St.meld. nr. 20 (2004-2005)

Vilje til forskning

Til innholdsfortegnelse

5 Kvalitet i forskning

Forskning er en aktivitet med meget store forskjeller i kvalitet mellom jevnt gode og fremragende utøvere. Konkurransen mellom forskere om å komme frem med nye resultater og funn er meget stor. Av og til er det bare dager og timer som skiller mellom dem som får æren av å ha vært først ute med et forskningsresultat, og dem som kom på andreplass og som historien har en tendens til å overse. Forskningens karakter er derfor elitistisk. Samtidig er forskning en aktivitet som ofte er forbundet med stor usikkerhet. Dette gjør at utpeking av vinnere eller enere kan være problematisk, både ved utdeling av midler i forkant og ved bedømmelse av resultater i etterkant. På noe lengre sikt vil de store gjennombruddene tre tydeligere frem. Utdeling av nobelprisen skjer gjerne flere år – eller flere tiår – etter at oppdagelsen er gjort.

For store deler av forskningen er likevel ikke nobelprisnivået, men «godt nok» det bærende prinsipp. Ny kunnskap er verdifull, men verdien er ikke alltid like åpenbar. Det er derfor viktig ikke bare å satse på spissene, men også på bredden. Et forskningssystem som preges av god kvalitet, vil trolig være sammensatt og mangfoldig, i den forstand at det består av både spiss og bredde, både disiplinær og tverrfaglig forskning, både originalitet og soliditet, både nysgjerrighetsdrevet og formålsrettet forskning. Økt kvalitet fremmes derfor også gjennom økt differensiering. Dilemmaet for den som må prioritere, vil være hvordan differensieringen best kan utvikles, etter hvilke kriterier og med hvilke mål.

Kvaliteten i norsk forskning er varierende, men på enkelte områder meget god, og det er tegn som tyder på at den blir stadig bedre. Regjeringen har som mål at Norge fortsatt skal belønne de aller beste, og vi skal på utvalgte områder ha miljøer som hevder seg i den internasjonale forskningsfronten. Utfordringen fremover vil særlig være å få frem kvalitet i bredden. Strategier og tiltak for å fremme kvaliteten i norsk forskning vil særlig være knyttet til bruk av finansieringssystemer og utvikling av faglig ledelse ved forskningsinstitusjonene. For øvrig vises det til kap. 2, der det foreslås en fortsatt satsing på grunnforskning, men med vekt på kvalitet fremfor kapasitetsutbygging.

Sterke miljøer er viktige for å rekruttere de beste talentene og gjøre forskerkarrieren mer attraktiv. Norge er avhengig av å få tilgang til andre lands forskningsresultater. Norsk forskning utgjør bare 0,4 prosent av verdens samlede forskning, og kunnskapsoverføring er en grunnleggende forutsetning for vår egen forskning. Høy kvalitet i forskningen er derfor viktig fordi det kan gjøre Norge til et attraktivt samarbeidsland i internasjonal sammenheng. På samme måte er høy kvalitet en forutsetning for at våre bidrag skal være interessante for andre land. Dette gjør at vi også kan hente ressurser fra internasjonale samarbeidsorganer, for eksempel EU. Internasjonalt forskningssamarbeid bidrar dermed til å sikre og utvikle kvaliteten på forskningen.

5.1 Om kvalitet

5.1.1 Begrepet forskningskvalitet

Begrepet kvalitet defineres ulikt av ulike grupper og innenfor ulike fag. En fellesnevner er gjerne noe som er knyttet til egenskapene ved et produkt (resultatet, utbyttet eller effekten). Begrepet forskningskvalitet er heller ikke entydig, men viser ofte til fire sider ved forskningen: originalitet (faglig nyhetsverdi og anvendelse av ny teori og metode), soliditet (underbygging av resultater, det at resultatene er etterprøvbare, redelighet i presentasjon), faglig relevans og samfunnsmessig eller praktisk nytteverdi. Soliditet og originalitet er krav til både grunnforskning og anvendt forskning. Faglig relevans er et krav som oftest stilles til grunnforskning, mens samfunnsmessig eller praktisk nytteverdi er krav som oftere er knyttet til anvendt forskning. 1

Til en viss grad kan elementene stå i et motsetningsforhold til hverandre. Lite original forskning kan for eksempel ha stor samfunnsmessig betydning og omvendt. Viktigere er det imidlertid at elementene til en viss grad er substitutter for hverandre. God forskning må ha et minimum av alle elementer i seg, men et originalt arbeid behøver ikke å være veldig solid for å vekke oppsikt. Ofte presenteres idéer som er ganske uferdige, men som likevel får stor innflytelse fordi de er så lovende. Samtidig kan det hevdes at god forskning i større grad preges av spenningen mellom originalitet på den ene siden og relevans og soliditet på den annen, snarere enn av originalitet eller et av de andre kvalitetsaspektene alene. Forskernes kontakt med etablerte metoder og teorier kan være nettopp det som gir grunnlag for å gjøre opprør mot de samme metoder og teorier. Hvilket element eller hvilke elementer ved kvalitetsbegrepet som verdsettes høyest, vil i stor grad henge sammen med hvor i forskningssystemet man befinner seg. Et generelt krav til all god forskning vil være at den må si oss noe vi ikke visste fra før, den må ikke være triviell, og det må være belegg for det som sies. Ideelt sett ønsker vi at god forskning skal si noe virkelig nytt og få store ringvirkninger for både fag og praksis.

Moderne forskning er preget av dyp spesialisering, og mengden kunnskap utvikler seg meget raskt. Spesialiseringen medfører behov for samarbeid og tverrfaglighet for å unngå faglig innelåsing. Samarbeid på tvers av faglige spesialiteter er viktig både for den faglige utviklingen og for mer innovasjonsrettet forskning. Det er ofte i spenningsfeltet mellom fagområder at fruktbare nye idéer og nye kombinasjoner av etablerte idéer oppstår. På samme måte er det ofte i kombinasjonen av henholdsvis ulike fagområder og ulike teknologier at viktige innovasjoner oppstår. Derfor er det viktig at den faglige bredden ved institusjonene tas vare på.

Et interessant trekk ved de beste forskningsmiljøene er at de preges av utstrakt kommunikasjon og samarbeid, både innad i miljøene og utad. Spesielt viktig er selvsagt samarbeidet over landegrensene og kontakten med den internasjonale forskningsfronten. Gode forskningsmiljøer synes også å være preget av mangfold, både når det gjelder forskernes alder og bakgrunn, og når det gjelder oppgaver i form av fordypning, undervisning, formidling og kontakt med næringslivet. Det er vel å merke ikke mangfoldet i seg selv som er kvalitetsfremmende, men miljøets evne til å utnytte mangfoldet. 2 En annen forutsetning for å drive god forskning er tilgang til vitenskapelig utstyr. Utstyrsbehovet varierer mellom fagene, men generelt vil tilstrekkelig og oppdatert utstyr gi bedre muligheter for originale nyvinninger, samtidig som det vil bidra til å trekke til seg de beste forskerne, både fra inn- og utland.

Det tradisjonelle kvalitetsbegrepet i akademisk forskning er ikke så direkte anvendbart for anvendt forskning og utvikling og for kommersialisering av forskningsresultater. Bruk av begrepet kvalitet på disse feltene vil innebære et utvidet kvalitetsbegrep som vil variere med referanserammen. Her inngår foruten akademisk kvalitet, jf. ovenfor, slike faktorer som samfunnsmessig robusthet, leveransedyktighet, relevans og potensial. Produktivitet er en faktor som antakelig vektlegges sterkere i anvendt forskning enn i grunnforskning. I dette kapitlet behandles særlig kvalitet i akademisk forskning, med vekt på grunnforskning.

5.1.2 Hvordan vurdere kvalitet

Kunnskap oppstår ved at mange bidrag – små og store – legges på hverandre i et byggverk. Noen av bidragene kan være gode, andre dårlige. Åpenhet og etterprøvbarhet er viktige kriterier når en skal vurdere vitenskapelig kvalitet. Først og fremst må en stille spørsmålet om forskningsresultatet er publisert, og i så fall hvor. Deretter må en spørre om andre har kommet frem til det samme resultatet, og hvor det i så fall er publisert. Høyt renommerte vitenskapelige tidsskrifter tillater at bare det beste kommer på trykk. Artiklene blir derfor grundig vurdert av høyt kvalifiserte fagfolk før de eventuelt publiseres. Denne fagfellevurderingen («peer review») skal sikre at stoffet er faglig interessant og relevant, at arbeidet er korrekt utført, at det ikke trekkes konklusjoner som det ikke er dekning for, osv.

