2 Hovedprioriteringer og hovedutfordringer
Dette kapitlet omtaler de viktigste satsingsområdene i meldingen. De fem første områdene som omtales er biologisk mangfold, klima, miljøgifter, NOx -utslipp og avfall.
Teksten på hvert av disse områdene er kortfattet. Både utfordringer og foreslått politikk her er nærmere beskrevet i kapitlene 3–11. De neste områdene er av mer tverrgående karakter: lokalt miljøvern, framtidsrettet produksjon og forbruk, miljøteknologi, miljøhensyn ved offentlige innkjøp og kunnskapsbasert miljøvernpolitikk. Disse er mer inngående beskrevet.
2.1 Stanse tapet av biologisk mangfold
Regjeringen vil:
Iverksette tiltak med sikte på å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010.
Utfordringen
Norge forvalter en beskjeden del av jordens biologiske mangfold. Vi har imidlertid en variasjon i klima, topografi og arealbruk som er unik i europeisk og global sammenheng. Vi har store utfordringer i nordområdene, og et spesielt ansvar for enkelte arter som er av stor biologisk og/eller økonomisk betydning, som for eksempel den atlantiske laksestammen og villreinen.
I Norge som i verden ellers trues det biologiske mangfoldet av en rekke forhold. Fysiske inngrep og endret arealbruk framstår som den viktigste årsak til tap av arter og livsformer. Summen av mange små inngrep kan få betydelige følger for arters og bestanders muligheter til å overleve og for økosystemenes produksjonsevne. Risikoen for uønsket introduksjon av fremmede arter og påfølgende skader på økosystemene vil sannsynligvis også øke, blant annet som følge av klimaendringer og økt transport.
Norge har unike fordeler for produksjon av mat av høy kvalitet, bl.a. som følge av høy lysinnstråling i sommerhalvåret og god og sikker tilgang til vann. Med dagens globale vekst i befolkning og velstand, ikke minst i Asia, blir det stadig viktigere å betrakte mat og arealer for matproduksjon som et globalt anliggende. Vår evne til å brødfø oss selv blir raskt redusert dersom omdisponeringen av dyrka og dyrkbar mark fortsetter. Det er særlig de høyproduktive landbruksområdene nært byer og tettsteder som er utsatt for utbyggingspress. Dette er også de arealene som er mest verdifulle for produksjon av miljøvennlig «kortreist mat» i framtida. Den omfattende nedbyggingen utgjør også en trussel mot landbrukets kulturlandskap og de miljøverdiene dette inneholder.
Regjeringens svar
Det er nødvendig med en felles dugnad og et krafttak for å nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Dette berører både myndigheter, næringer, forskningsinstitusjoner, fagmiljøer og frivillige organisasjoner. Virkemidlene må derfor styrkes og samordnes. Forskning, kartlegging og overvåking av naturens tilstand er en forutsetning for å kunne sette i verk effektive tiltak før det er for sent.
For å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 vil Regjeringen blant annet:
Videreutvikle lovverket med utgangspunkt i utredningen fra Biomangfoldlovutvalget
Styrke kartleggingen og overvåkingen av biologisk mangfold
Styrke forskning knyttet til biologisk mangfold
Utarbeide handlingsplaner i perioden 2005–2010 for utvalgte truede/prioriterte naturtyper, artsgrupper og arter
Utarbeide forvaltningsplaner for de mest brukte nasjonalparkene og andre større verneområder
Utarbeide og iverksette en nasjonal plan for marine beskyttede områder
Utarbeide forslag til nasjonal handlingsplan for forvaltning av genetisk materiale og bevaring av genetisk variasjon
Utarbeide en tverrsektoriell nasjonal strategi for fremmede arter innen 2006.
Regjeringen har som mål at den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene skal halveres. Spesielt verdifulle kulturlandskap skal være dokumenterte og ha fått en særskilt forvaltning innen 2010. For å oppnå dette er det nødvendig med økt fokus på kommunens ansvar som arealforvaltningsmyndighet og legge til rette for god faglig dokumentasjon, bedre dialog og samhandling og gode planprosesser. Regjeringen ønsker økt lokal forankring og økt lokal kunnskap om jord- og kulturlandskapsverdiene.
Regjeringen vil blant annet:
Utarbeide veiledningsmateriell for kartlegging av kjerneområder for landbruket
Satse på utvikling av visuelle virkemidler til bruk i dialog og samhandling på regionalt og lokalt nivå.
2.2 En mer ambisiøs klimapolitikk
Regjeringen vil:
Oppfylle den norske forpliktelsen etter Kyotoprotokollen
Være en pådriver for en mer ambisiøs global klimaavtale etter 2012.
Utfordringen
Kyotoprotokollen trådte i kraft 16. februar i år. I perioden 1990–2003 økte Norges samlede utslipp av klimagasser med vel 9 prosent, fra 50,1 millioner tonn CO2 -ekvivalenter til 54,8 millioner tonn CO2 -ekvivalenter. I nasjonalbudsjettet for 2004 ble det anslått at utslippene vil øke ytterligere til om lag 64,5 millioner tonn CO2 -ekvivalenter i 2010 dersom det ikke innføres nye klimatiltak. Dette ligger om lag 22 prosent over den norske forpliktelsen.
Gjennom kombinasjonen av fortsatt CO2 -avgift, det nasjonale kvotesystemet og andre tiltak, vil nær alle norske klimagassutslipp være omfattet av klimavirkemidler. De fleste virksomhetene vil dermed få incentiv til å foreta utslippsreduserende tiltak.
Industrilandene har med Kyotoprotokollen for første gang påtatt seg bindende forpliktelser om begrensing og reduksjon i klimagassutslipp. Protokollen har først og fremst betydning som en byggesten i det videre internasjonale klimasamarbeidet. Den tredje hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC eller Klimapanelet), som ble lagt fram i 2001, gjør det enda klarere enn før at det er nødvendig med langt større utslippsreduksjoner dersom en skal klare å hindre en uønsket klimautvikling. Den viktigste utfordringen i klimapolitikken internasjonalt nå er først og fremst å komme i gang med en dialog og forhandlinger om et mer ambisiøst globalt framtidig klimaregime etter Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode.
På nasjonalt nivå er det viktig å utvikle framtidsrettede løsninger som kan legge grunnlaget for betydelige reduksjoner i de nasjonale klimagassutslippene på lengre sikt.
