrense mulighetene til god ressursutnyttelse og føre til at læreplanstrukturen på Vg2 ikke blir vesentlig forenklet i forhold til i dagens VkI-struktur. Bredden i utdanningsprogrammene gjør det nødvendig å tydeliggjøre de faglige felleselementene og den faglige fordypningen. Departementet foreslår derfor at de faglige felleselementene samles i felles programfag og at fordypningen skjer i prosjekter til fordypning. På dette grunnlaget har departementet videreutviklet og presisert den modellen utvalget har foreslått.

Departementets forslag innebærer å dele utdanningsprogrammene i:

  • FF – fellesfag. FF utgjør dagens felles allmennfag. Omfanget er ikke endret i forhold til dagens ordning.

  • FPF – felles programfag. FPF utgjør de obligatoriske programfagene som er felles for alle lærefagene innenfor utdanningsprogrammet på Vg1-nivå, og innenfor programområdet på Vg2-nivå.

  • PF – prosjekt til fordypning. PF kan innrettes som fordypning i et ønsket lærefag som inngår i utdanningsprogrammet på Vg1-nivå, og innenfor programområdet på Vg2-nivå, og eventuelt være rettet mot behov i lokalt arbeidsliv. På denne måten kan også smale fagområder som for eksempel green-keeper tilbys som fordypning innenfor eksisterende lærefag som anleggsgartnerfaget i dette tilfellet. Prosjekt til fordypning avløser blant annet dagens valgfag.

Departementets forslag til modell for organisering og tilrettelegging av fag- og yrkesopplæringen kan beskrives som i figur 7.1. Alle prosentangivelser i figuren er anslag.

Figur 7.1 Modell for organisering og tilrettelegging av utdanningsprogram for yrkesfaglige studieretninger

Figur 7.1 Modell for organisering og tilrettelegging av utdanningsprogram for yrkesfaglige studieretninger

Den nye utdanningsstrukturen med felles fag, programfag og prosjekt til fordypning gir muligheter for:

  • Fordypning og praktisering innenfor ønsket lærefag fra første år eller muligheter for bredere kompetanse,

  • En bedre tilpasset opplæring ut fra elevenes forutsetninger,

  • Lokale tilpasninger til næringslivets behov,

  • Tverrfaglig kompetanse som gir flere valgmuligheter inn mot lærefag,

  • Bedre tilrettelegging og organisering av opplæringen i små og verneverdige fag.

Denne modellen vil gi felles programfag som omfatter flere yrkesfag enn studieretningsfagene i dagens VkI-struktur. Dermed vil den også gi en enklere struktur enn i dag på dette nivået. Modellen vil bidra til en bedre ressursutnyttelse slik at tilbudene kan bli etablert flere steder. Flere elever vil da kunne få tilbud om opplæring i det programfaget de ønsker, nærmere der de bor. Dette vil også kunne bedre rekrutteringen til fag med liten søkning, fordi opplæringen blir lettere tilgjengelig. Fordi modellen innebærer stor grad av felles programfag på Vg2, vil fordypningen utgjøre en tilsvarende liten del. I tilfeller der en skole ikke selv kan gi tilbud om den fordypningen en elev ønsker, vil det bli lettere å få opplæringen organisert i en lokal bedrift, eller ved en annen skole. Omvalg innenfor utdanningsprogrammet vil også bli enklere med denne modellen, fordi så en stor del av opplæringen blir felles. Ved at fordypningen kan begynne allerede på Vg1, vil trolig flere elever enn i dag bli mer motivert for å gjennomføre opplæringen.

Modellen er utviklet innenfor dagens årstimetall på 1309, det vil si 35 timer i uken. Departementet har vurdert spørsmålet om opplæringens lengde for enkelte lærefag. Departementet legger til grunn at det er forskjeller mellom fagene, men at omfanget på opplæringen har vært et av kriteriene for å bli godkjent som lærefag. Forskjellene er derfor ikke store. De forskjellene i behov for opplæring som eksisterer, kan utjevnes ved at de forskjellige lærefagene får forskjellig omfang i programfagene.

Prinsippene for tilpasset opplæring som er beskrevet i kapittel 8, og prinsippene om fordeling av tid som er beskrevet i kapittel 5 om en helhetlig opplæring, skal også gjelde innen fag- og yrkesopplæringen. Ved at 25 prosent av den tiden som er fastsatt til opplæring i det enkelte fag kan disponeres lokalt, vil det bli økt mulighet for individuelt fastsatt tid til opplæring, økt mulighet til valg av fag, og økt mulighet til ulik progresjon for elevene og lærlingene sammenlignet med dagens ordning.

Departementet forslår å overføre naturforvaltning, medier og kommunikasjon og tegning, form og farge, som alle i dag er VkII i yrkesfaglige studieretninger og gir generell studiekompetanse, til studieforberedende utdanningsprogram. I denne forbindelse må det vurderes endringer i fagene for å tilfredsstille de nye krav til generell studiekompetanse som er beskrevet nedenfor under 7.10 Overgang til høyere utdanning.

For å vise hvordan modellen vil fungere innenfor et utdanningsprogram er det i figur 7.2 utarbeidet et eksempel på programområde innenfor bygg- og anleggsteknikk. Alle prosentangivelser er anslag.

7.6 Metode for å forenkle tilbudsstrukturen

Til tross for at tilbudsstrukturen i videregående opplæring ble vesentlig forenklet i forbindelse med Reform 94, ble det i St.meld. nr. 32 (1998–1999) understreket at VkI-strukturen er blitt et alvorlig hinder for rekruttering til en rekke yrker. Dette fordi den sterke oppsplittingen fører til at det ikke er et tilstrekkelig elevgrunnlag i fylkeskommunene til å etablere alle grunnkurs og VkI. Evalueringen av Reform 94 4 fastslår at grunnkursstrukturen i videregående opplæring fungerer etter hensikten, i den forstand at overgangen fra grunnkurs til VkI ble betydelig bedre etter reformen. Enkelte grunnkurs som kjemi- og prosessfagene, trearbeidsfag og tekniske byggfag har svak rekruttering. Hvert av disse grunnkursene rekrutterer bare ca. én prosent av elevmassen. Dette viser at egne grunnkurs ikke nødvendigvis fører til god søkning til fagområdet. Tvert imot viser erfaringene at for smale grunnkurs kan være en hindring for god rekruttering.

Figur 7.2 Eksempel på modell for organisering av programområde for bygg- og anleggsteknikk

Figur 7.2 Eksempel på modell for organisering av programområde for bygg- og anleggsteknikk

*FPF = faglige felles elementer fra kompetanseplattformene som inngår i utdanningsprogrammet for bygg- og anleggsteknikk.

**PF = prosjekt til fordypning kan være fordypning innen et lærefag, for eksempel innen muring.

Et gjennomgående trekk i utviklingen av tilbudsstrukturen i Reform 94 var et sterkt ønske fra partene i arbeidslivet om å få spesialiserte VkI. Dette førte til at det i tilbudsstrukturen er mange VkI med faglige felleselementer som omfatter overlappende arbeidsfunksjoner. I Innst. S. nr. 246 (1998–1999) sier flertallet i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité at VkI har blitt mer spesialisert, og at det er blitt opprettet langt flere kurs enn forutsatt. Komiteen konkluderer med at det er viktig å få etablert nødvendige endringer i strukturen, og at læreplanverket må revideres og utvikles i tråd med dette.

På denne bakgrunn satte departementet høsten 2000 i gang en omfattende prosess med opplæringsrådene for å forenkle VkI-strukturen. Utfordringen var å gjøre tilbudene mer attraktive for de utdanningssøkende, legge grunnlag for mer fleksibel tilrettelegging av opplæringen, en mer helhetlig kompetanse og å vurdere den fragmenterte VkI-strukturen i et internasjonalt perspektiv.

Til tross for et stort engasjement og et sterkt ønske om å sikre en best mulig kvalitet i fagopplæringen, førte dette arbeidet ikke til noe om­forent forslag.

Departementets vurdering

En forenkling av tilbudsstrukturen for videregående opplæring må etter departementets oppfatning skje på grunnlag av en analyse av fagene og yrkene. Denne analysen skal danne grunnlag for å utvikle fagene og yrkene slik at de dekker arbeidslivets behov, det vil si å fastsette endringer i fagenes faglige innhold, opprette nye fag, slå sammen fag, osv. Analysen skal også brukes til å få en oversikt over faglige felleselementer og felles arbeidsfunksjoner som kan danne grunnlag for at dagens VkI kan slås sammen til bredere programområder, og dagens grunnkurs kan bli erstattet av bredere utdanningsprogrammer.

