St.meld. nr. 16 (2004-2005)

Leve med kulturminner

Til innholdsfortegnelse

4 Fornyelse av fredningspolitikken og bedre rammebetingelser for fredete kulturminner i privat eie

Eiere og frivillige aktører tar et stort ansvar og gjør en uvurderlig innsats for å ta vare på fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer. Regjeringen vil gjennomføre tiltak som bygger opp om privat verneinnsats og sikrer at staten oppfyller forpliktelsene på en effektiv måte. Private og frivillige skal få bedre rammevilkår gjennom økt økonomisk kompensasjon for utgifter til antikvarisk vedlikehold og arkeologisk arbeid, og til å sette i stand særlig viktige kulturminner som skal sikres et varig vern.

4.1 Fredning som virkemiddel

Kulturminneloven og internasjonale konvensjoner forutsetter at særlig viktige kulturminner blir tatt vare på. Staten har et spesielt ansvar for å ivareta slike kulturhistoriske verdier. Statens viktigste virkemidler er fredning etter kulturminneloven og tilskuddsordninger for å sikre faglig forsvarlig istandsetting, vedlikehold og sikring av fredete kulturminner. Dagens praksis oppfyller i stor grad kravene i kulturminneloven og internasjonale konvensjoner, både når det gjelder å velge ut hvilke kulturminner som skal fredes, når det gjelder forvaltning av fredete bygninger og anlegg og forvaltning av arkeologiske kulturminner. Situasjonen er likevel preget av et voksende etterslep med hensyn til helt nødvendig istandsetting og vedlikehold av fredete kulturminner. For å nå målene om at kulturminner og kulturmiljøer skal gi grunnlag for kunnskap, opplevelse, bruk og verdiskaping, jf. kapittel 3, må strategien og praksisen videreutvikles.

Riksantikvaren har med utgangspunkt i forpliktelsene som følger av kulturminneloven, internasjonale forpliktelser og de nasjonale miljømålene, gjennomført en behovsanalyse som viser hvilke ressurser staten må sette inn. For å nå målene om å stanse forfallet og sikre en ordinær vedlikeholdssituasjon innen 2020, må statens årlige tilskudd til fredete kulturminner i privat eie økes med gjennomsnittlig 175 millioner kroner ut over dagens nivå. For å nå målene er det i tillegg nødvendig med deltagelse og bidrag fra private eiere og andre berørte aktører, jf. kapittel 4.5.

Riksantikvarens behovsanalyse for fredete og fredningsverdige kulturminner i privat eie er oppsummert i tabell 4.1. Analysen viser behovet for å øke de årlige statlige tilskuddene til de ulike kategoriene av kulturminner. Analysen omfatter både istandsetting og vedlikehold av fredete kulturminner og kulturmiljøer og behovet for statlig kompensasjon knyttet til arkeologiske arbeider ved mindre private tiltak. Anslagene er basert på at tiltakene blir gjennomført over 15 år. Innsatsperioden vil variere noe mellom de ulike kategoriene. Uten en rask opptrapping vil behovet for istandsetting akselerere og gi betydelig økte kostnader.

Regjeringen har som mål å øke de årlige tilskuddene i gjennomsnitt med 175 millioner kroner utover dagens budsjett. Den årlige oppfølgingen vil avhenge av budsjettsituasjonen.

Midlene skal benyttes direkte som tilskudd til private eiere (enkeltpersoner, organisasjoner, stiftelser) av fredete og varig sikrete kulturminner, og vil omfatte tiltak på fredete bolighus, driftsbygninger og andre typer fredete kulturminner i privat eie, stavkirker, ruiner, bergkunst, tekniske og industrielle kulturminner, fartøy, verdensarvstedene, skjøtsel av arkeologiske kulturminner og brannsikring. Midlene skal også gi rom for å kompensere for utgifter til arkeologisk arbeid knyttet til gjennomføringen av mindre private tiltak.

Tabell 4.1 Riksantikvarens behovsanalyse

SatsingsområdeBehov for økning av statlige tilskudd til istandsetting per årBehov for økning av statlige tilskudd til vedlikehold per årBehov for økning av statlige tilskudd totalt per år
Fredete boliger, driftsbygninger og andre typer fredete kulturminner i privat eie20 877 0007 107 00027 984 000
Bygninger fra perioden 1537–1650, fredet etter loven og nå i privat eie5 200 0004 000 0009 200 000
Nye fredninger (private eiere)780 0001 000 0001 780 000
Samiske bygninger5 000 000foreløpig ukjent5 000 000
Stavkirker (inkludert verdensarv – Urnes)3 842 0008 000 00011 842 000
Verdensarv – Bryggen i Bergen11 319 00010 769 00022 088 000
Verdensarv – statens bygninger Røros3 222 0003 274 0006 496 000
Verdensarv – bergkunsten i Alta376 000646 0001 022 000
Tekniske og industrielle kulturminner5 681 0009 046 00014 727 000
Brannsikring av historiske tette trehusmiljøer1 406 0001 500 0002 906 000
Fartøy8 515 00013 308 00021 823 000
Fartøyvernsentre – oppgradering, dokumentasjon og rådgivning1 736 0004 954 0006 690 000
Ruiner4 581 0005 169 0009 750 000
Bergkunst2 500 0002 500 000
Arkeologiske arbeider – tilskudd ved mindre private tiltak21 000 00021 000 000
Utvalgte arkeologiske kulturminner – skjøtsel2 075 0002 154 0004 229 000
Utvalgte marinarkeologiske kulturminner714 0005 384 0006 098 000
Totalt70 324 000104 511 000174 835 000

For å møte utfordringene, vil regjeringen:

  • føre en tydeligere politikk når det gjelder fredning av bygninger og anlegg og gi private som eier fredete bygninger og anlegg bedre rammevilkår, jf. kapittel 4.2

  • føre en tydeligere politikk når det gjelder forvaltning av arkeologiske kulturminner og sette opp mer forutsigbare kriterier for å tillate inngrep i automatisk fredete kulturminner, jf. kapittel 4.3

  • øke kompensasjonen for utgifter til arkeologiske arbeider som følge av mindre private tiltak, jf. kapittel 4.4

  • trappe opp de statlige tilskuddene til fredete kulturminner i privat eie og andre særlig prioriterte kulturminner, jf. kapittel 4.5

Disse tiltakene er omtalt i kapittel 4.2–4.5 nedenfor.

I kapitlene 6, 8, 9 og 10 blir det foreslått tiltak for å styrke kompetansen og utvikle den offentlige forvaltningen i en retning som vil gi bedre muligheter for å ta vare på og bruke de kulturhistoriske eiendommene.

Offentlige eiendommer blir behandlet i kapittel 5.

4.2 Fredninger av bygninger og anlegg – nye rammevilkår for eierne

De fleste fredete kulturminner og kulturmiljøer er i privat eie eller befinner seg på privat grunn, og det er i hovedsak eierne som på eget initiativ tar vare på dem. Undersøkelser utført for blant annet kulturminneutvalget viser også at de fleste eierne er stolte over å eie et fredet hus. De oppfatter kulturminnene som verdifulle og gjør en uvurderlig innsats for å ta vare på dem gjennom daglig drift, skjøtsel og vedlikehold. Eiernes vilje, kompetanse og erfaring er avgjørende for at det enkelte kulturminnet eller kulturmiljøet skal bli tatt godt vare på. I de fleste tilfeller er det en forutsetning for varig vern at eierne kan fortsette å bruke kulturminnet og at de har de nødvendige incentiver til aktivt å ta ansvaret for dem.

Myndighetenes krav og forventninger må i større grad bli forutsigbare for eierne og andre berørte parter. De statlige virkemidlene må bli innrettet slik at de private eierne av fredete eiendommer får bedre betingelser for å ta vare kulturminneverdiene gjennom forsvarlig bruk. Følgende tiltak vil bli gjennomført:

  • Alle eksisterende vedtaksfredninger vil bli gjennomgått, blant annet for å klargjøre det enkelte kulturminnets tilstand og innholdet, omfanget og konsekvensene av fredningene.

