St.meld. nr. 17 (1998-99)

Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren

Til innholdsfortegnelse

5 Utviklingen i norsk skogbruk og skogindustri

5.1 Innledning

De internasjonale prosessene og utviklingen i verdensmarkedene har konsekvenser for den norske skogsektoren. Skogsektorens evne til å påvirke og tilpasse seg utviklingen betyr svært mye for konkurranse­evnen, sysselsettingen og verdiskapingen – også lokalt.

Skogprodukter er tilnærmet frihandelsvarer. Utviklingen på verdensmarkedene bestemmer derfor det vesentligste av rammene og behovet for strukturelle tilpasninger i sektoren, men markedene og behovene for trevirke og skogprodukter her hjemme er også medbestemmende for strukturen.

Det ligger godt til rette for at Norge skal kunne hevde seg i konkurranse med andre land. Kvaliteten på råstoffet, god kontroll med aktiviteten i skogsektoren og utviklingen i skogtilstanden, et høyt teknologisk nivå og høy kompetanse i industrien gir gode muligheter i markedene.

Sektorens internasjonale innretning og den nasjonale forankringen gjør samspillet mellom skogbruk og skogindustri viktig. I dette ligger det både muligheter for å redusere kostnadene i verdikjeden, og muligheter for å skape produkter med høyere verdi i markedene. God kommunikasjon i og mellom alle ledd i verdikjeden fra skog til marked er en nøkkel til å lykkes når konkurransen blir stadig sterkere.

Dette kapitlet gir en oversikt over en del utviklingstrekk knyttet til skogbruket, transportleddet og industrien. De tilpasningene som er skjedd gjennom de siste årene har sammenheng med den generelle samfunnsutviklingen, markedsforholdene og forhold i sektoren. Virkemidlene for gjennomføring av en nasjonal politikk er imidlertid også bestemmende for de tilpasningene som skjer. Hovedspørsmål i den videre politikk- og virkemiddelutformingen er om det er hensiktsmessig med en større offentlig innsats der verdikjeden fungerer dårlig, og om det er sider ved den statlige og annen offentlig virkemiddelbruk som har fått utilsiktede virkninger.

5.2 Et skogbruk i endring

Boks 5.8 Viktige nasjonale utviklingstrekk er at

  • stadig flere bønder og skogeiere henter inntekt fra annen virksomhet enn landbruk

  • utnyttingen av skogressursene på mange eiendommer er blitt mindre aktiv, og at andre goder fra utmarka enn trevirke har fått større næringsmessig betydning enn tidligere

  • nedgangen i de langsiktige investeringene i skogbruket dels må tilskrives et relativt lavt avvirkningsnivå

  • redusert lønnsomhet har medført behov for effektivisering og mekanisering

  • reduksjonen i antallet fast heltidsansatte skogsarbeidere gjør at det nå mangler kvalifisert arbeidskraft til viktige skogbrukstiltak, og det er bl a indikasjoner på at omfanget av og kvaliteten på skogkulturarbeidet er for dårlig

  • det samlet sett er flere utviklingstrekk som synes å ha aktivitetsdempende effekter, som i sin tur gir seg utslag i lav avvirkning, reduserte investeringer og at stadig større skogarealer blir mindre aktuelle for næringsmessig skogbruk.

5.2.1 Eiendomsstruktur og investeringer i ny skog

Skogarealet er fordelt på ca 120  000 eiendommer som har ulik størrelse og ulike naturgitte produksjonsforhold. Eiendomsstrukturen har vært relativt stabil over tid.

Jord- og skogarealene er knyttet sterkt sammen gjennom et eierfellesskap som også tilstrebes gjennom den landbrukspolitiske pris- og omsetningsreguleringen for landbrukseiendommer.

Tabell 5.1 Eierforhold og eiendomsstørrelse, 1989

Eiergruppe Eiendommer > 25 daa Skogareal ( 1  000 daa)
Ingen eiere 20 4
Enkeltpersoner 120419 54463
– bor på eiendommen 90503 41071
– bor ikke på eiendommen 29916 13392
Dødsbo 1817 558
Sameie o l 645 600
Institusjoner, stiftelser, interesseselskap o l 1050 1394
Aksjeselskap 343 2844
Kommuner og fylker 428 2059
Bygdeallmenning 66 1952
Statsallmenning 117 2185
Stat og Opplysningsvesenets Fond 617 4062

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Sett fra en skogpolitisk synsvinkel medfører eiendomsstrukturen både fordeler og ulemper som skogpolitikken og det praktiske skogbruket må forholde seg til.

For verdiskapingen kan dagens praktisering av konsesjonslovens prisregulerings­bestemmelser medføre visse problemer. Dette er særlig knyttet til effekten på skogeiernes investeringsvilje. Slik prisreguleringsbestemmelsene praktiseres i dag vil skogtilstand og alderssammensetning i liten grad påvirke eiendomsprisen ved omsetning av skogeiendommer. Investeringer i oppbygging av ny skog kan dermed i hovedsak bare realiseres ved avvirkning av den nye skogen en gang inn i frem­tiden.

De fleste skogeiere har et mål om å bygge opp ny skog og overlevere eiendommen til neste generasjon i like god eller bedre stand enn den var da de overtok den. Samtidig må det også være et lønnsomhetsperspektiv knyttet til de enkelte investeringene. I og med at perspektivet i investeringene er så langsiktig vil det imidlertid gå minst 2–3 generasjoner før verdiene av investeringen kan realiseres. Om eierne ikke er sikre på at de eller deres etterkommere vil kunne høste av en eventuell investering – eller om nåværende eier ikke vet hvem som kommer til å ta over eiendommen – vil praktiseringen av konsesjonslovens prisreguleringsbestemmelser kunne hemme investeringsviljen. Med sikte på å stimulere forvalteransvaret hos den enkelte eier og legge til rette for et aktivt eierskap med et hensiktsmessig investeringsnivå, kan det derfor være grunn til å vurdere om praktiseringen av reglene for verdsettingen av skogeiendommer bør justeres noe.

I miljøsammenheng innebærer dagens eiendomsstruktur ulike muligheter og begrensninger. En småskala eiendomsstruktur med mange eiendommer er fordelaktig fordi den gir stor variasjon i skogtilstanden, og slik sett et godt grunnlag for bevaring av ulike miljøverdier. På den annen side vil større eiendommer gjøre det lettere å gjennomføre miljøhensyn knyttet til større områder enn den enkelte eiendom eller det enkelte bestand. Erfaringsmessig har imidlertid skogbruket til nå maktet å finne samdrifts- eller samvirkeløsninger for å motvirke uheldige effekter av eiendomsstrukturen, og det er grunn til å anta at slike felles løsninger etter hvert også vil bli mer aktuelle i miljøsammenheng.

5.2.2 Omstillingene i jordbruket påvirker skogbruket

Jordbruket har det siste tiåret gjennomgått store omstillinger. I disse omstillingene er det spesielt fokusert på bedre kostnadseffektivitet, ekstensivering av produksjonen, større vekt på alternative inntektskilder på gårdsbrukene og næringsutvikling i utmark. Bygdeutviklingsmidlene har vært et viktig virkemiddel i omstillingsprosessen, som også virker inn på forutsetningene for gårdsskogbruket.

Driftsgranskningene viser at en større andel av brukerfamilienes inntekter hentes utenfor jord- og skogbruk. Knapt halvparten av eierne arbeider i hovedsak bare på bruket. Den andre halvparten har kombinasjonsinntekter, der inntekt fra virksomhet utenfor bruket utgjør størsteparten av inntektene. Andelen jord i leie har økt. Det har over tid vært en utvikling mot at mindre bruk går ut av drift.

