Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 12 (2008-2009)

En gledelig begivenhet— Om en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg

Til innholdsfortegnelse

2 Fakta om fruktbarhet og fødsler

Figur 2.1 

Figur 2.1

2.1 Fruktbarhet hos norske kvinner

Det finnes statistikk over antall levende fødte barn i Norge tilbake til 1800-tallet. Fra 1850 og fram til i dag har antallet fødte vært mellom 40.000 og 70.000. Toppåret var 1946 med 70 727 levende fødte. De siste årene har antall fødte ligget i underkant av 60.000.

I 2007 ble det født 58 459 levende fødte barn i Norge. Av disse var 30 004 gutter og 28 455 jenter. 241 barn var dødfødte. Fødslene i 2007 tilsvarer at hver kvinne i gjennomsnitt føder 1,9 barn i løpet av livet, det høyeste tallet siden 1991. Fruktbarheten er i toppskiktet i Europa, og det er bare albanske, tyrkiske, islandske, franske og irske kvinner som føder flere barn enn de norske. Sogn og Fjordane og Rogaland er fylkene som har høyest samlet fruktbarhetstall (SFT) med verdiene 2,09 og 2,08. Oppland og Hedmark har lavest SFT med 1,73 og 1,74. Forskjellene er små og tallene kan svinge fra år til år. Samlet fruktbarhetstall (SFT) beskriver gjennomsnittlig antall levende fødte barn hver kvinne kommer til å føde i hele kvinnens fødedyktige periode (15-49 år), under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret i perioden vedvarer, og at dødsfall ikke forekommer.

Helsemessige og samfunnsmessige forhold påvirker hvor mange barn kvinner føder, og når i livet de føder. En kvinne må gjennomsnittlig føde 2,07 – 2,08 barn for å reprodusere seg selv og sin partner. Tallet er litt høyere enn 2,0 fordi ikke alle barn overlever. Rett før 1900 var fruktbarheten i Norge på 4,4. Utover på 1900-tallet sank fruktbarheten og falt til 1,9 i «de harde 1930-årene». Etter siste verdenskrig kom det en fødselsboom. Samlet fruktbarhet økte til 2,9 på slutten av 1960-tallet. Deretter falt den til et bunnivå på snaut 1,7 i begynnelsen av 1980-årene, før den begynte å stige sakte igjen.

I Europa er landene i Norden blant dem med høyest fruktbarhet. I Norden har Island høyest fruktbarhet, fulgt av Norge på andreplass. Her er ikke Færøyene og Grønland regnet med, i disse områdene er fruktbarheten enda høyere. I 2005, som er det nyeste året med statistikk fra flere land, var gjennomsnittlig samlet fruktbarhetstall i Norge 1,84, mens Polen og flere andre østeuropeiske land som Italia, Spania og Hellas var nede på 1,3. Høyest samlet fruktbarhet hadde Island med 2,05 og Frankrike med 1,94.

At fruktbarheten i Norge er høyere enn i mange andre europeiske land, antas blant annet å henge sammen med levekår, trygdeytelser, permisjonsordninger og mulighetene for å kombinere yrkesdeltakelse og barn. Inntekten før fødselen avgjør hvor stor økonomisk kompensasjon kvinnen får i permisjonstiden. Dette kan påvirke tidspunktet for når kvinner velger å få barn og fødemønsteret forøvrig.

Nærmere halvparten, 46 prosent, av barn som ble født i 2006 hadde gifte foreldre. 42 prosent hadde samboende (ikke-gifte) foreldre og 11 prosent var enslige mødre. Blant landsdelene var det Nord-Norge som hadde flest enslige mødre. Antall fødte barn med gifte foreldre er stadig synkende. Fødte barn i Trøndelag, Hedmark og Oppland og Nord-Norge hadde høyest andel samboende foreldre.

Adgangen til prevensjon og provosert abort har betydning for fruktbarheten og mødres alder ved fødsel. I 2007 ble det utført vel 15 000 aborter i Norge. Det utføres om lag 26 aborter per 100 fødsler.

Gjennomsnittlig vekt for levende fødte norske barn er rundt 3500 gram. En økende andel store barn førte til at gjennomsnittlig fødselsvekt økte noe i 1990-årene, men dette endret seg fra år 2000.

Risikoen for komplikasjoner under svangerskap og fødsel øker noe med kvinnens fødealder. Risikoen for at barnet skal dø like før eller i forbindelse med fødselen er også økt. Begge deler er et uttrykk for at risikoen for sykdom eller kromo­somfeil hos fosteret øker med kvinnens alder, særlig etter 30 års alder. Alle kvinner som er 38 år eller eldre tilbys fostervanns- eller morkakeprøve med tanke på Downs syndrom.

Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør 8,9 prosent av folkemengden, i alt 460 000 personer, og består av innbyggere fra over 200 forskjellige land. Det bor innvandrere i alle landets kommuner. Flertallet av nyankomne innvandrere er unge voksne, og mange innvandrerkvinner får det første møtet med norsk helsevesen i forbindelse med graviditet og fødsel.

