Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 16 (2002-2003)

Resept for et sunnere Norge

Til innholdsfortegnelse

Del 4
Utvikle ny kunnskap

10 En kunnskapsbasert folkehelsepolitikk

«En langt mer systematisk oppbygging av kunnskap er nødvendig for at vi skal gjøre de riktige tingene – på rett måte.»

Figur 10.1 En kunnskapsbasert folkehelsepolitikk

Figur 10.1 En kunnskapsbasert folkehelsepolitikk

Det er et ideal at sikker kunnskap skal ligge til grunn for både politikkutforming og praksis innen folkehelsearbeidet. Tiltak som planlegges og iverksettes, må så langt som overhodet mulig ta utgangspunkt i kunnskap om årsaker og virkninger.

På en rekke områder, for eksempel når det gjelder vaksinasjon, har vi store mengder sikker kunnskap som blir brukt ved planlegging av tiltak. Kunnskapskravet er lettest å tilfredsstille der årsakssammenhengene er klare. Når det gjelder noen av de viktigste folkehelseproblemene, som for eksempel muskel- og skjelettlidelser, psykiske problemer og astma/allergier, er årsaksforholdene komplekse og til dels ukjente. Det er for eksempel svært mange veier til psykiske helseproblemer, det er mange faktorer som ligger bak, og det er gjort få systematiske utprøvninger av forebyggende tiltak. Dermed er det vanskeligere å peke ut konkrete tiltak som vil gjøre en forskjell.

Kunnskapsmangel må imidlertid ikke føre til handlingslammelse. Vi må drive utprøvende satsing og iverksette tiltak så snart kunnskapsgrunnlaget er solid nok til å kunne gå ut med anbefalinger og råd. For å heve kunnskapsnivået må det satses på flere fronter. Vi må etablere kunnskap om

  • det vi gjør, gjennom en strammere utforming og mer systematisk evaluering av tiltak som iverksettes

  • situasjon og utvikling - overvåking

  • årsaker

  • hva som gjør en forskjell – effektforskning

  • forholdet mellom nytte og kostnader

10.1 Helseovervåkning og forskning

Overvåking er en viktig del av folkehelsepolitikken, og gir et fundament for målformuleringer, planlegging, gjennomføring og evaluering. Overvåking skal støtte planleggere og beslutningstakere. Målet er et mest mulig komplett helseovervåkingssystem som gjør det mulig å følge utviklingen i helsesituasjon og forhold som påvirker helsen, og å sammenligne mellom geografiske områder og mellom land. Et enhetlig system er også viktig for å unngå at det samme datamaterialet framskaffes flere ganger.

I forhold til de fleste andre land er mulighetene for overvåkning og forskning gunstige i Norge. Vi har mange og gode befolkningsdata og større og bedre helseundersøkelser enn de fleste andre land.

Datainnsamling og forvaltning av helse- og sykdomsregistre krever kontinuerlig forskning for å kvalitetssikre data. Videre må data om folkehelsen utnyttes bedre for å styrke kunnskapsgrunnlaget på folkehelsefeltet. Slike data må ses på som et samfunnsmessig felleseie. Det er derfor viktig at de datakildene som vi rår over, blir gjort tilgjengelig for forskning både i forvaltningen, i sykehusene, ved universitetene og i forskningsinstitusjonene. For å sikre en bedre utnyttelse må samarbeidet mellom forvaltningen og universitetsmiljøene styrkes.

På folkehelsefeltet er det behov for forskningsbidrag fra mange fag og disipliner – både fra helsefagene, fra samfunnsfag og humaniora og fra naturvitenskap og teknologifag. Forskningssamarbeid på tvers av tradisjonelle disiplin- og faggrenser må styrkes for å sikre den tverrfagligheten som er nødvendig på dette området.

10.1.1 Overvåkning av folkesykdommer

Kunnskap om hvorfor sykdommer oppstår og hvordan helsetilstanden utvikler seg kan vi få ved å samle inn informasjon fra hele eller et utvalg av befolkningen. For å få kunnskap om utbredelsen av sykdommer og risikofaktorer og hvordan dette forandrer seg over tid i ulike grupper av befolkningen (kjønn, alder, sosiale og økonomiske forhold, etnisitet og geografi) må det drives løpende helseovervåking ved hjelp av helseregistre, data fra forskningsprosjekter og helseundersøkelser.

Helsedepartementet ga i 1998 Statens institutt for folkehelse i oppdrag å utvikle et system for helseovervåking som kalles Nasjonalt helseindikatorsystem . Systemet er etablert, og en elektronisk versjon er tilgjengelig på internett under navnet Norgeshelsa . Norgeshelsa innholder en samlet presentasjon av viktige data om helse, sykdom og risikofaktorer i den norske befolkningen. Programmets tilgjengelighet og funksjonalitet er i dag ikke god nok. Folkehelseinstituttet har derfor høsten 2002, i samarbeid med Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, startet et arbeid med å utvikle Norgeshelsa på nett slik at systemet skal bli så enkelt å bruke at det vil fungere tilfredsstillende for ikke-eksperter.

