St.meld. nr. 1 (2008-2009)

Nasjonalbudsjettet 2009

Til innholdsfortegnelse

7 Bærekraftig utvikling

7.1 Regjeringens arbeid for en bærekraftig utvikling

Utviklingen er bærekraftig når den nåværende generasjons behov ivaretas uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov.

Gjennom FN har verdenssamfunnet slått fast at hovedutfordringene for en bærekraftig utvikling er internasjonal fattigdom, reduksjon i det biologiske mangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter.

Den store inntektsforskjellen mellom industriland og utviklingsland og mellom samfunnsgrupper i de enkelte land utgjør en alvorlig trussel mot global velferd, sikkerhet og stabilitet. Produksjons- og forbruksmønsteret i industrilandene er ikke økologisk bærekraftig. Å gjøre produksjon og forbruk av varer og tjenester bærekraftig, samt redusere miljøbelastningen fra økonomisk aktivitet, er en sentral del av arbeidet med bærekraftig utvikling. Klodens økologiske kapasitet vil kraftig overskrides hvis store deler av verdens befolkning skulle kopiere vårt forbruksmønster.

I mange utviklingsland er det allerede trekk ved samfunnsutviklingen som ikke er bærekraftige. I tillegg til fattigdomsutfordringen skjer det i mange utviklingsland en reduksjon av det biologiske mangfoldet i kjølvannet av avskoging, spredning av miljøgifter og økende utslipp av klimagasser.

Soria Moria-erklæringen forutsetter en ambisiøs politikk for miljø og bærekraftig utvikling. Det er Regjeringens syn at Norge skal bli et foregangsland i dette arbeidet.

Prinsippene for Regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling er omtalt i boks 7.1.

Boks 7.1 Regjeringens prinsipper i arbeidet med bærekraftig utvikling

Behovet for en bærekraftig utvikling

Bærekraftig utvikling er satt på dagsorden fordi det er vedvarende fattigdom i mange utviklingsland samtidig som presset på jordens økosystemer øker. Klimaendringer, overbeskatning av naturressurser og tap av biologisk mangfold er synlige tegn på dette. Vi har bare en klode. De rikeste delene av jordens befolkning belaster miljøet og ressursene så sterkt at andre ikke får rom for velstandsvekst uten at miljøets tålegrenser overskrides. På flere områder er disse grensene allerede overskredet. Miljø- og fattigdomsutfordringene krever endringer i produksjons- og forbruksmønstre for å kople miljøbelastning fra økonomisk aktivitet. Forvaltningen av naturressursene må ivaretas gjennom en økosystemtilnærming. Økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn må ses i sammenheng på tvers av sektorer og beslutningsnivåer. Hensynet til bærekraftig utvikling må ivaretas på alle politikkområder.

Prinsipper for handling

Det er Regjeringens syn at en politikk for bærekraftig utvikling må bygge på:

Rettferdig fordeling

Vårt verdigrunnlag krever rettferdig fordeling både mellom de som lever i dag og mellom nåværende og framtidige generasjoner. Vi vil føre en politikk som bidrar til fortsatt økonomisk vekst. Veksten må skje innenfor rammen av en bærekraftig utvikling, slik at ikke kommende generasjoners muligheter til å dekke sine behov blir undergravet. Regjeringen vil føre en politikk for å bekjempe fattigdom og redusere ulikhetene både i det norske samfunnet og internasjonalt. Regjeringen vil videre­utvikle det norske velferdssamfunnet ved å satse på fellesskapsløsninger.

Internasjonal solidaritet

Fattigdommen i verden er en krenkelse av menneskeverdet, og kampen mot fattigdom og for økonomisk utvikling, demokrati og menneskerettigheter er helt sentral. Verdens land har et felles, men differensiert ansvar for å motvirke de globale miljøproblemene. De rike land har hovedansvaret for slike problemer og størst økonomiske ressurser. Men ingen land, heller ikke de fattige, kan la være å ta miljøhensyn. Det skal være en nær sammenheng mellom det vi gjør nasjonalt og Norges innsats internasjonalt. Regjeringen vil fremme prinsippet om å «tenke globalt – handle lokalt».

Føre-var-prinsippet

Miljøpolitikken skal bygge på føre-var-prinsippet om at der det er vitenskapelig usikkerhet, skal tvilen komme naturen til gode. Dette er i tråd med et langsiktig perspektiv som respekterer naturens tålegrenser. Det er avgjørende for å sikre en bærekraftig utvikling at en unngår alvorlige, irreversible miljøendringer.

Prinsippet om at forurenseren betaler

Priser bør gjenspeile kostnadene ved skade på mennesker og miljø slik at forurenserne betaler for skaden de forvolder. Politikken bør nå miljømål på en kostnadseffektiv måte. Det krever at den bygger på best mulig kunnskap. Det at forurenseren betaler, kan både redusere miljøbelastningen og bedre utnyttelsen av samfunnets øvrige ressurser.

Felles innsats

Bærekraftig utvikling angår ikke bare myndighetene, men alle i samfunnet. Dette krever en god dialog og felles innsats fra innbyggerne. Det er avgjørende at vi som forbrukere og deltakere i næringslivet velger miljøvennlig. Miljø og bærekraftig utvikling må tas opp i barnehage og skole, slik at barn og unge tidlig kan tilegne seg kunnskap om temaet. Det er også vesentlig å styrke relevant forskning, for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag både for forvaltning, forbrukere og næringsliv. Myndighetene har et ansvar for å ta i bruk gode virkemidler, gi informasjon og legge til rette for miljøvennlige valg.

7.1.1 Den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling

Regjeringen presenterte en ny og oppdatert nasjonal bærekraftstrategi – Norges strategi for bærekraftig utvikling – i Nasjonalbudsjettet 2008.

Den nye strategien erstatter både Strategien for bærekraftig utvikling fra 2002 og Den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling (Nasjonal Agenda 21), som ble lagt fram i Nasjonalbudsjettet 2004. Strategien fokuserer på hvordan Norge kan bidra til en bærekraftig utvikling både globalt og nasjonalt. En overordnet og tydelig strategi, med klare mål og tilhørende indikatorer, er et viktig verktøy for å synliggjøre utfordringene vi står overfor og øke oppslutningen om nødvendige tiltak.

Den nye strategien baserer seg på temaområder og prinsipper fra den forrige handlingsplanen, men introduserer nye mål på en rekke områder. Det nasjonale indikatorsettet for bærekraftig utvikling er samtidig blitt oppdatert.

Strategien blir fulgt opp i nasjonalbudsjettene, i perspektivmeldingen, i meldingen om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand og i andre stortingsmeldinger på de enkelte fagdepartementenes områder.

Prosessen med å utforme den nye strategien var grundig og inkluderende. Det ble gjennomført flere runder med høringer med organisasjoner, og et utkast til strategi var på offentlig høring sommeren 2007. På Regjeringens initiativ ble det også gjort en bred evaluering av Norges politikk av svenske myndigheter. Mange innspill fra organisasjonene og fra den svenske evalueringen ble tatt inn i den endelige strategien.

Strategien skal gi retning for arbeidet med bærekraftig utvikling for Regjeringen, kommuner, organisasjoner, bedrifter og den enkelte. Den skal også mobilisere til felles innsats. I dette kapitlet gis en statusrapport for Regjeringens arbeid.

7.1.2 Regjeringen gir ny giv til arbeidet med bærekraftig utvikling

Regjeringen følger opp målet i Soria Moria-erklæringen om å gjøre Norge til et foregangsland på miljø og bærekraftig utvikling. Dette omfatter en ambisiøs klimapolitikk, økt bistand og bedre handelsvilkår for fattige land, vern av biologisk mangfold, samt miljø og samfunnsansvar i offentlig og privat virksomhet.

I 2007 la Regjeringen fram en klimamelding med svært ambisiøse mål for norsk klimapolitikk. Med utgangspunkt i denne inngikk partiene på Stortinget, unntatt Fremskrittspartiet, i januar 2008 et forlik om ytterligere å heve ambisjoner og mål i klimapolitikken og styrke virkemidlene.

Norge arbeider aktivt for en ambisiøs internasjonal klimaavtale der alle land med store utslipp påtar seg utslippsforpliktelser. Den nye avtalen bør inkludere tiltak mot økte utslipp pga. avskoging, samarbeid om klimateknologi og tilpasning til klimaendringer. Det bør også etableres et regime for reduksjon av utslippene fra internasjonal skipsfart og flytrafikk. Klimaavtalen bør bygge på prinsippene fra Kyotoprotokollen, og en vesentlig del av kostnadene bør bæres av industrilandene.

Regjeringen følger opp satsingen på tiltak mot avskoging i utviklingsland med forslag om en bevilgning på 1,5 mrd. kroner i budsjettet for 2009 og en tilsagnsfullmakt på samme beløp.

Statsminister Stoltenberg har uttalt at Norge fram til 2015 vil bidra med inntil én mrd. USD for å redusere avskogingen i Amazonas. Størrelsen på det norske bidraget er avhengig av hvor godt Brasil lykkes med å redusere avskogingen. Norge er den første utenlandske bidragsyteren til Amazonas-fondet. Tiltak mot avskoging kan gi store, raske og billige reduksjoner i utslippene av klimagasser.

Stortinget har vedtatt Regjeringens forslag til et kvotesystem for klimagasser for perioden 2008 – 2012 som gjør at en større andel av klimagassutslippene nå omfattes av økonomiske virkemidler. I 2009-budsjettet følges klimapolitikken opp gjennom en rekke tiltak. Regjeringens klimapolitikk er nærmere omtalt i avsnitt 3.7.

Regjeringen følger opp målet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 ved å styrke Miljø­verndepartementets budsjett på dette området med om lag 300 mill. kroner. Økningen vil bidra til bedre kartlegging og overvåking av naturmangfoldet, at nye områder vernes, bedre forvaltning av vernede områder og styrket vern av truede dyre- og plantearter.

Som ledd i oppfølgingen av bærekraftstrategien har Regjeringen opprettet et ekspertutvalg som skal utrede nærmere hvordan hensynet til bærekraftig utvikling og klima bedre kan ivaretas i offentlige beslutningsprosesser.

