5 Løsninger uten Regionfelt Østlandet

5.1 Dagens situasjon

Overordnede og styrende mål og krav til Forsvaret er kvalitet, effektivitet og økonomi. God kvalitet innebærer at øvelsene gjennomføres så nær opp til krigens krav som mulig. God effektivitet innebærer at avdelinger og soldater kan gjennomføre øvelser med høy kvalitet uten unødig forbruk av tid og ressurser. God økonomi innebærer et best mulig forsvar av landet innenfor rammen av Stortingets bevilgninger.

På bakgrunn av foregående kapitler og Forsvarets mål og krav vurderes i dette kapittel de muligheter som foreligger i dagens situasjon, uten etablering av Regionfelt Østlandet.

I grove trekk er det beskrevet tre modeller som alternativ til, og i stedet for et Regionfelt Østlandet. Disse er:

• Bruk av eksisterende øvingsområder på Østlandet.

• Bruk av eksisterende øvingsområder i andre landsdeler

• Bruk av eksisterende øvingsområder utenlands.

I de følgende punkter belyses de muligheter og begrensninger som ligger i de respektive løsningsmodellene ut fra den klare forutsetning at Forsvaret med ny struktur skal kunne løse de oppgaver det er pålagt av Stortinget.

5.2 Eventuell bruk av eksisterende øvingsområder på Østlandet

Etablerte skyte- og øvingsfelt av noen størrelse på Østlandet er følgende:

Arealnormene angitt under punkt 3.4 (se figur 5.1) viser at ingen av de mindre feltene er i nærheten av nødvendig størrelse for å tilfredsstille store samvirkeøvelser med bruk av skarp ammunisjon. De gir heller ikke rom for større taktiske øvelser uten skarpskyting.

Hjerkinn, det klart største av feltene, brukes i dag til skarpskyting med kavaleriets og artilleriets hovedvåpen og er det eneste felt på Østlandet hvor dette kan gjennomføres. Skyting på lange avstander inn i feltet er foreløpig ikke mulig, ettersom det så langt ikke er etablert artilleristandplasser utenfor feltet. Artilleriets nåværende maksimale skyteavstand er bare ca 14 km mens moderne artilleri har behov for å øve på avstander opp til 35 km. Det er iverksatt en prosess etter plan- og bygningsloven kap VII-a for å utrede mulighetene for slik skyting på Hjerkinn. Feltet benyttes også som målområde for skarpe våpen avlevert fra fly. Hærens forsyningskommando benytter feltet blant annet til prøver med spesialammunisjon.

Arealmessig betraktet vil Hjerkinn maksimalt kunne gi rom for samvirkeøvelser med skarpskyting med styrker opp til én bataljon innenfor sine nåværende grenser. Dersom man skulle gjennomføre slike øvelser med to eller flere bataljoner ville det være nødvendig å utvide feltet. Grovt beskrevet ville området øst for Hjerkinn, mellom Dalholen og feltet, måtte benyttes for gruppering, manøvrering og skarpskyting med tunge enheter inn i feltet. Det ville være nødvendig å utvikle faste traséer for mekaniserte avdelinger, med kryssing av E6 og jernbanen og videreføring mot Haukberget og Grisungdalen.

Hjerkinn er allerede i dag utilfredsstillende som felt for rene skyteøvelser, og vil ytterligere være utilfredsstillende som felt for samvirkeøvelser, enten man holder seg innenfor de nåværende grenser eller tenker seg utvidelser. Hjerkinn er utilfredsstillende primært på grunn av uegnede terreng- og vegetasjonsforhold, videre også på grunn av ugunstige værforhold og lang avstand til de store brukende avdelinger.

Terreng og vegetasjon på Hjerkinn er meget dårlig egnet for større taktiske øvelser. Som det er presisert tidligere, må øvingsområdet være variert og representere vanlig lende i Sør-Norge, det vil si nær opp til forholdene i avdelingenes innsatsområder. Hjerkinn har karakter av snaut høyfjellsplatå, og har dermed ikke de nødvendige egenskaper. Det gir ingen utfordringer og muligheter til å utnytte terrenget som avdelingene må stilles overfor i samvirkeøvelser; «Alle ser alle».