Kvinner med sørasiatisk bakgrunn er 5-10 ganger mer utsatt for svangerskapsdiabetes enn norske kvinner. Sykdommen er spesielt utbredt hos innbyggere som har flyttet fra landsbygda til urbane strøk og dermed gjennomgått en betydelig endring i fysisk aktivitet og matinntak. Påfølgende overvekt gir økt risiko for å utvikle diabetes under svangerskapet. Sykdommen kan hindres ved å endre livsstil. Svangerskapsdiabetes kan føre til problemer under fødselen, bl.a. fordi barna i mange tilfeller veier over 4 kilo ved fødsel.

Noen kvinner med innvandrerbakgrunn er mindre fysisk aktive og kan ha et kosthold som disponerer for fedme. Kvinner med innvandrerbakgrunn fra Pakistan, Tyrkia, Iran og Sri Lanka har økt hyppighet av D-vitaminmangel. Det er vist økt risiko for dødfødsel, spedbarnsdød og medfødte misdannelser blant kvinner av pakistansk opprinnelse.

Den samlede fruktbarheten hos kvinner fra ikke-vestlige land er høyere enn landsgjennomsnittet, men faller med økende botid i Norge. Pakistanske kvinner som er født i Norge, har samme samlede fruktbarhet som gjennomsnittet i befolkningen. Fruktbarheten varierer noe etter hvilket land i Afrika eller Asia kvinnene kommer fra. Innvandrere fra India, Iran og Vietnam har et fruktbarhetsmønster som ligner gjennomsnittet for befolkningen i Norge. Kvinner fra Somalia og Irak har høyest fruktbarhet blant de store innvandrergruppene i Norge.

Kvinner er stadig eldre når de føder sitt første barn, og får dermed færre fruktbare år til disposisjon for barnefødsler. Gjennomsnittlig alder for alle fødsler var 30,3 år i 2006. De fødende var i gjennomsnitt mer enn fire år eldre sammenliknet med dem som fikk barn 30 år tidligere. En av fem fødende kvinner er nå over 35 år. Samme utvikling ser man over hele Europa. Få tenåringer får barn i dag; færre enn én av 20 norske kvinner får barn før de fyller 20 år.

Evnen til å bli gravid reduseres med økende alder. Dels skyldes dette naturlig fallende fruktbarhet med alderen, dels skyldes det at kvinnen kan få infeksjoner og andre sykdommer som nedsetter fruktbarheten. Når mange kvinner venter med å få barn, øker andelen som får behov for assistert befruktning. Det første barnet som ble født i Norge etter assistert befruktning, kom i 1983. I 1994 ble ett av 100 barn født etter befruktning utenfor kroppen, i 2006 var andelen 2,6 per 100 fødte – om lag 1300 barn per år. Økningen skyldes dels at teknikken og kunnskapen om assistert befruktning er bedret, dels at flere par får behov for slik medisinsk hjelp. Lesbiske par fikk adgang til assistert befruktning i Norge fra 1. januar 2009.

2.2 Mødredødelighet og perinatal dødelighet

Mødredødeligheten var høy i Norge på 1930-tallet og falt dramatisk fram til slutten av 1960-tallet. Fra begynnelsen av 1970-tallet har mødredødeligheten vært relativt stabil på ca 5 pr. 100 000 fødsler, dvs. i gjennomsnitt ca 3 pr. år i Norge. Det er vanskelig å få pålitelige tall for dette fordi ikke alle dødsfall hos mor blir satt i sammenheng med fødsler. Færre og færre barn dør i forbindelse med fødselen og den første uken etterpå (perinatal dødelighet) som er ca 4,4 pr. 1000 fødte, dvs. i underkant av 300 barn årlig. Dette innbærer mer enn en halvering de siste 25 årene.

Tidligere døde flere barn av mødre som hadde svangerskapsforgiftning. Dette er nå er sterkt redusert. Medfødte misdannelser og andre tilstander som er uforenlig med liv og svært tidlig fødsel, er i dag de viktigste årsakene til at barn dør like før, under og den første uken etter fødselen. Øvrige faktorer er blant annet svangerskapslengde, fødselsvekt, svangerskapsforgiftning eller blodtrykkssykdom hos mor, fødselskomplikasjoner, flerlinger og andre forhold rundt svangerskap og fødsler.

Figur 2.2 

Figur 2.2

Kilde: Stein Emil Vollset. Foredrag Helse- og omsorgsdepartementets konferanse om kvalitet i svangerskap, fødsel og barsel omsorgen 27. mai 2008, Lillestrøm.

Innen Norden har Island laveste andel dødfødte barn og barn som dør i nyfødtperioden. Finland og Norge har samme andel, mens den er litt høyere i Sverige og Danmark. I 2006 hadde Norge den 7. laveste dødelighet i første leveår internasjonalt.

Spedbarnsdødeligheten (dødelighet i første leveår) i Norge er lav med ca 3 pr 1000 fødte, dvs. ca 180 barn årlig. Både Sverige, Finland og Island har litt lavere spedbarnsdødelighet enn Norge.