Nordisk ministerråd, som er de nordiske regjeringenes samarbeidsorgan, er ansvarlig for den nordiske strategien for bærekraftig utvikling. Norge deltar aktivt i det pågående arbeidet med å utvikle en ny nordisk strategi. Norge deltar også aktivt i Baltic 21, som er et samarbeid mellom land i og rundt østersjøregionen. Baltic 21 arbeider med prosjekter for bærekraftig utvikling lokalt og regionalt.

Finansdepartementet koordinerer regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling. Dette arbeidet er en del av sentrale økonomiske politiske prosesser og omtales i regjeringens viktigste planleggingsdokument – nasjonalbudsjettet.

Alle departementer rapporterer til Finansdepartementet om sitt arbeid for bærekraftig utvikling. Finansdepartementet vil arbeide videre for å styrke koordineringen og øke vektleggingen av bærekraftshensyn i regjeringens arbeid.

7.1.3 Temaområder i bærekraftstrategien

Norges strategi for bærekraftig utvikling fokuserer på syv politikkområder. Områdene er knyttet til kjernespørsmål og hovedutfordringer for Norges arbeid. Temaområdene dekker både miljømessige, økonomiske og sosiale utfordringer for en bærekraftig utvikling. Miljøet står i en spesiell stilling fordi overskridelser av naturens tålegrenser kan være irreversible. Dette gjelder i særlig grad på områdene klima, biologisk mangfold og miljøgifter. Globalt framstår fattigdom, tap av biologisk mangfold og klimaendringer som særlig viktige utfordringer. Dette kapitlet omhandler særlig Regjeringens arbeid innen de syv temaområdene.

  1. Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom.

  2. Klima, ozonlaget og langtransporterte luftforurensninger.

  3. Biologisk mangfold og kulturminner.

  4. Naturressurser.

  5. Helse- og miljøfarlige kjemikalier.

  6. Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling.

  7. Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen.

7.1.4 Indikatorene for bærekraftig utvikling

For å belyse om samfunnsutviklingen på ulike områder går i bærekraftig retning, er det utarbeidet et indikatorsett. Settet bygger på de syv temaområdene og består av 18 indikatorer. I revisjonen av bærekraftstrategien ble det gjort enkelte endringer i indikatorene for å knytte dem nærmere til politiske mål. En ny indikator om inntektsfordeling ble lagt til for å reflektere at Regjeringen mener jevn inntektsfordeling styrker oppslutningen om felles løsninger på viktige samfunnsproblemer. Departementene benytter indikatorsettet i sine rapporteringer om arbeidet med bærekraftig utvikling.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har en sentral rolle i å følge opp indikatorene ved å rapportere årlig om utviklingen. Oppdaterte tall for 2007 ble presentert i et nytt forum for dialog med organisasjonene, Møteplassen, i juni 2008. SSB trekker i sin analyse særlig fram utfordringer knyttet til klimagassutslipp, økte inntektsforskjeller, bærekraften i offentlige finanser og varig utstøting fra arbeidslivet.

7.2 Rapportering om arbeidet med bærekraftig utvikling

Nedenfor rapporteres det om Regjeringens arbeid for bærekraftig utvikling med utgangspunkt i de syv temaområdene. Det fokuseres både på oppfølgingen av Soria Moria-erklæringen og på indikatorene for bærekraftig utvikling.

7.2.1 Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom

Regjeringen vil være en pådriver for global fattigdomsbekjempelse og internasjonalt miljøarbeid. Regjeringen vil styrke samarbeidet for å oppnå de internasjonale miljø- og utviklingsmålene, herunder en sosialt og miljømessig bærekraftig globalisering. Dette innebærer en utviklingspolitikk med fattigdomsbekjempelse i sentrum, i tråd med FNs tusenårsmål, samtidig som styrkingen av det miljørettede utviklingssamarbeidet fortsetter. Framover vil følgende stå sentralt i Regjeringens arbeid:

  • Fortsette økningen av utviklingsbistanden.

  • Styrke klimasatsingen i utviklingssamarbeidet.

  • Operasjonalisere Regjeringens skogsatsing i utviklingsland.

  • Arbeide for økt internasjonal oppslutning om fangst og lagring av karbon (CO2).

  • Beskytte naturgrunnlaget i nordområdene.

  • Øke importen fra de fattigste landene.

Norge skal være en pådriver i det internasjonale arbeidet for å slette de fattigste landenes gjeld og for å øke bevilgningene til utviklingssamarbeid.

Regjeringen vil arbeide for et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges avgjørende vekt.

Regjeringen vil arbeide for å gjøre FN til en mer effektiv og relevant partner for bærekraftig utvikling. Norge vil bygge videre på det gode samarbeidet med FNs miljøorganisasjon, UNEP, og styrke UNEPs og FNs rolle.

Bistand og gjeldslette

Bærekraftsindikator 1 er offisiell norsk bistand, nivå og andel av brutto nasjonalinntekt (BNI), jf. figur 7.1. Langsiktig bistand reduserer fattigdommen mest i land med god økonomisk politikk og gode institusjoner. FNs mål er at giverlandene skal yte 0,7 pst. av bruttonasjonalinntekten (BNI) i bistand, men kun fem land har nådd dette målet. I 2006 lå OECD-landenes offisielle bistand i gjennomsnitt på 0,30 pst. av BNI.

Figur 7.1 Offisiell norsk bistand, nivå og andel av BNI

Figur 7.1 Offisiell norsk bistand, nivå og andel av BNI

Kilde: NORAD og Statistisk sentralbyrå.

I budsjettforslaget for 2009 oppfyller Regjeringen målet i Soria Moria-erklæringen om en bistandsandel på 1 prosent av anslått BNI. Forslaget innebærer at bistanden økes til 26 182 mill. kroner. Nominelt utgjør økningen fra saldert budsjett 2008 hele 3 892 mill. kroner, eller 17,5 pst. Norsk bistand har aldri tidligere økt så mye beløpsmessig fra et år til et annet.

Sammenlignet med andre OECD-land er det norske bistandsnivået høyt.

SSB peker i sin siste rapport om indikatorene på at den norske bistanden i praksis er enda høyere enn de offisielle bistandstallene tilsier, ettersom Norge som det eneste landet i OECD i hovedsak unnlater å inkludere bilateral gjeldslette.

Handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid

Regjeringen har i St.meld. nr. 35 (2003 – 2004) Felles kamp mot fattigdom fulgt opp innstillingen fra utenrikskomiteen om at det utarbeides en handlingsplan for den samlede miljøinnsatsen i norsk utviklingssamarbeid. Den norske satsingen på miljørettet utviklingssamarbeid bygger på erkjennelsen av en klar sammenheng mellom fattiges livsvilkår og lokale og globale miljøforhold.

Handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid ble ferdigstilt i juni 2006. I tråd med planen legges det opp til økt innsats på områdene:

  • Bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold og naturressurser.

  • Forvaltning av vannressurser, vann og sanitære forhold.

  • Klimaendringer og tilgang til ren energi.

  • Miljøgifter.

Siden handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid ble lagt fram, har den samlede bistanden til slike formål økt med til sammen 1,2 mrd. kroner. Styrkingen av klima i utviklingssamarbeidet er et ledd i oppfølgingen av Regjeringens internasjonale klimastrategi. Klimaarbeidet i utviklingspolitikken har to mål: Å bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og å lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Støtte til klimatiltak er også viktig for å stimulere utviklingslandenes vilje og evne til å slutte seg til et framtidig klima­regime.

Innsatsen i 2008 skjer ved: i) opptrapping av bilateralt klimasamarbeid med Afrika og land som Kina, India og Indonesia, ii) økt satsing på klimaforskning, og iii) videreutvikling og støtte til nye multilaterale initiativ for klima og ren energi.

I 2009 vil operasjonaliseringen av Regjeringens klima- og skogsatsing stå sentralt. Likeledes vil det bli viktig framover å arbeide for å få økt oppslutning internasjonalt om fangst og lagring av CO2.

Avskoging

I klimaforliket ble et flertall på Stortinget enig om at Norge skal være en aktør for å sikre internasjonal oppslutning om tiltak mot avskoging i utvik­lingsland, og at disse utslippene skal omfattes av en ny internasjonal klimaavtale. Avskoging og skogforringelse tilsvarer nesten 20 pst. av de årlige globale utslippene. Tiltak mot avskoging kan raskt bidra til kostnadseffektive og målbare utslippsreduksjoner. Sentralt i dette arbeidet er å få etablert et troverdig måle- og overvåkingssystem. Ivaretakelse av lokalbefolkningens, inkludert urfolks, rettigheter vil være viktig i gjennomføringen av arbeidet.

I forbindelse med skogprosjekter må det blant annet settes opp strukturer og kapasitet som skal sikre en bærekraftig areal- og skogforvaltning. Ofte vil slike prosjekter gi effekt først på noe lengre sikt. Tidlige investeringer er like fullt avgjørende, og disse vil kunne øke kost-/nytteeffekten av innsatsen over tid. Det er viktig å kunne vise til framskritt og nyvinninger på neste partsmøte under klimakonvensjonen i København i desember 2009. Dette møtet blir avgjørende for å kunne inkludere tiltak mot avskoging i et nytt og mer omfattende klimaregime med utslippsforpliktelser for flere land etter 2012. Oppmerksomheten fram mot partsmøtet vil derfor være rettet mot å etablere gode prosjekter og løsninger som kan gjøre tiltak mot avskoging til en troverdig del av et slikt regime.

Regjeringen følger opp forslaget om en bevilgning på 1,5 mrd. kroner i 2009 til tiltak mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Utover dette foreslår Regjeringen å gi tilsagn om ytterligere bevilgninger til skogtiltak på til sammen 1,5 mrd. kroner. Forslaget til samlet klima- og skogsatsing er dermed 3 mrd. kroner i statsbudsjettet for 2009.

Som del av skogsatsingen har statsminister Stoltenberg uttalt at Regjeringen er villig til å bidra med inntil én mrd. USD til det brasilianske Amazonas-fondet fram til 2015.

Handel med utviklingsland

Handel er sentralt for utviklingslandenes inntekter, produktivitetsvekst og sysselsetting. Bærekraftsindikator 2, handel med utviklingsland, fanger opp utviklingen i importen fra både de minst utviklede landene (MUL) og fra utviklingsland samlet, jf. figur 7.2.

