Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 21 (2004-2005)

Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand

Til innholdsfortegnelse

1 Status 2005

1.1 Vi må ta vårt ansvar

Norge er et rikt land, og vi har evner og ressurser både til å sikre vårt eget miljø for framtidige generasjoner og til å hjelpe andre. Vi har et særskilt ansvar for å delta aktivt i arbeidet med å redusere globale miljøbelastninger og i kampen mot fattigdom. I store deler av verden henger miljø- og fattigdomsproblemene nært sammen. Miljø og utvikling og en mer rettferdig ressursfordeling er et sentralt hensyn i det videre arbeid. Globalt ansvar må omsettes i lokal handling. Den rike del av verden kan ikke på samme måte som hittil basere sin velstand på et økende og miljøbelastende ressursforbruk. Videreutvikling av velferd og livskvalitet må i større grad bygge på ikke-materielle og mellommenneskelige verdier. Vi må respektere naturens tålegrenser og legge føre-var-prinsippet til grunn der det er fare for alvorlig miljøskade. Vi må la forurenseren betale og ikke la regningen bli oversendt til naboer, til fellesskapet eller til kommende generasjoner.

1.2 Hvordan er miljøtilstanden?

Siden forrige gang det ble lagt fram en stortingsmelding om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand – i 2003 – er miljøtilstanden i Norge lite endret. Naturen er et stort og komplisert system som endrer seg sakte. På de fleste områder tar det lang tid fra påvirkning skjer til effekter kan observeres. Men selv om naturen har evne til å reparere skader og absorbere påvirkninger, er ikke denne evnen ubegrenset. Alt liv på jorden er sårbart for miljøbelastninger i form av forurensninger i luft, jord og vann. På flere områder går utviklingen i feil retning, både globalt og her hjemme.

Ny og forbedret kunnskap viser at miljøkonsekvensene av en del forurensninger er alvorligere enn vi hittil har gått ut fra. Klimautfordringene er mer akutte enn vi har trodd, og vi begynner sannsynligvis å se effekter av klimaendringene. Miljøgifter finnes på stadig nye steder og i flere arter, og trusselen fra miljøgifter er større enn vi har vært klar over. Biologisk mangfold blir negativt påvirket også i vårt land. Villaksen i elver og fjorder har lenge vært truet. Det er de siste årene registrert at deler av tareskogen langs kysten forsvinner. Villreinens leveområder i fjellheimen reduseres som følge av økt ferdsel og tekniske inngrep.

Selv om miljøtilstanden slik vi vanligvis måler denne ikke har endret seg mye på to år, framstår det samlede trusselbildet som mer alvorlig. Utfordringene blir større og vanskeligere. Målene er på flere områder blitt mer krevende å nå. Utformingen av miljøvernpolitikken må avspeile denne utviklingen. På flere av de miljøvernpolitiske resultatområdene er det behov for å styrke virkemiddelbruken. På andre områder kan vi videreføre og vedlikeholde dagens politikk. I arbeidet med å finne nye virkemidler og angrepsvinkler bør vi legge vekt på å videreføre de betydelige deler av miljøvernpolitikken som har vist seg å gi gode resultater.

Tilstanden er varierende på de ulike miljøområdene. Omtalen nedenfor gir i korte trekk status på de ulike resultatområdene. Mer utfyllende beskrivelser er gitt i resultatområdekapitlene 3–11.

På resultatområdene avfall, nedbryting av ozonlaget, radioaktiv forurensning og til dels friluftsliv er utviklingen positiv, og flere av målene er innen rekkevidde. Her har flere års virkemiddelbruk gitt resultater, og politikken vil i store trekk bli videreført som i dag.

På områdene sur nedbør, lokal luftforurensning, støy og til dels innen biologisk mangfold, overgjødsling og kulturminner er utviklingen mer sammensatt . Kampen mot sur nedbør har gitt resultater, og tilstanden i vann og vassdrag i de mest utsatte områdene er forbedret i løpet av noen tiår. Utslippene av forsurende stoffer er imidlertid fortsatt for høye. Det er gjennomført en rekke tiltak for å redusere utslippene av nitrogen og fosfor til områder som er påvirket av overgjødsling. Likevel er det indikasjoner på at tilstanden ikke er bedret i tilstrekkelig grad. Luftforurensning og støy representerer fortsatt alvorlige problemer, særlig i byområder og langs hovedveier. Samlet støyplage er omtrent uendret siden 1999, til tross for forbedret kjøretøyteknologi og redusert støy fra jernbane- og lufttrafikk.