Driften av kombinerte jord- og skogbrukseiendommer har tradisjonelt vært basert på en vesentlig egeninnsats fra eierne. At stadig flere har arbeid utenfor bruket og leier bort jordbruksarealene får betydning for en økende andel av skogarealet. Utviklingen i retning av et mer markedstilpasset og spesialisert skogbruk krever bred kompetanse, særlig når det gjelder miljøkunnskap. Slik kompetanse kan være vanskelig å utvikle og vedlikeholde for dem som ikke driver eiendommen på heltid. Av den grunn settes ofte både administrasjonen av skogen og det praktiske skogsarbeidet bort. Sett fra en skogpolitisk synsvinkel ligger det derfor store utfordringer i at bruken av eiendommene endrer seg.

5.2.3 Mekanisering og arbeidskraft

Både lavere egeninnsats fra skogeiere og fallende tømmerpriser over tid, er dels kompensert gjennom økt bruk av profesjonelle entreprenører som kan holde relativt lav pris på hogst og utdrift. Mekaniseringen på hogst- og utdriftssiden har vært omfattende, og mekaniseringsgraden er nå omkring 46 % på landsbasis, og opptil 60 % i enkelte fylker. Mekaniseringen er imidlertid fortsatt klart lavere enn i våre naboland. Mekaniseringen har vært en nødvendig respons på prisforholdet mellom manuell arbeidskraft og maskiner, og på den relative prisnedgangen på tømmer. Realprisen på tømmer er nesten halvert fra 1950 til 1990-tallet. Rotnettoen, dvs brutto tømmerpris fratrukket utgifter til drift, salg og måling, har ikke vært lavere siden 1920, og i faste 1995-kroner er den halvert de siste 40 årene. Driftsresultatet for skogbruket har vært synkende siden slutten på 1980-tallet.

Figur 5.1 Utviklingen i produksjonsverdi, bruttoprodukt og netto driftsresultat
 i skogbruket 1978–1997 i mill faste 1996-kroner.

Figur 5.1 Utviklingen i produksjonsverdi, bruttoprodukt og netto driftsresultat i skogbruket 1978–1997 i mill faste 1996-kroner.

Kilde: Østlandsforskning

Utvalgstellingen for skogbruket i 1995 viste at entreprenører og andre som tok på seg drifter til avtalt pris avvirket 64  % av salgskvantumet, og kjørte ut 66 %. Økende mekanisering er en naturlig konsekvens av redusert lønnsomhet. I jordbruket møtes denne utviklingen med omfattende utleie av arealer. I skogbruket blir selv små skogteiger ennå drevet som selvstendige enheter. Hovedårsaken er at aktiviteten i skogbruket i større grad enn i jordbruket må tilpasses priser og markedsmulighetene til enhver tid.

Mekaniseringen og entreprenørvirksomheten har mange positive effekter, og åpner for nye muligheter. Det er likevel grunn til å understreke at endringene i bruksmønsteret og utviklingen i retning av lavere egeninnsats fra skogeierne har skogpolitiske konsekvenser. Manuell arbeidskraft er fortsatt nødvendig til skogkulturarbeider. Konkurranseforholdet mellom mekanisert og manuell avvirkning fører imidlertid til at svært få profesjonelle arbeidstakere kan sysselsettes vinterstid. Det lave omfanget av profesjonell arbeidskraft til skogkultur, og ikke minst tap av kompetanse over tid, er trolig en viktig årsak både til redusert skogkulturaktivitet og for dårlig kvalitet på skogkulturarbeidet, jf for øvrig Kap. 9.4.

5.2.4 Lav aktivitet og reduksjon i investeringer

Generelt har det vært lav aktivitet i skogbruket de siste årene. Endret betydning av driftskombinasjonen jord- og skogbruk er en medvirkende årsak. Vel så viktig er det at skogbruket er en konkurranseutsatt næring som i stor grad er prisgitt svingninger i markedene. Dette er en avgjørende faktor for lønnsomheten, og derigjennom aktiviteten.

I likhet med skogindustrien blir skogbruket påvirket av økt konkurranse fra andre land og regioner. Importen av tømmer har økt samtidig som aktiviteten her hjemme er redusert. Treforedlingsindustrien har nå en importandel på hele 35–40  %. Også sagtømmer blir i økende grad importert. Møbel- og trevareindustrien importerer mer lauvtrelast. I 1994 importerte denne industrien lauvtrelast for 0,5 mrd kr, i all hovedsak treslag som også vokser i Norge.

Frem mot 1990 ble verdiskapingen holdt oppe til tross for fall i realprisene på tømmer. Økende avvirkning er den viktigste forklaringen på dette. På 1990-tallet har imidlertid avvirkningen gått ned, og sammen med fortsatt avtakende realpriser har dette bidratt til fall i produksjon og verdiskaping. Fra 1989/90 til 1995/96 falt eksempelvis avvirkningen fra 11,0 mill m3 til 7,8 mill m3 . Bruttoverdien av virket falt i samme periode fra 3,8 mrd kr til 2,6 mrd kr.

Investeringene vil normalt svinge noe i takt med avvirkningen det enkelte år. De siste 10 årene er investeringene redusert. Mange av skogbrukstiltakene er av meget langsiktig karakter, og invest­eringene har en rekkevidde over flere generasjoner. Stadig reduksjon av investeringene må nødvendigvis få konsekvenser for virkesressursenes kvalitet og mengde i fremtiden. Siden slutten av 1980-tallet er de langsiktige investeringene i skogkultur og skogsveier redusert med omkring 30  %. Det lave investeringsnivået har sammenheng med redusert hogst, men investeringene er redusert mer enn nedgangen i hogstkvantum skulle tilsi.

Tabell 5.2 Utviklingen i investeringer i skogkultur og skogsveier siste 10 år (mill faste kroner).

  1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997
Skogkultur 281 292 324 325 256 243 264 253 263 243
Skogsveier 272 306 290 301 323 246 214 186 170 152
Sum 553 598 614 626 579 489 478 439 433 395

Kilde: Landbruksdepartementet, Statistisk Sentralbyrå

Årsakssammenhengene er kompliserte. Departementets resultatkontroll viser at skogkulturen er blitt mindre intensiv og at det har skjedd markerte endringer i foryngelsesstrategiene de siste årene. Endringene ble særlig tydelige i begynnelsen av 1990-årene, da omfanget av skogplantingen sank dramatisk. Det er større interesse for og større omfang av naturlig foryngelse, men samtidig forsømmer mange skogeiere tilretteleggingen for ny foryngelse på for store arealer – opp mot av det årlige foryngelsesarealet. Det er spesielt urovekkende at kvaliteten på foryngelsen er dårlig også på de arealer som har størst produksjonspotensial.

Det er flere årsaker til at investeringene i veier avtar. Selv om investeringene i veier er langsiktige vil byggetidspunktet ofte bli tilpasset nær forestående avvirkning. Det er derfor naturlig at nedgangen i avvirkning de senere årene også fører til lavere investeringer i veier. Utbyggingen av hovedveinettet i de sentrale skogstrøkene på Østlandet er kommet relativt langt. Det er imidlertid registrert at gjennomsnittlig driftsveilengde er i ferd med å øke, etter en synkende tendens i mange år. Det betyr at mange eiere velger lengre terrengtransport fremfor veibygging. Dette kan svekke det økonomiske grunn­laget for eventuell veibygging på et senere tidspunkt, og innebære en omlegging i retning av et mer høstingspreget skogbruk – hogst uten påfølgende investeringer.

5.2.5 Store skogarealer lite aktuelle for skogbruk

En stadig større andel av skogarealet går ut av aktiv forvaltning. Deler av skogarealet vil normalt ikke være økonomisk drivverdig på grunn av vanskelig tilgjengelighet og høye driftskostnader. ­Andelen av slikt areal øker imidlertid etter som de økonomiske betingelsene for å drive skogbruk forverrer seg, og endringene i andelen av drivverdige arealer har derfor nær sammenheng med de ut­viklingstrekk som for øvrig preger skogbruket.

Totalt er det skog- og trekledde arealet 120  000 km2 . Av dette er ca 74  000 km2 produktivt i skogbruksmessig forstand. Anslaget over det økonomisk ikke drivverdige arealet har økt fra vel 9  000 km2 til 13  000 km2 fra 1986 til 1996. Med sikte på å få bedre oversikt over utviklingen, gjennomførte Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) på oppdrag fra departementet i 1997 mer konkrete beregninger. Disse viser at det økonomisk ikke drivverdige arealet er nærmere 20  % av det produktive skogarealet, i størrelsesorden 15  000 km2 .