Figur 7.2 Handel med MUL og andre utviklingsland1 totalt.
 Import i mrd. kroner

Figur 7.2 Handel med MUL og andre utviklingsland1 totalt. Import i mrd. kroner

1 Land som OECD definerer som kvalifisert for å motta utviklingshjelp.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Norges import fra utviklingsland har steget betydelig de siste årene og utgjorde i 2007 rundt 61 mrd. kroner, tilsvarende 13 pst. av total norsk import. Den kraftige økningen henger i stor grad sammen med større import fra Kina. I 2007 var importen fra MUL 1,7 mrd. kroner i alt, tilsvarende 0,4 pst. av all import til Norge. Importen fra MUL i Afrika utgjorde 1,1 mrd. kroner. Samlet import fra afrikanske land som andel av norsk import ligger fortsatt på beskjedne 1,4 pst.

Norge vil bidra til at de fattige landene kan få utnytte sine komparative fortrinn i handel med andre land. Regjeringen arbeider for en differensiert handelspolitikk som kan styrke mulighetene for økt norsk import fra de fattigste landene. Ordningen med toll- og kvotefri adgang for MUL til det norske markedet synes ikke å ha hatt stor virkning. Regjeringen har på denne bakgrunn tatt flere initiativ for å forsøke å øke importen fra de fattigste landene, også i Afrika.

Regjeringen har lagt fram en handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid (Aid for Trade). Planen tar sikte på å styrke landenes egen kapasitet og kompetanse, slik at de blir i stand til å utnytte sine handelspreferanser. Regjeringen vil målrette bistand med dette for øye.

Flertallet i finanskomiteen har bedt Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av muligheten for å bedre markedsadgangen for varer fra Swaziland. Det har vært påpekt at Botswana og Namibia har høyere BNI per innbygger enn Swaziland, men likevel får eksportere inntil 2 700 tonn kjøtt tollfritt til Norge gjennom et særlig unntak i GSP-ordningen. Det foreslås i årets budsjett at særordningen i GSP for Botswana og Namibia utvides til å omfatte Swaziland. Dette vil gi tollfri import for alle varer, med unntak som er angitt for visse landbruksvarer. Når det gjelder storfekjøtt foreslås at det etableres et eget indikativt tak på 500 tonn pr år.

Olje for utvikling

Gjennom 40 år med petroleumsproduksjon har Norge høstet erfaringer med effektiv verdiskaping og forvaltning av store petroleumsinntekter. Mange utviklingsland ønsker å lære av disse erfaringene. Norge lanserte høsten 2005 programmet Olje for utvikling. Formålet er å overføre norsk kompetanse slik at utviklingsland kan forvalte petroleumsressursene på en måte som bidrar til varig reduksjon av fattigdom. Programmet har en bred tilnærming og omfatter ressursforvaltning, inntektsforvaltning, skattlegging og miljøhensyn. Dette er et bidrag til at forvaltningen av naturressursene i utviklingsland kan gi en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling. Programmet har vokst raskt som en følge av økende etterspørsel etter programmets tjenester, og det samarbeider i dag med rundt 25 land.

7.2.2 Klima, ozonlaget og langtransporterte luftforurensninger

Klimaproblemet er trolig den største miljøutfordringen verden står overfor. Målet for den globale innsatsen gjennom Klimakonvensjonen er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som er lavt nok til å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Regjeringen har besluttet at Norge, i likhet med EU, skal arbeide for at den globale temperaturøkningen holdes under 2 °C sammenlignet med førindustrielt nivå.

Regjeringen har en tredelt strategi for å nå målene i klimapolitikken. En bedre internasjonal klimaavtale er det første og viktigste elementet. Det andre er at Norge må bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland og raskt voksende økonomier som Kina, India m.fl. Det tredje er at innsatsen for reduksjon av utslipp i Norge intensiveres.

Kyotoprotokollen fra 1997 er et viktig første steg mot Klimakonvensjonens langsiktige mål. Protokollen fastsetter utslippsforpliktelser for deltakerlandene for perioden 2008 – 2012, jf. figur 7.3.

Figur 7.3 Norske utslipp av klimagasser relatert til Kyotomålet

Figur 7.3 Norske utslipp av klimagasser relatert til Kyotomålet

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Regjeringen har både kortsiktige og langsiktige klimamål. Regjeringens klimapolitikk er nærmere omtalt i avsnitt 3.7.

Norske utslipp av klimagasser, som er bærekraftsindikator 3, var i 2007 på 55,0 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Dette er en økning på nesten 3 pst. i forhold til 2006. Veksten i 2007 skyldes først og fremst oppstartsproblemene ved StatoilHydros anlegg på Melkøya. Utslippene er nærmere 11 pst. høyere enn i 1990, og om lag 10 pst. høyere enn den kvotemengden Norge er tildelt under Kyoto-protokollen for perioden 2008 – 2012. Dette er noe over nivået i det tidligere toppåret 2004.

Transport

Veitrafikk og innenriks luftfart står for om lag en firedel av de norske klimautslippene og er blant sektorene hvor utslippene har økt mest. I Soria Moria-erklæringen ble det varslet en omlegging av bil- og drivstoffavgiftene for å stimulere til sikrere og mer miljøvennlige biler. I 2007 ble CO2-avgiften for innenriks luftfart økt. Slagvolum ble erstattet med CO2-utslipp som beregningsgrunnlag for engangsavgiften for bil. Arbeidet med omlegging av bilavgiftene i mer miljøvennlig retning fortsetter. Omleggingen av engangsavgiften forsterkes ytterligere i Regjeringens forslag til budsjett for 2009, ved at det gis sterkere incentiver til å kjøpe biler med lave CO2-utslipp.

Regjeringen foreslår, i tråd med klimaforliket, en dobling av bevilgningen til belønningsordningen for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk i byområdene, til om lag 325 mill. kroner. Videre foreslår Regjeringen at det bevilges 50 mill. kroner i tilskudd til miljøvennlig transport gjennom TRANSNOVA-prosjektet.

Regjeringen foreslår å øke bevilgningen til jernbaneformål med om lag 1,3 mrd. kroner i 2009, sammenliknet med saldert budsjett for 2008 – til 7,1 mrd. kroner. Med dette vil Regjeringen mer enn oppfylle Stortingets vedtak om jernbaneinvesteringer i Nasjonal transportplan for perioden 2006 til 2009.

Fangst og lagring av CO2

Norge er ledende innenfor satsingen på fangst og sikker lagring av CO2. Denne teknologien vil være et av de viktigste virkemidlene i kampen mot global oppvarming. Staten inngikk i 2006 en avtale med Statoil ASA om å etablere verdens største fullskala CO2-håndteringsanlegg ved det planlagte kraftvarmeverket på Mongstad. For å redusere teknisk og økonomisk risiko vil prosjektet foregå i to steg. Første steg er å etablere et testsenter for å utvikle og teste ny CO2-håndteringsteknologi. Andre steg er fullskala fangst, transport og lagring av CO2, som skal være på plass innen utløpet av 2014. Prosjektet på Mongstad blir verdens største i sitt slag og innebærer at en beveger seg fra utredning til bygging av anlegg for fangst av CO2. Anlegget vil i første steg dimensjoneres slik at flere ulike teknologiløsninger kan testes parallelt. Formålet er å sikre at teknologiutviklingen i Norge får en bred internasjonal anvendelse og ikke blir prosjektspesifikk og særnorsk. I tillegg arbeider Gassnova SF med å planlegge fullskala fangst, transport og lagring av CO2 tilknyttet gasskraftverket på Kårstø.

Det foreslås i 2009 totalt bevilget 1 755 mill. kroner til videre arbeid med CO2-håndtering på Kårstø og Mongstad, samt drift av Gassnova SF, som ivaretar statens interesser knyttet til CO2-håndtering. I tillegg blir CLIMIT-programmet, som skal bidra til å utvikle løsninger for håndtering av CO2, foreslått styrket med 20 mill. kroner til totalt om lag 150 mill. kroner. Videre foreslås det bevilget 20 mill. kroner til arbeid med CO2-håndtering internasjonalt. Samlet innebærer dette at det foreslås bevilget 1 925 mill. kroner til arbeid med CO2-håndtering over Olje- og energidepartementets budsjett for 2009, en økning på om lag 800 mill. kroner.

Som en oppfølging av klimaforliket foreslås bevilgningene til forskning og utvikling innen fornybare energikilder og karbonfangst og -lagring til sammen økt med 300 mill. kroner fra saldert budsjett 2008. Partene i klimaforliket ble også enige om at det skal opprettes et demonstrasjonsprogram for utvikling og introduksjon av nye fornybare energiteknologier offshore med en ramme på 150 mill. kroner i statsbudsjettet for 2009. Olje- og energidepartementet har fulgt opp dette.

Langtransporterte luftforurensninger

Gøteborgprotokollen setter tak for utslipp av fire langtransporterte gasser i 2010 (bærekraftsindikator 4). Tre av gassene, NOX(nitrogenoksider), SO2 (svoveldioksyd) og NH3(ammoniakk), har forsurende virkninger. Norge har forpliktet seg til å redusere de årlige utslippene av NOX til maksimalt 156 000 tonn. Foreløpige tall viser at Norges utslipp i 2007 var på 190 000 tonn, jf. figur 7.4. Dette er 10,6 pst. lavere enn i 1990. Utslippene må imidlertid ned med ytterligere 18 pst. fram mot 2010 for at Norge skal overholde utslippsforpliktelsen i Gøteborgprotokollen.

Figur 7.4 Utslipp av langtransporterte luftforurensninger og utslippsforpliktelser
 under Gøteborgprotokollen. 1 000 tonn

Figur 7.4 Utslipp av langtransporterte luftforurensninger og utslippsforpliktelser under Gøteborgprotokollen. 1 000 tonn

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Fra 2007 ble det innført en NOX-avgift som dekket om lag 55 pst. av de norske utslippene. Det ble samtidig gitt adgang til midlertidig avgiftsfritak for kilder omfattet av en miljøavtale om gjennomføring av NOX-reduserende tiltak i samsvar med det norske NOX-målet. I januar 2008 ble det enighet om en slik miljø­avtale mellom staten ved Miljøverndepartementet og 14 næringsorganisasjoner. Avtalen innebærer at bedriftene fra 2008 til og med 2010 unntas fra NOX-avgift mot at de reduserer utslippene med til sammen 30 000 tonn. Avtalebedriftene vil selv sette opp et fond – Næringslivets NOX-fond – som skal finansiere tiltak der dette er mest kostnadseffektivt. Fondet blir finansiert ved innbetalinger fra bedriftene i henhold til deres utslipp. Avtalen skal redusere bedriftenes kostnader betydelig og samtidig gi økt sikkerhet om at målet vil nås. Reduksjonen skal være fullt ut gjennomført innen utgangen av 2011. Hvis næringsorganisasjonene ikke har oppfylt minst 90 pst. av den årlige forpliktelsen innen fristen, må de betale avgift for det aktuelle året. Avtalen vil kunne gi et vesentlig bidrag til at Norge oppfyller NOX-forpliktelsen i Gøteborgprotokollen. Regjeringen vil vurdere hvordan utslippsreduksjoner kan gjennomføres også fra kilder som ikke er omfattet av avtalen.