Departementet foreslår at det utarbeides en kompetanseplattform for hvert enkelt lærefag der fagets arbeidsfunksjoner og krav til kunnskaper og ferdigheter beskrives. Kompetanseplattformene skal erstatte dagens sluttkompetanser for lærefag. Kompetanseplattformene skal brukes som grunnlag for utvikling av nye læreplaner. Departementet mener det er viktig at kartleggingen og utviklingen av kompetanseplattformer også omfatter de fagene som fører frem til annen yrkeskompetanse uten opplæring i lærebedrift, som for eksempel utdanninger innen helse- og sosialfaget. Slik kan de yrkesfaglige tilbudene vurderes i sammenheng. I denne prosessen vil det også være hensiktsmessig å vurdere om enkelte treårige yrkesfag bør gjøres om til lærefag. Departementet har utarbeidet en metode for å kartlegge arbeidsfunksjonene i yrkesfagene og å avdekke felles faglige elementer. Ved å legge arbeidsfunksjoner og krav til kunnskaper og ferdigheter inn i matriser, vil fellesområder mellom fagene bli kartlagt. Departementet vil i samarbeid med partene i arbeidslivet foreta denne type kartlegginger i arbeidet med den endelige utformingen av tilbudsstrukturen i videregående opplæring. Et eksempel på bruk av denne typen matriser finnes i vedlegg 6 til meldingen.

I forbindelse med utviklingen av kompetanseplattformer vil det også være naturlig å vurdere det enkelte lærefags status. Innenfor enkelte områder finnes det fagbrev som er nært beslektet, med stor grad av felleselementer. Det bør vurderes om noen av disse kan slås sammen. Enkelte andre fag bør vurderes overført til fagskolenivået. Frem til nå har godkjenning som fag eller yrke under fagopplæringen vært eneste mulighet til å formalisere yrkesfaglig opplæring, noe som kan forklare at enkelte lærefag er lite egnet som tilbud i grunnopplæringen. Som eksempel kan nevnes lærefag der det stilles spesielle alderskrav til utøverne, for eksempel yrkessjåførfaget, lærefag som er underlagt egne sertifiseringsbestemmelser, for eksempel flyfagene, og særlig spesialiserte lærefag som naturlig bygger på bredere lærefag, for eksempel bunadssøm. Med ny lov om fagskoler mener departementet forutsetningene nå er bedre enn tidligere for å kunne legge yrkesfaglige tilbud til dette nivået. Eventuelle endringer vil bli vurdert i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Å utarbeide kompetanseplattformer for alle fag og yrker i videregående opplæring, å fastsette programområder og å utarbeide læreplaner er en omfattende og tidkrevende prosess. Dette arbeidet skal skje etter at inndelingen i utdanningsprogrammer er fastsatt. Partene i arbeidslivet vil gjennom deltakelse i faglige råd ha hovedansvaret for å utarbeide kompetanseplattformer og vil gi råd om inndeling i programområder innen de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. De samiske utdanningsmiljøene vil ha en tilsvarende rolle for reindriftsfaget og duodji. Læreplanene i disse fagene fastsettes av Sametinget.

Departementet har utarbeidet forslag til utdanningsprogrammer ved bruk av en tilsvarende tilnærming som beskrevet ovenfor. Med utgangspunkt i dagens læreplaner og sluttkompetanser har departementet kartlagt områder som er egnet for en mer fleksibel utnyttelse av ressursene. På dette grunnlaget foreslår departementet at dagens femten studieretninger blir erstattet av elleve utdanningsprogrammer.

7.7 Åtte yrkesfaglige utdanningsprogrammer

Kvalitetsutvalget oppsummerer sitt kapittel som omhandler tilbudsstrukturen i videregående opplæring på følgende måte:

  • Dagens tilbudsstruktur har bidratt til bedre gjennomføring på yrkesfag.

  • Tilgangen på læreplasser for de yngste lærlingene er økt.

  • Det er bedre muligheter til å oppnå studiekompetanse etter yrkesfaglig opplæring.

  • Hovedmodellen fungerer i all hovedsak bra for et flertall av elevene og lærlingene.

  • Utvalget vil presisere at de prinsippene og intensjonene med Reform 94 som er blitt realisert og som fungerer i dag, må videreføres, men at det er behov for endringer av ulike omfang og ulik karakter.

Utvalget mener at endringer i videregående opplæring må konsentreres om de områdene som ikke fungerer etter hensikten. Det er behov for å sikre:

  • økt fleksibilitet, både innholdsmessig og strukturelt

  • mer og bedre tilrettelegging av opplæringen for den enkelte

  • bedre samsvar mellom bredde og spesialisering

Kvalitetsutvalget legger frem forslag om syv nye utdanningsprogrammer som erstatning for dagens tolv studieretninger innen fag- og yrkesutdanningen:

  • Utdanningsprogram for industriell produksjon og teknikk

  • Utdanningsprogram for håndverk

  • Utdanningsprogram for bygg- og anleggsteknikk

  • Utdanningsprogram for service

  • Utdanningsprogram for design og formgiving

  • Utdanningsprogram for biologisk produksjon

  • Utdanningsprogram for medier og kommunikasjon

Høringsinstansene har kommet med mange synspunkter på Kvalitetsutvalgets forslag. Først og fremst er det bred enighet om behovet for reduksjon av antall grunnkurs, men det er til dels sterk uenighet om antallet og sammensetningen av de nye utdanningsprogrammene.

Mange høringsinstanser har foreslått programområder i tillegg til de syv utdanningsprogrammene. Dette gjelder blant annet et utdanningsprogram for samiske fag og et utdanningsprogram for estetiske fag (kunstfag). I tillegg er det forslag om å videreføre noen av dagens studieretninger som for eksempel utdanningsprogram for musikk, dans og drama, utdanningsprogram for helse- og sosialfag og utdanningsprogram for idrettsfag.

Noen høringsinstanser har foreslått helt nye strukturer for utdanningsprogrammer knyttet til for eksempel et utdanningsprogram for samferdsel, et utdanningsprogram for industri eller et utdanningsprogram for tjenesteyting. Andre inndelinger som er foreslått, er blant annet utdanningsprogram fra jord til bord, utdanningsprogram for kunst og håndverk.

Boks 7.1 Fremtidsrettet opplæring

På Sørumsand videregående skole er det igangsatt et prosjekt Framtidsrettet opplæring i teknologifag. De teknologiske fag innbefatter studieretningene for mekaniske fag, elektrofag og kjemi- og prosessfag. Med fremtidsrettet utdanning menes en fleksibel struktur og en organisering av opplæringen der variasjon og personlig veiledning av elever er hovedelementer. Utgangspunktet for prosjektet er ønske om god rekruttering og at tilbudet gis der elevene bor. Temaopplæringen foregår på ulike opplæringsarenaer, i egne lokaler og i bedrifter. Elevene tilegner seg en tverrfaglig kompetanse som gir dem muligheten til å se sammenhengen mellom teknologifagene.

Departementets vurderinger

Innenfor fag- og yrkesopplæringen legger departementet frem forslag om åtte utdanningsprogrammer. Hvert utdanningsprogram har ett eget Vg1. Departementet mener det er grunnlag for å fastsette et antall programområder på mellom 35–50 på Vg2-nivå, til erstatning for dagens 102 Vk1.

Departementets forslag til bredere utdanningsprogrammer bygger på faglige felleselementer for lærefagene slik det går frem i beskrivelsen av det enkelte utdanningsprogram. Departementet har også lagt vekt på behovet for en struktur som ivaretar behovet for tverrfaglig kompetanse og evne til omstilling, og samtidig legger til rette for enklest mulig utdanningsvalg.

For å motvirke det økende antallet elever som ikke gjennomfører utdanningen på normert tid, har departementet lagt vekt på at den enkelte elev gis mulighet for å få sin utdanning nærmest mulig sitt bosted. For de utdanningsprogrammene som blir bredere enn dagens studieretninger, vil søkertallene også øke. Opplæring som leder frem til lærefagene som inngår i disse utdanningsprogrammene, vil dermed kunne tilbys ved flere skoler.

Departementet har også lagt vekt på søkertallene og foreslår en Vg1-struktur som vil gi et vesentlig høyere antall søkere til hver av studieretningene, enn det kjemi- og prosessfag, trearbeidsfag og tekniske byggfag har i dag.

Departementet foreslår følgende åtte yrkesfaglige utdanningsprogrammer:

  • Utdanningsprogram for teknikk og industriell produksjon

  • Utdanningsprogram for elektrofag

  • Utdanningsprogram for bygg- og anleggsteknikk

  • Utdanningsprogram for restaurant- og nær­ings­middelfag

  • Utdanningsprogram for helse- og sosialfag

  • Utdanningsprogram for design, medier og håndverksfag

  • Utdanningsprogram for service og samferdsel

  • Utdanningsprogram for naturbruk

Utdanningsprogram for teknikk og industriell produksjon

Det nye utdanningsprogrammet for teknikk og industriell produksjon omfatter lærefag innen dagens studieretninger for mekaniske fag og kjemi- og prosessfag.

