1 Innledning

1.1 Bakgrunn

St.meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden ble fremmet av Justisdepartementet 12. januar 2001. Formålet med meldingen var å gi Stortinget anledning til å drøfte prinsipielle spørsmål knyttet til førsteinstansdomstolenes arbeidsoppgaver og struktur. Meldingen bygget på NOU 1999: 22 Domstolene i første instans som hadde vært gjenstand for en omfattende høring til alle landets domstoler, kommuner og en rekke organisasjoner.

Når det gjelder fremtidige arbeidsoppgaver, gikk Justisdepartementet i meldingen inn for at tinglysingsoppgavene skulle tas ut av domstolene i første instans og legges til Statens kartverk, og at føringen skulle skje ved 18 fylkeskartkontorer.

Meldingen ble behandlet i Stortinget 21. mai 2001. I Innst. S. nr. 242 (2000-2001) fra justiskomiteen heter det bl.a. (side 6 første spalte):

«Komitéens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i at tinglysing i fast eiendom ikke er en type myndighetsutøvelse som tilsier at denne oppgaven nødvendigvis løses ved domstolene, og at det ikke er noen direkte sammenheng mellom tinglysingsoppgavene og de andre oppgavene ved domstolene. Oppgaven ligger dessuten utenfor domstolenes kjerneoppgaver som er dømmende virksomhet.

...

Flertallet er enig i departementets vurdering om at tinglysing på sikt bør tas ut av domstolene. Flertallet har imidlertid behov for ytterligere opplysninger og konkretisering av konsekvensene ved ulike løsningsalternativer. Flertallet ber derfor departementet komme tilbake til Stortinget i egnet form så snart som mulig med slike vurderinger.

...

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti tar til etterretning flertallets forslag om å be departementet utrede ulike løsningsalternativer, og ber departementet i den forbindelse utrede såvel Hardangerregisteret som et register tilknyttet Statens Kartverk.»

I denne meldingen redegjøres det for hvilke kriterier som bør legges til grunn for fremtidig tinglysing og hvilken betydning dette har for hvordan tinglysingen bør organiseres i fremtiden.

1.2 Høringsuttalelser

Høringsbrev om den fremtidige organisering av tinglysingen ble høsten 2001 sendt til alle domstolene, kommunene, fylkeskommunene og bransjeforeningene m.fl. I høringsbrevet ble det bedt om høringsinstansenes syn på ulike kriterier som bør tillegges vekt i vurderingen av hvordan tinglysingen bør organiseres, herunder kravene til høy kvalitet og lav saksbehandlingstid, ensartet praksis, sårbarhet ved ferie- og sykefravær, omstillingsprosessens betydning, tilbud om samordnet eiendomsinformasjon, rask og oversiktlig tilgang til opplysningene i grunnboken, om deler av oppgavene bør utføres av andre enn det offentlige og hvilke krav som må stilles til et godt og tilgjengelig veiledningstilbud. Videre ble det bedt om høringsinstansenes syn på om det bør opprettes fylkesvise registreringsenheter eller om registreringsfunksjonen bør sentraliseres. Brønnøysundregistrene, Hardangerregisteret og Statens kartverk var nevnt som eksempler på aktuelle løsningsalternativer.

Tingrettene var ikke nevnt som et aktuelt alternativ i høringsbrevet, men mange av førsteinstansdomstolene uttaler likevel at tinglysingen bør beholdes lokalt ved den enkelte tingrett. Fire tingretter foreslår å legge ansvaret for tinglysingen til en tingrett i hvert fylke. Et flertall av domstolene mener at dersom tinglysingen skal tas ut av tingrettene, er en desentral fylkesmodell å foretrekke fremfor en sentral modell. I den sammenheng fremheves betydningen av å beholde noe av den eksisterende fagkompetanse som de ansatte ved tingrettene besitter, slik at grunnbokens kvalitet sikres. Mange domstoler viser til at det ved en fylkesmodell vil være aktuelt for en del av de ansatte å følge med oppgaven til ny arbeidsgiver, mens en sentral modell vil innebære fullstendig kompetansebrudd og betydelig fare for at grunnbokens kvalitet forringes. En stor andel av domstolene påpeker også at mulighetene for personlig oppmøte blir illusorisk ved en sentral modell, og at hensynet til publikum derfor taler for en mer desentral løsning. En viss lokalkunnskap kan også opprettholdes ved en fylkesmodell, noe som ikke er mulig ved en sentral modell.

