St.meld. nr. 10 (2008-2009)

Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi

Til innholdsfortegnelse

7 Internasjonale initiativ og prosesser for samfunnsansvar

Figur 7.1 

Figur 7.1

Samfunnsansvar innebærer hva bedriftene gjør utover å overholde eksisterende lover og regler i det landet man opererer. Samtidig er det slik at på de fleste områder der bedrifter forventes å ta samfunnsansvar, arbeides det med å utvikle konvensjoner og andre mer bindende mekanismer. Det gjelder særlig menneskerettigheter, arbeidsvilkår, miljø og anti-korrupsjon. Slike prosesser er også relevante for bedrifters samfunnsansvar fordi mer bindende rammeverk endrer bedrifters handlingsrom.

Regjeringen vil være en pådriver i arbeid for mer forpliktende rammeverk for bedrifter gjennom instrumenter som forplikter stater til å regulere næringsvirksomhet i forhold til menneskerettigheter, arbeidsvilkår, miljø og anti-korrupsjon.

Dette arbeidet foregår på ulike arenaer. FNs generalsekretærs spesialrepresentant for menneskerettigheter og næringsliv er sentral i arbeidet med å utrede et rammeverk som vil kunne få direkte betydning for bedriftene. ILO arbeider blant annet i forhold til handlingsplanen The Decent Work Agenda. En rekke prosesser foregår på miljøområdet, blant annet når det gjelder et internasjonalt klimaregime etter Kyoto-avtalen. Gjennomføringen av FN-konvensjonen mot korrupsjon er et annet viktig eksempel.

7.1 Nybrottsarbeid i FN om næringsliv og menneskerettigheter

De siste årene har det pågått en diskusjon om bedrifter kan holdes juridisk ansvarlig for brudd på menneskerettigheter. Siden 2003 har FN arbeidet for å kartlegge næringslivets ansvar for menneskerettigheter, også i forhold til juridisk ansvar. Norge er en pådriver i dette arbeidet.

En arbeidsgruppe under FNs underkommisjon for menneskerettigheter utviklet i 2003 et forslag til «Normer for næringslivets menneskerettighetsansvar», der det ble lagt til grunn at næringslivet hadde juridiske forpliktelser i forhold til menneskerettighetene. Da forslaget ble fremlagt for statene i FNs menneskerettighetskommisjon i 2004, ble det ikke vedtatt. Flere stater mente det ville være uheldig å holde andre enn stater direkte rettslig ansvarlig for menneskerettighetsbrudd, siden det ville svekke det ansvar som statene har påtatt seg. Menneskerettighetskommisjonen presiserte at utkastet ikke ga opphav til rettslige forpliktelser. Flere stater viste samtidig til at utkastet inneholdt nyttige elementer og idéer. Det var på denne bakgrunn at FNs generalsekretær i 2005, med basis i en resolusjon vedtatt av FNs menneskerettighetskommisjon, utpekte en egen spesialrepresentant for menneskerettigheter og næringsliv.

7.1.1 FNs generalsekretærs spesialrepresentant

Arbeidet til FNs generalsekretærs spesialrepresentant for å klargjøre næringslivets menneskerettighetsansvar representerer et nybrottsarbeid. Det er første gang man utreder et rammeverk for å holde andre enn statene ansvarlig for brudd på menneskerettighetene, med bred støtte og medvirkning fra både myndigheter, sivilsamfunnet og næringslivet. For Norge er det viktig at normutviklingen skjer i FN, da det gir både legitimitet til prosessen og viser at FN kan være nyskapende.

Spesialrepresentantens oppdrag i 2005 var femdelt. Han skulle identifisere og klargjøre standarder for selskapers menneskerettighetsansvar og se nærmere på statens rolle. Dernest skulle han se nærmere på begrep som «medvirkning» og «sfærer av innflytelse». Han fikk også i oppdrag å utvikle materiale og metoder for å utrede bedrifters innvirkning på menneskerettighetene og gi eksempler på beste praksis.

Spesialrepresentanten avholdt en rekke konsultasjoner og gjennomførte undersøkelser som resulterte i flere rapporter. Siden det tidligere utkast til normer ikke samlet bred støtte blant aktørene, konsentrerte spesialrepresentanten seg i stedet om å finne pragmatiske løsninger. En sluttrapport ble levert til FNs menneskerettighetsråd i mai 2008. I rapporten skisseres et tredelt rammeverk med stikkordene «beskytte, respektere og gi oppreisning»:

  • Bevisstgjøring blant statene om deres plikt til å beskytte borgerne sine mot overgrep fra tredjeparter, herunder selskaper.

  • Bedrifters ansvar for å respektere menneskerettighetene.

  • Ofrenes muligheter til å få påklaget menneskerettighetsbrudd og få oppreisning.

