St.meld. nr. 10 (2008-2009)

Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi

Til innholdsfortegnelse

3 Næringslivets rolle og ansvar

Figur 3.1 

Figur 3.1

Verdiskaping er næringslivets hovedmål. På denne måten bidrar næringslivet til økonomisk vekst og utvikling i samfunnet. I et langsiktig perspektiv har samfunnet og bedriftene felles interesse av et næringsliv som opptrer ansvarlig og utvikler produkter og tjenester som kan være med på å møte sosiale og miljømessige utfordringer.

Globalisering, med ny kommunikasjonsteknologi og økt åpenhet, har skapt større oppmerksomhet om utfordringer bedriftene står overfor i forhold til samfunnsutviklingen. Stadig flere forbrukere, kunder og investorer stiller krav til at produkter og tjenester produseres på en sosialt og miljømessig forsvarlig måte. For bedriftene dreier det seg om å utvikle «sosiale antenner» og evne til å internalisere aspekter ved samfunnsutviklingen i egen virksomhet. Forholdene bedriftene møter internasjonalt representerer imidlertid ikke bare utfordringer, men også muligheter. Gjennom nytenkning og innovasjon, kan også nye markedsmuligheter åpnes.

Bedrifter som utøver samfunnsansvar kan redusere egen risiko og det vil kunne virke positivt for bedriftens konkurransedyktighet og økonomiske utvikling. Norske bedrifter i utlandet identifiseres gjerne med staten Norge og bedriftenes opptreden er derfor også av betydning for Norges omdømme.

3.1 Forventninger til næringslivet

Regjeringen forventer at alle bedrifter utøver samfunnsansvar, uavhengig av om de er eiet av private eller offentlige aktører. Regjeringen legger til grunn at norsk næringsliv skal være blant de fremste til å utvise samfunnsansvar basert på et godt verdigrunnlag, bevissthet og refleksjon. Bedriftene bør utvikle sitt samfunnsansvarsarbeid med beste praksis på sitt felt eller innenfor sin bransje som rettesnor og siktemål.

3.1.1 Retningslinjer for samfunnsansvar

Regjeringen forventer at alle norske bedrifter utarbeider og etterlever retningslinjer for samfunnsansvar. Bedriftens retningslinjer må være kjent blant bedriftens ansatte og, så langt det er mulig, for dens samarbeidspartnere i leveransekjeden.

Det eksisterer en rekke internasjonale retningslinjer for næringslivets samfunnsansvar som drøftes nærmere i kapittel 6. Regjeringen vil særlig framheve OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Dette er et detaljert rammeverk med prinsipper for ansvarlig forretningsdrift som samsvarer med gjeldende lover og konvensjoner. Som tilsluttet land er Norge forpliktet til å fremme retningslinjene overfor sitt næringsliv. Regjeringen forventer at norske bedrifter setter seg inn i retningslinjene og følger dem opp i sin virksomhet.

Også FN har innenfor rammen av Global Compact utarbeidet prinsipper for ansvarlig forretningsførsel. Global Compact bygger på ti prinsipper som omfatter menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljøpåvirkning og bekjempelse av korrupsjon og er forankret i internasjonale konvensjoner og retningslinjer. Selskapene som har sluttet seg til Global Compact forutsettes å gjennomføre prinsippene i sin virksomhet, dele sine erfaringer og rapportere om fremgang i arbeidet. Regjeringen mener at deltagelse i nettverk som FNs Global Compact kan gi kunnskap om og motivasjon for arbeidet med samfunnsansvar.

Figur 3.2 Tre ulike forståelser av samfunnsansvar.

Figur 3.2 Tre ulike forståelser av samfunnsansvar.

Kilde: FNs Global Compact.

3.1.2 God virksomhetspraksis

Regjeringen forventer at norske bedrifter tar med seg god virksomhetspraksis fra Norge når de opererer i utlandet. Arbeidet med samfunnsansvar må integreres i virksomheten og kontinuerlig følges opp av ledelsen. Systematisk arbeid med samfunnsansvar bør forankres i styret. Det bør utvikles og utøves i nært samarbeid med ansatte og tillitsvalgte og i dialog med leverandører, kunder og andre interessenter. Det må være en integrert del av den løpende virksomhetsstyringen.

Regjeringen anser det som viktig at fagbevegelsen trekkes med i selskapets arbeid med samfunnsansvar. Ettersom ansatt-representasjon i bedriftsstyrene stort sett bare finnes i de nordiske landene, er det viktig at tillitsvalgte også i andre land trekkes med i dette arbeidet. Globale rammeavtaler inngått mellom norske flernasjonale selskaper og internasjonale arbeidstakerorganisasjoner er gode eksempler på hvordan norske bedrifter kan arbeide på konsernbasis, jf. boks 3.6.

Samtidig er det viktig å vise forståelse for at norske erfaringer og praksis i mange sammenhenger ikke uten videre kan overføres til andre land. Det er viktig at bedriftene er åpne for og respekterer kulturelle forskjeller og verdier og ser hvordan elementer i norsk virksomhetspraksis lar seg innpasse i andre land.

Systematisk arbeid med samfunnsansvar utgjør en viktig del av framtidsrettede bedrifters risikostyring og forretningsstrategi. I denne sammenheng vil også rutiner og systemer for varsling om kritikkverdige forhold være viktig. I Norge trådte det 1. januar 2007 i kraft nye regler i arbeidsmiljøloven om ansattes ytringsfrihet. Arbeidsgiver skal utarbeide rutiner for intern varsling eller iverksette tiltak som legger forholdene til rette for intern varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten.

Norske bedrifter bør opprette varslingsrutiner også for sin virksomhet i utlandet der de ansatte kan melde fra om kritikkverdige forhold eller be om råd og veiledning. Dette kan for eksempel være gjennom å opprette et internt ombud, benytte en ekstern ordning eller legge funksjonen til et eksisterende organ.

3.1.3 Åpenhet og rapportering

Regjeringen mener det er viktig at bedriftene viser åpenhet og gir innsyn i sosiale og miljømessige forhold ved sin virksomhet, jf. kapittel 8.3. Dette bidrar til å skape tillit og gode relasjoner med omverdenen. Det kan være viktig for interessenter å ha kjennskap til hvilke retningslinjer bedriften legger til grunn for sin virksomhet og hvordan disse følges opp i praksis. Dette gjelder aksjonærer, myndigheter, ansatte, kunder, leverandører, samarbeidspartnere og samfunnet for øvrig.

Boks 3.1 OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper – Hovedelementer

  1. Begreper og prinsipper: Retningslinjene er frivillige, har verdensomspennende relevans og reflekterer god praksis for alle bedrifter.

  2. Generelle politiske retningslinjer: Selskapene bør ta tilbørlig hensyn til den fastlagte politikken i de landene der de driver virksomhet, respektere menneskerettigheter, oppmuntre til lokal kapasitetsbygging og oppmuntre leverandører og underleverandører til å følge retningslinjene.

  3. Offentliggjøring av opplysninger: Retningslinjene anbefaler jevnlig offentliggjøring av opplysninger om selskapenes virksomhet, oppbygging, økonomiske situasjon og resultater.

  4. Sysselsetting og forholdet til de ansatte: Selskapene bør respektere de ansattes faglige rettigheter, samarbeide med de ansattes representanter, motarbeide diskriminering og bidra til avskaffelse av barnearbeid og tvangsarbeid.

  5. Miljøvern: Selskaper bør ta tilbørlig hensyn til behovet for å verne miljøet og folks helse og sikkerhet. De bør opprette et miljøforvaltningssystem og ha beredskapsplaner for å forebygge, dempe og begrense alvorlige miljøskader og helseskader.

  6. Bekjemping av bestikkelser: Selskapene bør ikke tilby, love, gi eller kreve bestikkelser eller andre urettmessige fordeler verken direkte eller indirekte for å skaffe seg eller beholde forretninger eller andre utilbørlige fordeler. De skal bidra til bevisstgjøring blant ansatte om selskapets politikk mot bestikkelser.

  7. Forbrukerinteresser: Bedriftene bør vise god forretnings-, markedsførings- og reklameskikk og bør benytte seg av tiltak for å sikre at varene eller tjenestene de leverer, er sikre og har god kvalitet. De bør gi opplysninger om produkter til forbrukerne og etablere rutiner for å løse forbrukertvister.

  8. Vitenskap og teknologi: Selskapene skal bidra til å overføre teknologi og kunnskap til vertslandet og bidra til å utvikle den lokale og nasjonale evnen til nyskaping. Dersom det er aktuelt, skal de utføre utviklingsarbeid innen vitenskap og teknologi i vertslandet.

  9. Konkurranse: Bedriftene skal avstå fra å inngå eller gjennomføre konkurransebegrensende avtaler mellom konkurrenter og gjennomføre all sin virksomhet på en måte som er i samsvar med all gjeldende konkurranselovgivning.

  10. Beskatning: Bedriftene skal bidra til de offentlige finansene i vertslandene ved å foreta skatteinnbetalinger til rett tid.