Omfanget av teknisk/økonomiske nullområder varierer fra fylke til fylke, og det er skogreisingsdistriktene i Nord-Norge og Vest-Norge som relativt sett har mest areal som ikke kan drives lønnsomt ut fra dagens situasjon. Dersom forholdet mellom tømmerpris og kostnader fortsatt utvikler seg negativt, ligger det an til at ytterligere arealer vil bli vurdert som marginale. Utvikling i retning av et høyere kostnadsnivå i skogbruket kan på sikt føre til mer omfattende begrensning av trefored­lings­industriens innkjøpsområder i Norge, og en større importandel enn i dag. Avsetnings­vansker for massevirke vil følgelig kunne forsterke trenden i retning av at mer skogareal går ut av aktiv drift, hvis det ikke etableres lokale videreforedlingstiltak som kan motvirke dette.

5.2.6 Godt grunnlag for næringsutvikling i utmark

Marginalisering av skogområder har imidlertid bidratt til at andre goder fra skogarealene enn trevirke har fått større oppmerksomhet. Mange slike goder kan utnyttes økonomisk av de enkelte eiere alene, eller av flere eiere i fellesskap. I tillegg kommer kollektive goder som er knyttet til skogen som landskapselement eller økosystem, men som også kan være resultat av spesifikk tilrettelegging fra de enkelte eiere. Friluftslivsgoder, opplevelsesverdier, goder knyttet til biologisk mangfold m m, er eksempler på dette. Produksjon av andre goder og samfunnstjenester kan også gi grunnlag for inntekter på skogeiendommer.

Lokalt har produksjon av juletrær og pyntegrønt en viktig næringsmessig betydning.

For mange skogeiere har vilt- og fiskeressursene blitt en god inntektskilde, spesielt der bortleie av jakt og fiske er kombinert med et botilbud eller annen tilrettelegging.

Vurdert ut fra et større, normalt produktivt skogområde som forvaltes enhetlig med henblikk på viltressursene, vil verdien av inntektene fra skogeiernes egen jakt (kjøttverdi) og utleie uten større tilrettelegging kunne ligge i størrelsesorden 15–25 % av verdien av skogproduksjonen i det samme området. Legges verdien av utleie av fiske og andre omsettbare produkter til, kan inntektene bli større. I de mest marginale områdene for produksjon av trevirke kan sann­synligvis tilrettelagte jakt- og fisketilbud m m gi inntekter som konkurrerer med inntekter fra trevirke alene. Mange har likevel hatt overdrevne forventninger til slike inntekter, som i stor grad er avhengige av at organiseringen, tilretteleggingen, produktene og markedet stemmer overens.

En annen side ved dette er at det kan oppstå et konkurranseforhold mellom produksjon av trevirke og forvaltning av vilt, spesielt hjortevilt. Begrenset beiting på lauv i barskog under foryngelse kan ha en positiv effekt, ved at konkurrerende lauvvegetasjon holdes nede. Stor elgtetthet og høyt beitepress over tid kan imidlertid føre til store skader på skog under foryngelse. Dette gjelder spesielt på furumarker, men i de områder der bestandstettheten av elg er særlig høy er det også økende skader på gran. NIJOS har foretatt en vurdering av slike skader på ungskog som viser at 7,4  % av de grandominerte, 31,5  % av de furudominerte og 21,6  % av de lauvtredominerte bestandene hadde beiteskader av slikt omfang at det vil nedsette produksjonen eller kvaliteten på trærne.

Mange skogeiere og ansatte i skogadministrasjonen på fylkes- og kommunenivå er bekymret for utviklingen. Høy tetthet av hjortevilt medfører også store utfordringer i forhold til biologisk mangfold. I et bærekraftig skogbruk er hensynene til biologisk mangfold sentralt, og spesielt innslag av lauvtrearter i barskogen er holdt frem som et viktig miljøhensyn. Ved sterk og vedvarende beiting av hjortevilt kan forekomsten av arter som selje, osp og rogn – treslag med viktige økologiske funksjoner i barskog – bli sterkt redusert.

Fra myndighetenes side er det lagt vekt på å få en funksjonell administrasjon av jakt og fiske gjennom lokal forvaltning og lokale planer. Det er lagt opp til at vilt- og fiskeforvaltningen fra 2006, så langt det er hensiktsmessig, skal skje med kommunen som myndighet i første instans. Bestandsstørrelsen på elg skal effektivt kunne reguleres gjennom lokale driftsplaner, som er balansert med henblikk på vilt- og skog­produksjon. Så langt praktiseres dette ulikt i kommunene. Fordelene og ulempene ved høye bestandsstørrelser er ofte fordelt ulikt mellom skogeiere på grunn av elgens trekkmønster. Det kan f eks være store skogskader i områder der grunneierne ikke har vesentlige inntekter av elgjakt.

Bygdeturisme og utmarksnæring har i flere år vært et satsingsområde i landbrukspolitikken, og det er også satt inn økonomiske virkemidler på dette feltet. Det institusjonelle rammeverket forvaltes imidlertid av ulike myndigheter, og i koordineringen av satsingen på næringsutvikling i utmark er det klare forbedringsmuligheter, bl a ved samordning av interesser gjennom driftsplaner som tar hensyn til både grunneiere og friluftsinteresser. Samlet sett ligger det store muligheter på dette området, men en mer profesjonell forvaltning og utnytting av ressursene – innenfor en miljømessig forsvarlig ramme – krever bedre organisering blant grunneiere, videreutvikling av lov- og regelverk og forbedring av den offentlige kontroll- og tilretteleggings­funksjonen.

5.2.7 Utviklingen i miljøarbeidet

De største miljøutfordringene er knyttet til de arealer der det drives et næringsmessig skogbruk. Både målene og virkemiddelbruken er de siste årene tilført en mer konkret miljødimensjon. Utviklingen fra endringene i skogbruksloven i 1976 til UNCED i 1992, samt den omfattende miljøinnsatsen senere på 1990-tallet, har i stor grad bidratt til å forsterke skogpolitikkens miljøprofil og forbedre de praktiske miljøtilpasningene i skogbruket.

Debatten om bynært skogbruk

Debatten om skogbruk rundt Oslo har vært viktig for denne utviklingen. Skogområdene rundt Oslo ble underlagt restriksjoner ut fra friluftslivs- og naturvernforhold gjennom forskrift etter skog­bruks­loven §  17  b, etter at skogbruksloven ble endret på midten av 1970–tallet. Erfaringene som er høstet med miljøarbeidet i disse skogområdene har vært viktige for integreringen av miljøbestemmelser i regelverket knyttet til de skogpolitiske virkemidlene.

NOU 1989:10 Flersidig skogbruk

Skogbrukets forhold til naturmiljø og friluftsliv ble bredt gjennomgått i NOU 1989:10 Flersidig skogbruk. De tiltakene som ble foreslått i denne utredningen er senere gjennomført. Den har vært et viktig fundament for videreføringen av skogbrukets sektoransvar for miljø, i tråd med St meld nr 46 (1988 – 89) om miljø og utvikling og senere St meld nr 58 (1996 – 97) om miljøvernpolitikk for bærekraftig utvikling. Miljødimensjonen i skogpolitikken kom også sterkt til uttrykk i St prp nr 8 (1992 – 93) om landbruk i utvikling, gjennom større vekt på sektoransvaret for miljø, biologisk mangfold og prinsipper for bærekraftig utvikling. Etter NOU 1989:10 har integrering av miljøbestemmelser i regelverket vært en prioritert oppgave. Departementet har revidert de fleste forskrifter til skogbruksloven samt tilskuddsforskriftene, og styrket informasjonsarbeidet både mot forvaltningen og skogbrukets utøvere.