Norge har støttet dette arbeidet, både politisk og økonomisk. Norge hadde saksansvaret for behandlingen av rapporten og for forlengelsen av spesialrepresentantens mandat da dette ble behandlet i FNs menneskerettighetsråd i juni 2008. For å sikre bred støtte på tvers av regionene utarbeidet Norge utkast til Menneskerettighetsrådets resolusjon i samarbeid med en kjernegruppe bestående av Argentina, India, Nigeria og Russland. I tillegg etablerte Norge tidlig et tett samarbeid med EU og Canada. Etter en lang forhandlingsprosess vedtok Menneskerettighetsrådet resolusjonen som gir støtte til det konseptuelle rammeverket og ber spesialrepresentanten operasjonalisere dette de neste tre årene gjennom å utvikle:

  • Konkrete og praktiske anbefalinger til stater om innholdet i plikten til å beskytte mot menneskerettighetsovergrep fra næringslivsaktører.

  • Konkrete retningslinjer til næringslivet om innholdet i ansvaret for å respektere menneskerettigheter (såkalte «guiding principles»).

  • Anbefalinger om styrking av tilgangen til effektiv oppreisning for ofre av næringslivsrelaterte menneskerettighetsovergrep.

Flere frivilllige organisasjoner har vært pådrivere for arbeidet i FN og har aktivt deltatt i prosessen om forlengelsen av spesialrepresentantens mandat. Mange organisasjoner mener at arbeidet i FN går for langsomt. De har blant annet ønsket at mandatet også skulle inkludere muligheten for landbesøk og til å ta i mot klager. Likevel fikk resolusjonen til slutt bred støtte også fra de frivillige organisasjonene.

Det er viktig med videre medvirkning og deltagelse fra de frivillige organisasjonene. De er de viktigste talerør for ofrene for menneskerettighetsbrudd. I FN-prosessen kan de bidra både med sin kjennskap til lokale forhold og med dokumentasjon på konkrete overgrep. Deltakelsen til de frivillige organisasjonene gir prosessen både relevans og legitimitet.

Figur 7.2 FNs menneskerettighetserklæring på en vegg
 i Durban, Sør-Afrika.

Figur 7.2 FNs menneskerettighetserklæring på en vegg i Durban, Sør-Afrika.

Kilde: Foto: Jan Speed. (c) Norad: Bistandsaktuelt.

Med sitt fornyede mandat og med et enstemmig Menneskerettighetsråd i ryggen, har spesialrepresentanten fått en god mulighet til å skape større normativ klarhet på dette området. Et sentralt element i denne sammenheng er å fortsette arbeidet med å konsultere bredt med stater, næringslivet, internasjonale organisasjoner, sivilt samfunn og andre aktører. Sammen kan man arbeide for bedre beskyttelse mot næringslivsrelaterte menneskerettighetsovergrep.

Regjeringen

  • vil fortsatt være en pådriver i arbeidet som pågår i FN om næringsliv og menneskerettigheter

  • vil følge opp anbefalinger som foreligger fra FNs spesialrepresentant

  • vil fortsatt støtte spesialrepresentantens arbeid både politisk og økonomisk

  • vil ta konkrete initiativ til konsultasjoner om næringslivets menneskerettighetsansvar og søke å videreutvikle samarbeid med enkelte land

  • vil gjennomføre samtaler om næringslivets menneskerettighetsansvar i menneskerettighetsdialogene som Norge fører med Kina, Vietnam og Indonesia

  • vil videreføre samarbeidet med frivillige organisasjoner

  • vil inkludere informasjon om bedrifters samfunnsansvar i Norges rapport til Menneskerettighetsrådet som del av rapporteringssystemet (Universal Periodic Review) i 2009

7.2 Globale arbeidsstandarder

Anstendige arbeidsvilkår og respekt for arbeidstakernes rettigheter er avgjørende for et rettferdig samfunn. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er hovedorganet for utvikling av grunnleggende arbeidsstandarder. Rammeverket for ivaretakelse av arbeidstakerrettigheter kommer til uttrykk i ILOs konvensjoner, særlig de såkalte kjernekonvensjonene, jf. boks 3.5.

Norge har deltatt aktivt i ILO siden grunnleggelsen i 1919, og har tradisjonelt vært blant de største frivillige bidragsyterne. Norges bidrag til ILO har i stor grad vært øremerket bekjempelse av barnearbeid. Norge har videre prioritert styrking av partene i arbeidslivet og samarbeidet mellom dem, likestilling og kvinners rettigheter i arbeidslivet, og bekjempelse av andre former for diskriminering.

Figur 7.3 Tekstilarbeidere i Bangladesh protesterer mot at flere arbeidere
 ble drept av politiet under en demonstrasjon hvor de krevde utbetaling
 av lovfestede feriepenger.