Ca. en fjerdedel av domstolene mener på den annen side at dersom tinglysingen først skal flyttes ut av tingrettene, bør en sentral løsning velges fremfor en fylkesmodell. Dette begrunnes blant annet med at den teknologiske utviklingen med elektroniske dokumenter vil gjøre en sentral modell mest rasjonell og minst kostnadskrevende, at en fylkesmodell uansett kun vil være en overgang i en begrenset periode før full sentralisering og at man derfor bør benytte anledningen til full sentralisering når det likevel skal foretas en omorganisering.

Videre viser flere domstoler til at tinglysing forutsetter god oversikt over ikke ubetydelige deler av lovverket, og at det derfor er behov for juridisk kompetanse i registerenheten. De fleste domstolene mener dessuten at et godt og tilgjengelig veiledningstilbud bør tillegges stor vekt i vurderingen av hvordan tinglysingen bør organiseres. Veiledningsbehovet er i følge domstolene stort, og mange gir uttrykk for at også profesjonelle parter i mange tilfeller har behov for veiledning. Kun tre domstoler er positive til å overlate veiledningsfunksjonen til banker og/eller eiendomsmeglere. Gjennomgående understrekes det fra domstolenes side at veiledning bør gis fra registerfører og ikke overlates til andre aktører, verken kommunene eller banker og/eller eiendomsmeglere. Dette begrunnes med at det er helt avgjørende at de som gir veiledning, har den nødvendige faglige bakgrunn og selv arbeider med registrering.

Også mange av kommunene som har uttalt seg, mener at tinglysingen primært bør beholdes lokalt ved den enkelte tingrett. Et stort flertall av kommunene støtter imidlertid en desentral løsning ved fylkeskartkontorene fremfor en sentral modell. Begrunnelsene knytter seg til betydningen av lokalkunnskap hos registerfører, overføring av personale fra tingrettene til fylkeskartkontorene, tilbud om samordnet eiendomsinformasjon og brukernes muligheter for fortsatt å kunne få veiledning og informasjon ved personlig oppmøte på tinglysingskontoret. De kommuner som har uttalt seg om spørsmålet, er positive til at kommunene kan gi veiledning som et supplement til veiledning fra registerfører.

Hardangerregisteret støttes av Hordaland Fylkeskommune, fylkesmannen i Hordaland, Hardangerrådet og Bergen kommune. De begrunner sin støtte til Hardangerregisteret med en mer effektiv saksbehandling og ensartet praksis som følge av at dokumentene vil få et mer standardisert format, behovet for et moderne, kostnadseffektivt og kvalitetssikkert tinglysingssystem, at registeret vil ha lav sårbarhet ved syke- og feriefravær, mulighetene for veiledning lokalt fra banker m.fl. og behovet for arbeidsplasser i distriktet.

Kommunenes sentralforbund mener at dersom tinglysingen skal tas ut av tingrettene, bør ansvaret legges til Statens kartverk. Ansvaret bør plasseres i en forvaltningsenhet slik at en får best mulig samordning av matrikkel og tinglysing i et nasjonalt eiendomsinformasjonssystem. Forvaltningsenheten må ha eller kunne bygge opp tilstrekkelig fagkompetanse og ha god kommunikasjon med kommunene. Dersom tinglysingen legges til Hardangerregisteret, må det etter Kommunenes Sentralforbunds oppfatning sikres et tett samarbeid med Statens kartverk og kommunene, og det bør også vurderes om Hardangerregisteret kan etableres som en del av Statens kartverk. Kommunene bør uansett ha en rolle når det gjelder veiledning og informasjon.

Norges Eiendomsmeglerforbund foretrekker en fylkesmodell fremfor total sentralisering. Mange av medlemmene har behov og ønske om å kunne møte opp personlig på tinglysingskontoret, og ved en fylkesmodell vil noe av den lokale tilknytningen bevares, i tillegg til at personale med erfaring fra tingrettene kan rekrutteres, slik at kvaliteten sikres. Norges Eiendomsmeglerforbund ser fordeler ved en samordning av relevant eiendomsinformasjon, og det sentrale er da at informasjonen kan finnes lett tilgjengelig i registeret.

Næringslivets Hovedorganisasjon støtter en sentral modell, og mener det ikke er av avgjørende betydning hvor et slikt register lokaliseres. Både Hardangerregisteret og Brønnøysundregistrene oppfyller etter Næringslivets Hovedorganisasjons oppfatning de kriterier som bør stilles til effektivitet og kvalitet i et nytt register. De fleste brukerne er profesjonelle aktører, og det bør derfor ikke legges avgjørende vekt på muligheten for personlig oppmøte hos registerfører.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen mener at tinglysingsfunksjonen bør sentraliseres i forhold til i dag. Overgangen til elektroniske dokumenter vil uansett gjøre mange av dagens tinglysingskontorer for små og sårbare. Større enheter vil kunne holde høy kvalitet, og Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen ser fordeler både ved en sentral modell og en fylkesmodell. Økt sentralisering vil skape mer ensartet tinglysingspraksis. Det er viktig for grunnbokens kvalitet at man velger en modell som ikke innebærer fullt kompetansebrudd, og i den sammenheng anses ideen om fylkesvise tinglysingskontorer som svært interessant. Hardangerregistermodellen vurderes som urealistisk av Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen. Tilbud om samordnet eiendomsinformasjon er en fordel, men ikke av avgjørende betydning. Veiledning bør fortrinnsvis gis fra registerfører, men dette er ikke til hinder for at kommunene eventuelt kan yte elementær veiledning som et supplement til veiledning fra registerfører. Veiledning fra banker og bruk av bankene som mellommenn, er i følge Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen en helt urealistisk tanke.

Forbrukerrådet vurderer dagens ordning som god, og påpeker at man må sørge for at brukernes tilbud ikke blir svekket. Forbrukerrådet støtter en desentral løsning og mener det må være en forutsetning at veiledning fortsatt gis gratis og er lett tilgjengelig, slik at størstedelen av brukerne også i fremtiden kan møte opp personlig på tinglysingskontoret. Forbrukerrådet er skeptisk til å overlate enkelte funksjoner til private. Forbrukerrådet viser videre til at det må legges stor vekt på å videreføre den kompetanse som tingrettene besitter i dag, slik at omorganiseringen ikke går på bekostning av kvaliteten på tinglysingsarbeidet.

Norsk Eiendomsinformasjon as anbefaler en samordning av eiendomsinformasjon i en størst mulig del av behandlingsprosessen, og mener at tinglysingen bør legges til Statens kartverks fylkeskartkontorer. Omstillingsprosessen bør etter Norsk Eiendomsinformasjons oppfatning tillegges stor vekt, slik at man unngår fullstendig kompetansebrudd og den fare for redusert kvalitet på grunnboken i mange år fremover som det medfører. Veiledningsfunksjonen bør ikke overlates til andre organer enn registerenheten og er uegnet for privatisering. Ved en fylkesmodell vil mange brukere fortsatt ha mulighet for personlig oppmøte, og dessuten vil lokalkunnskap hos registerfører om eiendommer i distriktet langt på vei opprettholdes.

Flerfaglig Fellesorganisasjon viser til den store faglige kompetanse som tingrettenes funksjonærer besitter og mener primært at tinglysingen bør forbli i tingrettene. Dersom tinglysingen skal ut av tingrettene, mener Flerfaglig Fellesorganisasjon at man bør velge en fylkesmodell, fordi man da i stor grad vil kunne rekruttere tinglysingsfaglig personell fra tingrettene og beholde muligheten for personlig oppmøte på tinglysingskontoret for en stor del av brukerne. Dette vil bidra til å kvalitetssikre overgangen til ny organisering og opprettholde en viss lokalkunnskap og direkte kontakt med kommunene og brukerne. Flerfaglig Fellesorganisasjon uttaler videre at det bør tilstrebes samordning av eiendomsinformasjon i en størst mulig del av behandlingsprosessen, samtidig som funksjonsdelingen mellom grunnboken og øvrige eiendomsregistre fortsatt må være tydelig. Veiledning bør ikke overlates til banker og/eller eiendomsmeglere, men gis fra registerfører.