Som figur 7.4 viser, ligger Norge an til å oppfylle Gøteborgprotokollens forpliktelser når det gjelder reduksjon i utslippene av de andre gassene, NH3,SO2og flyktige hydrokarboner (NMVOC).

Norge arbeider innenfor FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, for et mer effektivt regelverk for å redusere skipsfartens utslipp til luft, som utgjør om lag 2 pst. av de globale utslippene av klimagasser. I 2005 tok Norge initiativ i IMO til å revidere anneks VI til MARPOL for utslipp til luft fra internasjonal skipsfart og fikk i mars 2008 gjennomslag for et konkret forslag til revisjon. De nye kravene har virkning både for SO2 og NOX. Et av kravene er forbud mot tungolje. Det betyr at tungolje vil bli faset ut som drivstoff på skip og erstattet med et renere drivstoff. Utslipp til luft vil da gå ned, samtidig som det vil bli mindre forurensning hvis det skulle skje et skipshavari nær land. Revisjonen skal behandles høsten 2008. Tungoljeforbudet vil senest tre i kraft i 2025.

7.2.3 Biologisk mangfold og kulturminner

Biologisk mangfold

Norge har som mål å stanse tapet av det biologiske mangfoldet innen 2010. Regjeringen følger opp målet ved å styrke Miljøverndepartementets budsjett på dette området med om lag 300 mill. kroner i 2009.

Naturen skal forvaltes slik at arter som finnes naturlig, sikres i levedyktige bestander. Variasjonen av naturtyper og landskap skal opprettholdes og sikre det biologiske mangfoldets fortsatte utviklingsmuligheter. For å nå målene er det satt i verk en rekke tiltak.

Mange truede dyre- og plantearter lever i skog, og det å bevare gamle og naturlige skogsområder er derfor viktig for det biologiske mangfoldet. Regjeringen har tatt stilling til verneomfanget i Trillemarka-Rollagsfjell, som er Norges største område med naturlig skog. Vernevedtak er planlagt høsten 2008. Skogvernet styrkes ytterligere i 2009-budsjettet.

Regjeringen vil også styrke forvaltning og skjøtsel av vernede områder og tiltak for truede arter. Det er etablert et nasjonalt program for kartlegging og overvåking som vil gi en indikasjon på i hvilken grad Norge klarer å nå sine mål. Regjeringen vil intensivere innsatsen mot spredning av fremmede arter. Et moderne og helhetlig lovverk er et viktig virkemiddel. Regjeringen vil derfor legge fram forslag til en ny lov om forvaltning av naturens mangfold.

Utviklingen i fuglebestander vurdereres som en god indikasjon på økosystemets tilstand ettersom fuglene representerer forskjellige nivåer i næringskjeden. Bærekraftsindikator 5, bestandsutviklingen for hekkende fugl i økosystemer på land, forsøker å fange opp utviklingen i fuglebestanden, jf. figur 7.5. Det er ingen entydige trender for utviklingen av fuglebestander i fjellet, skogen og kulturlandskapet. For alle tre seriene er datagrunnlaget mangelfullt og ikke representativt for landet som helhet. Et system som skal sikre representative data fra hele landet, er under oppbygging.

Figur 7.5 Bestandsutvikling for hekkende fugl1

Figur 7.5 Bestandsutvikling for hekkende fugl1

1 Indeksen er basert på foreløpige og ufullstendige data.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Flere sjøfuglbestander langs norskekysten har hatt en urovekkende tilbakegang. For å styrke kunnskapen på dette området startet Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet i 2005 opp sjøfuglprogrammet SEAPOP i samarbeid med oljenæringen. SEAPOP ble gjort landsdekkende i 2008.

Regjeringen styrker arbeidet med handlingsplaner for utvalgte, truede arter. Norge er det eneste landet i Europa som har intakte høyfjells­økosystemer med bestander av villrein. Arten er under sterkt press, og dens leveområder må derfor sikres.

Regjeringen vil, med unntak for Tysfjord-Hellemobotn, fullføre nasjonalparkplanen innen utløpet av 2010. Skjøtselen av verneområdene vil bli styrket. St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand slår fast ytterligere mål, virkemidler og tiltak for arbeidet med biologisk mangfold.

Bærekraftsindikatorene nr. 6 og 7, vannsystemer, hhv. ferskvann og kystvann, med god eller svært god økologisk status, er gjengitt i figur 7.6 og 7.7. Resultatene baserer seg på en samlet faglig vurdering av vannmiljøet basert på dagens tilstand og trusselbildet. Både forurensning, vanndisponering og naturmangfold trekkes inn i vurderingen av antatt tilstand i vannforekomstene i 2015. Målet er å oppnå god tilstand i alle vannforekomster, både med hensyn til forurensning (kjemisk tilstand) og naturmangfold (økologisk tilstand). Det pågår for tiden en omfattende kartlegging av miljøtilstanden i norske vannforekomster.

Figur 7.6 Andel vannforekomster1 (kystvann) med antatt god økologisk
 status i 2015

Figur 7.6 Andel vannforekomster1 (kystvann) med antatt god økologisk status i 2015

1 Antall undersøkte lokaliteter er angitt i parentes.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Vannportalen.

Figur 7.7 Andel vannforekomster1 (ferskvann) med antatt god økologisk
 status i 2015

Figur 7.7 Andel vannforekomster1 (ferskvann) med antatt god økologisk status i 2015

1 Antall undersøkte lokaliteter er angitt i parentes.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Vannportalen.

Statistisk sentralbyrå viser til at over halvparten av ferskvannslokalitetene er vurdert til å ha god eller svært god vannmiljøkvalitet. Andelen innsjøer med denne karakteristikken er lavest i vannregionene Glomma, Vest-Viken, Sør-Vest og Vestlandet. Mange av de vurderte vannforekomstene har usikker økologisk status, men vil trolig bli kategorisert til god vannmiljøtilstand som følge av at overvåkingen er utvidet. EUs rammedirektiv for vann er nå tatt inn i norsk rett, og Regjeringen styrker vannforvaltningen for å følge opp direktivet.

Regjeringen la fram St.prp. nr. 32 (2006 – 2007) om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder i desember 2006. Stortinget vedtok ferdigstilling av ordningen våren 2007. Ordningen består etter dette av 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder, slik at om lag tre firedeler av Norges samlede villaksressurs gis en særskilt beskyttelse.

Spredning av fremmede arter er en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet. En nasjonal strategi mot fremmede, skadelige arter ble lagt fram i mai 2007. En stor trussel skyldes ballastvann i skip fra andre deler av verden. IMO vedtok i 2004 en ny konvensjon om håndtering og rensing av ballastvann. Konvensjonen fastslår at i en overgangsperiode skal ballastvann skiftes ut i åpent farvann. Rensing av ballastvannet vil bli innført over en tidsperiode fra 2009 til 2016, avhengig av skipets størrelse og byggeår. Konvensjonen er ennå ikke trådt i kraft.

Det mangler kunnskap om helse- og miljøeffekter ved bruk av genmodifiserte organismer. Dette tilsier en fortsatt restriktiv holdning på området. For å bidra til økt kunnskap går Regjeringen inn for at Senter for biosikkerhet blir et nasjonalt kompetansesenter for trygg bruk av genteknologi. Det nasjonale regelverket for genmodifiserte produkter som trådte i kraft høsten 2005, er i tråd med EUs regelverk. Norge har fått gjennomslag i EU for at vi kan avgjøre hvilke genmodifiserte organismer som kan selges og settes ut i miljøet i Norge. Regjeringen forhandler med EU om innlemmelse av EUs regelverk for genmodifisert mat og fôr under EØS-avtalen. Norge ønsker å kunne forby enkeltprodukter selv om EU godkjenner dem.

Kulturminner

Kulturminner og kulturmiljøer er utsatt for forfall og skader. Kulturminneloven og internasjonale avtaler forutsetter at særlig viktige kulturminner blir tatt vare på. Regjeringen vil sikre at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer gir grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping.

Et av de nasjonale resultatmålene i kulturminnepolitikken er at alle fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer skal være sikret og ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020. Bærekraftsindikator 8, tilstandsgraden for fredete bygninger, jf. figur 7.8. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å få oversikt over tilstanden i fredete bygninger for å kunne verne kulturarven mer effektivt. Siden rapporteringen i Nasjonalbudsjettet 2008 er antallet bygninger som gjenstår å registrere nesten halvert, fra 1600 til 850.

Figur 7.8 Status for tilstandsgraden for fredete bygninger i privat eie
 pr. mai 2008. Antall bygninger

Figur 7.8 Status for tilstandsgraden for fredete bygninger i privat eie pr. mai 2008. Antall bygninger

Kilde: Riksantikvaren.

Arbeidet med fredete bygninger i privat eie har hatt høy prioritet, og den negative tendensen i tilstanden er i ferd med å snu. Riksantikvaren tar sikte på å ferdigstille tilstandsregistreringene i alle fylker i løpet av 2008. I tillegg utvikler Riksantikvaren en metode for å beregne totale utbedringskostnader for fredete bygninger. De nasjonale målene skal nås gjennom ti bevaringsprogrammer for fredete og fredningsverdige kulturminner. 2009 er utpekt til et offisielt Kulturminneår. Miljøverndepartementets budsjett styrkes, blant annet til bevaringsprogrammene og verdiskapingsprogrammet. Fondskapitalen i Kulturminnefondet økes samtidig med 200 mill. kroner.

7.2.4 Naturressurser

Produksjon og forbruk av energi

Norges betydelige naturressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte, i tråd med føre-var-prinsippet. Regjeringen vil sikre at Norge skal være en miljøvennlig energinasjon og ledende innenfor utviklingen av miljøvennlig energi. Satsing på fangst og sikker lagring av CO2, energieffektivisering, fornybar varme og fornybar elektrisitet er sentrale elementer i denne politikken. Av hensyn til miljøet er det viktig å redusere energiintensiteten i økonomien og stimulere til økt bruk av fornybar energi.