Nye miljøkrav

Til tross for endringene i skogpolitikken og skognæringens egen innsats, har det også ut over 1990-tallet vært en sterk fokusering på negative effekter av skogbruk, spesielt på biologisk mangfold. Natur- og miljøvernorganisasjoner – og i økende grad markedsaktører og forbrukere – stiller stadig større miljøkrav til skogbruket. I mange sammenhenger har disse kravene ført til usikkerhet blant skogeiere og i skogoppsynet. Dette skyldes dels frykten for konsekvensene av forslagene, dels at det i noen tilfeller har vært uklart hva slags kunnskap og vitenskapelig grunnlag kravene er bygd på, og dels at skogbruket har følt at det har vært stor avstand mellom kravene fra organisasjonene og de bestemmelser som er nedfelt i lov- og regelverket.

Utvikling i retning av sterkere lovmessig og kunnskapsmessig forankring av miljøarbeidet

Myndighetenes arbeid med sikte på bedre miljøhensyn i skogbruket har hatt en sterk forankring i tilskuddsregelverket. Ved tildeling av tilskudd er det anledning til å sette vilkår for gjennomføringen av de enkelte tiltak. Slike vilkår kan bl a være knyttet til de miljøverdier som berøres av det planlagte tiltak. Fra begynnelsen på 1990-tallet har det imidlertid vært et fall i de samlede bevilgninger til skogbruk over statsbudsjettet og Landbrukets utviklingsfond (LUF). Departementet har derfor i de senere år lagt større vekt på å utnytte de muligheter skogbrukslovens bestemmelser gir i miljøsammenheng. I denne sammenheng har departementet bl a gitt retningslinjer for praktisering av skogbrukslovens bestemmelser i områder med spesielle miljøverdier for å skape større klarhet omkring skogeiers frihet, ansvar og plikter. Videre er flere av miljøbestemmelsene i forskriftsverket konkretisert og innskjerpet. Ved revisjon av forskriften for skogbehandling og skogsdrift i skogområdene rundt Oslo ble det innført meldeplikt for hogst, og foretatt en omfattende gjennomgang med sikte på å sikre bedre miljøhensyn. Tilsvarende er det gjennomført en revisjon og innskjerping av meldepliktbestemmelsene knyttet til hogst i vernskog. Også når det gjelder veibygging er det foretatt innstramminger av regelverket. Fylkesmennene og kommunene har i større utstrekning enn tidligere utnyttet bestemmelsene i skogbruksloven og regelverket for øvrig. Dette er bl a tilfelle i Midt-Norge, der det har vært en meningsbryting og til dels konflikter knyttet til vern og bruk av kystbarskogen, som på grunn av klimaet har et spesielt biologisk mangfold.

Med sikte på å klargjøre miljøprofilen og presisere miljøbestemmelsene i virkemidlene, ble et utkast til en ny forskrift, hjemlet i skogbruksloven, om miljøtilpasninger i skogbruket sendt til høring ved årsskiftet 1997/98. Høringen og Regjeringens konklusjon er omtalt nærmere i Kap. 8.5.6

Departementet har også satt i gang nye kompetansetiltak på miljøområdet. Det er satt i gang et omfattende prosjekt knyttet til miljøregistreringer for henholdsvis biologisk mangfold og kulturminner, det er utviklet en egen ordning med tilskudd til biotopskjøtsel, og det er utviklet et bredt kurstilbud knyttet til skogbrukets ulike miljøutfordringer.

Samarbeidsprosjektet Levende Skog

Økt fokus på miljøspørsmålene bidrog videre til at skogsektoren i 1994 tok initiativ til et omfattende prosjekt som fikk navnet Levende Skog. Dette prosjektet hadde som formål å skape tillit til at det norske råstoffet produseres på en bærekraftig måte. Prosjektet har på en konstruktiv måte samlet en rekke aktører i skogsektoren og miljøvern­organisasjoner m fl til utvikling av en felles plattform. Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet har deltatt i prosjektet, og bidratt til finansiering av arbeidet. Samlet sett har det offentlige bidratt med ca 50  % av prosjektets samlede budsjett på omkring 30 mill kr. Prosjektet ble avsluttet høsten 1998, og resultatene fra prosjektet er publisert i flere rapporter. Et av hovedresultatene fra prosjektet er et sett med standarder (retningslinjer) for bærekraftig skogbruk. Prosjektet har utarbeidet 25 utredninger som grunnlag for endelig utforming av standardene. Disse standardene er også grunnlag for arbeidet med den praktiske utformingen av et sertifiseringsopplegg, jf Kap 7.3.1.4. Prosjektet har også fokusert på kommunikasjon med grupper utenfor skogbruket, og økt satsing på kurs og opplæringstiltak i skogbruket.

Boks 5.9 Levende Skog

Samarbeidsprosjektet Levende Skog ble etablert i 1995 som et bredt anlagt prosjekt for et bærekraftig skogbruk i Norge. Det ble avsluttet i 1998. Prosjektets mål var å bidra til norsk og internasjonal tillit til at skogindustrien i Norge har basis i et bærekraftig og miljøvennlig skogbruk, med evne og vilje til langsiktig ressursforvaltning.

Prosjektet hadde en total kostnadsramme på 30 mill kr. Skogeiersiden og industrien dekket 25 % hver, mens myndighetene ved Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Statens Landbruksbank og Norges forskningsråd til sammen har dekket 50 %. Styringsutvalget i prosjektet bestod av representanter fra skog­eier­organisasjonene, treforedlings- og trelastindustrien, Fellesforbundet, Statskog SF, Land-bruksdepartementet og Miljøverndepartementet. WWF Verdens naturfond, Norges naturvernforbund, Friluftslivets fellesorganisasjon, Friluftsrådenes landsforbund, Forbrukerrådet, Skogbrukets Kursinstitutt, Det norske Skogselskap og Jenter i skogbruket m fl bidrog aktivt til prosjektarbeidet. En egen vitenskapskomite ble opprettet til støtte for gjennomføringen av prosjektet. I tillegg ble det lagt vekt på samråd og medvirkning, bl a gjennom et rådgivende organ med representanter fra 200 organisasjoner, forvaltningsorganer og institusjoner.

Prosjektet har arbeidet med markedsspørsmål. Som et ledd i dette ble det etablert et markeds­forum, og gjennomført et brukerstyrt forsknings- og utviklingsprosjekt knyttet til holdningsundersøkelser i markedene. I tillegg har prosjektet vært engasjert i et internasjonalt samarbeid for å skaffe bedre oversikt over hvordan konkurrerende industri, materialer og produkter blir profilert i

markedene. Dette arbeidet har bl a hatt koblinger mot FAO/ECE.

En hovedutfordring for Levende Skog var å komme frem til kriterier, indikatorer og standarder (retningslinjer) for et bærekraftig skogbruk. Levende Skogs sett med kriterier og indikatorer tar utgangspunkt i det opplegget Norge har sluttet seg til gjennom arbeidet knyttet til ministerkonferansene for beskyttelse av Europas skoger. Det ble utført et omfattende utredningsarbeid i et av delprosjektene (DP2) med sikte på å vurdere behovet for standarder på i alt 25 områder. Etter drøfting mellom de ulike organisasjonene i DP2 ble det oppnådd enighet om et sett med standarder i mars 1998. Disse standardene danner det faglige grunnlaget for arbeidet i et eget sertifiseringsutvalg som ble opprettet i tilknytning til Levende Skog sommeren 1997. Levende Skog har også vært den norske samarbeidspartneren i et nordisk sertifiseringsprosjekt.

Parallelt med utredningsarbeidet knyttet til bærekraftig skogbruk gjorde prosjektet en bred innsats i forhold til kunnskapsoppbygging og informasjon. Dette omfatter dels for­skning og utvikling, og dels informasjon og kursvirksomhet rettet mot skogeiere, skogsarbeidere og skogbruksfunksjonærer, basert på bl  a kursserien Biologisk mangfold i skog. Også industriens salgs- og markedspersonell har vært målgruppe i kompetanse­oppbyggings­arbeidet. Prosjektet har også i 1998 utviklet et nytt kurstilbud som sikter mot å gjøre de anbefalte standardene kjent i skogbruket. Prosjektet har videre produsert et stort antall nyhetsbrev, fakta­ark og rapporter, som er distribuert både nasjonalt og internasjonalt.

