St.meld. nr. 10 (2008-2009)

Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi

Til innholdsfortegnelse

8 Vurdering av juridiske virkemidler

Figur 8.1 

Figur 8.1

Fra enkelte hold er det tatt til orde for å rettsliggjøre samfunnsansvaret for norske selskaper som opererer i utlandet. Bakgrunnen for denne tenkningen er at et økende antall norske bedrifter har virksomhet i land og områder der det foregår alvorlige menneskerettighetsbrudd og hvor justissektoren, nasjonalt regelverk og demokratiske institusjoner står svakt.

Blant annet har Forum for Utvikling og Miljø (ForUM) og Amnesty International Norge framholdt at det bør etableres bindende, nasjonale retningslinjer for å fastslå minstestandarder for finansinstitusjonenes og bedriftenes samfunnsansvar, uansett hvor de opererer. ForUM har også ment at selskapsledelsens ansvar bør utvides i praksis slik at den ved alvorlige brudd kan stilles personlig ansvarlig for konsekvensene av virksomheten. De mener også at det bør etableres et faktisk juridisk ansvar hos selskaper og finansinstitusjoner basert på norsk straffelov, også for forhold som skjer utenfor norsk territorium.

Partene i arbeidslivet har en annen tilnærming. NHO framholder at internasjonale avtaler og retningslinjer for næringsvirksomhet som tilpasses gjennom nasjonalt lovverk, er viktig. Et særnorsk regelverk for bedriftenes internasjonale virksomhet vil ha liten effekt på den internasjonale utviklingen. NHO mener det er på det internasjonale området det er mulig å påvirke utviklingen.

LO framholder at nasjonalt lovverk, den sosiale dialogen og de avtalene som er inngått mellom partene i arbeidslivet, er de viktigste verktøyene og erfaringene norsk næringsliv kan ta med seg når de flytter sin produksjon ut eller oppretter nye bedrifter i utlandet. LO mener derfor at det ikke er nødvendig nå med bindende nasjonale retningslinjer for bedrifters samfunnsansvar.

LO påpeker at kombinasjonen av de lover, regler, ordninger og sertifiseringssystemer som allerede finnes, er tilstrekkelig hvis de følges. De mener at frivillige ordninger, handlingsplaner utarbeidet av den enkelte bedrift og gode sjekklister kan være nyttige supplement til disse når norske bedrifter etablerer seg ute.

Ved revisjon av aksjeloven i 2006 oppfordret justiskomitéens flertall i en merknad regjeringen til å utrede nasjonale retningslinjer for næringslivets samfunnsansvar i utlandet og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Det er rimelig å forstå dette slik at justiskomitéen ikke anser at selskapslovgivningen er et egnet sted å fremme de hensyn som denne meldingen dreier seg om når det gjelder spesielle utfordringer i utlandet.

Dette kapittelet drøfter andre nasjonale juridiske virkemidler i forbindelse med selskapers virksomhet i andre land.

8.1 Strafferettslige sanksjoner

Næringslivets samfunnsansvar er som vist i kapittel 1 ikke et rettslig eller juridisk begrep, men viser til noe annet og mer enn at bedrifter har et juridisk ansvar for å følge gjeldende rettsregler i landene de opererer eller er etablert i.

At standarder og handlingsnormer er juridisk bindende innebærer i vanlig juridisk språkbruk at overtredelse er rettsstridig og kan belegges med sanksjoner.

8.1.1 Alminnelige folkerettslige begrensninger

Norsk straffelovgivning kan anvendes på handlinger utført på norsk territorium (territorialprinsippet). Straffelovgivningen kan i visse tilfeller anvendes utenom Norge når handlingen er begått i utlandet av personer som er norske statsborgere eller bosatt i Norge eller på vegne av foretak registrert i Norge (nasjonalitetsprinsippet). Alvorlige internasjonale forbrytelser begått av utlendinger i utlandet etter kapittel 16 i straffeloven 2005, eller som er rettet mot den norske stat (det kvalifiserte realprinsipp), kan også straffeforfølges i Norge.

Et ubegrenset universalprinsipp, det vil si at all norsk straffelovgivning skulle kunne anvendes på alle utlendingers handlinger i utlandet, vil antakeligvis være folkerettsstridig. I mindre generell form kan det derimot være folkerettslig adgang for den enkelte stat til å bestemme i hvilken utstrekning dens straffelovgivning skal gjelde for handlinger utført av utlendinger i utlandet. Utviklingen i det internasjonale samfunn med konvensjoner og traktater som pålegger de statene som slutter seg til dem å kriminalisere bestemte handlinger, støtter opp om et slikt saklig begrenset universalprinsipp.

8.1.2 Utviklingen av internasjonale strafferettslige normer

Strafferettslige regler blir i økende grad harmonisert gjennom vedtakelse av internasjonale standarder for forbudte handlinger. Grunnleggende internasjonale arbeidsstandarder, som for eksempel vedrørende tvangsarbeid, barnearbeid m.v., er berørt av dette, i likhet med økonomisk kriminalitet som hvitvasking og korrupsjon. Dette er relevant for en bredere vurdering av virkemidler for bedrifters internasjonale samfunnsansvar.

Et eksempel er ILO-konvensjon nr. 182 om avskaffelse av de verste former for barnearbeid, som i artikkel 7 pålegger straff eller andre passende sanksjoner for å hindre forbudt barnearbeid. FNs konvensjon mot korrupsjon av 31. oktober 2003 kapittel III inneholder detaljerte kriminaliseringsforpliktelser. Konvensjoner som harmoniserer strafferettslige bestemmelser åpner for å straffe handlinger som begås i utlandet – eksplisitt (for eksempel artikkel 42 i FNs konvensjon mot korrupsjon) eller implisitt gjennom folkeretten for øvrig.

Stadig flere internasjonale standarder inneholder et element av strafferettslig harmonisering. Dette har betydning for selskapers ansvar for å respektere disse standardene, samtidig som det legger til rette for et nært samarbeid mellom ulike staters myndigheter om å forby og bekjempe forbudte handlinger.

8.1.3 Norsk straffelovgivning

Norsk straffelovgivning avgjør om brudd på slike internasjonale normer i utlandet kan forfølges av norske myndigheter. De aller fleste alvorlige straffbare handlinger som er begått i utlandet av noen som hører hjemme i Norge, kan i dag forfølges i Norge. Som hovedregel må handlingen også være straffbar der den er foretatt (krav til dobbel straffbarhet). De fleste alvorlige straffbare handlinger kan imidlertid straffeforfølges i Norge uavhengig om handlingen er forbudt i landet der den er begått. Det gjelder blant annet forbrytelser mot personlig frihet, liv og helbred (som slaveri, tvangsarbeid m.v.) og økonomisk kriminalitet som korrupsjon.

Etter at den nye straffeloven 2005 trer i kraft, vil straffeforfølging i Norge av handlinger foretatt i utlandet kunne skje uten krav om dobbel straffbarhet når det er presisert i loven (§ 5 nr. 2 til 4 angir konkrete lovbrudd som kan straffes etter norsk straffelov selv om vilkåret om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt), og dessuten når det etter folkeretten ellers er rett eller plikt til å straffeforfølge slike handlinger (§ 6).

Når det gjelder andre tilfeller der bedrifter ikke oppfattes å ha tatt samfunnsansvar i utlandet, vil det bare være grunnlag for straffeforfølging i Norge så langt et av lovens vilkår er oppfylt.

8.1.4 Vurdering

Det er et mål å arbeide mot bred enighet om internasjonale regelverk som skal forhindre barnearbeid, sikre tilfredsstillende beskyttelse av arbeidstakere, forhindre forurensning og annen miljøskadelig virksomhet eller forhindre utnytting av minoriteter og urbefolkningsgrupper. Det finnes i dag et omfattende sett med internasjonale standarder som regulerer slike spørsmål, jf. kapittel 7. Slike standarder bygger i stor grad på allment aksepterte verdier som norske selskaper bør inkludere i sin virksomhet.

Det hersker betydelig uenighet mellom landene om innholdet i de ulike standardene, avhengig av det økonomiske utviklingsnivået og kulturen- og samfunnsstrukturen. Innenfor enkelte områder kan imidlertid standarder være allment akseptert. Korrupsjonslovgivningen i Norge er et eksempel på regelverk som er utviklet og deretter gjennomført som følge av internasjonale konvensjoner, jf. kapittel 3.2.4.