Samlet energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt, bærekraftsindikator nr. 9, er gjengitt i figur 7.9. Indikatoren fanger opp hvordan effektiviteten i samfunnets bruk av energiressurser utvikler seg over tid, men påvirkes også av endringer i næringsstrukturen. Norge har hatt en svakere vekst i innenlandsk energiforbruk enn i verdiskaping (BNP) de siste 30 årene.

Figur 7.9 Samlet energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt1,
 og energibruk fordelt på fornybare og ikke-fornybare kilder

Figur 7.9 Samlet energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt1, og energibruk fordelt på fornybare og ikke-fornybare kilder

1 BNP i faste priser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Energiforbruket har likevel økt med i underkant av 68 pst. i samme periode. Økningen kan langt på vei forklares av økt økonomisk aktivitet og av en økning i folketallet på om lag 17 pst. i perioden. I Norge sto fornybare kilder for om lag 45 pst. av samlet energiforbruk i 2006. Dette var omtrent samme andel som 30 år tidligere. Til sammenligning var gjennomsnittet i industrilandene 6,2 pst. i 2005.

Norsk vannkraft bidrar ikke til utslipp av klimagasser, men ytterligere utbygging av vassdrag har konsekvenser for naturen og kan ha innvirkning på det biologiske mangfoldet. Regjeringen vil sikre en bærekraftig forvaltning av vassdragsnaturen. For å bevare verdifull vassdragsnatur skal det legges til rette for bedre utnyttelse av eksisterende vannkraftstruktur og etablering av nye kraftverk som gir god ressursutnyttelse uten at naturmangfold, friluftsliv eller store landskapsverdier går tapt. Regjeringen gjennomgår nå Samlet plan for vassdrag med sikte på å konkludere i løpet av 2008.

Som et ledd i arbeidet med å sikre vern av viktig vassdragsnatur vil regjeringen legge frem forslag om å verne Vefsna fra kraftutbygging, sammen med vurdering av vern av Øystesevassdraget, Langvella og Tovdalsvassdraget.

Olje- og gassvirksomheten

Olje- og gassvirksomheten medfører utslipp til luft av blant annet CO2 og NOX. Myndighetene benytter flere virkemidler for å regulere slike utslipp, som CO2-avgiften, klimakvoteloven og NOX-avgift og -avtale. I tillegg stilles det teknologi- og miljøkrav i forbindelse med behandling av planer for utbygging, anlegg og drift. Et av kravene som stilles, er at planen skal inneholde en analyse av muligheten for kraftforsyning fra land. Dette gjelder både nye feltutbygginger og større modifikasjoner på eksisterende felt. Oljedirektoratet, Statens forurensningstilsyn, Norges vassdrags- og energidirektorat og Petroleumstilsynet la i januar 2008 fram en rapport om kraft fra land til eksisterende innretninger på sokkelen. Kraft fra land vil fortsatt være et viktig tiltak for å redusere utslipp fra sokkelen. Samtidig viser rapporten at tiltakskostnaden for å elektrifisere eksisterende innretninger er svært høy, og at det derfor er mest aktuelt å vurdere kraft fra land for nye felt. Dette innebærer at også andre tiltak enn krafttilførsel fra land må vurderes.

Som følge av den strenge reguleringen av utslipp til luft er norsk olje- og gassvirksomhet langt framme i utvikling av energieffektive løsninger offshore. CO2-utslippene per produserte enhet petroleum er lave sammenliknet med de fleste andre land. Norges utslipp per produsert enhet var i 2006 47 kilo per Sm3 oljeekvivalenter, mens det internasjonale gjennomsnittet lå på om lag 120 kilo.

I olje- og gassvirksomheten er det etablert et mål om null miljøfarlige utslipp til sjø. Målet er basert på føre-var-prinsippet, og skal sikre at utslipp til sjø av olje og miljøfarlige stoffer ikke fører til uakseptabel helse- eller miljøskade. De siste årene har oljevirksomheten gjennomført en rekke tiltak for å redusere slike utslipp. Dette har gjort at utslippene er blitt stabilisert til tross for at feltene blir eldre. Industrien gjennomfører ytterligere tiltak i 2008. Tall fra Oljedirektoratet viser at olje- og gassindustrien siden 2002 har investert om lag 6 mrd. kroner i tiltak mot utslipp til sjø.

Området Barentshavet – Lofoten er ansett som særskilt sårbart. Det er derfor etablert strenge krav til utslipp fra olje- og gassvirksomheten i dette området. Det skal ikke være utslipp til sjø ved normal drift. Regjeringen vil i 2009 vurdere måloppnåelsen og behovet for ytterligere tiltak.

Regjeringens satsing på miljøvennlig energiomlegging

For å styrke utviklingen av miljøvennlig energi er det grunnleggende å ha langsiktige og stabile rammebetingelser for arbeidet med energieffektivisering og fornybar energi. Enova står sentralt i dette arbeidet. Regjeringen har opprettet Grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering. Det ble bevilget et innskudd på 10 mrd. kroner i 2007. Regjeringen foreslår en dobling av fondet ved å skyte inn ytterligere 10 mrd. kroner i statsbudsjettet for 2009. Avkastningen fra grunnfondet, som bidrar til å finansiere Enova, anslås å bli mer enn 900 mill. kroner årlig når fondskapitalen kommer opp i 20 mrd. kroner. Enovas satsing finansieres også ved et påslag på nettariffen på 1 øre/kWh, noe som forventes å gi en inntekt på om lag 740 mill. kroner i 2009.

Enova gir også betydelig støtte til miljøvennlige oppvarmingsløsninger og strømsparing i husholdninger. Enova vil disponere til sammen om lag 100 mill. kroner til slike formål i 2008.

Det er en forståelse mellom Norge og Sverige om å legge til rette for utvikling av et felles sertifikatmarked for fornybar elektrisitet. Det er en ambisjon at de sentrale prinsipper for hvordan markedet skal utformes og andre relevante spørsmål skal være på plass senest 1. oktober 2009.

Økt utbygging av miljøvennlig vindkraft

Regjeringen har styrket den regionale og nasjonale samordningen av vindkraft- og nettanlegg i behandlingen av konsesjonssøknader og ved at det lages regionale planer for vindkraft. Dette skal bidra til en bedre vurdering av de samlede virkningene av flere potensielle utbygginger innenfor en region samtidig med en mer effektiv og forutsigbar konsesjonsbehandling. I 2007 fastsatte Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet har i 2008 gitt og stadfestet endelige konsesjoner til fire vindkraftanlegg som kan gi en samlet årlig produksjon på om lag 750 GWh. Enova har i 2008 gjennomført en søknadsrunde på vindkraftstøtte.

Økt satsing på vindkraft kan virke inn på den naturlige bestandsutviklingen av hekkende fugl. Livsvilkårene til utsatte fuglearter vil derfor være et viktig hensyn under konsesjonsbehandlingen. NVE har satt i gang et eget FoU-prosjekt på vindkraft og fugl.

Marine ressurser

Soria Moria-erklæringen slår fast at Norges marine ressurser må forvaltes med sikte på høyest mulig langsiktig ressursuttak innenfor bærekraftige rammer og et mest mulig stabilt uttak fra år til år. Langsiktig og bærekraftig forvaltning basert på god kunnskap er avgjørende for å beskytte produksjonsevnen i havet.

Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene innebærer at bestandene ikke høstes ned til et nivå der det er fare for reproduksjonen. Bærekraftsindikator 10, gytebestand for nordøstarktisk torsk og for norsk vårgytende sild sammenlignet med føre-var-grenseverdier. Indikatoren fanger opp hvorvidt våre to viktigste fiskebestander forvaltes bærekraftig, jf. figur 7.10.

Figur 7.10 Beregnet gytebestand for nordøstarktisk torsk og norsk
 vårgytende sild sammenlignet med føre-var-grenseverdi

Figur 7.10 Beregnet gytebestand for nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende sild sammenlignet med føre-var-grenseverdi

Kilde: Havforskningsinstituttet og ICES.

Nordøstarktisk torsk har i henhold til Det internasjonale råd for havforskning (ICES) god reproduksjonsevne og beskattes bærekraftig. I beregningene er det lagt til grunn et urapportert fiske på 41 000 tonn i 2007. Fra 2005 til 2007 er det urapporterte fisket redusert med om lag 60 pst. ifølge beregninger utført ved Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet. Nedgangen i overfisket er et resultat av målrettet arbeid av Regjeringen og våre samarbeidende staters fiskerimyndigheter.

For neste år anbefaler ICES en økning i fisket med 43 000 tonn torsk til totalt 473 000 tonn. Det er flere år siden det ble anbefalt et tilsvarende høyt uttak av denne bestanden. Høstingsregelen som Norge og Russland har vedtatt, er evaluert til å være føre-var. Urapportert fiske har imidlertid tidligere bidratt til en betydelig høyere beskatning enn det regelen forutsetter.

Vurderingen fra ICES er at bestanden av norsk vårgytende sild har full reproduksjonskapasitet, og blir høstet bærekraftig. Den sterke 2002-årsklassen dominerer på gytebestanden sammen med 1998- og 1999-årsklassene, i tillegg er 2004-årsklassen sterk.

Et viktig fundament for bærekraftig ressursforvaltning er kunnskap om og overvåkning av havets ressurser og miljø. Havforskningsinstituttet koordinerer Marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO-programmet). Databasen skal legge grunnlaget for forvaltning av biologisk mangfold og følsomme habitater, samt bedre kunnskapsgrunnlaget for økosystembasert forvaltning og bærekraftig utnyttelse av ressursene. I 2008 ble MAREANO styrket med 9 mill. kroner. Regjeringen foreslår å styrke programmet med ytterligere 18,9 mill. kroner i 2009.

For å sikre bærekraftige fiskerier er det viktig å bekjempe det ulovlige, uregulerte og urapporterte fisket (UUU-fiske). Med bakgrunn i dette ble Fiskeridirektoratet styrket med 10 mill. kroner i 2008 som en opptrapping av arbeidet mot UUU-fiske.

Jordbruk og kulturlandskap

Sikring av verdifulle jordbruksareal og kulturlandskap er en prioritert oppgave for Regjeringen. Regjeringen har som mål å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene. Som ledd i å styrke jordvernet har Regjeringen gitt Statens jordbruksforvaltning innsigelsesrett mot kommunale planvedtak.

Omdisponering av dyrket og dyrkbar mark medfører tap av de mest produktive områdene i landet. Dette trekker ned oppfyllelsen av bærekraftsindikator 11, irreversibel avgang av produktivt areal. Det finnes ifølge SSB foreløpig ikke eksakte data for avgang av produktivt areal, og det er et definisjonsspørsmål hva som skal inkluderes i kategorien. SSB peker likevel på at det er registrert en samlet irreversibel omdisponering av ca. 273 000 dekar dyrket jord etter plan- og bygningsloven og jordloven i Norge fra 1976 til 2004. Dette tilsvarer f.eks. om lag 2,1 ganger det bebygde området innenfor Oslo kommune. Omdisponeringen av dyrkbar mark er litt mindre, rundt 200 000 dekar.

Landbruks- og matdepartementet opplyser at nye tall viser at omdisponert areal i 2007 er mindre enn i perioden 2002 – 2004, men klart høyere enn i 2005 og 2006. Økningen i antallet innsigelser gir støtte til antakelsen om en reell reduksjon i omdisponeringen, og at jordvernet nå praktiseres strengere enn tidligere. Mange kommuner fremmer imidlertid fortsatt planer som innebærer betydelig nedbygging av dyrket jord. LMD ser dermed store utfordringer knyttet til å nå målet om at den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene skal halveres innen 2010.

Regjeringen arbeider for å oppnå god dokumentasjon og forvaltning av spesielt verdifulle kulturlandskap innen 2010. Områder som gror igjen med skog, må skjøttes med tanke på næring og rekreasjon.

Tilveksten i norske skoger er i dag langt større enn avvirkingen. Det er rom for å øke utnyttelsen av skogressursene gjennom et bærekraftig skogbruk. Bruk av trevirke vil gi miljøfordeler dersom det erstatter mer energikrevende materialer. Trevirke er en kilde til klimanøytral energi. Regjeringens satsing på økt avvirking kan derfor bidra til å nå miljømål.

7.2.5 Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Mange kjemikalier brytes svært langsomt ned i naturen og kan derfor hope seg opp i nærings­kjedene. Dette representerer en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyningen og helsen til kommende generasjoner. Regjeringens mål er at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige stoffer ikke skal føre til helseskader, skader på økosystemer eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

Bærekraftsindikator 12, potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige stoffer, viser mengden av farlige stoffer som slippes ut i omgivelsene et bestemt år, og som vi dermed kan eksponeres for og bli skadet av, jf. figur 7.11. I perioden 2002 – 2006 har det vært en reduksjon i utslipp av CMR-stoffer (som blant annet bidrar til kreft) og kronisk giftige stoffer. Utslipp av allergifremkallende stoffer har vært relativt stabil. Utslippene av miljøklassifiserte stoffer med langtidsvirkninger økte fra 2002 til 2004, men har avtatt fram mot 2006. Resultatene må tolkes med forsiktighet da det arbeides med å forbedre beregningsmodellen.

Figur 7.11 Potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige
 stoffer 2002–2006. Indeks 2002=1

Figur 7.11 Potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige stoffer 2002–2006. Indeks 2002=1

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Selv om utslippene av enkelte av de farligste miljøgiftene er redusert, har den samlede bruken av kjemiske stoffer økt. Innenfor EØS-området brukes i dag anslagsvis 50 000 forskjellige kjemikalier. For mange av disse har vi lite informasjon om helse- og miljøkonsekvensene. Gjennom REACH-forordningen, som nå har trådt i kraft i hele EØS-området, er det innført en felles politikk på kjemikalieområdet. Arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 14 (2006 – 2007) Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid. I meldingen slår Regjeringen fast at de mest skadelige stoffene vil bli særlig prioritert. Utslippene av disse skal reduseres vesentlig innen 2010 og stanses innen 2020. Et offentlig utvalg skal vurdere virkemiddelbruken for å nå 2020-målet.

Regjeringen skal være pådriver for strengere internasjonal regulering av helse- og miljøfarlige kjemikalier.

7.2.6 Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling

Hovedlinjene i Regjeringens økonomiske politikk er omtalt i kapittel 1 og 3 i denne meldingen. Det framgår der at Regjeringen vil følge retningslinjene for en gradvis innfasing av petroleumsinntektene i økonomien. Retningslinjene innebærer at statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i sin helhet overføres til Statens pensjonsfond – Utland, mens bruken av petroleumsinntekter over tid skal tilsvare forventet realavkastning av fondet, anslått til 4 pst. På den måten får også kommende generasjoner nyte godt av petroleumsformuen.

Bevaring av nasjonalformuen for kommende generasjoner

Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede nasjonale ressursbasen, som består av menneskelig kapital, natur- og miljøkapital, realkapital og netto fordringer på utlandet. Det er først og fremst menneskelige ressurser – eller humankapitalen – som gjør Norge til et rikt land. Beregninger viser at denne kapitalen utgjør 75 pst. av nasjonalformuen, mens olje- og gassreservene utgjør 12 pst. Beregningene viser videre at nasjonalformuen per innbygger er økende. Formuesforvaltningen er derfor på en bærekraftig kurs til tross for at olje- og gassforekomstene i Nordsjøen etter hvert tømmes.

Nasjonalinntekten kan betraktes som den markedsmessige avkastningen av nasjonalformuen. Bærekraftsindikator 13, netto nasjonalinntekt per innbygger fordelt på kilder, fanger opp hvordan denne utvikler seg, jf. figur 7.12. Indikatoren viser at menneskelige ressurser og miljøkapital har dominerende betydning for økonomisk velferd. Samtidig er uttak av ikke-fornybare naturressurser, det vil i all hovedsak si olje og gass, en meget viktig kilde til inntekt for Norge. Denne kildens betydning har økt fra å utgjøre 5 pst. av vår inntekt i perioden 1986 – 1990 til å utgjøre 20 pst. i 2006 – 2007. Likevel er bidraget fra humankapitalen viktigst. Den utgjør hele 69 pst. i snitt over de to årene 2006 og 2007.

Figur 7.12 Netto nasjonalinntekt1 per innbygger fordelt på kilder.
 1 000 kroner

Figur 7.12 Netto nasjonalinntekt1 per innbygger fordelt på kilder. 1 000 kroner

1 Faste 2007-priser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

SSBs analyser viser at uttak av fornybare naturressurser bidrar lite til netto nasjonalinntekt. Dette skyldes langt på vei at jordbruket i beregningen kommer ut med en stor negativ inntekt som følge av de store subsidiene til næringen. De positive inntektene fra skogbruk, fiskeoppdrett og vannkraft veier opp for dette, men ikke mer enn at bidraget fra de fornybare naturressursene totalt blir omtrent null.

Store inntektsforskjeller og høy arbeidsledighet i et samfunn bidrar til å svekke oppslutningen om fellesskapsløsninger på samfunnsmessige utfordringer, herunder utfordringer knyttet til bærekraftig utvikling og klima. I de nordiske landene er et godt fungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting og omfordeling gjennom lønnsdannelsen sentralt for velferd og utjevning. Velferdsordningene er blitt utformet slik at de understøtter sysselsettingen og bidrar til å redusere risiko for den enkelte knyttet til omstillinger. Samtidig gir høy sysselsetting et godt grunnlag for finansiering av velferdsordningene. Bærekraften i modellen er avhengig av at arbeidsinnsatsen opprettholdes. Dersom arbeidslinjen svekkes, vil skattegrunnlaget og evnen til å finansiere velferdsordningene undergraves.

Regjeringen arbeider for at de økonomiske forskjellene i samfunnet reduseres. I Nasjonalbudsjettet 2008 ble det innført en ny bærekraftsindikator 14, utvikling i inntektsfordeling, jf. figur 7.13. Indikatoren inneholder to ulike mål på relative inntektsforskjeller mellom husholdningene; Gini-koeffisienten og forholdstallet mellom den husholdningen som har høyere inntekt enn akkurat 90 pst. av husholdningene dividert på den som akkurat har inntekt over 10 pst. av husholdningene (P90/P10).

Figur 7.13 Utvikling i inntektsfordeling

Figur 7.13 Utvikling i inntektsfordeling

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Målt ut fra forholdstallet P90/P10 er inntektsfordelingen i perioden 1990-2006 lite endret.

Gini-koeffisienten viser i samme periode en viss tendens til økning i inntektsforskjellene. Økte aksjeutbytter har helt siden begynnelsen av 1990-tallet bidratt til å gjøre inntektsfordelingen noe skjevere. De store variasjonene i Gini-koeffisienten de senere årene henger også sammen med utbyttebetalingene. Innføringen av skatt på aksjeutbytte fra 2006 vil bidra til å redusere inntektsforskjellene.

Regjeringen oppnevnte i vår et utvalg som skal utrede årsakene til de økende økonomiske forskjellene. Utvalget skal foreta en bred analyse av faktorer som bestemmer inntektsfordelingen, og vurdere tiltak for å bekjempe fattigdom og jevne ut økonomiske forskjeller i Norge. Rapporten skal leveres 30. april 2009.

For at grunnleggende offentlige tjenester skal kunne opprettholdes på et ønsket nivå over tid, må offentlige inntekter og utgifter være i balanse. Bærekraftsindikator 15, generasjonsregnskapet, belyser de generasjonsmessige fordelingsvirkningene av å videreføre dagens budsjettpolitikk, når en tar hensyn til demografiske utviklingstrekk og de forpliktelsene som er innebygd i dagens folketrygdsystem, jf. figur 7.14. For at finanspolitikken skal være opprettholdbar på lang sikt, må nåverdien av de ressursene som står til rådighet for offentlig sektor være like stor som nåverdien av utbetalingene over tid. Beregninger viser at offentlige budsjetter må styrkes med 135 – 185 mrd. kroner, tilsvarende 7 – 9 ½ pst. av brutto nasjonalproduktet, for å være i generasjonsmessig balanse. Dette betyr at man i framtiden enten må øke skattesatsene i forhold til dagens nivå eller stramme inn på offentlige utgifter. Sammenliknet med beregninger for 2008 er inndekningsbehovet oppjustert med 1 prosentpoeng. Det er gjort nærmere rede for denne indikatoren i avsnitt 3.2, der bærekraften i offentlige finanser er drøftet i et bredere perspektiv.

Figur 7.14 Innstrammingsbehov i offentlige finanser som prosent av BNP.
 Generasjonsregnskapsberegninger publisert i ulike styringsdokumenter
 i perioden 2001–2008

Figur 7.14 Innstrammingsbehov i offentlige finanser som prosent av BNP. Generasjonsregnskapsberegninger publisert i ulike styringsdokumenter i perioden 2001–2008

1 Produktivitetsvekst på 2 prosent.

Kilde: Finansdepartementet.

Forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland (SPU)

De etiske retningslinjene for SPU ble fastsatt i 2004. Etter retningslinjene skal fondet forvaltes slik at det sikres en god avkastning over tid som kommer framtidige generasjoner til gode. Samtidig skal vi søke å påvirke selskaper der fondet er investert til å ta sosialt og miljømessig ansvar. Det er opprettet et uavhengig Etikkråd som gir Finansdepartementet tilrådinger om å utelukke enkeltselskaper på bakgrunn av disse kriteriene. Departementet foretar en selvstendig vurdering av spørsmålet om å utelukke et selskap. Eierskapspåvirkning for å sikre respekt for grunnleggende etiske normer inngår i en virkemiddelkjede der utelukkelse av et selskap er siste utvei.

Per september 2008 har Finansdepartementet utelukket 29 selskaper fra SPU. Publisering av utelukkelse basert på de etiske retningslinjene har vekket internasjonal oppmerksomhet. Andre finansaktører har fulgt Etikkrådets anbefalinger og trukket seg ut av samme selskap. Finansdepartementet har startet en evalueringsprosess for å sikre at de etiske retningslinjene virker etter intensjonen. Det legges opp til en bred prosess, hvor flest mulig instanser blir hørt. Evalueringen vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av vårsesjonen 2009.

Høyere utdanning og forskning

Befolkningens utdanningsnivå er et mål på tilbudet av kvalifisert arbeidskraft til offentlig og privat sektor. Utdanning, som er et prioritert område for Regjeringen, har betydning for økonomisk vekst og sosial og personlig utvikling. Et høyt utdanningsnivå i befolkningen er en forutsetning for en bærekraftig økonomisk utvikling i et moderne kunnskapssamfunn. Utdanning er viktig for å unngå å havne utenfor arbeidsmarkedet. Skillet mellom de som er innenfor og utenfor arbeidsmarkedet er den viktigste enkeltfaktor for å forklare inntektsforskjeller i befolkningen. Helse har også nær sammenheng med utdanning og inntektsforskjeller, jf. St.meld. nr. 20 (2006 – 2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Forskning og høyere utdanning spiller en viktig rolle når det gjelder oppbygging av den menneskelige kapitalen, som er den viktigste målbare enkeltkomponent i nasjonalformuen. Bærekraftsindikator 16, befolkningen fordelt etter utdanning, viser at utdanningsnivået har steget markant, jf. figur 7.15. Andelen av befolkningen med universitets- eller høyskoleutdanning økte fra 7 pst. i 1970 til 25 pst. i 2006.

Figur 7.15 Antall personer på 16 år og over, fordelt
 etter høyeste utdanning

Figur 7.15 Antall personer på 16 år og over, fordelt etter høyeste utdanning

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Inkluderende arbeidsliv

Arbeid for et mer inkluderende arbeidsliv, herunder tiltak for å redusere antallet langtidsledige og mottakere av uføreytelser, omtales i avsnitt 3.6 i denne meldingen. Bærekraftsindikator 17, langtidsledige og mottakere av uføreytelser som andel av befolkningen, viser at utestengelse fra arbeidslivet har økt til tross for nedgang i antallet langtidsledige, jf. figur 7.16. De siste årene har ledigheten sunket betydelig, og det har aldri vært flere sysselsatte enn nå. Likevel står vi fortsatt overfor utfordringer. Spesielt er andelen uføre høy i Norge. At en stor andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder står utenfor arbeidslivet, er en trussel mot opprettholdelsen av den menneskelige kapitalen.

Figur 7.16 Langtidsledige og mottakere av uføreytelser som andel
 av befolkningen

Figur 7.16 Langtidsledige og mottakere av uføreytelser som andel av befolkningen

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Nær 10 pst. av Norges befolkning har innvandrerbakgrunn. I enkelte innvandrergrupper er andelen uføretrygdede og ledige meget høy. Regjeringen vil legge til rette for at innvandrere raskest mulig kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Regjeringen vil forhindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen for øvrig. Den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere gikk ned fra 5,9 pst. i 1. kvartal 2007 til 4,5 pst. i 1. kvartal 2008. Ledigheten var likevel rundt 3 ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.

I forbindelse med Nasjonalbudsjettet 2007 la Regjeringen fram en handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen og en handlingsplan mot fattigdom. Arbeid er et av områdene det fokuseres på i handlingsplanen, og flere av tiltakene har som mål å øke innvandrerbefolkningens deltakelse på arbeidsmarkedet.

Arbeid mot sosialt betingede helseforskjeller

Forventet levealder fanger opp viktige forhold knyttet til helse og velferd. Forventet levealder ved fødselen, som er bærekraftsindikator 18, har økt i Norge i snart to hundre år og er nå 78,2 år for menn og 82,7 år for kvinner, jf. figur 7.17. Forskjellen i forventet levealder mellom kvinner og menn er redusert med en tredel de siste 20 årene, til 4,4 år i 2007. En viktig grunn til økningen i forventet levealder historisk er at dødeligheten blant spedbarn og barn har sunket. Den aldersspesifikke dødeligheten er sosialt skjevfordelt. De sosiale helseforskjellene er gjennomgripende for de fleste dødsårsaker og for de fleste store sykdomsgruppene. Regjeringen er opptatt av at alle skal ha like muligheter til å oppnå god helse og arbeider for å redusere sosialt betingede helseforskjeller.

Figur 7.17 Forventet levealder ved fødselen etter kjønn.
 1826–2007

Figur 7.17 Forventet levealder ved fødselen etter kjønn. 1826–2007

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Brunborg 2004.

7.2.7 Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen.

Regjeringen vil verne det materielle grunnlaget for samisk kultur. I Soria Moria-erklæringen slår regjeringspartiene fast at Sametinget må ha reell innflytelse på områder som er viktig for det samiske samfunnet.

I samiske områder og i samisk kultur er bruken av naturen, naturressursene og landskapet sentral. Miljøperspektivet og bærekraftig utvikling er derfor viktige elementer i samiske næringer og i samiske områder. Reindriftsnæringen, som er en av de viktigste bærerne av samisk kultur og identitet, har stor betydning for det samiske samfunnet og for andre urfolk rundt Nordkalotten. Bruttoarealet av reinbeiteland er på drøyt 140 000 kvadrat­kilometer og utgjør mer enn 40 pst. av samlet landareal i Norge. For å få til økologisk bærekraftig reindrift er det nødvendig med tiltak for å sikre bedre sosial og økonomisk bærekraft i enkelte reindriftsområder.

Samerettsutvalget avleverte i desember 2007 sin utredning om retten til og forvaltningen av land og vann i samiske områder syd for Finnmark, jf. NOU 2007: 13 Den nye sameretten. Et hovedformål med utvalgets forslag er å legge til rette for effektiv gjennomføring av statens folkerettslige forpliktelser overfor samene bl.a. gjennom FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Et viktig hensyn er også at forvaltningen av grunn og naturressurser skal skje på en balansert og økologisk bærekraftig måte og til beste både for samisk kultur og næring, for den øvrige lokalbefolkningen og for allmennheten. Utvalget foreslår at statens grunn i Nordland og Troms skal overføres til regionalt eierskap gjennom Hålogalandsallmenningen, som skal ha et styre på seks medlemmer med to oppnevnt av henholdsvis Sametinget, Nordland fylkesting og Troms fylkesting. De fleste utmarksressursene skal forvaltes av inntil seks regionale utmarksstyrer med representanter for de viktigste interessegruppene. Utvalget foreslår videre blant annet en ordning for kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter tilsvarende ordningen for Finnmark og en detaljert lovfesting av saksbehandlings- og konsultasjonsregler ved tiltak som kan få betydning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder. Utredningen er for tiden på høring med høringsfrist 15. februar 2009. Regjeringen legger opp til en nær dialog med påfølgende konsultasjoner mellom Sametinget og ulike departementer om utformingen av mål og tiltak som sikrer oppfølgingen knyttet til samisk perspektiv i miljø- og ressursforvaltningen.

7.3 Bred medvirkning og oppfølging

Regjeringen ønsker å føre en politikk som oppmuntrer næringsliv, organisasjoner, forvaltning, skoler, utdanningsinstitusjoner og den enkelte til å delta aktivt i arbeidet for en bærekraftig utvikling.

7.3.1 Samfunnsansvar i næringslivet

Næringslivets evne til innovasjon i retning av mer bærekraftige produksjonsprosesser og vilje til å ta samfunnsansvar er viktig i arbeidet for bærekraftig utvikling. Regjeringen vil medvirke til at det offentlige går foran som ansvarlig forbruker ved å etterspørre varer og tjenester som er tilvirket etter høye miljømessige og etiske standarder. Regjeringen forventer at alle selskaper tar samfunnsansvar enten de er offentlig eller privat eid. Statens pensjonsfond – Utland søker å påvirke selskaper der fondet er investert til å ta sosialt og miljømessig ansvar.

Regjeringen mener at norsk næringsliv bør vise et særskilt samfunnsansvar ved å benytte de beste tilgjengelige standardene og beste praksis når de opererer i andre land, særlig i land der sosiale, etiske og miljømessige forpliktelser står svakt. Regjeringen vil oppfordre land og selskaper til å slutte opp om internasjonalt anerkjente prinsipper og rapporteringsnormer som FNs Global Compact og Global Reporting Initiative, slik at bedriftene kan etterprøves på sin innsats.

Staten har en viktig rolle som tilrettelegger av arenaer for dialog, gjennom informasjonsarbeid og gjennom sin rolle som eier, investor, lovgiver, innkjøper og pådriver. Regjeringen har igangsatt arbeidet med en stortingsmelding om samfunnsansvar.

7.3.2 Lokalforvaltningens rolle

Kommunene er både tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere og demokratiske organer med ansvar for samfunnsutvikling. De er derfor viktige i arbeidet med miljø og bærekraftig utvikling. De har et hovedansvar for arealforvaltningen. Energi, avfalls­håndtering, avløpsrensing, lokal luftforurensning og viltforvaltning er andre viktige områder hvor kommunene har en sentral rolle.