På noen områder er utviklingen klart negativ , til tross for at det også her er oppnådd positive resultater. Slike utfordringer finner vi innenfor klima, helse- og miljøfarlige kjemikalier, biologisk mangfold og kulturminner . Flere tilfeller av lokal overgjødsling er også en del av det negative bildet. Dette er i stor grad en konsekvens av at virkemidlene ikke har vært sterke eller effektive nok verken på nasjonalt eller internasjonalt plan. Mangel på tilstrekkelig kunnskap om miljøutfordringene, for eksempel når det gjelder helse- og miljøfarlige kjemikalier, har også hatt betydning her.

På verdensbasis reduseres det biologiske mangfold i et tempo som bare kan sammenliknes med det som tidligere er observert ved globale naturkatastrofer og brå klimavekslinger. Også i vårt land er det biologiske mangfold truet. Nedbygging, bruk og bruksendring av arealer regnes som den største trusselen mot det biologiske mangfold i Norge. Summen av mange, tilsynelatende ubetydelige inngrep kan få alvorlige følger for arters og populasjoners muligheter til å overleve og for økosystemenes produksjonsevne. Fragmentering og oppsplitting av arealer kan vanskeliggjøre livsvilkårene for arter som trenger store, sammenhengende områder å leve på.

Vi ser også i stadig større grad negative effekter som følge av introduksjoner av fremmede arter som ikke hører hjemme i norsk natur. Denne påvirkningen vil kunne forsterkes av klimaendringene.

Om lag 12 prosent av det norske fastlandsarealet er vernet etter naturvernloven. Når hele nasjonalparkplanen og de siste fylkesvise verneplanene er gjennomført i 2010, vil 13 –14 prosent av fastlandsarealet være vernet. Det blir viktig å holde fortsatt høyt tempo i verneplanarbeidet for å sikre truede og sårbare naturtyper og leveområder for truede og sårbare arter, og for å unngå at viktige verneverdier forringes.

Norge har forpliktet seg til å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Dette er et ambisiøst mål. For å nå målet kreves sterke virkemidler og godt samarbeid med sektorene. Bærekraftig bruk vil være grunnleggende for å opprettholde det biologiske mangfoldet.

Friluftslivet står sterkt i Norge. Norge har gode naturgitte forhold for utøvelse av friluftsliv. Allemannsretten gir fri adgang til naturområder, enten disse er i privat eller offentlig eie. I visse områder trues imidlertid atkomsten til naturområder av bygging og andre inngrep i strandsonen, til tross for byggeforbud i hundremetersbeltet. Hyttebygging, særlig i fjellområdene kan også hindre tilgjengeligheten til fri natur. Økt motorisert ferdsel i naturen er skadelig for både friluftsliv og biologisk mangfold, og reduserer naturopplevelsen flere steder. Virkemidlene for å sikre grunnlaget for friluftsaktiviteter er stort sett på plass, men de bør brukes bedre og mer aktivt. Det er behov for sterkere fokus på gjennomføringen av de vedtatte mål og tiltak for friluftslivet i kystsonen. Det er også behov for høyere bevissthet og aktivitet fra kommunene i oppfølgingen av ulovlige stengsler og andre hindre for fri ferdsel i strandsonen.

De senere årene er det registrert en nedgang i utendørs fysisk aktivitet. Barn og voksnes hverdag og fritid preges i økende grad av mindre fysisk krevende innendørs oppgaver. Dette har uheldige helsemessige konsekvenser i form av ulike livsstilssykdommer. Økt friluftsliv er derfor også forebyggende helsevern.

Det er voksende oppmerksomhet om de verdiene som ligger i kulturminner og kulturmiljøer. Likevel går kulturarven i økende grad tapt som følge av bevisst fjerning eller på grunn av manglende sikring og vedlikehold. Det er derfor en utfordring å øke bruken av kulturminner og kulturmiljøer i samfunnsutviklingen. Regjeringens arbeid med kulturminnevern beskrives nærmere i St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner .

Det er de senere år gjennomført flere tiltak mot overgjødsling i sjø og ferskvann. De største problemene er knyttet til kyststrekningen fra svenskegrensen til Lindesnes. Foreløpige overvåkingsresultater viser at mengdene av nitrogen og partikler i kystvannet ikke er redusert. Det er fortsatt behov for å gjennomføre tiltak for å nå målet for nitrogen.

De fleste eutrofipåvirkede ferskvannsforekomstene ligger nær store befolkningskonsentrasjoner og landbruksintensive områder på Østlandet, Jæren og Trøndelag. Miljøsituasjonen i flere vassdrag er kommet i fokus, slik som Morsavassdraget/Vansjø i Østfold, men generelt er tilstanden i norske vassdrag god.

Når det gjelder oljeforurensning er det antatt at de største utslippene til havområdene kommer fra land. Petroleumsvirksomheten er den største kilden til oljeutslipp fra sjøbaserte kilder.

Utslippene av olje i produsert vann fra petroleumsvirksomheten er under grenseverdien i gjeldende regelverk, men den totale mengden utslipp av produsert vann vil likevel øke de kommende år. Det er fortsatt usikkerhet om eventuelle langtidsvirkninger av utslippene fra petroleumsvirksomheten. Operatørselskapene har lagt planer for hvordan nullutslipp skal oppnås innen 2005 og er i gang med gjennomføring av tiltak. Det er oppnådd gode resultater på relativt kort tid i samarbeid mellom myndighetene og industrien om å nå nullutslippsmålet.

Risikoen for akutt oljeforurensing antas å øke framover, særlig som følge av økt skipstransport av olje i de nordlige havområdene (fra Russland). Petroleumsvirksomhet i stadig større områder kan også medføre økt risiko for akutte utslipp.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier anses som en av de alvorligste miljøtruslene. Antall kjemikalier er stort, og for flertallet av kjemikaliene har vi lite kunnskap om deres miljøvirkninger. De farligste kjemikaliene, miljøgiftene, er tungt nedbrytbare slik at de blir værende i miljøet i lang tid og hoper seg opp i dyr og mennesker. Langtransport av miljøgifter til Norge og nordområdene utgjør et vedvarende problem. I tillegg til kjente miljøgifter som for eksempel PCB, blir man stadig oppmerksom på nye miljøgifter. Bromerte flammehemmere ble f.eks. innført for å redusere brannfaren, men har vist seg å være sterkt miljøskadelig.

Samtidig med økende utslipp av miljøgifter, er det store utfordringer i å rydde opp i mange områder som er forurenset av tidligere tiders utslipp av miljøgifter.

Som følge av effektiv virkemiddelbruk og gode håndteringsløsninger, er miljøbelastningene fra avfall vesentlig redusert de senere årene, selv om avfallsmengdene fortsatt vokser. Utslipp av klimagasser fra avfallsbehandling og mengden farlig avfall utgjør imidlertid stadige utfordringer. Det arbeides derfor kontinuerlig med å effektivisere virkemiddelbruken og øke mengden avfall som går til materialgjenvinning og energiutnyttelse.

Klimaendringene og de utfordringer de stiller oss overfor, er alvorligere enn tidligere antatt. FNs klimapanel (IPCC) anslår at det i løpet av de neste 100 år vil skje en global temperaturøkning på 1,4–5,8 °C. I følge Klimapanelet er det nå nye og sterkere bevis for at det meste av den globale oppvarmingen de siste 50 årene skyldes menneskelig aktivitet.

Foreløpige forskningsresultater (RegClim) viser at Norge kan vente en økt middeltemperatur på mellom 1 og 2 °C fra perioden 1980–2000 til 2030–2050. Det vil bli mer nedbør og vind og generelt mer urolige værforhold. Både infrastruktur, bebyggelse og økonomisk aktivitet vil i økende grad bli utsatt for naturkreftene.

I hvilken grad temperaturøkningene vil medføre endringer i det biologiske mangfold, vil være avhengig av hvor raskt endringene skjer og hvordan artene klarer å tilpasse seg nye klimatiske forhold.

Kyotoprotokollen er et første skritt på veien for å redusere de globale utslippene av klimagasser. Langt kraftigere utslippsreduksjoner for i-landene og begrensninger i u-landenes utslipp må til om vi skal klare å stoppe en uønsket klimautvikling.