2.3 For tidlig fødte og for sent fødte barn

Normalt varer et svangerskap i ca 40 uker. For tidlig (prematur) fødsel defineres som fødsel før 37 fullgåtte svangerskapsuker.

I Norge fødes ca 7 prosent av barna for tidlig. Dette utgjør ca 4000 barn i året. De senere år har sjansen for å overleve økt betydelig ved for tidlig fødsel. Barn som blir født for tidlig, har risiko for (sen)skader.

Dødeligheten øker litt hvis svangerskapet går over tiden, til uke 43 og 44. Dette kan ha sammenheng med at morkaken svikter, store barn eller andre fødselskomplikasjoner.

2.4 Sosiale forskjeller i helse

For de aller fleste sykdommer og risikofaktorer er det en sosial gradient i forekomst som innebærer at innbyggere som har de dårligste levekårene også har den dårligste helsen. Dette gjelder også gravide.

Både i Norge og i de øvrige nordiske land er det funnet sosiale forskjeller i en rekke ulike utfall av graviditet som lav fødselsvekt, for tidlig fødsel og barnedødelighet. Man finner denne sammenhengen uansett om sosial status måles ved hjelp av mors utdannelsesnivå eller yrke.

Alle årsaker til høy forekomst av ugunstige utfall av graviditet hos kvinner i grupper med kort utdanning og lav inntekt er ikke kjent. Danske undersøkelser viser at det er en overhyppighet av en rekke risikofaktorer som røyking, for høyt alkoholforbruk, uheldige kost- og mosjonsvaner som kan påvirke utfallet av graviditeten. Undersøkelser fra det danske Sundhedsministeriet viser også at kvinner som er dårlig sosialt stilt, bruker helsevesenet annerledes enn kvinner som er bedre stilt, blant annet når det gjelder helsevesenets forebyggingsprogrammer som svangerskapsomsorgen.

I St. meld. nr 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevnesosiale helseforskjeller pekes det på at vi også i Norge finner sosiale forskjeller i helsetjenestebruk. Selv om kunnskapen er begrenset, er det gjennomført undersøkelser som viser at bruk av spesialisthelsetjenester øker med lengde på utdanning og størrelse på inntekt. For primærhelsetjenester er fordelingen tilsynelatende omvendt, men ikke dersom det tas hensyn til at sykeligheten er større i grupper med kortere utdanning og lavere inntekt.

2.5 Endringer i befolkningsutvikling og bosettingsmønster

Ifølge Statistisk sentralbyrå blir bosettingsmønsteret i Norge stadig mer sentralisert. Denne trenden har blitt sterkere de siste årene og ser ut til å fortsette framover. Det er forholdsmessig flest minst sentrale kommuner på det indre Østlandet og i Nord-Norge, mens de mest sentrale kommunene utgjøres av de største byene og omegnskommunene til disse.

Den regionale befolkningsutviklingen påvirkes særlig av flyttinger, som er svært konjunkturfølsomme. I gode tider flytter folk mer enn ellers og særlig til sentrale strøk. I forhold til folketallet har de mest sentrale kommunene flere fødsler og færre dødsfall. De mest sentrale kommunene, som i 2007 utgjorde 55 prosent av folkemengden og 24 prosent av antall kommuner, hadde i 2006 om lag 90 prosent av fødselsoverskuddet og 95 prosent av befolkningsveksten. De minst sentrale kommunene hadde fødselsunderskudd og en betydelig nedgang i folketallet i 2006, noe de har hatt hvert eneste år siden 1981. Dette kommer blant annet av at de minst sentrale kommunene har en eldre befolkning på grunn av langvarig, stor utflytting. De minst sentrale kommunene har fortsatt litt høyere fruktbarhet enn mer sentrale kommuner, men forskjellene er langt mindre enn for 20-30 år siden, og den litt høyere fruktbarheten kan ikke lenger kompensere for fraflytting. I tillegg har de mindre sentrale kommunene færre kvinner i alderen hvor de får barn.

De siste fem år er folketallet redusert i fire av fylkene (Oppland, Sogn og Fjordane, Nordland og Finnmark). Folketallet har gått spesielt mye ned i Nord-Norge, der folketallet bare økte i tolv (av i alt 88) kommuner i perioden 2002-2007.

Innvandringen var størst i Oslo med 13 000, og deretter fulgte Rogaland, Akershus og Hordaland med rundt 8 000 hver. Uten innvandring ville folke­tallet blitt redusert i hele ti fylker, mest i Nordland med 7 000, og med mellom 2 000 og 3 000 i hvert av fylkene Oppland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Finnmark, Aust-Agder og Hedmark. I Nord-Norge ville folketallet ha blitt redusert med 9 700, mens det på grunn av innvandring bare gikk ned med 700.

Også framover kan vi vente at mange kommuner får lavere folketall. Ifølge Statistisk sentralbyrås siste befolkningsframskriving vil folketallet synke i mellom 137 og 255 kommuner fram til 2020, avhengig av utviklingen i fruktbarhet, levealder, innenlandske flyttinger og nettoinnvandring. I 2020 er det forventet en økning i antall fødte på i overkant av 8000 barn i forhold til 2008.

Til toppen
Til dokumentets forside