Figur 7.3 Tekstilarbeidere i Bangladesh protesterer mot at flere arbeidere ble drept av politiet under en demonstrasjon hvor de krevde utbetaling av lovfestede feriepenger.

Kilde: Foto: Fernando Moleres/Panos Pictures/Felix Features.

Når det gjelder den sosiale dimensjonen ved globalisering, påpeker ILO at til tross for at globaliseringen har gitt store økonomiske resultater, har fruktene av den i liten utstrekning kommet de fattige til gode. Dette skyldes at altfor få land har en sosialt rettferdig fordelingspolitikk og at globaliseringen i mange land, ikke har bidratt til å skape nye arbeidsplasser. ILOs svar på denne utfordringen er handlingsplanen «The Decent Work Agenda».

Handlingsplanen bygger på at dersom fattigdom skal bekjempes, må folk få et anstendig og produktivt arbeid, hvor grunnleggende arbeidsstandarder respekteres og med en lønn man kan leve av. Likestilling er et tverrgående tema i agendaen, som bygger på følgende fire hovedområder:

  • Målet om full sysselsetting

  • Sosial dialog ved arbeidsplassen og styrking av partene i arbeidslivet og deres rolle i utforming av økonomisk politikk

  • Trygderettigheter og standarder i arbeidslivet

  • Arbeidstakerrettigheter som uttrykt i ILOs konvensjoner med vekt på kjernekonvensjonene

Et element i agendaen er de såkalte «Decent Work Country Programmes», som ILO følger opp gjennom å få dem best mulig integrert i utviklingslandenes utviklingsstrategier.

Norge deltok ved utarbeidelsen av ILO-erklæringen fra juni 2008, Social Justice for a Fair Globalization(Erklæring om Sosial Rettferdighet). Erklæringen peker mot en bedre sammenheng mellom handelsrelaterte forhold og arbeidstakeres rettigheter, og setter sosial rettferdighet like høyt som økonomisk effektivitet. Erklæringen understreker at brudd på fundamentale prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen ikke kan påkalles eller på annen måte brukes som et legitimt komparativt fortrinn og at arbeidsstandarder ikke skal brukes for proteksjonistiske formål.

Boks 7.1 Regjeringens strategi for arbeidstakerrettigheter globalt

  1. Norge skal styrke innsatsen for arbeidstakerrettigheter globalt. Dette vil skje både gjennom vår politikk overfor ILO og gjennom blant annet utenrikspolitikken, bistandspolitikken, handelspolitikken, eierskapspolitikken og arbeidslivspolitikken. Politikken på dette området skal dessuten samordnes bedre.

  2. Norges politikk overfor ILO gis et løft. Dette kan skje både ved at det norske økonomiske bidraget til ILO økes, ved at norsk kompetanse om ILO og ILOs arbeid heves, og ved at det legges opp til forsterket kontakt og samarbeid med ILO.

  3. Arbeidet med arbeidstakerrettigheter i andre land opprioriteres i utenrikspolitikken og bistandspolitikken.Respekt for arbeidstakeres rettigheter, særlig ILOs åtte kjernekonvensjoner, skal gjøres til et kriterium ved vurdering av hvordan norske bistandsmidler skal prioriteres brukt. Alle som utfører arbeid i forbindelse med bistandsprosjekter bør ha arbeidsvilkår minst i henhold til ILOs åtte kjernekonvensjoner.

  4. Norge skal være en pådriver for å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår («Decent Work») også i handelspolitikken, herunder i bilaterale handelsavtaler og i avtaler mellom flere land og regioner.

  5. Ivaretakelse av arbeidstakerrettigheter i andre land skal være et viktig element i regjeringens næringspolitikk og i politikken for å bidra til at norske selskaper tar samfunnsansvar. Staten som eier forventer at selskapene tar samfunnsansvar. Selskapenes virksomhet må utføres i samsvar med grunnleggende menneskerettigheter, og det må stilles krav til forretningspartnere og leverandører om det samme. Regjeringen forventer at norske selskaper legger ILOs åtte kjernekonvensjoner til grunn for sin virksomhet og har gode HMS-standarder som ivaretar arbeidstakernes sikkerhet og helse. De må også ha oppfølgningssystemer for å følge opp dette i praksis.

  6. Det settes inn en særlig innsats for å styrke kontroll med og håndheving av lover og regler for arbeidslivsstandarder. Dette kan skje blant annet gjennom utviklingspolitikken, ved innsatsen gjennom ILO og ved at Arbeidstilsynet samarbeider med arbeidstilsyn i andre land.

  7. Norske erfaringer utnyttes for å forbedre arbeidsmiljøovervåkningen i andre land. Kompetansen i Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), med det nyopprettede Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og –helse (NOA), tas i bruk i dette arbeidet.

Erklæringen setter full sysselsetting i sentrum av økonomisk politikk, anbefaler en aktiv sosialpolitikk og tar til orde for dialog mellom partene i arbeidslivet. Den understreker viktigheten av å respektere og beskytte arbeidstakernes grunnleggende rettigheter. Organisasjonsfriheten og retten til kollektive forhandlinger er særlig viktige. Gjennom anstendige arbeidsvilkår kan medlemslandene fremme utvikling og sosial rettferdighet.

I WTO har arbeidsstandarder vært et kontroversielt tema, og det ble ikke inkludert i forhandlingsmandatet til den pågående DOHA-runden. Sekretariatene i ILO og WTO fremla en felles rapport om handel og arbeidsliv i februar 2007, som peker på mulige veier for videreutvikling av samarbeidet mellom organisasjonene.

Utenriksdepartementet, i samarbeid med LO og NHO, arrangerte i september 2008 en internasjonal konferanse i Oslo om Decent Work – a Key to Social Justice for a Fair Globalisation. Både ILOs og WTOs generaldirektører deltok, sammen med ledere for internasjonal fagbevegelse og globalt næringsliv. Et viktig mål med konferansen var å identifisere hvordan man kan sikre arbeidstakernes interesser i den globaliserte økonomien .Styrking av ILO og bedre sammenheng mellom arbeidet innenfor ILO og WTO, er viktige virkemidler i så måte.

Behovet for økt konsistens i staters interesser og holdninger i ulike internasjonale fora var en sentral utfordring som ble drøftet under konferansen. Gjennom medlemskap i både ILO og WTO påhviler det myndighetene et ansvar for å være konsistente. Under konferansen fremkom forslag om å opprette internasjonale møteplasser for å drøfte hvordan man kan få bedre samsvar i myndighetenes håndtering av arbeidstakerrettigheter og andre viktige spørsmål i internasjonale organisasjoner.

Under Decent Work-konferansen ble også Regjeringens sjupunkts «Strategi for å styrke arbeidstakerrettigheter globalt» presentert, jf. boks 7.1. Den pågående norske debatten har vist behov for en styrket og mer samordnet innsats på ulike politikkområder og i de ulike departementene. Strategien vil komplettere innsatsen mot sosial dumping i Norge. Regjeringen vil ha tett dialog med arbeidslivets parter i det videre arbeidet. Innholdet i strategien vil derfor konkretiseres og utvikles nærmere i den norske ILO-komitéen.

FNs generalforsamling vedtok i høstsesjonen 2008 en resolusjon som støtter ILO-erklæringen Social Justice for a Fair Globalization.Resolusjonen som Norge tok initiativ til, ber alle relevante aktører bidra til gjennomføring av erklæringen. Den var et ledd i oppfølgingen av Regjeringens strategi for arbeidstakerrettigheter globalt og et direkte resultat av Decent Work-konferansen i Oslo.

Regjeringen vil arbeide for at ILOs kjernekonvensjoner blir ratifisert av alle land. Norge vil også arbeide for at de nasjonale håndhevingsmekanismene i medlemslandene styrkes. Mange land har ratifisert ILOs grunnleggende konvensjoner og har fastsatt en brukbar arbeidslovgivning, men mangler ressurser til implementering og håndheving. Forhold knyttet til arbeidstakeres rettigheter tas også opp i Norges menneskerettsdialog med Kina.

Som et første skritt på veien for gjennomføring av strategien, undertegnet Norge i september 2008 en avtale med ILO om 100 millioner kroner i støtte over to år (2008 – 2009) til arbeidet for anstendige arbeidsvilkår. Halvparten av Norges støtte skal gå til å fremme likestilling og kvinners rettigheter på arbeidsplassen, herunder tiltak mot tvangsarbeid og menneskehandel.

Regjeringen

  • ser behovet for en mer samordnet politikk når det gjelder styrking av arbeidstakerrettigheter globalt

  • mener at en videre styrking og ivaretakelse av globale arbeidsstandarder og arbeidstakerrettigheter først og fremst bør skje innenfor rammen av ILO

  • vil legge sin strategi for å styrke og samordne innsatsen for arbeidstakerrettigheter i andre land til grunn for arbeidet

  • påtar seg et særskilt ansvar for å følge og støtte opp ILOs Erklæring om Sosial Rettferdighet

  • vil arbeide for at det etableres møteplasser internasjonalt hvor man kan drøfte sammenhengen i arbeidet som foregår innenfor ulike internasjonale organisasjoner, som ILO, WTO og OECD

  • vil fremme betydningen av arbeidstakerrettigheter i handelsavtaler

7.3 Miljø- og klimasamarbeid

En av de største utfordringene på miljøområdet er å stanse tapet av naturmangfold. Tap av biologisk mangfold er identifisert som en barriere for å nå FNs tusenårsmål. Norge har som mål å stanse tapet innen 2010. Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er det sentrale internasjonale rammeverket rundt arbeidet med dette målet. Konvensjonen har tre mål; vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold samt rettferdig fordeling av utbytte fra bruk av genetiske ressurser. Forringelse av økosystemer og tap av økosystemtjenester innebærer også en risiko for næringsaktører.