  • Påbegynte fredningssaker skal bli ferdig behandlet i løpet av en femårsperiode.

  • Det vil bli utarbeidet en overordnet fredningsstrategi som legger rammer og kriterier for nye fredninger fram til 2020.

  • Det vil bli utarbeidet landsdekkende verneplaner og fredningsprogrammer for å sikre en fredningsliste med større geografisk, sosial, etnisk, næringsmessig og tidsmessig bredde.

  • Det vil bli lagt økt vekt på dialog og redusert saksbehandlingstid i fredningssaker.

Tiltakene vil bli gjennomført i samarbeid mellom kulturminneforvaltningen, de lokale myndighetene og de berørte eierne.

4.2.1 Gjennomgang av eksisterende fredninger

I Norge er ca. 4 500 bygninger fredet gjennom vedtak etter kulturminneloven. Disse utgjør ca. 0,8 promille av landets totale bygningsmasse. Rundt 60 prosent er i privat eie. En stor del av de vedtaksfredete bygningene blir brukt til boligformål. Da de første fredningene ble foretatt på 1920- og ’30-tallet, var kravene til innhold og begrunnelse i vedtakene, og til demokratiske prosesser forut for vedtaket, langt svakere enn i dagens lovverk. Mange fredningsvedtak er gjennomført uten at det er knyttet egne fredningsbestemmelser til vedtaket. Saksbehandlingsregler med klare krav til kontakt med eierne og kommunene gjennom fredningsprosessen, kom først inn i kulturminneloven i 1978. 80 prosent av de vedtaksfredete eiendommene er fredet før 1978.

Hovedutfordringer

Særlig for de eldste fredningene har det vist seg at det kan oppstå uklarheter knyttet til formålet, omfanget og konsekvensene. Forvaltningen har også til dels både mangelfulle kunnskaper om vedlikeholdssituasjonen og mangelfull dokumentasjon om hvilke endringer som er gjennomført etter at fredningene ble vedtatt.

Strategier og tiltak

For å sikre forutsigbare og klare rammer for hvordan eierne kan bruke sin egen eiendom, og for å gi kulturminneforvaltningen et godt beslutningsunderlag, vil de eksisterende vedtaksfredningene bli gjennomgått. Siktemålet er blant annet å klargjøre omfanget av og innholdet i fredningsvedtakene der dette er uklart, og styrke mulighetene for vern gjennom forsvarlig bruk. Det bør utarbeides forvaltnings- og skjøtselsplaner der dette er hensiktsmessig. Arbeidet vil bli organisert som et eget prosjekt. Kulturminneforvaltningen skal ha ansvaret for å gjennomføre prosjektet i dialog med eierne. Det vil senere være hensiktsmessig med periodiske gjennomganger av vedtaksfredningene for å kvalitetssikre forvaltningen av eiendommene.

4.2.2 Sluttføring av pågående fredningssaker

Det er i dag ca. 125 fredningssaker under arbeid på landsbasis. Mange av sakene har pågått over flere år. 80 prosent av dem er initiert av den regionale kulturminnemyndigheten. De resterende 20 prosentene har Riksantikvaren tatt initiativet til. I tillegg er det fattet ca. 25 midlertidige fredningsvedtak uten at en ordinær fredningsprosedyre er satt i gang.

Det store etterslepet av denne typen saker er klart uheldig og setter mange eiere i en vanskelig situasjon.

For å nå målene i fredningspolitikken er det fremdeles behov for at den regionale kulturminneforvaltningen tar initiativ til og forbereder nye fredningssaker. Det bør likevel vises stor tilbakeholdenhet med å starte opp nye fredningssaker før det store etterslepet knyttet til saker som allerede er i gang, er redusert. Det vil derfor bli gjennomført et eget prosjekt i regi av Riksantikvaren for å sluttføre de påbegynte fredningssakene i løpet av en femårsperiode.

4.2.3 En mer representativ liste – geografisk og tematisk

Dagens fredningsmasse har et relativt stort innslag av praktbygninger og bygninger og anlegg knyttet til landbruket. Også når det gjelder landbruksbebyggelsen, dominerer storgårdene. Bildet har endret seg noe de siste 10–15 årene på grunn av at det bevisst har vært satset på å frede nye kategorier av kulturminner. Dette er blant annet gjort gjennom tematiske satsinger på for eksempel samferdselsanlegg og det 20. århundrets arkitektur. Erfaringene viser at bruk av verneplaner og fredningsprogrammer er en svært velegnet arbeidsform for å supplere fredningsmassen med manglende grupper av kulturminner og for å effektivisere fredningsarbeidet. Planene og programmene kan være tematisk eller geografisk avgrenset, eller knyttet til tidsepoker. Konfliktnivået blir vanligvis redusert når saker blir behandlet i slike større sammenhenger.

Hovedutfordringer

Kulturminner knyttet til næringer som industri og håndverk er svakt representert blant den fredete bygningsmassen, til tross for at slike næringer har hatt stor betydning for økonomien og bosettingen i Norge siden 1700-tallet. Det samme er tilfellet for deler av kystkulturen og for kulturminner knyttet til folkelige bevegelser og frivillige organisasjoner. Også perioden fra 1850 fram til i dag er dårlig representert, noe som er uheldig, blant annet med tanke på den industrialiseringen og by- og tettstedsveksten som har funnet sted i denne perioden. De raske endringene i dagens samfunn tilsier at det er behov for å rette større oppmerksomhet mot den nære fortiden.

Strategier og tiltak

Det vil bli utarbeidet en overordnet fredningsstrategi som legger rammer og kriterier for nye fredninger fram til 2020, med vekt på å fange opp kulturminner fra de siste 150 årene. Det vil bli satt i gang egne prosjekter for systematisk å utarbeide landsdekkende verneplaner og fredningsprogrammer som sikrer varig vern av et bredere utvalg kulturminner og kulturmiljøer. Statlige sektorers arbeid med landsverneplaner for kulturminner knyttet til egen virksomhet vil være et viktig bidrag her, jf. kapittel 5.

4.2.4 Økt dialog og redusert saksbehandlingstid

Fredning etter kulturminneloven innebærer normalt strenge restriksjoner, og kan få store konsekvenser for eieren. Erfaringer viser at fredningsprosesser i dag kan ta lang tid, og at eierne ikke alltid har fått god nok informasjon om konsekvensene.

Hovedutfordringer

I arbeidet med fredninger bør det bygges opp under eiernes og rettighetshavernes motivasjon for å ta vare på og bruke kulturarven. Kulturminnemyndighetene må derfor på et tidlig tidspunkt i saksforberedelsen ha dialog med de berørte partene. Dialogen må fortsette gjennom hele prosessen fram til det endelige vedtaket er fattet. Det må også følges opp med faglig veiledning når fredningen er gjennomført.

Fredningsbestemmelsene skal formuleres i et langsiktig perspektiv og må være tilstrekkelig fleksible slik at de både tar hensyn til de ulike eiernes framtidige behov og til formålet med fredningen. Det må i vedtaket og begrunnelsen for fredningen komme klart fram hvilke restriksjoner som følger av fredningen og hvilke kulturhistoriske verdier det er viktig å ta vare på. Kulturminnemyndighetene må samarbeide med eierne for å klargjøre hvilket handlingsrom og hvilke muligheter de har etter at fredningen er gjennomført. Der det er hensiktsmessig, bør det også utarbeides forvaltnings- og skjøtselsplaner som klargjør hvilke tiltak som kan gjennomføres på kortere sikt. Hensynet til rettssikkerhet og forutsigbarhet tilsier at fredningsprosessene ikke må strekke seg over for lang tid, og at følgene av fredningen, og eierens rettigheter og plikter, må formidles på en klar måte.