Behov for nye grep i miljøsammenheng

Både for skogoppsynet og næringen har arbeidet med miljøspørsmålene på en positiv måte bidratt til større bevissthet omkring de økologiske sammenhengene i skognaturen. Miljøarbeidet er imidlertid ressurs- og arbeidskrevende. Det er derfor nødvendig å finne en riktig balanse mellom konkrete reguleringer på den ene side og et mer mål- og rammestyrt opplegg på den annen. Det er også viktig å finne en riktig avveining mellom det offentliges ansvar og det private ansvaret som næringen må ivareta. Samlet sett er det mye som taler for større vekt på målrettet informasjon, kunnskaps- og kompetanseoppbygging som har basis i et klart regelverk og dokumenterbare kontrollrutiner.

5.2.8 Nye utfordringer for skogoppsynet og veiledningstjenesten

Utviklingen, både rent skogbruksmessig og på miljøområdet, stiller skogoppsynet og veiledningstjenesten overfor store utfordringer. Endringer i bruksmønsteret og færre brukere med heltids engasjement i jord- og skogeiendommene innebærer i prinsippet at det blir langt vanskeligere å nå skogeiere både med informasjon og kompetanseoppbyggende tiltak. Konsekvenser av dette kan være en mer tilfeldig ressursforvaltning, og større problemer med gjennomføring av en helhetlig skogpolitikk. En eiendomsstruktur med mange små eiendommer krever i utgangspunktet relativt høy økonomisk og ressursmessig innsats i forhold til en situasjon der skogeiendommene i større grad er grunnlag for heltids sysselsetting. Behovet for å stimulere til samarbeidsløsninger og arbeidskraftorganisering øker med redusert eiendomsstørrelse.

5.3 Høye transportkostnader fra skog til industri

Boks 5.10 Transporten av tømmer og ferdigprodukter er kostbar

  • transportkostnadenes relative andel av de totale kostnadene for skogsektoren er økende

  • skogsektorene i Sverige og Finland har vesentlig lavere transportkostnader enn den norske

  • transportleddet er sårbart for endringer i retning av høyere avgiftsnivå

  • norsk massevirke er i mange områder et lite konkurransedyktig alternativ på grunn av de høye transport­kostnadene

  • transportplanlegging og høy standard på privat og offentlig veinett er viktige utfordringer.

5.3.1 Transportbruk og transportkostnader i skogsektoren

Skogsektoren er en av de største transportbrukerne på fastlandet. Transportkostnadene utgjør ca 20  % av driftskostnadene i skognæringen. Kostnadskomponentene er dels knyttet direkte til transport på veiene, og dels til offentlige reguleringer og avgiftspolitikk.

Transportbrukernes fellesorganisasjon (TF) har anslått verdien av transporttjenester for skogbruk og skogindustri til 2,7   mrd kr i 1994, hvorav 850   mill kr var knyttet til innenlandske transporter. De utenlandske transportene er vesentlig knyttet til transport av ferdigvarer, mens de innenlandske i hovedsak er knyttet til råvaretransporter. Data fra TF viser at transportert kvantum var 9   % høyere i 1994 enn i 1982, og at transportkostnadenes andel av totalkostnadene har økt i samme periode. Dette skyldes strukturendringer i industrien og økte transportavstander. Bilen er viktigst for de innenlandske transportene, mens båt er viktigst for de utenlandske transportene.

Tabell 5.3 Relativ fordeling av transportkostnader på hovedtransportmidler.

  Transportmiddelfordeling (%)
Bil Bane Båt Sum
Innenlandske transporter 72 18 10 100
Utenlandske transporter 17 6 77 100
Totalt 33 9 58 100

Kilde: Transportbrukernes fellesorganisasjon.

Virkestransport i Norge i forhold til i Sverige, Finland og EU

Virkestransporten med bil koster i Norge ca 600 mill kr årlig, og i følge TF er denne ca 35  % dyrere enn tilsvarende i Sverige. De faktorer som skaper denne forskjellen er hovedsakelig kjøretøybestemmelser, dieselavgifter og jernbanedrift.

Sverige og Finland tillater 60   tonn totalvekt og 24   m lengde, mens Norge opererer med 50   tonn og 22   m lengde for tømmerbiler. De generelle kjøretøybestemmelsene i EU innebærer begrensninger til 40 tonn totalvekt og 18,75   m vogntoglengde, men Sverige og Finland har unntak begrunnet i skognæringens betydning.

Transportkostnadene i Norge er spesielt for massevirke høye også i tradisjonelle skogstrøk. Analyser utført av TF viser at i 1996 var 38   % av det norske massevirket levert industritomt dyrere enn massevirke importert fra Russland. Dette gjelder massevirke fra 185 kommuner, hvorav flere sentrale skogkommuner. Kostnader knyttet til transport er viktig i dette bildet. Norsk skogbruk er imidlertid en mer stabil virkesleverandør for innenlandsk industri, noe som er en sikkerhet for fortsatt avsetning av massevirke. Med sikrere og mer stabile rammebetingelser på leveranser fra østeuropeiske land vil disse kunne bli sterke konkurrenter for norsk virke.

Forventet utvikling fremover

En utvikling mot færre og større enheter i skogindustrien vil medføre lengre transportavstand og dermed økt transportarbeid og større transportkostnader, spesielt for råvaretransporten. Det er grunn til å forvente at også transportkostnadenes andel av de samlede kostnader vil fortsette å øke.

Transport har også negative miljømessige sider knyttet til utslipp, støy, veislitasje m m. Dette er bl  a en begrunnelse for innføring av CO2 -avgifter på drivstoff. Analyser fra TF viser imidlertid at det vil være begrensete miljømessige gevinster å hente ved ytterligere CO2 -avgifter. Disse analysene viser at selv om dieselavgiften øker med 100 %, vil bare ca 2,5 % av transportert tømmermengde kunne flyttes fra vei til jernbane. Reduksjonene i CO2 -utslipp vil bli små, ca 3 000 tonn. Transportkostnadene for næringen vil imidlertid øke med ca 12 %, tilsvarende ca 120 mill kr. Skjerpede kontroller og utslippskrav til kjøretøy er allerede i dag sentrale virkemidler i miljøpolitikken innen transport i hele EØS-området. Det er grunn til å forvente større oppmerksomhet om de miljømessige sidene ved transport fremover.

5.3.2 Kjøretøybestemmelser og flaskehalser i veinettet

Det er utbygd et skogsbilveinett på ca 45  000 km. Skogsbilveiene bygges i dag med et akseltrykk på 10   tonn. Selv om en del av de eldre skogsbilveiene ikke tilfredsstiller dagens krav til standard, er det i første rekke deler av det offentlige veinettet som skaper de største begrensningene for en rasjonell virkestransport.

Transportbrukernes fellesorganisasjon (TF) har siden først på 1990-tallet gjennomført fylkesvise transportanalyser for de fleste fylker. Formålet har vært å beregne nytteverdien av et bedre offentlig veinett, og bidra til en best mulig prioritert forsterkning av veinettet ut fra skogsektorens transportbehov. Undersøkelsene viser at det har skjedd en betydelig forbedring av det offentlige veinettet frem mot 1997. I 1992 var det årlige gevinstpotensialet for slike flaskehalsutbedringer på ca 170   mill kr. I 1997 var tilsvarende potensial redusert til 50   mill kr.

Det er de statlige myndighetene som utarbeider retningslinjer for klassifiseringen av det offentlige veinettet. Innenfor disse retningslinjene er det de lokale myndighetene, fylkeskommunene og kommunene som avgjør hvordan en fylkesvei eller kommunal vei klassifiseres. Det vil også være disse som må bære kostnadene ved en omklassifisering.