I arbeidet med å styrke konvensjonen om biologisk mangfold vil Norge prioritere følgende i perioden fram til neste partsmøte i 2010:

  • utvikle et bindende regime i form av en protokoll under CBD for rettferdig tilgang til og rettferdig fordeling av genressurser

  • gjennomføre vedtak fra konvensjonen, med særlig fokus på å områdevern både på land og til havs

  • styrke kunnskapsgrunnlaget for å sikre naturens mangfold

  • gjennomføre rapportering for 2010-målet og utvikle nye mål og strategier for konvensjonen om biologisk mangfold

Når det gjelder helse- og miljøfarlige kjemikalier er situasjonen internasjonalt bekymringsfull. Industriutslippene er kraftig redusert i Norge og andre vestlige land og nivåene av enkelte kjente miljøgifter er på vei ned. Men antallet stoffer med mulige helse- og miljøskadelige virkninger er stort og stoffene transporteres langt gjennom luft- og havstrømmer og i produkter. Det er økende utfordringer fra nye miljøgifter. Samtidig er svak kontroll med avfallsbehandling og utslipp i mange land med rask industrivekst et alvorlig problem.

I regi av ulike FN-organer og andre internasjonale organisasjoner er det i løpet av de siste 25 år forhandlet frem en rekke globale miljøkonvensjoner som blant annet omhandler biologisk mangfold og naturressurser, klima, ozon, miljøgifter, kjemikalier, forørkning og kulturminner. I tillegg til de globale konvensjonene finnes det også regionale konvensjoner, blant annet europeiske.

Klimaendring er den mest grensesprengende utfordringen på miljøområdet. Klimapolitikken berører alle land og alle samfunnssektorer. Det sentrale rammeverket for det internasjonale klimasamarbeidet er FNs klimakonvensjon. Det er her Kyotoprotokollen er forankret og det er også her framtidige, globale klimaavtaler bør forankres. Klimakonvensjonen ble vedtatt i mai 1992. Konvensjonen trådte i kraft 21. mars 1994 og er ratifisert av 192 land.

Kyotoprotokollen under klimakonvensjonen innebærer at industrilandene samlet skal redusere utslippet av drivhusgasser med rundt fem prosent i perioden 2008–2012 sammenliknet med nivået i 1990. Protokollen har et strengt og grundig regelverk for kontroll og sanksjoner. Landene som har påtatt seg kvantitative forpliktelser under Kyotoprotokollen står imidlertid bare for omlag 30 prosent av de globale utslippene av drivhusgasser. Noen av landene som står utenfor (Kina, India og Brasil) har sterk vekst i sine utslipp, mens USA fortsatt står for den største andelen av verdens totale klimagassutslipp.

Kyotoprotokollen har bygget opp regelverk og institusjoner for å legge til rette for gjennomføring av utslippsreduserende tiltak i utviklingsland, gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM).

Boks 7.2 De viktigste miljøkonvensjonene

Globale konvensjoner og protokoller

  • FNs klimakonvensjon (UN-FCCC)

  • Kyotoprotokollen under klimakonvensjonen

  • Montrealprotokollen om beskyttelse av ozonlaget

  • Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD)

  • Cartagenaprotokollen om biosikkerhet under CBD

  • Forørkningskonvensjonen

  • Ramsar-konvensjonen om våtmarksområder

  • Konvensjonen om trekkende arter (CMS) og CITES konvensjonen som regulerer handel med truede dyre- og plantearter

  • UNESCO-konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv

  • Baselkonvensjonen om transport av farlig avfall

  • Stockholmskonvensjonen om persistente organiske miljøgifter

Regionale konvensjoner og protokoller

  • Konvensjonen om langtransport av luftforurensninger (LRTAP)

  • Gøteborgprotokollen under LRTAP

  • OSPAR-avtalen om beskyttelse av det marine miljø i nordøst-Atlanteren

  • Århuskonvensjonen om miljøinformasjon

  • Bern-konvensjonen

På grunn av sin særegne karakter er utslipp fra internasjonal skipsfart og lufttrafikk ikke omfattet av de kvantitative forpliktelsene i Kyotoprotokollen. Oppfølgingen av klimaspørsmål innenfor the International Maritime Organization (IMO) og the International Civil Aviation Organization (ICAO) når det gjelder internasjonal skipsfart og lufttrafikk, er derfor viktig og må samsvare med ambisjonene under klimakonvensjonen.