Utdanningsprogrammet for teknikk og industriell produksjon tar utgangspunkt i at

  • alle de aktuelle yrkene/fagene har behov for en bred teknisk grunnlagskompetanse

  • det utvikles stadig mer avanserte produkter som krever tverrfaglig kompetanse. Bedriftene vil ha behov for medarbeidere som forstår sammenhengen fra ide til ferdig produkt

  • bredere kompetanse gjør den enkelte arbeidstaker mer fleksibel i forhold til produksjonsprosesser.

Utdanningsprogram for elektrofag

Det nye utdanningsprogrammet for elektrofag omfatter fag innenfor dagens studieretning for elektrofag.

Utdanningsprogrammet skal gi en bred utdanning med spesialiseringer innen elektrisk energi og datateknisk infrastruktur. Utdanningen omfatter fagområder innenfor elektrofagene som automatiserte anlegg, elektriske bygningsinstallasjoner, produksjon og overføring av elektrisk energi. På elektronikksiden omfatter opplæringen spesialisering innenfor datasystemer og anvendelser, kommunikasjon, dokumentasjon og feilsøking. Fagpersoner som har sitt virke på disse områdene, er underlagt ulike forskrifter, sertifiserings- og kvalifikasjonskrav for å arbeide på elektriske anlegg og utstyr, og på kommunikasjonsanlegg.

Økt satsing på IKT i skole og samfunn, og utbygging av tilhørende infrastruktur, vil kreve bygging, service, drift og vedlikehold av teknisk utstyr. Dette forutsetter fagarbeidere som tilfredsstiller høye krav til kompetanse innenfor elektrisk energi og datateknologi.

Utdanningsprogram for bygg – og anleggsteknikk

Det nye utdanningsprogrammet for bygg- og anleggsteknikk omfatter fag innenfor studieretningene for byggfag og tekniske byggfag.

Utdanningsprogrammet for bygg- og anleggsteknikk tar utgangspunkt i at

  • alle yrkene/fagene har byggeplassen som sin primære arena

  • progresjonen i bygg- og anleggsteknikk er avhengig av tverrfaglig forståelse

  • næringen vil ha behov for medarbeidere som kjenner sammenhengen i en byggeprosess.

Utdanningsprogrammet for bygg- og anleggsteknikk vil omfatte kompetanseområder som trekonstruksjon, utvendig og innvendig utforming og innredning, og bygg-, mur-, puss-, stein- og betongarbeid og omfatte lærefag med utgangspunkt i byggevirksomhet, anleggsarbeid, terrengarbeid og tekniske anlegg.

Utdanningsprogram for restaurant– og næringsmiddelfag

Det nye utdanningsprogrammet for restaurant- og næringsmiddelfag omfatter lærefag innenfor dagens studieretning for hotell- og næringsmiddelfag.

Utdanningsprogrammet skiller seg ikke vesentlig fra dagens studieretning. Dagens grunnkurs dekker et naturlig avgrenset fagområde både i forhold til lærefagenes funksjonsområder og kunnskaper og ferdigheter. Det vil imidlertid bli vurdert om de lærefagene som er relatert til næringsmiddelindustrien bør flyttes til utdanningsprogram for teknikk og industriell produksjon.

Boks 7.2 Serverer i Regjeringskvartalet

Lærebedriften Servina Regjeringskvartalet i Oslo tenker utradisjonelt. Lærebedriften setter lærlingene i fokus og har utradisjonelle metoder for opplæring og utvikling. Det brukes mye lek, dikt og poesi i undervisningen, og lærlingene oppfordres hele tiden til å være nysgjerrige. Servina Regjeringskvartalet har laget en egen liten butikk hvor det er utsalg hver fredag. Lærlingene har en sentral rolle i denne butikken i form av uttak av råvarer og distribusjon til kundene. Gjennom hele opplæringsløpet får lærlingene stor selvstendighet og svært gode muligheter til å prøve seg i faget, noe som gir høy grad av egenutvikling og forståelse for fagets kompleksitet.

Utdanningsprogram for helse- og sosialfag

Det nye utdanningsprogrammet for helse- og sosial­fag omfatter fag innenfor dagens studieretning for helse- og sosialfag. Det nye utdanningsprogrammet skiller seg ikke vesentlig fra dagens studieretning.

Utdanningsprogrammet for helse- og sosialfaget skal gi en bred utdanning rettet mot forskjellige yrker innenfor helse-, sosial- og oppvekstsektoren, i hjemmebaserte tjenester og i institusjoner i offentlig og privat virksomhet. Opplæringen skal gi ferdigheter i å gi omsorg, pleie, veiledning og støtte til mennesker som trenger hjelp.

Utdanningsprogram for design, medier og håndverksfag

Det nye utdanningsprogrammet for design, medier og håndverksfag omfatter fag innenfor formgivingsfag, trearbeidsfag, tekniske byggfag, medier og kommunikasjon.

Utdanningsprogrammet for design, medier og håndverksfag blir et utdanningstilbud som forener de yrkene som er knyttet til håndverksutøvelse innenfor ulike fag, og de nye yrkene som er knyttet til kreativ utøvelse basert på form og teknikk. Teknikk har en nær tilknytning til kunst og andre estetiske uttrykksformer. Med ny teknikk, først og fremst innenfor IKT, føres tradisjonelle håndverksfag sammen med nye uttrykksformer. De kreative medieutdanningene omfatter informasjonsteknologi, kommunikasjon og digital bildebehandling. Foto, video, film og tv, multimedier, webdesign, animasjon og visualisering som knyttes opp mot ferdiggjøring innenfor grafiske fag som trykkmetoder, mediegrafiske metoder osv. Utdanninger fra formgivingsfag, trearbeidsfag, tekniske byggfag og andre områder vil omfatte yrker innenfor tradisjonelle håndverksfag som gullsmed, møbelsnekker, frisør, møbeltapetserer og tekstil formgiving, tekniske designere og dekoratør- og interiørfag.

Utdanningsprogram for service og samferdsel

Det nye utdanningsprogrammet for service og samferdsel omfatter fag innenfor dagens studieretning for salg og service og transportfag.

Utdanningsprogrammet for service og samferdsel skal gi en bred opplæring rettet mot yrker som er knyttet til tjenesteyting i vid forstand innenfor varehandel, reiseliv, IKT og samferdsel. I utdanningsprogrammet vil det også legges vekt på evnen til samarbeid, samt ferdigheter i kundebehandling og kommunikasjon.

Utdanningsprogram for naturbruk

Det nye utdanningsprogrammet for naturbruk omfatter fag innenfor dagens studieretning for naturbruk. Det foreslåtte utdanningsprogrammet skiller seg lite fra dagens studieretning for naturbruk.

Utdanningsprogrammet omhandler all opplæring i fiske, fangst og landbruk i videregående opplæring. Det er god sammenheng mellom fagenes funksjonsområder og kunnskaper og ferdigheter.

7.8 Nye studieforberedende utdanningsprogrammer

Kvalitetsutvalget foreslår at de tre studieretningene innenfor videregående opplæring som i dag gir generell studiekompetanse, slås sammen til ett utdanningsprogram for studiespesialisering for dem som vil kvalifisere seg spesielt for videre studier innenfor høyere utdanning. Hensikten med utdanningsprogrammet er blant annet både å samordne de nåværende studieforberedende studieretningene og gi rom for faglig fordypning. Det foreslås at programmet gir anledning til å velge innenfor syv programområder på Vg1 med tanke på den videre faglige spesialiseringen på Vg2 og Vg3. Disse programområdene omfatter:

Boks 7.3 Minisamfunn ved stor skole

Sandefjord videregående skole har et elevtall på ca. 1600 fordelt på ti studieretninger. Læringsarenaene er både tradisjonelle - knyttet til klasserom og verksteder - og utvidet, fordi de inngår i et minisamfunn der det er lagt til rette for kommunikasjon og samhandling.

Skolen har spissede tilbud rettet mot spesielle målgrupper. Her nevnes:

  • International Baccalaureate som fanger opp elever som tar sikte på eller kommer fra et internasjonalt miljø.

  • Knutepunktskolen for døve og hørselshemmede integrerer sine elver i alle studieretninger.

  • Kjemi- og prosessfagene er organisert som bedrift/produksjonsenheter.

  • Toppidrettstalenter har egne klasser.

  • Musikk, dans og drama driver talentutvikling i et faglig meget stekt miljø.

Bak det hele ligger tanken om å mestre.