Stortinget vedtok i juni 2008 en ny plan- og bygningslov. Den nye loven gir kommunene strengere krav om og større rom for å fremme miljøhensyn og en bærekraftig utvikling i sin areal- og samfunnsplanlegging.

I 2006 var det 62 kommuner som fikk støtte fra Enovas program Kommunal energi- og klimaplanlegging. Det har siden vært en sterk økning i antall søknader, og per medio september 2008 har mer enn 200 kommuner søkt. De fleste kommuner som tilfredsstiller kriteriene for støtte, får dette. I forlengelsen av energiplanleggingen kan kommuner søke om midler til investeringer. Enkelte har søkt om støtte til blant annet varmeprosjekter uten at det først er utarbeidet en plan. Enova er opptatt av å hjelpe kommunene fra plan til handling, men har fra 2007 innskjerpet at det må ligge en forpliktende kommunal energi- og klimaplan til grunn, før det kan gis prosjektstøtte fra kommuneprogrammet. Over 70 pst. av kommunene har til nå deltatt på kurs om energiplanlegging. Kommunene kan videre – sammen med næringslivet – legge til rette for energireduksjoner i næringsbygg.

Miljøverndepartementet har for perioden 2006 – 2010 inngått et samarbeid med Kommunenes sentralforbund (KS) om programmet Livskraftige kommuner – kommunenettverk for miljø og samfunnsutvikling. Programmet skal styrke kommunenes miljøkompetanse og støtte opp under det nasjonale arbeidet med bærekraftig utvikling. I 2007 ble det inngått en avtale om Grønne energikommuner mellom Kommunal- og regionaldepartementet, Olje og energidepartementet, Miljøverndepartementet og KS. Målet med avtalen er å få kommunene til å satse på energieffektivisering, fornybar energi og å få ned klimagassutslippene.

Kommunesektoren har betydelige innkjøp av varer og tjenester. Gjennom et samarbeid med KS i forbindelse med handlingsplanen for miljø og samfunnsansvar i offentlige innkjøp, vil Regjeringen bidra til at kommuner og fylkeskommuner legger økt vekt på miljø- og samfunnsansvar i egne innkjøp.

7.3.3 Frivillige organisasjoner

De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle i det norske demokratiet. Organisasjonene bidrar til å øke kunnskapen om miljø- og utviklingsspørsmål og til å sette disse spørsmålene på dagsorden. I Norge har det vært et godt og tett samarbeid mellom myndighetene og organisasjoner om bærekraftig utvikling. Regjeringen ønsker å videreutvikle dette samarbeidet. En har derfor opprettet en ny møteplass mellom organisasjoner og myndigheter, der det tas opp spørsmål av relevans for oppfølgingen av strategien for bærekraftig utvikling. Blant tema som er tatt opp i 2008 er fangst og sikker lagring av karbon, bærekraftig forbruk og næringslivets rolle.

Norge er en foregangsnasjon og pådriver for økt medvirkning fra ikke-statlige organisasjoner i det internasjonale miljøvernsamarbeidet. Det er en tradisjon å ha representanter for organisasjonene med i nasjonale delegasjoner ved større FN-konferanser. Organisasjonene dannet nettverket Forum for Utvikling og Miljø (ForUM) etter Riokonferansen i 1992 for å følge opp gjennomføringen av Agenda 21. ForUM har mer enn 50 tilsluttede organisasjoner og finansieres i hovedsak av Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet.

Den norske kirke har et stort engasjement rundt spørsmål knyttet til miljø-, klima, forbruk og rettferd. I de fleste bispedømmene er det etablert egen miljøledelse, og Kirkerådet driver prosjektet Grønne menigheter, som er en del av arbeidet med grønn stat. Antall grønne menigheter har også økt betydelig i løpet av de to siste årene. Bærekraftig utvikling var hovedtema på Kirkemøtet 2007, og tidligere års satsing ble ytterligere intensivert ved at en tiårig reform for bærekraft ble vedtatt. Reformen skal styrke kirkens rolle som aktiv pådriver for å sette bærekraftig utvikling på dagsorden.

7.3.4 Miljøinformasjon og den enkeltes rolle

Soria Moria-erklæringen slår fast at regjeringspartiene ønsker å gjøre det enklere for folk å være miljøvennlig i hverdagen.

Grønne skatter og avgifter innebærer en betaling for miljøkostnader som oppstår ved produksjon og forbruk. I de fleste tilfeller er pris et viktig kriterium i forbrukernes valg mellom ulike alternativer. Bruk av økonomiske virkemidler egner seg derfor godt til å vri forbruket mot produkter som gir lav miljøbelastning selv om den enkelte forbruker ikke gjør produktvalg ut ifra en miljøvurdering.

God informasjon er viktig for at forbrukeren skal kunne ta hensyn til miljø. Retten til miljøinformasjon er i Norge både grunnlovsfestet og styrket gjennom en egen lov om rett til miljøinformasjon. Loven forplikter offentlige forvaltningsorganer til å gjøre informasjon om miljøtilstanden og miljøforhold innenfor sine ansvarsområder allment tilgjengelig. For at miljøinformasjon skal kunne holdes tilbake, må det være reelle og saklige grunner for det, og informasjonen eller dokumentet den finnes i må være unntatt offentlighet i medhold av offentlighetsloven. Miljøsertifisering har til hensikt å gi tjenesteprodusenter og andre virksomheter dokumentasjon på at de arbeider systematisk med miljø. Regjeringen vil styrke miljøinformasjonen og gjøre miljømerker bedre kjent i offentligheten. En forskrift for offentlige innkjøp, som ble innført fra årsskiftet 2007, åpner for at miljømerker kan benyttes som dokumentasjon av krav som stilles ved innkjøp.

7.3.5 Offentlig sektors rolle

Offentlig sektor kjøpte i 2006 inn varer og tjenester for rundt 315 mrd. kroner. Statsforvaltningens andel var rundt 116 mrd. kroner. Det er et stort potensial for reduksjon av miljøbelastningene fra det offentliges innkjøp og bruk av varer og tjenester.

Regjeringen la i juni 2007 fram en handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser. Regjeringen ser det som viktig at statlige virksomheter tar et særlig ansvar for å gå foran som ansvarlig innkjøper og forbruker. Det skal derfor utformes en politikk for statlige innkjøp med krav og mål knyttet til innkjøp av prioriterte produktgrupper. Regjeringen vil medvirke til at kommuner og fylkeskommuner øker fokus på miljø- og samfunnsansvar.

Helseforetakene har gjennom sine omfattende anskaffelser også en «innkjøpsmakt» som kan bidra til å påvirke både produsent og leverandørsiden på en positiv måte. Med en bygningsmasse på 4 mill. kvm. bidrar helseforetakene til klimagassutslipp både gjennom egen drift og gjennom anskaffelser. Innkjøp av utstyr, forbruksmateriell og tjenester utgjør mer enn 16 mrd. kroner hvert år. I tillegg er sektoren en stor byggherre med mange store utbyggingsprosjekter. Helse- og omsorgsdepartementet har i 2008 bedt de regionale helseforetakene om å følge opp regjeringens Handlingsplan 2007 – 2010 Miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser. Departementet har lagt til grunn at foretakene bidrar til å identifisere og velge løsninger som har lav negativ påvirkning på miljøet.

I 2007 la Kommunal- og regionaldepartementet fram nye energikrav til bygninger, med en overgangsperiode fram til 1. august 2009, der det kan velges å bygge etter nytt eller tidligere regelverk. De nye kravene legger opp til et lavere energibehov og at det brukes alternative energiløsninger, dvs. annet enn strøm og fossilt brensel (som olje og gass), i nye bygninger. Statsbygg har gjort vedtak om å ta i bruk den nye tekniske forskriften før overgangsperioden er over. Det er innført krav om energimål i alle nye byggeprosjekt. I snitt ligger målene på 180 kWh/kvm. Statsbygg har også et resultatkrav for energibruk i hele eiendomsmassen. Energibruken skal være maksimalt 210 kWh/kvm. Energiforbruket var i 2007 202,9 kWh/kvm, altså lavere enn resultatkravet.

Forsvaret publiserer årlig grundige miljøredegjørelser knyttet til sin virksomhet. Forsvaret er en meget stor eier av bygningsmasse med om lag 4,5 mill. kvm. Forsvaret opplyser at utslipp av klimagasser fra oppvarming gikk ned med 15 pst. fra 2006 til 2007. Forsvaret har gått til innkjøp av tre nye gassdrevne fartøyer til Kystvakten, som vil gi en reduksjon i utslipp av NOX og CO2på hhv. 90 pst. og 25 pst. sammenlignet med tilsvarende dieseldrevne fartøyer.

Som en oppfølging av klimaforliket arbeider Kommunal- og regionaldepartementet nå med forslag om forbud mot oljefyring i nye bygg, som etter planen skal tre i kraft med ny plan- og bygningslov i 2009. Disse endringene bidrar til å nå regjeringens mål om reduserte klimagassutslipp og omlegging til mer fornybar energi. Kommunal- og regionaldepartementets virksomheter Husbanken og Statens bygningstekniske etat arbeider aktivt for å øke kompetansen om energi og miljø i bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen, kommunene og blant forbrukerne.

7.3.6 Utdanning for bærekraftig utvikling

Kunnskap er en helt sentral forutsetning for å lykkes i arbeidet med en bærekraftig utvikling, og skoler og andre utdanningsinstitusjoner kan gi viktige bidrag. Et av formålene med grunnopplæringen er å fremme forståelse om bærekraftig utvikling blant elevene. Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å følge opp og delta i arbeidet med FNs tiår for Utdanning for bærekraftig utvikling, som strekker seg fra 2005 til 2014. Direktoratet bistår også i arbeidet med å utvikle en samlet nasjonal strategi for utdanning for bærekraftig utvikling. Miljøverndepartementet og Kunnskapsdepartementet presenterte i 2006 Norges oppdaterte Strategi for utdanning om bærekraftig utvikling for grunnopplæringen. Strategien er et bidrag til Norges oppfølging av FNs utdanningstiår og av den europeiske strategien på samme område. Barnehageloven, som trådte i kraft 1. januar 2006, sier at barnehagens verdigrunnlag skal fremme forståelse for bærekraftig utvikling hos barna.

Til forsiden