Regjeringens svar
Regjeringen vil påse at Norge overholder sin forpliktelse etter Kyotoprotokollen.Det vil bli arbeidet videre med aktuelle virkemidler og tiltak som kan bidra til å redusere utslippet av klimagasser. Dette knytter seg blant annet til energipolitikken og transportpolitikken.
Regjeringen ønsker at Norge skal ha en pådriverrolle i arbeidet for en mer ambisiøs klimaavtale etter 2012. Ved å stå utenfor EU har vi både muligheter til, og et ansvar for å spille en viktig rolle. Regjeringen mener at Norge kan spille en viktig rolle som brobygger i forhold til u-landene og derigjennom bidra til en global dialog med mindre polarisering mellom i-land og u-land.
Som ledd i en offensiv klimapolitikk vil Regjeringen blant annet:
Gjøre Norge til en pådriver for forhandlinger om en mer ambisiøs global klimaavtale med strengere og mer omfattende utslippsforpliktelser etter utløpet av Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode i 2012
Samarbeide nært med andre land – ikke minst EU – om så raskt som mulig å videreutvikle et internasjonalt kvotemarked
Arbeide videre med tiltak som vil kunne gjøre det mulig å etablere gasskraftverk med CO2 -håndtering, gjennom aktiv bruk av fondet for miljøvennlig gassteknologi og arbeidet til innovasjonsvirksomheten i Grenland
Fortsette satsingen på omlegging av nasjonal energiproduksjon og energibruk, som også vil gi klimapolitiske gevinster, gjennom oppfølging av målet om ny miljøvennlig energiproduksjon og -sparing tilsvarende 12 TWh pr. år innen utgangen av 2010
Følge opp strategien for å redusere bruken av mineraloljer til oppvarming med 25 prosent i den første Kyoto-perioden 2008–2012
Avklare det samlede potensialet i lokale klimatiltak gjennom en egen tiltaksanalyse (jf. kap. 2.5 om lokalt miljøvern)
Vurdere nye tiltak for samfunnsmessige tilpasninger til effekter av klimaendringer
Fortsatt legge vekt på klimavitenskapelig forskning.
2.3 Redusere utslippene av NOx i tråd med forpliktelsen i Gøteborgprotokollen
Regjeringen vil:
Iverksette nødvendige tiltak og virkemidler for at Norge skal overholde utslippsforpliktelsen for nitrogenoksider (NOx ) i Gøteborgprotokollen innen 2010.
Utfordringen
Gøteborgprotokollen av 1999 trer i kraft 17. mai 2005. Norge har ved ratifikasjon av protokollen bl.a. forpliktet seg til å redusere de årlige utslippene av nitrogenoksider (NOx ) til 156 000 tonn innen 2010. Det må gjennomføres vesentlige nye tiltak innenfor flere sektorer for at Norge skal overholde denne forpliktelsen. Det er viktig å legge rammebetingelsene for nye tiltak nå, slik at de kan gjennomføres i tide til å ha effekt fra 2010.
I 2003 var utslippene av NOx i Norge 220 000 tonn. Framskrivningene som ble utarbeidet i forbindelse med St.meld. nr. 8 (2004–2005) Perspektivmeldingen anslår at de årlige utslippene av NOx , med dagens virkemidler, kan ventes redusert til om lag 200 000 tonn i 2010 og 162 000 tonn i 2020. For å overholde forpliktelsen i Gøteborgprotokollen vil de årlige NOx -utslippene måtte reduseres med ytterligere om lag 45 000 tonn.
Det er særlig utslippene fra vegtrafikken som ventes å bli redusert fram mot 2010. Dette er en følge av strengere utslippskrav til nye kjøretøy. Utslippene fra petroleumsvirksomheten ventes også å bli redusert fram mot 2010. Innen enkelte andre sektorer ventes utslippene å øke som følge av økt aktivitet.
Regjeringens svar
Norge er et av de land som har stått i første rekke i arbeidet med å utvikle forpliktende internasjonale avtaler om reduksjon av langtransportert luftforurensning. Som mottaker av grenseoverskridende luftforurensninger vil Norge ha vesentlig miljønytte av at andre land overholder sine internasjonale forpliktelser på dette området. Det er derfor særlig viktig at Norge selv overholder sine forpliktelser i Gøteborgprotokollen.
Det er forutsatt at det skal velges tiltak og virkemidler som gir en mest mulig kostnads- og styringseffektiv overholdelse av forpliktelsene i protokollen.
Regjeringen har fått gjennomført tverrsektorielle analyser av potensialet for ytterligere NOx -reduserende tiltak og kostnader ved disse. Om lag 40 prosent av de norske NOx -utslippene kommer fra innenriks sjøfart og fiske. Tiltaksanalysene viser at tiltak på skip og fiskefartøy er de rimeligste. En betydelig del av utslippsreduksjonene bør derfor skje i disse sektorene. I tillegg peker analysene på kostnadseffektive NOx -tiltak i industrien i fastlands-Norge og enkelte tiltak på energianleggene på kontinentalsokkelen. Disse kildene står for hhv. om lag 9 og 17 prosent av de norske NOx -utslippene. I følge tiltaksanalysen fremstår tiltakene innen petroleumsvirksomheten offshore gjennomgående som mer kostnadskrevende enn de tiltakene som er vurdert for skip og fiskefartøy. Det er også nødvendig å vurdere tiltak i andre sektorer med store utslipp av NOx , bl.a. vegtrafikken.
For å overholde NOx -forpliktelsen i Gøteborgprotokollen vil Regjeringen:
Fastsette krav til utslipp til luft etter sjødyktighetsloven både for nye og eksisterende skip i norsk innenriksfart og for fiskefartøy.
Fastsette nye utslippskrav etter forurensningsloven til landbasert industri og til energianleggene på sokkelen.
For å sikre en mest mulig kostnadseffektiv måloppnåelse, legges det til rette for fleksible løsninger ved gjennomføring av krav som går utover kravene som følger av IPPC-direktivet og utslippsreguleringer som settes til skip og fiskefartøy. Et mest mulig tverrsektorielt system med avgifter differensiert etter utslipp av NOx og/eller tredjepartsløsninger skal utredes nærmere. Virkemidlene må bidra til å sikre at forpliktelsen nås innen 2010, forutsigbarhet for aktørene, og gode insentiver på tvers av sektorer.