Fram til klimakonvensjonens toppmøte i København i 2009 arbeider man med å få på plass en ny internasjonal klimaavtale. For å svare på klimautfordringen må en ny internasjonal avtale være mer ambisiøs enn Kyotoprotokollen, gi større og bredere utslippsreduksjoner og omfatte forpliktelser for flere land. Spesielt utviklingslandene har pekt på at klimaavtaler bør være basert på prinsippet om at forurenseren betaler. Et system med omsetning av utslippstillatelser mellom land kan bidra til at utslippsreduksjonene skjer til lavest mulig kostnad samtidig som byrdefordelingen mellom land blir rettferdig. Norge har foreslått at en viss mengde utslippskvoter skal auksjoneres ut til inntekt for klimatiltak i utviklingsland. Industrilandene må også ta et særlig ansvar for å utvikle klimavennlig teknologi.

Figur 7.4 Avskogingen i Amazonas, der regnskog har måttet vike
 plass for dyrket mark.

Figur 7.4 Avskogingen i Amazonas, der regnskog har måttet vike plass for dyrket mark.

Kilde: Foto: Eduardo Martino/Panos Pictures /Felix Features.

Regjeringen

  • vil at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken, og spille en aktiv og konstruktiv rolle for å løse globale og regionale miljøproblemer

  • arbeider aktivt for ambisiøse og globalt forpliktende internasjonale miljøavtaler

  • arbeider for nye og mer ambisiøse forpliktelser under konvensjonen om biologisk mangfold

  • arbeider for en mer omfattende og ambisiøs internasjonal klimaavtale som skal etterfølge Kyotoavtalen

  • vil være pådriver for strengere internasjonal regulering av helse- og miljøfarlige kjemikalier

  • arbeider for et sterkere miljøstyresett som en del av Regjeringens arbeid for et styrket FN

  • vil medvirke til at internasjonale rammevilkår på andre områder enn miljø sikrer en miljøvennlig utvikling på globalt, regionalt og nasjonalt nivå

7.4 Arbeid for å bekjempe korrupsjon

Regjeringens mål er å fremme universell tilslutning til FN-konvensjonen mot korrupsjon (UNCAC) og en effektiv gjennomføring av denne. Anti-korrupsjonsarbeidet i FN har til formål å styrke det normative arbeidet frem mot universell nulltoleranse mot korrupsjon, og å styrke det internasjonale samarbeidet for å forebygge, avdekke og straffeforfølge dette. Det er mange hindre som ligger i veien for dette – ikke bare ulike rettssystemer og mangel på kunnskap og håndhevingskapasitet, men også mangel på transparens og samarbeidsvilje.

FN-konvensjonen mot korrupsjon trådde i kraft 2005 og ble ratifisert av Norge i 2006. Konvensjonen har god oppslutning med hele 122 statsparter og 140 signaturstater (pr. september 2008). Den retter seg både mot privat og offentlig virksomhet. Den inneholder bestemmelser om forebyggende tiltak, kriminaliseringsforpliktelser, internasjonalt strafferettslig samarbeid, tilbakeføring av midler som stammer fra korrupsjon, samt teknisk bistand og oppfølging.

Norge støtter aktivt opp om arbeidet med utforming av en mekanisme for å sikre gjennomføring av FN-konvensjonen mot korrupsjon. Under den andre statspartskonferansen i Indonesia i januar 2008 traff man en beslutning om å arbeide for å få mandatet for en gjennomføringsmekanisme vedtatt på tredje statspartskonferanse i 2009. Norge deltar også i en arbeidsgruppe som foreslår tiltak for å gjøre det praktisk mulig å tilbakeføre midler som stammer fra korrupsjonsutbytte fra et land til et annet. Norge støtter også opp om et felles initiativ mellom FN og Verdensbanken for å bistå land som har identifisert stjålne formuer i utlandet i å få tilbakeført disse – the Stolen Asset Recovery Iniative (StAR).

Norge arbeider også med internasjonal regelverksutvikling for anti-korrupsjon innen OECD og Europarådet. OECD-konvensjonen mot bestikkelser av offentlige utenlandske tjenestemenn fra 1997 har hatt stor betydning i den internasjonale kampen mot korrupsjon. Konvensjonen binder alle OECD-stater samt Argentina, Brasil, Bulgaria, Chile, Slovenia, Estland og Sør-Afrika. Sentralt i arbeidet med konvensjonen fremover vil blant annet være utvidelse av antall medlemmer til også å omfatte de «nye» store økonomiske aktørene som India, Kina og Russland.

