4 Mot en grenseløs forskningspolitikk

Forskning foregår i stadig større grad gjennom samarbeid på tvers av landegrenser, og en økende andel av ressursene til forskning fordeles på internasjonale konkurransearenaer. Fra midten av 1980-årene har det skjedd en endring i det tradisjonelle mønsteret for forskningssamarbeid. I tillegg til den individuelle faglige kontakten har det gradvis skjedd en formalisering av forskningssamarbeidet, både på det institusjonelle plan og på politisk nivå. Norge må delta i det internasjonale samarbeidet for å sikre kvalitet og fornyelse i forskningen, for å dele risiko og kostnader ved investeringer bl.a. i tung infrastruktur, og for å hente hjem kunnskap og teknologi. Norge har også et ansvar for å bidra til den internasjonale kunnskapsutviklingen, og bidra til å løse felles problemer og utfordringer. En forutsetning for å få tilgang til internasjonale arenaer er at vår egen forskning holder tilstrekkelig høy kvalitet og anses som relevant.

Regjeringen mener at styrket internasjonalisering av norsk forskning er viktig for å øke kvaliteten i forskningen og for å styrke innovasjon i norsk næringsliv og offentlig sektor. Forholdet mellom innovasjon og internasjonalisering omtales nærmere i kap. 6. Internasjonaliseringsperspektivet skal gjennomsyre forskningspolitikken. Fire hovedområder vil stå sentralt i utformingen av en «ny generasjon forskningspolitikk» der internasjonalisering tas på alvor: aktiv deltakelse i det europeiske forskningsområdet, styrking av det bilaterale forskningssamarbeidet, Norge som attraktivt vertsland for forskning og Norge som global partner i forskningen.

4.1 En bro mot verden

Internasjonalt forskningssamarbeid har tradisjonelt hatt flere begrunnelser, fra kulturelle og akademiske til politiske og økonomiske. Norge er nettoimportør av kunnskap, og produserer bare en marginal del av den forskningen som utvikles globalt. Det betyr at internasjonalt forskningssamarbeid er en bro mot den kunnskapsutviklingen som foregår i resten av verden. Forskningen er innenfor de fleste fagfelt dominert av utenlandske fagmiljøer, som også gjerne er de som setter forskningsagendaen. Internasjonalt forskningssamarbeid bidrar til at nasjonal forskning fornyes og holder god kvalitet gjennom tilgang til den internasjonale forskningsfronten. Regjeringen har som mål at Norge ikke bare skal være i stand til å «absorbere» kunnskap produsert av andre, men også i økende grad skal bidra til kunnskapsutviklingen på områder der vi har spesielle forutsetninger. Denne utviklingen fordrer at norske forskningsmiljøer har god tilgang til internasjonale samarbeids- og konkurransearenaer, og har en kvalitet som gjør dem til interessante samarbeidspartnere.

Innenfor mange fagområder krever forskningen i stadig større grad betydelige investeringer i utstyr og annen infrastruktur. Kostnadene ved store investeringer knyttet til kunnskaps- og teknologiutvikling kan ofte ikke bæres av et enkelt land, men stimulerer til samarbeid på tvers av landegrenser. Gjennom samarbeid kan land unngå unødig duplisering av forskningsinnsatsen, øke effektiviteten i hvert enkelt lands bidrag til den globale kunnskapsoppbyggingen, og ikke minst dele risiko både i kunnskapsmessig, teknologisk og finansiell forstand. Felles utfordringer globalt og regionalt krever felles innsats på en rekke felt.

Antall formelle og uformelle nettverk mellom forskere og forskningsinstitusjoner øker. Forskermobiliteten er tiltakende, samtidig som utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi fører til nye samarbeidsformer. Vi har de senere årene sett en betydelig økning i bilaterale avtaler om forskningssamarbeid både mellom land og mellom forskningsinstitusjoner. Det organiserte internasjonale forskningssamarbeidet utvides til nye områder og temaer.

Forskningens metoder, etiske grunnlag, normer og verdier skapes og vedlikeholdes gjennom internasjonale nettverk. Forskning på tvers av landegrenser bidrar til å utvide forskernes perspektiver. Slikt samarbeid byr på utfordringer, ved at kulturelle forskjeller kan føre til at internasjonale forskningsprosjekter er tyngre å drive enn rent nasjonale samarbeidsprosjekter. Den inspirasjon og kunnskapsutveksling som følger med slikt samarbeid, veier allikevel normalt opp for dette.

4.2 Status for norsk deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid

En rekke indikatorer viser at internasjonaliseringen av norsk forskning øker:

• Det er et økende antall vitenskapelige artikler i anerkjente internasjonale tidsskrifter.

• Internasjonal sampublisering øker. En markant økende andel av artikler med minst én forfatteradresse i Norge har forfatteradresser også i andre land. I 2002 utgjorde denne andelen nesten 50 prosent, mot 19 prosent i 1982.

• Norsk forskning får økende gjennomslag målt ved internasjonale siteringsindekser.

• Det er et økende antall norske doktorgradsstudenter i utlandet. Økningen gjelder særlig Storbritannia, mens økningen for USA har flatet ut.

• Antallet vitenskapelige utenlandsreiser er økende, og veksten har vært særlig kraftig for EU utenom Norden.

• Antallet utlendinger ansatt ved norske forskningsinstitusjoner er økende. Antallet utlendinger i faglige/vitenskapelige stillinger i universitets-, høyskole- og instituttsektoren ble omtrent doblet i løpet av 1990-årene og utgjør nå samlet om lag 12,5 prosent.

• Antallet internasjonale avtaler inngått av norske læresteder er økende.

Norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og teknologi innebærer samarbeid med mer enn 80 land, et resultat av at EU har samarbeidsavtaler med en rekke land. Hittil i 6. rammeprogram har norske forskere deltatt i 1482 søknader, hvorav 390 er blitt innstilt til forhandling (per februar 2005). Dette gir en suksessrate på 26 prosent, mot EU-snittet på 17 prosent. Deltakelsen i EUs rammeprogram har medført at multilateralt forskningssamarbeid har økt mer enn bilateralt samarbeid. Målt med sampublisering som indikator samarbeides det mest med EU utenom Norden, fulgt av Nord-Amerika og Norden.

4.2.1 Økonomiske ressurser

Figur 3.13 i kap. 3 viser de samlede finansieringsstrømmene i norsk forskning i 2003. Den viser at Norge mottok noe mindre ressurser fra utlandet til forskning i Norge (2042 mill. kroner) enn vi selv avga for å finansiere forskning i utlandet (2185 mill. kroner). En vesentlig del av de midlene offentlige kilder bevilger til forskning i utlandet, går til å dekke kontingenter til internasjonale programmer og organisasjoner, og av en samlet sum på 1271 mill. kroner ble over en tredjedel, dvs. 457 mill. kroner 1 , betalt som kontingent til deltakelse i EUs rammeprogram.

Figur 4.1 viser at det over tid har vært en betydelig vekst i utenlandsk finansiering av norsk forskning, spesielt har utenlandske midler til næringsliv og institutter vokst kraftig etter ca. 1988. Utenlandsk næringsliv og EUs rammeprogram er de viktigste kildene til utenlandsk finansiering i instituttsektoren. Samlet sett mottok norsk forskning 461 mill. kroner fra EUs rammeprogram i 2003. Nærmere halvparten (218 mill. kroner) av dette beløpet gikk til instituttsektoren. Universiteter og høyskoler mottok 128 mill. kroner og næringslivet 105 mill. kroner.

Kilde: NIFU STEP

4.3 Internasjonalisering: hovedfokus og tiltak

Internasjonalt forskningssamarbeid har alltid vært en forutsetning for utvikling av nasjonal kunnskap og teknologi. Men det internasjonale samarbeidet Norge deltar i, har på mange måter endret karakter, fokus og omfang de siste årene. Selv om enkeltforskeren fremdeles er den sentrale i alt samarbeid, har tyngdepunktet flyttet seg fra det individuelle til det organiserte, og det geografiske tyngdepunktet har flyttet seg fra USA til Europa. Begrunnelsene for samarbeid er ikke lenger i hovedsak bare vitenskapelige, men i stadig større grad også knyttet til verdiskaping og økonomisk konkurranse. Forskningssamarbeidet med EU har vært og vil fortsatt være en sentral drivkraft bak disse endringene.

Regjeringen mener at internasjonalt samarbeid i større grad enn i dag må være en integrert del av hele det norske forskningssystemet og i norsk forskningspolitikk i årene som kommer. Det er en viktig utfordring å få til bedre koordinering og samspill mellom det som foregår nasjonalt og det som foregår internasjonalt, for å øke utnyttelsen av vår deltakelse internasjonalt. Våre nasjonale forskningsprioriteringer må ses i lys av den internasjonale utviklingen. Selv om satsingsområdene i EU, USA og andre land i stor grad kan synes like, skjuler det seg store forskjeller under de brede «overskriftene». Innenfor omfattende fagområder som f.eks. nanoteknologi og bioteknologi er det store underliggende variasjoner som gir rom for det enkelte land til å bidra på områder der de har en komparativ fordel. Vi må ha et bevisst forhold til våre nasjonale fortrinn og behov, og sikre at vi også tar vare på og videreutvikler disse. Vi bør også sørge for å videreføre og styrke vår kontakt med verden utenfor Europa.