Værforholdene på Hjerkinn er slik at avdelingene ofte ikke kan gjennomføre planlagt fredsmessig skyting, særlig vinterstid. De karakteristiske trekk er sterk vind, snøfokk og manglende sikt, hvilket medfører ekstra brøyting, klargjøring og venting. Selv om det er viktig å gjennomføre taktiske øvelser under realistiske ytre forhold, er det ønskelig at Forsvaret i fremtiden kan basere seg på områder hvor forholdene ikke kan sies å være ekstreme i deler av året.

Avstanden til brukende avdelinger som kavaleriet og artilleriet er i størrelsesorden 200 - 270 km (se figur 5.2). Avdelingene taper to hele øvingsdager i transport hver gang det skal skytes på Hjerkinn. Det innebærer en sterk reduksjon av øvingstiden, som allerede er snaut utmålt, og gir dermed en klart lavere opplæringseffekt enn hva som er målet. I tillegg kommer transportkostnader. Etter tiltakshavers oppfatning bør det, med slike tidstap og kostnader, ikke legges store taktiske øvelser til Hjerkinn på regulær basis.

Det anføres derfor at man må utelukke fremtidig satsing på Hjerkinn for å dekke de viktige øvingsbehov i vår nye hærstruktur. Hjerkinn tillater ren skarpskyting med tunge våpen, men kan ikke bli et tilfredsstillende felt for taktiske øvelser med eller uten bruk av skarpe våpen.

Øvrige eksisterende felt på Østlandet har heller ingen muligheter for å dekke dagens og fremtidens øvingsbehov. Det følger alene av feltenes begrensede utstrekning at de ikke kan gi rom for taktiske øvelser av noen størrelse og heller ikke for skarpskyting med tunge våpen.

Som følge av avstanden mellom feltene kan det heller ikke oppnås noen sambrukseffekt.

Spørsmålet om noen av de eksisterende mindre felt på Østlandet kan utvides til å dekke dagens og fremtidens krav, kan kort besvares slik:

• Hengsvannfeltet ligger i en avstand på 230 - 270 km fra de aktuelle brukere. Det er omtrent samme avstand som til Hjerkinn. Alene av den grunn bør Hengsvannfeltet betraktes som uaktuelt.

• Avstanden til Steinsjøfeltet er en god del mindre, omkring 120 - 160 km. Heller ikke en slik avstand kan aksepteres når en skal dekke vesentlige behov for våre hærstyrker på Østlandet på en fremtidsrettet måte. Steinsjøfeltet er meget lite og har mindre gode terrengmessige forutsetninger for en større utvidelse.

• En utvidelse av Terningmoen eller Haslemoen kunne umiddelbart synes å fremstå som en rasjonell løsning for å skaffe tilstrekkelige øvingsarealer. Denne løsningen har vært nøye vurdert, men er i denne utredning forkastet på grunn av nærheten til betydelige befolkningskonsentrasjoner.

• Rødsmoen er geografisk beliggende i tilknytning til to av alternativene for det foreslåtte regionfelt.

5.3 Eventuell bruk av eksisterende øvingsområder i andre landsdeler

Det har gjentatte ganger vært fremsatt tanker om å satse på bruk av eksisterende øvingsområder i andre landsdeler i stedet for å beslaglegge nye store områder på Østlandet. Flere grunner tilsier at slike løsningsmodeller ikke vil være svaret på Hærens behov for øvingsarealer.

Det legges her avgjørende vekt på beredskapshensyn. Dersom en krisesituasjon oppstår, vil det føre til forhøyet beredskap og vesentlig øket øvingsbehov. Avdelingene må da disponere øvingsfasiliteter i egen landsdel. De kan ikke være avhengige av fjerntliggende øvingsområder, som i slike situasjoner også kan bli utilgjengelige for våre styrker.

Videre er det et krav at avdelingene skal øve under ytre forhold som noenlunde tilsvarer de forhold man vil støte på under innsats i egen landsdel. Dette krav gjør at bruk av fjerntliggende felt, for eksempel i Nord-Norge, aldri kan bli noen øvingsmessig god løsning.

Ut fra de meget knappe tidsrammer som gis for alle kategorier av øvelser i felt, kan det derfor bare aksepteres korte overføringstider fra garnison til øvingsområde for at nødvendige øvingsmomenter overhodet skal kunne gjennomføres innen disponibel tid.

Potensielle øvingsområder i andre landsdeler kan ikke være andre enn feltene i Indre Troms: Blåtind, Mauken og Setermoen. Naturforholdene er her helt andre enn på Østlandet og vil derfor ikke gi tilfredsstillende ytre vilkår. Selv om avdelingene kan flys mellom Gardermoen og Bardufoss, vil tidstapet i realiteten komme opp i to-tre dager pr øving. Avdelingene vil heller ikke kunne øve med eget materiell. Det er for øvrig på det rene at de nevnte feltene i Indre Troms ikke har kapasitet til å motta avdelinger utover de som er stasjonert og skal øve i landsdelen, eller tilføres landsdelen ved mobilisering og beredskap.

Ved behandlingen av St prp nr 85 (1995-96) ga Stortinget Forsvarsdepartementet fullmakt til å etablere et sammenbindingsbelte mellom feltene Mauken og Blåtind og visse utvidelser av Blåtindfeltet, sammen med anlegg av en manøverakse mv. Dette prosjektet har som hovedhensikt å tilrettelegge øvingsmulighetene for avdelingene i Indre Troms på en slik måte at Forsvaret får best mulig utbytte av øvelsene og de meget betydelige investeringer i materiell som foretas. Det presiseres at denne utbyggingen utelukkende er dimensjonert for landsdelens eget behov. Den forutsatte øvingsfrekvens og flerbruk av områdene vil ikke gi rom for avdelinger utenfra. Det vises for øvrig til de begrensninger av bruken av disse feltene som fremgår av St prp nr 85 (1995-96).

5.4 Eventuell bruk av eksisterende øvingsområder i utlandet

Älvdalen skjutfelt i Dalarna i Sverige har i offentlige diskusjoner og media vært sterkt fremhevet som et godt alternativ til Regionfelt Østlandet. Det understrekes her at alternativet Älvdalen kun har vært lansert gjennom den offentlige debatt.

Kompetansesentrene for infanteriet, artilleriet og kavaleriet i det indre Østlandsområdet utgjør i stor grad kjernen i Brigaden i Sør-Norge (Brig S). Brigaden i Sør-Norge vil ha hovedansvaret for å forsvare viktige samfunnsinstitusjoner i Oslo-området i tilfelle krise eller ved terroranslag. Ut fra beredskapshensyn og sikkerhetspolitiske vurderinger finner departementet det ikke forsvarlig å sette det norske forsvar i en slik situasjon at det skulle være avhengig av fremmed lands territorium for å kunne øve disse avdelingene, som utgjør en så viktig del av vårt forsvar.

Norge har behov for et skyte- og øvingsfelt i rimelig nærhet til Hærens tre hovedbrukere med utdannelse- og kompetansesentre som befinner seg på henholdsvis Haslemoen, Terningmoen og Rena leir. Forsvarsdepartementet understreker her betydningen av full råderett med kapasitet til utdanning og trening av eget personell. Et godt forsvar handler om et troverdig forsvar. Den nødvendige troverdighet vil være vanskelig å opprettholde dersom de viktigste avdelingene i Hæren i Sør-Norge skal være avhengig av fremmed lands territorium for å gjennomføre sine primærøvelser.

Skulle en krisesituasjon oppstå, må det videre forutses at svenske avdelinger på tilsvarende vis vil ha behov for hele feltets kapasitet til egne øvelser. Våre styrker på Østlandet ville i et slikt tilfelle stå helt uten muligheter til å gjennomføre realistiske skarpskytingsøvelser og samøvelser med tyngre våpen når behovet er størst. Det bør videre bemerkes at bruken av Älvdalen skjutfelt ble drøftet i en interpellasjon i den svenske Riksdagen 22 april 1997, hvor forsvarsminister Bjørn von Sydow uttalte at det er en prinsipiell svensk holdning at utenlandske tropper ikke tillates på Sveriges territorium. Selv om økende internasjonalt materiellsamarbeid og utprøvingsvirksomhet er interessant ut fra ønske om kostnadseffektivisering og kompetanseutvikling, er det en rekke prinsipielle og praktiske forhold som er uavklart, bl a forholdet til miljø- og utslippskonsesjoner.

Det standpunkt som relaterer seg til bruken av Älvdalen skjutfelt i stedet for et regionfelt på Østlandet, er imidlertid etter Forsvarsdepartementets syn ikke til hinder for fortsettelse eller utvidelse av det samarbeid som er etablert med svenske militære myndigheter om deltakelse i kurs- og utviklingssamarbeid i Älvdalen.

I tillegg til de prinsipielle og sikkerhetspolitiske vurderinger i det ovenstående, vil også noen mer praktiske forhold ha betydning:

• Avstanden fra våre store brukere til Älvdalen er omkring 170-210 km langs en vegforbindelse med vesentlig lavere standard enn det som må kreves, og det er ingen jernbaneforbindelse. Det er anslått at nødvendig veg- og broutbygging vil beløpe seg til flere hundre millioner kroner.

• Tapt øvingstid ved trasport vil være ca 30 % av tilgjengelig tid, og årlige kostnader ved forflytningene 20-30 mill kroner mer enn en løsning nær de store brukere. Blant annet vil det medgå ca 200 000 liter drivstoff mer enn det som er beregnet til transport frem til Regionfelt Østlandet.

• Årlige leieutgifter for evt bruk av Älvdalen skjutfelt er ikke kjent, men vil utvilsomt være betydelige.

• Älvdalen er i hovedsak et artilleriskytefelt, og er ikke utbygd med baner, målarrangementer og andre nødvendige installasjoner som Hæren på Østlandet vil ha behov for. Videre er det svenske øvingsmønsteret i stor grad sammenfallende med det norske. Behovene ville derfor ofte komme til å kollidere i tid.

Disse momentene viser at det i «Älvdalen-tanken» ligger meget store investeringer i infrastruktur, og at man likevel vil få et tidstap ved forflytninger nær opp mot det man i dag har ved å benytte Hjerkinnfeltet. Dessuten vil det her ligge praktiske samordningsproblemer.

5.5 Konklusjon

Nye øvingsmuligheter med større samøvelser mellom våpenarter (infanteriet, kavaleriet og artilleriet) med krav om realistisk og koordinert våpenvirkning mot et felles mål, lar seg ikke realisere innenfor dagens situasjon.

Modellene kan hverken hver for seg eller samlet tilfredsstille kravene til øvingsområder med bakgrunn i krav til beredskap, god kvalitet, god effektivitet og god økonomi.

Dersom Forsvaret og Hæren i særdeleshet til enhver tid i fremtiden skal kunne løse sine oppgaver på en god og troverdig måte, vil det være nødvendig å etablere betydelig bedre øvingsmuligheter enn det Forsvaret råder over i Sør-Norge i dag. 0-alternativet er således en beskrivelse av dagens situasjon, og ikke noe fullgodt alternativ til de utvidete øvingsmuligheter som et eventuelt Regionfelt Østlandet vil gi Hærens avdelinger. Konsekvensene for Forsvaret ved en 0-løsning, og for Hæren i særdeleshet, vil være betydelige og det vil være en forutsetning at feltene Hjerkinn, Terningmoen og Rødsmoen gjennomgår en ny vurdering arealmessig og bruksmessig.