  1. Programområde for realfag

  2. Programområde for samfunns- og økonomifag

  3. Programområde for språkfag

  4. Programområde for medier og kommunikasjonsfag

  5. Programområde for IKT-fag

  6. Programområde for idrettsfag

  7. Programområde for musikk, dans, drama

De fleste høringsinstanser som har uttalt seg, er positive til en forenkling av strukturen, men de miljøene som særlig rekrutterer fra spesielle studieretninger er bekymret for at deres utdanningsvei blir borte som egen studieretning. Mange gir også uttrykk for at med bare ett studieforberedende program vil det være vanskelig å opprettholde den graden av spesialisering i Vg1 som det er i dagens grunnkurs.

Departementets vurdering

Departementet mener at dagens studieforberedende studieretninger allmenne, økonomiske og administrative fag, idrettsfag og musikk, dans og drama er vanskelige å innlemme i ett studieforberedende program uten at retningenes særpreg forsvinner. Dessuten ser dagens ordning ut til å fungere godt, og det har ikke fremkommet noen misnøye med ordningen i høringen. Departementet foreslår derfor å opprettholde tre studieforberedende programmer.

I forslaget fra Kvalitetsutvalget er ikke formgivingsfag tatt med blant de programområdene som skal inngå i program for studiespesialisering. Studieretning for formgivingsfag med VkI og VkII tegning, form og farge gir etter dagens ordning generell studiekompetanse. Høringsinstanser med tilknytning til dette fagområdet ønsker at dette tilbudet beholdes. Departementet ønsker å opprettholde muligheten for å oppnå generell studiekompetanse med fordypning innenfor tegning, form og farge. Samtidig er det ønskelig med et klart skille mellom yrkesfaglige og studieforberedende studieretninger. Departementet forslår derfor å inkludere formgivingsfag i programområdet for medier og kommunikasjon.

Departementet mener at Kvalitetsutvalgets forslag til programområder innenfor utdanningsprogrammet for studiespesialisering er for omfattende, og foreslår på denne bakgrunn visse endringer i sammensetningen av programområdene. Departementet mener at IKT ikke skal være et eget programområde, i og med at dette vil være en viktig del av alle programområdene.

Dette vil gi en strammere struktur på det studiespesialiserende programmet. Organiseringen av studietilbudene vil være mer oversiktlig, og den vil ikke utelukke noen av dagens innarbeidede veier til generell studiekompetanse. De ulike veiene frem til generell studiekompetanse vil bli mer like, og fellesfagene kan samorganiseres dersom skoler har tilbud innenfor flere programmer.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det totalt blir tre studieforberedende utdanningsprogrammer med tilhørende programområder:

  • Utdanningsprogram for studiespesialisering

  • Utdanningsprogram for idrettsfag

  • Utdanningsprogram for musikk, dans, drama

En viktig premiss for forslaget til ny modell er at den gir skolene lokalt muligheter til å organisere opplæringen på en slik måte at en får god ressursutnyttelse og størst mulig bredde i tilbudet ved den enkelte skole. Departementet mener at det bør være opp til den enkelte skole å organisere opplæringen på en hensiktsmessig måte og velge de metodene som ventelig vil gi best resultater.

Departementet antar at de ulike tiltakene vil kunne bidra til å bedre rekrutteringen til studieprogram for studiespesialisering og sette elevene bedre i stand til å møte de utfordringene som høyere utdanning vil stille dem overfor.

Utdanningsprogram for studiespesialisering

I departementets forslag til utdanningsprogram for studiespesialisering gis det anledning til å velge innenfor fire programområder: realfag, språkfag, samfunnsfag og naturforvaltning, samt medier, kommunikasjon og formgivingsfag.

Departementets forslag til modell for organisering av utdanningsprogram for studiespesialisering er beskrevet i figur 7.3. Alle prosentangivelser er anslag.

Figur 7.3 Modell for organisering og tilrettelegging av utdanningsprogram for studiespesialisering

Figur 7.3 Modell for organisering og tilrettelegging av utdanningsprogram for studiespesialisering

Nåværende studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag har 1122 årstimer, og ordningen videreføres i utdanningsprogram for studiespesialisering.

På Vg1 vil hovedvekten av opplæringen være konsentrert om fellesfagene. Det er likevel satt av noe tid til faglig fordypning eller eventuelt til valgfrie programfag i tillegg. Valgfrie programfag kan enten velges som fordypning innenfor eget programområde eller fra et annet programområde innenfor utdanningsprogrammet. På Vg2 er det noe mindre andel fellesfag og større mulighet for faglig spesialisering. Prinsippene for modellen videreføres på Vg3.

Utdanningsprogram for idrettsfag og utdanningsprogram for musikk, dans, drama

I disse utdanningsprogrammene gis det anledning til å velge innenfor idrett og de tre programområdene musikk, dans eller drama.

Nåværende studieretning for idrettsfag og studieretning for musikk, dans og drama har i dag 1309 årstimer og har dermed flere timer til opplæring enn studieretning for allmenne-, økonomiske- og administrative fag. En reduksjon i årstimetallet vil være vanskelig å gjennomføre uten at innholdet i utdanningsprogrammene endres. Departementet foreslår derfor å videreføre de nåværende kravene til årstimer. Modell for organisering og tilretteleggig av utdanningsprogram for idrettsfag og utdanningsprogram for musikk, dans, drama er beskrevet i figur 7.4. Alle prosentangivelser er anslag.

Figur 7.4 Modell for organisering og tilrettelegging av utdanningsprogram for idrettsfag og utdanningsprogram for musikk, dans, drama

Figur 7.4 Modell for organisering og tilrettelegging av utdanningsprogram for idrettsfag og utdanningsprogram for musikk, dans, drama

7.9 Andre forslag knyttet til strukturen i videregående opplæring

7.9.1 Fra studieforberedende opplæring til yrkeskompetanse

Dagens struktur med påbygningsmuligheter har gjort det mulig å oppnå både yrkeskompetanse og studiekompetanse uten å «måtte begynne forfra». Denne muligheten gis først og fremst til dem som har valgt yrkesfaglige studieretninger. Fleksibiliteten er ikke like stor for dem som vil gå fra studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag til en yrkesfaglig studieretning. Kvalitetsutvalget foreslår derfor at fylkeskommunene må gi muligheter for ny opplæring til dem som har tatt program for studiespesialisering, men som ønsker å oppnå yrkeskompetanse. Flere høringsinstanser stiller seg positive til dette forslaget.

Dagens ordning gjør det enklere å oppnå studiekompetanse etter å ha gjennomført fag- eller yrkesopplæring, enn å få fag- eller svennebrev etter å ha gjennomført studieforberedende opplæring. Dette har sammenheng med det store innslaget av opplæring og spesialisering i bedrift innenfor de fleste yrkesfaglige utdanningsprogrammene. En gjennomgang av bestemmelsene om godskrivning av gjennomført opplæring vil kunne gjøre overgangene noe enklere, og for fellesfagene er det gode overgangsordninger der opplæringen blir godskrevet. Læretiden i bedrift er det derimot vanskelig å korte ned på dersom eleven ikke kan dokumentere realkompetanse i faget. En ny fleksibel modell for fagopplæringen vil kunne gjøre det lettere for elever fra program for studiespesialisering å få yrkeskompetanse, men uten realkompetanse i faget kan ikke læretiden i bedrift reduseres.

Departementet går ikke inn for en rett til ny opplæring for dem som har tatt studieforberedende opplæring, og som ønsker yrkeskompetanse. Likevel er departementet enig med Kvalitetsutvalget i at fylkeskommunene bør legge til rette for opplæringstilbud for denne gruppen. Fylkeskommunene skal i følge dagens lovbestemmelser organisere tilbud til voksne uten rett.

Fylkeskommunene bør også bidra til tettere samarbeid mellom videregående skoler og lokalt næringsliv for å opprette tilbud til ungdom som ønsker både yrkeskompetanse og studiekompetanse.

7.9.2 Videregående opplæring i utlandet

Kvalitetsutvalget foreslår å åpne for å ta deler av videregående opplæring i utlandet ved at skoler får mulighet til å tilby deler av opplæring i utlandet, og ved at elever får økte muligheter til støtte til å ta deler av opplæringen i utlandet på egen hånd.

Det er i dag to forsøksordninger med finansiering gjennom Lånekassen, utveksling av enkelt­elever gjennom utvekslingsorganisasjoner og utveksling av klasser, som begge har blitt evaluert positivt i en rapport om finansiering av utdanning i utlandet fra 2. juni 2003.

I St.prp. nr. 1 (2003–2004) ble det fremmet forslag om at forsøksordningen som gjelder utveksling gjennom godkjente utvekslingsorganisasjoner blir gjort permanent, og at forsøksordningen for utveksling av hele klasser blir avviklet og erstattet med en ny forsøksordning som er målrettet mot yrkesfaglige studieretninger.

I Innst. S. nr. 12 (2203–2004) ba et flertall departementet om å ta stilling til hvordan ordningene skal videreføres i forbindelse med behandlingen av oppfølgingen av Kvalitetsutvalgets innstilling.

Internasjonalisering av videregående opplæring inkluderer både økt mobilitet, styrket språkopplæring, nye arbeidsmetoder og at skoleeier skal ta ansvar for det internasjonale perspektivet i opplæringen. Norge deltar i europeisk samarbeid om yrkesutdanning og yrkeskvalifikasjoner, som er nedfelt i Københavnerklæringen fra 2002. Norge deltar også i utveksling av elever og lærlinger gjennom EUs utdanningsprogrammer, Leonardo da Vinci og Comenius, og via bilaterale avtaler som er inngått med Tyskland og Frankrike.

Departementet legger til grunn at utvekslingsordninger av forskjellig art ikke bare er til nytte for den enkelte elev, men at slike ordninger er viktige i arbeidet med å videreutvikle kvaliteten i opplæringen. På denne bakgrunn ønsker departementet å stimulere til utveksling gjennom videreføring av de tiltak som har vært prøvd ut med støtte fra Statens lånekasse for utdanning.

Departementet ønsker å gjøre ordningen med utveksling av enkeltelever gjennom godkjente utdanningsorganisasjoner permanent under forutsetning av at utvekslingsorganisasjonene og skolene i Norge får større ansvar for kvalitetssikringen av opplæringen i utlandet.

Når det gjelder støtte til utveksling av elever foreslår departementet en noe videre innretning på finansiering av livsopphold for elevgrupper som deltar i internasjonal utveksling enn den som ble varslet i statsbudsjettet. Det bør tas hensyn til at det er etablert velfungerende ordninger innenfor allmennfag. Allmennfaglige elevgrupper bør derfor ikke utelukkes fra å delta i utvekslinger. Samtidig er det behov for en større dreining mot yrkesfagene, som i dag utgjør et klart mindretall av utvekslingen. En bedre balansering av yrkesfaglige og allmennfaglige elevgrupper kan ivaretas ved at fylkesmennenes utdanningsavdelinger i valget av skoler sikrer en slik balanse.

7.9.3 Fag fra høyere utdanning

Kvalitetsutvalget foreslår at elever i videregående opplæring skal få anledning til å ta fag eller deler av fag i høyere utdanning eller fagskolen samtidig med videregående opplæring. Utvalget mener at «en i fremtiden kan se for seg at videregående skoler blir akkreditert som tilbydere av tertiærutdanninger». Flere høringsinstanser stiller seg positive til en slik mulighet for elevene, men mange understreker at de høyere utdanningsinstitusjonene i så fall må stå som faglig ansvarlige for et slikt tilbud.

Gjeldende universitets- og høyskolelov gir ikke rett til å avlegge eksamen som privatist ved universiteter og høyskoler uten at man fyller opptakskravene. Derimot er det ingen hindring for at elever kan følge åpne forelesninger eller lese fag på egen hånd. Departementet er kjent med at enkelte institusjoner har gitt elever i videregående opplæring mulighet til å avlegge prøve ved en høyere utdanningsinstitusjon.

Departementet ser det som viktig at talentfulle elever får mulighet til å få tilpasset opplæring i form av mer krevende faglige utfordringer. En ordning der elever i videregående opplæring får anledning til å følge undervisning og eventuelt gå opp til eksamen på universitets- eller høyskolenivå, kan være et godt virkemiddel. Departementet vil imidlertid peke på at utdanning på dette nivået blant annet forutsetter en kompetanse i personalet som lærere og instruktører i videregående opplæring normalt ikke har, og som det heller ikke er hensiktsmessig å bygge opp. Departementet legger derfor til grunn at universiteter eller høyskoler må stå som faglig ansvarlige for denne typen tilbud.

I lys av erfaringer som enkelte institusjoner har, vil departementet vurdere hvordan det ytterligere kan legges til rette for at elever i videregående opplæring kan følge enkeltkurs i høyere utdanning.

7.9.4 Endringer i enkelte fag

På bakgrunn av departementets høring om endring av struktur i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag høsten 2000, foreslår Kvalitetsutvalget blant annet endringer i fag og plassering av fag på årstrinn, herunder at kroppsøving får benevnelsen fysisk trening og utvides med 37 årstimer på hvert årstrinn. Dette forslaget gjelder også de yrkesforberedende utdanningsprogrammene. Høringsinstansene stiller seg stort sett positive til utvalgets forslag.

I forbindelse med utarbeidelse av læreplaner og endringer i forskrift til opplæringsloven, vil departementet ta stilling til eventuelle endringer i fag og timetall og plassering på årstrinn.

7.9.5 Tiltak for å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til videregående opplæring

For å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til videregående og høyere utdanning, vil departementet fremme forslag om å endre opplæringsloven slik at ufullstendig grunnskoleopplæring i hjemlandet ikke står til hinder for inntak i videregående opplæring. Siktemålet er å gi ungdom fra språklige minoriteter med ufullstendig grunnskoleopplæring, opplæring sammen med jevnaldrende majoritetsspråklig ungdom så snart som mulig. Dette innebærer at grunnskoleopplæringen gis integrert i videregående opplæring, og at fylkeskommunen blir ansvarlig for denne opplæringen. For øvrig vises det til strategi­plan for minoritetsspråklige.

7.10 Overgang til høyere utdanning

Gjeldende regler for opptakskrav er fastsatt i medhold av universitets- og høgskoleloven. Generell studiekompetanse angir det faglige grunnlaget som normalt er en forutsetning for høyere utdanning. I dag er dette minst 3-årig videregående opplæring. I tillegg eller som del av den, skal følgende fag angitt i uketimer dokumenteres: norsk (14), engelsk (5), samfunnskunnskap (2), nyere historie (4), matematikk (5) og naturfag (5). Søkere som er minst 23 år, kan få generell studiekompetanse når de har minst fem års utdanning eller yrkespraksis etter grunnskolen. I tillegg må fagkravene ovenfor være dekket. Visse studier har i tillegg til krav om generell studiekompetanse også spesielle opptakskrav. Etter fylte 25 år kan personer tas opp til universitets- og høyskolestudier dersom de etter lærestedets vurdering har den nødvendige realkompetansen for å følge det aktuelle studiet.

Boks 7.4 Høyskolenivå på videregående

Åtte elever ved Ås videregående skole tok kjemieksamen sammen med 300 studenter ved Norges landbrukshøyskole. Skolens ledelse ønsket gjennom dette å gi flinke elever en utfordring, i tillegg til at prosjektet er med på å utvikle realfagene ved skolen. Utdanningsdepartementet vurderte prosjektet dithen at det ikke var noe i veien for at elevene fra Ås videregående skole skulle kunne få anledning til å følge undervisningen og gå opp til eksamen slik det var beskrevet i skolens prosjektplan. Elevene får på sin side uttelling i form av stu­diepoeng for eksamen når formelle opptakskrav til høyere utdanning dokumenteres.

Kvalitetsutvalget foreslår at alle som har fullført videregående opplæring, skal være å anse som generelt studieforberedte, uavhengig av utdanningsprogram. Kvalitetsutvalgets begrunnelse for forslaget er at grunnopplæringen vil bli styrket ved at utvalget også foreslår at krav til basiskompetanse skjerpes. Utvalget viser videre til at det er en tendens, både nasjonalt og internasjonalt, til at grenser mellom utdanninger og utdanningsnivåer bygges ned, og nevner opptak til videre studier på grunnlag av realkompetanse som eksempel. Kvalitetsreformen i høyere utdanning, med bedre oppfølging av studentene, anvendes også som et argument for utvalgets forslag.

Det generelle inntrykket fra høringen er universitets- og høyskolesektoren i hovedsak er negative til forslaget, mens fag- og yrkesopplæringen generelt er positive, så lenge det ikke svekker denne opplæringen. Flere av høringsinstansene uttrykker bekymring for at Kvalitetsutvalgets forslag vil føre til en nivåsenkning. Det understrekes at kvaliteten på søkernes allmennkompetanse ikke må svekkes, og heller ikke kravene til de enkelte studier.

En del peker på at dagens yrkesfaglige studieretninger kritiseres for å være for teoretiske, og stiller spørsmål ved om ikke dette vil bli forsterket dersom Kvalitetsutvalgets forslag følges opp. Andre høringsinstanser anfører at når yrkeskompetanse gir studiekompetanse, kan dette oppfattes som et uttrykk for at yrkeskompetanse ikke verdsettes høyt nok.