Regjeringen mener fire hovedområder bør stå sentralt i utformingen av en «ny generasjon forskningspolitikk» der internasjonalisering spiller en viktig rolle:

1. Aktiv deltakelse i det europeiske forskningsområdet

2. Styrking av det bilaterale forskningssamarbeidet

3. Norge som attraktivt vertsland for forskning

4. Norge som global partner i forskningen.

Videre vil en rekke forslag på andre områder i denne meldingen legge til rette for økt internasjonalisering. Dette gjelder for eksempel tiltak for økt kvalitet, jf. kap. 5, og tiltak rettet mot næringslivet, jf. kap. 6.

4.3.1 Det europeiske forskningsområdet

Forskningssamarbeidet med EU

Gjennom EØS-avtalen har norske forskningsmiljøer og bedrifter siden 1994 deltatt på lik linje med EUs medlemsland i EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling. EUs rammeprogram er det mest omfattende internasjonale forskningsprogrammet Norge deltar i. Norsk deltakelse i det 6. rammeprogrammet for forskning utgjør 75 prosent av totale norske kontingentinnbetalinger under EØS-avtalen og kan dermed ses som en betydelig faktor også i vår utenrikspolitiske kontakt med EU. Den totale norske kontingenten for deltakelse i det 6. rammeprogrammet vil utgjøre om lag 3 mrd. kroner for perioden 2003–06.

Norsk deltakelse i EUs 5. rammeprogram for forskning og utvikling (1998–2002) ble evaluert i 2004 2 . I alt var det om lag 1600 norske deltakelser i programmet eller nær 2 prosent av det totale antall deltakelser. Dette tilsvarer andelen Norge betaler i kontingent til rammeprogrammet. De aller fleste som besvarte spørreskjemaet i forbindelse med evalueringen, mente at EU-støtten var av stor betydning for at prosjektet ble startet opp, og at den internasjonale orienteringen var avgjørende for gjennomføringen av prosjektet. Norsk suksessrate, det vil si hvor stor andel av innsendte søknader som ble innvilget, lå omtrent på snittet i Europa.

Evalueringen pekte på at det er nødvendig å koordinere nasjonale forskningsstrategier med de europeiske for å få bedre utbytte av deltakelsen i rammeprogrammet. Dette innebærer bl.a. økt og bedre samspill mellom nasjonale aktiviteter og rammeprogrammet både tematisk og finansielt. I evalueringen ble det også hevdet at det er behov for å bedre instituttenes evne til å dekke egenandelen ved deltakelse i prosjekter, samt styrke norsk tilstedeværelse i Brussel. Anbefalingene i evalueringen er i stor grad fulgt opp. Evalueringen viste også at det er en utfordring å øke den norske utnyttelsen av den kunnskapen som utvikles gjennom prosjekter under rammeprogrammet.

Kilde: Norges forskningsråd/EU

Det 6. rammeprogrammet dekker sju tematiske forskningsområder, som utgjør hoveddelen av budsjettet i rammeprogrammet. Rammeprogrammets hovedsamarbeidsformer innenfor de tematiske områdene er integrerte prosjekter og nettverk for fremragende forskning. Alle prosjekter og nettverk har deltakere fra minimum tre land. Formålet med disse samarbeidsformene er å stimulere til fokusering og integrering av europeisk forskning på områder med europeisk merverdi, og å styrke det europeiske forskningsområdet og derved europeisk konkurranseevne. I tillegg rommer rammeprogrammet støtte til prosjekter av mindre størrelse, mobilitet for enkeltforskere, samt horisontale aktiviteter. Sistnevnte er blant annet rettet inn mot forskning for politikkutvikling, samfunn og vitenskap, forskningsinfrastruktur, nye forsknings- og teknologifelt samt forskning innenfor små og mellomstore bedrifter.

Kilde: Europa-kommisjonen/Norges forskningsråd

Som figuren viser fordeler deltakelsen seg omtrent likt på universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren, men er noe lavere for bedrifter. Norske forskere har gjort det godt i de nye samarbeidsformene som ble introdusert i det 6. rammeprogrammet, dvs. store integrerte prosjekter og nettverk for fremragende forskning.

Norske forskere har så langt hatt meget høy uttelling i 6. rammeprogram. Antall innvilgede prosjekter med norsk deltakelse utgjorde per februar 2005 hele 26 prosent av samlet antall søknader med norsk deltakelse, mens denne «suksessraten» for øvrige europeiske søknader (uten norsk deltakelse) i gjennomsnitt utgjorde 17 prosent. Erfaringen både fra 5. og 6. rammeprogram er at uttellingen er størst på områder der norsk forskning tradisjonelt har stått sterkt. Dette illustrerer betydningen av parallell nasjonal satsing for å få god uttelling i det internasjonale forskningssamarbeidet. Således gjør norske miljøer det godt innenfor energi, miljøforskning, næringsmiddelforskning og samfunnsvitenskap. Innenfor sentrale teknologier som IKT, bioteknologi og materialvitenskap er deltakelsen svakere. Det er behov for en grundig analyse av hvilke virkemidler som vil være effektive mht. å få bredere norsk deltakelse i rammeprogrammene.

En mer ambisiøs og helhetlig europeisk forskningspolitikk

EUs rammeprogrammer utgjør et sentralt instrument i EUs politikk på forskningsområdet, men ambisjonene strekker seg langt ut over samarbeid mellom forskningsmiljøer i ulike land. Forskningsinnsatsen skal bidra til å nå målet om at EU skal bli verdens mest konkurransedyktige og dynamiske, kunnskapsbaserte økonomi innen 2010, slik Det europeiske råd i Lisboa besluttet våren 2000. Dette ble fulgt opp av et nytt rådsmøte i Barcelona i 2002. Det ble da satt som forutsetning for at Lisboa-målet skulle nås, at medlemslandene øker sine investeringer i forskning til 3 prosent av BNP innenfor samme periode, hvorav næringslivet skulle stå for to tredjedeler. Den nye EU-kommisjonen under ledelse av president Barroso ønsker en fornyelse av Lisboa-strategien med fokus på vekst og sysselsetting. I kommisjonens meddelelse til EUs toppmøte våren 2005 3 understrekes på nytt behovet for økte investeringer i forskning og utvikling, og det heter bl.a. at «Knowledge and innovation are the beating heart of European growth». Utviklingen av et europeisk forskningsområde (ERA) er et viktig virkemiddel for å oppfylle Lisboa-målet ved å sikre bedre utnyttelse og koordinering av nasjonale forskningsmidler.

EUs rammeprogram utgjør fem prosent av de offentlige forskningsinvesteringene i EU. EU ønsker å etablere det europeiske forskningsområdet for å redusere fragmenteringen, bygge bro mellom de ulike statenes forskningspolitikk på områder der dette er hensiktsmessig, og medvirke til økt samarbeid om de resterende 95 prosent nasjonale, offentlige forskningsinvesteringene i Europa. EUs 6. rammeprogram har en rekke virkemidler som skal bidra til å strukturere, integrere og styrke det europeiske forskningsområdet på tvers av land, og som vil kunne ha en kraftig strukturerende effekt på nasjonal forskning.

Det europeiske forskningssamarbeidet er under betydelig utvikling, og det ligger store utfordringer knyttet til å benytte EU-samarbeidet for å forsterke og komplettere nasjonale satsinger. EUs rammeprogram er verdens største internasjonale forskningsprogram, og åpner for både import av kunnskap og resultater, deltakelse i sentrale kunnskapsnettverk, evaluering og kvalitetssikring av den nasjonale forskningen, muligheter for mobilitet for forskere og også langsiktig markedsposisjonering for innovative norske bedrifter.

Mot et nytt rammeprogram

Med EU-kommisjonens forslag om EUs fremtidige forskningspolitikk fra juni 2004 startet forberedelsene til et 7. rammeprogram for forskning (2006–10) 4 . Endelig vedtak forventes i 2006. Forslaget legger til grunn følgende mål:

• å skape europeiske nettverk for fremragende forskning gjennom samarbeid mellom universiteter, forskningsinstitutter og bedrifter for å styrke kvalitet og kunnskapsspredning,

• å lansere teknologiinitiativ på europeisk nivå ved å bringe sammen foretak, forskningsinstitusjoner, investorer og regulerende myndigheter,

• å stimulere til økt kreativitet og kvalitet i grunnforskning gjennom konkurranse mellom europeiske forskergrupper,

• å gjøre Europa mer attraktivt for de beste forskerne,

• å utvikle forskningsinfrastruktur av europeisk interesse, og

• å styrke koordineringen av nasjonale programmer.

Det er videre foreslått to nye tematiske innsatsområder: forskning knyttet til henholdsvis romvirksomhet og sikkerhet.