I 2003 var de norske klimagassutslippene 54,8 millioner tonn CO2 -ekvivalenter. De nasjonale utslippene i 2010 er anslått å bli 64,5 millioner tonn CO2 -ekvivalenter dersom det ikke gjennomføres nye klimatiltak. Veksten i utslippene skyldes i første rekke økte utslipp fra olje- og gassindustrien og fra transportsektoren. Utslippene i 2010 vil da være ca. 16 prosent over vår forpliktelse i Kyotoprotokollen. Norges forpliktelse skal oppfylles gjennom bruk av nasjonale tiltak, supplert med bruk av Kyoto-mekanismene.

Norge er i betydelig grad utsatt for langtransporterte luftforurensninger . Over 90 prosent av den sure nedbøren over Norge er importert. De siste 20 årene er utslippene i Europa av stoffer som bidrar til forsuring vesentlig redusert som følge av internasjonale avtaler. Forsuringsbelastningen vil likevel være betydelig i årene framover, hovedsakelig i Agder-fylkene og Rogaland.

Norge har i internasjonale avtaler om langtransportert luftforurensning påtatt seg ambisiøse internasjonale forpliktelser om utslippsreduksjoner. Den største utfordringen framover er knyttet til å redusere Norges årlige utslipp av NOx med om lag 30 prosent innen 2010, i tråd med forpliktelsen i Gøteborgprotokollen av 1999. Denne forpliktelsen innebærer at Norge må gjennomføre vesentlige utslippsreduksjoner, særlig innen sjøfart og fiske, landbasert industri og på energianleggene på sokkelen. Det vil også være behov for utslippsreduserende tiltak i andre sektorer.

Norge har overholdt utslippsforpliktelsene i henhold til NOx -protokollen av 1988 og svovelprotokollen av 1994. Gjennom en avtale med industrien om regulering av prosessindustriens utslipp ventes det at Norge også vil overholde SO2 -forpliktelsen i Gøteborgprotokollen. De gjeldende utslippsforpliktelsene i VOC-protokollen av 1991 vil vi greie i 2005–2006, gjennom nye krav til utslippsreduksjoner ved lasting og lagring av råolje på sokkelen. Disse kravene ventes også å sikre at Norge oppfyller VOC-forpliktelsen i Gøteborgprotokollen. Norge ventes også å overholde forpliktelsen i Gøteborgprotokollen om utslipp av ammoniakk, uten vesentlige nye tiltak.

I byer og tettsteder kan støy og lokale luftforurensninger gi betydelige helse- og trivselsproblemer. Selv om det har vært en positiv utvikling i luftkvaliteten i de store byene i Norge de senere årene, blir en stor del av befolkningen i perioder utsatt for høye konsentrasjoner av luftforurensning.

De viktigste kildene til luftforurensning er utslipp fra veitrafikk og vedfyring. Det er nødvendig å styrke virkemiddelbruken for å redusere utlippene fra disse kildene.

Støy er et av de gjenværende miljøproblemene i Norge som rammer flest mennesker. Om lag 1,7 millioner nordmenn er utsatt for støy over 50 desibel ved boligen sin. Det er beregnet at rundt en halv million mennesker er sterkt eller mye plaget av denne støyen. Trafikkstøy står for nesten 90 prosent av samlet støyplage, og veitrafikk alene for nesten 80 prosent.

Den stadig økende trafikkmengden fører til at støyplagen har vært tilnærmet konstant de siste ti årene, til tross for teknologiske forbedringer i kjøretøyparken. Framskrivninger tyder på at uten særskilt innsats vil støyplagen reduseres med bare rundt fem prosent innen 2010, mest som følge av teknologiske forbedringer på kjøretøy og fly. Med dagens virkemiddelinnsats vil det nasjonale målet for støy ikke kunne nås i 2010.

Norge har forvaltningsansvar i polarområdene, som fortsatt er blant de reneste og best forvaltete naturområdene i verden. Utnyttelsen av de rike marine ressursene i arktiske områder er samtidig avgjørende for sysselsetting, verdiskaping og bosetting langs norskekysten. Miljøet i disse områdene trues gjennom økt ressursutnyttelse og transport og gjennom langtransportert forurensning via luft- og havstrømmer fra Europa, Asia, Nord-Amerika og Nord-Afrika.