Helseundersøkelsene og Cohort of Norway (CONOR)

I løpet av de siste tiårene er det gjennomført store regionale befolkningsundersøkelser flere steder i landet. Undersøkelsene brukes til forskning og helseovervåking, og er viktige kilder til kunnskap om årsaker til og forekomst av blant annet hjerte- og karsykdom, diabetes type 2, kroniske lungesykdommer og angst og depresjon i befolkningen. Følgende helseundersøkelser inngår i en nasjonal database som kalles Cohort of Norway (CONOR): helseundersøkelsene i Tromsø (Tromsø V), Nord-Trøndelag (HUNT II), Hordaland (HUSK), Oslo (HUBRO) og Oppland og Hedmark (OppHed). CONOR vil i løpet av 2002 inneholde helseopplysninger og blodprøver fra ca 175 000 personer som har gitt samtykke til deltakelse. Målet er å samle opplysninger fra totalt 200 000 personer før 2005.

Innsamling av data skjer i et samarbeid mellom universiteter, fylkeskommuner, kommuner og helsetjenesten, og til nå har mye av datainnsamlingen foregått ved hjelp av spesialtilpassede busser og omreisende arbeidslag. Denne innsamlingsmetoden har hatt mange fordeler. Den har gjort det mulig å undersøke et stort antall mennesker raskt, vært tilgjengelig der hvor folk bor, gitt standardisert informasjon fordi det er de samme teamene som har utført tjenesten i hele landet, og vært forholdsvis billig. I framtiden vil det imidlertid være hensiktsmessig å undersøke utvalgte deler av befolkningen framfor å innkalle alle. Det vil være naturlig å ta i bruk ny teknologi ved innsamling av data, og det er sannsynlig at helseundersøkelsene vil bli mer spesialiserte slik at det kan bli behov for skiftende kompetanse hos personellet. Disse endringene gjør det nødvendig å fornye både arbeidsmåter og organisering slik at de tilfredsstiller framtidens krav.

Det finnes flere titalls medisinske registre ved landets sykehus og en rekke større og mindre befolknings­undersøkelser i tilknytning til ulike forsknings­miljøer. Den største av disse er Mor og barn-undersøkelsen som er i ferd med å rekruttere 100 000 gravide, deres partnere og barn. Undersøkelsen er enestående i sitt slag fordi den har opplysninger også om far. Den vil omfatte til sammen ca 250 000 mennesker og vil bli en viktig kilde til forskning nasjonalt og internasjonalt. Målet er å kunne svare raskt og sikkert på spørsmål om årsaker til sykdom og død hos barn og foreldre. Undersøkelsen vil bidra til å finne årsaker til astma og allergier, autisme og andre alvorlige psykiatriske tilstander hos barn, type 1 diabetes, kreft, svangerskapsforgiftning og medfødte misdannelser.

Ved å utvikle CONOR sammen med andre store befolkningsundersøkelser som Mor og barn- undersøkelsen og helseregistrene vil Norge i 2005 ha en befolkningsbasert database under offentlig kontroll som omfatter omkring 450 000 men­nesker. Dette er unikt i internasjonal sammenheng.

Offentlig finansiering av helseundersøkelsene sikrer god forvaltning og demokratisk kontroll. Ved å bygge opp god infrastruktur med gode helsedata og samlinger av biologisk materiale vil norske forskningsinstitusjoner settes i stand til å tiltrekke seg midler fra internasjonale finansieringskilder som EUs rammeprogram for forskning, National Institutes of Health i USA og andre. Dette kan på sikt gjøre det mulig å utvikle nye medikamenter, midler for å stille diagnose og andre produkter som kan patenteres og kommersialiseres. Offentlig satsing på denne type infrastruktur og forskning er derfor også en økonomisk investering.

Helse- og sykdomsregistre

Når det er ønskelig å avdekke forekomst av sjeldne tilstander, eller finne årsaker som er lite utslagsgivende, kan det være nødvendig å opprette et landsdekkende register. Det er nå seks sentrale nasjonale helseregistre i Norge: Medisinsk fødselsregister, Dødsårsaksregisteret, Kreftregisteret, Meldesystem for smittsomme sykdommer (MSIS), System for vaksinasjonskontroll (SYSVAK) og Tuberkuloseregisteret.

Disse samler opplysninger om sykdom, fødsel, død og forhold som kan ha betydning for sykelighet og dødelighet. Registrene gir løpende kunnskap om forekomsten av ulike kreftformer, dødsårsaker, medfødte misdannelser og fødselskomplikasjoner, og om hvordan disse fordeler seg i forhold til kjønn, alder, geografi og tidsperiode. Opplysningene brukes også til internasjonale sammenligninger og til å studere arveligheten av sykdom over generasjoner.

I tillegg til de sentrale helseregistrene finnes det flere registre som er opprettet for å drive forskning eller overvåking av spesielle sykdommer. For eksempel inneholder Diabetesregisteret opplysninger om alle som får type 1 diabetes før de fyller 15 år. Det er ønskelig å opprette nasjonale sykdomsregistre for flere av de viktigste folkesykdommene. Norge er det eneste landet i Skandinavia som ikke har et pasientregister fra sykehus og poliklinikker som kan analyseres på individnivå. En arbeidsgruppe nedsatt av Helsedepartementet har utredet behovet for et nasjonalt hjerte- og karregister. Arbeidsgruppen foreslår bl.a. å bygge på Norsk pasientregister og at dette registeret gjøres personidentifiserbart.

Ulykker og skader har tidligere vært registrert i et eget skaderegister. Dette har vært organisert som et prosjekt i utvalgte fylker. Framover er det behov for en landsdekkende registrering. Det kan derfor være aktuelt å knytte skaderegistreringen til Norsk pasientregister, dersom dette blir gjort til et personentydig register. Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag fra Helsedepartementet å vurdere konsekvensene av en slik løsning.