Parallelt med diskusjonene om EUs fremtidige forskningspolitikk og innholdet i det 7. rammeprogrammet diskuteres forslaget om forskningsbudsjett fra 2007, slik det fremgår av langtidsbudsjettet for perioden 2007 til 2013 fra EU-kommisjonen. Dersom EU-kommisjonen får gjennomslag for sitt forslag, ligger det an til en reell dobling av EUs forskningsbudsjett. Forslaget målbærer ambisjoner om å videreføre og styrke eksisterende innsatsområder i EU, og varsler i tillegg en bredere satsing på grunnforskning samt større teknologiske initiativ. En styrket satsing på grunnforskning vil trolig medføre etablering av et europeisk grunnforskningsråd. En europeisk konkurransearena skal utvikles, med sikte på å fremme forskning av ypperste kvalitet. Etablering av et grunnforskningsråd vil med all sannsynlighet også føre til forsterket samarbeid mellom nasjonale myndigheter og forskningsfinansierende organisasjoner også på grunnforskningsområdet.

Større teknologiske initiativ – eller teknologiplattformer – på områder av særlig interesse for europeisk næringsliv har til dels vokst frem under det 6. rammeprogrammet. Plattformene skal omfatte områder som er sentrale for økonomisk vekst og teknologiske utfordringer, de skal være forskningsintensive og ambisiøse, ha et middels til langt tidsperspektiv og baseres på store offentlige og private investeringer, jf. nærmere omtale i kap. 6.4.

Norge deltar fra 2004 aktivt i EU-samarbeidet for å styrke internasjonal forskningsinfrastruktur, se omtale av European Strategy Forum for Research Infrastructure (ESFRI) i boks 4.3. Som følge av EUs styrkede samarbeid innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikk og ambisjoner om å stimulere til industriell utvikling og vekst på dette området, har EU-kommisjonen foreslått et omfattende program for sikkerhetsforskning, og iverksatte i 2004 et forberedende program på området. EFTA-landene har med basis i EØS-avtalen søkt om deltakelse i det forberedende programmet. Kommisjonen vil i løpet av 2005 komme med forslag om innhold, budsjett og institusjonelt rammeverk for et europeisk program for sikkerhetsforskning.

Det 7. rammeprogrammet vil bli utformet med utgangspunkt i de etablerte målene for EUs forskningspolitikk. Norske myndigheter deltar aktivt i utformingen av 7. rammeprogram, og har i foreløpige innspill lagt vekt på at tematiske prioriteringer i det neste rammeprogrammet bl.a. bør omfatte forskning om havet og marin sektor («The Oceans»), bærekraftige energisystemer og kunnskapssamfunnet. Norge har også støttet målet om å styrke det europeiske samarbeidet om grunnforskning, bl.a. ved etablering av et europeisk grunnforskningsråd. Spørsmålet om norsk deltakelse i det 7. rammeprogrammet vil bli lagt frem for Stortinget i 2006.

Deltakelse i EUs forskningssamarbeid har vært av sentral betydning for Norge. Fortsatt deltakelse i det 7. rammeprogrammet vil ventelig kreve økte ressurser, og utbytte av deltakelsen krever nasjonal forskning av høy kvalitet. Det må legges til grunn at de nye signalene fra EU innebærer ambisjoner om en forskningspolitikk som favner videre enn det nåværende rammeprogrammet. Utviklingen innebærer derfor at utfordringene for Norge inn mot forskningssamarbeidet med EU vil kunne øke.

For å forsterke det nasjonale arbeidet inn mot utfordringene knyttet til forskningssamarbeidet med EU vil Regjeringen iverksette en bred, strategisk prosess som involverer berørte departementer, Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og andre sentrale aktører. Denne prosessen skal ivareta hensyn knyttet til sammenheng og arbeidsdeling mellom de nasjonale innsatser og EUs programmer og initiativer, herunder å vurdere behovet for nye, parallelle ordninger i Norge.

Norges forskningsråds arbeid for å styrke norsk deltakelse

Norges forskningsråd forvalter i 2004 ca. en tredjedel av offentlige forskningsbevilgninger. Utnyttelse av internasjonalt forskningssamarbeid handler i stor grad om å se mulighetene for samspill og nettverk med utgangspunkt i nasjonale programmer og tiltak. Alle større satsinger gjennom Forskningsrådet bør ha mål for internasjonalisering. I forkant av etablering av nye programmer må satsinger internasjonalt og i andre land vurderes når det gjelder mulig utforming, samspill og utnyttelse. I en del tilfeller kan det også være relevant å lage felles satsinger med flere land, fremfor egne, nasjonale satsinger.

I EU er samordning og koordinert bruk av nasjonale forskningsmidler gitt stor politisk tyngde de siste årene. Det 6. rammeprogrammet (2002–06) har blant annet mekanismer som kan koble sammen programsatsinger i flere land (ERA-nettverk). Forskningsrådet har arbeidet aktivt for norsk deltakelse i en rekke av disse nettverkene. 5 Det er ventet at tiltak for å stimulere til økt koordinering og åpning av nasjonale programmer vil få økt betydning i 7. rammeprogram.

Det kan skilles mellom fire faser i en flernasjonal åpning av et forskningsprogram: 1) informasjonsutveksling, 2) samarbeid om strategiske aktiviteter, 3) implementering av felles aktiviteter, 4) flernasjonale programmer. Til nå har aktivitetene i de fleste europeiske land i hovedsak dreiet seg om fase 1 og 2, og uten at nasjonale forskningsmidler har finansiert andre lands forskere.

Forskningsrådet må styrke det strategiske arbeidet med å få til bedre samspill mellom nasjonale og europeiske forskningssatsinger, og åpne utvalgte forskningsprogrammer for internasjonal deltakelse, jf. St.prp. nr. 1 for 2005. Videre er det viktig at Forskningsrådet er i tett dialog med Innovasjon Norge om hvordan norske aktørers deltakelse i europeiske forskningsprosjekter – og internasjonale forskningsprosjekter generelt – best kan følges opp for å sikre at resultatene kommer til anvendelse i innovasjonsprosjekter nasjonalt.

Det er viktig å sikre en bred og god deltakelse fra alle relevante forskingsmiljøer i rammeprogrammet. Norske institutter er viktige deltakere i rammeprogrammet, men fordi rammeprogrammet bare finansierer 50 prosent av kostnadene til prosjektene, har økonomi tidvis hindret deltakelse. Mange av de norske instituttene har forholdsvis lave basisbevilgninger, jf. kap. 10.2. Fra 2004 ble det derfor innført en ordning der norske institutter kan få tilskudd fra Forskningsrådet til å dekke halve egenandelen ved EU-prosjekter. Denne ordningen vil bli videreført.

Finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler gir disse institusjonene incentiver til å skaffe EU-finansiering. Behovet for ytterligere incentiver, både for universiteter og høyskoler og for næringslivet, vil bli vurdert. For å sikre et godt samarbeid og nær dialog med relevante aktører i Brussel blir det i 2005 etablert et norsk EU-kontor for forskning i Brussel. Forskningsrådet vil i samarbeid med Innovasjon Norge ha det administrative ansvaret for kontoret, som bl.a. skal bidra til å styrke den norske deltakelsen i rammeprogrammet.

De europeiske forskningsorganisasjonene

Norge deltar i en rekke europeiske forskningsprogrammer og -organisasjoner. De fleste av disse ble etablert etter annen verdenskrig, men før EUs forskningssamarbeid ble iverksatt. De har fremdeles stor betydning for kunnskapsoppbyggingen på sine fagområder.

Midler til forskning som foregår med tilknytning til de store internasjonale forskningsorganisasjonene, såkalt «følgeforskning», skal sikre at norske forskere utnytter de mulighetene medlemskapene gir. Omfanget av midlene til følgeforskning bør stå i et rimelig forhold til den kontingenten man betaler. Innenfor enkelte fagområder er det vanskelig å avgrense følgeforskningen fra øvrig forskning på fagfeltet. Dette gjelder for eksempel forskning tilknyttet EMBL/EMBC. Her blir følgeforskningen ivaretatt i fri konkurranse innenfor Forskningsrådets vanlige støtteformer. Støtte til enkelte fagmiljøer kan også være en måte å ivareta følgeforskningen på. Et eksempel er støtten til Sars-sentret i Bergen, som er EMBL-partner og bl.a. samarbeider med EMBL om doktorgradsutdanning.

St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille drøftet norsk medlemskap i disse organisasjonene, og ga en klar tilråding om fortsatt aktiv deltakelse. De europeiske grunnforskningsorganisasjonene bidrar til nasjonal kunnskapsoppbygging og utvikling av kvalitet i forskningen gjennom at nordmenn får tilgang til viktige laboratorier og databanker. Norges forskningsråds fagevalueringer viser at de nasjonale forskningsmiljøene som er aktive i grunnforskningsorganisasjonene, holder meget høy kvalitet. Medlemskap i de store laboratoriene er viktig for internasjonalisering og rekruttering, og gir muligheter for å utdanne nye generasjoner dyktige forskere med sterke internasjonale nettverk. Slike nettverk bidrar også til at gode forskere fra andre land søker til norske fagmiljøer i perioder. I tillegg representerer de fleste av de internasjonale forskningslaboratoriene et betydelig potensial for teknologioverføring som i dag ikke er fullt utnyttet. Norges forskningsråd må arbeide for å utnytte norsk medlemskap aktivt, både ved å rekruttere flere nordmenn til organisasjonene, og ved å bidra til å få norsk næringsliv til å delta mer aktivt i konkurransen om å levere avanserte varer og tjenester til disse organisasjonene.