Norge deltar i arbeidsgruppen under OECD-konvensjonen mot bestikkelse av offentlige utenlandske tjenestemenn. Arbeidsgruppen arbeider nå med å revidere anti-korrupsjonsinstrumentene og utforme en ny fase for ytterligere evaluering av medlemslandenes nasjonale oppfølging av konvensjonen. Norge har ratifisert både Europarådets strafferettslige og sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon og deltar aktivt i GRECO, organet som påser at partene etterlever konvensjonene. Her evaluerer medlemslandene hverandre. Den andre evalueringsrunden pågår nå. Gjennomføring og praktisering av strafferettslige pålegg som er relevante for Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon, samt åpenhet rundt finansiering av politiske partier, er tema for evalueringen.

Norge støtter gjennom EØS-finansieringsordningene prosjekter og andre aktiviteter for godt styresett og anti-korrupsjon. Godt styresett er et tverrgående hensyn som skal ivaretas i alle prosjekter som mottar støtte. For eksempel har Riksrevisjonen fått midler til å arrangere nettverk med sine kontaktpunkter i mottagerlandene. Dette arbeidet vil bli fulgt opp gjennom policydialog med mottakerlandene knyttet til EØS ordningen.

Norge er en av de mest aktive støttespillerne for utviklingsbankenes anti-korrupsjonsarbeid og arbeid for godt styresett. De multilaterale bankene har etablert svartelister for selskaper som er tatt i korrupsjon. De blir utelatt fra fremtidige prosjekter. Verdensbanken har etablert et eget program, «Voluntary Disclosure Program», for bedrifter som vil samarbeide. Ved å legge alle kort på bordet, unngår de svartelisting og kan samarbeide med Verdensbanken om å bekjempe korrupsjon. Fra norsk side støtter man også tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering gjennom det internasjonale pengefondet (IMF).

7.4.1 Kapitalflukt og lukkede jurisdiksjoner

Norge har vært med å sette ulovlige kapitalstrømmer, og konsekvensene slike har for utviklingsland, på dagsorden. Norge leder en uformell, internasjonal arbeidsgruppe under et initiativ for å identifisere innovative mekanismer for å finansiere utviklingshjelp. Gruppen søker å få frem kunnskap om hvilke mekanismer som bidrar til ulovlig kapitalflukt fra utviklingsland og vil foreslå mulige policytiltak for å snu denne utviklingen. Rollen de såkalte lukkede jurisdiksjoner (kjent som «skatteparadiser») spiller, er noe av det som blir vurdert.

I tillegg nedsatte Regjeringen i mars 2008 et norsk ekspertutvalg for å utrede de lukkede jurisdiksjoners funksjon i forhold til kapitalflukt fra utviklingsland og vurdere Norges forhold til plassering av midler via slike lukkede jurisdiksjoner. Utvalget skal avgi sin innstilling til miljø- og utviklingsministeren innen 1. juni 2009.

Regjeringen

  • arbeider for at flere land slutter seg til og gjennomfører FNs konvensjon mot korrupsjon og at det etableres en mekanisme for å sikre gjennomføring

  • vil utrede lukkede jurisdiksjoners rolle som tilrettelegger for illegale kapitalstrømmer

  • bistår utviklingsland, både bilateralt og gjennom multilaterale organisasjoner med å etablere godt styresett og systemer for å bekjempe korrupsjon

7.5 Handel og internasjonalt samkvem

Det internasjonale handelsregelverket består først og fremst av WTO-avtalene, men også av et stort antall regionale og bilaterale handels- og samarbeidsavtaler. Avtalene representerer en viktig del av de internasjonale rammebetingelser for bedriftene.

Myndighetene arbeider for å styrke avtaleverket for beskyttelse av menneskerettigheter, arbeidstakeres rettigheter, ivaretakelse av miljø og bekjempelse av korrupsjon i ulike internasjonale fora, jf. kapittel 7. Det er i den forbindelse viktig at det handelspolitiske regelverket ikke står i veien for å finne internasjonale løsninger på disse områdene og bidrar til gode løsninger så langt det er mulig.

På denne bakgrunn vil Regjeringen ta opp spørsmål som berører næringslivets samfunnsansvar i forhandlinger og dialoger om handelsrelaterte spørsmål med andre land.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) har som hovedmålsetting å videreutvikle et regelbasert og åpent handelssystem for å skape bedre forutsetninger for økonomisk vekst og velferd, ikke minst i utviklingslandene. Regjeringen legger vekt på å bidra til å videreutvikle WTOs regelverk samt sikre gjennomføringen av dette til et best mulig redskap for rettferdig global styring på handelsområdet. Regjeringen anser en sluttføring av forhandlingene i Doha-runden å være et viktig positivt tiltak for å møte den vanskelige globale økonomiske situasjon man nå står ovenfor.