I 2003 blir det etablert et nytt nasjonalt legemiddelregister basert på informasjon fra resepter ekspedert ved norske apotek. Det er hensynet til folkehelsen som framfor alt begrunner etablering av det nye registeret. Ettersom legemidler også brukes til å forebygge framtidig sykdom hos friske personer, som ved bruk av blodtrykks- og kolesterolsenkende legemidler og legemidler mot osteoporose, bør legemiddelbruken i framtiden belyses og analyseres mer systematisk fra et folkehelseperspektiv. Det reseptbaserte legemiddelregisteret vil være et viktig verktøy i den forbindelse, og vil bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget om hvordan legemidler brukes, og hvilke konsekvenser bruken har for helsen til den norske befolkningen.

I dag mangler vi kunnskap om legemiddelforskrivningen til norske pasienter er i samsvar med dokumentert kunnskap og faglige anbefalinger. Opplysninger fra legemiddelregisteret kan brukes til å avdekke uheldige legemiddelforbruksmønstre for enkelte legemiddelgrupper. Slik kunnskap kan danne grunnlag for nasjonale retningslinjer på de aktuelle terapiområdene.

For å utnytte data bedre til forskning og helseovervåkning er det viktig å styrke samarbeidet mellom institusjonene som i dag samler inn og bearbeider data. En av hensiktene med lov om helseregistre og bruk av helseopplysninger, som trådte i kraft 1. januar 2002, er å gjøre det enklere for forskere å få tilgang på data og samtidig sikre personvernet på en tilfredsstillende måte.

Biobanker

Befolkningsbaserte undersøkelser som inneholder både helseopplysninger og biologiske prøver, er ofte en forutsetning for å finne årsaker til sykdom. Alle sykdommer utvikler seg som resultat av et samspill mellom gener, miljø og tilfeldigheter. For å undersøke genetisk disposisjon og effekten av miljøfaktorer som kosthold, medikamenter og miljøgiften, er analyse av biologisk materiale helt nødvendig. Uten opplysninger fra pasientenes journaler, helseregistre eller intervjuer og andre undersøkelser i forskningsprosjekter er det biologiske materialet lite interessant. Folkehelseinstituttet forvalter flere av de store forskningsbiobankene som er opprettet i tilknytning til helseundersøkelsene, for eksempel Cohort of Norway og Den norske mor og barn undersøkelsen .

Biobanker inneholder potensielt sensitivt materiale. Det er derfor nødvendig for samfunnet å ha kontroll over det som samles inn. Det foreligger i dag flere hundre biobanker rundt om i landet. De er lokalisert i sykehus, universiteter, laboratorier og i Folkehelseinstituttet, og det er i dag ingen samlet nasjonal oversikt over dem.

Forskning knyttet til biobanker kan være en kilde til næringsutvikling. Dette er særlig blitt aktuelt etter at framskrittene i genteknologi har gjort det mulig å studere forandringer i gener ved ulike medisinske tilstander. Biobanker som inneholder både biologisk materiale og helseinformasjon om de personene som inngår, blir i dag brukt av bioteknologisk industri og legemiddelindustrien til å finne årsaker til sykdom og framstille nye medisiner og diagnosemetoder. Bruk av denne forskningen til næringsutvikling forutsetter at biobankene blir brukt på en måte som er i tråd med det verdigrunnlaget vårt samfunn bygger på.

Regjeringen har fremmet et lovforslag om biobanker, jf. Ot.prp. nr. 56 (2001-2002).

10.1.2 Årsaks- og risikoforskning

Norge har et unikt utgangspunkt for å kunne utnytte innsamlet informasjon om helsetilstanden i befolkningen til årsaks- og risikoforskning. Det skyldes at vi har et landsdekkende personregister som gjør det mulig å følge opp enkeltpersoner livet ut, at vi kan fremstille slektstrær som gjør det mulig å følge forekomsten av sykdommer gjennom generasjoner, at vi har en rekke helseregistre med høy datakvalitet, at vi har gjennomført regionale helseundersøkelser i en årrekke og at vi driver store befolkningsbaserte forskningsprosjekter. Vi har en relativt stabil og oversiktlig befolkning, et apparat med stor erfaring i innsamling av epidemiologiske data og internasjonalt konkurransedyktige forskere. Samtidig blir personvernet ivaretatt på en betryggende måte, og vi har vært forskånet for tilfeller hvor slike epidemiologiske data er behandlet på en uheldig måte.

De mulighetene vi har, er imidlertid ikke godt nok utnyttet. Det har vært en ubalanse mellom mengden ressurser som har vært benyttet til å samle inn data og ressursene til å utforske de innsamlede dataene. Tilgjengeligheten til innsamlet materiale har heller ikke vært god nok, og det har vært vanskelig å samordne datatilfanget fordi registrene og undersøkelsene har vært forankret i forskjellige institusjoner.

I tillegg til helse- og sykdomsregistrene fins det undersøkelser om bruk av tobakk, alkohol og narkotika og om kosthold, matvaner og matvarer. En egen EU-satsing på helseindikatorer skal bidra til å fremskaffe grunnlagsmateriale for gode sammenlignende studier. Her er allerede norske forskere involvert. Et slikt grunnlagsmateriale må videreutvikles gjennom forskning, og norske forskere må ta del i dette for å sikre kontinuerlig metodeutvikling, kvalitetssikring og fornuftig utnyttelse. Det er behov for å se nærmere på de undersøkelsene om helseatferd som i dag gjennomføres på ulike felter (tobakk, rusmiddelbruk, kosthold, fysisk aktivitet) med tanke på en bedre samordning.