På samme måte som Norges engasjement i de internasjonale forskningsorganisasjonene bør følgeforskningsfinansieringen ha et langsiktig perspektiv. Norges forskningsråd har høsten 2004 utredet behovet for og omfanget av følgeforskning, og anbefalte at den ble styrket. Regjeringen legger fortsatt stor vekt på å videreføre deltakelsen i de internasjonale forskningsorganisasjonene, og vil også styrke følgeforskningen knyttet til disse. Dette gjelder særlig ESA-samarbeidet, der norske forskere innenfor nisjer er verdensledende, og der det også er et stort potensial for å utvikle rombaserte tjenester som kan dekke offentlige brukerbehov på en kostnadsmessig fordelaktig måte.

Nordisk forskningssamarbeid

De nordiske landene har lange og sterke tradisjoner for samarbeid om forskning og forskerutdanning. I regi av Nordisk Ministerråd er det etablert nordiske forskningsinstitusjoner og forskningsprogrammer, foruten et godt samarbeid om forskerutdanning gjennom Nordisk Forskerutdanningsakademi. De siste årene har etablering av nordiske sentre for fremragende forskning og nordiske forskerskoler fått særlig oppmerksomhet.

Det nordiske samarbeidet har de senere årene vært gjennom betydelige omstruktureringer. Fokus har endret seg fra samarbeid om det særnordiske til samarbeid for å utvikle Norden til en sterk forskningsregion internasjonalt. Nordisk Ministerråd har stilt seg bak visjonen om å etablere et nordisk forsknings- og innovasjonsområde. Visjonen er å gjøre Norden til en attraktiv og verdensledende forskningsregion og en plattform for ytterligere styrket internasjonalt samarbeid, særlig mot Europa, men også mot andre forskningsregioner. Det nordiske forsknings- og innovasjonsområdet skal gjennom dette også bidra til å realisere tankene bak det europeiske forskningsområdet.

For å effektivisere forskningssamarbeidet mellom de nordiske landene er det fra 1. januar 2005 opprettet et organ for nordisk forskningssamordning, Nordforsk. Nordforsk har ansvar for samarbeid innenfor forskning og forskerutdanning, samt samarbeid og koordinering med Nordisk Innovasjonssenter. Nordforsk skal være et organisatorisk rammeverk for å fremme samarbeid mellom de nordiske landenes forskningsråd, eller tilsvarende forskningsfinansierende institusjoner. Fokus skal være på forskningsområder der de nordiske landene er sterke, og formålet er å fremme forskning av høyeste internasjonale kvalitet. Nordiske midler skal benyttes som såkornfinansiering for å knytte sammen nasjonalt prioriterte satsinger i Norden, og dermed også medvirke til åpning av nordiske programmer. På denne måten kan Norden bli en foregangsregion i Europa. Nordforsks suksess vil være avhengig av at de nordiske forskningsrådene aktivt utnytter de mulighetene nordisk samarbeid gir. Regjeringen forventer at Norges forskningsråd aktivt bidrar til å styrke det nordiske forskningssamarbeidet.

Tiltak

• For å forsterke det nasjonale arbeidet inn mot utfordringene knyttet til forskningssamarbeidet med EU vil Regjeringen iverksette en bred, strategisk prosess som involverer berørte departementer, Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og andre sentrale aktører.

• Norge skal delta aktivt i planleggingen av EUs 7. rammeprogram for forskning og bidra til å påvirke utformingen slik at fagområder og virkemidler som er viktige for oss, blir best mulig dekket.

• Spørsmål om norsk deltakelse i EUs 7. rammeprogram for forskning legges frem for Stortinget i 2006.

• Forskningsrådet skal styrke arbeidet med å få til økt samspill mellom nasjonale og internasjonale satsinger med sikte på gradvis åpning av nasjonale programmer, gjerne etter mønster av ERA-net. Alle større satsinger bør vurderes og utformes i forhold til hva som skjer internasjonalt på det aktuelle området.

• Ordningen med å dekke inntil halvparten av instituttenes egenandel for deltakelse i EU-prosjekter skal videreføres. Incentivordninger for økt deltakelse i rammeprogrammet skal vurderes på flere områder.

• Budsjettene til følgeforskning bør styrkes for at Norge skal få enda mer igjen for medlemskap i de europeiske forskningsorganisasjonene. Finansieringen av følgeforskning må tildeles etter konkurranse basert på faglig kvalitet.

• Norges forskningsråd, i samarbeid med forskningsinstitusjonene og de berørte departementene, skal arbeide for å rekruttere flere nordmenn til de internasjonale laboratoriene og å få norsk næringsliv til å konkurrere om å levere varer og tjenester til disse.

• Norges forskningsråd skal aktivt bidra til å fremme Norden som en ledende forskningsregion, og bidra med nasjonale midler på utvalgte samarbeidsområder innenfor forskning og forskerutdanning.

4.3.2 Bilateralt forskningssamarbeid

Fra midten av 1980-årene har det skjedd en endring i det tradisjonelle mønsteret for forskningssamarbeid. I tillegg til den individuelle faglige kontakten har det gradvis skjedd en formalisering av bilateralt forskningssamarbeid på det institusjonelle plan og på politisk nivå. En viktig årsak til at institusjonene inngår formaliserte avtaler, er ønsket om å gjøre samarbeidet mer robust og å sikre kontinuitet. Det kan også være et ønske å koble forskningssamarbeidet sammen med undervisning. Veksten i antall avtaler gjelder alle regioner, men økningen har vært størst for avtalebasert forskningssamarbeid innenfor Norden. For USA/Canada er det kun registrert et lite antall nye avtaler.

Inngåelse av bilaterale forskningsavtaler på politisk nivå kan tjene ulike formål. Primært bør slike avtaler baseres på forskningsmessige behov og interesse i forskningsmiljøene, men avtaler kan også inngås innenfor en bredere utenrikspolitisk ramme. Tradisjonelt har myndighetene vært restriktive med å inngå bilaterale forskningsavtaler på politisk nivå. I noen tilfeller er det imidlertid nødvendig for å gi forskningssamarbeidet et løft eller for å utnytte nye muligheter. En del land krever avtaler på myndighetsnivå for å utløse finansiering av forskningssamarbeid mellom forskningsmiljøer og enkeltforskere. I de tilfellene det inngås bilaterale avtaler på politisk nivå, bør det i tilknytning til avtalen tilføres ressurser for at samarbeidet skal få et reelt innhold.

Norges internasjonale forskningssamarbeid og forskningspolitiske dialog utvides og styrkes også gjennom egne forskningsråder og teknologiutsendinger. Det er en norsk forskningsråd ved Norges delegasjon til EU i Brussel og ved Den norske ambassaden i Washington, D.C. Forskningsrådene har som oppgave å stimulere til økt forskningssamarbeid mellom norske og utenlandske forskningsmiljøer og næringsliv. Gjennom Innovasjon Norge er det utstasjonert teknologiutsendinger i ulike land 6 .

Det er behov for økt innsikt i og kunnskap om forsknings- og teknologipolitikk i andre deler av verden, både i etablerte og i fremvoksende kunnskapsregioner. Regjeringen mener det er behov for å styrke utnyttelsen og tilstedeværelsen i utlandet på forskningsområdet. Det vil derfor bli vurdert hvordan ordningen med teknologiutsendinger kan bidra til å fylle dette behovet, samt om det bør etableres flere særskilte forskningsråder ved utenriksstasjonene. Det forskningspolitiske arbeidet gjennom internasjonale, multilaterale organisasjoner, f.eks. EU, OECD og UNESCO, er også viktig.

Nye forskningsstrategier og -avtaler

Utdannings- og forskningsdepartementet har nylig lagt frem en strategi for norsk forsknings- og teknologisamarbeid med Nord-Amerika. Strategien er en oppfølging av Regjeringens USA-strategi fra 2001, som fremhevet behovet for styrket samarbeid innenfor forskning og høyere utdanning med USA. Mange av verdens fremste forskningsmiljøer befinner seg i Nord-Amerika, og det er ønskelig å legge til rette for at norske forskningsmiljøer enda bedre skal kunne utnytte de mulighetene som USA og Canada representerer innenfor forskning, teknologi og forskningsbasert næringsutvikling.

Arbeidet med strategien kan tjene som eksempel på hvordan ulike interesser kan trekkes med når man skal sondere behov for samarbeid med en region eller et land. Strategien er utarbeidet sammen med øvrige departementer, Norges forskningsråd, Universitets- og høgskolerådet, Innovasjon Norge og Forskningsinstituttenes fellesorganisasjon (FIFO), og arbeidet har pågått i kontakt med Norges ambassader i USA og Canada. Over budsjettet for 2005 bevilger Utdannings- og forskningsdepartementet 10 mill. kroner og Landbruks- og matdepartementet 3,5 mill. kroner til å starte gjennomføringen av strategien. Norges forskningsråd vil få et særlig ansvar for å iverksette strategien og vil i dette arbeidet samarbeide med Innovasjon Norge. For ytterligere å styrke samarbeidet med USA vil det i løpet av våren 2005 bli sluttforhandlet en bilateral forsknings- og teknologiavtale.