Langtransporterte miljøgifter vil sannsynligvis fortsatt belaste miljøet i nordområdene. Den totale belastningen fra «nye» og «gamle» miljøgifter vil i 2020 sannsynligvis være omtrent på samme nivå som i dag. Dette betyr fortsatte problemer med forplantningsevnen og redusert motstandskraft mot sykdommer hos arktiske dyr.

Oljetransport fra Russland og mulig transport av brukt atombrensel til Russland langs norskekysten vil øke risikoen for ulykker som kan skade miljøet. Økt skipstrafikk vil også medføre utslipp av ballastvann og økt risiko for introduksjon av fremmede arter.

Klimaendringer er en ytterligere trussel mot miljøet i nord. Klimaendringer kan gi endrede havtemperaturer, endret isutbredelse og endringer av havstrømmene. Temperaturøkningen i Arktis er i gjennomsnitt om lag dobbelt så stor som den globale, og denne utviklingen ventes å fortsette. Konsekvensene av klimaendringene i Arktis vil kunne merkes over hele kloden, siden utviklingen i Arktis påvirker det globale klima og kan føre til raske klimaendringer.

Svalbard framstår som et stort, sammenhengende villmarksområde uten vesentlige menneskelige inngrep. Den økende ferdselen i forbindelse med turisme og forskningsaktivitet medfører imidlertid slitasje på natur og kulturminner. Bergverksdrift er også en trussel mot urørte naturområder. En rekke dyrebestander som tidligere var truet som følge av overbeskatning, er i dag restituert eller i vekst.

Miljøprotokollen til Antarktis-traktaten har sikret at Antarktis er fredet som naturpark for en periode på minst 50 år. Økende ferdsel og turisme kan også her gi negative virkninger på naturmiljø og kulturminner og øke faren for forurensninger. Også den økende forskningsaktiviteten er en miljømessig utfordring i Antarktis.

Mange miljøvernpolitiske utfordringer er knyttet til arealbruk . Det er særlig viktig at virkemidler og tiltak knyttet til arealbruken blir utformet i sammenheng med den øvrige miljøvernpolitikken.

Arealproblemer nær byer og tettsteder setter strandsonen under press. Sentrale kyststrøk som Oslofjordområdet er mest utsatt for utbygginger som reduserer allmennhetens tilgang til strandsonen. Dette gjelder både næringsutbygging, boliger og fritidsbebyggelse.

Den økonomiske aktiviteten i utmarks- og fjellområder er voksende. Det foregår blant annet omfattende hyttebygging i fjell og utmark, til dels knyttet til ulike former for reiselivsaktiviteter. Næringsutvikling i tilknytning til nasjonalparker og stølsområder er i vekst. Det er en utfordring å sikre at slik naturbasert næringsutvikling ikke kommer i konflikt med miljøvernhensyn.

Årlig bygges det ned betydelige arealer dyrket og dyrkbar jord, trolig opp mot 30 000 dekar i året. Det er sterkest press på arealer rundt de største byene i Sør- og Midt-Norge. Det er en utfordring å få til en betydelig reduksjon i nedbygging av landbrukets produksjonsarealer.

Kulturlandskapet, eller den menneskepåvirkete og -bearbeidede natur har verdi både som landskap og som leveområde for planter og dyr. Mange av de artene som lever her er avhengig av fortsatt menneskelig aktivitet for å overleve. Store deler av kulturlandskapet er i sterk endring, i hovedsak som følge av gjengroing på grunn av endret drift og opphørt bruk.

Verdien av det bygde miljø utgjør ca. 70 prosent av landets realformue. Bygninger alene utgjør ca. 40 prosent. Dette gjør bygg-, anleggs- og eiendomsnæringen til en av landets største og viktigste næringer, med potensielt store miljøvirkninger. Iht. lov om offentlige anskaffelser skal det tas hensyn til livssykluskostnader og miljøkonsekvenser ved planlegging av nye investeringer. Statens rolle som viktig markedsaktør i bygg- og anleggsnæringen medfører et betydelig ansvar for å påvirke og stimulere private aktører til å ta miljøhensyn.