Brønnøysundregistrene nevner seg selv som et naturlig valg ved vurdering av en fremtidig modell for tinglysing i fast eiendom. Overføring av tinglysingen bør først skje når nytt tinglysingssystem er i drift. Sentralisering gir størst mulig rasjonaliseringseffekt og best muligheter for utstrakt bruk av moderne teknologi. Registrering av rettigheter i fast eiendom bør ses i sammenheng med andre rettsvernsregistreringer, og muligheter for samordning av tinglysing i løsøre og fast eiendom er viktig for brukere innen blant annet bank og finans når de skal vurdere risikoen generelt i økonomiske engasjementer. Veiledning må tilbys fra registerenheten pr. telefon, Internett m.v. Brønnøysundregistrene viser til at også ved en fylkesmodell vil mulighetene for personlig oppmøte være nærmest illusorisk for store deler av befolkningen. Personale fra tingrettene bør brukes til opplæring av nytt personell ved Brønnøysundregistrene, og tingrettene kan også etter overgangsperioden ha en veiledningsrolle.

Statens kartverk understreker betydningen av et tilbud om samordnet eiendomsinformasjon og mener at tinglysingen bør legges til deres fylkeskartkontorer. Det vil være en stor fordel å samordne ansvaret for forvaltning og utvikling av lovverk, registersystemer og det praktiske arbeidet med tinglysing i fast eiendom, føringen av GAB (se beskrivelse i 3.2) eventuelt senere et planregister. Statens kartverk viser til at det er et offentlig ansvar å sørge for god og enkel tilgang til eiendomsinformasjon, og et eventuelt utvidet veiledningstilbud fra kommunene bør derfor være gratis. Kvalifisert personale er etter Statens kartverks oppfatning den viktigste enkeltfaktoren for å sikre høy kvalitet og lav saksbehandlingstid.

Norske Sivilingeniørers Forening støtter en modell der tinglysingen legges til Statens kartverks fylkeskartkontorer, men mener det er en forutsetning at Statens kartverk skiller ut den konkurranseutsatte virksomheten, slik at kun forvaltnings- og myndighetsoppgaver blir igjen.

Jernbaneverket påpeker blant annet betydningen av ensartet praksis og lokalkunnskap hos registerfører, samt behovet for samordnet eiendomsinformasjon, og støtter en modell der tinglysingen legges til fylkeskartkontorene.

Geomatikkbedriftenes Landsforening mener tinglysingen bør flyttes til Statens kartverk. Dette begrunnes med at lokal tilknytning kan opprettholdes ved fylkeskartkontorene, mulighetene for samordnet eiendomsinformasjon og at fylkeskartkontorene har god IT-kompetanse. Geomatikkbedriftenes Landsforening påpeker imidlertid at det etter deres mening er behov for en avklaring mht. forholdet til Norsk Eiendomsinformasjon as og privat sektor.

Norsk Jordskiftekandidatforening støtter en modell der tinglysingen legges til Statens kartverks fylkeskartkontorer. Det vil bidra til tilbud om samordnet eiendomsinformasjon, bidra til en viss kontinuitet blant personalet og sikre kvaliteten, samt opprettholde en tilfredsstillende mulighet for personlig oppmøte på tinglysingskontoret for publikum.

Luftfartsverket støtter en løsning på fylkesplan blant annet på grunn av mulighetene for samordnet eiendomsinformasjon og lokalkunnskap hos registerenheten.

ZebSign AS ønsker en sentral modell, idet et større faglig miljø lettere og raskere vil kunne nyttiggjøre seg elektronisk samhandling.

1.3 Sammendrag

Tinglysing knyttet til fast eiendom foretas i dag ved tingrettene. En overføring til ny organisasjon vil ikke ta eksistensgrunnlaget fra de små tingrettene. Det er besluttet opprettholdt en rekke tingretter med bemanning på to dommere og to saksbehandlere. En slik minimumsbemanning er mulig når tingretten ikke lenger har ansvaret for tinglysing. Tinglysing krever mer enn de øvrige oppgaver som saksbehandlerne arbeider med, at arbeidet er à jour hver dag. De nye små tingrettene vil være sårbare, men først og fremst når det gjelder dommernes tilstedeværelse. Antall tingretter vil ikke bli redusert ytterligere som følge av at tinglysingen overføres til en annen virksomhet.

Registeret hvor tinglysing i fast eiendom foretas, kalles grunnboken. I grunnboken fremgår det hvem som er hjemmelshaver (dvs. eier) og hvilke heftelser som hviler på eiendommen. Slike heftelser kan være pantobligasjoner, forkjøpsretter, feste- og leiekontrakter, veirett, borett og lignende. I kapittel 2 gis det en nærmere innføring i hva tinglysing i fast eiendom innebærer. Det redegjøres for grunnbokens formål, hvilke dokumenter som kan registreres der og virkningen av at dette gjøres. Dessuten beskrives saksbehandling fra dokumentet kommer inn til det returneres i tinglyst stand. Det gis også en kort beskrivelse av hvilke endringer som oppnås ved innføring av nytt datasystem.