Flere av høringsinstansene peker på at det er viktig at videregående opplæring fortsatt kvalifiserer til høyere utdanning, slik at ikke opplæringens studieforeberedende betydning blir svekket. Det pekes på at det er viktig at opptaksreglene til universiteter og høyskoler er mest mulig oversiktlige, at utdanningsprogrammene i skolen kvalifiserer et bredt spekter av studier, og at elever ikke risikerer å tape tid for å kvalifisere seg for ulike studiealternativer.

Departementets vurdering

En ordning der alle elever blir studieforberedte, kan minske problemene med frafall og feilvalg i videregående opplæring. Departementet ser imidlertid flere problemer knyttet til forslaget om studiekompetanse for alle som har gjennomført videregående opplæring. Forslaget vil kreve et større innslag av allmennfag i de yrkesfaglige studieprogrammene. Yrkesfagene vil dermed kunne miste sin egenart og bli mer teoretiske, noe som ikke er ønskelig. Når kravene til utdanningsprogrammet for studiespesialisering skjerpes, kan det bli fristende for mange elever å velge en mindre teoritung vei til studiekompetanse.

Kvalitetsutvalgets begrunnelse for forslaget bygger på en forventet kvalitetsforbedring i grunnopplæringen. Denne vil imidlertid først være en realitet etter at endringene er gjennomført og har fått virke. Dersom yrkesfaglige utdanningsprogrammer skal gi studiekompetanse uten å redusere det yrkesfaglige innholdet, vil elevenes forutsetninger for høyere utdanning svekkes. Dette vil kunne undergrave målsettingen i Kvalitetsreformen i høyere utdanning om at flere studenter skal gjennomføre på normert tid.

Mange som oppfyller kravene til generell studiekompetanse makter ikke utfordringene ved å gjennomføre et langvarig studium over flere år. Det er derfor viktig at den delen av videregående opplæring som primært skal være studieforberedende, i større grad gjør studentene kjent med hva som kreves i en studiesituasjon. Departementet forslår å øke kravene til matematikk i studieforberedende utdanningsprogrammer blant annet for å øke ferdighetene i dette faget hos fremtidige studenter. Som en konsekvens av dette endres kravene til matematikk for å få generell studiekompetanse fra fem til åtte uketimer. Som et ledd i økt vekt på 2. fremmedspråk vil det også bli innført krav om åtte uketimer 2. fremmedspråk for å oppnå generell studiekompetanse. Dette tilsvarer dagens krav i utdanningsprogram for musikk, dans og drama og utdanningsprogram for idrett.

De nye forslagene for å forbedre kvaliteten på grunnopplæringen som legges frem i meldingen, kan medføre at elevene blir bedre studieforberedt. Derfor er det hensiktsmessig å vurdere kravene til generell studiekompetanse på et senere tidspunkt, i lys av de erfaringene nytt innhold og ny struktur gir. Departementet legger til grunn at det fortsatt skal være mulig å supplere en yrkesfaglig utdanning med nærmere angitte fag/kompetanser for å oppnå generell studiekompetanse.

Forsøksordning ved Høgskolen i Telemark

Høgskolen i Telemark har med hjemmel i forsøksparagrafen i universitets- og høgskoleloven fått anledning til å ta opp søkere med eksamen fra studieretning i elektrofag (fagbrev/svennebrev) som normalt ikke gir studiekompetanse, til et særskilt tilpasset studieopplegg i relevante ingeniørutdanninger. Ordningen er tidsbegrenset og innebærer at studentene får godskrevet en del av de yrkesfaglige fagene fra videregående opplæring som gir fritak for linjefag i høyskolestudiet, samtidig som det legges til rette for at de kan ta spesielle allmennfag i løpet av studiet. Det forutsettes at studentene har faglige kunnskaper i elektrofag som ordinære studenter får i løpet av studietiden, men at de har mindre kunnskaper i allmenne fag som matematikk, fysikk og kjemi. Slik utnyttes deres spesielle forutsetninger, samtidig som man i studiet kan kompensere for manglende teorikunnskaper. Høgskolen i Østfold har fått godkjent et tilsvarende tidsbegrenset studieopplegg innenfor kjemi. Det har vært en forutsetning for godkjenningen at forsøkene skal evalueres.

Departementet mener på denne bakgrunnen at en eventuell permanent ordning med adgang til spesifiserte studier med basis i relevant yrkeskompetanse, bør vurderes etter at evalueringsresultatene av forsøket ved Høgskolen i Telemark og Høgskolen i Østfold foreligger. Departementet vil være åpen for at også andre institusjoner etter søknad kan få godkjent tilsvarende forsøk.

Allmennfaglig påbygningsår

Det er etter dagens ordning mulig å oppnå generell studiekompetanse gjennom

  • fullført og bestått allmennfaglig påbygningsår etter å ha fullført og bestått minst grunnkurs og VkI på yrkesfaglig studieretning

  • fullført og bestått allmennfaglig tillegg etter å ha bestått fag- eller svenneprøven eller fullført og bestått tre års yrkesfaglig studieretning

Ett av målene i Reform 94 var å bedre gjennomføringen og å lette overgangen fra yrkesfaglige studieretninger til høyere utdanning. Det ble utarbeidet gjennomgående læreplaner, slik at det var mulig å bygge på allmennfagene fra yrkesfaglige studieretninger for å oppnå generell studiekompetanse.

Resultatstatistikk fra ex. phil. høsten 2002 fra Universitetet i Oslo viser at elever med ulik allmennfaglig bakgrunn hadde de klart beste resultatene. Av disse elevene bestod mellom 56 og 80 prosent. For elever med tre- eller fireårige yrkesfaglige løp med påbygning var det 39 prosent som bestod.

Departementet konstaterer at allmennfaglige studieretninger synes å gi et fortrinn ved start på universitetsstudier. Samtidig gir ikke disse resultatene tilstrekkelige argumenter for å stenge studieveier for noen av de gruppene som i dag har studiekompetanse. Resultater til ex. phil. sier ikke nødvendigvis hva studentene vil oppnå ved alle typer studier ved universiteter og høyskoler. Høyere utdanning tilbyr et bredt spekter av tilbud, og det er ønskelig å legge til rette for at personer med ulik skolebakgrunn og yrkeserfaring får mulighet for opptak til universitets- og høyskolestudier.

Som en konsekvens av at kravene for å oppnå generell studiekompetanse endres, må også fagene i allmennfaglig påbygningsår endres. Matematikk må økes med tre uketimer, og det stilles krav om åtte uketimer med 2. fremmedspråk.

7.11 Valg av utdanningsprogram

Kvalitetsutvalget foreslår at elever skal ha rett til sitt primære valg av utdanningsprogram på Vg1.

Høringsinstansene er svært delt i synet på retten til 1. valg. Polariseringen går i hovedsak mellom partene i arbeidslivet og «skolefagmiljøene». Partene mener forslaget om rett til å få oppfylt det primære ønske vil kunne føre til overrepresentasjon innen enkelte fag og yrker, fordi elevene vil velge ut fra moter og trender. Det kan bli vanskelig å fremskaffe læreplasser og kapasiteten i arbeidslivet vil bli dårlig utnyttet. «Skolefagmiljøene» er derimot mer positive til forslaget og mener det kan bidra til økt motivasjon for den enkelte elev og bedre gjennomføringen. Disse miljøene påpeker imidlertid at forslaget krever økt satsing på rådgivingstjenesten.

Boks 7.5 Fleksibel organisering

På Glemmen videregående skole i Fredrikstad har lærerne organisert opplæringen innen hotell- og næringsmiddelfag slik at gruppestørrelsene varierer på grunnlag av de faglige felleselementene innen baker, kokk, servitør, kjøtt, fisk, – og industrielle næringsmiddelfag. Dette medfører at den enkelte lærer får brukt sin spisskompetanse innen sitt fagområde. Samtidig gir dette grunnlag for at yrkesfag med lav søkning opprettholdes. Ele­vene blir dermed mer motivert for utdanningen, og samtidig vil ønsker om å bytte utdanningsløp ikke medføre at de må starte på nytt. Omvalg og frafall er sterkt redusert.