Norge og Japan undertegnet i mai 2003 en bilateral forsknings- og teknologiavtale. Avtalen legger til rette for en videreutvikling av det allerede omfattende samarbeidet mellom norske og japanske forskere, både i akademia og i næringsliv. Avtalen er ikke begrenset til spesifikke fagfelt. Samarbeidet skal baseres på felles interesser og prioriteringer, og foreløpig er blant annet nanoteknologi og materialvitenskap, energiforskning og matvaresikkerhet i marin sektor trukket frem som spesielt interessante områder.

Utviklingen i land som Kina, Sør-Korea og andre asiatiske land som India, Taiwan og Singapore viser betydningen av å knytte nettverk og etablerersamarbeid også med fremvoksende kunnskapsregioner. I Kina har man sett en enorm vekst i forskningsinvesteringene i løpet av det siste tiåret. Samtidig har det kinesisk-norske samarbeidet utviklet seg raskt, og alle norske universiteter og flere høyskoler har i dag samarbeid med kinesiske institusjoner. På bakgrunn av dette tok man under et norsk statsbesøk i Kina i oktober 2004 initiativ til å arbeide for en bilateral forskningsavtale mellom Kinas vitenskaps- og teknologidepartement og Utdannings- og forskningsdepartementet. En slik avtale vil bygge videre på samarbeidet som er innledet under et «Memorandum of Understanding» mellom Kinas vitenskaps- og teknologidepartement og Forskningsrådet fra 1996. Polarforskning er et sentralt område for kinesisk-norsk samarbeid, et samarbeid som er styrket ved at Kina i 2004 åpnet en forskningsstasjon på Svalbard med fokus på polar-, miljø- og klimaforskning. En bilateral arbeidsgruppe vil identifisere de fagområder der det er særlig aktuelt å styrke samarbeidet.

Norges forskningsråd har en samarbeidsavtale med det russiske ministerium for vitenskap og teknologi om teknisk-naturvitenskapelig samarbeid innenfor studier av Arktis og Nordområdene. Russland har avsatt midler til å finansiere samarbeidsprosjekter innenfor avtalen. Fra norsk side er det stor interesse for å styrke det bilaterale forskningssamarbeidet med Russland, særlig i polarforskning. I statsbudsjettet for 2005 er det øremerket 1 mill. kroner til økt samarbeid med Russland i polarforskning. Regjeringen foreslår at forskningssamarbeidet med Russland trappes opp. Det er særlig viktig at russiske forskere gis mulighet til å engasjere seg i det internasjonale forskningsmiljøet og forskningsvirksomheten på Svalbard.

Norges forskningssamarbeid med Sør-Afrika har røtter tilbake til den norske støtten til sørafrikanske studenter og universitetsbaserte organisasjoners motstand mot apartheidregimet. Siden tidlig i 1990-årene ble hjelpen også kanalisert til universitetsbasert planlegging for tiden etter apartheid. I 2002 signerte Norge og Sør-Afrika en bilateral forskningssamarbeidsavtale på departementsnivå mellom det norske forskningsdepartementet og departementet for kunst, kultur, vitenskap og forskning i Sør-Afrika. Avtalen vil bli fulgt opp med egne midler. Som en del av Norges landprogram mot Sør-Afrika er det imidlertid bevilget 30 millioner kroner til et eget samarbeidsprogram for forskning og høyere utdanning. Programmet bygger på en fireårig avtale mellom NORAD og de to departementene på sørafrikansk side. Avtalen vil bli forlenget for en ny femårsperiode.

Behov for prioritering

Ettersom Norge ikke kan samarbeide like aktivt med alle land på bilateral basis, er det nødvendig å prioritere hvilke land det bør inngås mer forpliktende samarbeidsavtaler med. Her kan det ligge flere vurderinger til grunn, men bilaterale forskningsavtaler bør forutsette interesse i forskningsmiljøene og ressurser til oppfølging. Det gjelder både på politisk nivå og på institusjonsnivå. På myndighetsnivå er det særlig viktig å vurdere samarbeid med land med høy forskningskvalitet, samt å følge med utviklingen i fremvoksende kunnskapsregioner og undersøke mulighetene for samarbeid. På institusjonsnivå er det særlig viktig at bilaterale avtaler forankres i fagmiljøene, slik at det ikke blir tomme avtaler uten innhold. Generelt bør det alltid vurderes om avtalene også kan inkludere forskerutdanning og utdanning på master- og bachelornivå. Universitetene og høyskolene oppfordres til i større grad å samarbeide med hverandre når det planlegges å inngå formelle avtaler. Det kan gi samarbeidet større faglig tyngde, bidra til nettverksbygging og samtidig begrense ressursbruken for den enkelte institusjon.

Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU) ble etablert 1. januar 2004 i Bergen. SIU skal være et samarbeids- og serviceorgan og en partner for statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Senteret skal blant annet bistå med veiledning og kompetanseoppbygging i internasjonalisering ved universitetene og høyskolene. Dersom SIU inngår avtaler om samarbeidsprogrammer som innebærer forpliktelser for flere læresteder i fellesskap, skal det skje i forståelse og samarbeid med de berørte institusjonene, slik at solid institusjonsforankring sikres. SIU og Norges forskningsråd skal samarbeide der det er hensiktsmessig.

Tiltak

• Videre utbygging av forskningssamarbeidet med Nord-Amerika og Japan skal prioriteres. Norges forskningsråd skal implementere strategien for styrket forsknings- og teknologisamarbeid med Nord-Amerika og følge opp forskningsavtalen med Japan, i dialog med departementene.

• Forskningssamarbeid med Kina skal styrkes, og det skal arbeides mot å opprette en bilateral avtale om forskning på departementsnivå.

• Forskningssamarbeid med India og andre aktuelle land i Asia skal vurderes, blant annet med utgangspunkt i erfaringer fra samarbeid med Japan og Kina.

• Samarbeidet under den bilaterale avtalen med Sør-Afrika skal videreutvikles.

• Det igangsettes en opptrapping av polarsamarbeidet, blant annet med Russland.

• Berørte departementer vil i samråd med Norges forskningsråd og Innovasjon Norge vurdere hvordan ordningen med teknologiutsendinger kan utnyttes bedre i forsknings- og teknologipolitikk, og om det er behov for flere særskilte forskningsråder (fagråder) ved norske utenriksstasjoner.

4.3.3 Norge som vertsland for forskning

Overføring av kunnskap og kompetanse fra utenlandske fagmiljøer er avgjørende for norsk forskning. Gjensidig påvirkning mellom norske og utenlandske forskere er også nødvendig for at forskningen som foregår i Norge, skal tas i bruk utenfor landets grenser og bidra til den globale kunnskapsutviklingen. Slik kunnskapsutveksling fremmes gjennom at Norge er et attraktivt vertsland for forskning. Å være et attraktivt vertsland for forskning innebærer bl.a. at utenlandske forskere ønsker å komme til Norge for å arbeide, at internasjonalt forskningssamarbeid tar utgangspunkt i norske fortrinn, og at utenlandske bedrifter investerer i norsk forskning og lokaliserer egne forskningsaktiviteter her. Jamfør for øvrig kap. 6.4.

Våre nasjonale fortrinn bør utnyttes aktivt for styrket internasjonalt samarbeid. Fortrinn som kan danne en plattform for samarbeid, inkluderer både naturgitte forhold og fortrinn som er utviklet av forskningsmiljøer og myndigheter i form av infrastruktur og vitenskapelig utstyr. Gode eksempler på nasjonale fortrinn er de unike forskningsmulighetene på Svalbard og den gjennomgående høye kvaliteten på norske datasett innenfor fagområder som miljø, helse og samfunnsfag. Det er et mål at våre komparative nasjonale fortrinn på disse og andre områder som energi, miljø og samfunnsforskning skal utnyttes bedre med henblikk på å trekke flere forskere og studenter til Norge, og det skal utarbeides en strategi for hvordan dette kan gjøres.

Internasjonalt samarbeid mellom forskere og institusjoner må bygge på en plattform av felles forskningsinteresser og gjensidige forventninger om faglig utbytte av samarbeidet. Kvalitet er derfor en betingelse for å delta i internasjonalt forskningssamarbeid. En av hensiktene bak opprettelsen av 13 nasjonale sentre for fremragende forskning i 2002 var å bygge videre på sterke nasjonale miljøer. I utvelgelsesprosessen ble det lagt vekt på at sentrene planla et tett samvirke med ledende internasjonale miljøer. Langsiktig, sjenerøs finansiering av infrastruktur og forskningsaktivitet har gjort sentrene enda mer attraktive som samarbeidspartnere for utenlandske institusjoner og som arbeidsplasser for utenlandske forskere.