Hensikten med å måle kvalitet i forskning kan være flere, for eksempel å kunne kanalisere midler dit kvaliteten er best. Det er vanlig å skille mellom kvalitative og kvantitative metoder for å måle akademisk kvalitet. Ved kvalitative metoder trenger man inn i substansen i det arbeidet som vurderes, og den som bedømmer, må ha nødvendig kompetanse innenfor det aktuelle fagfeltet. Fagfellevurdering er den viktigste vurderingsformen innenfor akademia, og benyttes både i redaksjoner for vitenskapelige tidsskrifter og i bedømmelseskomitéer og ved tildeling av forskningsmidler. Fagfellevurdering brukes dessuten til å evaluere store enheter, som et forskningsinstitutt eller et fagområde. Ved evaluering av større enheter kombineres ofte kvalitative og kvantitative metoder. Fagfellevurderingene vil i stor grad bygge på skjønn og det faglige ståstedet til den som bedømmer.

Overordnede vurderinger av forskningskvalitet (på makronivå) skjer oftest ved hjelp av kvantitative resultatindikatorer. Bibliometriske indikatorer, basert på artikkelproduksjon og siteringer, er mest brukt. Standardiserte bibliometriske data gir mulighet til sammenligninger mellom land, samt at de sier noe om forskningens internasjonale synlighet. Den mest brukte publiseringsdatabasen er ISI-indeksen (Institute for Scientific Information), som også omfatter en siteringsindeks.

I prinsippet kan alle typer publikasjoner, inkludert patenter, gjøres til gjenstand for slik statistikk. Det følger imidlertid mange svakheter med slike metoder, noe som gjør at resultatene må brukes med varsomhet, og særlig når man trekker sammenligninger mellom fagfelt. For eksempel er ikke tidsskriftpublisering like vanlig innenfor alle fagfelt, og statistiske funn må måles opp mot det som er normen i den enkelte disiplin. Stort volum har noen ganger sammenheng med kvalitet, men ikke alltid, og alle elementer knyttet til kvalitetsbegrepet kan ikke fanges opp. Et annet problem ved mange av evalueringsformene, og særlig de som måler kvantitet, er at de i høy grad vil favorisere allerede etablerte forskere og forskergrupper på bekostning av yngre, fordi de legger vekt på allerede oppnådde resultater.

Dersom vitenskapelige publikasjoner skal kunne brukes til å vurdere kvalitet, må det være en felles forståelse i forskningsmiljøene av hvilke kriterier som kan definere vitenskapelig publisering. Derfor var det en viktig milepæl i kvalitetsarbeid som ble nådd høsten 2004, da Universitets- og høgskolerådet samlet seg om fire kriterier som definerer en vitenskapelig publikasjon, og benyttet disse kriteriene til en nærmere avgrensning av hvilke publiseringskanaler som skal regnes som vitenskapelige. 3 Registeret over publiseringskanaler vil bli løpende oppdatert. Dette er et arbeid som vil medføre økt, kontinuerlig oppmerksomhet rundt kvalitet i forskningen.

5.2 Kvalitet i norsk forskning

5.2.1 Publisering

Basert på ulike målemetoder er det mulig å danne seg et bilde av kvaliteten i norsk forskning i dag i forhold til andre land. Ser en på vitenskapelig publisering, viser data fra ISI fra 1998 til 2002 at det er stor forskjell mellom landene, og at Norge ligger bak våre nordiske naboland. Norges andel av verdens samlede vitenskapelige publisering i denne perioden utgjorde i underkant av 0,6 prosent, mens for eksempel Sveriges andel var 1,7 og Danmarks 0,9 prosent, ifølge indikatorrapporten for 2003 4 . Andelen har vært nokså stabil de siste tjue årene.

Oppmerksomheten et lands publikasjoner oppnår på den internasjonale kunnskapsarenaen, måles ofte i antall siteringer. Norge har hatt en positiv utvikling, særlig i siste halvdel av 1990-årene. Forskjellen mellom siteringshyppigheten i de nordiske landene har blitt mindre enn hva den har vært tidligere. En nyere undersøkelse fra 2004, der NIFU STEP har oppdatert siteringsindeksene for Norge og de andre nordiske landene, viser at den positive utviklingen har fortsatt, idet Norge nå ligger på høyde med Sverige og Finland. Bare Danmark ligger klart foran. Se ellers kap. 3.3.

5.2.2 Evalueringer

Norges forskningsråd har gjennomført fagevalueringer innenfor fagområdene kjemi, IKT, fysikk, geofag, matematikk, biofag, statsvitenskap, lingvistikk, medisin, pedagogikk og ingeniørvitenskapelige fag. I en gjennomgang av noen av disse fagevalueringene 5 , der høyskolene i hovedsak er holdt utenfor, konkluderes det med at norsk universitetsforskning, på de fagområdene som er evaluert, er av god faglig kvalitet målt i et internasjonalt perspektiv, og på noen fagfelt er forskningen av meget god kvalitet. Som forventet varierer kvaliteten mye, både mellom og innenfor de enkelte fag, men også innenfor de enkelte forskningsinstitusjonene. Ett og samme institutt kan ha forskning både i internasjonal toppklasse og middelmådig forskning. Informatikk er et fag der Norge har forskning av toppkvalitet. Geofag, kjemi og matematikk, samt deler av biofag og medisin, har også miljøer som står sterkt i et internasjonalt perspektiv. Blant annet ble nevrovitenskap utpekt som et område der vi har meget sterke forskningsgrupper. Marin forskning og lingvistikk var områder der det var stor variasjon, og der det ble pekt på et ikke utnyttet potensial. Norsk statsvitenskap var også preget av store kvalitetsforskjeller mellom de beste og de mindre gode forskningsmiljøene. Generelt var miljøene lite synlige internasjonalt.

Samtlige evalueringer som inkluderes i gjennomgangen, peker på visse fellestrekk ved norsk forskning, nemlig at finansieringen som regel er for svak sammenlignet med andre land, og at det satses for lite på langsiktig grunnleggende forskning. For øvrig kjennetegnes forskningen generelt av fragmentering: For mye av aktivitetene skjer i for små enheter som ikke har tilstrekkelig masse til å utvikle gode forskningsmiljøer. Det er for lite samarbeid internt ved den enkelte institusjon og mellom institusjonene, og den manglende arbeidsdelingen preger også undervisningen. Norske universiteter kjennetegnes videre av svak faglig ledelse og manglende langsiktig strategisk planlegging som kan styre ressursfordelingen. Det er for liten mobilitet i universitetssystemet, både nasjonalt og internasjonalt, og norsk forskning står overfor betydelige rekrutteringsproblemer. En rekke fag har et stort behov for å få tak i internasjonalt ledende forskere som kan drive frem den faglige kvaliteten ved institusjonene.

Det må understrekes at resultatene for statsvitenskap, pedagogikk og lingvistikk ikke kan tas som representative for norsk forskning i samfunnsfag og humaniora. Det har vært få evalueringer innenfor disse fagområdene, slik at de mer generelle konklusjonene som er referert ovenfor, kan tenkes å ha mindre utsagnskraft her enn innenfor naturvitenskap og teknologi. Det pågår nå en evaluering av nordisk språk og litteratur som vil bli ferdigstilt i løpet av våren 2005. Forskningsrådet vil dessuten begynne å forberede en ny evaluering innenfor humaniora i løpet av 2005, men faget er foreløpig ikke utpekt. Et positivt tegn er at Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo har kommet godt ut av en sammenligning foretatt av avisen The Times, se boks 5.1.

Boks 5.15 Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo i verdenstoppen

Et bilag til avisen The TimesThe Times Higher Educational Supplement – har en serie der alle verdens universiteter rangeres etter kvalitet. Vurderingen gjøres av et fagfelleutvalg på 1300 akademikere nedsatt av avisen. Serien startet med en samlet rangering og fortsetter med disiplinspesifikke oversikter.