Oppheving av telerestriksjonene i 1995, sammen med utbedringer og administrativ oppskriving av riks- og fylkesveier, har eliminert mange flaskehalser. Fjerning av telerestriksjonene er i stor grad gjort administrativt, og ikke som følge av fysisk opprusting. På grunn av manglende vedlikehold gjennom flere år er mange fylkesveier i dårlig forfatning. De kommunale veiene har i mange områder blitt den største flaskehalsen i arbeidet med å redusere transportkostnadene. For mange kommunale veier er det ikke fysiske begrensninger som er årsaken til at den enkelte vei ikke kan transporteres med tungt utstyr. Ofte kan slike veier derfor oppskrives administrativt. For skognæringen er det viktig at disse veiene ses i sammenheng med det øvrige veinett. Det er ønskelig at kommunale myndigheter vurderer om deler av det kommunale veinettet kan oppgraderes eller oppskrives slik at det tillater samme aksellast og totalvekt som riks- og fylkesveiene som det har direkte forbindelse med. Det bør belyses hvilke økte ressurser til utbedringer og vedlikehold en slik oppskriving vil medføre. Ressursbruken bør holdes opp mot nytten tiltaket vil gi. For en del bruer med redusert aksellast og totalvekt er det nødvendig med fysiske utbedringer. Nødvendige utbedringstiltak kan ofte gjennomføres uten store kostnader. Slike tiltak kan være aksellastbegrensning i stedet for totalvektsbegrensning på korte bruer, og innsnevring til én kjørebane på bruer for å oppnå høyere tillatt aksellast og totalvekt.

Ifølge Vegdirektoratet vil næringslivets besparelser være opptil to ganger større enn det offentliges utgifter til årlig vedlikehold, renter og avskrivninger på de bruer som må bygges om på fylkesveinettet, jf St meld nr 37 (1996 – 97) om norsk vei- og trafikkplan 1998 – 2007. En eventuell utbedring av fylkesveinettet må skje etter fylkeskommunale prioriteringer. Det er viktig at samfunnets totale kostnader og gevinster belyses ved gjennomføring av nye prosjekter. Ved årsskiftet 1997/98 tilfredsstilte 93 % av riksveiene 10 tonn aksellast, mens tilsvarende tall for fylkesveiene var 44   %. For de kommunale veiene finnes det ingen slik samlet oversikt over tillatt aksellast.

5.4 Nye utfordringer for industriell utnyttelse av trevirke

Boks 5.11 Hovedutfordringene for industriell utnyttelse av trevirke er at:

  • internasjonaliseringen, med store fusjoner og oppkjøp, påvirker norsk skogindustri

  • konkurransen er økende mellom ulike foretak, og det blir tettere koblinger mellom produsent og forbruker

  • konkurransen er økende mellom ulike skogprodukter, og mellom skogprodukter og andre materialer som f eks plast, stål og betong

  • miljø- og ressursrelaterte krav blir sterkere og stadig viktigere.

Internasjonalt er skogindustrien preget av omfattende fusjoner og oppkjøp, spesielt innen treforedling. Norsk skogindustri påvirkes av sine internasjonale omgivelser, og den internasjonaliseringen som foregår er en utfordring for den norske indu­stristrukturen.

Med dagens nivå på avvirkningen er norsk skogindustri avhengig av å importere råstoff, samtidig som eksport av skogprodukter er avgjørende for lønnsomheten. Eksempelvis eksporteres ca 35   % av trelastindustriens produksjon, og 85–90   % av treforedlingsindustriens produksjon. Vesentlige deler av denne eksporten går til EU-land.

Tabell 5.4 Hovedtall for skognæringene 1995. Verdier i mill kr.

  Nærings-kode Sysselsatte, 1995 Bedrifter, 1995 Bruttopro-duksjons-verdi Brutto- produkt
Skogbruk 2302 5 400 4 077 3 370
Trelast-/trevareindustri 2320 16 200 959 15 106 4 242
Saging, høvling og impregnering 23201 6 000 297 7 011 1 587
Produksjon av finér, sponplater, trefiberplater m m. 23202 1 500 23 1 438 443
Produksjon av monteringsferdige hus og bygningsartikler 23203 7 600 503 5 933 1 948
Produksjon av treemballasje og andre trevarer 23204 1 100 136 724 264
Treforedling 2321 10 900 115 23 344 7 223
Produksjon av papirmasse 23211 2 300 18 6 555 1 874
Produksjon av papir og papp 23212 4 900 21 12 345 3 909
Produksjon av varer av papir og papp 23213 3 700 76 4 444 1 440
Sum skognæringer 32 500 42 527 14 835

Kilde: Statistisk sentralbyrå

5.4.1 Utviklingen i markedene for skogprodukter

Utviklingen og konjunktursvingningene i de internasjonale markedene er viktig for skogindustrien. Konkurransen er sterk mellom ulike skogprodukter og mellom skogprodukter og andre typer materialer. Produsenter av f eks plast, stål og betong har kunnet dra fordeler av strukturelle og strategiske tilpasninger. Samtidig har etterspørsel etter kundetilpassete produkter, kvalitet og utforming, og preferanser for materialer med mest mulig homogen kvalitet og spesielt lavt vedlikeholdsbehov, i sum gått i favør av slike materialer. Bevisste kunder fører til at industrien i større grad må forholde seg til og knytte seg nærmere opp mot markedet. Markedskompetanse er derfor en stadig viktigere konkurransefaktor. Satsing på sluttbrukermarkedet stiller store krav til organisering av produksjon og distribusjon. Det er en utfordring å finne frem til effektive organisasjonsformer. I dette ligger å etablere nettverk mellom skogbruk, industribedrifter og markedsaktører, og etterspørre og utnytte forsk­nings- og utviklingsarbeid.

Krav til en bærekraftig utnyttelse av ressursene har gitt nye utfordringer til skogindustrien. Kravene finnes både i form av offentlig fastsatt regelverk og i form av krav fra sluttbrukere. For leverandører av trevirke gir dette seg utslag i miljøkrav både fra omsetningsledd og industriforbrukere av tremateriale. Foruten å stille krav til selve industrivirksomheten, knytter kravene seg til måten skogressursene forvaltes på. Utviklingen gir grunn til å forvente at kravene vil bli forsterket, samtidig som kompleksiteten i disse vil bli større.

Antall omsetningsledd er redusert og det er utviklet mer direkte kommunikasjon mellom leverandører og sluttbrukere. Sentralt styrte kjeder har økt sine markedsandeler og medvirket til at makt er blitt flyttet fra produsent til handelsledd. For produsentene medfører dette nye utfordringer knyttet til fleksibilitet, frekvens og kapasitet i leveransene. For mange leverandører kan det derfor være ønskelig å redusere antall markedssegmenter og antall geografiske markeder. En utvikling mot færre og større sluttbrukere vil samtidig innebære krav eller ønsker om å betjene en og samme kunde, og at leverandøren kan være i stand til å øke sine leveranser i takt med kundens ekspansjon. Krav om å kunne betjene kundene gjennom direkteleveranser vil kunne gi fordeler for produsenter som har inngått strategiske allianser, eller som tilhører større eierkonstellasjoner

5.4.2 Utviklingen i skogindustrien

Samlet bruttoprodukt for skogsektoren var i 1997 på 12,1 mrd kr. Dette utgjør, sett i forhold til ­Fastlands-Norge, 1,6   % av brutto nasjonalprodukt (BNP) og 1,8   % av sysselsettingen (33  000 normalårsverk). Herav hadde skogbruket et bruttoprodukt på 2,3 mrd kr og sysselsatte 5  400 årsverk. Sektorens andel av landets samlede verdiskaping og sysselsetting har vært jevnt fallende de siste 30 årene. I 1962 var næringenes andel av BNP 4,1   %, og andelen av samlet sysselsetting 5,1   %. Det ble i 1997 eksportert skogindustriprodukter for ca 13,7   mrd kr.

Tabell 5.5 Utenrikshandel 1997, mill kr.