1.3 Retningen videre

Selv om utfordringene er store, har over 30 års miljøarbeid gitt resultater. Vi er kommet langt i arbeidet med å redusere utslipp fra industribedrifter og kommunale avløp fra byer og tettsteder. Mange slike miljøproblemer har vært synlige og konkrete, noe som har bidratt til allmenn aksept for behovet for å gjøre noe med dem. Ofte er problemene redusert ved hjelp av nye teknologiske løsninger i form av renseutstyr eller endrede produksjonsmåter. En del miljøproblemer er løst som en bieffekt av omstillinger i industri og næringsliv. Nordmenns sterke interesse for, og omfattende bruk av naturen har medvirket til vern av blant annet verdifulle naturområder. Nå er imidlertid miljøutfordringene i økende grad knyttet til samfunnets struktur og virkemåte og mindre til avgrensete enkeltproblemer. Dette gjør at utfordringene er mer kompliserte enn før. Både klimagassutslipp og miljøgifter er eksempler på dette.

Utviklingen av miljøvernpolitikken har skjedd gjennom oppbygging av kunnskap om sammenhenger i naturen, et bredt folkelig engasjement i miljøsaker, et omfattende lov- og regelverk på miljøområdet og etablering av institusjoner til å formulere og iverksette strategier og tiltak. Miljøvern er blitt et betydelig samfunnsområde som omfatter både forvaltning og forskning, og i tillegg økonomisk virksomhet av ulik slag. Det er bred aksept for at alle samfunnssektorer har ansvar for å unngå å skape unødige miljøbelastninger.

I årene framover må vi både sikre de resultater som er oppnådd, og vi må videreutvikle miljøvernforvaltningens arbeidsformer og virkemiddelbruk. Her må vi bygge videre på den brede oppslutningen om behovet for miljøvernpolitiske tiltak og virkemidler. Kampen om oppmerksomhet i medier og opinion skjerpes stadig, og dette stiller også miljøvernforvaltningen overfor utfordringer i det daglige arbeid.

Gode miljøresultater er oppnådd både ved bruk av miljøvernforvaltningens egne virkemidler, slik som forurensningsloven og naturvernloven og gjennom samarbeid mellom miljøvern- og sektormyndigheter. For eksempel bidrar landbrukssektoren i stor grad til å løse viktige miljøoppgaver og legger ned en stor innsats for å håndtere miljøutfordringer.

Alle sektormyndigheter har ansvar for at tiltak og aktiviteter på eget område ikke gir unødige miljøbelastninger og for at miljøhensyn integreres i sektorpolitikken. Alle sektorer forvalter virkemidler som, hvis de benyttes på riktig måte, kan bidra til å forebygge eller løse miljøproblemer. Det er en løpende oppgave å sørge for at det samlede offentlige virkemiddelapparatet innrettes mot å nå miljøvernpolitiske mål og gir positive miljøeffekter. Miljøarbeidet i sektorene skal drives i tråd med de strategiske og nasjonale mål på miljøområdet.

Det er imidlertid fortsatt behov for å styrke og videreutvikle sektoransvaret i miljøvernpolitikken. Det er særlig behov for mer helhetlig virkemiddelbruk overfor diffuse miljøproblemer eller overfor problemer som må løses i nært samarbeid mellom sektorer og berørte parter.

Sektorovergripende virkemidler er viktige for å se miljøtiltakene i de ulike sektorer i sammenheng. Miljøverndepartementet har her en nøkkelrolle i å utforme sektorovergripende miljøkvalitetsmål og å avveie og samordne ulike hensyn innenfor rammene av miljømålene.

Et viktig grunnlag for sektoransvaret i miljøvernpolitikken er lagt gjennom departementenes utarbeiding av sektorvise miljøhandlingsplaner i årene 1998 – 2002. Her har departementene fastsatt mål for miljøarbeidet på sine områder og knyttet virkemidler til disse. På bakgrunn av en evaluering av ordningen med sektorvise miljøhandlingsplaner ble det i 2004 konkludert med at sektoransvarsprinsippet skal videreføres gjennom de ordinære budsjettprosessene og arbeidet med stortingsmeldingen regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. I vedlegg 1 gis en oversikt over sektordepartementenes arbeid med biologisk mangfold, som en oppfølging av St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold – sektoransvar og samordning .

Samarbeid mellom politi/påtalemyndighet og andre myndigheter og organisasjoner lokalt, regionalt og nasjonalt er av stor betydning i miljøvernpolitikken. Politi og påtalemyndighet har sammen med statlige tilsynsmyndigheter en sentral rolle i forebygging og bekjempelse av miljøkriminalitet. De fylkesvise miljøforum under ledelse av politimesteren er et godt eksempel på dette samarbeidet. Det vil bli arbeidet for en ytterligere avklaring av grensesnittene mellom politiet og de samarbeidende myndigheter.