I bilaget utgitt 4. februar 2005 blir Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo rangert som nr. 16 på en liste over de 50 beste universiteter innenfor humanistiske fag. Listen er dominert av nordamerikanske og britiske universiteter, men 19 land er representert. Universitetet i Oslo er det beste av de nordiske universitetene og ligger på femteplass blant de europeiske.

Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo kommer på 92.-plass i oversikten over de 100 beste samfunnsvitenskapelige fakultetene. Dette er en femteplass i Norden og 31.-plass i Europa.

Gjennomgangen det er vist til ovenfor, tar ikke med seg den evalueringen av klinisk, epidemiologisk, samfunnsmedisinsk, helsefaglig og psykologisk/psykiatrisk forskning som Forskningsrådet gjennomførte i 2003, men denne trekker mange av de samme konklusjonene. Evalueringen viste at vi har noen svært gode miljøer, for eksempel er epidemiologisk forskning i Norge i verdensklasse. Men generelt for medisinsk og helsefaglig forskning ble det pekt på at dagens ressurser ikke utnyttes godt nok på grunn av en rekke svakheter ved organisering og ledelse og på grunn av manglende samarbeid på tvers av både profesjoner, faggrupper, fakulteter og institusjoner. For å kunne gjennomføre anbefalingene fra evalueringen er det nødvendig å bedre strategisk ledelse og koordinering av virksomhetene. På alle ledelsesnivåer er det behov for å utarbeide strategier som synliggjør visjoner, prioriteringer, mål og virkemidler. Evalueringspanelet pekte også på at det trengs en betydelig ressursmessig styrking på feltet.

Nylig er også de ingeniørvitenskapelige fagene evaluert, og resultatene ble offentliggjort høsten 2004. De internasjonale fagekspertene fant at mange av de norske forskningsgruppene i ingeniørvitenskapelige fag ligger på et høyt faglig nivå. Gjennomsnittlig ligger de langt over middels, målt etter internasjonal karakterskala. Likevel publiserer disse fagmiljøene gjennomgående lite i vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering. Svært mye av forskningen er knyttet til industrielle prosjekter og har en anvendt karakter, og grunnleggende forskning har en svak plass. Anbefalingene fra fagekspertene gikk ut på at det bør satses mer på grunnleggende forskning og på forskergrupper som kan være strategisk viktige for Norge. Det er også viktig med fornyelse for å fange opp teknologiområder som er i rask utvikling internasjonalt, for eksempel nanoteknologi. Norge mangler dessuten miljøer som kan føre grunnforskning videre til teknologiske anvendelser, og det er et stort behov for rekruttering på alle nivåer.

I løpet av det siste tiåret har Forskningsrådet gjennomført omfattende evalueringer av de fleste institutter som omfattes av «Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter». Instituttene er delvis vurdert enkeltvis, delvis sammen med andre institutter som arbeider mot samme marked eller innenfor samme sektor. Instituttevalueringene viser at virksomheten ved instituttene i stor grad holder et godt faglig nivå, selv om kvaliteten varierer. Den samfunnsmessige relevansen og kundenes behovstilfredsstillelse vurderes gjennomgående som god. Virksomheten er i det vesentlige godt tilpasset markedets behov, og høy grad av gjenkjøp tyder på god kundetilfredshet. Samtidig pekes det på forhold som bør bedres, og på ulike utfordringer i instituttenes virksomhet. Samarbeidet, både instituttene imellom og med universitets- og høyskolesektoren, er imidlertid ikke godt nok utviklet, og publiseringsvirksomheten for en del institutter er for lav.

For omtale av Forskningsrådets evaluering av norsk forskerutdanning vises det til kap. 8.3.

5.2.3 Deltakelse i EUs rammeprogram

Status for forskningssamarbeidet mellom Norge og EU gir et mer positivt bilde av kvaliteten i norsk forskning enn både indikatorene og fagevalueringene. Deltakelsen i 4. og 5. rammeprogram har blitt evaluert, og et hovedinntrykk er at norske forskningsmiljøer har hevdet seg relativt godt innenfor rammeprogrammenes ulike forskningsfelt. Evalueringen avdekket også områder med potensial for forbedring. Blant annet anbefaler evalueringene et bedre samspill mellom finansiering av norsk forskning og EUs finansiering av prosjekter.

Foreløpige tall tyder på at de norske miljøene også har gjort det godt i de første utlysingsrundene under 6. rammeprogram. Når det gjelder suksessrate, det vil si forholdet mellom innsendte søknader og godkjente søknader, ligger søknader med norsk deltakelse helt på topp. Bildet er mer nyansert når en ser på de ulike fagområdene. Det er flest norske deltakere i delprogrammet for miljø, klima, energi og overflatetransport. På dette området deltar Norge i om lag 30 prosent av det totale antall prosjekter. Suksessraten ligger over det europeiske gjennomsnittet også i delprogrammene for samfunnsvitenskap, næringsmiddelkvalitet/næringsmiddeltrygghet og informasjonssamfunnets teknologier. Den er lavere enn gjennomsnittet på områder som helserelatert biovitenskap, genomforskning, bioteknologi og nanoteknologi. Generelt har norske forskere gjort det godt i de nye store samarbeidsformene «integrerte prosjekter» og «nettverk for fremragende forskning», og det er mange norske deltakere innenfor delprogrammet for små og mellomstore bedrifter. Jf. for øvrig kap. 4.3.

5.3 Hvordan fremme kvalitet

5.3.1 Hovedutfordringer

En samlet vurdering viser at det har vært en markert bedring i kvaliteten i norsk forskning fra slutten av 1990-årene. Spesielt positiv har utviklingen vært når det gjelder kvalitet i forskningen målt i antall siteringer. Fagevalueringene viser at vi har norske forskningsmiljøer som hevder seg i fronten internasjonalt. Informatikk, kjemi, matematikk, geofag og deler av biofag og medisin er fagområder der Norge har gode miljøer. Deltakelsen i EUs 6. rammeprogram viser dessuten at norske miljøer gjør det godt innenfor miljøforskning, næringsmiddelforskning og samfunnsvitenskap.

Samtidig avdekkes det store forskjeller, og det peker seg ut noen hovedutfordringer dersom kvaliteten skal heves. Disse knytter seg særlig til det generelle finansieringsnivået, for dårlig utbygde incentivsystemer, både nasjonalt og ved institusjonene, svak faglig ledelse og manglende strategisk planlegging. Videre vil det være viktig å videreutvikle evalueringene og å følge dem opp på en systematisk måte. I det følgende redegjøres det for hvilke tiltak og virkemidler som har vært igangsatt siden forrige stortingsmelding om forskning, og hvilke ytterligere kvalitetstiltak Regjeringen vil foreslå.

5.3.2 Flere nye virkemidler er tatt i bruk

Sentre for fremragende forskning (SFF)

På grunnlag av den forrige forskningsmeldingen som ble fremmet av Bondevik I-regjeringen i 1999, fikk Norges forskningsråd i oppdrag å utrede en ordning med sentre for fremragende forskning som et nytt virkemiddel for å fremme kvalitet i norsk forskning. Utredningen, som forelå sommeren 2000, var basert blant annet på en vurdering av tilsvarende ordninger i andre land («centres of excellence»). På grunnlag av denne utredningen og med midler fra avkastningen av Fondet for forskning og nyskaping ble de første sentrene utpekt i 2002. Ordningen forvaltes av Forskningsrådet.

Boks 5.16 Livsviktig fremragende forskning

Norge besitter infrastruktur og ekspertise som er internasjonalt anerkjent innenfor seismologi, og spiller allerede en viktig rolle i det internasjonale samarbeidet om jordskjelvvarsling. Denne kompetansen ble styrket gjennom etableringen av et senter for fremragende forskning ved Norges geotekniske institutt i Oslo – The International Centre for Geohazards . Senteret utfører forskning om måling, avverging og begrensning av skader som følge av geologiske prosesser. Dette inkluderer risiko for jord- og steinras og geologiske prosesser under havene. I tillegg bidrar senteret til utdanning av forskere og spesialister på disse områdene.

Tsunamien i Det indiske hav 2. juledag 2004 understreket betydningen av kunnskapen som bygges opp ved International Centre for Geohazards. Et viktig element i et velfungerende tsunamivarslingssystem i fremtiden ligger i seismologien, og det finnes fortsatt store, uløste forskningsspørsmål knyttet til de største jordskjelvene. Ekspertisen de norske geofaglige miljøene innehar, vil være viktig i et eventuelt internasjonalt initiativ for å bygge ut det internasjonale forebyggende arbeidet i forbindelse med geologisk risiko. Kunnskap om geologiske prosesser er også av betydning for å begrense skadeomfanget av rasinduserte tsunamier i Norge, som de skredgenererte flodbølgene i Loen og Tafjord, som til sammen tok flere hundre liv.

Etableringen av SFF er en bevisst satsing på Norges beste forskere for å gi dem mulighet til å bli synlige internasjonalt. Ordningen skal stimulere forskningsmiljøer til å etablere sentre som er viet langsiktig, grunnleggende forskning på høyt nivå. Mange gode forskningsmiljøer var med i konkurransen, og de 13 sentrene som ble etablert, er fordelt på et bredt faglig og institusjonsmessig spekter. Søknadsprosessen var grundig, og det ble brukt internasjonale eksperter i vurderingen av søkerne. Vitenskapelig kvalitet var det avgjørende kriterium for å få midler til å bygge opp kompetansemiljøer innenfor et tidsperspektiv på fem til ti år. Sentrene får i gjennomsnitt en årlig bevilgning på 12 mill. kroner, og vertsinstitusjonene bidrar i betydelig grad med egne midler, i form av lokaler osv. I oppstartingsåret ble det bevilget 155 mill. kroner fra fondsavkastningen. Samtidig utløste dette om lag 300 mill. kroner fra institusjonene selv og andre interessenter. Det forventes at sentrene skal bidra til internasjonal rekruttering til norsk forskning. Også forskerutdanning er et viktig aspekt ved satsingen.

Det er for tidlig å vurdere hvor godt ordningen virker, men foreløpig ser den ut til å være vellykket. Allerede i søknadsrunden ble det skapt nye samarbeidskonstellasjoner for å nå opp i konkurransen, og institusjonene måtte foreta strenge prioriteringer. I en del tilfeller har de i etterkant gått inn med særskilte midler til de forskningsmiljøene som nesten nådde opp i konkurransen. Det har vist seg at sentrene har vært attraktive både for norske og utenlandske forskere. Sentrene har spilt en betydelig rolle i rekrutteringssammenheng ved at de har knyttet til seg 170 doktorgradsårsverk og 100 postdoktorårsverk. Nesten en tredjedel av de vitenskapelige årsverkene utføres av utenlandske forskere, og sentrene kan derfor bli viktige også som et mobilitetsfremmende virkemiddel. De sentrene som var en videreføring av igangværende virksomhet, har allerede i løpet av det første året vist god avkastning i form av publisering i anerkjente tidsskrifter. Forskningsrådet har initiert et forum der alle sentrene og deres vertsinstitusjoner kan møtes for å diskutere erfaringer.

Boks 5.17 Sentre for fremragende forskning

Centre for the Study of Civil War (CSCW)

Senterets mål er å klarlegge hvorfor borgerkriger oppstår, hvordan de opprettholdes, og hva som skal til for å avslutte dem, samt å avklare hvordan ulike aktører reagerer på borgerkrig.

International Centre for Geohazards (ICG)

Senteret har som mål å bli et internasjonalt kompetansesenter innenfor grunnleggende og anvendt forskning på georelaterte naturfarer som skred, jordskjelv og flom.

Aquaculture Protein Centre (APC)

Senteret skal bidra til å utvikle grunnleggende ernæringskunnskap og fysiologisk og teknologisk kunnskap, som er nødvendig for optimal bruk av protein som fôr til fisk.

Centre for Quantifiable Quality of Service in Communication Systems (Q2S)

Senteret vil bygge opp ekspertise og løsninger som kan være med på å sikre kvaliteten fra fremtidens nett-tjenester, enten det dreier seg om overføring av lyd, bilder, websider eller data.

Centre for the Biology of Memory (CBM)

Senteret skal klarlegge hvordan mønstre av elektronisk aktivitet i nettverk av nerveceller i hjernen gir opphav til innkoding, lagring, konsolidering og uthenting av hukommelse.

Centre for Ships and Ocean Structures (CeSOS)

Senteret skal bidra til grunnleggende kunnskap om marine konstruksjoners oppførsel, ved å integrere teoretisk og eksperimentell forskning innenfor hydrodynamikk, konstruksjonsteknikk og reguleringsteknikk.

Bjerknes Centre for Climate Research (BCCR)

Senteret utfører tverrfaglig forskning på klimaendringer.

Centre for Integrated Petroleum Research (CIPR)

Senteret skal kombinere geologi, kjemi, fysikk og matematikk, og har til formål å bidra til at en større andel av reservene kan utvinnes fra eksisterende olje- og gassfelt.

Centre for Medieval Studies (CMS)

Senteret ønsker å spore noen grunnleggende kjennetegn ved europeisk kultur og samfunn ved å se på vestlig kristenhet fra Skandinavia og Øst-Europa.

Centre for Molecular Biology and Neuroscience (CMBN)

Senteret bygger på etablerte forskermiljøer innenfor kartlegging og forklaring av genetiske forandringer i nervesystemet. Målet er å forebygge nevrologiske sykdommer og forstå hjernens aldring.

Centre of Mathematics for Applications (CMA)

Senteret skal videreutvikle det teoretiske grunnlaget for avanserte matematiske beregninger ved hjelp av datakraft gjennom fire faggrupper: geometri, stokastisk analyse, differensialligninger og anvendelser i fysiske fag.

Physics of Geological Processes (PGP)

Senterets mål er å studere geologiske prosessers fysikk i et samspill mellom forskere innenfor geologi og fysikk.

Center for Advanced Study in Theorethical Linguistics (CASTL)

Senterets mål er å kartlegge de grammatiske parametrene som verdens språk varierer langs gjennom studier av syntaktisk, morfologisk og fonologisk variasjon mellom språk.

Alle de 13 sentrene vil bli evaluert i 2006. Det er ønskelig å vinne mest mulig erfaring med ordningen før den utvides. Regjeringen tar derfor sikte på å utvide ordningen fra 2007, samtidig som de nåværende sentrene – i tilfelle positiv evaluering – får finansiering for fem nye år. SFF-finansieringen for det enkelte senter vil uansett falle bort etter maksimum ti år.

Regjeringen foreslår også at det opprettes en ny ordning (Sentre for forskningsdrevet innovasjon – SFI) etter mønster av SFF-ordningen. Målet er å stimulere innovasjonsevnen i næringsliv og offentlig sektor gjennom satsing på langsiktig grunnleggende forskning. Det vil bli stilt høye krav til vitenskapelig kvalitet og nærings- og samfunnsmessig relevans, jf. kap. 6.4.

Yngre fremragende forskere (YFF)

Som et nytt ledd i arbeidet for å heve kvaliteten i norsk forskning ble det i 2003 satt av 20 mill. kroner på Forskningsrådets budsjett til å etablere en ordning der yngre, talentfulle forskere innenfor ulike fagområder gis rammevilkår som skal gjøre det mulig for dem å nå internasjonal toppklasse. Et viktig mål med denne satsingen er å få frem gode forskningsledere. Det er påpekt i mange av fagevalueringene at svak forskningsledelse er et kjennetegn ved norsk forskning, jf. kap. 5.2.

Etter en grundig søknadsvurdering, der uavhengige utenlandske fageksperter deltok, ble 26 søknader innvilget i 2004. Disse vil motta en støtte på 1,4–2 mill. kroner per år i inntil fem år, avhengig av om institusjonen de er tilknyttet, har fast statlig finansiering eller ikke. Forskerne representerer ulike fagområder, men et flertall arbeider med naturvitenskapelige/teknologiske fag. En kvoteordning for de ulike fagene ble vurdert før midlene ble utlyst, men ble forkastet. Ordningen er så vidt kommet i gang, og det er for tidlig å si hvordan den virker. Men begge de omtalte ordningene – sentre for fremragende forskning og yngre fremragende forskere – har bidratt sterkt til å skape aksept for at kvalitet skal belønnes. Regjeringen mener at YFF-ordningen bør utvides i 2006.