Som en del av åpenheten er det viktig at bedriftene rapporterer om sosiale og miljømessige forhold, enten i egne rapporter eller som en del av den ordinære årsrapporten. Systematisk rapportering kan være et viktig verktøy i å utvikle bedriftens arbeid med samfunnsansvar. Det kan også ha betydning for bedriftens evne til å håndtere risiko.

Rapportering basert på felles standard kan gjøre resultatene lettere sammenlignbare. Global Reporting Initiative (GRI) har utviklet et rammeverk for rapportering om økonomiske, miljømessige og sosiale forhold. Dette utgjør en anerkjent internasjonal standard for rapportering. GRI er særlig egnet for større bedrifter, men også små og mellomstore bedrifter kan bruke relevante deler av rammeverket på en fleksibel måte, jf. kapittel 6.3. Gjennom revisjon utført av en uavhengig part, kan selskapene styrke troverdigheten til rapporteringen.

3.1.4 Aktsomhet og kunnskapsdeling

Regjeringen mener at bedrifter bør være årvåkne og aktivt søke kunnskap om samfunnsmessige forhold og utviklingstrekk der de opererer. De bør ha en helhetlig tilnærming som reflekterer de utfordringene og dilemmaene de står overfor i forbindelse med internasjonalt engasjement. Åpenhet og dialog med omverdenen er en forutsetning for å komme fram til gode løsninger. Regjeringen forventer at bedrifter utviser særlig aktsomhet ved virksomhet i sårbare eller konfliktfylte områder, jf. kapittel 4.

Bedriftene bør være aktive i å innhente informasjon, trekke på erfaringer fra andre bedrifter som arbeider systematisk med samfunnsansvar, delta i nettverksarbeid eller søke andre former for overføring av kunnskap og kompetanse. Bedrifter bør likeledes være åpne for å dele sine erfaringer med andre, særlig med mindre bedrifter som har liten utenlandserfaring. Bedriftene kan også ha nytte av å samarbeide med frivillige organisasjoner med kunnskap og erfaring om aktuelle forhold. Bedrifter som ikke er kommet så langt i å integrere samfunnsansvar i sin virksomhet, bør ta kontakt der hvor informasjon, veiledning og kompetanse finnes, jf. kapittel 9.

3.1.5 Innovasjon og samfunnsansvar

Evnen til å omsette gode idéer til nye løsninger har aldri vært viktigere for å oppnå suksess i næringslivet og en positiv samfunnsutvikling. Innovasjon er nøkkelen til bedrifters og lands konkurranseevne, verdiskaping og bærekraftige vekst. Innovasjon i næringslivet er også sentralt for å kunne løse mange av utfordringene verden i dag står overfor. Gjennom utvikling av nye produkter og tjenester, teknologi og produksjonsprosesser, organisasjonsformer og forretnings- og samarbeidsmodeller, kan næringslivet bidra til å løse samfunnets utfordringer.

Figur 3.3 Den første kvinnelige solcelleingeniøren
 i Indias største provins Rajasthan.

Figur 3.3 Den første kvinnelige solcelleingeniøren i Indias største provins Rajasthan.

Kilde: Foto: Robert Wallis/Panos Pictures/Felix Features.

Norske selskapers konkurransefortrinn i dag finnes først og fremst innen produksjon som er basert på natur og naturressurser, er kunnskapsintensiv eller en kombinasjon av disse. Norge har betydelige muligheter til å videreutvikle kunnskapsbaserte næringsmiljøer innenfor blant annet energi, miljø, maritim og marin virksomhet. Grunnet vår posisjon som høykostland og det forhold at naturressursene er begrensede, er det vanskelig for norsk næringsliv på sikt å opprettholde konkurransefortrinn som ikke er basert på kunnskap og innovasjon.

Innovasjon og omstilling er en nøkkel for å håndtere samfunnsutfordringer som miljøproblemer, flere omsorgstrengende og økt globalisering. Regjeringen vil derfor legge til rette for økt innovasjon i både privat og offentlig sektor, og la fram en stortingsmelding om innovasjon i 2008. Meldingen presenterer regjeringens politikk for langsiktig bærekraftig verdiskaping.

Boks 3.2 Renewable Energy Corporation (REC)

Det foregår en betydelig innovasjonsvirksomhet i norske energibedrifter knyttet til utvikling av ny teknologi. I den internasjonale solcelleindustrien er det utviklet to nye produksjonsprosesser for superrensing av silisium. Begge er norske eller norskeide.

Renewable Energy Corporation (REC) er i dag ett av verdens ledende solenergiseskaper innen silisium, wafers, solceller og solpaneler. Solkraftverk basert på RECs nyeste paneler, forventes å betale tilbake den energien som gikk med til å lage dem i løpet av cirka ett år. Et viktig bidrag til bærekraftig utvikling er tilgang på miljø- og klimavennlig energi til overkommelige priser for folk verden rundt.

Ved teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner kan solenergi raskt bli konkurransedyktig i forhold til mindre bærekraftige energiformer.

Regjeringen forventer at norske bedrifter

  • integrerer et bevisst forhold til samfunnsansvar i selskapets styre, ledelse og bedriftskultur

  • bygger og utvikler nødvendig kompetanse internt i virksomheten

  • setter seg inn i OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, og følger dem opp i sin virksomhet

  • vurderer å slutte seg til FNs Global Compact

  • utarbeider og tar i bruk retningslinjer for samfunnsansvar

  • følger opp sine retningslinjer i forhold til leveransekjeden gjennom krav, kontrollrutiner og kapasitetsbygging

  • tar med seg god virksomhetspraksis fra Norge, herunder modeller for samarbeid i forhold til ansatte og tillitsvalgte

  • utvikler sitt samfunnsansvarsarbeid med beste praksis på sitt felt eller innen sin bransje som rettesnor og siktemål

  • etablerer mekanismer eller ordninger for varsling om kritikkverdige forhold

  • viser åpenhet om økonomiske, sosiale og miljømessige konsekvenser av sin virksomhet

  • aktivt søker informasjon og veiledning i forbindelse med internasjonalt engasjement, særlig i utviklingsland

3.2 Næringslivets ansvar på viktige områder

3.2.1 Selskapers forhold til menneskerettighetene

Økt respekt for menneskerettigheter, nasjonalt og internasjonalt, fordrer engasjement fra ulike aktører. Bedriftenes holdninger og atferd er viktig i denne sammenheng. Blant toneangivende bedrifter har det vokst fram en større innsikt i menneskerettighetene og den betydningen en bedret etterlevelse i vertslandet kan ha for bedriftene og deres interessenter.

Menneskerettigheter utgjør et sett med forpliktelser som ikke er rettet mot næringslivet. De er utformet som statens forpliktelser overfor dens borgere og skal ivaretas av offentlige myndigheter. Samtidig kan menneskerettighetene sies å uttrykke noen allmenne moralske forpliktelser som alle samfunnsmedlemmer bør forholde seg til. En slik tankegang er reflektert i FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948. Verdenserklæringen omhandler sivile og politiske, men også økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Rettighetene har blitt presisert og rettsliggjort gjennom en rekke internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Verdenserklæringen sier at alle har et selvstendig ansvar i forhold til menneskerettighetene. Menneskerettighetene er derfor relevante for bedrifter og bedriftsledere også, om enn på en annen måte enn for statene. Selskaper kan ivareta dette ved å opptre ansvarlig, uansett hvor de opererer.

I mange land er myndighetene direkte ansvarlige for grove brudd på menneskerettighetene. Det kan være at politiet systematisk bruker tortur eller at opposisjonelle holdes fengslet uten lov og dom. I andre land unnlater myndighetene å håndheve bestemmelser som skal beskytte arbeidstakere eller forbrukere, for eksempel forbud mot barnearbeid eller bestemmelser om minstelønn.

Selskapene plikter å følge nasjonale lovbestemmelser som omhandler menneskerettigheter i de landene de opererer. Brudd på bestemmelsene vil kunne medføre rettslig ansvar i det aktuelle landet. Spørsmålet er om selskaper har eller kan få et ansvar utover dette. Det gjelder særlig vis-à-vis omgivelsene som selskapene har kontroll over eller utøver innflytelse på. Dette er aktuelle spørsmål i internasjonale fora.

Boks 3.3 Sentrale menneskerettighetskonvensjoner

FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter

FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

FNs Torturkonvensjon

FNs Rasediskrimineringskonvensjon

FNs Kvinnediskrimineringskonvensjon

FNs Barnekonvensjon

FNs Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon

Den europeiske sosialpakt

Europarådets torturkonvensjon

ILOs kjernekonvensjoner

På denne bakgrunn utpekte FNs generalsekretær i 2005 en spesialrepresentant med mandat å utrede spørsmålet om næringslivets ansvar for menneskerettighetene. Spesialrepresentanten har gjennomført brede konsultasjoner og et viktig kartleggings- og utredningsarbeid om disse spørsmålene. En sluttrapport ble levert til FNs menneskerettighetsråd i april 2008. I rapporten skisseres et tredelt rammeverk:

  • Statens plikt til å beskytte borgerne sine mot overgrep fra tredjeparter, herunder selskaper

  • Bedrifters ansvar for å respektere menneskerettighetene

  • Ofrenes muligheter for oppreisning og erstatning gjennom å få påklaget menneskerettighetsbrudd

Mandatet til spesialrepresentanten ble fornyet i juni 2008 for å operasjonalisere dette rammeverket og komme med konkrete anbefalinger. Spesialrepresentantens videre arbeid ventes å danne grunnlaget for den internasjonale debatten de neste årene, jf. kapittel 7.1. Norge er en pådriver i dette arbeidet.