Vurdere om det bør gis tilskudd til finansiering av NOx -reduserende tiltak på skip og fiskefartøy.
Vurdere å differensiere årsavgiften for kjøretøy med tillatt totalvekt opp til 12 tonn bl.a. etter utslipp av NOx .
2.4 Stanse utslipp av miljøgifter
Regjeringen vil:
Styrke innsatsen overfor helse- og miljøfarlige kjemikalier, og stanse utslipp av miljøgifter innen 2020.
Utfordringen
Kjemikalier finnes i alle produkter og inngår i de fleste produksjonsprosesser. Det er rundt 50 000 kjemikalier på det europeiske markedet. For flertallet av disse har vi liten eller ingen kunnskap om hvordan de virker på helse og miljø.
Utslipp stammer fra gruvedrift, fra produksjon av råstoff og ferdigvarer i industrien, fra bruk av produkter i husholdningene, industri og arbeidsliv og fra avfallsbehandling.
I tillegg mottar Norge langtransporterte tilførsler av miljøgifter via luft- og havstrømmer. Utslipp av miljøgifter fra tidligere tiders virksomhet ligger nå mange steder som forurensninger i grunnen på land eller i bunnsedimentene i vann og sjø.
Regjeringens mål om å stanse alle utslipp av miljøgifter innen 2020, generasjonsmålet, kan vanskelig nås dersom miljøgifter fortsettes å brukes i alminnelige forbruksprodukter.
Regjeringens svar:
For å styrke innsatsen mot helse- og miljøfarlige kjemikalier, vil Regjeringen blant annet:
Utrede mulighetene for å innføre forbud mot bruk av miljøgifter i produkter rettet mot private forbrukere
Gjennomføre nye handlingsplaner mot utslipp av PFOS-relaterte forbindelser og kvikksølv
Foreslå nye miljøgifter for internasjonale miljøgiftsavtaler, slik som Stockholm-konvensjonen om organiske miljøgifter
Sikre en forsvarlig håndtering av forurenset grunn etter 2005
Styrke arbeidet med å sikre at forurensede sedimenter ikke forårsaker alvorlige forurensningsproblemer
Sørge for styrket kontroll med etterlevelse av regelverket om miljøgifter.
2.5 Bedre håndtering og mer gjenvinning av avfall
Regjeringen vil:
Redusere miljøbelastningen fra avfall og øke utnyttelsen av avfall som en ressurs.
Utfordringen
Det gjenvinnes i dag mer avfall i Norge enn noen gang før. Nesten 70 prosent av avfallet går til enten material- eller energigjenvinning. Vi er på god vei til å nå vårt nasjonale mål om 75 prosent gjenvinning innen 2010. Dette positive resultatet skyldes kombinasjonen av en ambisiøs avfallspolitikk og en aktiv og konstruktiv oppfølging av kommuner, næringsliv og andre aktører.
Likevel medfører fortsatt avfallsbehandlingen betydelige utslipp til luft, jord og vann, og er således en kilde til både lokale og globale miljøproblemer. Utslipp av metangass fra avfallsdeponier utgjør i dag om lag 4 prosentprosent av de totale norske utslipp av klimagasser.
Som følge av at stadig flere stoffer i avfallet regnes som miljøfarlige, øker også mengden avfall som blir regnet som farlig avfall. En betydelig del av dette avfallet – anslagsvis 100 000 tonn av totalt 800 000 tonn farlig avfall – blir årlig ikke håndtert etter reglene og utgjør dermed en vesentlig miljøfare.
Regjeringens svar
I framtiden skal vi ha avfallsbehandlingsanlegg som tilfredsstiller strenge miljøkrav, samtidig som avfall er en etterspurt ressurs som tilfredsstiller definerte kvalitetskrav. Regjeringen vil bidra til en overgang fra et avfallssamfunn til et gjenvinnings- og resirkuleringssamfunn.
For å møte utfordringene på avfallsfeltet foreslår Regjeringen:
En opptrapping av målet om gjenvinning av avfall til 80 prosent
Å ta sikte på å innføre forbud mot deponering av nedbrytbart avfall fra 2009
Ha skarpt fokus på økt innsamling av farlig avfall.
2.6 Utvikling av miljøvernpolitikken på lokalt nivå
Regjeringen vil:
Stimulere til at kommunene utnytter sitt miljøvernpolitiske handlingsrom, bl.a. ved å overføre praksis i de beste kommunene til andre.
Utfordringen
Noen miljøutfordringer løses mest effektivt gjennom internasjonalt samarbeid og nasjonale virkemidler. Klimapolitikken er et eksempel på det. Kommunene kan i tillegg gi betydelige bidrag dersom de utnytter sine muligheter fullt ut. På andre miljøvernområder, som forvaltning av biologisk mangfold, strandsonen og kulturminner, sitter kommunene selv, gjennom plan- og bygningsloven, på de viktigste virkemidlene.
Nasjonale mål for en bærekraftig utvikling krever aktiv innsats fra både stat, kommuner, organisasjoner og næringsliv. Kommunenes nærhet til innbyggere, næringsliv og lokale organisasjoner gir god mulighet til å skape forankring for nasjonal og lokal miljøvernpolitikk. Det vil utgjøre et betydelig bidrag til den samlede måloppnåelsen i miljøvernpolitikken om alle kommuner, både i rollen som tjenesteprodusent, myndighetsutøver og samfunnsutvikler, utnytter sitt handlingsrom fullt ut. I denne sammenheng er det behov for å utvikle verktøy og virkemidler som synliggjør og integrerer miljøvern i kommunenes ordinære plan- og styringssystem. Det foreligger mye kunnskap og erfaring fra lokalt miljøvernarbeid de siste årene. Formidling av denne kunnskapen til flest mulig kommuner vil kunne gi en betydelig miljøgevinst.
Det er behov for bedre samarbeid mellom statlige sektormyndigheter med sikte på en miljøvennlig praksis og utvikling lokalt. Statlige incentiver og virkemiddelbruk på ulike områder må til sammen virke slik at de nasjonale miljømål kan oppfylles på en effektiv måte lokalt.
Regjeringens svar
Regjeringen vil blant annet:
Etablere et fem-årig program for videreutvikling av lokalt miljøvern og bærekraftige lokalsamfunn i samarbeid med kommunesektoren (KS) som ledd i oppfølgingen av Nasjonal Agenda 21 og Regjeringens moderniseringsarbeid overfor kommunene.
Utvikle verktøy og arbeide for at kommunene i løpet av kommunestyreperioden utarbeider miljømeldinger som ledd i det løpende kommuneplanarbeidet.
Legge til rette for et offensivt lokalt energi- og klimaarbeid.
Legge til rette for aktiv deltakelse fra kommunene i miljøvernsamarbeid med lokalsamfunn i sør
Stimulere til en miljøvennlig praksis og at det tas miljøhensyn ved offentlige innkjøp i kommunene
Miljøvernpolitikken i kommunene – utviklingstrekk og erfaringer
Gjennom reformen «Miljøvern i kommunene» og Lokal Agenda 21-arbeidet er det i mange kommuner utarbeidet miljø- og ressursprogram og Lokal Agenda 21-planer som er lagt til grunn for prioriteringer og gjennomføring av tiltak. Gjennom Lokal Agenda-21 (LA21) er det også vokst fram nye medvirkningsformer i lokalpolitikken. De siste årene har fokus i kommunesektoren i økende grad vært rettet mot effektivisering av tjenesteproduksjonen. Dette har gjort det til en utfordring å holde fokus på det langsiktige plan- og miljøvernarbeidet i kommunene.
Som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 19 (2001–2002), Nye oppgaver for lokaldemokratiet , har kommunene fått økt ansvar og myndighet på flere miljøområder. Det er gjennomført betydelige regelverksforenklinger på forurensningsområdet, naturforvaltningsområdet og i plan- og bygningsloven. Kommunene er også blitt forurensningsmyndighet for lokal luftkvalitet. Gjennom lov om rett til miljøinformasjon har kommunene plikt til å ha oversikt over og informere om miljøtilstanden. Dette gir nye muligheter for innsyn og til å skape engasjement og oppslutning om miljøvernpolitikken.
I St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner , legger regjeringen vekt på at kommunene kan bruke kulturminnene som drivkraft i den lokale samfunnsutviklingen, blant annet gjennom aktiv bruk av plan- og bygningsloven. Med sin lokale forankring og nærhet til innbyggere, næringsliv og organisasjoner, har kommunene en rekke fortrinn når det gjelder å legge til rette for en aktiv medvirkning i miljøvernarbeidet. Kommunene:
er en arena for medvirkning og dialog
utformer og formidler verdigrunnlag som utgangspunkt for konkrete prioriteringer i lokalsamfunnet
har ansvar for fysisk planlegging
legger rammer for næringsliv og bosetting
har helhetsansvar for lokal tilpasning av nasjonal sektorpolitikk
er en stor ressursforvalter, forbruker og innkjøper av varer og tjenester
En offensiv lokal miljøpolitikk gir dermed også sterkere basis for nasjonal politikk innenfor viktige områder som klima, biologisk mangfold, strandsonen, jordvern og kulturminner. Økt desentralisering av myndighet og ansvar til kommunene gjør planlegging etter plan- og bygningsloven til et stadig viktigere virkemiddel for lokalt miljøvernarbeid. En aktiv bruk av plan- og bygningsloven gir kommunene et betydelig handlingsrom på miljøvernområdet. Kommuneplanens samfunnsdel er et sentralt verktøy der lokal miljøvernpolitikk bør inngå som en viktig del. Arealdelen av kommuneplanen fastsetter utbyggingsmønsteret og legger grunnlag for hvor miljøvennlig den fysiske utviklingen blir. Kommunenes arealforvaltning skal samtidig ivareta nasjonale mål i arealpolitikken. Dette er omtalt nærmere i kapittel 11.
Finansiering av kommunale miljøvernoppgaver
Kommunenes utgifter til miljøvern finansieres hovedsakelig gjennom frie inntekter (dvs. skatt og rammetilskuddet fra staten) og gebyrer. Kommunenes muligheter til å bruke gebyrfinansiering styres av lovverket. Vann, avløp, renovasjon, kart- og oppmålingstjenester og oppgaver innenfor viltforvaltningen skal dekkes inn gjennom gebyrer.
Med virkning fra 2004 er det opprettet en ny kostnadsnøkkel for miljø og landbruk i inntektssystemet for å sikre en best mulig sammenheng mellom kommunenes oppgaver og ressursforbruk på miljø- og landbruksområdet, og tildelingen gjennom rammetilskuddet.
Fra 2004 er retningslinjene for Fylkesmannens tildeling av skjønnsmidler endret, slik at fylkesmannen skal vektlegge kommunenes miljøvernutfordringer i tildelingen. Kommunene har også muligheter til å oppnå samfinansiering av utviklingsprosjekter på miljøområdet både gjennom skjønnsmidlene og de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene som nå er desentralisert til fylkeskommunene.
Interkommunalt samarbeid
Kommunene er forskjellige, har ulike miljøutfordringer og løser oppgavene på ulike måter. Mer enn 60 prosent av kommunene har organisert miljøvernfunksjonen i kombinasjon med andre oppgaver som planlegging, landbruk, næringsutvikling, kultur osv. De større kommunene har naturlig nok best forutsetninger for å etablere og videreutvikle sin miljøvernkompetanse, mens de små ofte må dekke behovet for kompetanse på andre måter. Samarbeid med andre kommuner, regionale organ og fagmiljø vil gi en mer effektiv utnyttelse av miljøkompetansen. Utvikling av interkommunalt samarbeid innen vannforvaltningen er et eksempel som kan gi en samlet effektivisering og kvalitetsheving. Også på andre områder som avfall/gjenvinning, klima/energi, areal- og transportpolitikk, kulturlandskap og utmarks-/friluftsområder, er det behov for å utvikle mer forpliktende samarbeid på tvers av kommunegrensene. Det samme gjelder samarbeid om driftsfunksjoner, forvaltning og planoppgaver.
Grunnlaget for en offensiv lokal miljøvernpolitikk
Den lokale miljøvernpolitikken har gjennom de siste 15 årene ført til mange konkrete resultater. Erfaringene viser at det fortsatt er ønskelig med nasjonal oppmerksomhet og incentiver i forhold til det lokale miljøvernarbeidet. KS har gjennom sin høringsuttalelse vedrørende Nasjonal Agenda 21 invitert til samarbeid om konkrete tiltak mellom berørte departementer for å møte nye utfordringer på miljøvernområdet både lokalt og nasjonalt.
Kommunene har et betydelig handlingsrom for en offensiv utvikling av miljøvernpolitikken. Erfaringer viser at kommuner som i stor grad utnytter sitt miljøvernpolitiske handlingsrom kjennestegnes ved:
Politikere med høy kompetanse og interesse for miljøvern
Miljøvern som grunnleggende perspektiv i de strategiske styringsdokumentene
Et godt fungerende kommuneplanarbeid, en aktiv arealplanlegging og miljøvern integrert i flere sektorer
Egne kompetansemiljøer eller nettverkssamarbeid med miljøer som har miljøkompetanse
Organisasjoner og ildsjeler som setter miljøvern på den lokalpolitiske dagsorden
Samarbeid med lokalsamfunn i land i sør eller øst.
Samarbeid med frivillige organisasjoner, institusjoner og næringsliv.
En effektiv miljøvernpolitikk må bygge på tidligere erfaringer og resultater fra de beste miljøkommunene.
Utviklingsprogrammet «Lokal miljøinnsats gir nasjonale resultater»
For å tilrettelegge for en mer offensiv lokal miljøvernpolitikk, vil regjeringen knytte videreutvikling av det lokale miljøvernarbeidet til kommunenes rolle som samfunnsutvikler. Regjeringen ser dette i sammenheng med moderniseringsarbeidet i kommunal sektor og vil legge til rette for læring og erfaringsspredning fra de beste kommunene etter modell av effektiviseringsnettverkene.
Det vil bli lagt vekt på å utvikle verktøy og virkemidler som synliggjør og integrerer miljøvern i kommunenes ordinære plan- og styringssystem. Videreutvikling av KOSTRA med tilhørende nøkkeltall vil inngå i dette arbeidet. Regjeringen vil arbeide for at kommunene i løpet av kommunestyreperioden som ledd i det løpende kommuneplanarbeidet utarbeider en miljøvernpolitisk redegjørelse (melding) eller miljøvernstrategi for kommunen. En miljøvernstrategi fastsatt i kommuneplanen gir grunnlag for å utforme konkrete føringer for kommunens virksomhet og miljøvennlige reguleringsplaner. Dette er i tråd med Planlovutvalgets forslag om at kommunestyret minst en gang i hver valgperiode utarbeider en kommunal planstrategi.
Programpregede satsinger og stimuleringstiltak på miljøvernfeltet utløser erfaringsmessig lokalt engasjement og økte ressurser – og bidrar til konkrete resultater. Regjeringen vil derfor ta initiativ til et fem-årig utviklingsprogram for lokalt miljøvern og bærekraftige lokalsamfunn. Programmet skal være et samarbeidsprogram mellom kommunene og staten om høyt prioriterte miljøvernoppgaver og vil omfatte modernisering av kommunesektoren, pilotprosjekter, utviklingsprosjekter, formidling og kompetanseoverføring etter modell av effektiviseringsnettverkene. I lys av erfaringene fra programarbeidet vil regjeringen vurdere statlig virkemiddelbruk overfor kommunesektoren med sikte på forenklinger og etablering av incentiver som fremmer en miljøvennlig utvikling. I tråd med signaler gitt i Nasjonalbudsjettet 2005 vil regjeringen foreslå at det etableres et formalisert samarbeid med KS om gjennomføring av programmet.
Som ledd i satsingen er det viktig at kommunene, regionale aktører, næringslivet, KS, Fylkesmannen, utdanningsinstitusjoner og fagkompetanse i frivillige organisasjoner, som for eksempel Grønn Hverdag, m.fl. etablerer regionale samarbeidsfora.
En mer offensiv lokal klimapolitikk
Mange kommuner og regioner har etablert egne energi- og klimastrategier. I St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet , peker regjeringen på at god arealplanlegging, oppfølging av byggeforskrifter og klimatilpassede bygninger og infrastruktur er relevante tiltak for å redusere konsekvenser av klimarelaterte ekstremhendelser som storm, ras og flom.
Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet med kommunesektoren for å styrke lokalt energi- og klimaarbeid. Det samlede potensialet i lokale klimatiltak skal avklares gjennom en egen tiltaksanalyse. Regjeringen vil vurdere nye former for stimuleringsordninger for lokale klimatiltak og reduserte utslipp i sektorer som ikke har kvoteplikt, for eksempel avfallssektoren.
Regjeringen vil stimulere kommunene til å legge økt vekt på klima- og energihensyn i planleggingen og følge opp Planlovutvalgets forslag om bedre hjemmel til å kreve fjernvarmeanlegg eller andre miljøvennlige energiløsninger i utbyggingsområder. Kommunene er trukket aktivt inn i arbeidet med energiutredninger.
Miljøsamarbeid med lokalsamfunn i Sør
Regjeringen varsler i St.meld. nr. 1 (2003–2004) Nasjonalbudsjettet 2004 behov for et bedre støtteapparat rundt kommuner som ønsker miljø- og utviklingssamarbeid med kommuner i sør. For å gjøre det lettere å gjennomføre småskalasamarbeidsprosjekter mellom kommuner i Norge og lokalsamfunn i sør, vil Regjeringen styrke koordineringen av slike initiativ. NORAD har gitt Kommunenes Sentralforbund i oppdrag å foreslå et praktisk opplegg for kommuner som ønsker å gå aktivt inn i miljø- og utviklingssamarbeid. Forprosjektet utføres i samarbeid med Stiftelsen Idébanken, Vennskap Nord/Sør og Fredskorpset. Regjeringen vil vurdere tilrådingene fra disse samarbeidsaktørene i arbeidet med å styrke kommunesektorens muligheter for å gå mer aktivt inn i miljø- og utviklingssamarbeidet.
Det skal tas miljøhensyn ved innkjøp i kommunene
Kommunesektorens samlede innkjøp av varer og tjenester beløper seg til ca. 80 mrd. kroner årlig. Ved å ta miljøhensyn ved disse innkjøpene reduseres miljøbelastningen fra kommunal drift. Samtidig stimuleres næringslivet til å dreie produktutvikling og produktsortiment i en mer miljøvennlig retning.
Regjeringen vil styrke innsatsen på dette feltet bl.a. ved å nedsette et rådgivende panel for miljøbevisste offentlige anskaffelser. Kommunesektoren vil bli trukket inn i denne satsingen. Det vises for øvrig til omtale i kapittel 2.9.
2.7 Framtidsrettet produksjon og forbruk
Regjeringen vil
Redusere miljøbelastningen fra produksjon og forbruk i Norge.
Utfordringen
Forbruket av varer og tjenester har økt jevnt i industrilandene i mange år, uansett hvilken målestokk vi bruker. Forbruket øker raskt også i mange utviklingsland. Men tall fra FNs kommisjon for bærekraftig utvikling viser at fortsatt står de rikeste 15 prosent av verdens befolkning for så mye som 56 prosent av verdens totale forbruk. De fattigste 40 prosent står for bare 11 prosent av forbruket. Mange land i verden trenger fortsatt betydelig økonomisk vekst for å tilfredsstille grunnleggende behov for sin befolkning.
Samtidig vet vi at miljøet på kloden ikke tåler at forbruket fortsetter å øke over hele verden med samme takt og etter samme mønster som det til nå har skjedd i den rike delen av verden. I Stortingsmeldingen om globalisering heter det i denne forbindelse blant annet, jf. St.meld. nr. 19 (2002–2003) En verden av muligheter:
«I følge UNEPs Global Environmental outlook 2000 må ressursforbruket i industrialiserte land ned til en tiendedelel av dagens forbruk dersom tilstrekkelige ressursker skal kunne anvendes til å dekke behovene i fattige land. … I tillegg må befolkningene i industrilandene forberedes på at en framtidig økning i deres livskvalitet kan og må skje med et betydelig lavere ressursforbruk.» (St.meld. nr. 19 (2002–2003).
Det kreves altså betydelige endringer i produksjons- og forbruksmønsteret for å sikre en god livskvalitet og levestandard for alle uten at det ødelegger ressursgrunnlaget og bryter miljøets tålegrenser. Den rike del av verden, inkludert den rike delen av befolkningen i utviklingsland, har et todelt ansvar: Et ansvar for å redusere miljøbelastningen fra eget forbruk, og et ansvar for å bidra til at økonomisk vekst og utvikling i fattigere land ikke skjer med for store kostnader for miljø og ressursgrunnlag.
En betydelig del av forbruket i Norge er basert på råvarer og produkter som framstilles i andre land. Globale resultater krever tiltak i både u-land og i-land. På toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 forpliktet verdens ledere seg til å fremme utviklingen av et tiårs rammeverk for bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre.
Oppgaven er betydelig både i omfang og kompleksitet, og krever endret atferd fra alle aktører – næringsliv, organisasjoner, internasjonale institusjoner, det offentlige apparatet, private forbrukere og borgerne i sin alminnelighet.
Regjeringens svar
Det videre arbeid for framtidsrettet produksjon og forbruk dekker et bredt spekter av tiltak og sektorer. Regjeringen ønsker å føre en politikk som oppmuntrer næringsliv, organisasjoner, forvaltning og den enkelte til å delta aktivt i arbeidet for framtidsrettet produksjon og forbruk. I avsnittene 2.5–2.10 er det beskrevet en rekke tverrgående tiltak og initiativ som sikter mot å påvirke produksjon og forbruk i mer bærekraftig retning. Ut over dette mener Regjeringen at det kreves bedre kunnskap, analyser og verktøy for å følge utviklingen på dette området. Regjeringen vil være aktiv bidragsyter i internasjonalt arbeid med bærekraftig produksjon og forbruk på nordisk, europeisk og globalt plan, spesielt oppfølgingen av vedtakene fra Johannesburg. Punktene og teksten nedenfor utfyller omtalen i resten av kapittel 2.
Regjeringen vil blant annet:
Føre en aktiv politikk overfor næringslivet for å bidra til at flere norske bedrifter utviser samfunnsansvar, «Corporate Social Responsability», (CSR), og for å få fram internasjonale rammebetingelser som støtter sterkere opp om CSR.
Være en aktiv bidragsyter i internasjonalt samarbeid for bærekraftig produksjon og forbruk (Norden, EU, UNEP, CSD), for å støtte opp om utarbeidelse av ti års rammeverk for bærekraftig produksjon og forbruk som vedtatt på verdenstoppmøtet i Johannesburg i 2002.
Innen bistandsprogrammet legge opp til samarbeid om bærekraftig produksjon og forbruk i utviklingsland som er interessert i det.
Prioritere/legge vekt på analyser av miljøkonsekvensene av produksjon og forbruk i Norge, og utvikle egnede indikatorer for å følge utviklingen i sammenhengen mellom forbruk og miljøkonsekvenser over tid. Dette må bl.a. sees i sammenheng med Indikatorutvalgets forslag til indikatorer for bærekraftig utvikling.
Legge en strategi for bærekraftig forvaltning av statens bygningsmasse.
I oppfølgingen av NOU 2004: 22 Velholdte bygninger gir mer til alle. Om eiendomsforvaltningen i kommunesektoren – sikre kommunesektoren gode rammebetingelser og virkemidler for en bærekraftig byggforvaltning.
Bedrifters samfunnsansvar (CSR)
Frivillige retningslinjer eller prinsipper for miljømessig og sosialt ansvarlig drift (Corporate Social Responsibility, CSR) får stadig større oppslutning fra norske bedrifter. Bedriftenes arbeid med miljøledelsessystemer (ISO 14001, EMAS, Miljøfyrtårn) miljørapportering i årsberetningen og miljøinformasjon er en viktig del av dette arbeidet. Regjeringen vil, i dialog med næringslivet og andre samfunnsaktører, føre en aktiv politikk for å bidra til at flere norske bedrifter utøver samfunnsansvar. Regjeringens har revidert mandat og sammensetning i konsultasjonsorganet Kompakt slik at det også inkluderer miljøspørsmål. Petroleumsfondets etiske retningslinjer for investeringer, som ble vedtatt høsten 2004, anses å være et viktig virkemiddel for å øke oppslutningen om CSR.
Norge deltar også i internasjonale organisasjoner og forhandlingsprosesser som berører bedriftenes samfunnsansvar. Regjeringen vil opprettholde økonomisk støtte til FNs Global Compact og UNEPs arbeid med bedrifters samfunnsansvar. Regjeringen støtter retningslinjer utarbeidet av Global Reporting Initiative (GRI) som et effektivt verktøy for rapportering, både nasjonalt og internasjonalt. Arbeidet i OECD, særskilt retningslinjene for flernasjonale selskaper, er viktig i debatten om internasjonal normdannelse på CSR-området.
Oppfølging av vedtaket fra Johannesburg
Regjeringen legger stor vekt på intensjonene fra verdenstoppmøtet i Johannesburg i 2002 om bærekraftig produksjon og forbruk. Den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling følges opp ved internasjonal alliansebygging for mer miljøeffektiv produksjon av varer og tjenester samt forbruk. Tiltak fremmes i miljøavtaler, internasjonale organisasjoner og ved samarbeid med ikke-statlige organisasjoner slik at importører, innkjøpere og forbrukere stiller krav til leveransekjeden og egne innkjøp.
EU er den mest aktive aktøren internasjonalt, og EUs arbeid har stor betydning for norsk regelverk og praksis gjennom EØS-avtalen. Norge deltar i EUs ekspertgruppe for bærekraftig produksjon og forbruk og i arbeidet med integrert produktpolitikk (IPP) for å utvikle strategien for mer miljøvennlige leveransekjeder i EU/EØS. I det videre arbeidet vil kommisjonen vektlegge grønne offentlige innkjøp, forbrukernes rett til miljøinformasjon, bedrifters samfunnsansvar, produktrettet politikk samt forholdet til u-landene. På nordisk nivå er innsatsen del av miljøhandlingsprogrammet og den nordiske strategien for bærekraftig utvikling for perioden 2005–2008.
Tiltak overfor bygge- og anleggsbransjen og forvaltning av offentlig eide bygg
Bygninger utgjør en stor del av realformuen i Norge. Hvordan vi forvalter disse ressursene påvirker omfanget av miljøbelastninger i form av forbruk og utslipp. Bygg og anlegg står for ca. 40 prosent av landets samlede material- og energiforbruk og en tilsvarende andel av CO2 -utslippene og av alt avfall som leveres til deponi. Norge ligger etter andre land, for eksempel Danmark, i ivaretakelse av kulturhistoriske kvaliteter i bygge- og anleggsnæringen.
Den store ØkoBygg-satsingen som ble avsluttet i 2002, med bidrag fra både stat og næringsliv, hevet kunnskap og kompetansenivå i byggebransjen, og utløste en rekke tiltak i privat og offentlig regi. Kommunal- og regionaldepartementet har utarbeidet en miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren som gir en samlet oversikt over de viktigste statlige mål og tiltak for å bedre miljøtilstanden i sektoren. Planen er en oppfølging av departementets forrige miljøhandlingsplan og skal stimulere til at det i bolig- og byggsektoren legges økt vekt på miljøhensyn i bygging og drift. Regjeringen vil videre, gjennom Kommunal- og regionaldepartementet og sammen med Husbanken og Statens bygningstekniske etat, støtte et femårig program for koordinerte miljøtiltak som bygg-, anleggs- og eiendomsnæringen har tatt initiativet til. Formålet er kunnskapsoppbygging og erfaringsutveksling om gode miljøløsninger i bygge- og forvaltningsvirksomheten.
Det er store oppgaver og utfordringer knyttet til forvaltning av den offentlige bygningsmassen. I henhold til lov om offentlige anskaffelser skal det tas hensyn til livsløpskostnader og miljøkonsekvenser ved planlegging av nye investeringer. Se også kapittel 2.9 om miljøhensyn ved offentlige anskaffelser. Regjeringen er i ferd med å gjennomføre en gjennomgang av kulturhistoriske eiendommer i statlig eie. Det er også nedsatt et utvalg som skal utrede statens eiendoms- og bygningspolitikk. Utvalget skal bl.a. vurdere framtidig organisering av statens eiendomsforvaltning.
2.8 Satsing på miljøteknologi
Regjeringen vil:
Gjøre Norge til et foregangsland for miljøteknologi
Utfordringen
Framtidige velferdsgoder må oppnås med mindre bruk av ressurser, energi og skadelige kjemikalier. Denne utfordringen kan bl.a. løses gjennom økt utvikling og bruk av miljøteknologi. Miljøteknologi vil kunne gi betydelige miljøforbedringer både nasjonalt og internasjonalt.
Regjeringen ønsker å styrke utvikling og bruk av miljøteknologi og bidra til at dette blir et sentralt element for å møte viktige miljøutfordringer. Gjennom redusert energi- og ressursbruk reduseres ofte kostnadene, og teknologiens konkurranseevne styrkes. Miljøteknologi kan derfor i tillegg til å bidra til miljøforbedringer også skape næringsutvikling og gi økt sysselsetting.
Reduserte kostnader vil dessuten styrke utviklingslands muligheter til å ta i bruk teknologien og bidra til at disse landenes sterke behov for økonomisk vekst kan dekkes uten tilsvarende økte belastninger på miljøet. På denne måten kan miljøteknologi gi grunnlag for økt verdiskaping, mindre miljøbelastning og redusert global fattigdom.
Det er økende oppmerksomhet om miljøteknologiske løsninger internasjonalt. Blant annet har EU vedtatt en handlingsplan for miljøteknologi. Regjeringen ønsker å følge opp denne planen og sikre norske aktørers muligheter til å delta i relevante aktiviteter og prosesser. Økt oppmerksomhet internasjonalt innebærer dessuten bedre muligheter for eksport av norsk miljøteknologi.
Norge har i dag en rekke virksomheter og fagmiljøer som er verdensledende på ulike miljøteknologiområder. Norske bedrifter ligger i internasjonal front på avfalls-, vann-, luft- og energiområdet.
Regjeringen ønsker at Norge skal ha en offensiv og ambisiøs holdning på miljøteknologiområdet. Det er Regjeringens visjon at Norge skal ha en internasjonal lederrolle i utvikling og bruk av miljøteknologi. Norsk miljøteknologi skal bidra til å løse både nasjonale og internasjonale miljøutfordringer. Regjeringen ser særlig positivt på at norske løsninger kan bidra til bedre miljø og redusert fattigdom i utviklingsland.
Tiltak og virkemidler på flere politikkområder
Utvikling og bruk av miljøteknologi påvirkes av en rekke faktorer på tvers av flere politikkområder. Internasjonale miljøavtaler og nasjonal miljøvernpolitikk gir rammevilkår som fremmer miljøteknologi fremfor mindre miljøvennlige alternativer. Sentrale områder ellers er utdannings-, forsknings- og næringspolitikken. En aktiv politikk for miljøhensyn ved offentlige innkjøp (jf. kapittel 2.9) kan stimulere til grønn innovasjon. Det er videre sentralt å sikre et tilfredsstillende nivå for forskning, samt gode utdanningsinstitusjoner (jf. kapittel 2.10). Slike elementer er grunnleggende forutsetninger for å fremme nyskaping og bruk av all teknologi, herunder miljøteknologi. Koblet med sentrale drivkrefter som miljøkrav og miljøbevisste kunder, gir dette insentiver til utvikling og økt bruk av miljøteknologi.
Det er en sentral erfaring fra norsk miljøvernpolitikk at konkrete miljømål bidrar til å stimulere til utvikling og bruk av miljøteknologi. Et eksempel på dette er målet om null utslipp av miljøfarlige kjemikalier til sjø fra norsk petroleumsvirksomhet. I september 2004 rapporterte SFT at man er på god vei til å oppnå målet om nullutslipp. Det antas at målet er oppfylt innen utgangen av 2005. Denne prosessen er basert på et tett samarbeid mellom myndigheter og næringsliv. Dette viser at myndigheter og næring sammen kan bidra til teknologiforbedring og oppfyllelse av sentrale miljømål.
Samtidig møter utvikling og bruk av miljøteknologi mange hindringer. Miljøprosjekter kan være risikofylte, og nødvendig kapital til langsiktige satsinger kan være vanskelig å oppdrive. Regjeringen vil derfor vurdere alternative løsninger for finansiering av miljøteknologiprosjekter.
Regjeringens svar
For å forsterke innsatsen på miljøteknologiområdet vil Regjeringen:
Stimulere til økt forskning på miljøteknologi og utnytte forskningsresultatene bedre.
Tydeliggjøre og understreke forventningene til næringslivet, samt vurdere hvordan eksisterende finansieringsmuligheter kan utnyttes bedre, herunder de støtteordninger som forvaltes av Innovasjon Norge.
Tilrettelegge for at norske aktører kan benytte de muligheter som ligger i de nye EØS-finansieringsmekanismene. Miljøteknologiprosjekter vil være et naturlig satsingsområde fra norsk side i samarbeid med de nye medlemslandene.
Vurdere hvordan norske bistandsmidler i større grad kan fremme utvikling og bruk av miljøteknologi
Styrke informasjons- og kompetansearbeidet gjennom blant annet opprettelse av eget nettsted, samt gjøre Statens forurensningstilsyn til et kompetanseorgan for miljøteknologi
Vurdere opprettelsen av et nasjonalt og internasjonalt opplevelsessenter for miljøteknologi – både for barn og voksne.
2.9 Miljøhensyn ved offentlige anskaffelser
Regjeringen vil:
Redusere miljøbelastningen fra forbruk av varer og tjenester ved å ta større miljøhensyn ved offentlige anskaffelser
Utfordringen
Offentlig sektors samlede innkjøp av varer og tjenester utgjorde nær 240 mrd. kroner i 2003, hvorav 96 mrd. i statlig sektor og 70 mrd. i kommunal sektor. Resten står den offentlige forretningsdriften for. Dette utgjør et betydelig potensial for reduserte miljøbelastninger. Ved i større grad å stille miljøkrav vil offentlig sektor kunne påvirke leverandørene og produsentene til å drive produktutviklingen i en mer miljøvennlig retning, og gjennom det fremme et større utvalg av produkter med bedre miljøegenskaper på markedet. Regjeringen mener at offentlig sektor i kraft av sin størrelse og som forvalter av offentlige midler har et særlig ansvar for å gå foran og være bevisst miljøkonsekvensene av sine anskaffelser, stille miljøkrav og velge de miljømessig beste alternativene innenfor rammene av pris og kvalitet. Regjeringen vil at offentlig sektor viser lederskap og blir en drivende kraft i arbeidet for å dreie forbruksmønsteret i samfunnet i en bærekraftig retning.
Miljøhensyn ved offentlige anskaffelser ble framhevet som et viktig punkt av toppmøtet i Johannesburg i 2002. OECD har oppfordret sine medlemsland til økt innsats. Det er også et sentralt element i EUs strategi for integrert produktpolitikk og EUs handlingsplan for miljøteknologi. Kommisjonen har oppfordret medlemslandene til å lage egne handlingsplaner for miljøhensyn ved offentlige anskaffelser fra 2005. Flere EU-land har arbeidet med slike satsinger, og Norden ved Sverige og Danmark ligger i front. Regjeringen mener at Norge her bør være på nivå med de beste i Europa.
I lov om offentlige anskaffelser som trådte i kraft 2001 er det stilt krav om at det skal tas hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser ved planlegging av offentlige anskaffelser. Hva som kreves er videre utdypet i forskrifter og i Nærings- og handelsdepartementets veileder. Rammebetingelsene for offentlige anskaffelser skal i tillegg til miljøhensyn ivareta mange andre hensyn, bl.a. sikre like konkurransevilkår for næringslivet. For å kunne vareta flere målsetningene samtidig, kan prosessen for å ta miljøhensyn ved offentlige anskaffelser være mer komplisert enn ved private anskaffelser, bl.a. i forbindelse med utvikling av miljøkriterier ved anbud. Det er etter regjeringens mening behov for ytterligere tiltak for å øke kompetansen i offentlige sektor om miljøhensyn ved innkjøp, og behov for å effektivisere arbeidet med å utvikle miljøkriterier. Dette er nødvendig for at offentlig sektor skal kunne ta ut det ønskede potensialet for påvirkning av markedet for miljøvennlige produkter og tjenester, og for at Norge skal komme på nivå med de beste i Europa.
Regjeringens svar
For ytterligere å styrke innsatsen for mer miljøbevisste offentlige anskaffelser, vil regjeringen:
Opprette en nasjonal rådgivende instans for myndighetene, et panel for offentlige anskaffelser, som skal ha som sin hovedfunksjon å identifisere hindre, formidle innspill fra brukerne av regelverket, og få oversikt over behovet for ytterligere praktiske og tekniske råd, se nærmere nedenfor.
Etablere et program ved GRIP Senter som skal ha som hovedfunksjon å utarbeide og gjennomføre praktiske tiltak tilpasset innkjøpernes og etatenes behov og ha en koordinerende rolle i forhold til privat næringsliv (se nærmere nedenfor).
Rådgivende panel for miljøbevisste offentlige anskaffelser
Regjeringen har nylig nedsatt et rådgivende panel for miljøbevisste offentlige anskaffelser. