1 Hvorfor en handlingsplan om menneskerettigheter?
Arbeidet med fremme av menneskerettighetene skal prege Regjeringens politikk. Dette er fastslått i Voksenåserklæringen og i Regjeringens siktemål om at enkeltmennesket er sentrum for politikken. Den handlingsplanen som her legges frem, er et uttrykk for Regjeringens helhetlige tilnærming til og fokusering på arbeidet med menneskerettigheter. Handlingsplanen er også en naturlig oppfølging av NOU 1993: 18 Om lovgivning om menneskerettigheter og Regjeringens forslag til menneskerettighetslov, som ble vedtatt av Stortinget 21. mai 1999. Videre ønsker Regjeringen med denne handlingsplanen å invitere Stortinget til ny gjennomgang av norsk menneskerettighetspolitikk. Det er 22 år siden det ble gitt en redegjørelse for Stortinget om menneskerettigheter i meldings form.
Flere forhold har ledet frem til denne handlingsplanen. Slutterklæringen og handlingsprogrammet fra FNs menneskerettighetskonferanse i Wien i 1993 inviterer alle lands regjeringer til å utarbeide nasjonale handlingsplaner for menneskerettigheter. Slike handlingsplaner vil være en viktig forutsetning for en forsterket, konsistent og samordnet politikk på menneskerettighetsområdet. Handlingsplanene er ment å bidra til øket oppmerksomhet omkring menneskerettighetene, og til en forsterkning av den totale innsatsen. Hovedformålet med denne handlingsplanen er derfor å avklare hvordan norske myndigheter kan bidra til best mulig beskyttelse av menneskerettighetene i dag og i fremtiden.
Handlingsplanen knyttes til Regjeringens innsats for menneskerettigheter både i Norge og internasjonalt. Sammenlignet med mange andre land i verden står menneskerettighetene sterkt i Norge. Likevel forekommer brudd også hos oss. Noen brudd kommer opp for norske domstoler eller ombud og løses der, mens andre først blir avklart i prosesser for internasjonale organer. Andre problemer kommer aldri for domstoler eller ombud, og når heller ikke frem til medier eller politikere. Regjeringen har blitt oppmerksom på en del slike mulige problemfelt og menneskerettighetsutfordringer gjennom arbeidet med handlingsplanen. Dette kaller på grundige analyser, samordning av informasjon, forskning og utviklingsarbeid. Regjeringen ønsker samtidig et Norge som er i forkant av utviklingen. I menneskerettighetsarbeidet må vi bygge et vern som er solid nok også for samfunn som blir satt på prøve.
Deler av den internasjonale menneskerettighetsinnsatsen har direkte innvirkning på norske forhold. Utvikling av nye og styrkede regler har betydning for Stortinget som lovgiver. Nye kontrollmekanismer setter rammer for norske domstoler. Vedtak og uttalelser fra internasjonale konferanser vil bli tatt hensyn til av forvaltningen og det nasjonale politiske miljøet.
De store utfordringene på menneskerettighetsfeltet ligger på den internasjonale arena, der man finner langt mer kompliserte og alvorlige menneskerettighetssituasjoner enn det vi ser i Norge. Fattigdomsproblematikken er sentral og forsterkes av voldelige konflikter. Menneskerettighetsbruddene er ofte svært omfattende og alvorlige. Samtidig er det selvsagt vanskeligere for Norge å bidra til et bedre menneskerettighetsvern i disse landene enn internt i Norge, siden norske myndigheter har langt færre direkte virkemidler å spille på i det internasjonale arbeidet.
Hvorfor er Norge da engasjert i arbeidet med å fremme menneskerettigheter internasjonalt? Holder det ikke at vi skikker vårt eget bo og feier for egen dør? Skal vi ikke respektere andre lands suverenitet med hensyn til selv å bestemme hvordan befolkningen behandles? Svaret er enkelt: Menneskerettigheter gjelder alle individer, uavhengig av om de er bosatt i Norge eller andre deler av verden. Dette universalitetsprinsippet gir et moralsk og rettslig imperativ for alle til å bidra til en global menneskerettighetsbeskyttelse. Derfor er tiltak som fremmer menneskerettigheter, et viktig virkemiddel i norsk utenrikspolitikk. Bare gjennom en samlet innsats for alle sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter kan vi føre en utenrikspolitikk som fremmer Norges interesser og sikkerhet, bidrar til internasjonal fred og rettferdighet og verner om menneskerettighetene. På grunnlag av et slikt helhetlig perspektiv ønsker Regjeringen å føre en offensiv menneskerettighetspolitikk. Dette gjelder så vel i internasjonale fora som i direkte samarbeid med andre land enkeltvis.