Boks 3.4 NHOs sjekkliste for bedrifter som satser internasjonalt

NHO har i samarbeid med Amnesty International utarbeidet en sjekkliste som kan anvendes ved selskapers vurderinger i forbindelse med internasjonalt engasjement. Sjekklisten tar utgangspunkt i FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter og gir bedrifter konkret veiledning om hvordan hensynet til sentrale menneskerettigheter kan ivaretas i praksis, blant annet:

  • Har selskapet interne retningslinjer som forbyr diskriminering på grunnlag av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk oppfatning m.v.?

  • Har selskapet interne retningslinjer som sikrer de ansatte trygge og sunne arbeidsforhold, og blir reglene etterlevet?

  • Har selskapet interne prosedyrer som hindrer slavearbeid, tvungent barnearbeid eller tvangsarbeid utført av fanger?

  • Har selskapet retningslinjer som sikrer de ansattes rett til å inngå kollektive avtaler, inklusive retten til å streike?

3.2.2 Bedrifters ansvar for anstendig arbeidsliv

Selv om hovedansvaret for regulering av et anstendig arbeidsliv ligger på myndighetene i det enkelte land, har næringslivet et selvstendig ansvar for arbeidsvilkår i sin virksomhet. Bedrifters forpliktelser til å respektere og fremme menneskerettigheter inkluderer å skape et anstendig arbeidsliv, hvor grunnleggende arbeidsstandarder respekteres og arbeidstakerne gis en lønn man kan leve av.

Bedriftene forutsettes å ha kunnskap om nasjonal lovgivning og internasjonale konvensjoner om arbeidsvilkår. ILOs konvensjoner står her sentralt. Bedriftene bør vurdere om det er tilstrekkelig å overholde regelverket i de landene bedriften opererer i. Det bør som et minimum kreves at arbeidstakerrettigheter og arbeidsvilkår er i overensstemmelse med ILOs kjernekonvensjoner.

Figur 3.4 Barn som arbeider på en mursteins­fabrikk
 i Peru på Verdensdagen mot barnearbeid, juni 2008.

Figur 3.4 Barn som arbeider på en mursteins­fabrikk i Peru på Verdensdagen mot barnearbeid, juni 2008.

Kilde: Foto: EPA/PACO CHUQUIURE/Scanpix.

ILOs åtte kjernekonvensjoner regnes som grunnleggende på arbeidslivets område. Disse dekker de såkalte grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet: retten til å organisere seg og retten til kollektive forhandlinger (herunder streikeretten), eliminasjon av alle former for tvangs- og slavearbeid, avskaffelse av barnearbeid og eliminasjon av alle former for diskriminering i arbeidslivet.

Boks 3.5 ILOs kjernekonvensjoner

  • Konvensjonen om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten, 1948 (Nr. 87).

  • Konvensjonen om retten til å organisere seg til å føre kollektive forhandlinger, 1949 (Nr. 98).

  • Konvensjonen om tvangsarbeid, 1930 (Nr. 29).

  • Konvensjonen om avskaffelse av tvangsarbeid, 1957 (Nr. 105).

  • Konvensjon om minstealder for adgang til sysselsetting, 1973 (Nr. 138).

  • Konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid, 1999 (Nr. 182).

  • Konvensjonen om diskriminering i sysselsetting og yrke, 1958 (Nr. 111).

  • Konvensjonen om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidstakere for arbeid av lik verdi, 1951 (Nr. 100)

Retten til lik lønn for likt arbeid og arbeid av lik verdi er nedfelt i ILO-konvensjon nr. 100 og i den norske likestillingsloven. Standarder for ikke-diskriminering handler i tillegg til lønn om ansettelse, forfremmelse og utviklingsmuligheter på jobben.

ILOs trepartserklæring om flernasjonale selskaper (1977) har til formål å oppfordre selskaper, myndigheter og partene i arbeidslivet til å arbeide for gode arbeidsvilkår og sosial dialog på arbeidsplassen. Den fastsetter prinsipper på området sysselsetting, opplæring, arbeidsforhold og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Erklæringen ble revidert i 2000 og oppdatert i 2006 i forhold til andre ILO-instrumenter. ILOs styre har vedtatt å opprette en «help-desk» for næringslivet for informasjon om erklæringen.

Boks 3.6 Globale rammeavtaler

Flere selskaper har inngått globale rammeavtaler med fagbevegelsen, som skal gjelde for selskapets drift over hele verden. Rammeavtalene inngås i hovedsak mellom de globale yrkesinternasjonalene og konsernene. Til sammen er det i dag inngått et femtitalls avtaler som dekker mer enn 4,2 millioner arbeidstakere.

Avtalene bygger i hovedsak på og refererer direkte til ILOs kjernekonvensjoner. Respekt for faglige rettigheter er et sentralt element i avtalene. I tillegg etablerer de gjerne et minimum av beskyttelse når det gjelder helse, sikkerhet, arbeidsmiljø, lønn og arbeidstid. Det er også lagt inn mekanismer for overvåking og oppfølging av avtalene. Noen få avtaler forplikter selskapene til å inngå tilsvarende avtaler med underleverandørene.

Norske Skog har inngått en avtale med den faglige internasjonalen for ansatte i kjemisk industri, ICEM. Avtalen regulerer minimumsstandarder for arbeidsvilkår, helse og sikkerhet, og menneskerettigheter. Blant nors­ke bedrifter har også Aker ASA, StatoilHydro og Veidekke inngått denne typen avtaler.

Mange norske bedrifter har utviklet retningslinjer som skal sikre at arbeidstakerrettigheter respekteres både i datterselskaper og hos bedriftens underleverandører. Det er viktig at bedriftene også har effektive oppfølgings- og kontrollmekanismer som sikrer at de etterleves. Mange bedrifter har fortsatt behov for å etablere gode retningslinjer og praksis på dette området, ikke minst når det gjelder å påvirke sine underleverandører til å respektere egne ansattes rettigheter. Dette kan for eksempel gjøres ved å innta klausuler i kontrakter med underleverandører.

3.2.3 Bedrifters ansvar for miljø

Regjeringen betrakter næringslivets medvirkning som avgjørende for å møte utfordringene knyttet til klima, biologisk mangfold og miljøgifter. Bedrifter som evner å ligge i forkant av utviklingen i forhold til innovasjon og miljøvennlig ressursanvendelse, kan få både økonomiske og markedsmessige fortrinn. Næringslivets miljøansvar har utviklet seg fra hovedsaklig å legge vekt på å unngå skader til å integrere miljø og ressursbruk i styringssystemer for utvikling av bedriftens produkter, økonomi og omdømme.

Boks 3.7 Carbon Disclosure Project (CDP)

CDP er en uavhengig organisasjon som samler inn og publiserer informasjon om bedrifters utslipp av drivhusgasser, og annen informasjon knyttet til bedrifters håndtering av klimagasser. Totalt 1 300 av verdens største selskaper besvarte CDPs spørreskjema i 2007.

CDP etablerte i 2007 et pilotprosjekt om leveransekjederapportering. Siktemålet er å etablere en standardisert tilnærming til leveransekjederapportering på CO2-utslipp. Nors­ke virksomheter som er med i prosjektet er blant annet Aker Yards, DnB Nor, Hafslund, Marine Harvest Group, Norsk Hydro, Orkla, REC Group, Schibsted, StatoilHydro, Storebrand og Norges Bank.

Gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler som er gjennomført i nasjonale lover og regelverk, er næringslivet pålagt å følge en rekke krav som begrenser de negative miljømessige virkningene av deres virksomhet. Internasjonale miljøavtaler innarbeides løpende i nasjonal lovgivning og er dermed del av det regelverket bedrifter allerede må forholde seg til i de landene som har påtatt seg forpliktelser.

Ved siden av den løpende utviklingen av nasjonale og internasjonale miljøkrav til næringslivet, bør bedriftene også ta offensive grep for å redusere sin negative miljøpåvirkning ut over det som følger av slike krav. Å ligge i forkant kan bidra til kostnadsreduksjoner, bedre strategisk utgangspunkt for virksomheten på lang sikt og til nye markedsmuligheter. Dette gjør at næringslivet bør ha en betydelig egenmotivasjon til å integrere miljøperspektivet sterkere i sin virksomhet.

Næringslivet kan bidra til å redusere miljøutfordringene gjennom mer miljøvennlig og ressurseffektiv drift i egen virksomhet. Bedriftene kan bidra gjennom innovasjon til å utvikle prosesser eller teknologi for å redusere bruken av knappe ressurser og redusere miljøskadelige utslipp. Bedriftene kan også bidra med nye og mer miljøvennlige produkter og tjenester til erstatning for eksisterende. Samarbeid i leveransekjeden og krav til høye miljømessige standarder hos bedriftens samarbeidspartnere, kan også være viktige bidrag. De mest avanserte bedriftene gjennomfører nå livsløpsanalyser for sine produkter og innfører rutiner med krav til underleverandørene.

Klimaendringene reiser nye utfordringer hvor både myndigheter og næringsliv har et felles ansvar. Myndighetene fastlegger rammeverk som fremmer nyskaping og kostnadseffektive løsninger. Næringslivet kan bidra med løsninger gjennom å utvikle ny teknologi og ved å ta i bruk det beste av tilgjengelig teknologi. Det er viktig å øke bevisstheten i den enkelte bedrift om hvordan bedriften, direkte og indirekte, påvirker klimaet og hvordan den kan iverksette tiltak i virksomheten.

3.2.4 Bedrifters ansvar for å bekjempe korrupsjon

Korrupsjon er et alvorlig hinder for sosial og økonomisk utvikling i mange deler av verden. Verdens samlede bistand er liten sammenliknet med penger som forsvinner ut av fattige land som følge av korrupsjon og skatteunndragelse. Offentlig korrupsjon og urettmessig berikelse av beslutningstakere undergraver demokratiske prosesser og beslutninger fattet ut fra fellesskapets interesser. Verdifulle ressurser går tapt og den offentlige styringen svekkes.

Det er ulike former for korrupsjon, fra korrupsjon knyttet til store prosjekter med betydelige kapitalstrømmer, til smøring og tilretteleggelsespenger («facilitation payments»). Det er en nær sammenheng mellom korrupsjon og annen internasjonal kriminalitet og ulovlige kapitalstrømmer.

Norge har, i likhet med mange andre land, påtatt seg en rekke internasjonale forpliktelser til å bekjempe korrupsjon. Disse forpliktelsene danner rammevilkårene for næringslivet i og utenfor Norge.

Lov- og regelverket i Norge knyttet til korrupsjon har blitt skjerpet i de senere årene. Særlig er dette kommet til uttrykk ved endringer i straffeloven. Etter norsk lov er alle former for korrupsjon forbudt. Forbudet gjelder fullt ut også for norske statsborgere og personer hjemmehørende i Norge som er engasjert i virksomheter i utlandet. Også såkalte tilretteleggelsespenger, «facilitation payments», det vil si å betale for å få utført en tjeneste man har krav på uten ekstra betaling, er å anse som korrupsjon. Kjernen i lovforbudet er at det må dreie seg om en «utilbørlig» fordel.

Også når man opererer i utlandet, legges norsk lov til grunn av norske domstoler. Samtidig er kultur og tradisjon i det aktuelle land et element i utilbørlighetsvurderingen. Bedriftene kan også pådra seg straffeansvar under utenlandsk lovgivning i tillegg til den norske. Man må altså overholde både stedlig og norsk lovgivning.

Figur 3.5 

Figur 3.5

Kilde: Illustrasjonsfoto: Jocelyn Carlin/Panos/Felix Features

Straffeloven har tre paragrafer som er særlig viktige i kampen mot korrupsjon. Disse er § 276 a om korrupsjon, § 276 b om grov korrupsjon og § 276 c om påvirkningshandel, jf. boks 3.8. Korrupsjon straffes med fengsel i inntil tre år. Strafferammen for grov korrupsjon er fengsel inntil ti år. Medvirkning straffes på samme måte.

Endringer innført i Skadeerstatningsloven av 1. mars 2008, gir også et erstatningsansvar ved korrupsjon. For at arbeidsgiver skal unngå erstatningsansvar for korrupsjon foretatt av medarbeider, kreves det at arbeidsgiver har truffet alle rimelige forhåndsregler for å forebygge dette.

Stadig flere andre land skjerper sitt regelverk mot korrupsjon, blant annet som følge av FNs konvensjon mot korrupsjon, Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon og OECDs konvensjon mot bestikkelser. Det betyr at verden beveger seg i retning av en global standard. For norske bedrifter som opererer i et internasjonalt marked betyr det at en vil møte tilsvarende lovgivning som den norske i stadig flere andre land. Dette bidrar også til å gi næringslivet mer likeverdige konkurransevilkår.

Samtidig er norske myndigheter klar over at ikke alle land håndhever en standard for korrupsjon på høyde med de internasjonale konvensjonene, og at det kan ta tid før dette skjer. Næringslivet bør derfor i overskuelig fremtid forberede seg på krevende situasjoner når det gjelder korrupsjon i land hvor dette er utbredt.

Myndighetene og næringslivet har et felles ansvar for å motvirke korrupsjon. Det er også et felles ansvar å bidra til størst mulig grad av åpenhet om pengestrømmer, særlig knyttet til virksomhet i utviklingsland.

De fleste store norske selskapene med internasjonal virksomhet har utviklet interne retningslinjer og rutiner for å motvirke korrupsjon. Utfordringen er å gjennomføre og følge opp disse i praksis.

Boks 3.8 Straffelovens bestemmelser mot korrupsjon

§ 276a. Korrupsjon

For korrupsjon straffes den som

  1. – for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag, eller

  2. – gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anlednign av stilling, verv eller oppdrag.

Med stilling, verv eller oppdrag i første ledd menes også stilling, verv eller oppdrag i utlandet.

Straffen for korrupsjon er bøter eller fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 276b. Grov korrupsjon

Grov korrupsjon straffes med fengsel inntil 10 år. Medvirkning straffes på samme måte.

Ved avgjørelsen av om korrupsjonen er grov skal det blant annet legges vekt på om handlingen er forøvd av eller overfor en offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling, verv eller oppdrag, om den har betydelig økonomisk fordel, om det forelå risiko for betydelig skade av økonomisk eller annen art, eller om det er registrert uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig årsregnskap.

§ 276c. Påvirkningshandel

For påvirkningshandel straffes den som

  1. – for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag, eller

  2. – gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag.

Med stilling, verv eller oppdrag i første ledd menes også stilling, verv eller oppdrag i utlandet.

Straffen for påvirkningshandel er bøter eller fengsel i inntil 3 år.

Medvirkning straffes på samme måte.

Regjeringen

  • forventer at selskapene respekterer grunnleggende menneskerettigheter i all sin virksomhet, herunder barns, kvinners og urfolks rettigheter, slik de framkommer i internasjonale konvensjoner

  • forventer at selskapene legger ILOs kjernekonvensjoner om organisasjonsfrihet, avskaffelse av tvangsarbeid, barnearbeid og diskriminering, til grunn for sin virksomhet

  • forventer at selskapene har HMS-standarder som ivaretar arbeidstakernes sikkerhet og helse

  • oppfordrer partene i arbeidslivet til å arbeide aktivt for globale konsernavtaler for å sikre arbeidstakeres rettigheter

  • forventer at selskap som opererer i land der det ikke er universelle rettigheter som organisasjonsrett og forhandlingsrett søker å etablere andre ordninger for at ansattes synspunkter kan høres

  • forventer at selskapene ivaretar miljøhensyn og bidrar til en bærekraftig utvikling gjennom blant annet utvikling og bruk av miljøvennlig teknologi

  • forventer at selskapene aktivt motarbeider korrupsjon gjennom etablerte varslingsordninger, interne retningslinjer og informasjonsarbeid

  • forventer at selskapene utviser størst mulig grad av åpenhet knyttet til pengestrømmer

3.3 Rekkevidden av bedrifters ansvar

Bedrifter bør ha et bevisst forhold til problemstillinger som berører eller er en følge av deres virksomhet og som ligger innenfor deres «innflytelsessfære». I Norge er det en utbredt holdning at bedriftene har et ansvar overfor sine ansatte, og at de er en del av og må ta et ansvar for det samfunnet de er en del av. Bedriftens virksomhet har økonomiske, miljømessige og sosiale konsekvenser som det er rimelig at de tar ansvar for. Hvor langt ansvaret rekker er imidlertid ikke alltid klart.

Boks 3.9 Bekjempelse av korrupsjon

Utenriksdepartementet tilbyr en informasjonsportal, «business anti-corruption portal», med verktøy for antikorrupsjonsarbeid i bedrifter. Brosjyren, «Si nei til korrupsjon – det lønner seg!», er spredt til norske bedrifter gjennom utenriksstasjonene og det øvrige virkemiddelapparatet. Brosjyren inneholder informasjon om straffeloven og en sjekkliste for bekjempelse av korrupsjon:

  • Undersøk grundig korrupsjonsrisikoen i forhold til de aktuelle markeder.

  • Gjør alle ansatte kjent med relevante lovbestemmelser som gjelder for korrupsjon, både hjemme og i de land bedriften opererer.

  • Innfør etiske retningslinjer, regelmessige internkontroller og rutiner for å avdekke uregelmessigheter.

  • Vurder å etablere et eget kontaktpunkt, gjerne utenfor bedriften, hvor ansatte kan henvende seg vedrørende mistanker om korrupsjon.

  • Sørg for at dine ansatte, mellommenn og agenter regelmessig følges opp med tiltak som kan redusere risiko for korrupsjon.

  • Ha et særlig blikk på stillinger hvor innehaver kan komme under sterkt press for å gi eller motta bestikkelser. Jobbrotasjon eller andre tiltak som reduserer faren for korrupsjon bør vurderes.

  • Kontroller referanser for ansatte, agenter og partnere som representerer foretaket og, så langt mulig, følg løpende med i deres virksomhet.

  • Krev at ansatte, mellommenn og agenter inngår avtaler om å overholde firmaets regler for å motarbeide korrupsjon.

  • Hold en høy etisk standard og unngå uheldige koblinger som kan reise tvil om habilitet.

  • For å komme ut av en vanskelig situasjon: Fokuser på den felles interesse dere har i å gjennomføre samarbeidet på en åpen og lovlig måte. Mistanker om korrupsjon kan få svært negative konsekvenser.

  • Om nødvendig, søk råd hos faglig ekspertise.

FNs spesialrepresentant for menneskerettig­heter og næringslivet sier at utgangspunktet for bedrifters ansvar må være en vurdering om bedriften har opptrådt på en aktsom måte – at den har utvist «due diligence». For en bedrift kan konseptet om «due diligence» operasjonaliseres gjennom ulike steg. Det kan hjelpe bedriften å bli klar over, forebygge og møte de negative konsekvensene av sin virksomhet. FNs spesialrepresentant sier i sin rapport fra april 2008 at en slik «due diligence»-prosess bør omfatte fire områder når det gjelder menneskerettigheter:

  • Bedriften bør ha retningslinjer vedrørende menneskerettigheter

  • Bedriften bør utføre en konsekvensutredning av sin virksomhet

  • Retningslinjene om menneskerettigheter bør integreres i hele bedriften

  • Bedriften bør ha et system for å overvåke og revidere bedriftens prestasjoner på området.

Tilsvarende prosesser er aktuelle også for de øvrige delene av samfunnsansvarsbegrepet. Aktsomhetsvurderingene knytter seg gjerne til begrepene «innflytelsessfære» og «medvirkningsansvar». Det er derfor naturlig å se nærmere på disse begrepene.

Bedrifters innflytelsessfære

I spørsmålet om rekkevidden av selskapers ansvar er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene selskapet har innflytelse over. Klarest er ansvaret når det gjelder forhold der selskapet har en bestemmende innflytelse og kontroll. Outsourcing av funksjoner og oppdrag til andre, kan gi bedriftene et tilsvarende ansvar fordi dette kan betraktes som en del av bedriftens egen virksomhet.

Bedriftens ansvar innebærer at ansatte tilbys vilkår som minst følger de internasjonale minstestandardene. Bedriften forutsettes å kartlegge risikoen for tvangsarbeid, barnearbeid og diskriminering på arbeidsplassen og ta nødvendige forholdsregler for å minimere denne. Organisasjonsfrihet, ytringsfrihet og religionsfrihet er også rettigheter bedriften bør respektere.

Bedriften har også direkte innflytelse over egne kontraktsforhold og miljømessige konsekvenser av egen virksomhet. Ved å legge til rette for god bedriftskultur, gode rutiner for helse, miljø og sikkerhet (HMS) og overføring av kunnskap og teknologi til egne virksomheter i utlandet og sine underleverandører, kan norske bedrifter bidra til økte standarder.

Normalt vil en bedrift med internasjonal virksomhet også ha betydelig innflytelse på – om ikke kontroll over – forhold knyttet til selskapets omgivelser, for eksempel lokalmiljø og kontraktsparter. Ved å stille kontraktsvilkår og etterprøve at leddene i verdikjeden gir sine ansatte anstendige arbeidsforhold og tilfredsstiller sentrale miljøkrav, tar bedriftene ansvar for sine omgivelser. Også overfor andre grupper kan bedriften ha et ansvar. Et eksempel her er hvis bedriften kjøper sikkerhetstjenester av lokale sikkerhetsstyrker der den opererer.

Jo lenger man fjerner seg fra kjernevirksomheten, jo svakere blir argumentet for at bedriften har avgjørende innflytelse. Selskaper og selskapsrepresentanter kan ønske eller se seg tjent med å ta klar stilling mot grove overgrep. Samtidig vil noen vertsland kunne reagere negativt dersom et selskap blander seg inn i menneskerettighetsspørsmål i landet, særlig hvis disse har politisk karakter. Et selskap bør uansett holde seg informert om hovedtrekkene i utviklingen i det landet det opererer i, herunder menneskerettighetssituasjonen.

Enkelte bedrifter ønsker å bidra til humanitære tiltak utenfor sin egen innflytelsessfære. Noen bedrifters engasjement knytter seg til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, eksempelvis gjennom bistandsprosjekter for helse, veiutbygging, utdanning eller idrett. Det er også eksempler på bedrifter som bidrar med støtte til å fremme sivile og politiske rettigheter.

Medvirkningsansvar

Bedrifter skal sikre at de ikke medvirker til uetisk atferd. De etiske retningslinjene til Statens Pensjonsfond – utland sier også at fondet ikke skal foreta investeringer som utgjør en uakseptabel risiko for at fondet «medvirker til» grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene. NOU 2003:22 «Forvaltning for fremtiden – forslag til etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond» redegjør for hva som legges i dette, blant annet med støtte i rekkevidden av medvirkningsansvaret i norsk rett:

«For å medvirke til en handling må handlingen kunne forventes av investoren. Det må være en form for systematikk eller årsakssammenheng mellom selskapets virksomhet og handlingene en ikke ønsker å medvirke til. Investeringer i et selskap kan ikke regnes som medvirkning til handlinger man umulig kunne forvente eller kjenne til eller forhold som heller ikke selskapet en investerer i har nevneverdig kontroll over.»

Internasjonalt er det ikke noen klar definisjon av begrepet, men medvirkningsansvar blir i økende grad vektlagt av investorer og frivillige organisasjoner. FNs spesialrepresentant for menneskerettigheter og næringslivet har sett nærmere på blant annet dette i forhold til menneskerettigheter. I følge spesialrepresentanten omfatter begrepet medvirkning indirekte involvering av bedrifter i menneskerettighetsbrudd der skaden er utført av en annen aktør, inkludert myndighetene og ikke-statlige aktører. Det har både en rettslig og ikke-rettslig betydning. Den rettslige betydningen er særlig relevant i forbindelse med internasjonal kriminalitet, der medvirkning kan bestå i å oppfordre til eller gi praktisk assistanse som har betydning for gjennomføringen av lovbruddet. Den internasjonale kommisjonen av jurister (ICJ) publiserte september 2008 et omfattende arbeid om slikt medvirkningsansvar.

NOU 2003:22 «Forvaltning for fremtiden – forslag til etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond» gir eksempel på en relevant problemstilling vedrørende medvirkningsansvar:

«Særlige problemer reiser seg ved selskaper som har virksomhet i stater hvor det skjer alvorlige brudd på menneskerettigheter. Slike brudd kan skje i tilknytning til selskapenes virksomhet for eksempel ved bruk av sikkerhetsstyrker som begår overgrep for å beskytte selskapets eiendom og anlegg, deportasjon av befolkning og miljøødeleggelser for å legge til rette for selskapets prosjekter eller arrestasjon og forfølgelse av arbeidstakere som søker å framme faglige rettigheter. Bare hvis handlingene er foretatt direkte for å beskytte selskapets eiendom eller investeringer, og selskapet ikke har truffet rimelige tiltak for å hindre overgrepene, kan det være snakk om medvirkning.»

Et nært samarbeid med myndighetene i land med mangelfullt styresett, stiller bedrifter overfor krav om særlig årvåkenhet og god håndtering av utfordrende dilemmaer. Dette gjelder særlig dersom bedriftene kan mistenkes for å ha fordel av myndighetenes opptreden eller hvis samarbeidet bidrar til å legitimere myndighetene.

Enkelte land, blant annet USA, har definert et medvirkningsansvar i nasjonal lovgivning og gitt domstolene vid jurisdiksjonsadgang til å ta stilling til påstander om brudd på menneskerettighetene i forbindelse med virksomhet i utlandet.

Gjennom aktsom opptreden, eksempelvis på grunnlag av risikoanalyser, kan bedrifter unngå medvirkning til menneskerettighetsbrudd og andre negative konsekvenser av deres virksomhet. Risikoanalyser bør benyttes ikke bare i forhold til egne aktiviteter, men også i forhold til forretningspartnere. Det finnes flere verktøy, både generelle og bransjespesifikke, som bedrifter kan anvende i denne prosessen. Et eksempel er Human Rights Compliance Assessment (HRCA) som Dansk senter for menneskerettigheter har utviklet.

3.4 Samfunnsansvar i leveransekjeden

Samfunnsansvar i leveransekjeden er et felt i rask utvikling med økt oppmerksomhet og betydning. Outsourcing og store endringer i den internasjonale arbeidsdelingen fører til at stadig flere innsatsfaktorer til næringslivet og offentlig sektor og ferdigvarene som omsettes i varehandelen, kommer fra land hvor myndighetenes overvåking av arbeidslivet og vern av arbeidstakeres rettigheter er mangelfull. Det er økende interesse for at varer og tjenester som importeres til Norge, skal være produsert under tilfredsstillende arbeids- og lønnsvilkår, der forhold som barns og kvinners rettigheter og miljøhensyn ivaretas.

Figur 3.6 Tekstilproduksjon i Kina. Bruk av munnbind eller støvmasker
 er et enkelt og nødvendig verne­tiltak for tekstilarbeidere.

Figur 3.6 Tekstilproduksjon i Kina. Bruk av munnbind eller støvmasker er et enkelt og nødvendig verne­tiltak for tekstilarbeidere.

Kilde: Foto: Initiativ for etisk handel (IEH).

Forhold i leveransekjeden angår i dag alle bedrifter med produksjon i eller leverandører fra land der eksisterende lovgivning enten er mangelfull sammenliknet med internasjonalt aksepterte standarder, eller ikke blir håndhevet. Samarbeid i bransjeforeninger eller med konkurrerende bedrifter kan være nødvendig for å sikre leveransekjeden mot brudd på menneske- og arbeidstakerrettigheter og sikre en miljømessig forsvarlig virksomhet.

3.4.1 Hvor langt går ansvaret?

Samfunnsansvarlige bedrifter påtar seg et ansvar for at alle ledd i verdikjeden tilfredsstiller bedriftens standarder, så langt det er mulig. Pr. i dag er det ikke realistisk at import fra eller delproduksjon i alle land skal kunne skje uten risiko for direkte og indirekte medvirkning til brudd på internasjonalt anerkjente normer og regler. I praksis er det ofte både praktiske og økonomiske begrensninger for hvor langt bakover i verdikjeden det er mulig for den enkelte bedrift eller innkjøpsorganisasjon å kunne kvalitetssikre sine leverandører. Det er sjelden mulig for bedriften å kontrollere alle prosesser helt fra produksjon av råmaterialer til og med avfallsfasen for produktet. Hvor man skal trekke en eventuell grense kan være uklart.

Det mest nærliggende kriteriet å legge til grunn som en minimumsstandard, er å si at bedriftens ansvar omfatter det den direkte kan påvirke som innkjøper og selger, gjennom kontrakt eller på annen måte. Ved å la leverandørene bli gjenstand for krav og oppfølging i forhold til arbeids- og miljøforhold i egen produksjon og for å følge opp sine underleverandører, kan de ansvarliggjøres.

De utfordringene man står overfor vil variere mellom bedrifter og produkter. Viktigere enn å trekke avgrensninger er det derfor at bedriften gjør seg kjent med risikoen for brudd på menneske- og arbeidstakerrettigheter eller negativ miljøpåvirkning i ulike deler av produksjonsprosessene og i framstilling av innsatsvarer. Slik sett er det å innføre etiske retningslinjer i leveransekjeden et risikostyringsverktøy.

Hovedtendensen i forskning og dokumentert praksis, peker så langt i én retning: det finnes både utviklings- og inntjeningsmuligheter i å stille krav til samfunnsansvar i leveransekjeder. Nøkkelfaktorer er systematisk forbedringsarbeid og kompetansebygging i leveransekjeden over tid. Ved å være tidlig ute med tilpasning til kommende reguleringer, til langsiktig markedsutvikling og ikke minst til å imøtekomme markedsforventninger, kan bedriftene skaffe seg konkurransefortrinn.

Boks 3.10 Samarbeid med leverandører i Stormberg

Stormberg er en sports- og tekstilgrossist. Bedriften arbeider for å integrere samfunnsansvar i virksomheten hjemme og ute, både i forhold til de ansatte og miljøet.

Utvikling og design av turtøy foregår i Norge, mens produksjonen foregår ved flere fabrikker i Kina. Selskapet har utarbeidet etiske retningslinjer som blant annet innebærer at alle leverandører må respektere forhold som ordnede lønns- og arbeidsvilkår, retten til å kunne fagorganisere seg og retten til å inngå tariffavtaler. Retningslinjene henges opp på kinesisk på samlingssteder i fabrikkene.

Stormberg gjennomfører inspeksjoner av fabrikkene med ujevne mellomrom og delvis uanmeldt. En bedriftsprofil om forholdene ved fabrikken gir grunnlag for hvordan Stormberg kan følge opp hver enkelt fabrikk, og hva de bør legge ekstra merke til ved kontroller og inspeksjoner. I tillegg har kontrollørene en observasjonsliste de går igjennom, og de foretar intervju med arbeidere på fabrikkene.

Den offentlige debatten om leveransekjeder har hittil primært dreiet seg om behovet for å stille minstekrav til underleverandører. Mange forbrukere stiller større krav og vektlegger etiske hensyn i sine innkjøp. Størst mulig åpenhet omkring produksjon i utlandet er derfor viktig for forbrukernes valg. Regjeringen ser det som viktig at forbrukere og deres organisasjoner får tilgang til informasjon slik at det blir mulig å tilpasse eget forbruk til egen overbevisning.

3.4.2 Hvordan stille etiske krav i leveransekjeden?

Å ta ansvar for leveransekjeden innebærer at virksomhetene ikke bare stiller krav til sine leverandører, men også utvikler et samarbeid med dem om hvordan de kan oppfylle sine forpliktelser. Samarbeidet innebærer et konkret og langsiktig forbedringsarbeid. Oppfølging av leverandører krever langsiktig og vedvarende innsats. Ingen vil kunne arbeide like tett sammen med alle sine leverandører til en hver tid. Ett sted kan imidlertid alle starte.

Gjennom tett samarbeid som også innebærer fysisk tilstedeværelse hos leverandørene, kan bedriften observere og registrere hvordan leverandørene følger opp sine forpliktelser. Slikt samarbeid bidrar også til økt oppmerksomhet om leverandørenes forpliktelser i deres virksomheter og til kunnskaps- og erfaringsoverføring til leverandørbedriftene. Norske virksomheter kan for eksempel bringe med seg kompetanse til sine leverandører når det gjelder HMS, miljøhåndtering og sosial dialog på arbeidsplassen og vise hvordan forbedrede arbeidsforhold kan øke produktivitet og kvalitet.

Et naturlig første skritt er å utarbeide gode etiske retningslinjer ( Code of Conduct) som minst er i tråd med internasjonale konvensjoner og standarder. Det finnes videre sektor- og bransjespesifikkestandardertilsvarende Codes of Conduct, for eksempel for tekstilindustrien. Slike retningslinjer kan brukes til å kommunisere forventninger til leverandører både når det gjelder etiske retningslinjer og miljø.

For at etiske retningslinjer skal virke etter hensikten og tilfredsstille ansattes og andre interessenters forventninger, viser nyere forskning 1 og etablert god praksis betydningen av at

  • retningslinjene er utformet i tråd med internasjonale standarder for arbeidstakerrettigheter, menneskerettigheter og miljøhensyn, slik at krav til leverandører blir så standardiserte som mulig selv om de kommer fra ulike aktører 2

  • kravene til leverandører først og fremst er i tråd med gjeldende nasjonal lovgivning, og dernest i tråd med internasjonale anerkjente standarder dersom relevant lovgivning ikke eksisterer eller er mangelfull

  • krav og overvåking av etterfølgelse blir kombinert med kompetansebygging og gjensidig kunnskapsutveksling

  • kontroll, overvåking og kompetansebygging, der det lar seg gjennomføre, utføres av aktører med solid lokal forankring og kulturell forståelse

  • gjennomføringen av etiske retningslinjer skjer på grunnlag av en integrert tilnærming til samfunnsansvar med forankring i ledelsen og styret

Initiativ for etisk handel (IEH) er et norsk kompetansesenter som arbeider for å styrke oppslutningen om samfunnsansvar i leveransekjeden. IEH bistår private og offentlige medlemmer med kunnskap, metoder og verktøy i arbeidet med å stille krav til anstendige arbeidsforhold og miljøhensyn i leveransekjedene.

Boks 3.11 Initiativ for etisk handel (IEH)

IEH ble stiftet av Kirkens Nødhjelp, LO, HSH og Coop Norge i 2000 for å arbeide spesielt med samfunnsansvar i leveransekjeden. IEH hadde om lag 95 medlemmer pr. november 2008. I sitt arbeid har IEH to hovedmålsettinger:

  1. Styrke oppslutningen om etisk handel

  2. Styrke medlemmenes arbeid med etisk handel

IEH driver organisasjonen informasjonsarbeid om betydningen av forbedrede arbeids- og miljøforhold globalt. Dessuten arbeider IEH for å styrke medlemmenes arbeid med etisk handel, gjennom kunnskap og verktøy.

Medlemmene forplikter seg til å arbeide med forbed­ring av arbeids- og miljøforhold i egen leveransekjede. Om forpliktelsen blir oppfylt måles gjennom årlig rapportering. Forbedringsarbeidet skjer på bakgrunn av:

  • Informasjon om arbeids- og miljøforhold i produksjonsland

  • Verktøy og framgangsmåter

  • Risikokartlegging og -håndtering

  • Opplæringsmuligheter og rådgivning

  • Samarbeid mellom bedrifter, myndigheter, interesseorganisasjoner, fagbevegelse, forsk­ningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner, lokalt og internasjonalt

  • Kompetansebygging i internasjonale nettverk

For å sikre at leverandører oppfyller krav til arbeidstakerrettigheter kan kunder oppfordre disse til sertifisering. SA 8000 er den mest anerkjente bransjeuavhengige sertifiseringsstandarden. Den er hovedsakelig beregnet på produsenter, og fungerer som et sertifikat for at arbeidstakerrettigheter er ivaretatt hos den sertifiserte produsenten. Bruk av slike standarder er tids- og ressursbesparende for både kunde og produsent. I tillegg finnes det tredjepartsertifiserte miljøledelsessystemer som ISO 14001, EUs frivillige standard EMAS (The Eco-Management and Audit Scheme) og den norske miljøsertifiseringsordningen Miljøfyrtårn, jf. kapittel 6.4.

Merking av produkter er en annen måte å dokumentere at produkter er produsert i samsvar med sosiale eller miljømessige standarder. Eksempler på slik produktmerking er Svanen, EU-blomsten, EUs merke for økologiske produkter, FairTrade Max Havelaar, Miljøproduktdeklarasjoner (ISO 14025), Forest Stewardship Council (FSC) og Marine Stewardship Council (MSC).

Produktmerking er et virkemiddel for at forbrukere kan skaffe seg informasjon om produkters etiske og miljømessige standard. Bedrifter kan også velge å gi denne informasjonen på andre måter. Det er uansett viktig at forbrukerne ikke blir villedet av påstander om produktene som er uriktige, upresise eller svakt dokumentert. De nordiske forbrukerombudene har i samarbeid utarbeidet en veiledning om bruk av etiske og miljørelaterte påstander i markedsføringen fra februar 2005. Forbrukerombudet har også egne retningslinjer på dette området fra juni 2003. Retningslinjene bygger på markedsføringsloven. De krever at budskapet i markedsføringen må fremføres tydelig og balansert, helhetsinntrykket av markedsføringen må være riktig og basere seg på fakta og alle påstander må kunne dokumenteres. Retningslinjene vil antakelig kunne videreføres etter den nye markedsføringsloven som vil tre i kraft våren 2009.

3.4.3 Nærmere om grønnere leveransekjeder

De siste årene har miljøstyring i leveransekjeder blitt en stadig viktigere del av bedrifters miljøstrategi. Dette har delvis sammenheng med økt oppmerksomhet fra sluttbrukerne og institusjonelle investorer. Mens det tidligere primært var behovet for risikominimering som begrunnet bedriftenes miljøstrategier, er det etter hvert også en økende erkjennelse av at et aktivt miljøansvar kan være bedriftsøkonomisk lønnsomt. Miljøvennlig produksjon viser seg ofte å være billigere og virksomheter som har innført miljøledelsessystemer har ofte bedre styring enn de som ikke har dette.

Produktdesign, produksjon og materialbruk og transport/logistikk er sentrale områder hvor bedriftene gjennom bevisste valg kan påvirke sin miljøprofil. For de fleste handler arbeidet med grønnere leveransekjeder om å forbedre allerede eksisterende strukturer.

Gjennom livssyklusanalyser kan bedrifter få kunnskap om og dokumentere produktenes totale miljøpåvirkning, både i produksjon, bruk, etterbruk og avfall. Klimaregnskap, eller karbonfotavtrykk, medfører bevisstgjøring om og dokumentasjon av en bedrifts påvirkning av klimaet.

God ivaretakelse av miljøhensyn skjer gjennom bevisste valg på ulike stadier i virksomhetenes forretnings- og innkjøpsprosesser. Eksempler på slike beslutningspunkter kan være:

  • Valg av forretningsidé

  • Valg av miljøprofil

  • Spesifikasjon av behovet som skal tilfredsstilles gjennom kjøpet

  • Utforming av anbudsinnbydelse

  • Inngåelse av kontrakt

  • Oppfølging av leveransen

  • Partnerskap eller ad hoc-kjøp

Gjennom et systematisk arbeid med å kartlegge og analysere sin leveransekjede, interne, eksterne og landspesifikke utfordringer og hvilke områder som bør prioriteres, får man et grunnlag for utvikling av en miljøstrategi og en «grønn» innkjøpsstrategi. Ett strategisk valg vil være om man skal velge en intern tilnærming eller søker partnerskap med andre. Strategien må definere interne ansvarsområder, roller og arbeidsdeling og hvordan miljøaspektet skal inkluderes i bedriftens innkjøpskriterier og leverandørstyring. Det må tas stilling til hvordan kommunikasjonen med leverandørene skal være og om man trenger støttefunksjoner og opplæringstilbud for egne ansatte og sine leverandører. Det bør også utvikles insentivsystemer og systemer for overvåking og evaluering.

Regjeringen

  • mener at samfunnsansvarlige bedrifter bør påse at leddene i verdikjeden tilfredsstiller bedriftens standarder, så langt det er mulig

  • oppfordrer norske bedrifter til å stille sosiale og miljømessige krav til sine leverandører og forretningspartnere

  • oppfordrer norske bedrifter til å utvikle systemer for å følge opp at leverandøren følger internasjonalt anerkjente retningslinjer

  • oppfordrer bedriftene til å bidra til kapasitets- og kompetansebygging i leveransekjeden

3.5 Investeringer og kapitalforvaltning

Det har den senere tid og særlig i lys av finanskrisen blitt rettet økende kritisk oppmerksomhet mot deler av finansforetakenes virksomhet, blant annet når det gjelder finansiell rådgivning og utvikling, markedsføring og salg av avanserte spareprodukter. Kritikken går blant annet ut på at man har underkommunisert risikoen og oversolgt de reelle avkastningsmulighetene. Kredittilsynet har i flere tilfeller påpekt at selskaper gjennom sin finansielle rådgivning og markedsføringen av slike produkter har brutt god forretningsskikk.

Finansinstitusjonene og verdipapirforetakene gir råd og selger tjenester som kan få betydelige konsekvenser for kjøperne. I kontakten med forbrukerne vil finansinstitusjonene og verdipapirforetaket være den profesjonelle part. På denne bakgrunn er salg av forsikringsprodukter, lån og rådgivning om finansielle instrumenter underlagt konsesjon. Konsesjonshaver har en særlig omsorgsplikt overfor forbrukere ved salg av finansielle instrumenter, låneprodukter og forsikringsprodukter.

På den annen side har toneangivende institusjoner i finansnæringen de senere årene engasjert seg aktivt i forhold til samfunnsansvar. Dette gjelder først og fremst investorer og forvaltere som i økende grad vektlegger etiske standarder som kriterium for sine investerings- og salgsbeslutninger. Noen banker og forsikringsselskaper har også blitt mer opptatt av å sikre at deres utlåns- og forsikringskunder har tilfredsstillende standarder når det gjelder samfunnsansvar.

3.5.1 Samfunnsansvarlige investeringer

Den økte vektleggingen av bedrifters samfunnsansvar blant kapitalmarkedets aktører, kan blant annet forklares med økt forståelse blant profesjonelle investorer for den betydning miljørelaterte og sosiale spørsmål kan ha for verdiutviklingen. Investorene blir også holdt ansvarlige for andre forhold enn den finansielle avkastningen. Samfunnet forventer i økende grad at investorer tar etiske hensyn når de investerer egne og kundenes midler. Dette har ført til at flere norske finansinstitusjoner har innført kriterier for samfunnsansvar som grunnlag for sine investeringer.

Fra et investor- eller forvalterståsted har begrepet samfunnsansvarlige investeringer (Socially Responsible Investments – SRI) blitt brukt som betegnelse på investeringer med finansiell avkastning som formål, men som samtidig tar hensyn til etiske og miljømessige krav. Et stadig mer vanlig brukt begrep er Responsible Investment (RI), som er knyttet til innarbeiding av hensyn til miljø, sosiale forhold og god selskapsstyring i forvaltningsarbeidet. Dette er faktorer som kan ha økonomisk virkning på lang sikt.

Samfunnsansvarlige investeringer er ikke noe nytt blant investorer. Da metodistkirken i USA tidlig på 1900-tallet begynte å investere i aksjemarkedet, unngikk man å investere i selskap forbundet med alkohol eller pengespill. I Norge ble interessen vekket på slutten av 1980-tallet. Etter hvert gikk samfunnsansvarlige investeringer fra å være en liten nisje til å bli anerkjent av den vanlige investor. Andre deler av finansnæringen har etter hvert tatt initiativ til å møte utfordringer og muligheter knyttet til samfunnsansvar i forbindelse med utlåns- og investeringsvirksomheten sin.

Det er utviklet betydelig faglig kompetanse på området og flere selskap har utviklet sine egne analyseverktøy. Noen selskaper kvalifiserer til internasjonale bærekraftsindekser som Dow Jones Sustainability World Index og FTSE4 Good Index. Disse indeksene måler prestasjonene til større selskaper som arbeider etter kriterier for samfunnsansvarlig atferd.

Det finnes flere ulike tilnærminger når det gjelder hvilke krav finansinstitusjoner stiller til ikke-finansielle forhold i selskapene de investerer i. Tre metoder er mye brukt, enten enkeltvis eller i kombinasjon:

Uttrekk (negativ screening)går ut på at finansinstitusjonene unngår å investere i de verste selskapene ved å definere kriterier for hva de ikke ønsker å investere i. Som regel er kriteriene knyttet til hva som produseres, for eksempel landminer, klasevåpen, atomvåpen og tobakk. Kriteriene kan også knyttes til hvordan selskapet driver sin virksomhet, for eksempel om det står bak alvorlige brudd på menneskerettigheter, korrupsjon eller alvorlig miljøskade. Denne metoden benyttes ofte i fond som har en etisk minimumsstandard, som for eksempel i Statens Pensjonsfond – Utland (SPU). Noen kapitalforvaltere offentliggjør de selskapene de trekker seg ut av og mener at offentliggjøring bidrar til økt press på bedriftene.

I en annen tilnærming innenfor samfunnsansvarlige investeringer, ofte kalt «best i klassen» (positiv screening), gjøres en sammenlikning for å velge de beste investeringene. Metoden består i at selskap innenfor samme bransje rangeres basert på sin innsats innenfor samfunnsansvar. Her vurderes blant annet selskapenes miljøstyringssystemer, tiltak for å begrense korrupsjon, prinsipper for eierstyring og selskapsledelse, ansattes vilkår, og retningslinjer knyttet til arbeidstaker- og menneskerettigheter. Deretter kan investoren velge å kun investere i de beste selskapene innenfor hver sektor. De selskapene som befinner seg i denne kategorien, kan dermed være aktuelle for investeringer i et «best i klassen» fond. Dette vil bli regnet som et fond med svært strenge krav til samfunnsansvar. Alternativt kan de samme analysene og de samme kriteriene brukes til å ekskludere de dårligste selskapene innenfor hver sektor.

En tredje metode innenfor samfunnsansvarlige investeringer er aktivt eierskap. Gjennom dialog med selskaper, som man i utgangspunktet er kritiske til, eller ved å opptre på selskapenes generalforsamlinger, kan investorer søke å påvirke selskapene i ønsket retning. Det finnes flere eksempler på at internasjonalt press på denne måten har bidratt til at selskaper foretar endringer i sin virksomhet. Noen framholder at det endog kan være mer virkningsfullt om man øker investeringer i selskap som man stiller seg kritisk til, for gjennom aktivt eierskap å ha mulighet til å påvirke selskapene i ønsket retning.

I tillegg er det en rekke kapitalforvaltere som tilbyr investeringer i spesialiserte fond. Dette kan være investeringer knyttet til særskilte temaer som for eksempel fornybar energi og miljøteknologi. Investeringer i slike fond innebærer en høyere risiko enn brede indeksfond, men kan samtidig gi investorer som ønsker å investere innenfor disse temaene mulighet til å spre sine investeringer på en kostnadseffektiv måte.

Boks 3.12 FNs prinsipper for ansvarlige investeringer

  • Vi vil integrere spørsmål om miljømessige og sosiale forhold og god selskapsstyring i våre investeringsanalyser og beslutningsprosesser.

  • Vi vil være aktive eiere og integrere spørsmål om miljømessige og sosiale forhold og god selskapsstyring i vår eierskapspolitikk og praksis.

  • Vi vil søke nødvendig åpenhet omkring spørsmål om miljømessige og sosiale forhold og god selskapsstyring i selskapene vi investerer i.

  • Vi vil fremme aksept og gjennomføring av prinsippene blant investorer.

  • Vi vil samarbeide for å øke vår effektivitet i gjennomføringen av prinsippene.

  • Hver av oss vil rapportere om våre aktiviteter og framgang i gjennomføringen av prinsippene.

Det er uklart i hvilken grad bedrifter eller organisasjoner utenom finansnæringen legger til grunn samfunnsansvar som et kriterium for sin egen kapitalforvaltning. Det forventes at også disse vil vise økt oppmerksomhet når det gjelder samfunnsansvar.

En rekke finansinstitusjoner har sluttet seg til FNs prinsipper for ansvarlige investeringer(UNPRI). Etter initiativ fra FNs generalsekretær var det i 2005 – 2006 en prosess der representanter for verdens ledende investorer, i samråd med representanter for finansnæringen, myndigheter, det sivile samfunn og kunnskapsmiljø, utarbeidet seks prinsipper for ansvarlige investeringer. Prinsippene danner et rammeverk som reflekterer kjerneverdien til store investorer, basert på langsiktig investeringshorisont og ofte betydelig diversifiserte porteføljer. På norsk side har DnB NOR, KLP, Nordea, Norges Bank på vegne av Statens Pensjonsfond-Utland og Storebrand sluttet seg til prinsippene.

Innenfor bankvirksomhet har samfunnsansvar også fått økt betydning. I forbindelse med kredittgivningen har flere institusjoner utviklet egne analyseverktøy basert på kriterier for samfunnsansvar. Dette brukes som en del av risikostyringen for å redusere den forretningsmessige risikoen. Den internasjonale standarden for ansvarlig kredittgivning, som hovedsakelig gjelder prosjektfinansiering, kalles Equator Principles, jf. boks 3.13. Selskapene anvender også ofte egne retningslinjer for sin kredittgivning og for sine porteføljeinvesteringer.

Bærekraftig verdiskaping er et nytt investorsamarbeid lansert av de tolv største institusjonelle investorene i Norge. Gjennom samarbeidet har disse investorene gjennomført en spørreundersøkelse blant selskapene som inngår i Oslo Børs hovedindeks. Resultatene av undersøkelsen ble presentert i desember 2008. Målet med initiativet er å påvirke norske børsnoterte selskaper til en bærekraftig utvikling og langsiktig verdiskaping. Til sammen representerer investorene som støtter prosjektet en forvaltningskapital på NOK 2 700 mrd., hvorav NOK 1 000 mrd. er direkte investert i det norske markedet.

Regjeringen

  • oppfordrer den private finanssektoren til økt vektlegging av samfunnsansvar som en viktig dimensjon i institusjonenes helhetlige virksomhet

  • vil oppmuntre alle deler av finansnæringen til økt åpenhet om sine investeringer

3.6 Ansvar og muligheter

Det ligger betydelige muligheter for internasjonalt orienterte bedrifter til å styrke sin konkurranseposisjon gjennom samfunnsansvarlig opptreden. Gjennom et godt verdigrunnlag og integrering av samfunnsansvar i sin virksomhetsstyring, har bedriftene et godt utgangspunkt for å identifisere og utnytte nye markedsmuligheter.

Systematisk arbeid med samfunnsansvar har først og fremst skjedd i store bedrifter med et omfattende internasjonalt engasjement. Hovedtyngden av norsk næringsliv består av små og mellomstore bedrifter. Mindre bedrifter har ofte verken ressurser eller kompetanse til å arbeide like systematisk og grundig med samfunnsansvar som større bedrifter. Rådgivnings- og veiledningstiltak rettet mot mindre bedrifter behandles i kapittel 9.

Boks 3.13 Equator Principles

Equator Principles er et sett av frivillige retningslinjer for prosjektfinansiering, som i stor grad er basert på retningslinjer fra Verdensbankens organ for prosjektsamarbeid med næringslivet, International Finance Corporation (IFC). Ti ledende internasjonale finansinstitusjoner, under ledelse av Citibank, etablerte prinsippene i 2003.

Institusjonene som bruker Equator Principles erklærer at de kun finansierer prosjekter som skal gjennomføres på en sosial og miljømessig ansvarlig måte. Ved å etablere en slik standard har bankene blitt enige om ikke å konkurrere om miljømessige og samfunnsmessige forhold.

I henhold til rammeverket, forplikter bankene seg til å kreve miljøkonsekvensanalyser, offentlige høringer, og generell prosjektledelse som er i tråd med ulike minstestandarder innenfor miljø, menneskerettigheter og arbeidsvilkår. Omtrent 60 finansinstitusjoner la pr. desember 2008 til grunn prinsippene for sin prosjektfinansiering. I Norge har DnB Nor og Nordea sluttet seg til prinsippene.

Regjeringen mener at alle bedrifter har et ansvar som går ut over å skape økonomiske verdier. Alle bedrifter kan gjennom samfunnsansvarlig opptreden bidra til å fremme sosiale og miljømessige verdier, samtidig som de styrker sin langsiktige konkurranseevne.

Fotnoter

1.

“The ETI code of labour practice: Do workers really benefit?” Institute of Development Studies 2006.

2.

FNs Menneskerettighetserklæring og Barnekonvensjonen, ILOs kjernekonvensjoner, og andre sentrale ILO konvensjoner og dokumenter, som omhandler spørsmål som HMS, arbeidstid og retten til en lønn man kan leve av.

Til toppen
Til dokumentets forside