Offentlig registrering av opplysninger om fast eiendom og eierforholdene til disse, har lang tradisjon i Norge. Grunnboken, hvor tinglysing i fast eiendom foretas, er da også bare ett av flere eiendomsregistre i offentlig regi. Registrene utgjør den offentlige infrastruktur som er nødvendig for at eiendomsmarkedet skal fungere. I kapittel 3 redegjøres det for innholdet og formålet med de øvrige registrene.

I offentlig forvaltning legges det nå til rette for elektronisk kommunikasjon mellom det offentlige og publikum. Dette gjelder også innen tinglysing. Et nytt datasystem som etter planen settes i drift sommeren 2004, vil åpne for bruk av elektroniske dokumenter. Blant annet banker og meglere har signalisert at de ønsker å benytte dette. Arbeidsbelastningen vil derfor bli betydelig redusert bl.a. fordi dagens arbeid knyttet til selve innregistreringen forenkles. Dette vil også være arbeidsbesparende for brukerne. I kapittel 4 beskrives ulike elektroniske innleveringsmåter og utskrifter nærmere. Dessuten omtales muligheten for utvidet bruk av Internett.

I kapittel 5 redegjøres det for sentrale mål for tinglysingen. Vurderingen tar utgangspunkt i så vel brukerperspektivet som perspektivet til det offentlige og de ansatte. Hensynene som drøftes er;

• krav til kvalitet og saksbehandlingstid

• tilbud om samordnet eiendomsinformasjon til publikum

• elektroniske dokumenter og annen effektiv utnyttelse av IKT

• veiledningstjenesten

• lave kostnader for bruker og det offentlige

• rask og oversiktlig tilgang til opplysningene

Disse hensynene danner grunnlaget for den vurderingen som gjøres av de ulike organisasjonsmodellene i kapittel 7.

I kapittel 6 drøftes muligheten for privatisering. Det konkluderes med at dette området fortsatt bør være en offentlig oppgave. Dessuten drøftes fordeler og ulemper ved henholdsvis fylkesvise enheter og sentralisering.

Det er foretatt en grundig vurdering særlig av to alternativer for full sentralisering av tinglysingen, i regi av Brønnøysundregistrene eller ved opprettelse av en ny virksomhet i Hardanger (Hardangerregisteret). Etter denne gjennomgangen fastholdes det at en tilknytning til Statens kartverk vil gi den beste løsningen. De ulike modellene og bakgrunnen for departementets standpunkt er omtalt i kapittel 7.

Det foreslås at tinglysingen slås sammen med fylkeskartkontorene. Det vil gi publikum det beste tilbudet også på lang sikt. Det er lagt avgjørende vekt på at tinglysing vil inngå i en nasjonal infrastruktur for eiendomsinformasjon. Justisdepartementet forutsetter at kompetansen som ansatte ved tingrettene har innenfor tinglysingsområdet, overføres så langt som mulig til de regionale enhetene. Dette medfører at risiko og kostnader i omleggingsprosessen blir lavere enn for noen andre alternativer.

Målsettingen er at:

Forbrukerne skal få et tilbud som samlet sett er bedre enn i dag

En overføring til Statens kartverk gjør det enkelt å gi brukerne all eiendomsinformasjon på ett sted: opplysninger om eierskap og heftelser (pantobligasjoner, veirett, borett, leierett osv.) på en eiendom, adresse, eiendomsgrense, bebyggelse på eiendommen, offentlige pålegg eks. fredning og brannsikkerhetstiltak, kart over eiendommen og tilliggende eiendommer, og kommunenes reguleringer og planer av interesse for eiendommen. Ingen andre alternativ vil sikre brukerne en samlet eiendomsinformasjon med en slik kvalitet.