I forbindelse med revisjon av straffeloven og vurderinger av lovens virkeområde, ble det foretatt en nærmere avveining mellom ulike hensyn, blant annet hensynet til andre staters suverenitet, hensyn til rettsikkerhet og til effektiv og prosessøkonomisk straffeforfølging, jf. Ot. prp. nr. 90 (2003 – 2004) punkt 13.5.2. Utenom tilfeller der det er bred internasjonal enighet om rettsbeskyttelse av et samfunnsgode, kan norsk straffeforfølging av handlinger begått av norske bedrifter i et annet land bli oppfattet som en urettmessig innblanding i andre staters indre anliggender. I sin ytterste konsekvens kunne dette gi andre stater et folkerettslig grunnlag for å reise krav mot Norge.

Selv om vi vil kunne være tilhengere av høyere internasjonale standarder enn det er bred enighet om i dag, bør vi av hensyn til andre staters suverenitet være tilbakeholdende med å straffeforfølge i Norge handlinger som er begått i utlandet. Rettssikkerhetshensyn og hensynet til forutberegnelighet tilsier også en viss tilbakeholdenhet, særlig om et straffebud ikke er basert på internasjonalt aksepterte normer. Hensynet til effektivt internasjonalt samarbeid om straffeforfølging av kriminalitet som har tilknytning til flere land, tilsier at vi også kan være tjent med harmonisering av regler om virkeområdet for nasjonal straffelovgivning.

Straff knyttet til handlinger begått i utlandet bør bare kunne være aktuelt når det foreligger internasjonale kriminaliseringsforpliktelser, når den aktuelle handlingen er en alvorlig straffbar handling etter norsk rett eller når den også er straffbar etter lovgivningen i vertslandet (dobbel straffbarhet).

Regjeringen

  • mener den seneste tids utvikling av flere globale kriminaliseringsforpliktelser legger til rette for en mer effektiv beskyttelse av de mest grunnleggende standarder for bedrifters internasjonale virksomhet

  • mener at det ikke er hensiktsmessig å foreslå ensidige norske straffebestemmelser rettet mot bedrifters samfunnsansvar når det gjelder deres aktiviteter i utlandet

8.2 Sivilt erstatningsansvar

Utgangspunktet etter norsk rett er at et morselskap ikke kan holdes ansvarlig for skadevirkninger av datterselskaps handlinger. Unntaket er hvis morselskapet har gjort noe som i seg selv innebærer ansvar for skadevirkningene.

Justisdepartementet drøftet i Ot.prp. nr. 55 (2005 – 2006) spørsmålet om det bør innføres en regel om begrenset ansvarsgjennombrudd for så vidt angår erstatningskrav som reises mot et aksjeselskap for miljøskader, men kom til at det ikke er hensiktsmessig å foreslå slike regler.

En utredning som departementet fikk gjennomført viser til at aksjeeiernes begrensede ansvar for selskapets forpliktelser er et grunnleggende aksjerettslig prinsipp som generelt har stor samfunnsmessig betydning. Det gjør det mulig å sette i gang risikofylt virksomhet uten at de som deltar risikerer et personlig ansvar dersom tap og ansvar skulle oppstå. Ofte vil det være en forutsetning for å få noen til å skyte inn kapital i ny virksomhet. Dette har også betydning i forhold til et eventuelt ansvar for miljøskader. Å gjøre aksjeeierne direkte ansvarlig ville innbære at et krav om miljøerstatning ville ha bedre muligheter enn andre krav for å skjære gjennom aksjeselskapsformen. Det vil oppfattes som urimelig av selskapets øvrige kreditorer.

Utredningen konkluderer med at de særlige behovene og hensynene som gjør seg gjeldende på dette området, heller bør håndteres ved bestemmelser i særlovgivningen. De samme hensyn vil også gjøre seg gjeldende når det gjelder spørsmålet om erstatning ved andre samfunnsansvarsforhold.

Man kan ikke generelt utelukke at det kan oppstå sivilt erstatningsansvar etter norsk rett for skade i andre land. Samtidig vil en slik erstatningssak være utfordrende. Det skyldes at forholdet har skjedd i utlandet og at de aller fleste vitnene og andre former for bevis gjerne befinner seg i utlandet. Det kan også være utfordrende at innhenting av bevis vil måtte skje ved rettsanmodning til vedkommende lands myndigheter, og til dels vil sakens parter kunne ha krav på å være til stede.

Regjeringen

  • vil arbeide videre med å vurdere tiltak som kan bidra til å hindre at norske borgere og bedrifter begår alvorlig miljøkriminalitet utenfor landets grenser

8.3 Rapportering om samfunnsansvar

Det er utfordrende å identifisere andre juridiske virkemidler som kan bidra til økt bevissthet i næringslivet. Andre virkemidler enn de rent juridiske vil trolig være av størst betydning her. Det antas at den beste «sanksjonen» knyttet til mer progressive og formålsorienterte standarder vil være press fra opinionen og forbrukere, samt intern bevisstgjøring blant arbeidstakere og ledelsen i de enkelte selskapene.

Samtidig kan juridiske virkemidler ha en funksjon knyttet til å tilrettelegge for offentlig søkelys på selskapers virksomhet. Det kan for eksempel vises til rapporteringsplikten knyttet til sosiale og miljømessige konsekvenser som er innført eller under innføring i andre land, blant annet Frankrike, Storbritannia, Danmark og Sverige.

8.3.1 Rapporteringsplikt i norsk lov

Ifølge norsk lov skal alle regnskapspliktige selskaper til en viss grad rapportere om sitt samfunnsansvar, dog begrenset til arbeidsmiljø, likestilling og miljøpåvirkning. Regnskapslovens § 3 – 3 pålegger alle norske regnskapspliktige virksomheter å rapportere om ikke-finansielle forhold (også omtalt som bærekraftsrapportering) i styrets årsberetning.

I henhold til regnskapsloven skal det gis opplysninger om arbeidsmiljøet og en oversikt over iverksatte tiltak som har betydning for arbeidsmiljøet. Det skal opplyses særskilt om skader og ulykker. Videre skal det redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten, samt tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og for å forhindre forskjellsbehandling i strid med lov om likestilling mellom kjønnene. Det skal også gis opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. I tillegg skal det opplyses hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er iverksatt eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger.

8.3.2 Opplysningsplikt om etiske retningslinjer

Regjeringen går inn for at gjeldende krav i regnskapsloven om at selskapene i sin årsberetning skal opplyse om forhold som berører samfunnsansvar, utvides til også å omfatte opplysninger om bedriftens etiske retningslinjer. Det legges opp til å sende på høring et lovforslag om innføring av et tilleggskrav for de største regnskapspliktige foretakene om at de skal opplyse om hvilke etiske retningslinjer eller standarder for samfunnsansvar de følger og hva selskapet har gjort i regnskapsåret for å følge opp sitt samfunnsansvar. Bedrifter som ikke har noen retningslinjer, skal måtte opplyse om dette.

Formålet med å innta en slik bestemmelse er å synliggjøre myndighetenes vektlegging av samfunnsansvar og øke bedriftens bevissthet og oppfølging på dette området. Det bør være et incitament til at bedriftenes samfunnsansvar blir en integrert del av den daglige driften og av bedriftenes løpende virksomhets- og risikostyring. I tillegg vil det kunne bidra til at aksjonærer, kunder og samfunnet for øvrig får bedre informasjon om bedriftenes tilnærming til spørsmål knyttet til samfunnsansvar.

En plikt til å opplyse om hvilke etiske retningslinjer eller standarder for samfunnsansvar selskapene følger og hvordan samfunnsansvaret følges opp, vil blant annet kunne føre til økt bevissthet i ledelsen om verdien av å vektlegge både økonomiske, sosiale og miljømessige forhold i deres virksomhetsstyring. Det vil også kunne føre til en gjennomgang av bedriftens retningslinjer og rutiner og til at det løpende gjøres vurderinger av mulige videre skritt for å forbedre praksis.

Siktemålet med regnskapsloven er at den skal bidra til best mulig informasjon til ulike interessenter om foretakets økonomiske stilling, risikoeksponering og resultat og andre sider ved virksomheten. Det er en tendens til at det nå etterspørres informasjon også utover finansiell informasjon. Brukere av slik informasjon er blant annet investorer og kreditorer.

Samtidig ser vi at bedrifter som opptrer på en sosial og miljømessig ansvarlig måte, kan styrke sin markedsposisjon og konkurransekraft både ute og hjemme. Bedre rapportering om bedriftenes samfunnsansvar, vil bidra til mer helhetlig informasjon om selskapets virksomhet. God rapportering vil også bidra til økt åpenhet om virksomheten og bygge opp under et godt omdømme.

Innen EU synes det generelt å være en utvikling der man ber bedriftene om å forklare hvilke retningslinjer som legges til grunn, eventuelt at man ikke følger noen, fremfor å gi detaljerte krav gjennom lovgivning.

I Danmark er det nylig innført en lovpålagt rapporteringsplikt for de 1100 største bedriftene og institusjonelle investorene. Disse blir pålagt å redegjøre for sin policy for samfunnsansvar og hvordan den gjennomføres i praksis. Standarder, retningslinjer eller prinsipper bedriften følger skal oppgis, så vel som systemer eller prosedyrer bedriften benytter i oppfølgingen. Bedriften skal også redegjøre for hva som er oppnådd gjennom samfunnsansvarsarbeidet og hvilke forventninger den har til arbeidet fremover. Bedrifter som ikke har en egen policy på dette område skal også opplyse om dette. Redegjørelsene skal tas inn i foretakets årsberetning, som eventuelt kan henvise til informasjon i en særskilt rapport eller på bedriftens hjemmeside.

Formålet med lovbestemmelsen er «å påskynde bedrifter og investorer til å forholde seg aktivt og konstruktivt til hvordan deres kjernekompetanser matcher de globale utfordringene de står overfor». Opplysningsplikten skal motivere bedriftene til å ta stilling «til den internasjonale dagsorden». Hvordan bedriftene møter de utfordringene og mulighetene som globaliseringen medfører, er imidlertid bedriftenes egen beslutning.

Frankrike har en lov (2001) som pålegger selskapene å rapportere hvordan deres utenlandske datterselskaper etterlever ILOs kjernekonvensjoner. Børsnoterte selskaper må ellers rapportere om hvordan de skjøtter miljøhensyn, sosiale hensyn og arbeidsmiljø i innenlandsk og utenlandsk drift. Sverige har pålagt statseide bedrifter å bruke rapporteringsmalen til Global Reporting Initiative (GRI).

I Storbritannia oppstilles i Companies Act (2006) krav om at årsberetningen til børsnoterte selskaper, i den grad det er nødvendig for å forstå selskapets utvikling, resultat eller stilling, skal omfatte informasjon om miljømessige forhold (inklusive bedriftens miljøpåvirkning), bedriftens ansatte og sosiale og samfunnsmessige forhold. Rapporteringen skal inkludere informasjon om hvilken policy bedriften har i forhold til disse spørsmålene og hvordan den virker. Opplysningene skal gis på grunnlag av et «oppfyll eller forklar»-prinsipp.

Forslaget om utvidet opplysningsplikt ligger nært opp til det som nylig er innført i Danmark. Regjeringen antar at opplysningskrav knyttet til etiske retningslinjer vil gi opplysninger som er mer relevante enn opplysningskrav knyttet til forhold som er nødvendige for å forstå selskapets utvikling, resultat eller stilling.

Et opplysningskrav på linje med den britiske modellen synes reelt sett å innebære at mange av de mest relevante opplysningene om forhold knyttet til samfunnsansvar ikke vil bli gitt fordi de ikke er nødvendige for å forstå selskapets utvikling, resultat eller stilling. Et opplysningskrav knyttet til etiske retningslinjer vil kunne bidra til å skape mer oppmerksomhet i bedriftene på arbeidet med samfunnsansvar generelt, mens et opplysningskrav knyttet til betydningen for utvikling, resultat eller stilling hovedsakelig gir oppfordring til å vurdere om miljømessige eller sosiale forhold kan få økonomiske konsekvenser for virksomheten. Opplysninger som er nødvendige for å forstå selskapets utvikling, resultat eller stilling må uansett gis ut fra generelle bestemmelser i regnskapsloven.

Oppfølging og evaluering

Praksis blant norske selskaper viser at det er få bedrifter som i dag følger opp lovens bestemmelser om miljørapportering. En av årsakene er at bestemmelsene i regnskapsloven ikke følges opp med tilstrekkelig veiledning. Forslaget om utvidelse av opplysningsplikten vedrørende samfunnsansvar må derfor etter Regjeringens vurdering følges opp med et styrket tilbud om veiledning og rådgivning for næringslivet. Nærings- og handelsdepartementet, Miljøverndepartementet og Utenriksdepartementet vil bidra til at tilbudene på dette området styrkes.

Det legges opp til å gjennomføre en evaluering av den faktiske utviklingen i bedriftens rapportering om samfunnsansvar og av om virkemidlene er tilstrekkelige. Evalueringen settes i gang innen fem år.

Samfunnsansvar i Norsk Anbefaling – Eierstyring og selskapsledelse

Norsk Utvalg for Eierstyring og Selskapsledelse (NUES) har utarbeidet en «Norsk Anbefaling – Eierstyring og selskapsledelse». Oslo Børs krever i dag at alle selskaper som er notert på Oslo Børs eller Oslo Axess skal redegjøre for hvordan de har innrettet seg i forhold til de enkelte punktene i anbefalingen, eller eventuelt forklare hvorfor og hvordan selskapet har innrettet seg på annen måte. Samtidig skal det gis en orientering om planene for framtidig oppfølging av anbefalingen. Oslo Børs foretar en evaluering av alle årsrapportene etter kravene i anbefalingen. Resultatet blir offentliggjort, inklusiv navn på selskaper som ikke har fulgt anbefalingen.

I den gjeldende anbefalingen som sist ble revidert i desember 2007, sies det at styret bør klargjøre selskapets verdigrunnlag og i samsvar med dette utforme etiske retningslinjer. Videre anbefales det at styret skal påse at selskapet har god intern kontroll og hensiktsmessige systemer for risikostyring i forhold til omfanget og arten av selskapets virksomhet. Selskapets internkontroll og systemer for risikostyring bør også omfatte selskapets verdigrunnlag og etiske retningslinjer. I kommentaren til bestemmelsen anbefales det at de etiske retningslinjene bør gi anvisning om hvordan ansatte kan kommunisere forhold knyttet til ulovlig eller uetisk atferd fra selskapets side til styret.

Regjeringen vil oppfordre Norsk Utvalg for Eierstyring og Selskapsledelse til å innarbeide bestemmelser om mer utførlig rapportering om samfunnsansvar i sin «Norsk Anbefaling – Eierstyring og selskapsledelse». Hvordan Norsk Anbefaling kan utvides med hensyn til samfunnsansvar må det være opp til NUES å vurdere. Utvalget består av medlemmer fra en rekke organisasjoner som har kompetanse på området.

Regjeringen

  • legger stor vekt på åpenhet og vil fremme et forslag om en utvidet opplysningsplikt om etiske retningslinjer og samfunnsansvar i Regnskapsloven som omfatter de største regnskapspliktige foretakene

8.4 Klage- og overvåkingsmekanismer

Forslag om et ombud for samfunnsansvar eller en uavhengig instans for oppfølging og rådgivning overfor norske bedrifter er reist fra ulike hold. Det hevdes at et ombud bedre vil synliggjøre dårlig utøvd samfunnsansvar.

Amnesty International – Norge har foreslått at det opprettes et informasjons- og overvåkingsorgan eller et ombud for selskapers samfunnsansvar. ForUM for utvikling og miljø mener det bør opprettes en offentlig rådgivningstjeneste for internasjonalt næringsliv og et register over norske bedrifters atferd når det gjelder menneskerettigheter og miljø. Utviklingsutvalget (NOU 2008: 14) anbefaler å vurdere å opprette et nasjonalt informasjons- og overvåkingsorgan i form av en ombudsmann for selskapers samfunnsansvar med innsynshjemmel i dokumenter som er unntatt offentligheten.

Ombudsinstitutt er opprettet på flere områder for å beskytte enkeltindivider eller gruppers interesser og rettigheter, som Sivilombudsmannen, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Forbrukerombudet. Eksisterende ombudsordninger har en definert rolle i forhold til regelverk de skal overvåke og har visse sanksjonsmuligheter. Et ombud for samfunnsansvar ville kreve forankring i et regelverk eller relevante retningslinjer.

Dersom tanken er at et ombud for næringslivet skal ha som ansvar å beskytte enkeltpersoner og grupper i utlandet i forhold til norske bedrifters aktiviteter, vil de samme betenkeligheter som nevnt i kapittel 8.1 og 8.2, gjøre seg gjeldende i forhold til håndhevelse av norske lover eller standarder. Det vil være juridiske og økonomiske betenkeligheter knyttet til å forfølge aktuelle saker. Dersom tanken er å opprette et rådgivende organ for samfunnsansvar, vil spørsmålene i hovedsak knyttes til ressurser og organisering.

Nasjonale mekanismer

I tilfeller der bedriftene som er anklaget har hovedsete i et OECD-land og virksomheten kan sies å bryte med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, vil slike saker kunne bringes inn for kontaktpunktet i landet der bedriften har hovedkontor, eller for kontaktpunktet i landet der skaden skjer dersom vertslandet er tilsluttet OECDs retningslinjer. Alle norske bedrifter kan bli klaget inn for det nasjonale kontaktpunktet for OECDs retningslinjer. Retningslinjene favner bredt, og omfatter menneskerettigheter, miljøhensyn, ILOs kjernekonvensjoner, anti-korrupsjon og forbrukerinteresser. Tiltak for å styrke veilednings- og informasjonsarbeidet til det norske kontaktpunktet er omtalt i kapittel 6.1.

Det kan være aktuelt å se nærmere på kontaktpunktets organisering og arbeidsform. Frivillige organisasjoner i Norge mener at kontaktpunktet burde avholde årlige møter med ulike interessenter, rapportere årlig til Stortinget og i større grad benytte ekstern rådgivning. Det internasjonale sivilsamfunnsnettverket, OECD Watch, viser til muligheten for å opprette et uavhengig panel eller en konsultasjonsgruppe som består av ulike interessenter. I Storbritannia har man opprettet et eksternt styre mens man i Nederland har flyttet kontaktpunktet ut av departementet.

Ved å fristille kontaktpunktet med en ekstern leder og eventuelt et eget sekretariat utenfor departementet, kan man styrke uavhengigheten og legitimiteten til kontaktpunktet. Det kan gjøre det mulig å ta en mer aktiv rolle i å fremme samfunnsansvar både gjennom informasjon, dialog og uttalelser i konkrete saker. Alternativt kan det eksisterende kontaktpunktet styrkes gjennom økte ressurser og kapasitet til å arbeide med informasjon og veiledning om OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

Regjeringen vil vurdere ulike modeller for bedre oversikt over hvordan næringslivet følger opp sitt samfunnsansvar. I vurderingen vil man se på ulike modeller for ytterligere å styrke det nasjonale kontaktpunktet for OECDs retningslinjer. Styrket rådgivning for samfunnsansvar, vil også være en del av vurderingen. Regjeringen vil forelegge disse spørsmålene for berørte parter i en høring før sommeren 2009.

Internasjonale mekanismer

Det er i økende grad tilfeller der bedrifter med formell eller reell tilhørighet i land som ikke er tilsluttet OECDs retningslinjer, blir anklaget for å forårsake skade uten at vertslandet der virksomheten foregår har påtalt dette. Internasjonale klagemekanismer kan utfylle nasjonale kontaktpunkt i slike tilfeller.

Når det gjelder arbeidsforhold har den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO en fast komité som behandler tvister. Denne komiteen, CEACR, har vært i funksjon siden 1926 og hadde behandlet 515 saker i 2007. Mens klare brudd på ILOs 184 konvensjoner behandles av konvensjonenes partsmøter og eventuelt som en sak mellom stater, har klagebehandlingen i CEACR mer en funksjon som utvikler av «soft law». ILOs 194 anbefalinger tjener også som veileder i tvistesaker. CEACR rapporterer til ILOs generalforsamling og konklusjonene begrenser seg til å gi råd rettet til den staten som er innklaget.

Boks 8.1 Prinsipper for klagemekanismer

I sin sluttrapport til Menneskerettighetsrådet (2008) anbefaler FNs spesialrepresentant for næringsliv og menneskerettigheter prinsipper som bør ligge til grunn for ikke-rettslige klagemekanismer:

  • Legitim: ordningen må være klar, åpen og ha tilstrekkelig uavhengige styringsstrukturer for å sikre at ingen av partene i en bestemt klage kan blande seg inn i en rettferdig klagebehandling.

  • Tilgjengelig: ordningen må gjøres kjent blant dem som måtte ønske å benytte den og må tilby tilstrekkelig hjelp til den fornærmede part, som kan stå overfor ulike barrierer når det gjelder å benytte ordningen, bl.a. språk, analfabetisme, bevissthet, økonomi, avstander eller frykt for represalier.

  • Forutsigbar: ordningen må ha en klar og kjent saksgang med en tidsramme for hvert trinn og være tydelig i forhold til type behandling og resultat den kan (og ikke kan) tilby og hvordan kontroll med gjennomføringen av resultatet skal skje.

  • Rettferdig: ordningen må sikre at den fornærmede part får rimelig tilgang til informasjonskilder, nødvendig veiledning og sakkyndig ekspertise for å reise en klagesak på rettferdige og like vilkår.

  • Samsvar med rettighetene: ordningen må sikre at utfallet og tiltakene er i samsvar med de internasjonalt anerkjente menneskerettighetsstandardene.

  • Åpen: ordningen må gi tilstrekkelig åpenhet i forbindelse med behandlingen og utfallet for å kunne svare på aktuelle spørsmål som opptar allmennheten.

Det finnes ikke noen tilsvarende global ordning på miljøområdet som tar for seg klager og gir anbefalinger. På denne bakgrunn kunne det være ønskelig å utvikle en global ordning som ville kunne gjelde alle land og bedrifters operasjoner uavhengig hvor de opererer. En slik ordning ville kunne supplere kontaktpunktfunksjonen i land som er tilsluttet OECDs Retningslinjer for flernasjonale selskaper. Ordningen burde ta utgangspunkt i allment anerkjente standarder for minst mulig miljøpåvirkning innen samme bransje.

Fra norsk side vil man drøfte med de andre nordiske land om det kan tas et initiativ for å utrede muligheten for å etablere en form for global ordning for klargjøring av fakta i tilfeller der bedrifter beskyldes for alvorlige brudd på god miljøpraksis. En slik mekanisme kan ha form av et panel sammensatt av uavhengige eksperter fra forskning og næringsliv støttet av et sekretariat med bred kunnskap om miljø og næringsliv i for eksempel FNs miljøorganisasjon, UNEP.

I sitt fornyede mandat vil FNs spesialrepresentant for næringsliv og menneskerettigheter vurdere nasjonale og internasjonale klagemekanismer for å behandle spørsmål om selskapers brudd på menneskerettigheter. Spesialrepresentanten viser til behovet for grundige vurderinger før en slik ordning eventuelt kunne innføres.

Anbefalingene fra FNs spesialrepresentant for næringsliv og menneskerettigheter vil være en del av grunnlaget for Regjeringens vurdering av hensiktsmessig organisering av det nasjonale kontaktpunktet for OECDs retningslinjer.

Regjeringen

  • vil vurdere ulike modeller for bedre oversikt over hvordan næringslivet følger opp sitt samfunnsansvar, ulike måter å organisere rådgivningstilbud på og hensiktsmessig organisering av det nasjonale kontaktpunktet for OECDs retningslinjer. Et forslag vil bli sendt på høring innen sommeren 2009.

  • ser behovet for grundige diskusjoner og utredninger om eventuelle internasjonale klagemekanismer og vil støtte opp under initiativ på dette feltet

8.5 Avveininger

Regjeringen anser et sterkt internasjonalt rammeverk og implementering av dette som mer hensiktsmessig enn at det etableres nasjonale ordninger som vil variere fra land til land og skape usikkerhet for både bedriftene og samfunnet for øvrig. Regjeringen vil derfor arbeide for å videreutvikle internasjonale rammeverk for næringslivets virksomhet framfor å arbeide for særnorske ordninger. Samtidig vil Regjeringen arbeide for at flere land slutter seg til internasjonale konvensjoner og implementerer disse i nasjonal lovgivning og praksis.

Innføring av særegne norske lover og bestemmelser for norske bedrifters virksomhet i utlandet ville reise en rekke prinsipielle og praktiske problemstillinger. Tilsvarende problemstillinger reises også i forhold til tanken om å la norske lover og regler få anvendelse for norske bedrifters virksomhet i utlandet. Her står man også ovenfor en rekke legale og prinsipielle forhold, som hensynet til nasjonal lovgivning. Det forhold at mange norske bedrifter er engasjert i foretak der også lokale bedrifter eller andre kan ha sterke eierinteresser, er også en viktig faktor.

På miljøområdet kan man i andre land stå ovenfor andre klimatiske og topografiske forhold som gjør at norske bestemmelser ikke uten videre kan overføres. I meldingen vises det derfor i flere sammenhenger til at man forventer at norske bedrifter sikter mot beste praksis når det gjelder sin virksomhet ute.

Regjeringen finner det mest hensiktsmessig å vurdere internasjonale klage- og overvåkingsmekanismer når det gjelder menneskerettigheter og miljø. Det nasjonale kontaktpunktet for OECDs retningslinjer ivaretar en viktig funksjon og Regjeringen vektlegger kontaktpunktets virksomhet.

Til toppen
Til dokumentets forside