Miljødata, helseregistre og samfunnsvitenskapelige data som fortrinn

Forskning er ofte avhengig av datasett som er omfattende, etterrettelige og går tilbake i tid. Gjennom langsiktig satsing på oppbygging og vedlikehold av datasett har Norge skaffet seg viktige fortrinn, og datasettene representerer ofte en inngangsbillett for norske forskeres og forskningsmiljøers deltakelse i internasjonale prosjekter. For å videreutvikle denne ressursen må man sikre at data fortsatt samles inn, kvalitetssikres og lagres. En forutsetning for at Norge skal utnytte den ressursen datasettene utgjør, er at de gjøres tilgjengelige i trygge databasesystemer i en slik form at de også kan utnyttes av utenlandske forskere.

Miljø- og ressursovervåkning, samfunnsvitenskap og helse er områder der Norge har datasett i internasjonal toppklasse. Norge har noen av de lengste hydrologiske, meteorologiske og oseanografiske tidsserier i verden. Landets beliggenhet og infrastruktur gir oss en viktig rolle som leverandør av data fra alpine og subpolare områder, målinger som blant annet er viktige i overvåkningen av globale klimaendringer. Ansvaret for driften av disse måleseriene ligger hos en rekke forskjellige institusjoner. Etter ønske fra forskningsmiljøene, miljøforvaltningen og Norges forskningsråd ble det i 2002 opprettet tre arbeidsgrupper som har kartlagt og vurdert lange tidsserier av spesiell betydning for miljø, ressurs- og klimaovervåkning og forskning. På bakgrunn av denne kartleggingen foreslo gruppene tiltak for å sikre bevaring og utnyttelse av måleseriene.

Det har lenge vært høy bevissthet om infrastrukturspørsmål for samfunnsforskning i Norge, sammenlignet med andre land. Gjennom de siste 30–40 år har Norge opparbeidet en sterk posisjon når det gjelder innholdsmessige, økonomiske, juridiske og teknologiske forhold rundt tilgang til, organisering og forvaltning av samfunnsvitenskapelige forskningsdata. Dette har gitt gode muligheter for å studere det norske samfunnet langsiktig og komparativt. Statistisk sentralbyrå og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste har spilt en avgjørende rolle for å sikre et bredt datagrunnlag for norsk samfunnsvitenskapelig forskning. Forskningsmiljøene på sin side har lagt ressurser i infrastrukturtiltak for å utnytte tilbudene etter sine egne behov. Samlet har dette medført at man i Norge har klart å se statistikkbehov, offentlige utredningsbehov og forskningens behov for empirisk grunnlag i sammenheng.

Norges biobanker og helseregistre er i internasjonal toppklasse. Norges utgangspunkt for å utnytte innsamlet informasjon om helsetilstanden i befolkningen til årsaks- og risikoforskning er svært godt. Det skyldes at vi har landsdekkende personregistre som gjør det mulig å følge opp enkeltpersoner livet ut, vi kan fremstille slektstrær som gjør det mulig å følge forekomsten av sykdommer gjennom generasjoner, vi har en rekke helseregistre med høy datakvalitet, vi har gjennomført regionale helseundersøkelser i en årrekke, og vi driver store befolkningsbaserte forskningsprosjekter. Norges befolkning er relativt stabil og oversiktlig. Kombinert med at vi har et apparat med stor erfaring i innsamling av epidemiologiske data og internasjonalt konkurransedyktige forskere, gir dette norsk forskning fortrinn på et viktig felt.

Svalbard og Antarktis – unike forskningsmiljøer

Som et lett tilgjengelig område på høye arktiske breddegrader har Svalbard unike naturgitte fortrinn og forutsetninger for å bli verdens ledende sentrum for polarforskning. Området er svært gunstig for å studere klimautvikling. Klimatiske endringer viser seg først og har størst utslag i polarområdene, og nærheten til Nordpolen gir unike muligheter for atmosfæriske studier. Fraværet av lokal forurensning bidrar til at Svalbard er godt egnet for å studere global spredning av forurensning og klimagasser. At økosystemene er enkle og geologien interessant og lett synlig, gjør også at det ligger til rette for viktig forskning. Dessuten er Svalbard velegnet for studier av polar teknologi. Alle data fra satellitter i polare baner kan leses ned på Svalbard Satellittstasjon ved Longyearbyen ved hvert omløp.

Det er ikke bare naturgitte forhold som gjør Svalbard til et unikt forskningsmiljø i internasjonal sammenheng. Med våre lange tradisjoner innenfor oppdagelsesreiser og utforskning av polarområdene har Norge bygget opp kompetanse og meget god infrastruktur innenfor polarforskning. Et mål i norsk forskningspolitikk er å legge til rette for og utvikle Svalbard som en særlig verdifull plattform for internasjonalt samarbeid i polarforskning. For å oppnå dette må infrastrukturen kontinuerlig videreutvikles og fylles med forskning som er faglig i verdensklasse. Det er igangsatt arbeid med å styrke informasjon om og koordinering av forskningen på Svalbard, bl.a. ved å revitalisere Svalbard Science Forum under Norges forskningsråd.

Det arbeides aktivt for å tiltrekke andre nasjoner og utenlandske institusjoner og forskningsmiljøer til Svalbard. Også forskningsmiljøer utenfor Europa og Nord-Amerika drar nytte av mulighetene på Svalbard. Japan, Sør-Korea og Kina, i tillegg til fire europeiske land, har etablert seg med forskningsstasjoner i Ny-Ålesund. Dette viser at Svalbard som forskningsarena har høy internasjonal oppmerksomhet og interesse.

I løpet av de senere årene er det gjort store investeringer for forskningsvirksomhet og infrastruktur på Svalbard. I 2003 fikk Norsk Romsenter lagt en fiberoptisk kabel fra Longyearbyen til fastlandet. I 2005 er det satt av midler til å etablere bredbåndforbindelse mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund. Dette gir Svalbard førsteklasses muligheter for elektronisk dataoverføring, noe som vil ha stor betydning både for Svalbard-samfunnet generelt og for forskningsvirksomheten på Svalbard. Et nytt marinlaboratorium vil stå ferdig i Ny-Ålesund sommeren 2005. En rekke lands institusjoner har inngått en konsortiumavtale om disponeringen av kapasiteten i laboratoriet, som vil eies og drives av Kings Bay AS. I Longyearbyen vil en ny forskningspark stå ferdig i 2006. Bygget vil gi en stor arealutvidelse for Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og vil samlokalisere ulike forskningsinstitusjoner, i tillegg til å huse Svalbard museum og kulturhistoriske samlinger. Antall helårs studieplasser ved UNIS er for 2005 utvidet fra 100 til 120, med tilhørende utvidelse av forskerstaben som følge av at Forskningsparken blir ferdigstilt.

EISCAT (European Incoherent Scatter Association) er et større internasjonalt radaranlegg for studier av den øvre polare atmosfæren og nordlys, med installasjoner både på fastlandet i nærheten av Tromsø og ved Longyearbyen på Svalbard. Norge har en unik posisjon som vertsland i EISCAT, og det gir norsk forskning muligheten for å delta i verdensfronten innenfor et område der vi har lange og stolte tradisjoner. Den nåværende samarbeidsavtalen som ble undertegnet mellom de sju deltakerlandene Finland, Frankrike, Japan, Norge, Sverige, Storbritannia og Tyskland i 1996, utløper ved årsskiftet 2006/07. EISCAT utgjør en viktig del av et betydelig nettverk av infrastruktur for rom- og atmosfæreforskning i Nord-Norge og på Svalbard, og det er et mål å sikre en fornyelse av samarbeidsavtalen for EISCAT.

I samarbeid med Norges forskningsråd er Norsk polarinstitutt i ferd med å utarbeide en felles forskningsplan for forskningen i Ny-Ålesund. Det overordnede målet med en slik plan er at man i fremtiden unngår overlappende forskning, og samtidig identifiserer forskningsfelt som med fordel kan styrkes. Når nye nasjoner ønsker å etablere aktivitet på Svalbard, vil planen bli brukt til å sikre at de i størst mulig grad kompletterer eksisterende forskning. Det er forventet at alle nasjoner som er etablert med forskning i Ny-Ålesund, vil slutte seg til denne planen. Kings Bay AS har utarbeidet en strategisk plan for hvordan selskapet best mulig skal legge til rette for forskningsvirksomheten i Ny-Ålesund. Det er under arbeid en endring av Svalbardloven som skal gi hjemmel for å beskytte Ny-Ålesund og Kongsfjorden som et særskilt prioritert område for forskning.

I Antarktis ble helårsstasjonen Troll i Dronning Mauds land åpnet i februar 2005. Norge har med dette åpnet en ny lett tilgjengelig polar infrastruktur av interesse for andre nasjoner. Det blir mulig å etablere langsiktige måleprogrammer bl.a. innenfor klimaforskning, samtidig som fleksibiliteten for forskning sommerstid øker både for den landbaserte og marine forskningen. Kombinasjonen Svalbard og Troll åpner for forskning på bipolare problemstillinger med store overføringsverdier, ikke minst fordi de fleste nasjoner som driver polarforskning, har sin største innsats i sør.