Politiet har ellers ordninger med egen miljøkoordinator- og miljøkontakt. Det er faste påtaleansvarlige for miljøkriminalitet i politidistriktene. ØKOKRIM har til oppgave å etterforske og påtale større saker om miljøkriminalitet og å bistå andre politimyndigheter.

Kunnskapsutvikling, god forvaltning og demokratisk deltakelse skal fortsatt stå sentralt i miljøvernpolitikken. Men utforming og gjennomføring av mål og virkemidler er også avhengig av politisk vilje og evne. Noen av forutsetningene for nasjonal politikkutforming er imidlertid i endring. Internasjonalisering av politikk og økonomi påvirker de enkelte lands muligheter til å gå sine egne veier i miljøvernpolitikken. Økt internasjonal konkurranse gjør det til en utfordring å utforme virkemidlene slik at de tar hensyn til bedriftenes konkurransevilkår. WTO- og EØS-regelverk gir standarder og setter rammer for handlingsalternativene i miljøvernpolitikken. Internasjonale miljøvernavtaler pålegger enkeltland forpliktelser og danner grunnlag for prioriteringer og virkemiddelbruk.

Teknologiske endringer er en viktig drivkraft i samfunnsutviklingen, ikke minst bak menneskelig påvirkning av miljøet. Teknologiske revolusjoner har drastisk endret både grunnlaget for vår materielle levestandard og vårt potensial til å utnytte naturressurser og omforme miljøet. Teknologiske nyvinninger gir nye løsningsmuligheter i miljøvernpolitikken, både gjennom forbedret renseteknologi og energiteknologi og i form av mer effektiv ressursbruk.

Den informasjonsteknologiske utviklingen fører til at miljøinformasjon er mye lettere tilgjengelig enn tidligere. Flere mennesker har mulighet til å skaffe seg kunnskap om miljøproblemer og til å utveksle slik kunnskap. Informasjonsteknologi gir nye muligheter for miljøovervåking og for bearbeiding av miljødata. Det er viktig å få til en utvidet bruk av informasjonsteknologi både til kunnskapsspredning og miljøovervåking, og som arbeidsredskap i miljøvernforvaltningen.

Gjennom bedre miljøinformasjon kan også kunnskapen om, og etterspørselen etter miljøvennlige produkter økes. Både hos forbrukene og i sektorene er det et uutnyttet potensiale for å vri større deler av etterspørselen over på mindre miljøbelastende produkter.

Miljøvernpolitikken bør sikte mot å gi positive virkninger ut over rene miljøeffekter. Miljøvern kan på denne måten få drahjelp fra andre samfunnsområder. Utvikling og etterspørsel etter miljøteknologi og bruk av kulturminner som ressurs i samfunnsutviklingen gir både sysselsettingseffekter og økt kompetanse, noe som er etterspurt både nasjonalt og internasjonalt. Danmarks suksess når det gjelder utvikling og eksport av vindmølleteknologi kan illustrere mulighetene på miljøteknologifeltet.

Det offentliges markedsmakt kan utnyttes til å fremme grønne innkjøp og stimulere til mer miljøvennlig bygg- og anleggsvirksomhet og bærekraftig byggforvaltning. Dette kan bidra til mer effektiv ressursbruk og dermed både gi innsparingsmuligheter og mer miljøvennlig drift.

Ved at kommunene utnytter sitt handlingsrom i miljøvernpolitikken kan betydelige miljøresultater oppnås, samtidig som lokaldemokratiet vitaliseres og det lokale sjølstyre videreutvikles. Dette kan igjen styrke miljøvernpolitikkens oppslutning og legitimitet både lokalt og nasjonalt.

De frivillige miljøorganisasjonene bidrar til viktig oppmerksomhet om miljøsaker og til å styrke den allmenne interessen for miljøvern. Organisasjonene fungerer også som skoler i demokrati og organisasjonsarbeid. De fleste miljøorganisasjonene har opplevd nedgang i medlemstallene de senere årene. Det er viktig å opprettholde og stimulere det positive engasjementet som miljøorganisasjonene representerer.

Til toppen
Til dokumentets forside