Strategier og tiltak

Departementet vil fastsette frister for gjennomføring av fredningsprosesser, herunder en absolutt frist for når en permanent fredningssak skal starte etter at det er fattet et midlertidig vedtak. Departementet vil gi utfyllende bestemmelser om kulturminnelovens saksbehandlingsregler som konkretiserer kravene til dialog med eieren under fredningsprosessen og oppfølging av eieren i form av faglig veiledning etter at vedtaket er fattet. Det vil bli stilt krav til klargjøring av de konsekvensene som følger av fredningen, særlig når det gjelder eierens plikter og rettigheter, og til redegjøring for hvilke administrative og økonomiske følger fredningsforslaget innebærer.

4.3 En tydeligere politikk for forvaltningen av arkeologiske kulturminner

Det er registrert ca. 54 000 automatisk fredete arkeologiske lokaliteter med til sammen rundt 180 000 enkeltobjekter. I tillegg finnes et stort antall uregistrerte fredete arkeologiske kulturminner. Arkeologiske kulturminner befinner seg i alle deler av landet, fra strandsonen og opp til høyfjellet. Gravhauger, gravrøyser, fangstanlegg, tufter og jernvinningsanlegg er eksempler på viktige arkeologiske kulturminner.

Arkeologiske kulturminner er enestående og ofte de eneste kildene til innsyn i landets eldste historie. Samiske arkeologiske kulturminner har en særlig verdi for å få fram kunnskap om og formidle den samiske forhistorien. Mange lokalsamfunn er stolte av sine arkeologiske kulturminner, som bidrar til å gi stedet en lang historie. Det store antallet arkeologiske kulturminner er uten tydelige markeringer i markoverflaten og vanskelige å oppdage. Ofte kan arkeologiske kulturminner ligge særlig tett i områder som også i dag framstår som attraktive, for eksempel som jordbruks- eller utbyggingsarealer.

Hovedutfordringer

Det er ikke mulig og heller ikke et mål å bevare alle kulturminnene som på grunn av alder er automatisk fredet gjennom kulturminneloven. Når utbygginger, nydyrking og andre typer tiltak kommer i konflikt med automatisk fredete kulturminner, må de kulturhistoriske verdiene vurderes opp mot interessene som knytter seg til gjennomføringen av tiltaket. Planmyndighetene, tiltakshaverne og eierne har gitt uttrykk for at det å avklare forholdet til arkeologiske kulturminner ofte kan være tidkrevende og utfallet lite forutsigbart.

Strategier og tiltak

Riksantikvaren skal, i samarbeid med landsdelsmuseene og den regionale kulturminneforvaltingen, utforme en overordnet strategi for å sikre de arkeologiske kulturminnene i et langsiktig perspektiv. Riksantikvaren samarbeider med landsdelsmuseene om å utarbeide faglige kriterier for å avgjøre søknader om dispensasjon fra loven og skape større forutsigbarhet i disse sakene. Strategien skal utarbeides i dialog med planmyndighetene og store offentlige forvaltere. Målet om økt forutsigbarhet gjelder både i forhold til avgjørelsen av selve dispensasjonssaken og i forhold til de vilkårene som blir satt ved en eventuell dispensasjon. Departementet vil gi økt prioritet til dette arbeidet.

4.4 Arkeologiske undersøkelser ved mindre private tiltak

Et viktig prinsipp i miljøvernforvaltningen er at den som forbruker et miljøgode eller skaper et miljøproblem, må kompensere for det. Europarådets konvensjon om sikring av den arkeologiske kulturarven, Malta-konvensjonen, og kulturminneloven legger dette til grunn. Det innebærer at private og offentlige tiltakshavere som hovedregel må bære utgiftene til registrering og utgraving av arkeologiske kulturminner. Det samme gjelder for kulturminnelovgivningen i store deler av Europa. Når det gjelder mindre private tiltak, sier imidlertid loven at staten skal dekke utgiftene helt eller delvis dersom de blir urimelig tyngende for tiltakshaveren. I dag er det få saker der staten dekker hele eller deler av utgiftene til arkeologiske utgravinger. Kommunene regnes som tiltakshavere når en reguleringsplan legges ut til offentlig høring. Dersom det foreligger særlige grunner, kan utgiftene til arkeologiske utgravinger helt eller delvis dekkes av staten også i tilfeller der kommunen er tiltakshaver. Statens forpliktelser på dette området dekkes gjennom en egen tilskuddsordning på Miljøverndepartementets budsjett. Det er beregnet at de årlige kostnadene ved arkeologiske arbeider i forbindelse med mindre private tiltak utgjør ca. 21 millioner kroner ut over det som i dag bevilges til dette formålet.

Den som tilfeldig oppdager arkeologiske kulturminner under dyrking eller mindre anleggsarbeid, blir ikke pålagt utgifter til nærmere undersøkelser. Disse dekkes av statlige overføringer til de arkeologiske landsdelsmuseene, som er ansvarlige for utgravingene og sikringen av kildematerialet.

Hovedutfordringer

Nye metoder for å registrere og undersøke arkeologiske kulturminner gjør det i større grad enn tidligere mulig å identifisere og hente kunnskap ut av slike funn. Ny og bedre kunnskap om kulturminner, særlig knyttet til den samiske kulturhistorien, medfører også at flere samiske kulturminner blir registrert. Dette gir nye muligheter til å lære mer om fortiden. Men det innebærer også at flere tiltak enn tidligere blir definert som konfliktfylte i forhold til arkeologiske kulturminner og at behovet for å gjennomføre arkeologisk arbeid har økt.

Figur 4.1 Bergkunst i hagen. Storsteinen, Bossekop i Alta.

Figur 4.1 Bergkunst i hagen. Storsteinen, Bossekop i Alta.

Strategier og tiltak

Det er behov for at staten i større grad enn i dag dekker utgifter til utgraving av automatisk fredete kulturminner i forbindelse med mindre private tiltak. Departementet vil øke tilskuddsmidlene og gjennom å gi nye retningslinjer, endre dagens forvaltningspraksis slik at staten i større grad dekker disse utgiftene. Dette vil skape større forutsigbarhet for tiltakshaverne og vil trolig føre til at flere funn blir innrapportert til forvaltningen.

Departementet vil få utviklet retningslinjer for forenklete arkeologiske undersøkelser og utgravinger. I spesielle tilfeller kan det for eksempel være aktuelt å gi dispensasjon fra kulturminneloven, slik at enkelte kulturminner bare blir registrert uten at det blir gjennomført grundigere undersøkelser. Dette vil effektivisere arbeidet og redusere kostnadene for tiltakshaveren. Det må være en forutsetning for en slik ordning at kunnskapsinnhentingen holdes på et forsvarlig faglig nivå.

4.5 Opptrapping av statlige tilskudd til fredete og varig sikrete kulturminner

Etterslepet knyttet til å sette i stand og vedlikeholde kulturminner som skal sikres et varig vern, er anslått til ca. 154 millioner kroner i året ut over dagens nivå. Overslaget er gjort av kulturminneforvaltningen i samarbeid med eksterne forskningsmiljøer. Situasjonen i dag er preget av at det er langt igjen før man når de nasjonale miljømålene, og at utviklingen går stadig raskere i negativ retning. Dette innebærer at kostnadene for å nå målene øker så lenge det ikke settes inn tiltak.

Hovedutfordringer

Et direkte statlig engasjement er nødvendig for å møte lovens krav om kostnadsdekking overfor private og for å sikre kulturminner av særlig stor verdi. Dette gjelder kulturminner Norge har et internasjonalt ansvar for å sikre, og kulturminner og kulturmiljøer man ikke kan forvente eller kreve at private aktører alene skal ta ansvaret for. Statlige kulturminnemyndigheter har engasjert seg direkte i sikringsarbeid knyttet til blant annet stavkirkene, verdensarven, ruiner fra middelalderen, bergkunst, et utvalg av tekniske og industrielle kulturminner og marinarkeologiske kulturminner. Videre har Sametinget, med støtte fra Riksantikvaren, tatt flere initiativ for å sikre prioriterte samiske kulturminner og kulturmiljøer.