Det internasjonale polaråret (IPY) 2007–08 er nå under planlegging. «Året» varer fra 1. mars 2007 til 1. mars 2009, for å få med seg to sommersesonger i begge polområdene. Dette er områder som krever spesiell og kostbar logistikk, og der innsamlingen av data innebærer ekspedisjonsvirksomhet. Områdene er relativt lite utforsket, samtidig som de er nøkkelområder for å forstå mange globale prosesser, herunder drivkreftene bak klimautviklingen. Gjennom en koordinert, internasjonal tverrfaglig innsats ønsker deltakende nasjoner å ta et krafttak, og det forventes at vitenskapsprogrammet for IPY vil bli omfattende med deltakelse fra mange nasjoner. Norge som polarnasjon bør spille en aktiv rolle, først og fremst på grunnlag av den gode infrastrukturen på Svalbard og den nye norske forskningsstasjonen Troll i Antarktis, og være pådriver for at det internasjonale forskningsmiljøet utnytter disse fasilitetene under IPY. Videre bør Norge utvikle forskningssamarbeidet med Russland, spesielt på Svalbard og i Nordvest-Russland.

Som ledd i Islands formannskap i Nordisk Ministerråd i 2004 fant det sted et møte på ministernivå mellom medlemsstatene i Arktisk Råd. Møtet samlet i tillegg til de nordiske land representanter for USA og Canada. Drøftingene i møtet munnet ut i en ministererklæring om økt samarbeid om utdanning og forskning i den arktiske region. Erklæringen tar bl.a. til orde for økt mobilitet mellom studenter og forskere i det arktiske området. I den videre oppfølging av erklæringen på forskningsområdet vil det fra norsk side være naturlig å oppfordre medlemslandene i Arktisk Råd til å gjøre større bruk av forskningsfasilitetene på Svalbard (UNIS og Ny-Ålesund). På nordisk nivå følges erklæringen opp av det danske formannskap i Ministerrådet i 2006.

Inngående forskermobilitet

Norsk forskningspolitikk har tradisjonelt fokusert på nytten av at norske forskere oppholder seg en periode i utenlandske forskningsmiljøer. Regjeringen vil videreføre arbeidet for at norske forskere skal oppholde seg i korte eller lengre perioder ved utenlandske institusjoner, jf. kap. 8.6. De siste årene har man i Norge, som i resten av Europa, blitt mer oppmerksom på at inngående forskermobilitet er et effektivt virkemiddel for å styrke nasjonale forskningsmiljøer. Den faglige kompetansen utenlandske forskere bringer med seg, hever kvaliteten på og utvider perspektivene i norsk forskning. Utenlandske forskere som opprettholder sine faglige nettverk i hjemlandet, bidrar til at norske institusjoner og bedrifter internasjonaliseres ytterligere.

En hovedutfordring fremover er å få flere utenlandske forskere til å tilbringe lengre perioder i norske forskningsmiljøer. Forskningsrådet er i ferd med å etablere et mobilitetssenter som skal profilere Norge som forskningsland. Dette er en del av et europeisk nettverk av mobilitetssentre som skal yte praktisk assistanse til forskerne – European Network of Researchers Mobility Centres. EU arbeider også med å skape et europeisk arbeidsmarked for forskere. Dette inkluderer forbedringer gjennom lovverket når det gjelder oppholds- og arbeidstillatelse, trygdeordninger og beskatning. Regjeringen vurderer det som viktig at utenlandske forskere ikke møter hindringer når de har fått tilbud om arbeid i Norge. I 2001 var det anslagsvis 2800 personer med utenlandsk bakgrunn 7 ansatt i universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren. Dette representerer mer enn en fordobling i forhold til 1991.

En fjerdedel av de utenlandske forskerne ved norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter kommer fra nordiske land, mens halvparten kommer fra OECD-land utenom Norden. Kina, Russland og Iran er de viktigste opphavslandene for forskere med ikke-vestlig bakgrunn. Majoriteten av de utenlandske forskerne i Norge arbeider ved universitetene, og andelen utenlandsk personale i rekrutteringsstillinger er større enn i faste vitenskapelige stillinger. Mens hele 90 prosent av de utenlandske forskerne i faste vitenskapelige stillinger har bakgrunn fra OECD-land, er 40 prosent av utenlandske forskerrekrutter fra land utenfor OECD-området.

Vilkårene for og kvaliteten på forskningen er avgjørende for hvor attraktivt det er for utenlandske forskere å bosette seg i et land. I tillegg spiller tilrettelegging for å ta med familien, økonomiske forhold og sosiale og kulturelle forhold en stor rolle, se boks 4.7. Visumforhold er fundamentale for om en utenlandsk forsker kan realisere sitt ønske om å arbeide i Norge. Norge, som mange andre europeiske land, har iverksatt tiltak for å gjøre det enklere for forskere fra land utenfor Schengen-området å arbeide her. Fra 1. januar 2002 ble det innført en spesialistkvote for forskere og annen høyt kvalifisert arbeidskraft som ønsker arbeidstillatelse. Denne kvoten blir i dag langt fra fullt utnyttet, og utnyttelsesgraden har gått ned siden den ble innført. En av årsakene til dette er at det er lang saksbehandlingstid for å ta med seg familien til Norge for borgere utenfor EØS-området.

Det kan være hensiktsmessig å se rekruttering av spesialister i sammenheng med rekruttering av utenlandsstudenter til norske institusjoner. Der det er relevant, kan man bygge videre på eksisterende avtaler mellom norske og utenlandske høyere utdanningsinstitusjoner for å rekruttere utenlandske forskere. Samarbeid med de norske ambassadene og teknologiutsendingene fra Innovasjon Norge vil være viktig for å nå frem med informasjon til forskerne. Problemstillinger knyttet til «brain drain» i landene man rekrutterer fra, må vurderes av Utdannings- og forskningsdepartementet og Utenriksdepartementet i felleskap.

Tiltak

• Det skal utarbeides en samlet strategi for bedre utnyttelse av våre komparative nasjonale fortrinn innenfor områder som energi-, miljø- og samfunnsforskning med henblikk på å trekke flere forskere og studenter til Norge.

• Norge har unike dataserier i blant annet miljø- og klimaforskning, medisin og samfunnsvitenskap. Det skal legges til rette for bedret finansiering av drift, vedlikehold, tilgjengelighet og utnyttelse av slike data, både i nasjonalt og internasjonalt forskningssamarbeid.

• Svalbard skal videreutvikles som internasjonal forskningsplattform, og det skal legges ytterligere til rette for internasjonalt samarbeid med dette som utgangspunkt.

• Bevilgningene til norsk polarforskning skal styrkes, spesielt bevilgninger som kan utjevne merkostnadene ved å legge forskningsopphold til Svalbard.

• Samarbeid med Russland om polarforskning skal styrkes, spesielt på Svalbard og i Nordvest-Russland.

• Norge skal delta aktivt i det internasjonale polaråret 2007–08.

• Det skal arbeides for å sikre en fornyelse av samarbeidsavtalen for EISCAT.

• Praktiseringen av ordningen med spesialisttillatelser skal evalueres, og det skal legges til rette for at utenlandske arbeidstakere og norske arbeidsgivere utnytter den bedre.

• Det skal opprettes en egen ordning for å korte ned saksbehandlingstiden for familiegjenforening for forskere som kommer til Norge gjennom UDIs spesialistkvote.

• Forskningsrådets finansieringsmekanismer for gjesteforskere ved norske institusjoner med kvalitet som utvelgelseskriterium skal utvides.

• Samarbeidet med de norske ambassadene og teknologiutsendingene fra Innovasjon Norge om å gi bedre informasjon til utenlandske forskere om forskningsmuligheter i Norge skal styrkes.

• Forskningsrådets arbeid med å etablere et ressurssenter for forskermobilitet, som en del av European Network of Mobility Centres, skal styrkes. Senteret skal tilpasses behovene til forskere både i og utenfor Europa.

• Universiteter, høyskoler og andre institusjoner skal oppfordres til å utlyse forskerstillinger internasjonalt.

4.3.4 Norge som global partner

Som verdenskartet over forskningsinnsats viser, er forskningen i stor grad konsentrert i den rike delen av verden, jf. kap. 1. Dette gjør at størstedelen av forskning rettes mot de rike landenes behov. Innenfor for eksempel helseforskning er 90 prosent av forskningsinnsatsen rettet inn mot behovene til 10 prosent av verdens befolkning. For å nå utviklingsmålene som verden gjennom FN har forpliktet seg til å jobbe mot, må en større del av forskningsressursene innrettes mot å løse problemer som rammer land som ikke selv makter å investere mye i forskning. Norge har forpliktelser til å dele kunnskap og trekke fattige land med i den internasjonale kunnskapsallmenningen gjennom økt samarbeid og gjensidig kunnskapsutveksling. Det er også en utfordring for Norge å nyttiggjøre seg kunnskapen produsert i land som relativt nylig har bygget opp ny, viktig forskningskompetanse, som India, Sør-Afrika og Kina.

De globale fattigdomsutfordringene fordrer for det første at forskning trekkes aktivt inn som virkemiddel i utviklingspolitikken . Dette gjelder både i forhold til våre samarbeidsland for å stimulere til økonomisk vekst, bærekraftig utvikling og økt livskvalitet for befolkningen der, men ikke minst gjelder det i forhold til multilaterale organisasjoner, spesielt via FN-systemet. På nasjonalt nivå bør forskning stimuleres og knyttes til reformarbeid, for eksempel i utdanningssektoren og helsesektoren. Utfordringene krever for det andre at forskningspolitikken tar inn over seg globale problemstillinger og fattigdomsutfordringer i utviklingslandene.