I den senere tiden har norsk innsats til en viss grad endret begrunnelse og karakter. Menneskerettighetene i seg selv blir et tyngre argument i utenrikspolitikken, samtidig som menneskerettigheter får større vekt og synlighet innenfor tradisjonelle utenrikspolitiske felt som sikkerhetspolitikk, miljø og økonomi. Også direkte overfor andre land er det nå vanligere med en åpen og kritisk dialog der argumentene tidligere var uuttalt eller fremkom indirekte. Denne vekten på menneskerettigheter er et uttrykk for at respekten for menneskeverdet prioriteres. Det er også uttrykk for en vilje til å ta de belastningene som måtte følge av en slik profilering. Samtidig må det understrekes at fremme av menneskerettigheter i all hovedsak vil bidra til å fremme de øvrige sidene av norsk utenrikspolitikk. Vi ser at arbeidet for menneskerettigheter gradvis blir klarere i form av langsiktighet, konsistens og etterprøvbarhet. Dette skyldes til en viss grad mer fokuserte politiske prioriteringer, men i like stor grad ressurstildelingen i Norge og internasjonalt. Dessverre viser det seg ofte at den politiske viljen er større enn oppfølgingsmuligheten og -evnen. Kompetansebygging er derfor en rød tråd i denne handlingsplanen.
Regjeringen har ved utarbeidelse av handlingsplanen lagt stor vekt på å involvere hele det norske menneskerettighetsmiljøet. Det er blitt avholdt to idédugnader med mer enn 100 deltakere fra frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og forvaltningen. I etterkant av idédugnadene har det kommet inn mange skriftlige forslag til konkrete tiltak. For å styrke kontakten mellom de frivillige miljøene og forvaltningen og for å styrke den åpne og kritiske dialogen, har en forsker ved Institutt for menneskerettigheter vært engasjert som del av arbeidsgruppen for utarbeidelse av handlingsplanen.
Regjeringen selv har lagt stor vekt på et bredt internt samarbeid om handlingsplanen. Utviklings- og menneskerettighetsministeren, som har ansvaret for en koordinert innsats for menneskerettigheter ute og hjemme, inviterte til bredt engasjement for utarbeidelse av en handlingsplan i sin redegjørelse for Stortinget 22. januar 1998. Regjeringens menneskerettighetsutvalg har vært involvert under hele arbeidet med handlingsplanen. Arbeidsgruppen for utarbeidelse av handlingsplanen har avholdt møter med øvrige deler av offentlig forvaltning, og har stått til rådighet for oppfølging og dialoger. Dette gjelder blant annet møter med Sametinget, NORAD, Norges forskningsråd og Kommunenes Sentralforbund, som har resultert i mange interessante og relevante initiativ.
Denne fremgangsmåten har bidratt til en handlingsplan som er relevant og gjennomførbar. Samtidig sikres store deler av den norske forvaltningen eierskap til handlingsplanen, noe som er viktig ved oppfølgingen. Prosessen har i seg selv bidratt til å heve bevisstheten om menneskerettighetene, og har åpnet for bedret kontakt departementene imellom og mellom eksterne miljøer og forvaltningen.
Prosessen gjenspeiler den brede tilnærmingen til menneskerettighetene som er lagt til grunn i denne handlingsplanen. Tradisjonelt har sivile og politiske menneskerettigheter vært viet større oppmerksomhet enn økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Rettighetene utgjør imidlertid et udelelig og samvirkende hele, og det er først når alle rettighetene respekteres, at menneskerettighetsvernet er fullstendig. Handlingsplanen retter søkelyset mot forhold som kan bidra til ytterligere styrking av hele menneskerettighetsvernet i Norge, uansett om disse måtte tilhøre de sivile og politiske eller de økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettighetene. I handlingsplanen vil det derfor finnes tiltak innenfor så vidt forskjellige områder som helseomsorg og ytringsfrihet, voksenopplæring og varetektsspørsmål, tvangsekteskap og saksbehandling i trygdesaker.
Norge er et av de første land i den vestlige verden til å legge frem en egen nasjonal handlingsplan for menneskerettigheter. Regjeringen har informert om arbeidet med handlingsplanen i internasjonale fora, der reaksjonene har vært positive. Regjeringen håper at den prosessen som ligger bak denne handlingsplanen og de erfaringene som kan trekkes ut av dette, kan tjene til inspirasjon og hjelp ved utarbeidelse av tilsvarende handlingsplaner i andre land. Handlingsplanen vil derfor bli oversatt til engelsk.
Handlingsplanen vil bli evaluert gjennom Årsrapport om Norges innsats for menneskerettighetene. Egne hjemmesider på Internett vil sørge for løpende informasjon om oppfølging.