Forskningsrådet har utarbeidet en strategi for økt satsing på kreft­forskning som oppfølging av Nasjonal kreftplan 1999-2003. Utgangspunktet var en analyse av situasjonen innenfor kreftforskningen som viste manglende fullfinansiering av prosjekter, manglende finansieringsmuligheter for tunge og langsiktige prosjekter, lite sam­arbeid mellom grunnforskere og kliniske forskere og en mangelfull infrastruktur. Videre ble ikke nasjonale fortrinn som for eksempel offentlige helseregistre utnyttet i tilstrekkelig grad.

Boks 10.1 Fakta – Forskningsprogrammer på området Medisin og helse i Norges Forskningsråd

Forskningsrådet har i samarbeid med flere departementer, men særlig Helsedepartementet, utviklet flere forskningsprogrammer og tematiske satsinger med direkte relevans for folkehelsearbeidet. Det er utarbeidet egne programplaner for hvert program med overordnete mål og konkrete arbeidsmål/resultatmål for perioden 2001-2005.

  • Mental helse inkluderer klinisk behandlingsforskning, forskning om barns og unges mentale helse, biologisk forskning, rettspsykiatri, rettspsykologi og spiseforstyrrelser.

  • Arbeid og helse skal bidra med forskning om belastningslidelser, helsemessige konsekvenser av endringer i arbeidslivet, årsaker til mekanismer for arbeidsrelaterte helseplager, sykefravær mm. Programmet skal styrke kompetansen i forskningsmiljøene og styrke kontakten mellom forskning og arbeidsliv.

  • Helse og samfunn har fokus på virkemidler i folkehelsearbeidet, helse- og sykdomsoppfatninger, helsevaner, livsstil, risikooppfatninger, forebygging av uønsket svangerskap og abort, rusmiddelbruk, psykososiale problemer, sosial ulikhet mm.

  • Miljø og helse omfatter forskning om luftforurensing, helse- og miljøfarlige kjemikalier, allergi, fukt i bygninger, stråling, støy, kostnad-nytteforskning mm.

10.1.3 Effekter av tiltak – forskning og kunnskapsoppsummering

Virkemiddelforskning er et vanskelig forskningsfelt som krever spesiell innsats. I Norge har HEMIL-senteret og ernæringsforskningsmiljøet ved Universitetet i Bergen særlig fokusert på barn og unge som målgruppe. Det vil være viktig å bygge videre på disse miljøene, og sikre langsiktig oppbygging av fagmiljøer. Det skal etableres et nærmere samarbeid mellom Sosial- og helsedirektoratet og Forskningsrådet/forskningsmiljøene for å planlegge forskning om virkemidler i folkehelsearbeidet.

Kontakt med internasjonale forskningsmiljøer er av stor betydning for å sikre kvalitet i norsk forskning, for å lære av andre og for å få tilgang til resultater fra andre lands innsats. Flere av våre beste forskningsgrupper har allerede etablert samarbeid med sterke utenlandske miljøer. Norge ligger langt framme på mange forskningsfelter, og har derfor også noe å bidra med i internasjonal sammenheng. Samarbeidet må bygges ut. Det fins velkvalifiserte miljøer i USA og i flere europeiske land, og det er viktig å dra nytte av de formelle kanaler og muligheter som bygges opp gjennom EU-forskningen. Innenfor EUs 6. rammeprogram er mat og ernæring ett av hovedsatsingsområdene, og problemstillinger knyttet til fedme og utvikling av diabetes II er et sentralt forskningsfelt.

Et viktig fundament for å utvikle politikk bør være dokumentasjon mht. hvilke tiltak som gjør en forskjell, og hvilke som ikke gjør det. Dette har betydning for prioriteringer (å gjøre de riktige tingene), og for effektivitet (å gjøre tingene riktig).

Å svare på hva som er nyttige og kostnadseffektive tiltak er ikke enkelt. Flommen og tilgjengeligheten av kunnskap har aldri vært større. Det er derfor behov for å systematisk og kontinuerlig sammenstille, kvalitetsvurdere og tilrettelegge den kunnskapen som foreligger. Samfunnet trenger råd basert på den beste faglige kunnskap om hvilke tiltak som er effektive. De som lokalt driver folkehelsearbeidet trenger de beste faglige råd for sin virksomhet. Det bør være den samme kunnskapen som danner grunnlaget for politiske beslutninger og som ligger til grunn for faglige retningslinjer og anbefalinger. Prioriteringene blir tydeligere og forutsigbare, og gjennomføringen lettes.

Det er derfor også på folkehelsefeltet behov for en instans som gir helseforvaltningen best mulig kunnskap og som har ansvar for spredning av kunnskapen. Best mulig kunnskap må ikke bare samles inn og analyseres, den må også spres på en slik måte at den faktisk tas i bruk. For å sikre en kunnskapsbasert folkehelsepolitikk er det viktig å bygge bro mellom kunnskapsproduksjonen og praksisfeltet. Sosial- og helsedirektoratet vil ha en sentral rolle i arbeidet med å spre kunnskap og effektive forebyggende tiltak, og å gi faglig støtte til gjennomføring av prosjekter.