Priser

Det er opprettet to forskningspriser på internasjonalt toppnivå: Abelprisen i matematikk og Holbergprisen i humaniora, samfunnsfag, jus og teologi. Opprettelsen av disse prisene har hatt sin bakgrunn i et ønske om å gi de aktuelle fagene økt status og oppmerksomhet. I dette ligger det også et ønske om styrket rekruttering til disse fagområdene. Sist, men ikke minst, betraktes prisene som et viktig incitament for økt kvalitet. Prisene skal belønne de aller beste på sine områder.

Niels Henrik Abels minnefond ble opprettet av den norske stat i 2002 og har en kapital på 200 mill. kroner. Den årlige avkastningen fra fondet skal finansiere en internasjonal matematikkpris på 6 mill. kroner. Ansvaret for forvaltning og prisutdeling er lagt til Det Norske Videnskaps-Akademi. Den første prisen gikk til den franske matematikeren Jean Pierre Serre, mens den andre ble delt mellom sir Michael Francis Atiyah fra Storbritannia og Isadore M. Singer fra USA. Prisen er blitt godt mottatt i det internasjonale matematikkmiljøet.

Regjeringen tok i 2003 initiativ til opprettelsen av Ludvig Holbergs minnefond med en fondskapital på 200 mill. kroner. Universitetet i Bergen forvalter den årlige avkastningen fra fondet og står ansvarlig for tildeling til prisvinner og den øvrige disponering av midlene. Prisen har en verdi på 4,5 mill. kroner og ble utdelt første gang i 2004 til professor Julia Kristeva, Paris. Styret for fondet har også tildelt Nils Klim-prisen 2004 for yngre nordiske forskere til Claes de Vreese fra Danmark.

Internasjonale kvalitetstiltak

I tillegg til egne nasjonale tiltak i Norge er det de senere årene kommet flernasjonale kvalitetssatsinger. Blant annet har Nordisk Ministerråd – sammen med de nordiske forskningsrådene – initiert og finansiert en satsing på nordiske sentre for fremragende forskning. Formålet er å heve den nordiske forskningens vitenskapelige kvalitet og gjøre den synlig internasjonalt gjennom økt forskerutveksling og tverrvitenskapelig samarbeid. I 2002 ble fire slike fellesnordiske sentre utpekt. Norske forskere deltar i to av dem, og det ene ledes av et norsk forskningsmiljø. Miljøene som er valgt ut, har fokus på naturvitenskapelig grunnforskning innenfor globale klimaendringer. Ministerrådet og de nordiske forskningsrådene bidrar totalt med 10 mill. kroner til de fire sentrene hvert år i fem år. I tillegg kommer midler fra det tidligere Nordisk Forskerutdanningsakademi til forskerskoler, og nasjonale bevilgninger.

I 2004 ble ordningen utvidet ved at det ble utpekt tre nordiske sentre, eller nettverk, innenfor molekylærmedisin. Norge deltar med forskergrupper i to av disse, og det ene har norsk koordinator. De tre nettverkene har et felles mål: å øke den genetiske og molekylære kunnskapen om vanlig forekommende sykdommer, for eksempel parkinson, alzheimer, slag, migrene og epilepsi. Gjennom denne kunnskapen vil en skape forutsetninger for bedre behandling. Molekylærmedisin er et forskningsområde der de nordiske landene har fordeler i form av blant annet omfattende og pålitelige registre og biobanker.

Som en internasjonal parallell til ordningen Yngre, fremragende forskere har Norges forskningsråd dessuten gått sammen med andre europeiske forskningsråd i en satsing på unge talentfulle forskere. Denne satsingen, som kalles «European Young Investigators Award», skal gi fremragende unge forskere på alle fagfelt fra hele verden anledning til å arbeide med sitt eget prosjekt i et europeisk forskningsmiljø i inntil fem år. Målet er å utvikle europeisk forskning og bygge opp en ny generasjon ledende forskere. Det stilles store krav til prosjektets kvalitet og originalitet og til søkers kvalifikasjoner. Utlysinger og endelig utvelgelse skjer i regi av European Science Foundation (ESF). Fra norsk side ble det i 2003 for første gang innstilt seks norske søknader, men ingen av disse nådde opp i siste vurderingsrunde.

Siden 1994 har Forskningsrådet hatt en samarbeidsavtale med Europauniversitetet i Firenze (EUI). Avtalen har gitt inntil tre utvalgte norske stipendiater per år tilgang til et anerkjent doktorgradsuniversitet, et godt forskningsmiljø og lærerkrefter med internasjonalt renommé. Ordningen bidrar til økt kvalitet, rekruttering og internasjonalisering innenfor fagene statsvitenskap, rettsvitenskap, økonomi og historie. EUI ønsker nå en ny og utvidet avtale med Norge, og Forskningsrådet har innledet forhandlinger med sikte på at flere norske doktorgradsstipendiater kan knyttes til institusjonen. Regjeringen går inn for at Forskningsrådet fremforhandler en slik ny og utvidet avtale.

Forberedelsene til EUs 7. rammeprogram og forslaget til EUs forskningsbudsjett for 2007 viser en sterk satsing på kvalitet og kreativitet. Satsingen på grunnforskning kan føre til etablering av et europeisk grunnforskningsråd. Utviklingen av en slik europeisk konkurransearena vil trolig virke kvalitetsfremmende også i Norge. Jamfør ellers kap. 4.3.

5.3.3 Ressursinnsats og ressursfordeling

Et sentralt budskap i St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille var at kvalitet må fremmes og belønnes. Regjeringen foreslo i denne meldingen tiltak for å få frem flere forskere og forskningsmiljøer på høyt internasjonalt nivå, foruten en rekke tiltak innenfor universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren med sikte på en generell kvalitetsheving. Økte ressurser til langsiktig, grunnleggende forskning, sentre for fremragende forskning, økt bruk av evalueringer, vektlegging av kvalitet ved tildeling av midler og styrking av faglige ledelsesfunksjoner og strategisk arbeid var noen av de viktigste momentene. I kap. 2.4 er det redegjort for Regjeringens satsing på økte ressurser til forskning.

Økte ressurser kan benyttes som virkemiddel for økt kvalitet på to ulike måter, som ikke er gjensidig utelukkende: Den ene er en generell bedring av vilkårene i norsk forskning, den andre er en relativ forskyvning av ressurser til forskere som produserer forskning av høyere kvalitet enn gjennomsnittet. Den siste gir økt differensiering av forskningsvilkår basert på dokumentert kvalitet i forskningen. Regjeringen ønsker å benytte begge disse virkemidlene. Midler til grunnforskning skal styrkes både gjennom direkte bevilgninger til universitetene og høyskolene og via Norges forskningsråd. Samtidig skal satsingen på grunnforskning gi bedre vilkår til de gode og til de lovende, ved at tildeling av midler i større grad skal være basert på konkurranse. Dette vil trolig redusere konkurranseintensiteten, fordi innvilgelsesprosenten vil øke på flere konkurransearenaer.

Som et ledd i vektleggingen av kvalitet ved tildeling av midler er det innført et nytt og mer resultatbasert finansieringssystem for universiteter og høyskoler. Regjeringen har foreslått enkelte endringer i dette systemet, ved at det innføres en felles forskningskomponent for alle institusjoner, og ved at det utvikles en ny komponent for premiering av formidlingsresultater. Målet er et system som gir kobling mellom budsjettuttelling og resultat for alle de tre hovedformålene undervisning, forskning og formidling, og som kan brukes av alle institusjoner, jf. ellers kap. 9.2.

I kap. 10.9 er det foreslått at finansieringssystem og tildelingspraksis for basisbevilgninger til forskningsinstitutter bør endres. Tildelingen av grunnbevilgning bør være resultatbasert og foretas ut fra indikatorer for kvalitet og relevans, og alternative måter å disponere strategiske programmidler på må vurderes. Norges forskningsråd vil få i oppdrag å utarbeide forslag til nytt finansieringssystem for forskningsinstituttene der kvalitet tillegges større vekt enn før. Videre vil retningslinjene for statlig finansiering av forskningsinstitutter måtte endres slik at det blant annet klart fremgår hvilke kvalitets- og relevanskrav som stilles som vilkår for å få statlig basisbevilgning.

5.3.4 Strategi og faglig ledelse

Strategisk arbeid ved universiteter og høyskoler

I tilknytning til den kvalitetsreformen som er gjennomført ved universiteter og høyskoler, har det skjedd en overføring av fullmakter fra myndighetene til institusjonene. Institusjonene er gitt større ansvar for organisering av sin egen virksomhet. Reformen innebærer imidlertid ikke at tanken om arbeidsdeling, profilering og konsentrasjon er forlatt, men at virkemidlene er endret. Denne overføringen av oppgaver og myndighet forutsetter at institusjonene har evnen til å opptre strategisk, omfordele ressurser, etablere nye studietilbud og profilere sin virksomhet. De endringene som er foretatt i universitets- og høyskoleloven de senere år, har gitt styrene større ansvar for faglig og organisatorisk utvikling, og har gitt dem muligheter for å utvikle sine institusjoner i tråd med sine egne prioriteringer og samfunnets krav. Jamfør for øvrig kap. 9.

En undersøkelse som ble gjennomført av NIFU 6 , viser at et flertall av personalet ved universitetene mener det er behov for mer langsiktig planlegging av forskningsvirksomheten generelt, og en omfordeling av ressursene mellom grunnenhetene på grunnlag av overordnede faglige prioriteringer. Rapporten viser også at de institusjonelle strategiene så langt oftest har resultert i etablering av strategiske programmer. Begrunnelsene for etableringene har vært komparative fortrinn, samsvar med nasjonale prioriteringer og muligheter for ekstern finansiering. Rapporten viser videre at det er høy grad av samsvar mellom institusjonenes og myndighetenes politikk og prioriteringer.

Fagevalueringene har vært entydige på at norsk forskning generelt er preget av fragmentering, idet mange fagmiljøer er små og sårbare. Fagmiljøene ved norske universiteter kjennetegnes dessuten av manglende strategisk planlegging og svak faglig ledelse, jf. kap. 5.2. Universitetene er for tiden inne i omfattende endringsprosesser både når det gjelder finansiering og organisering. Mange fakulteter er i gang med å utvikle sine forskningsstrategier med sikte på å kunne skape mer slagkraftige forskningsmiljøer og sterkere konsentrasjon om de forskningsområder som prioriteres. For å nå de målene som settes, er det viktig med god dialog, både internt ved institusjonene og med eksterne samarbeidspartnere. Mange av de faglige utfordringene i universitets- og høyskolesektoren kan løses gjennom samarbeidsavtaler og allianser med andre institusjoner. Utviklingen på dette området er også godt i gang, slik det for eksempel har kommet til uttrykk gjennom den nasjonale arbeidsdelingen i programmet Funksjonell genomforskning (FUGE).

Faglig ledelse ved universiteter og høyskoler

I den forrige forskningsmeldingen ble det fremholdt at det viktigste kvalitetstiltaket innenfor universiteter og høyskoler vil være å videreutvikle de faglige ledelsesfunksjonene på alle nivåer. Senere har flere fagevalueringer ytterligere understreket dette. Faglig ledelse vil være helt sentralt for å kunne konsentrere forskningen, styrke områder som har muligheter for å oppnå gode resultater, og eventuelt avvikle aktivitet som ikke fyller minstekrav. Dette er spesielt viktig innenfor eksperimentelle og utstyrskrevende fagområder, der en konsentrasjon av virksomheten er nødvendig for å utnytte ressursene optimalt. Men det er også relevant for andre fagområder. En arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet, Norges forskningsråd og de juridiske fakultetene i Oslo, Bergen og Tromsø konkluderer med at en også innenfor rettsvitenskapen har behov for etablering av forskningsgrupper og klarere forskningsledelse. 7 For øvrig bør faglig ledelse finne sin form innenfor de ulike fagtradisjonene. Det vil ikke alltid være mulig eller ønskelig å organisere forskningen i store, felles prosjekter. I teoretiske fag kan det være like aktuelt å skape utfordrende faglige fellesskap der deltakernes aktiviteter støtter opp under hverandre.

Boks 5.18 Faglig ledelse ved universitetsinstitutter

Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen (MN-UiB) har slått sammen institutter, etablert rammetildelinger til instituttene, tilsatt instituttledere med ansvar for faglig strategisk ledelse og avgjørende innflytelse på ressursdisponeringen og erstattet instituttstyrene med rådgivende organer. Å styrke den faglige ledelsen av instituttene har stått helt sentralt.

Hva innebærer faglig ledelse?

Oppfatningen om at instituttstyrervervet er synonymt med administrasjon, har vært utbredt ved norske universiteter, og det er ikke uvanlig at begrepene administrasjon og ledelse oppfattes som en og samme sak. MN-UiB har lagt til grunn at ledelse av universitetsinstitutter krever solid oversikt over faget og dets utvikling samt evne til inspirasjon, motivasjon og konsensusbygging, og har derfor stilt krav om fagkompetanse som går ut over professornivå ved tilsetting av sine instituttledere. Faglig ledelse er å forstå som vitenskapelig ledelse, ikke administrativ.

Er faglig ledelse forenlig med akademisk frihet?

Forskning har i stor grad blitt ansett som en individuell virksomhet ved norske universiteter, og vitenskapelige stillinger har først og fremst blitt lyst ut for å dekke undervisningsbehov. Eksperimentelt krevende forskning krever imidlertid tilsettinger motivert ut fra forskningsbegrunnede vurderinger. Dette fordi en reell forskningsfrihet innenfor grunnleggende naturvitenskap krever en god balanse mellom ulike innsatsfaktorer som tyngre infrastruktur, laboratoriefasiliteter, støttepersonell og vitenskapelig personell. Det er nærliggende å påstå at faglig strategisk ledelse er en forutsetning for å kunne opprettholde en akademisk frihet både på individuelt nivå og på institusjonsnivå.

Kilde: Aksnes, Dag L.: Faglig ledelse ved universitetsinstitutter – et innspill utarbeidet etter forespørsel fra Utdannings- og forskningsdepartementet i brev 26. juni 2004

I Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) ble det foreslått å innføre enhetlig faglig og administrativ ledelse på toppnivå med det formål å gi en robust og styrket faglig ledelse. Gjennom Stortingets behandling av Innst. O. nr. 48 (2004–2005) er det nå åpnet for at institusjonene selv skal kunne velge mellom dagens modell, med administrerende direktør og valgt rektor som styreleder, og en modell med ansatt rektor som øverste faglige og administrative leder og med en ekstern styreleder oppnevnt av departementet. Dette gir institusjonene et økt handlingsrom for den interne organiseringen, men innebærer også at de får et større selvstendig ansvar.

Kvalitetsreformen har bidratt til å styrke faglig ledelse på grunnivå. Institusjonene står fritt til å innføre en ordning med åremålstilsetting av ledere med utvidede fullmakter og ansvar. Anbefalingene fra fagevalueringene tar til orde for at instituttledere bør ansettes i stedet for å velges, og at disse lederne bør ha kompetanse som seniorforskere med stor legitimitet. En undersøkelse 8 viser at forslag om å tilsette instituttledere på åremål ikke har støtte blant et flertall av det vitenskapelige personalet. Det kan likevel se ut som om det ikke er spørsmålet om hvorvidt instituttleder skal være tilsatt eller valgt som er det største konfliktområdet, men om denne personen har faglig tyngde og legitimitet. Institusjonene tar i økende grad et ansvar for å utvikle ulike former for forskningsorganisering og ledelse. For eksempel har Universitetet i Bergen og Universitetet for miljø- og biovitenskap god erfaring med å ansette instituttledere som har både faglig tyngde og lederkompetanse.