Departementets vurderinger

Av statistikken som viser elevenes gjennomføring av videregående opplæring, går det klart frem at de som får oppfylt sitt førsteønske, har færre avbrudd og bedre progresjon enn de som får oppfylt andre- eller tredjeønsket. Fordi inntaket skjer på grunnlag av karakterene fra 10. klasse, er det grunn til å tro at de som ikke får oppfylt førsteønsket, ofte har dårligere karakterer og er mindre skolemotiverte enn gjennomsnittet av elever. Departementet tror at inntak på førstevalget vil virke motiverende og bedre gjennomføringen. Mot dette kan det innvendes at en rett for alle til å få oppfylt førstevalget kan gjøre det vanskeligere å styre de utdanningssøkende til fag der det finnes nok læreplasser, slik at arbeidslivets behov blir dekket. Fylkeskommunens planlegging og dimensjonering vil også bli vanskeligere ved en slik rett. Ved store endringer i søkningen fra det ene året til det neste kan fylkeskommunen måtte foreta investeringer i bygg og utstyr og rekruttere nye lærere med riktige fagkombinasjoner for å oppfylle retten. Konkurransen om å komme inn på ønsket fag virker også som en stimulans for mange til å arbeide bedre med skolefagene i ungdomsskolen. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke å innføre en rett til å få oppfylt sitt førstevalg av utdanningsprogram.

7.12 Valg av programområde på Vg2

Kvalitetsutvalget foreslår at elever skal ha rett til et programområde på Vg2 innenfor det utdanningsprogrammet de har valgt. Dersom elevene velger et programområde innenfor et annet utdanningsprogram, skal dette være mulig uten at elevene må ta et ekstra år for å oppnå dette.

Mange høringsinstanser er skeptiske til at skifte av utdanningsprogram er mulig uten tillegg i tid, fordi en slik ordning vil forutsette så generelle tilbud på Vg1 at de faglige særtrekkene vil bli borte. Noen høringsinstanser påpeker imidlertid at det bør være mulig å akseptere noe ulik faglig bakgrunn som grunnlag for et fag- eller svennebrev.

Departementets vurderinger

Elever har i dag rett til å komme inn på et VkI som bygger på det grunnkurset de har gjennomført. Utvalgets forslag innebærer en videreføring av denne retten. Departementet slutter seg til dette.

Departementet er imidlertid skeptisk til utvalgets forslag om mulighet for valg av et programområde innenfor et annet utdanningsprogram uten å bruke mer enn ordinær tidsramme. Selv om utdanningsprogrammene blir færre og bredere, vil de likevel omfatte så mange fagspesifikke mål at overgang på tvers vil være vanskelig innenfor den ordinære tidsrammen. Departementet mener det bør legges til rette for at det skal være enklest mulig å foreta denne typen omvalg, samtidig som en må sikre at elevene oppnår den kompetansen som er nødvendig for å få vitnemål eller oppnå fag- eller svennebrev. Dette betyr at den eleven som velger et programområde innenfor et annet utdanningsprogram etter gjennomført Vg1, må ta igjen den opplæringen som mangler. Departementet vil derfor ikke foreslå en rett for den enkelte til å komme inn på et programområde som bygger på et annet utdanningsprogram enn det eleven har fulgt. Departementet vil imidlertid vurdere å endre bestemmelsene i forskriften om inntak, slik at eleven kan tas inn på det programområdet eleven ønsker, under forutsetning av at den manglende opplæringen blir gjennomført. Om dette lar seg gjøre vil avhenge av mulighetene ved den enkelte skole.

7.13 Friere skolevalg

Ifølge opplæringsloven har fylkeskommunen plikt til å oppfylle retten til videregående opplæring for alle som er bosatt i fylket, jf. opplæringsloven § 13-3. Utgangspunktet er at søkerne må foreta sitt valg innenfor det samlede tilbudet av linjer i vedkommendes bostedsfylke. Fylkeskommunen avgjør på hvilken skole elevene skal få sitt opplæringstilbud. Fordi fylkeskommunene er ulike i forhold til geografi, bosettingsmønster, skolestruktur, kommunikasjonsmuligheter etc., praktiseres i dag ulike inntaksregler til videregående opplæring. Inntaksreglene endres dessuten tidvis som følge av skiftende politisk flertall, hvilket skaper utforutsigbarhet for elevene. I enkelte fylker fastsettes inntaksrekkefølgen ved oversøking ut fra karakterer alene – andre steder er det varianter av regionbasert inntak.

Departementet mener at det i størst mulig grad bør innføres et friere skolevalg i videregående opplæring. Det vil derfor bli vurdert om det skal fastsettes nasjonale bestemmelser om at alle elever skal ha mulighet til å velge mellom alle skolene i hjemfylket, og at utelukkende karakterer skal være bestemmende for inntaket dersom det ved enkelte skoler er flere søkere enn plasser. Departementet vil også vurdere å utvide elevenes mulighet til å ta videregående opplæring utenfor bostedsfylket, ved at elevenes hjemfylke får en plikt til å finansiere opplæringen for elever som tas inn ved skoler i andre fylker. Dette vil sikre elever større muligheter til å velge en offentlig skole i eget eller et annet fylke, på lik linje med den muligheten som er i dag til å velge en frittstående skole i eget eller et annet fylke. Friere skolevalg innebærer en begrensning av fylkeskommunenes handlefrihet, men dette må veies mot elevenes rettigheter.

Argumenter for friere skolevalg er at dette kan gi de videregående skolene insentiver til kvalitetsheving når de i større grad må konkurrere om elevene. Friere skolevalg vil medføre at elevenes preferanser mellom skoler kommer klart frem, noe som i seg selv forventes å skape press for høyere kvalitet. For elevene kan større valgfrihet føre til økt motivasjon, og det er sannsynlig at elevenes prestasjoner og progresjon bedres hvis de kommer inn der de ønsker. Større valgfrihet vil dessuten bidra til å øve opp elevenes evne til å foreta viktige og ansvarlige vurderinger og valg på egne vegne og gradvis venne dem til omfattende valgmuligheter etter at videregående opplæring er avsluttet. Det er også mulig at elevenes innsats på ungdomsskolen øker dersom inntaket er basert på karakterer. På den annen side kan motivasjonen til de svakeste elevene reduseres som følge av at de må gå på skole utenfor nærmiljøet, uønsket lang reiseavstand etc.

Friere skolevalg kan føre til at færre elever enn i dag kommer til å gå på den nærmeste skolen. Lang reiseavstand til skolen kan ha negativ effekt på progresjon og gjennomføring, dersom elevene må reise mot sin vilje. Friere skolevalg kan gi økt sosial segregering, men kan også ha den motsatte effekt, særlig i byer/regioner hvor bosettingen følger klare sosiale skillelinjer. En studie fra Sverige, som både har en mer liberal friskolelov og fritt skolevalg mellom offentlige grunn- og videregående skoler, tyder ikke på at dette har ført til økt segregering – unntatt når det gjelder religiøse skoler og skoler basert på alternativ pedagogikk. NTNU har startet et prosjekt for å se blant annet på hvilke effekter fritt skolevalg i fylkeskommunene har på prestasjonsnivå i ungdomsskolen og hvorvidt fritt skolevalg har segregeringseffekter i byer. Foreløpige resultater fra NTNU-prosjektet forventes å komme i løpet av våren/tidlig sommer 2004.

Departementet vil vurdere å fremme et lovforslag om friere skolevalg. I den eventuelle høringsrunden i forkant av dette, vil fordeler og ulemper samt økonomiske og administrative konsekvenser av friere skolevalg drøftes.

7.14 Finansieringen av videregående opplæring

Dagens finansiering av videregående opplæring foregår gjennom rammetilskudd som fordeles gjennom inntektssystemet for kommunesektoren. Videregående opplæring utgjør den største andelen av fylkeskommunenes virksomhet med om lag 70 prosent av totale utgifter. Fylkeskommunenes økonomi er altså i stor grad påvirket av kostnadsnivået innenfor videregående opplæring. I det neste tiåret vil videregående opplæring stå overfor en demografisk utfordring. Kullene av 16–18 åringer vil vokse med nærmere 20 prosent fra i dag og frem til 2010, for deretter å flate ut. Om lag 95 prosent av 15–16 åringene begynner direkte i videregående opplæring. Fylkeskommunene har også ansvar for å tilby videregående opplæring til voksne elever. Antallet voksne elever har holdt seg på et relativt stabilt nivå.

Regjeringen har vurdert spørsmålet om finansiering av videregående opplæring og kommet til at prinsippet om rammefinansiering av videregående opplæring gjennom inntektssystemet skal opprettholdes. Rammefinansiering er i samsvar med prinsippene for det lokale selvstyret fordi det gir fylkeskommunene stor frihet både i valget av det totale ressursnivået i videregående opplæring, og hvordan ressursene disponeres. Aktive skoleeiere som kjenner de lokale forhold er en viktig forutsetning for kvalitetsutvikling på den enkelte skole. Departementet viser for øvrig til at det i kommuneopplegget for 2004 er lagt til grunn en noe sterkere relativ vekst i de frie inntektene til fylkeskommunene enn i de frie inntektene til kommunene. Det er vist til at dette må ses i sammenheng med veksten i elevtallet i videregående opplæring, jf. St.prp. nr. 66 (2002–2003).