Forskningssamarbeid kan i seg selv bidra til økt forståelse og innsikt mellom land, i tillegg til at forskningens resultater kan bidra til utvikling og økonomisk vekst nasjonalt, regionalt og globalt. Samtidig kan forskningssamarbeid endre seg fra å være en moralsk forpliktelse til å frembringe internasjonale nettverk og kunnskap av betydning for vår egen nasjonale politikk og for den globale utviklingen. Slikt samarbeid vil også kunne bidra til økt kunnskap om og forståelse av blant annet internasjonale helsespørsmål nasjonalt. Samarbeidsavtalen med Sør-Afrika er et eksempel på en avtale som i utgangspunktet finansieres av bistandsmidler, men som samtidig har et klart mål om å oppnå et likeverdig samarbeid mellom de to landene.

St.meld. nr. 35 (2003–2004) Felles kamp mot fattigdom skisserte bl.a. samarbeid om utdanning og forskning om fattigdomssykdommene som særlig viktig. På utdanningsområdet har Norge vært en pådriver i UNESCO og OECD for å få etablert felles prinsipper og prosedyrer for kvalitetssikring av høyere utdanning. Fra norsk side er det en betydelig satsing på institusjonsbasert samarbeid. Siden 1991 har slikt samarbeid blitt fremmet gjennom NUFU-programmet (Nasjonalt program for forskning og utdanning). NUFU-programmet omfatter støtte til felles forskningsprosjekter, forskerutdanning og nettverk mellom norske institusjoner og universiteter i utviklingsland. Programmet er ment å bidra til kapasitets- og kompetanseoppbygging i land i sør.

I perioden 2005 til 2008 vil om lag 1100 studenter fra utviklingsland og Øst-Europa studere i Norge, hovedsakelig på master- og doktorgradsnivå, gjennom den såkalte kvoteordningen. Målet med støtteordningen er å tilføre studentene relevant kompetanse som kan komme hjemlandene til gode når studentene reiser tilbake etter endt utdanning. Studenter som ikke reiser tilbake til hjemlandet, må betale tilbake stipendet som et studielån. Likevel velger en del kvotestudenter å bli i Norge eller reise til et tredjeland etter endt utdanning. Faglige utviklingsmuligheter i hjemlandet påvirker hvorvidt stipendiatene reiser tilbake etter fullført master- eller doktorgrad. Det kan derfor være hensiktsmessig å se kapasitets- og kompetanseoppbygging ved undervisnings- og forskningsinstitusjoner i utviklingsland i sammenheng med rekruttering av studenter til Norge under kvoteordningen.

Fattigdomssykdommene er en av de største hindringene for økonomisk utvikling, og rammer særlig Afrika sør for Sahara sterkt. Smittsomme sykdommer er årsak til ca. 59 prosent av dødsfallene i land med lavest gjennomsnittlig inntekt, mot 34 prosent for hele verden. Bedring i helsetilstand er en viktig del av FNs tusenårsmål, og tre av de sju målene er rettet direkte mot å bedre helsetilstanden eller å utrydde sykdommer. På grunn av at kvinner ofte har lavere sosioøkonomisk status og lettere smittes av seksuelt overførbare sykdommer enn menn, bærer de en uforholdsmessig stor del av den globale sykdomsbyrden. Dette gjør innsatsen for å bedre kvinners helse spesielt viktig. En bedret helsetilstand vil både gi den enkelte et bedre liv, men vil også gi samfunnet en basis for å bedre levekårene for befolkningen og dermed et bedre grunnlag for å kunne nå de øvrige tusenårsmålene.

WHO har en anbefaling om at minimum fem prosent av et bistandsprosjekt skal gå til forskning i sektoren. Dette skal gi muligheter til å evaluere prosjektet og resultatene av det. Samtidig kan dette utnyttes slik at det gir både kompetanse- og kapasitetsbygging innenfor kunnskapssektoren i det landet som mottar bistanden. Norge bidrar gjennom forskningssamarbeid til å styrke utviklingslandenes kapasitet til selv å drive helseforskning på viktige områder. Norge er største bidragsyter til WHO/Verdensbanken/UNDP/UNICEFs forskningsprogram om neglisjerte tropiske sykdommer. Dette engasjementet skal videreutvikles.

Norge er også aktivt med i EUs satsing på kliniske forsøk rundt de tre fattigdomssykdommene hiv/aids, tuberkulose og malaria (European and Developing Countries Clinical Trials Partnership, EDCTP). Finansiering kommer også her fra et bredt sett av kilder, dels basert på nasjonale programmer. Regjeringen støtter også det internasjonale aidsvaksineinitiativet (IAVI) og Det internasjonale partnerskapet for mikrobiosider (IPM). Sistnevnte organisasjon har som mål å utbedre kvinners mulighet til å beskytte seg mot å bli smittet av hiv. Begge disse internasjonale initiativene bidrar til forskningssamarbeid mellom giverland og utviklingsland.

Norge har i de senere år hatt en sentral posisjon i flere fredsprosesser. Det som iblant kalles «den norske modellen» for fredsskapende virksomhet, bygger på fleksible, tilgjengelige budsjetter, et klart engasjement fra den politiske ledelsen i Utenriksdepartementet, samordning av fredsmekling og diskusjoner mellom partene og utviklingssamarbeid. Den norske rollen går gjerne ut på å legge til rette for å bringe parter sammen og bidra til et gunstig klima for forhandlingene. Et tett samvirke mellom myndigheter, ikke-statlige humanitære organisasjoner og forskningsinstitutter muliggjør denne måten å arbeide på. Sentrale forskningsmiljøer i denne sammenhengen er Institutt for fredsforskning (PRIO), Forskningsstiftelsen Fafo, Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Christian Michelsens Institutt (CMI) og relevante universitetsmiljøer. Forskerne fremskaffer kunnskap og analyser, knytter lokale kontakter, bidrar til å utvikle ny politikk for konfliktforebygging, konflikthåndtering og kvinners rolle og fredsbygging. De medvirker også til læring ved å gjennomføre uavhengige evalueringer og delta på seminarer sammen med praktikerne. Forskere har også deltatt direkte i fredsprosesser på oppdrag fra Utenriksdepartementet, og blir brukt av Det norske Nobelinstitutt som utredere av kandidater for Nobels fredspris.

Norske forskningsmiljøer har over lang tid opparbeidet seg en fremtredende posisjon i internasjonal forskning om fred og utvikling. Norge ble en pioner i internasjonal fredsforskning da Institutt for fredsforskning (PRIO) ble stiftet i 1959, og tre sentrale internasjonale tidsskrifter på feltet i dag redigeres i Norge (Forum for Development Studies , Journal of Peace Research og Security Dialogue) . I 2002 ble fredsforskningen styrket ved etableringen av Centre for the Study of Civil War ved PRIO som et senter for fremragende forskning. Norske myndigheter ser det som viktig å opprettholde Norges sterke posisjon innenfor forskning om sikkerhet, fred, konflikt og utvikling.

Langt de fleste fattige i utviklingslandene bor på landsbygda. En bedring av deres kår vil i første omgang avhenge av landbruksutvikling. Den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR) bidrar med sine 15 forskningssentre til å fremskaffe kunnskap for å fremme landbruket i utviklingsland. Sentrenes virksomhet omfatter alt fra forskning på produksjonsvekst, skadedyrbekjempelse, akvakultur og utnyttelse av skogprodukter, til forskning på ressursforvaltning og lokale tilpasningsformer. Norske forskningsmiljøer organiserer også bistand til utviklingsland for en bærekraftig utnytting av de marine ressurser, kystsoneplanlegging, akvakultur og kvalitetskontroll av fiskeprodukter. Forskningsfartøyet FF/Dr. Fridtjof Nansen, som Havforskningsinstituttet har driftsansvaret for, er en hovedplattform for forskning rettet mot fiskebestandenes og havmiljøets tilstand langs vestkysten av det afrikanske kontinent. I statsbudsjettet for 2005 er forskningen styrket bl.a. gjennom økte bidrag til Det internasjonale partnerskapet for mikrobiosider (IPM) og til Det internasjonale aidsvaksineinitiativet (IAVI). Videre er bevilgningene til CGIAR økt med 25 mill. kroner, slik at det til sammen benyttes 110 mill. kroner i 2005 til global landbruksforskning.

Tiltak

• Gjennom WHO, UNESCO og andre internasjonale organisasjoner kan Norge bidra til å styrke forskningen i og for utviklingsland. Forskningssamarbeidet gjennom de store internasjonale organisasjonene skal derfor styrkes.

• Forskning skal integreres tydeligere som virkemiddel i utviklingspolitikken.

• Forskningsprogrammet for global helse i regi av Norges forskningsråd skal styrkes.

• Det skal etableres flere stipend og utvekslingsordninger for forskere og doktorgradskandidater som kan fremme gjensidig forskningssamarbeid som element i både utviklingspolitikken og forskningspolitikken.

• Norges sterke posisjon innenfor forskning om sikkerhet, fred, konflikt og utvikling skal opprettholdes.