Strategier og tiltak

Departementet holder fast ved målet om at fredete kulturminner og kulturmiljøer skal ha et ordinært vedlikeholdsnivå. Dette skal realiseres innen 2020. Regjeringen har som mål å øke de årlige tilskuddene til sikring, istandsetting og vedlikehold av fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer med i gjennomsnitt 154 millioner kroner utover dagens budsjett. Den årlige oppfølgingen vil avhenge av budsjettsituasjonen. Det mest optimale er at tilskuddene trappes opp til dette nivået i løpet av fire år.

Tilskudd vil bli forvaltet etter følgende overordnete strategi:

  • Vedlikehold og mindre istandsettinger som stanser og forhindrer ytterligere forfall, skal prioriteres.

  • Kulturminner som forfaller, skal sikres midlertidig for å redusere behovet for omfattende istandsetting på et senere tidspunkt.

  • For å sikre en kostnadseffektiv gjennomføring skal det i startfasen av omfattende og sammensatte istandsettingstiltak foretas en streng prioritering.

  • Ved vurderingen av i hvilken rekkefølge og i hvilket omfang tilskudd skal settes inn, skal det legges stor vekt på å sikre kulturminner det finnes få av, etter som disse representerer sårbare kunnskapsverdier.

4.5.1 Privateide fredete bygninger og anlegg

Ca. 60 prosent av fredete bygninger og anlegg er i privat eie. Disse er i hovedsak boliger, men det er også en del bygninger og anlegg tilknyttet gårdsdrift og andre deler av primærnæringen. Bygningene er i stor grad i bruk, men en del fredete anlegg omfatter også bygninger som eieren selv ikke har behov for.

Hovedutfordringer

Vedlikeholdssituasjonen varierer sterkt. Bygninger og anlegg som fyller en funksjon eller er i bruk, er gjennomgående i bedre stand enn bygninger som ikke er i bruk. Men også for bygninger som er i bruk, varierer situasjonen sterkt, avhengig av bygningens karakter og eierens økonomiske evne og interesse. En hovedutfordring er bygninger som går ut av bruk eller som har mistet den opprinnelige funksjonen i forhold til omgivelsene. Hus som ikke er i bruk, er ofte dårlig vedlikeholdt og bare unntaksvis i god stand. Lekkasjer, med påfølgende råteskader og fundamentskader, er både vanlige og alvorlige. Mange eiere opplever at staten i for liten grad oppfyller forpliktelsene i kulturminneloven om å støtte antikvarisk fordyrende vedlikehold, fordi størrelsen på tilskuddsmidlene i liten grad står i forhold til behovene.

Strategier og tiltak

Målet er at alle fredete bygninger og anlegg skal settes i stand i løpet av 15–20 år. Hovedansvaret for drift, vedlikehold og utvikling av en eiendom skal fortsatt ligge hos eieren. Staten skal imidlertid i vesentlig større grad enn i dag dekke merkostnadene til antikvarisk istandsetting og vedlikehold av fredete eiendommer. Det vil bli tatt hensyn til at de som eier bygninger og anlegg som ikke er i bruk, kan ha ekstra store kostnader. Departementets vurdering er at øremerkete tilskudd over statsbudsjettet vil være best egnet for å følge opp forpliktelsene i loven og bedre vil imøtekomme de ulike behovene for kompensasjon. Det vil bli utarbeidet en strategi for kulturminneforvaltningens satsinger på området. Strategien skal sikre et tett samarbeid mellom den regionale kulturminneforvaltningen, eierne og andre bevilgende myndigheter om gjennomføringen.

I forbindelse med statsbudsjettet for 2005, Ot.prp. nr. 1 (2004–2005) Skatte- og avgiftsopplegget 2005 – lovendringer, ble det vedtatt å avvikle fordelsbeskatningen av egen bolig og fritidsbolig. Det ble samtidig vedtatt lovendringer som innebærer at det ikke lenger gis skattefritak for vedlikeholds- og restaureringskostnader på gårdsbyggelse. Konsekvensene av reduserte fradragsmuligheter for eiere av fredet og verneverdige gårdsbebyggelse blir etter regjeringens vurdering kompensert gjennom lettelser i boligbeskatningen.

Departementet vil i slutten av stortingsperioden 2005–2009 evaluere effektene av de statlige finansieringsordningene for fredete og verneverdige kulturminner. På bakgrunn av dette vil det bli vurdert om det er behov for endringer.

4.5.2 Skjøtsel og vedlikehold av arkeologiske kulturminner

Arkeologiske kulturminner ligger i stor grad på privat eiendom. De har liten direkte bruks- eller nytteverdi for eieren, som imidlertid er forpliktet til å la dem ligge urørt. I noen tilfeller blir kulturminnene likevel holdt i hevd gjennom ordinær landskapspleie, for eksempel i forbindelse med beiting og annen jordbruksdrift, og gjennom tradisjonell kunnskapsoverføring og fortellinger om hvordan en skal forholde seg til steder. Mange kulturminner ligger på innmark, slik at allmennheten ikke uten videre har tilgang til dem. Arkeologiske kulturminner som er bevart i sin historiske sammenheng i landskapet og er synlige på markoverflaten, er særlig verdifulle i formidlingssammenheng. Arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer som det knytter seg hendelser, tro og tradisjon til, har ofte stor verdi knyttet til opplevelse av tilhørighet og identitet.

Figur 4.2 Tradisjonen forteller at liket av Halvdan Svarte ble delt i
 fire og gravlagt på fire forskjellige steder. Ett av disse
 stedene er trolig Halvdanshaugen på Ringerike.

Figur 4.2 Tradisjonen forteller at liket av Halvdan Svarte ble delt i fire og gravlagt på fire forskjellige steder. Ett av disse stedene er trolig Halvdanshaugen på Ringerike.

Hovedutfordringer

Mange arkeologiske kulturminner er truet av forvitring, erosjon og fysiske inngrep. Dette skyldes blant annet at kulturminnene og de verdiene de representerer ikke er godt nok kjent. I noen tilfeller er de også truet av hærverk. Privatpersoner har ingen forpliktelser til å sikre arkeologiske kulturminner eller holde dem ved like.

Strategier og tiltak

Det er ikke et mål å sette i stand eller å drive aktiv skjøtsel av alle arkeologiske lokaliteter i Norge. Det er først og fremst viktig å bidra med statlige midler der det lokale engasjementet er stort, og der det knytter seg særlige opplevelses- og formidlingsverdier til kulturminnene. Landskapspleie, i enkelte tilfeller regulære restaureringer, sikring og formidling er tiltak som kan begrense skadene. I noen tilfeller kan det også være behov for at staten tar initiativ for å sikre truete lokaliteter som har stor nasjonal betydning. Det vil bli gjennomført en tiårig satsing på skjøtsel og istandsetting av et utvalg viktige arkeologiske kulturminner i samsvar med disse kriteriene.

4.5.3 Bergkunst

Norge har rike forekomster av bergkunst. Hovedvekten av bergkunsten i Norge er mellom 1 500 og 10 000 år gammel, og omfatter både helleristninger og bergmalerier, blant annet flere hulemalerier. Forekomstene spenner fra enkeltfigurer til samlinger på flere tusen figurer. Mest kjent er bergkunsten i Alta, som står oppført på Unescos verdensarvsliste. Andre viktige forekomster finnes blant annet i Østfold og Nord-Trøndelag. I alt er det ca. 1 100 kjente områder i Norge, fordelt på rundt 1 800 ulike felt med i underkant av 32 000 figurer. Bergkunst er en kulturminnetype som får stor oppmerksomhet. Bergkunsten gir lett symbolsk mening, innhold og inspirasjon til dagens samfunn. Bergkunst kan også knyttes til samisk forhistorie.