  Import Eksport
Trevarer 4869 2923
Treforedlingsprodukter 6487 10811
Sum skogprodukter 11356 13734

Kilde: Statistisk sentralbyrå

En vesentlig årsak til at skogsektoren har tapt andeler av sysselsetting og BNP er veksten i andre næringer. Men også skognæringenes sysselsetting, og i noen grad realverdien av verdiskapingen, har hatt en fallende tendens. I forhold til andre primær- og sekundærnæringer har skogsektoren, bortsett fra treforedling, hatt en mer negativ utvikling i sysselsetting og verdiskaping.

Figur 5.2 Endring i realverdien av primær- og sekundær­næringenes
 bruttoprodukt fra 1978–82 til 
 1993–97 (%).

Figur 5.2 Endring i realverdien av primær- og sekundær­næringenes bruttoprodukt fra 1978–82 til 1993–97 (%).

Kilde: Østlandsforskning

Figur 5.3 Endring i sysselsetting fra 1978–1997 i primær-
 og sekundærnæringer (%).

Figur 5.3 Endring i sysselsetting fra 1978–1997 i primær- og sekundærnæringer (%).

Kilde: Østlandsforskning

Realprisene på de ulike skogproduktene falt betydelig fra 1978 til 1997. Analyser fra Østlandsforskning viser at tilpasningen til endrede rammebetingelser har vært ulik for de forskjellige skog­næringene. I forhold til skogbruket og trelast- og trevareindustrien har treforedlingsindustrien kompensert dette bl a gjennom en betydelig endring i volumproduksjon og dreining mot bedre betalte produkter.

5.4.2.1 Treforedlingsindustrien

Treforedlingsindustrien har tradisjonelt vært avtaker for det tømmer som ikke har vært egnet til trelastproduksjon. Skogeiernes eget engasjement for å skape varige avsetningsforhold for dette virket er en av årsakene til oppbyggingen av norsk treforedlingsindustri, bl a ved opprettelsen av Nordenfjeldske treforedling, senere Norske Skogindustrier. De ulike foretaksenhetene i norsk treforedlingsindustri har i dag i liten grad overlappende produktspektre, og den interne konkurransen innenlands har de senere år blitt mindre, bl a på grunn av fusjoner og oppkjøp. Utviklingen internasjonalt, med dannelsen av store internasjonale enheter, har gitt norsk treforedlingsindustri nye utfordringer. Kravet til omstillingsdyktighet har endret seg, og det fokuseres nå i større grad på markedsmulighetene. Samtidig har den teknologiske utviklingen bidratt til økte stordriftsfordeler i produksjonen. Restrukturering mot færre og større anlegg er en av effektene. 77 % av sysselsettingen var i 1995 knyttet til bedrifter med mer enn 100 ansatte.

Volumproduksjonen av papirmasse, papir og papp har økt jevnt siden 1960-tallet med en sterk vekst de senere år. I samme periode har foredlingsgraden vært økende, noe som kan illustreres ved at industrien i 1970 eksporterte 980  000 tonn papirmasse mens omfanget i 1997 var 520  000   tonn. Produksjonen av papir og papp har samtidig økt fra 1,4   mill tonn til 2,2   mill tonn. Denne utviklingen innebærer også at produksjon av masse i langt større grad enn tidligere er et integrert ledd i papirfabrikkenes virksomhet.

Utviklingen har ført til at mange produkter har falt fra, og det har i stor grad skjedd en konsentrasjon om produksjon av treholdig trykkpapir basert på energikrevende prosesser der nesten alt råstoffet kommer til nytte. Norge er i internasjonal målestokk blitt en relativt betydelig eksportør av avis- og magasinpapir.

Innblanding av returfiber er i mange sammenhenger ønskelig, f eks ut fra miljømessige hensyn. Økende krav om dette er imidlertid en strukturell utfordring for treforedlingsindustrien. Slike krav vil innebære konkurransefortrinn for bedrifter som er lokalisert nær befolkningssentra der returpapiret oppstår. Den fordel som norske bedrifter har hatt ved å være nær det tradisjonelle råstoffet kan derfor tenkes å avta. Gjennom økt bruk av returpapir som biobrensel kan denne virkningen svekkes.

Statskraftkontraktene

For store deler av treforedlingsindustrien er kraft en betydelig innsatsfaktor. Over halvparten av kraftforbruket i treforedlingsindustrien dekkes gjennom langsiktige kontrakter med Statkraft SF på politisk fastsatte vilkår. Disse kontraktene, andre langsiktige kontrakter og egenprodusert kraft, ivaretar industriens behov for forutsigbare kraftleveranser og kraftpriser.

Statskraftkontraktene til kraftkrevende industri og treforedlingsindustrien utløper i årene fra 2004 til 2010. Regjeringen legger vekt på at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår, og at industriens fremtidige kraftvilkår blir avklart i god tid før de eksisterende kontraktene løper ut. Regjeringen legger opp til å fremme en proposisjon om industriens langsiktige kraftkontrakter i løpet av stortingssesjonen 1998–99.

Vilkårene for statskraftleveransene kan ikke ses løsrevet fra den øvrige kraftforsyningen. Den generelle kraftbalansen er også viktig for industriens muligheter til å skaffe seg annen kraft i markedet. Regjeringen arbeider med en melding om energipolitikken. Det er tatt sikte på å legge denne meldingen frem for Stortinget våren 1999.

Noen bedrifter ønsker å basere sine fremtidige kraftleveranser på forretningsmessige avtaler i stedet for nye kontrakter på vilkår bestemt av Stortinget. Norske skog har bl a inngått avtale med Statkraft SF om leveranse av kraft på forretningsmessige vilkår frem til 2020.

5.4.2.2 Trelast- og trevareindustrien

Norsk trelast- og trevareindustri er med sin store andel av små og mellomstore bedrifter viktig for å sikre verdiskaping i mange distrikter og lokalsamfunn. Sagtømmer står for 65–70 % av inntektene til skogbruket, og avsetningsmulighetene for dette virket er av avgjørende betydning for aktivitetsnivået.

Trelastproduksjonen har i de siste 20 årene vært stabil på omkring 2–2,5   mill m3 . Samtidig har det vært en markert utvikling mot færre og større bedrifter. Omstruktureringen har gitt seg utslag i at størstedelen av produksjonen i dag er samlet hos noen få, større eiergrupperinger. Samtidig har det foregått en opprusting og modernisering av de gjenværende bedriftene, og den samlede kapasiteten er i dag langt større enn produksjonen tilsier. Verdiskapingen har ikke økt som følge av dette, men falt noe fra nivået på 1970-tallet. Trelastindustrien har ikke som treforedlingsindustrien klart å motvirke fall i realprisene på produktene og økning i prisene på innsatsfaktorene.

Som det fremgår av Tabell 5.4 er det produksjon av monteringsferdige hus og bygningsartikler som har flest bedrifter og sysselsatte og størst verdiskaping målt som bruttoprodukt. Det er likevel denne produksjonen som har opplevd størst nedgang i verdiskaping. Nedgangen har hovedsakelig skjedd i ferdighusproduksjonen, og må ses i sammenheng med endringer i ferdighusmarkedet. Dagens ferdighus produseres i mindre grad på fabrikktomt, men er mer fleksible og settes i stor grad opp fra grunnen på byggeplassen. Det må derfor antas at mye av tapt verdiskaping og sysselsetting i denne produksjonen vil kunne finnes igjen som økning i bygg- og anleggssektoren.

Økt bruk av returfiber og liten interesse for massevirke av furu i treforedlingsindustrien kan ha negative konsekvenser for denne industrien, både ved at tilgangen på ordinært sagtømmer blir redusert og ved økte problemer med avsetning av industriflis som står for en vesentlig del av trelastindustriens inntekter. En utfordring for trelastindustrien vil da bli å utnytte deler av massevirket til trelastproduksjon. Større innslag av tømmer fra kulturskog vil stille trelastindustrien overfor nye utfordringer når det gjelder egenskapsforbedringer, produktutvikling og produkttilpasning. Videre ligger det en utfordring i å gjøre tre som materiale markedstilpasset og konkurransedyktig sammenlignet med andre materialer.