Når det planlegges store satsinger, er det avgjørende at disse blir gjort til gjenstand for en grundig og forskningsbasert evaluering. Dette kan både dreie seg om evaluering for å støtte opp under planleggingen av tiltakene, og evaluering av selve satsingene, under og etter gjennomføring. Det er her viktig å velge ut spesielt omfattende satsinger og tiltak der mulighetene for å generere ny kunnskap gjennom forskning er spesielt store.

Boks 10.2 Tiltak – Helseovervåking og forskning

Regjeringen vil

  • Styrke Nasjonalt folkehelseinstitutt som nasjonalt helseovervåkningsmiljø.

  • Sikre at innholdet i Norgeshelsa gjennomgås med aktuelle brukergrupper for å tilpasse utvalg av indikatorer til brukernes behov.

  • Sikre enkel tilgang til og helhetlig framstilling av data fra ulike etater, som for eksempel Statistisk sentralbyrå (helsetjenestedata), Nasjonalt folkehelseinstitutt (data om helsetilstand) og SINTEF Unimed (data om sykehus).

  • Vurdere å gjøre Norsk pasientregister personentydig slik at informasjonen kan koples til annen helseinformasjon.

  • Vurdere anbefalingene fra arbeidsgruppen som har utredet behovet for et nasjonalt hjerte- og karregister. Lignende utredninger vil bli foretatt for enkelte andre sykdommer, for eksempel diabetes type 2.

  • Stimulere til mer forskning på materialet fra de nasjonale helseregistrene og fra de store befolkningsundersøkelsene.

  • Opprette et eget register som samler informasjon om hva slags type materiale som finnes i de enkelte biobankene og hva det brukes til. Det gjelder særlig biobanker som brukes til forskningsformål.

  • Styrke forskningen om effektive forebyggende tiltak gjennom å gjøre feltet mer attraktivt for forskerne og legge til rette for langsiktig oppbygging av fagmiljøer.

  • Utvikle strategier for økt bruk av forskningsbasert kunnskap på folkehelsefeltet i regi av Sosial- og helsedirektoratet.

10.2 Utdanning og kompetanseoppbygging

Formålet med utdanning i folkehelsearbeid er å kvalifisere yrkesutøvere og beslutningstakere og andre som kan bidra til å fremme folkehelsen. Gjennom forskning, kunnskapsutvikling og praksis er det et mål å utvikle utdanningstilbud som utvikler ferdigheter og holdninger hos yrkesutøvere i ulike sektorer, som direkte eller indirekte arbeider for å opprettholde og/eller bedre folkehelsen.

De fleste helsefaglige grunnutdanninger legger hovedvekten på undervisning i undersøkelse, diagnostikk, sykdoms- og skadebehandling, rehabilitering og pleie av den enkelte. I utdanninger rettet inn mot folkehelsearbeid legges hovedvekten på helsefremmende og forebyggende arbeid med utgangspunkt i befolkningsgrupper eller befolkningen som helhet. Undervisningen er tverrfaglig og bygger på kunnskap fra mange fagområder. De fleste utdanningene innen folkehelse er videreutdanninger og bygger på tidligere grunnutdanning og yrkeserfaring.

10.2.1 Grunnutdanning

Tiltak for å styrke forebygging som fagfelt i grunnutdanningene til helsefaglig personell ble fulgt opp etter Stortingets behandling av St.meld. nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid . Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag utarbeidet på midten av 1990-tallet nye rammeplaner hvor forebygging ble styrket i delemner om samfunn og helse. Mål for undervisningen om kropp, helse og livsstil ble også innarbeidet i det nye lærerplanverket for den 10-årige grunnskolen i 1997. Det ble videre utarbeidet veiledningsmateriell for lærerne i miljølære, samliv og seksualitet, og spiseforstyrrelser.

Folkehelsearbeid berører imidlertid mange samfunnsområder, og bør i sterkere grad komme inn i fagplanene til flere utdanninger enn helsefagene. I forbindelse med omleggingen av gradsstrukturen er høgskolene oppfordret til å gjennomgå sine studier for å legge til rette for gode studieløp med bedre yrkesinnretning enn i dag. Høgskolene utfordres derfor til å gå gjennom sine fagplaner med henblikk på å styrke folkehelseperspektivet i grunnutdanningene. Dette vil kunne legge et godt grunnlag for felles forståelse og tverrsektorielt samarbeid senere ute i arbeidslivet.

10.2.2 Etter- og videreutdanning

Med etterutdanning forstås kortvarige kurs hvor hensikten er å oppdatere og ajourføre grunnutdanningen. De gir ikke formell kompetanse i form av vekttall/studiepoeng. Arbeidsgivere og arbeids­takerne har sammen ansvar for at personellet har tilstrekkelig kompetanse i forhold til de arbeidsoppgavene som skal løses. Det er mange som tilbyr kurs i ulike temaer innen folkehelsearbeidet – både bedriftsinterne og i regi av fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Høgskolene har også vært interessert i å arrangere eksternt finansierte etterutdanningskurs innen sine utdanningsområder. Disse tilbudene er viktige og må fortsatt stimuleres for å opprettholde faglig forsvarlig nivå blant personellet.