Faglig ledelse er avhengig av virkemidler og incentiver. De som skal utøve faglig og strategisk ledelse, må ha de nødvendige fullmaktene og økonomisk handlefrihet til å kunne omdisponere ressurser, også personalressurser. Et av de viktigste virkemidlene er faglig legitimitet. En faglig leder må ikke bare kjenne fagfeltet, men bør være en ledende forsker på feltet. For å rekruttere de dyktigste faglige lederne til disse stillingene har særlig de realfaglige miljøene fremmet ønske om å kunne bruke andre stillingskategorier enn instituttlederkoden. Instituttlederstillingen oppfattes primært som administrativ. Flere miljøer ønsker derfor å kunne benytte professorstillingen for faglig ledelse også til denne funksjonen. Regjeringen tar sikte på å legge til rette for at stillingen kan brukes på denne måten i dialog med organisasjonene.

Utfordringer for institusjonene videre fremover vil være å utvikle ledere som fremmer samarbeid og konsentrasjon, samtidig som de tar vare på initiativ og kreativitet hos medarbeiderne. Rekruttering og opplæring av personer som kan fungere som faglige ledere, er et institusjonsansvar. Flere universiteter og høyskoler har satt i verk slik opplæring. Etableringen av nasjonale forskerskoler i tilknytning til sterke forskningsmiljøer vil kunne bidra til økt fokus på faglig ledelse i forskerutdanningen, jf. kap. 8.3. Den foreslåtte nye undervisnings- og forskningsstillingen mellom postdoktor og professorat vil også være et godt virkemiddel for faglig ledelse med sikte på å utvikle og beholde dyktige talenter og bygge sterke forskergrupper. Denne stillingskategorien kan brukes til å gi unge forskere erfaring med nettverksbygging og ledelse av forskningsgrupper, jf. ellers kap. 8.4.

Faglig ledelse ved helseforetak

Helseforetakene og utdanningsinstitusjonene har mange felles utfordringer innenfor ledelsesutvikling. Ikke minst gjelder det utfordringer knyttet til å samle faglig, økonomisk og personalmessig ansvar, å oppgradere ledelse som fag og gjøre ledelse attraktivt som karrierevei i tillegg til fagutøvelse. Den evalueringen av medisinsk og helsefaglig forskning som er omtalt ovenfor, viste at manglende forskningsledelse var ett av de gjennomgående svake punktene.

Ved innføringen av sykehusreformen ble ledelsesutvikling i helseforetakene utpekt som et strategisk satsingsområde. Enhetlig ledelse var allerede lovfestet og utgjorde et godt grunnlag for videre satsing. Reformen ga lederne noen viktige verktøy for å kunne utøve ledelse, og det arbeides fortsatt med å gi lederne i sykehusene de beste betingelser for å klare dette. Blant annet skal det i løpet av 2005 startes et nasjonalt topplederprogram for kandidater til ledende stillinger ved sykehusene. For å kunne møte utfordringene i medisinsk og helserelatert forskning vil det være viktig å ha et fortsatt fokus på strategisk ledelse på alle nivåer.

5.3.5 Bruk av kvalitetsvurderinger

Status

St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille foreslo økt bruk av evalueringer som grunnlag for beslutninger på alle nivåer. På bakgrunn av dette har Forskningsrådet intensivert sitt arbeid med fagevalueringer. Fagevalueringene skal foreta en kritisk gjennomgang av det norske forskningssystemet i et internasjonalt perspektiv, samt fremskaffe anbefalinger om tiltak som kan fremme kvalitet og effektivitet i forskningen. Disse anbefalingene har virkning på flere nivåer: De skal danne grunnlag for Forskningsrådets forskningspolitiske vurderinger og prioriteringer, og for å sette i verk kvalitetshevende tiltak fra rådets side. Dessuten skal de være et redskap for institusjonenes strategiske og faglige utviklingsarbeid, og de er et viktig utgangspunkt for departementenes styringsdialog.

For at evalueringene skal ha legitimitet, er det viktig at kriteriene er klare, at evalueringene er solid empirisk underbygget, og at de anbefalingene som gis, følger av de analyser og konklusjoner som er trukket. Gjennomgangen av Forskningsrådets fagevalueringer (NIFU STEP Arbeidsnotat 7/2004) viser at det har foregått en positiv læringsprosess i et samspill mellom Forskningsrådet og institusjonene når det gjelder selve evalueringsformen. Også i fremtiden vil det være behov for korrigeringer, ikke minst på bakgrunn av de ulike erfaringene evalueringer av forskjellige fagområder vil by på.

Evalueringer har liten verdi hvis de ikke følges opp. I sitt oppfølgingsarbeid tar Forskningsrådet i bruk ulike virkemidler. NIFU STEPs gjennomgang nevnt ovenfor viser at Forskningsrådet har brukt både generelle virkemidler, for eksempel satsing på store programmer via fondsmidlene, og mer spesielle virkemidler. Som et sentralt ledd i oppfølgingen av fagevalueringene av kjemi, fysikk, geo- og biofag har det tidligere Området for naturvitenskap og teknologi i Forskningsrådet systematisk initiert utarbeidelse av fagplaner for det enkelte fagområde. Formålet med planene, som har vært utarbeidet av egne fagplanutvalg, har vært å gi råd både til Forskningsrådet, universitets- og høyskolesektoren og departementene om konkrete tiltak som bør gjennomføres. Fagplanutvalgene har tatt utgangspunkt i evalueringene, men har likevel arbeidet selvstendig i forhold til disse.

Forskningsrådet ved Området for naturvitenskap og teknologi satte av 50 mill. kroner fordelt over 3–4 år som omstillingsmidler til fordeling på universitetene for å følge opp anbefalingene i fagplanene. Rådet ba om forslag fra fakultetene til sentrale, prioriterte tiltak og hadde god dialog med disse før det ble fattet vedtak om fordeling. Mye av den interne prioriteringen er dessuten blitt overlatt til det enkelte fakultet. Omstillingsmidlene har satt miljøene i stand til å følge opp mange av de forslagene som kom frem i fagplanene. Endelig er det etablert strategiske universitetsprogrammer (SUP) for å kunne bygge opp langsiktig kompetanse på de områdene som var utpekt som viktige satsingsområder. I 2003 utgjorde dette om lag 40 mill. kroner.

Innenfor humaniora eller samfunnsvitenskap har Forskningsrådet ikke prioritert å sette av større midler til ett fagområde alene i kjølvannet av en evaluering. Oppfølging av evalueringene har innenfor disse fagene tatt noe ulik form, avhengig av anbefalingene. Normalt har oppfølgingen gjerne rettet seg mot strukturelle tiltak, incentivtiltak fra institusjonenes side og for eksempel stimulering til internasjonal publisering. Når det for eksempel gjelder lingvistikkevalueringen, var det mest oppfølging knyttet til samarbeidsformer og organisering, og det ble ikke satt inn spesielle midler fra Forskningsrådets side.

Også når det gjelder evalueringen av den medisinske og helsefaglige forskningen i 2003, der oppfølgingsarbeidet foreløpig ikke er kommet så langt, viser statusrapporter at evalueringen allerede har fått betydning for virksomhetene. Ikke bare panelenes konklusjoner, men også den prosessen som enhetene gjennomgikk i forbindelse med selve utarbeidelsen av grunnlagsmaterialet, synes å ha vært viktig, fordi den har stimulert til strategisk utviklingsarbeid. For videre oppfølging av evalueringene ble det i regi av Forskningsrådet nedsatt en bredt sammensatt referansegruppe som har utarbeidet en rapport. Denne er nylig sendt på høring.

Instituttevalueringene har medført økt fokus på instituttenes virksomhet og gitt et bedre grunnlag for forskningspolitiske beslutninger av organisatorisk og strukturell art. Noe av det viktigste ved evalueringene er også her at de har satt i gang interne prosesser på det enkelte institutt. Men de har bare i begrenset grad ført til omprioriteringer av midler. I dialogen med forskningsinstituttene har Forskningsrådet fokusert på kvalitet i forskningen. Dette har gitt resultater, blant annet har antall artikler publisert i internasjonale tidsskrifter med fagfellevurdering økt med 22 prosent i perioden 1999–2003.