Kvalitetsutvalget hadde et eget forslag knyttet til innføring av en øremerket stykkprisfinansiering av voksne rettighetselever for å få oversikt over behovet for opplæring og sikre at reelle behov innfris. Utvalget foreslo å tidsbegrense ordningen til en periode på tre år. Departementets vurdering er at det ikke er hensiktsmessig å etablere en egen ordning med stykkprisfinansiering for en enkelt gruppe innenfor videregående opplæring. Departementet arbeider kontinuerlig med å forbedre statistikk og kunnskapsgrunnlaget for øvrig knyttet til voksne elever, blant annet for å få bedre oversikt over sammenhengen mellom etterspørsel og tilbud, jf. kapittel 10.

7.15 Samarbeid med partene i arbeidslivet om fag- og yrkesopplæringen

I Ot.prp. nr. 7 (2003–2004) ble det foreslått å legge ned Rådet for fagopplæring i arbeidslivet (RFA) og opplæringsrådene (OR). Stortingets utdanningskomité uttalte blant annet:

«Komiteen mener det er behov for en gjennomgang og fornyelse av trepartssamarbeidet for fag- og yrkesutdanningen, og mener dette må skje i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Komiteen viser i denne sammenheng til intensjonen med ILO-konvensjon nr. 142 som pålegger landene å samarbeide med partene i arbeidslivet i saker som gjelder fag- og yrkesopplæring. Komiteen viser videre til at Kvalitetsutvalgets innstilling, som nå er på høring, også behandler trepartssamarbeidet for fag- og yrkesutdanningen. Komiteen går på denne bakgrunn inn for at Rådet for fagopplæring i arbeidslivet og opplæringsrådene opprettholdes inntil ny struktur på trepartssamarbeidet er fastlagt. Komiteen ber departementet bidra med en avklaring i forbindelse med oppfølgingen av Kvalitetsutvalgets innstilling og at dette arbeidet skjer i dialog med partene i arbeidslivet. Komiteen forutsetter at myndighetene fortsatt må bidra med finansiering også i et reformert trepartssamarbeid.»

Departementet etablerte i desember 2003 en arbeidsgruppe til å utrede en ny samarbeidsform. Arbeidsgruppen har hatt medlemmer fra Landsorganisasjonen, Næringslivets hovedorganisasjon, NAVO, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund, Kommunenes sentralforbund, Utdanningsforbundet, Handels og servicenæringens hovedorganisasjon, Elevorganisasjonen, fylkeskommunene og Utdannings- og forskningsdepartementet

Forslag fra arbeidsgruppen

Arbeidsgruppen foreslår at Rådet for fagopplæring i arbeidslivet (RFA) erstattes av et samarbeidsorgan mellom partene i arbeidslivet og departementet. Dette vil innebære at organet ikke treffer vedtak på samme måte som RFA, men at partene og departementet gjennom løpende dialog kan påvirke hverandres virkelighetsforståelse og problemforståelse, og i fellesskap diskutere tiltak som vil tjene utviklingen av fag- og yrkesopplæringen.

Til å forestå utviklingen av fagene, til å utarbeide kompetanseplattformer for fagene og til å foreslå nye eller avvikle eksisterende fag foreslår arbeidsgruppen at det etableres faglige råd til erstatning for dagens opplæringsråd. De faglige rådene skal være sammensatt av like mange representanter fra arbeidstager-/og arbeidsgiversiden. Disse representantene skal til sammen utgjøre flertallet i det enkelte råd. Arbeidsgruppen er opptatt av at de faglige rådene skal være en dynamisk kraft i utvikling av fag og yrkesopplæringen. Det er viktig at rådene både har en tilstrekkelig faglig spisskompetanse og samtidig klarer å se sammenhenger på tvers av bransjer og strukturen i opplæringen. Antallet fagråd bør derfor ikke være for høyt. Rådene bør ha en arbeidsdyktig størrelse, slik at det ikke vil være mulig at hvert enkelt fag innenfor rådets arbeidsområde er representert. Gjennom Utdanningsdirektoratet vil rådene kunne trekke inn kompetanse som rådene selv mangler. Dette vil blant annet være aktuelt i forbindelse med utvikling av kompetanseplattformer.

Arbeidsgruppen går inn for å samle koordinering og forberedelse av arbeidet i det sentrale samarbeidsorganet og i alle de faglige rådene ett sted. Dette vil skape et større faglig miljø og styrke den faglige kompetansen, gi en mer effektiv utnyttelse av ressursene og skape kontinuitet ved sykdom, utskiftning av medarbeidere osv. En samling av denne funksjonen vil også bidra til bedre kommunikasjon og informasjon på tvers av rådene. I dag har Rådet for fagopplæring i arbeidslivet departementet som sekretariat og opplæringsrådene har egne sekretariater, ofte knyttet til en bransjeorganisasjon.

Arbeidsgruppen tilrår å legge denne funksjonen til Utdanningsdirektoratet, fordi samarbeidsorganet og de faglige rådene da vil ha direkte tilgang til det faglige miljøet som håndterer flertallet av saker rådene skal behandle. Direktoratet vil utarbeide og legge frem for departementet rapporter om kvalitetsutviklingen i grunnopplæringen, statistikk, forskningsrapporter og andre utredninger som viser utviklingstrekk og tilstand. Videre vil direktoratet være sentralt i forbindelse med iverksetting av nye utviklingstiltak og i å forberede endringer i de statlig fastsatte rammebetingelsene. Utarbeidelse av nye læreplaner er en slik viktig oppgave. Ved å plassere denne funksjonen i direktoratet vil rådene få tilgang til direktoratets samlede kompetanse. Dette vil være en fordel for rådene i deres arbeid, og det vil også bidra til styrking av den gjensidige utveksling av kompetanse, metoder og læringsformer mellom fag – og yrkesopplæringen og de øvrige ansvarsområdene i direktoratet. Det vil stimulere den samlede innsatsen i utvikling av fag- og yrkesopplæringen, av samarbeidet mellom skole og arbeidsliv og stimulere til bedre sammenheng mellom fellesfagene og fag- og yrkesopplæringen.

Arbeidsgruppen forutsetter at utgiftene til det sentrale samarbeidsorganet og de faglige rådene finansieres av staten.

Departementets vurdering

Et slikt sentralt samarbeidsorgan som arbeidsgruppen foreslår, vil etter departementets oppfatning kunne skape ny dynamikk i trepartssamarbeidet om fag- og yrkesopplæringen. Organet vil kunne bidra til en bedre felles forståelse av situasjonen og utfordringene innen fag- og yrkesopplæringen. Organet vil også være en god arena for i felleskap å utvikle strategier for videreutvikling av fag- og yrkesopplæringen. Departementet går derfor inn for at RFA erstattes av et sentralt samarbeidsorgan med medlemmer fra arbeidslivets parter og fra utdanningssektoren.

Etablering av et mindre antall faglige råd enn dagens 20 opplæringsråd vil etter departementets oppfatning kunne bidra til en bedre og mer effektiv utvikling av yrkene som omfattes av fag- og yrkesopplæringen. Dette vil kunne bidra til at utdanningssystemet i større grad kan bidra til å dekke arbeidslivets behov for kompetent arbeidskraft.

Departementet slutter seg til forslagene fra arbeidsgruppen.

7.16 Departementets forslag

  • Det innføres nye betegnelser på utdanningsnivå og grupper av fag.

  • Det utvikles kompetanseplattformer for alle lærefag og 3-årige yrkesfag.

  • Det gis mulighet for økt fleksibilitet i organisering og tilrettelegging av opplæringen.

  • Det etableres åtte nye yrkesfaglige utdanningsprogrammer som erstatning for dagens 12 yrkesfaglige studieretninger.

  • Fagene naturforvaltning, medier og kommunikasjon og tegning, form og farge overføres fra yrkesfaglige utdanningsprogrammer til studieforberedende utdanningsprogram.

  • Tre studieforberedende utdanningsprogrammer videreføres med endrede sammensetninger.

  • Kravene for å oppnå generell studiekompetanse skjerpes.

  • Kravene til studiekompetanse i allmennfaglig påbygningskurs skjerpes.

  • Det vurderes å innføre friere skolevalg.

  • Rådet for fagopplæring i arbeidslivet erstattes av et samarbeidsorgan, og opplæringsrådene erstattes av et mindre antall faglige råd. Utdanningsdirektoratet forbereder og koordinerer arbeidet i samarbeidsorganet, og rådene og dagens sekretariater legges ned.

Fotnoter

1.

Monsen 1997, 1998

2.

Dale og Wærness 2003

3.

Vibe m fl. 1997

4.

Støren m fl. 1998

Til toppen
Til dokumentets forside