5.4.3 Bioenergi

Biobrensel har en sentral plass i den norske energiforsyningen, og stod i 1995 for en tilført energi på 13,1 TWh. Av dette utgjorde ved, avlut og treavfall ca 11,5 TWh. Biobrensel stod samme år for 7,4  % av det totale stasjonære sluttforbruket av energi. Biobrenselbruken har økt fra 5,2 TWh i 1976. Denne økningen har i hovedsak skjedd i treforedlingsindustrien og i fjernvarmeproduksjon (avfallsforbrenning), mens bruken i trelast- og trevareindustrien har holdt seg relativt stabil. Omlegging av bioenergibruken til mer energieffektive former kan være en betydelig ressurs. Produksjon og bruk av biobrensel kan være et bidrag til å øke lønnsomheten i skogsektoren fremover.

Biobrensel fra skogbruket

Biobrensel fra skogbruket har i Norge tradisjonelt vært knyttet til ved. Salg av ved til brensel har i de senere årene vært i størrelsesorden 400   000 – 450   000   m3 . I tillegg kommer ved til eget forbruk og salg av ved som faller utenfor den offisielle statistikken. Samlet avvirkning av ved til salg og eget forbruk er omkring 2–2,5 mill m3 . Etterspørselen etter biobrensel i annen form, som f eks i form av flis, vil øke i årene fremover. Derved kan større ressurser som f eks kvister og topper m m utnyttes, slik det allerede er gjort i f eks Sverige. Med endrede energipriser er det et marked for slik biobrensel i uforedlet eller foredlet form. Tilbakeføring av næringsstoffer er et tilleggsmoment som det må tas tilstrekkelig hensyn til i videreutviklingen av dette markedet.

Biobrensel i skogindustrien

En stor del av biobrenselforbruket er knyttet til skogindustrien. I 1995 hadde denne et sluttforbruk av biobrensel på 4,8 TWh. I trelastindustrien dekker biobrensel 78   % av energiforbruket. Dette er hovedsakelig gjennom forbrenning av bark og annet avfall. Denne varmen benyttes både til oppvarmingsformål og til tørking av trelast. Bioenergi står for 29   % av treforedlingsindustriens stasjonære energiforbruk. Utvinning av avlut i celluloseproduksjon, og større behov for termisk varme, fører til større relativ tilgang, og større behov og forbruk av biobrensel, mens produksjon av mekanisk masse krever mer innsats av elektrisk energi. I forhold til svensk treforedlingsindustri er den norske vesentlig basert på mekanisk masse og har således lavere tilgang på og behov for biobrensel, men samtidig større elektrisitetsbehov og forbruk. Dette forklarer den relativt større forbruksandelen bioenergi i svensk treforedlingsindustri.

Bioenergi i den samlede energiforsyningen

Bioenergi kan bidra til å gjøre den norske energiforsyningen mindre avhengig av vannkraft. Samtidig kan økt bruk av bioenergi være et billig alternativ til nettinvesteringer der kapasiteten lokalt eller regionalt er i ferd med å bli en minimumsfaktor. Teknologisk utvikling har gjort bioenergi aktuell i flere sammenhenger enn tidligere. Nye teknikker og utstyr har gjort bruk av bioenergi spesielt i foredlet form mer forbrukervennlig. Anlegg for ulik bruk og i alle størrelser er tilgjengelige i markedet.

Gjennom Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) støtteordning for introduksjon av bioenergi for årene 1997 og 1998 er det gitt støtte til 65 prosjekter med om lag 90 mill kr. Til sammen vil prosjektene gi 280 GWh økt tilførsel av biobrensel, og en økning på 450 GWh nyttiggjort bioenergi dersom prosjektene realiseres etter planene. Støtteordningen for bioenergiprosjekter i Statens Landbruksbank er en del av denne satsingen, og støtter opp under prosjekter knyttet til videreforedling og økt bruk av bioenergi. I 1997 og 1998 ble det bevilget sentrale BU-midler på henholdsvis 5 mill kr og 8 mill kr til slike formål.

På grunn av relativt lave priser på olje og elektrisitet vil det fortsatt være nødvendig med en betydelig støtte for å få realisert nye bioenergiprosjekter. Økte avgifter på olje og elektrisitet vil bidra til redusert behov for støtte, og gi økt konkurranseevne for bioenergi.

Den videre strategien for økt bruk av bioenergi er å stimulere til en balansert utvikling av tilbud og etterspørsel innen markedene for bioenergi. Skogsektoren står overfor viktige utfordringer i å utnytte det eksisterende potensialet for bioenergi som finnes i norske skoger. Dette kan gi økt aktivtet i skogbruket. Utfordringene ligger i å utvikle bedre og mer kostnadseffektiv teknologi som gjør det mulig å fremskaffe biobrensel fra skogsvirke til konkurransedyktige priser. Utviklingsområdene er særlig innhøsting og transport av bioenergiressurser.

5.4.4 Skognæringenes regionale betydning

Skognæringene er i større grad enn de fleste andre næringer lokalisert i distriktene. Det er i skogstrøkene på Østlandet og i Trøndelag at disse næringene generelt har størst betydning.

Det er imidlertid store forskjeller på hvor stor betydning enkeltnæringene har. I Hedmark og Oppland er skogbruk og trelast- og trevareindustri viktigst, mens i fylker som Østfold, Buskerud og Nord-Trøndelag er det treforedlingsindustrien som bidrar mest til verdiskaping.

Figur 5.4 Skognæringens direkte bidrag til verdiskapingen i
 ulike fylker i 1992. Skognæringenes andel av bruttoregionprodukt.

Figur 5.4 Skognæringens direkte bidrag til verdiskapingen i ulike fylker i 1992. Skognæringenes andel av bruttoregionprodukt.

Kilde: Østlandsforskning

Figur 5.5 Skognæringenes andel av fylkenes sysselsetting i 1992.

Figur 5.5 Skognæringenes andel av fylkenes sysselsetting i 1992.

Kilde: Østlandsforskning

Tabell 5.6 Industribedrifter, -sysselsatte og -kommuner i 1995 etter næring

Næring Antallbedrifter Antallsysselsatte Antallkommuner
Kjøtt- og meierivarer 357 16 482 182
Fiskevarer 474 12 105 147
Andre næringsmidler 872 16 911 291
Drikkevarer og tobakk 53 5 877 52
Tekstil/bekledning/klær 509 8 137 188
Trevarer 947 14 167 313
Møbler/innredninger 427 7 379 177
Treforedling 114 10 775 58
Grafisk/forlag 1 672 35 650 257
Kjemisk/gummi/plast 609 22 450 201
Mineralske produkter 492 7 874 212
Metaller 115 15 608 68
Verkstedprodukter 3 387 98 346 374
Industri ellers 269 3 407 122
All industri 10 296 275 168 430

Kilde: Østlandsforskning

Trelast- og trevareindustrien er representert i 313 av 435 kommuner, og er den industrinæring som bortsett fra verkstedproduksjoner er representert i flest kommuner.

Et sentralt spørsmål er om det har skjedd en regional omstrukturering av skogindustrien, dvs om distriktene har tapt eller vunnet markedsandeler til sentrale strøk i form av arbeidsplasser. Østlandsforskning har på oppdrag fra departementet vurdert om det har foregått en slik sentralisering av skogindustrien. Den sterke tilbakegangen i trelast- og trevareindustri har hatt en større negativ betydning for samlet sysselsetting i Distrikts-Norge enn i sentrale strøk. Analysen fra Østlandsforskning viser imidlertid at det samlet sett ikke er grunn til å slå fast at det har skjedd en sentralisering av norsk trevare- og treindustri. Snarere har den økt andelen av sysselsettingen i distriktene. Det er derimot store forskjeller i utviklingen mellom de enkelte regioner. Treforedlingsindustrien er knapt representert i distriktene, og om lag likt fordelt mellom by- og tettstedsregionene og storbyregionene.

Utfordringen for skogindustrien i distriktene er knyttet til å utvikle mer komplette verdikjeder basert på regionenes egne skogressurser.

Til toppen
Til dokumentets forside