Videre oppfølging

Oppfølging av evalueringene er et felles ansvar for alle berørte parter, men primært et ansvar for institusjonene. For at evalueringene skal bli til nytte for forskningen, bør den enkelte institusjon derfor integrere de foreslåtte tiltakene i sin øvrige virksomhet, for eksempel gjennom strategiarbeid. Gjennomføringen må ta utgangspunkt i den enkelte virksomhets målsetting og vil kunne få ulik utforming. De fagevalueringene som hittil er gjennomført, har allerede resultert i et omfattende strategiarbeid, både på fakultets- og instituttnivå ved universitetene. På samme måte har de gitt støtet til flere omorganiseringsprosesser, der sammenslåinger og endringer i ledelsesstruktur har vært gjennomført. Se også tekstboks 5.4.

Oppfølgingen både i Forskningsrådet og ved institusjonene viser at evalueringene blir brukt aktivt som et sentralt forskningsstrategisk virkemiddel. Regjeringen mener at fagevalueringer som vurderingsform bør videreføres og styrkes. Evalueringene skal fremskaffe et informasjonsgrunnlag om kvaliteten på forskningsmiljøer og gi grunnlag for å forbedre kvaliteten. I de tilfellene der evalueringene viser uheldige trender i enkelte fag og forskningsmiljøer, bør disse fanges opp og forsøkes snudd. Forskningsrådet skal fortsatt følge opp evalueringene, også innenfor samfunnsfag og humaniora.

Evalueringene bør tillegges større vekt ved tildeling av midler, både i Forskningsrådets og institusjonenes arbeid. I noen land benyttes regelmessige evalueringer av fagmiljøer som grunnlag for direkte bevilgninger til universiteter og høyskoler, se tekstboks 5.5 med eksempel fra Storbritannia. En slik modell har en del ulemper i form av for eksempel store administrasjonsutgifter, og Regjeringen mener at det ikke er aktuelt for Norge å innføre et tilsvarende system. Derimot er det ønskelig at Norges forskningsråd videreutvikler og tilpasser fagevalueringenes innhold og regularitet til at de kan brukes til fordeling av midler, enten gjennom Forskningsrådet eller gjennom den strategiske forskningskomponenten i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Utdannings- og forskningsdepartementet vil på sin side arbeide videre for å utvikle indikatorer som gir grunnlag for større grad av konsentrasjon av forskningsressurser til miljøer som kan dokumentere kvalitet. Gode indikatorer kan virke kvalitetsfremmende på to måter: De kan anspore alle miljøer til forbedring, men de kan også brukes til omfordeling i retning av miljøer som har dokumentert at de utnytter ressursene godt. Jamfør ellers kap. 9.2.

Ved evaluering av forskningsinstituttene bør det ikke legges ensidig vekt på akademiske kvalitetskriterier, for eksempel publisering i internasjonale tidsskrifter. Forskningsinstituttenes hovedoppgave er å bidra med kunnskap og kompetanse som kan anvendes av næringsliv og forvaltning. Et kvalitetsmål som ensidig fokuserer på akademisk kvalitet, kan i verste fall gå på bekostning av instituttets brukerorientering. På den annen side er publisering i internasjonale tidsskrifter et kvalitetsstempel og bidrar til å forsterke forskernes og institusjonenes renommé. Samtidig gir det en viss indikasjon på om instituttet er i stand til å gjennomføre forskning av mer fundamental karakter.

I den videre utviklingen av Forskningsrådets instituttevalueringer bør spørsmål som angår sektoren som helhet og betydning av virksomheten, få økt oppmerksomhet. Det må også legges til grunn at instituttene i økende grad opererer på et internasjonalt oppdragsmarked, og at norske institutter konkurrerer med og måles mot institusjoner i andre land. I tillegg til de tradisjonelle akademiske kriteriene bør det utvikles kriterier som kan måle instituttenes bidrag til innovasjon. Også instituttevalueringene bør tillegges større vekt ved tildeling av midler fra Forskningsrådet, jf. kap. 10.9.

Boks 5.19 Research Assessment Exercise

I Storbritannia benyttes kvalitetskategorisering for alle fagmiljøer ved universiteter og høyskoler som grunnlag for nær sagt all direkte tildeling av forskningsmidler. Evalueringene foretas av rundt 70 ulike fagfellepaneler med 15–20 overordnede hovedpaneler. Siste evalueringsrunde var i 2002–03, og den neste – som vil være den sjette – vil bli foretatt i 2007–08.

Prosessen har vært organisert slik at de faglige enhetene på institusjonen selv har plukket ut hvilke ansatte som skal evalueres som grunnlag for karaktersettingen på hele enheten. Kritikken mot systemet har særlig gått ut på administrativt tyngende rapportering og tilpasninger gjennom selektive tilsettinger. For neste evalueringsrunde er det innført reformer som blant annet tar sikte på å måle alle typer forskning, blant annet også anvendt forskning, og et bredere grunnlag av ansatte, dvs. også bidrag fra mindre erfarne forskere.

5.4 Tiltak

  • Ressursene til forskning skal økes med sikte på å styrke grunnforskningen på bred front og samtidig gi bedre vilkår til de gode og lovende. Tildeling av midler til grunnforskning skal i større grad være basert på konkurranse.

  • Finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler skal videreutvikles med sikte på å fremme kvalitet. Modellen må gi grunnlag for større grad av konsentrasjon av forskningsressurser til miljøer som kan dokumentere kvalitet, og det må utvikles indikatorer som er mer resultatorientert.

  • Norges forskningsråd skal utarbeide forslag til nytt finansieringssystem for forskningsinstituttene der kvalitet tillegges større vekt enn før.

  • Forskningsinstitusjonenes arbeid med kvalitet skal forsterkes. Dette innebærer blant annet aktiv bruk og oppfølging av fagevalueringer og institusjonsevalueringer, strategisk planlegging og prioritering samt styrking av faglig ledelse på alle nivåer.

  • Regjeringen tar sikte på å legge til rette for at professorstillingen for faglig ledelse kan brukes til instituttledelse ved universiteter og høyskoler, for lettere å rekruttere forskere til lederfunksjoner.

  • Norsk forskerutdanning skal styrkes ved at det opprettes nasjonale forskerskoler som knyttes til miljøer med høy vitenskapelig kvalitet, jf. kap. 8.3.

  • Ordningene Yngre, fremragende forskere (YFF) og Sentre for fremragende forskning (SFF) skal utvides, fra henholdsvis 2006 og 2007.

  • Det skal opprettes en ny ordning kalt Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) etter mønster av SFF-ordningen. Det vil bli stilt høye krav til vitenskapelig kvalitet og nærings- og samfunnsmessig relevans, jf. kap. 6.4.

  • Forskningsrådet skal fremforhandle en ny og utvidet avtale med Europauniversitetet i Firenze. Et utvidet samarbeid vil bidra til økt internasjonalisering og kvalitet innenfor fagene statsvitenskap, rettsvitenskap, økonomi og historie.

  • Fagevalueringer som vurderingsform skal videreføres og styrkes. Evalueringene skal tillegges større vekt ved tildeling av midler, både i Forskningsrådets og institusjonenes arbeid. Norges forskningsråd må videreutvikle fagevalueringene slik at de kan brukes til fordeling av midler.

  • Forskningsrådet skal følge opp evalueringer og stimulere forskningsinstitusjonene til oppfølging, også innenfor samfunnsfag og humaniora.

Fotnoter

1.

Gulbrandsen, M.: Research quality and organisational factors: an investigation of the relationship. Doktor ingeniør-avhandling 2000.

2.

Kvalitet i norsk høyere utdanning i et internasjonalt perspektiv. En delutredning for Ryssdalutvalget. NIFU Skriftserie 25/2003.

3.

Rapport fra faglig og teknisk utvalg til Universitets- og høgskolerådets styre: Vekt på forskning. Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelige publikasjoner. UHR, 2004.

4.

NIFU STEP / SSB (2004): Det norske forsknings- og innovasjonssystemet – statistikk og indikatorer 2003.

5.

Brofoss, K.E. (2004): En gjennomgang av Forskningsrådets fagevalueringer. NIFU STEP Arbeidsnotat 7/2004.

6.

Langfeldt, L. og Larsen, I.M. (2004): Profilerte breddeuniversiteter. NIFU-rapport 3/2004.

7.

Justisdepartementet (2005): Krafttak for juridisk forskning – forslag til gjennomføring.

8.

Kvalitet i høyere utdanning i et internasjonalt perspektiv. En delutredning for Ryssdalutvalget. NIFU Skriftserie 25/2003.

Til forsiden