Videreutdanninger bygger på grunnutdanning og gir formell kompetanse i form av vekttall/studiepoeng. Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag utarbeidet på 1990-tallet rammeplaner for videreutdanning i helsefremmende og forebyggende arbeid og for helsesøsterutdanningen. Disse to rammeplanene trådte i kraft 1. januar 1999. Det lyktes ikke den gang å få integrert helsesøsterutdanningen i den tverrfaglige rammeplanen.

Det finnes i dag mange videreutdanninger på fra et halvt til to års varighet som kvalifiserer til spesialiserte yrkesfunksjoner, ikke minst innen helsesektoren. I omleggingen av gradsstrukturen for høgre utdanning bør de yrkesrettede videreutdanningene sikres en plass i den nye gradsstrukturen. Fra 1. januar 2003 blir det nye akkrediteringsorganet for høyere utdanning etablert. Det vil blant annet få som oppgave å gi en faglig vurdering av høgskolenes søknader om etablering av studier på mastergradsnivå. Dette organet vil bestemme om og i tilfelle i hvilken grad dagens videreutdanninger kan innpasses i en mastergrad.

Med utgangspunkt i pågående reformer innen høgre utdanning, og under forutsetning av at det fortsatt opprettholdes et system med rammeplaner, er det aktuelt å revidere ovennevnte rammeplaner til en felles rammeplan i folkehelsearbeid hvor hovedvekten av utdanningen er rettet mot barn- og ungdomshelse. Bakgrunnen er behovet for kompetanseoppbygging av personell som driver barn- og ungdomsarbeid med vekt på forebyggende psykososialt arbeid, jf. kapittel 9.2 Bedre forebyggende helsetjenester til barn og unge. Det er et spesielt behov for å vektlegge ungdomshelse. Ulike faggrupper trenger økt innsikt i å kommunisere med ungdom.

10.2.3 Masterstudier

I St. meld. nr. 27 (2001-2002) Gjør din plikt – Krev din rett ble det foreslått en ny gradsstruktur som omfatter de fleste utdanningene på høgre nivå. Den nye strukturen vil ha lavere grad som er normert til tre år, og en høyere grad normert til totalt fem år. Den skal gi yrkeskompetanse og/eller gi opptak til doktorgradsstudier. Den organiserte forskerutdanningen vil fortsatt ha en varighet på tre år. Ny gradsstruktur innføres fra 2002/2003. I St. meld. nr. 11 (2001-2002) er det gjort unntak for enkelte utdanninger som for helsesektorens vedkommende gjelder medisiner-, veterinær- og psykologstudiene. Disse skal fortsatt være seksårige og beholde eksisterende grader og titler.

Masterstudier vil gi en reell faglig fordypning, ha et omfang tilsvarende tidligere hovedfag og gi grunnlag for forskerutdanning. I tillegg åpnes det for erfaringsbaserte mastergrader hvor det er krav til 2 års praksis for opptak, men som normalt ikke gir grunnlag for opptak til forskerutdanning. Disse masterstudiene vil i mindre utstrekning representere en fordypning av grunnutdanningen. Det er også opprettet enkelte masterstudier av mindre omfang, som dermed ikke inngår i den generelle nye gradsstrukturen. Utdannings- og forskningsdepartementet er kommet til at disse mastergradene likevel i spesielle tilfeller, for eksempel som ledd i internasjonale avtaler, kan bli godkjent etter søknad.

Det er etablert mastergrad i helsevitenskap ved universitetene i Oslo og Bergen. Universitetet i Tromsø har en ettårig videreutdanning folkehelsevitenskap som vil kunne videreutvikles til 2-årig masterstudium. Universitetene har selv myndighet til å opprette studier på masternivå. Også flere høgskoler arbeider med planer om masterstudium innen helsefremmende og forebyggende arbeid. Det er en hovedutfordring å få etablert en mastergradsutdanning i folkehelsearbeid som tar utgangspunkt i praktiske utfordringer på feltet. Fagområdene bør omfatte livsstilrelaterte fag som mat, fysisk aktivitet, tobakk og rus, til tradisjonelle fag som smittevern, strålevern, miljørettet helsevern, næringsmiddelhygiene, forebyggende helsetjenester, helseovervåking, epidemiologi og annen metodekunnskap og samfunnsplanlegging. En slik utdanning må innrette seg etter behov og etterspørsel fra flere samfunnssektorer, være flerfaglig, ligge på høyere grads nivå og kvalifisere til videre doktorgradsstudier i folkehelsevitenskap.

Boks 10.3 Tiltak – Utdanning og kompetanseoppbygging

Regjeringen vil:

  • Henstille høgskolene om å styrke folkehelseperspektivet i sine fagplaner.

  • Revidere eksisterende rammeplaner for folkehelsearbeid, herunder rammeplan for helsesøsterutdanningen, og lage en felles tverrfaglig rammeplan for videreutdanning i folkehelsearbeid med hovedvekt på barn- og ungdomshelse. Videreutdanningen må kunne bygge på Bachelor-nivå og legge grunnlag for høyere grad (Master-nivå).

  • Utvikle et mastergradsstudium i folkehelsevitenskap som kvalifiserer til videre doktorgradsstudium.

10.3 Spesielle satsingsområder

10.3.1 Livsstil – kosthold og fysisk aktivitet

Forskning

Det er etter hvert mye dokumentasjon om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse. Samtidig er det fortsatt for lite kunnskap om hva som påvirker atferd og aktivitetsvaner. Det er behov for mer kunnskap både om effekt og kostnadseffektivitet av tiltak som grunnlag for faglige anbefalinger om fysisk aktivitet for ulike grupper i befolkningen. Feltet preges av små og fragmenterte forsknings- og fagmiljøer, og det er derfor behov for både å samordne og styrke innsatsen. Det er også mangelfull kunnskap om utviklingstrekkene når det gjelder fysisk aktivitet og fysisk form i ulike grupper i befolkningen.

På ernæringsfeltet er det behov for mer kunnskap om næringsstoffenes virkemåte, og om hvordan ubalansert tilførsel kan føre til utvikling av sykdom. Ernæringsrelatert forskning innen biomedisin, klinisk og epidemiologisk forsking bør også styrkes. Samfunnsendringer gir nå store endringer i matvaretilbud og forbruksvaner. Sammen med endringer i regelverk, ny produksjonsteknologi og nye typer kosttilskudd og tilsetningsstoffer øker behovet for oppdatering av kunnskapen. For eksempel øker gjennomføringen av EUs barnematdirektiv behovet for å følge utviklingen av kostholdet til spedbarn og barn.

Den ernæringsmessige sammensetningen av kostholdet har størst betydning for utvikling av kreft. Det trenges imidlertid mer kunnskap om kreftframkallende fremmedstoffer i næringsmidler. Langtidseffekter av stoffer kan være vanskelige å oppdage og måle. Det er også usikkerhet rundt langtidseffektene av genmodifisert mat. Helsedepartementet har de senere årene stimulert til forskning på dette området, og vil videreføre innsatsen for å bygge opp forskningsmiljøer.

Overvåkningen av utviklingen av kostholdsrelaterte helseproblemer og risikofaktorer bør styrkes og systematiseres. Det er behov for å utvikle biologiske markører for ernæringsstatus og inntak av nærings- og fremmedstoffer. Vi trenger bedre kunnskap om hva som påvirker atferd i grupper av befolkningen og om effekten av ulike tiltak.

Utdanning

Det er viktig å sikre undervisning om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse i helsefaglige utdanninger, i andre profesjonsutdanninger og i videre- og etterutdanningstilbud for helsepersonell. En kartlegging gjennomført av Sosial- og helsedirektoratet viser at fysisk aktivitet som virkemiddel i forebygging, behandling og rehabilitering i liten grad er ivaretatt i medisinerstudiet. Det er behov for å gå i dialog med de medisinske fakultetene for å sikre at temaet får en plass i studiet.

Helsetjenesten har et stort potensial for kostveiledning, men mangler tilstrekkelig tilgang til kompetanse. Dette kan svekke behandlingstilbudene og gi økte medikamentkostnader, økt liggetid, økte lidelser og høyere dødelighet. Kostveiledning er viktig i behandling av ernæringsrelaterte sykdommer, sekundærforebygging og forebygging av livsstilssykdommer i høyrisikogrupper. For å styrke dette arbeidet er det nødvendig med økt tilgang på personer med ernæringsfaglig bakgrunn.

Det er store forskjeller mellom de forskjellige utdanningene for helsepersonell når det gjelder hvilken plass ernæringsfaget har i undervisningen. I forhold til behovene får imidlertid flere helsepersonellgrupper mangelfull utdanning i ernæring. Det er derfor behov for å styrke ernæringsfaget i grunnutdanningene til ulike helsepersonellgrupper, og sikre at helspersonell får et tilbud om videre- og etterutdanning.

10.3.2 Ulikhet og helse

Innen dette feltet har det vært lite og spredt forsk­ning i Norge, sett i forhold til en del andre land. Dette er et problem bl.a. fordi internasjonale ­sammenlignende undersøkelser antyder at årsak­ene til sosial ulikhet i helse varierer fra land til land.

Det må være ett eller flere miljøer som får anledning til å samle, vurdere og akkumulere kunnskap over en lengre tidsperiode. En slik oppbygging av kunnskap bør også foregå i tilknytning til evaluering av konkrete utprøvninger av virkemidler.

Både internasjonalt og nasjonalt har forskningen så langt i stor grad handlet om å dokumentere helseulikheter, eller å avdekke mekanismene bak. Det er nødvendig å styrke denne forskningen her hjemme. Men i tillegg bør forskningen også på dette området i større grad rettes inn mot å vise hva vi kan gjøre med problemene. Å påvise effekter av helseutjevnende tiltak vil være en nødvendig premiss for rasjonell og kunnskapsbasert politikkutvikling.

Et annen nødvendig satsingsområde er helseovervåking, som ikke minst er egnet til å gi et tema oppmerksomhet over tid. Det er i gang prosesser i regi av bl.a. Nasjonalt folkehelseinstitutt og Statistisk sentralbyrå med henblikk på å etablere et system for overvåking av sosiale ulikheter i helse og de viktigste risikofaktorene.

10.3.3 Psykisk helse

Den viktigste hindringen for å videreutvikle det forebyggende arbeidet rettet mot psykiske problemer og lidelser, er mangel på kunnskap om hva som styrker den psykiske helsen, årsaker til psykiske plager og lidelser og effekter av tiltak. Kunnskapsmangelen gjør det ofte vanskelig å anbefale konkrete tiltak for å forebygge psykiske lidelser, psykiske plager og antisosial atferd. Dette gjelder for eksempel tiltak i arbeidslivet og lokalsamfunn, krisepsykiatriske intervensjoner og tiltak i form av endringer i det fysiske miljøet. Det er også behov for ytterligere forskning for å dokumentere effekten av intervensjoner i regi av helsestasjonene og overfor foreldre med nyfødte barn.

Regionssentrene for barn og unges psykiske helse ble opprinnelig opprettet med utgangspunkt i spesialisthelsetjenesten for å øke forskning, undervisning og veiledning. Mandatet er fra 2003 utvidet til å gjelde kompetanseutvikling også innen forebygging og psykisk helse generelt hos barn og unge. Det er et mål at regionssentrene skal fungere som kompetanseorgan for de forebyggende tjenestene rettet mot barn og unge. Samarbeidet med kompetansemiljøer innen forebygging, barnevern og rus skal styrkes. På sikt vil det bli vurdert om regionssentrene skal styrkes med kompetanse på rusfeltet. Regionssenter for barn og unges psykiske helse i Tromsø har arbeidet med forebyggende tiltak i samarbeid med barnevernets utviklingssenter. Dette arbeidet vil det bygges videre på.

Forskningssamarbeidet om utprøving av foreldre- og lærerprogrammet De urolige årene rettet mot risikoutsatte barn med atferdsprobler, har vist gode resultater. Det er behov for å videreutvikle dette arbeidet og innføre programmene som verktøy for de forebyggende tjenestene.

I dag dekker ett regionssenter både Helseregion Øst og Helseregion Sør, og det vil bli satt i gang et arbeid med å utrede mulighetene for etablering av et eget senter i Helseregion Sør.

Den nasjonale kompetansen på volds- og traumefeltet er utredet på oppdrag av Helsedepartementet, Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet. Utredningen slår fast at det er behov for å styrke den nasjonale innsatsen med hensyn til kunnskapsutvikling og forskning, undervisning og veiledning. Arbeidet med å utrede og komme med forslag til mandat, forankring, organisering og lokalisering av et nasjonalt senter pågår. Forskning på grupper som har vært utsatt for eller vitne til grov vold og seksuelle overgrep, familievold, forebygging av voldsatferd og intervensjonsstudier ved ulykker, katastrofer og forskning knyttet til militært personell og annet innsatspersonell, skal prioriteres.

Vi ser nå en økning av unge mennesker som begår selvmord uten at de ha vært i kontakt med hjelpeapparatet eller tidligere fått en diagnose. Forskning med hensyn til forekomst og årsaker til selvmord blant barn og unge må økes, og det må legges vekt på internasjonalt forskningssamarbeid. Tilgjengelig kunnskap skal formidles til personell som arbeider med barn og unge, for å sikre at de som er i faresonen for selvmord, blir fanget opp så tidlig som mulig.

Boks 10.4 Tiltak – Kunnskapsutvikling – spesielle satsingsområder

Regjeringen vil:

  • Styrke forskningen om fysisk aktivitet og helse.

  • Øke støtten til forskning om kosthold og helse.

  • Prøve ut integrerte livsstilsintervensjoner overfor høyrisikogrupper. Sosial- og helsedirektoratet vil få ansvaret i samarbeid med Norges forskningsråd.

  • Vurdere hvordan kunnskap om livsstil og helse kan styrkes i videre- og etterutdanningstilbudene for leger. Dette vil skje i samarbeid med Den norske lægeforening.

  • Styrke kunnskapen om fysisk aktivitet og helse i grunnutdanningen og i videre- og etterutdanningstilbud for ulike helsepersonellgrupper.

  • Gi Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å kartlegge omfang og innhold av undervisningen om ernæring i grunn- og videreutdanningen for helsepersonell, som grunnlag for å utvikle krav til utdanningene.

  • Vurdere behovet for økt kapasitet i utdanning av ernæringsfysiologer.

  • Gi Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å utrede organisering og finansiering av klinisk ernæring i helsetjenesten, og utarbeide faglige retningslinjer for ernæring og behandling.

  • Styrke forskningsinnsatsene om sosial ulikhet og helse for å sikre kunnskap om årsaker og effektive virkemidler.

  • Utvikle et system for å kontinuerlig overvåke utviklingen av sosiale ulikheter i helse.

  • Styrke forskningen om forekomst av og årsaker til selvmord blant unge ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, som i løpet av 2003 etablerer en egen enhet for mental helse. Forskning om psykisk helse og psykiske problemer skal prioriteres, spesielt forskning om barn og unge.

  • Vurdere å sette i gang en intervensjonsstudie for å prøve ut metoder for forebygging av selvmord.

  • Gjennomføre kunnskapsoppsummeringer og etablere en database om effektive forebyggende tiltak.

  • Styrke virkemiddelforskningen i regi av programmene Mental helse og Helse og samfunn .

  • Etablere en formell videreutdanning i psykososialt arbeid rettet mot barn og unge for høyskoleutdannet sosial- og helsepersonell, lærere og andre relevante yrkesgrupper.

  • Etablere en egen avdeling for forebyggende arbeid ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse i Tromsø.

  • Vurdere etablering av et regionsenter for barn og unges psykiske helse i Helseregion Sør.

  • Gjennomføre skolering i bruk av foreldre- og lærerprogrammet De urolige årene .

  • Sikte mot etablering av et nasjonalt senter på volds- og traumefeltet for å styrke forskning, kompetanseoppbygging og kunnskapsspredning gjennom veiledning og undervisning.

  • Styrke forskning og kunnskapsutvikling om forebygging av traumer som følge vold og overgrep.

Til toppen
Til dokumentets forside