I dag er ansvaret for dette delt ved at tingrettene har ansvaret for tinglysingen og kommunene/fylkeskartkontorene for de øvrige opplysningene. Brukerne må med andre ord kontakte flere steder for å få et fullstendig bilde. Dette løses ikke ved at tingrettene får tilgang til de kommunale opplysningene. Ofte ville brukerne likevel måtte oppsøke kommunen eller fylkeskartkontoret for å få den nødvendige hjelp idet tingrettene ikke sitter med nødvendig fagkunnskap til å videreformidle opplysningene. De vil heller ikke kunne gi opplysninger som kun finnes i papirutgave og ikke i kommunenes eiendomsdatabase.

Reformen innebærer at tinglysing foretas færre steder. Det klare flertallet av dokumentene sendes inn av banker, meglere og andre profesjonelle brukere som ikke har et reelt behov for å møte opp personlig. Fylkeskartkontorene ligger dessuten i områder med størst antall dokumenter til tinglysing, slik at for mange vil slikt oppmøte fortsatt være mulig. Mange har heller ikke i dag et kontor i sin kommune, idet tingretter med tinglysing kun finnes i 87 kommuner (64 etter ny struktur).

Det nære samarbeidet mellom fylkeskartkontorene og kommunene gir særlige muligheter for at brukerne kan få veiledning i sin bostedskommune. Det legges ikke opp til at kommunen skal få ansvar for selve registreringsoppgaven, men ha mulighet til oppslag i fylkeskartskontorets databaser og gi brukerne den viktigste informasjonen. Fordi kommunene allerede har ansvar for en del av informasjonen, er ikke tjenesten avhengig av at offentlige servicekontorer i kommunene bygges ut fullt. Kommunens ansatte vil ha kunnskaper som er et godt grunnlag for videre opplæring slik at publikum i stor grad får dekket sitt behov for veiledning og innsyn i de opplysningene som finnes om eiendommen. Kommunen vil også kunne formidle vanskelige spørsmål videre til fylkeskartkontoret eller til Statens kartverk sentralt.

Rettssikkerheten for brukerne sikres

Fylkeskartkontorenes avgjørelser om tinglysing vil formelt være enkeltvedtak som kan overprøves av domstolene. I dag behandles klager som kjæremål til lagmannsretten. Dette innebærer at saken er undergitt skriftlig behandling og at partene ikke må møte ved domstolen for å avgi forklaringer eller på annen måte prosedere sin sak muntlig. En forenklet behandling bør opprettholdes. Dette skal gi brukerne den samme rettssikkerhet som i dag.

Regionalisering er ikke et skritt mot full sentralisering

Full sentralisering av tinglysingen anses som lite ønskelig på kort sikt. I forhold til en fylkesmodell vil kostnadene bli høye, og risikoen for lavere kvalitet og sårbarhet i oppbyggingsfasen er betydelig. Disse ulempene vil være mindre om man vurderer full sentralisering etter at tinglysingen er vel etablert under Statens kartverks ansvar. Det foreligger imidlertid verken planer eller ønske om en slik utvikling. Tvert imot pekes det på at nettopp fylkesmodellen knyttet til kartkontorene på lengre sikt kan gjøre det mulig med en fremtidig desentralisering.

Eiendomsinformasjon er et fagfelt som står foran en omfattende utvikling. Hvis man ønsker en distriktsutvikling hvor kommunenes ansvar økes, vil det på lang sikt være mulig å utvide kommunenes oppgaver med eiendomsinformasjon fra ren veiledning til saksbehandling. Dette forutsetter imidlertid at den kontakt som i dag er mellom Kartverket og kommunene innen eiendomsdata, gradvis videreutvikles. En overføring av tinglysingen fra tingrettene til fylkeskartkontorene gir derved stor fleksibilitet i et perspektiv på noen tiår fremover.

Pantebokregisteret kan lokaliseres uavhengig av fylkeskartkontorene

Pantebøkene (arkiv med gjenpart av alle tinglyste dokumenter) oppbevares i dag i den enkelte tingrett. Arkivet brukes dels i selve saksbehandlingen og dels bestiller publikum kopier av dokumentene. Ved en overføring av registreringen til fylkeskartkontorene kan panteboken følge med. Dette er imidlertid ingen forutsetning. Et alternativ er å samle pantebøkene for hele landet ett sted. Registeret vil beskjeftige inntil 20 personer. Justisdepartementet anbefaler en slik sentralisering og at arkivet lokaliseres til Ullensvang i Hardanger, som har engasjert seg for å få arbeidsplasser til regionen i tilknytning til denne saken. Etableringen må planlegges i samråd med Riksarkivet.