Med noen få indirekte unntak er det i dag ingen bestemmelser om grunnleggende arbeidstakerrettigheter i WTO-regelverket. Grunnleggende arbeidstakerrettigheter eller anstendig arbeidsliv er heller ikke en del av mandatet for de pågående forhandlingene i Doha-runden. Inntil de pågående forhandlingene er avsluttet, vil det ikke være mulig å ta opp spørsmålet i WTO. Mange utviklingsland frykter at slike bestemmelser vil kunne brukes for proteksjonistiske formål og diskriminere land hvis komparative fortrinn er lavt lønnsnivå. ILO-erklæringen fra juni 2008 kan være et skritt i riktig retning for å dempe frykten, jf. kapittel 7.2. Regjeringen vil fremme betydningen av arbeidstakerrettigheter i WTOs avtaleverk etter at Doha-runden er avsluttet.

Det er en økende diskusjon internasjonalt om hensynet til miljø og klima i større grad skal reflekteres også i det handelspolitiske regelverket. Hensynet til bærekraftig utvikling er reflektert i preambelet i Marrakesh-avtalen som etablerte WTO i 1994 og i de generelle unntaksartiklene til WTO-avtalene. Det er likevel fremdeles en del uenighet internasjonalt om forholdet mellom WTOs regelverk og de multilaterale miljøavtalene (MEAs). Norge arbeider aktivt for at handelspolitikken og miljøpolitikken i praksis blir gjensidig støttende.

Norges bilaterale handelsavtaler forhandles først og fremst gjennom EFTA. Det er oppslutning blant EFTA-statene om at hensynet til miljø og bærekraftig utvikling skal inkluderes i innledningen til handelsavtalene. Miljøspørsmål berøres også i de materielle bestemmelsene, som SPS (dyre- og plantehelsetiltak) og TBT (tekniske handelshindringer). Inkorporering av miljøbestemmelser i handelsavtaler er et område i rask utvikling internasjonalt. Canada, USA og EU er blant landene som inkorporer de mest omfattende miljøbestemmelsene i sine nyere handelsavtaler.

Det er nå nedsatt en arbeidsgruppe i EFTA-sammenheng for å utrede hvorvidt, og i så fall hvordan, mer forpliktede bestemmelser om miljø kan inkluderes i fremtidige EFTA-handelsavtaler. Slike bestemmelser kan for eksempel inneholde henvisning til internasjonalt samarbeid, implementering av nasjonale miljøregelverk og styrket bilateralt samarbeid på miljøområdet. Dette arbeidet vil videreføres i samsvar med Regjeringens prinsipielle holdning om å arbeide for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges avgjørende vekt.

Regjeringen legger vekt på at Norge ved inngåelse av bilaterale handelsavtaler understreker betydningen av bedrifters samfunnsansvar på den ene siden, og statens ansvar for god offentlig forvaltning på den annen. Dette er nå inkludert i fortalen til flere av EFTAs handelsavtaler. Disse bestemmelsene har rettslig betydning som tolkningsgrunnlag for avtalen. Bedrifters samfunnsansvar vil også være et viktig element i forbindelse med eventuelle bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler.

Regjeringen

  • vil arbeide for å integrere samfunnsansvar i internasjonale avtaler og dialoger hvor dette er relevant

  • vil samarbeide bilateralt om opplæring og kompetanseoverføring når det gjelder samfunnsansvar

7.6 Internasjonale rammer og nasjonale retningslinjer

I Norge har enkelte tatt til orde for at man bør innføre nasjonale retningslinjer for norske bedrifters aktiviteter i utlandet. I dette og det foregående kapittel er det diskutert en rekke internasjonale retningslinjer, rammeverk og prosesser som bidrar til å konkretisere forventninger til næringslivet og til å etablere tydeligere rammer. Regjeringen anser OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper som svært viktige kjøreregler for norske selskapers virksomhet over landegrensene. Regjeringen forventer at norske selskaper setter seg inn i retningslinjene og legger disse til grunn for sin virksomhet. Rammeverket fyller behovet som er påpekt for nasjonale retningslinjer for norske bedrifters internasjonale virksomhet.

OECDs retningslinjer er frivillige når det gjelder bedriftenes virksomhet i utlandet, men omhandler mange spørsmål som i Norge er omfattet av lov- og avtaleverket. I diskusjonen om nasjonale retningslinjer for norske bedrifter har det også blitt reist som en problemstilling om retningslinjene bør være juridisk bindende for bedriftenes utenlandsaktiviteter, altså om brudd på retningslinjene kan følges opp av det norske rettsapparatet. Spørsmålet gjenstår da om det er grunnlag for å etablere ytterligere juridiske virkemidler eller sanksjoner som følger opp dette innen rammen av norsk lov og rett. Dette drøftes nærmere i neste kapittel.

Til toppen
Til dokumentets forside