Hovedutfordringer

Bergkunsten er utsatt for forringelse som følge av ulike nedbrytingsprosesser. Undersøkelser har tidligere konkludert med at ca. 95 prosent av bergkunsten i Norge har skader. Gjennom det tiårige prosjektet Sikring av bergkunst (bergkunstprosjektet) er tilstanden til ca. 350 bergkunstfelt dokumentert. Det er opparbeidet viktig kunnskap om årsaken til at bergkunsten brytes ned, og om metoder for å ta vare på den. Prosjektet har fått internasjonal oppmerksomhet. I de tilfeller bergkunst kan knyttes til samisk etnisitet, må forvaltningen ta særlig hensyn til dette.

Strategier og tiltak

Departementet vil legge til rette for å følge opp bergkunstprosjektet. For å opprettholde og sikre resultatene som er oppnådd, skal arbeidet med å sikre bergkunsten videreføres og videreutvikles, når det gjelder metodeutvikling for konservering, skjøtsel og formidling.

Utvalgte bergkunstfelt vil bli prioritert, og det vil bli tatt initiativ til å få fram utviklingsstrategier. Videreføringen vil sikre at kompetansen blir tatt vare på og at investeringene gir resultater.

4.5.4 Samisk bygningsvern

Samisk bygningsvern har de siste årene vært en prioritert oppgave innenfor den samiske kulturminneforvaltningen. På grunn av mangel på registreringer, har en ikke hatt oversikt over hvilke byggverk som er fredet, og hvilken tilstand disse er i. Sametinget har imidlertid nylig gjennomført et prosjekt som har bedret situasjonen noe. Prosjektet viser at det kan være ca. 1 200 byggverk som eldre enn 100 år og som i dag er automatisk fredet som samiske kulturminner. I løpet av en tyveårsperiode er det antatt at tallet vil stige med ytterligere 800–900.

Hovedutfordringer

Utredninger gjort av Sametinget viser at denne delen av kulturarven må vies større oppmerksomhet for å sikre verdier og hindre forfall. Det er behov for en konkret vurdering av hvilke bygninger det er viktig å prioritere for vern i et langsiktig perspektiv. Det er også behov for bedre og mer kompetanse når det gjelder samisk bygningsvern.

Strategier og tiltak

Samisk bygningsarv vil bli prioritert i samsvar med det som står over. Departementet vil ta initiativ til at det blir utarbeidet en plan for den videre oppfølgingen av Sametingets prosjekt om samisk bygningsarv.

4.5.5 Ruiner av særlig kulturhistorisk verdi

Norge har 79 ruiner etter middelalderbygninger og -anlegg bygd av stein. Ruinene er svært forskjellige og spenner fra hele klosteranlegg til fundamentrester etter enkeltbygninger. Middelalderruinene er automatisk fredet, og Riksantikvaren er forvaltningsmyndighet. Flere ruiner har en spesiell plass i historien og i folks bevissthet. Domkirkeruinen i Hamar, Steinvikholm, klosterruinene på Hovedøya, Selje kloster og klosteranlegget på Tautra er eksempler på dette.

Hovedutfordringer

Ruinene er gjennomgående i meget dårlig stand, og flere av dem er i ferd med å forsvinne, blant annet som følge av vanninntrenging og frostsprenging.

De fleste ruinene ligger på privat eiendom, men har svært sjelden noen direkte bruksverdi eller nytteverdi for eieren. En del viktige ruiner ligger også på kommunal grunn og er til dels integrert i grønt- og friluftsområder.

Strategier og tiltak

Riksantikvaren vil sette i gang et tiårig prosjekt. Målet vil være bevaring, tilrettelegging for publikum, skjøtsel og pleie av områdene rundt ruinene, overvåking og langsiktig vedlikehold. De 12–15 største anleggene vil bli prioritert, samt ruiner som engasjerer lokalmiljøet sterkt.

4.5.6 Statlig satsing for å sette i stand og sikre stavkirkene

Stavkirkene er et av Norges fremste bidrag til den internasjonale bygningshistorien og står i en særstilling her i landet. De vitner om en blomstrende trearkitektur i middelalderen og i kongesagaenes tid. Man regner med at det i middelalderen var rundt 1 000 stavkirker her i landet. Ved inngangen til 1800-tallet sto fortsatt 95 av disse, på 1850-tallet var de redusert til 63, og i dag er det kun 28 igjen.

Hovedutfordringer

Til tross for at stavkirkene har vært høyt prioritert i kulturminnearbeidet de siste årene, er flere fremdeles i dårlig bygningsmessig stand. De har til dels alvorlige skader i hovedkonstruksjonen. Kirkenes eiere står også overfor store vedlikeholdsoppgaver, som blant annet omfatter tjærebreing og reparasjoner av spontak. Alle de 28 stavkirkene har installert brannsikringsanlegg. Også disse slites ned over tid, og en står overfor store utfordringer i arbeidet med å oppgradere anleggene og opprettholde en stabil og sikker drift.

Stavkirkene er populære, og stort besøk i enkelte fører til slitasje på bygning og dekor. Utfordringen er å legge til rette for god formidlingsvirksomhet og positive effekter av besøkene, samtidig som kirkene ikke blir ødelagt av slitasje. Byggingen av et besøkssenter ved Borgund stavkirke er et eksempel på hvordan dette kan gjøres.

Strategier og tiltak

Riksantikvaren har satt i gang et eget prosjekt for å sette i stand alle landets stavkirker i løpet av en tiårsperiode. Da skal kirkene være i bygningsmessig god forfatning og ha ordinært vedlikeholdsnivå. Dekor og inventar skal være konservert, og dokumentasjon med oppmåling og foto skal være avsluttet. Det er et viktig mål at alle eierne, som ledd i denne satsingen, får tilstrekkelig kompetanse til selv å stå for det framtidige vedlikeholdet.

Oppgradering av brannsikringsanleggene inngår i dette arbeidet.

I arbeidet vil det bli lagt vekt på å utvikle modeller og metoder som sikrer at kirkenes verdier kan bli formidlet innenfor grensene av hva stavkirkene tåler uten å ta skade.

I årene framover vil det bli prioritert å sette i stand og sikre stavkirkene. Målet er at samtlige stavkirker skal være satt i stand og sikret innen 2015.

4.5.7 Middelalderbyene – særlige utfordringer

Oslo, Sarpsborg, Hamar, Tønsberg, Skien, Stavanger, Bergen og Trondheim er byer som har hatt bosetting siden middelalderen. Deler av middelalderbyen er fremdeles synlige i dagens byer gjennom bystrukturer, tomtegrunner og noen få bygninger. Store deler av dagens bebyggelse står direkte på sammenpressete jordlag med rester av bygninger fra middelalderen. Studier av disse kulturminnene og jordlagene gir verdifull kunnskap om deler av byenes historie som ikke går fram av skriftlige kilder. Kulturlagene er automatisk fredet etter kulturminneloven.

Hovedutfordringer

Kulturlagene har i en årrekke stilt både kulturminneforvaltningen, kommunene og tiltakshavere overfor krevende oppgaver, blant annet knyttet til nybygging etter brann eller riving, eller ved ønske om endring i eksisterende bebyggelse. I Tønsberg, Bergen og Trondheim er det satt i gang forsknings- og utviklingsprosjekter med alternative metoder for arkeologiske undersøkelser og med løsninger på fundamenteringsproblemene. Middelaldergrunnen er i økende grad tatt hensyn til og brukt som inspirasjonskilde for nye bygg. Et eksempel her er biblioteket i Tønsberg, hvor bygget er søkt tilpasset de historiske strukturene, og deler av selve middelaldergrunnen til dels er integrert i bygget.

Figur 4.3 Hus skifter ham. Dolva i Skien.

Figur 4.3 Hus skifter ham. Dolva i Skien.

Strategier og tiltak

Erfaringene fra disse prosjektene skal evalueres, og metodene for bygging på kulturlag uten å grave dem ut, skal videreutvikles. Målet er å bevare de «underjordiske arkivene» og samtidig legge til rette for bruk av arealene og utvikling av livskraftige bysentre. Der det ligger til rette for det, skal kulturminnemyndighetene også samarbeide med byggherrer og eiendomsutviklere for å utvikle modeller og samle erfaringer med å integrere middelalderbygrunn og kulturminner i nye bygg.

4.5.8 Forebyggende brannsikring av tette trehusmiljøer i byene

Brann er en konstant trussel i tette trehusmiljøer i byene. St.meld. nr. 41 (2000–2001) Brann- og eksplosjonsvern definerer ett av fire nasjonale mål for brann- og eksplosjonsvern slik: «Brann med tap av uerstattelige kulturverdier skal ikke forekomme».

Ansvaret for brannsikring er delt på flere parter:

  • Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for å utforme byggeforskriftene.

  • Justisdepartementet ved Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har ansvaret for å følge opp lov om brannvern (brannvernloven).

  • Kommunene har ansvaret for brannforbyggende arbeid og beredskap og skal etter brannvernloven ha oversikt over blant annet historiske bygninger og områder av spesiell verdi i kommunen.

  • Eierne og brukerne av kulturminner har ansvaret for å sikre og bruke de enkelte bygningene i henhold til forskriftene.

Boks 4.2 Brannsikring

Resultater og erfaringer fra lokale prosjekter blir jevnlig formidlet i nettverk der Riksantikvaren og lokale brannfolk deltar. Riksantikvaren deltar i EU-prosjektet «Cost C 17» om brannsikring av trehusbebyggelse, hvor kompetansen blir videreutviklet i samarbeid med andre land. Prosjektet startet i 2002 og skal vare i fire år. Ca. ti land deltar. Hensikten med prosjektet er å utveksle kunnskap, metoder og praktiske erfaringer med brannsikring. Blant annet vil Norge kunne vise til ny kunnskap og erfaring med bruk av vanntåke.

En rekke branner de siste årene, blant annet brannene i Trondheim i 2002 og 2003, har vist at brannsikringen ikke er god nok. Riksantikvaren har kartlagt ca. 150 byer med tette trehusmiljøer, hvor faren for brann er stor og hvor viktige kulturhistoriske verdier kan gå tapt. Riksantikvaren samarbeider med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om brannsikring av tett trehusbebyggelse.

Strategier og tiltak

Arbeidet med forebyggende brannsikring av tette trehusmiljøer skal videreføres og styrkes i samsvar med målsettingene i St.meld. nr. 41 (2000–2001) Brann- og eksplosjonsvern. Ansvarsdelingen som er beskrevet over, skal legges til grunn for arbeidet. Riksantikvaren skal bidra gjennom å delta i utviklingen av tiltak og metoder for brannsikring. Dette skal skje gjennom et samarbeid mellom eiere, de lokale myndighetene og forsikringsbransjen, knyttet til et utvalg historiske trehusmiljøer.

4.5.9 Tekniske og industrielle kulturminner – norsk industrihistorie

Ti prioriterte tekniske og industrielle kulturminner

Arbeidet med tekniske og industrielle kulturminner har i en rekke år vært et høyt prioritert innsatsområde. I 1994 la Riksantikvaren fram «Verneplan for tekniske og industrielle kulturminner». Planen omfatter 31 industrianlegg. Hovedvekten ligger på industrimiljøer fra slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Åtte industrianlegg ble valgt ut. Senere er to nye anlegg ført opp på listen over de nasjonalt prioriterte anleggene. Alle disse ti anleggene har bygningsmassen og, med ett unntak, produksjonsutstyret i behold, og de egner seg derfor godt som museer. For å sikre de store investeringene som er gjort med å sette i stand og sikre anleggene, og motvirke ytterligere forfall, blir det i tillegg til midler til istandsetting, også gitt faste tilskudd til vedlikehold. Kultur- og kirkedepartementet gir støtte til museumsvirksomheten.

Boks 4.3 Ti prioriterte tekniske og industrielle kulturminner

Det er valgt ut ti prioriterte områder for å illustrere Norges tekniske og industrielle kulturhistorie:

  • Fetsund lenser/Fetsund lensemuseum, Fetsund

  • Sjølingstad Uldvarefabrikk, Lindesnes

  • Klevfoss Cellulose- & Papirfabrikk, Løten

  • Næs Jernverksmuseum, Tvedestrand

  • Norsk Vassdrags- og Industristadmuseum, Tyssedal

  • Norsk Fiskeriindustrimuseum/Neptun sildoljefabrikk, Melbu

  • Spillum Dampsag & Høvleri, Namsos

  • Norsk Trikotasjemuseum og Tekstilsenter, Salhus, Bergen

  • Folldal gruver, Folldal

  • Kistefos-Museet, Jevnaker

Hovedutfordringer

Selv om den mest kritiske fasen nå er over, gjenstår fortsatt mye arbeid på disse anleggene før de har nådd et normalt vedlikeholdsnivå. Dette medfører at heller ikke museumsvirksomheten fullt ut får utnyttet det formidlingspotensialet som ligger i anleggene.

Strategier og tiltak

I samarbeid med eierne vil Miljøverndepartementet og Kultur- og kirkedepartementet utarbeide strategier for å fullføre arbeidene med å sette i stand de respektive anleggene. Dette kan innebære at enkelte anlegg blir prioritert i en periode, mens andre bare kan regne med det faste tilskuddet til vedlikehold. Strategiene skal også ses i forhold til den pågående museumsreformen. Der det ligger til rette for dette, bør det vurderes om de tekniske og industrielle kulturminnene bør knyttes sammen med en regional konsolidert museumsenhet. Målet er at de ti prioriterte tekniske og industrielle kulturminnene skal være satt i stand til normalt vedlikeholdsnivå innen 2011.

Tabell 4.2 Statlige tilskudd til tekniske og industrielle kulturminner i perioden 1996–2004 (i tusen kroner)

År199619971998199920002001200220032004Sum
Beløp1 49110 32813 25812 51811 38513 62714 55216 90213 702107 763

Utfordringer utover de ti prioriterte tekniske og industrielle kulturminnene

De ti prioriterte kulturminnene representerer kun deler av industrihistorien. I de senere årene er det skjedd betydelige endringer i norsk industri, både som følge av strukturelle omstillinger og teknologisk utvikling. Industriens bygninger har ofte et stort potensial for ny bruk og er dermed en økonomisk ressurs. Samtidig er de viktige elementer for opplevelse og stedsidentitet. Mange eksempler på ny bruk viser at både eiere og investorer ser dette. Utfordringen ligger i å bidra til at minnet om den gamle industrien inngår som del i det nye som utvikles.

Å bevare gammelt produksjonsutstyr fra industrien sammen med bygningsmassen lar seg bare gjøre i begrenset omfang. I forbindelse med utskifting eller nedlegging av virksomheter, er et aktuelt alternativ til vern å dokumentere det som fjernes. Med den farten omlegginger i industrien skjer i dag, forsvinner imidlertid deler av den nyere industrihistorien før den er dokumentert og vurdert.

Våren 2005 vil utredningen «Kulturminner i norsk kraftproduksjon – en evaluering av bevaringsverdige kraftanlegg» foreligge. Dette er et toårig prosjekt organisert av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og finansiert av Olje- og energidepartementet, NVE og kraftbransjen. Videre finansierer Olje- og energidepartementet sammen med Oljeindustriens Landsforening et prosjekt ved Norsk Oljemuseum for å kartlegge og evaluere kulturminner i norsk petroleumsvirksomhet. Prosjektet er foreløpig begrenset til installasjonene i Nordsjøen.

Denne typen utredningsarbeid og dokumentasjon, med økonomisk og faglig medvirkning fra myndighetene og industrien, vil utgjøre et felles kunnskapsgrunnlag og bidra til å skape en oversikt over og øke kvaliteten på arbeidet med å dokumentere og forvalte sektorenes kulturminner. Dette vil effektivisere ressursbruken og øke forutsigbarheten, både for myndighetene og for industrien som eier. Dokumenterte kulturminner og kulturmiljøer knyttet til industrien er også viktig kildemateriale for forskning og utredning. Kulturhistoriske prosjektarbeider innenfor ulike sektorer vil være et viktig bidrag til å dekke samfunnets generelle behov for dokumentasjon og formidling av norsk industrihistorie.

Strategier og tiltak

I samarbeid med eierne og den regionale og lokale forvaltningen vil det bli laget en prioriteringsplan over hvilke øvrige tekniske og industrielle kulturminner som er fredningsverdige, herunder tekniske og industrielle kulturminner knyttet opp mot fiske og fangst. For fredningsverdige anlegg kan det om nødvendig settes i verk sikringstiltak inntil det kan frigjøres tilskuddsmidler til å sette dem i stand og vedlikeholde dem.

Departementet vil legge vekt på at denne typen kulturminner skal kunne gi grunnlag for verdiskaping gjennom ny bruk.

Kulturminner som ikke kan bevares, skal dokumenteres.

4.5.10 Sikring av verdensarven

Verdensarvstedene er områder hvor Norge har påtatt seg et særlig ansvar overfor det internasjonale samfunnet. Regjeringen vil at de norske verdensarvstedene skal stå fram som eksempler på «beste praksis» for kulturminneforvaltning. Det betyr blant annet at kulturminnene skal forvaltes på en god måte og være formelt beskyttet gjennom lovverket.

Norge har fem områder og objekter på Unescos liste over verdens kultur- og naturarv: bergkunsten i Alta, Urnes stavkirke, Bryggen i Bergen, Røros bergstad og Vega. Et sjette område, «vestnorsk fjordlandskap», er under vurdering i Unescos organer og vil eventuelt bli listeført under møtet i verdensarvkomiteen i juli 2005. De fire første områdene er rene kulturområder, og også i de to siste er det betydelige kulturminneverdier.

I samsvar med Unescos regelverk er tilstanden for og forvaltningen av verdensarvområdene evaluert av internasjonale eksperter. Tilrådningene fra disse er lagt til grunn for arbeidene med å sette i stand og vedlikeholde dem. Verdensarven har vært høyt prioritet over flere år. Blant annet har det i Røros vært gjennomført en særlig satsing på uthusbebyggelsen. Urnes stavkirke har vært prioritert i arbeidet med stavkirkene, og helleristningene i Alta har vært prioritert i bergkunstprosjektet. Likevel er det store utfordringer knyttet til å sette i stand og vedlikeholde disse stedene.

Verdensarven har et særlig potesial når det gjelder verdiskaping og stedsutvikling. Ved gjennomføringen av et eget verdiskapingsprogram med utgangspunkt i kulturminner og kulturmiljøer er det derfor aktuelt å vurdere tiltak med utgangspunkt i verdensarvområdene.

Bryggen i Bergen

Det er vesentlige utfordringer knyttet til istandsetting og vedlikehold av Bryggen i Bergen. Bryggen har store setningsskader, tømmerfundamentene er til dels i oppløsning, og det er vesentlige råteskader mot dråpefallet mellom husrekkene.

Bryggen skal settes i stand til et ordinært vedlikeholdsnivå i løpet av 20 år. Dette vil ha store positive effekter med hensyn til kompetanseoppbygging.

Bergstaden Røros

Bygninger og anlegg knyttet til gruvedriften utgjør helt sentrale verdier for Røros’ verdensarvstatus. Staten kjøpte konkursboet etter Røros kobberverk på 1970-tallet og eier derfor mange av bygningene. I tillegg til 57 bygninger, dreier dette seg om anlegg som elveforbygninger, transportanlegg og installasjoner ved og i gruvene. De senere årene er elveforbygningene reparert i samarbeid med NVE. Det er ellers store behov for istandsettingstiltak.

For å hindre videre forfall av statens eiendommer og anlegg på Røros, vil det bli satt i verk nødvendige tiltak for å sette i stand bygningene og sikre dem et løpende vedlikehold. Arbeidet med å sette dem i stand skal gjennomføres i løpet av ti år.

Røros ligger midt i et samisk bruks- og bosettingsområde med mange samiske kulturminner og kulturmiljøer. Arbeidet med å få en samisk kulturminnedimensjon inn i verdensarvområdet vil bli utført i samarbeid med Sametinget.

Bergkunsten i Alta

Bergkunsten i Jiepmaluokta/Hjemmeluftområdet i Alta er lagt til rette for publikum på en svært god måte. Alta museum er en publikumssuksess. Det er likevel utfordringer knyttet til å sikre områdene mot skadeverk og nedbryting. Dagens virkemidler dekker ikke nødvendig skjøtsel, sikring, dokumentasjon og tilrettelegging. Dette fører til at bergkunsten i Jiepmaluokta/Hjemmeluft forringes, og at nødvendige sikringstiltak ved andre lokaliteter må utsettes.

For å møte utfordringene har Riksantikvaren, sammen med berørte regionale og lokale myndigheter og aktører, utarbeidet en forvaltningsplan for området. Innsatsen for å sikre bergkunsten i Alta vil bli trappet opp.

Urnes stavkirke

Urnes stavkirke inngår i handlingsplanen for å sette i stand stavkirkene, jf. kapittel 4.5.6.

Vega

Vega fikk verdensarvstatus i juli 2004. Lokale myndigheter, frivillige interesseorganisasjoner og private aktører samarbeider med sentrale miljøvernmyndigheter om å utarbeide en forvaltningsplan og prioritere nødvendige tiltak. Utfordringene er blant annet knyttet til å vedlikeholde bygninger i vær som ikke lenger har fast bosetting, skjøtsel av landskapet, legge til rette for tradisjonelle næringsveier og utvikle modeller for bærekraftig bruk av et artsrikt og sårbart landskap. Arbeidet med å sikre verdiene som lå til grunn for Norges nominasjon av Vega som verdensarv skal trappes opp på grunnlag av analyser og tilrådinger som følger av arbeidet med forvaltningsplanen.

4.5.11 Marinarkeologiske kulturminner

Marinarkeologiske kulturminner omfatter for eksempel gamle havner, skipsvrak og last, men kan også være oversvømte steinalderboplasser, som på grunn av endringer i havnivået i dag, befinner seg under vann. På 1990-tallet begynte de fem marinarkeologiske forvaltningsmuseene å overvåke rundt 400 områder hvor potensialet for å finne marinarkeologiske kulturminner er spesielt stort. Innenfor disse områdene er det registrert over 3 500 funnsteder, der hvert enkelt funn kan inneholde tusenvis av enkeltgjenstander. Oversikten over hva som finnes, og hvordan dette best kan tas vare på, er under utarbeiding. Lov om Norges territorialfarvann av 27. juni 2003 inneholder bestemmelser om en tilstøtende sone utenfor sjøterritoriet, jf. § 4. Kulturminnelovens bestemmelser om kulturminner under vann har direkte anvendelse i den tilstøtende sonen. Dette innebærer en klar styrking av det formelle vernet av marinarkeologiske kulturminner.

Hovedutfordringer

Det knytter seg særskilte utfordringer til kulturminner under vann. Det er ikke mulig å gjennomføre systematiske registreringer av dem på samme måten som det blir gjort på land. Riksantikvaren har derfor satt i gang et arbeid med å avgrense de mest prioriterte områdene. Mange av disse kulturminnene er truet av plyndring, utbyggingsprosjekter, tråling, utnyttelse av forekomster av for eksempel tare og skjellsand og av naturlige nedbrytingsprosesser. En av de viktigste utfordringene er å finne metoder som kan beskytte vrak og andre kulturminner der de ligger.

Figur 4.4 Kystens kulturhistorie finnes både over og under vann.
 Dokumentasjonsarbeid under vann. Kirkhavn, Hidra.

Figur 4.4 Kystens kulturhistorie finnes både over og under vann. Dokumentasjonsarbeid under vann. Kirkhavn, Hidra.

Strategier og tiltak

Det vil bli gjennomført enkle registreringer for å øke kunnskapsnivået om marinarkeologiske verdier i særlig utsatte områder. I tillegg vil det bli satset på å utvikle metoder for å sikre kulturminner under vann, bygge opp kunnskap, utarbeide prognoser, og på formidling.

4.5.12 Verneverdige fartøy – fartøyvernsentrene

Fartøyvernet er drevet fram av og har i hovedsak vært gjennomført ved omfattende frivillig arbeid. Forbundet Kysten ble stiftet i 1979 og Norsk forening for fartøyvern i 1985. Fremdeles er den frivillige innsatsen grunnlaget for et bredt fartøyvern. De fleste kulturhistorisk viktige fartøyene er eid av privatpersoner eller stiftelser. En del er eid av museer, men også disse er avhengige av frivillig innsats til driften av fartøyene.

I 1967 ble det første statlige tilskuddet gitt til fartøyvern, og i 1983 kom de første øremerkete midlene til fartøyvern på statsbudsjettet. Etter dette har det statlige engasjementet økt jevnt til et nivå som vekker oppmerksomhet også utenfor Norge. I dag er det inngått avtaler med eierne om vern av 183 fartøy. I tillegg ble det i 2000 vedtatt en lovendring som gjør det mulig å frede fartøy etter kulturminneloven. Fredning vil først og fremst være aktuelt for en mindre gruppe fartøy av særlig nasjonal interesse.

Mange verneverdige fartøy er satt inn i ulike former for kommersiell virksomhet eller er knyttet til samfunnsmessige funksjoner, som sosialpedagogisk virksomhet og andre former for opplæring. De inntjente midlene går direkte til vedlikeholdet. Slik bruk av fartøy genererer viktige verdier for eierne, brukerne og lokalsamfunnet.

Boks 4.4 Fartøyvern

Per 1. mars 2004 var det i alt 183 fartøy med én eller flere former for vernestatus.

143 har fått tilskudd fra Norsk Kulturråd, Miljøverndepartementet eller Riksantikvaren og har inngått en avtale om bevaring.

109 har status som «verneverdig skip» i skipsregisteret.

30 er unntatt kondemnering på kulturhistorisk grunnlag.

Ingen fartøy er fredet.

Tabell 4.3 Statlige tilskudd til fartøy i perioden 1996–2004 (i tusen kroner):

  199619971998199920002001200220032004Sum
Kirke- og kulturdepartementet (de tre skoleskipene)1 1503 8501 0754 43010 00012 79333 298
Miljøverndepartementet (fartøy med vernestatus)12 11813 26614 04018 93515 03318 03819 66638 22220 240169 558
Sum bevilgninger til fartøy13 26817 11615 11523 36515 03318 03819 66648 22233 033202 856

Hovedutfordringer

Flere fartøy har status som «verneverdig skip» i skipsregisteret. Denne statusen innebærer blant annet at eierne får redusert en del gebyrer. Mot at det innføres begrensninger i seilingsfarvann og seilingssesong, skal disse fartøyene også kunne beholde opprinnelige arrangement og utrustning så langt som mulig. Kravene om sikkerhet til sjøs har imidlertid økt og har i noen tilfeller ført til pålegg om endringer som vil gå ut over verneverdien. Det er et problem at fartøy forfaller raskere enn andre kulturminner dersom det ikke er kontinuitet i istandsettings- og vedlikeholdsarbeidene. Forutsigbare rammebetingelser er derfor særlig viktige innenfor fartøyvernet.

En rekke fartøytyper som har vært viktige i den maritime historien, er svært store og komplekse. Det vil derfor være meget kostnadskrevende å sikre et fullt ut representativt utvalg av fartøy. Utfordringene forsterkes av at dette er fartøy som er lite egnet for privat og frivillig drift. Noen fartøy vil måtte bevares gjennom dokumentasjon, slik det også skjer med store tekniske og industrielle anlegg.

Båter og båtbygging har også stått sentralt i den samiske historien. Det er derfor en særlig utfordring å ta vare på samiske båter og båtbyggertradisjoner.

Strategier og tiltak

Riksantikvaren vil i samarbeid med eierne, de frivillige organisasjonene og aktuelle museer lage en plan for fredning og dokumentasjon av fartøy og båter. Planen skal også inneholde en strategi for sikring og vedlikehold. Det vil være et mål at båtene og fartøyene skal settes i stand i løpet av 20 år. Båter og fartøy vil inngå som en del av en samlet satsing på kystkulturen, jf. kapittel 6.

Det vil bli utviklet nærmere retningslinjer eller forskrifter for å ivareta sikkerheten og de antikvariske verdiene knyttet til disse båtene og fartøyene. Det vil også bli utarbeidet egne forskrifter for fartøy med status som verneverdige skip. Sjøfartsdirektoratet har påbegynt et slikt arbeid i samarbeid med Norsk forening for fartøyvern og Riksantikvaren.

Fartøyvernsentrene

I 1996 ble det etablert tre nasjonale fartøyvernsentre. Disse er Hardanger fartøyvernsenter i Norheimsund, Nordnorsk fartøyvernsenter og båtmuseum i Gratangen og Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter i Kristiansand. Sentrene har blant annet som oppgave å dokumentere og restaurere verneverdige fartøy og dokumentere og videreføre viktige håndverkstradisjoner og håndverksteknikker som er i ferd med å forsvinne. Fartøyvernsentrene har bidratt til å løfte standarden på vernet av kulturhistorisk viktige fartøy opp på et profesjonelt kulturminnefaglig nivå, og har vakt interesse også internasjonalt.

Fartøyvernsenterne mottar faste årlige tilskudd for å ivareta forvaltningsrelaterte oppgaver som dokumentasjon og rådgivning ved planlegging og gjennomføring av tiltak på fartøyene. Alle fartøyvernsentrene driver et aktivt formidlingsarbeid, og to av dem inngår som del av et museum. Fartøyvernsentrene er også viktige arbeidsplasser i sine lokalmiljøer. Til sammen blir det utført rundt 66 årsverk i fartøyverndelen ved sentrene. I tillegg bidrar fartøyvernet til at mindre verft og båtbyggerier rundt kysten får en del oppdrag.

Arbeidet med fartøyvern er en viktig del av den lokale kystkulturen og bidrar til verdiskaping lokalt. Dette vil det bli lagt vekt på blant annet i arbeidet med et eget verdiskapingsprogram for kulturminner, jf. kapittel 6.

Strategier og tiltak

Økte tilskudd til og bedre rammevilkår for den verneverdige flåten vil være et viktig bidrag til å opprettholde kompetanse og kontinuitet ved fartøyvernsentrene. Departementet vil prioritere å sikre sentrenes kompetanse og kapasitet til å løse oppgaver knyttet til dokumentasjon og rådgivning på et forsvarlig nivå. Det vises for øvrig til kapittel 6.1, som gir en nærmere beskrivelse av regjeringens satsing på kystkultur. Det må også vurderes om ett av sentrene skal arbeide med samiske båter og båtbyggertradisjoner.

Figur 4.5 Trapperom i Farmasøytisk institutt, Universitetet
 i Oslo. Bygningen ble tegnet av arkitektene Bryn og Ellefsen og
 sto ferdig i 1932. Tilbakeført i 2003.

Figur 4.5 Trapperom i Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo. Bygningen ble tegnet av arkitektene Bryn og Ellefsen og sto ferdig i 1932. Tilbakeført i 2003.

Til forsiden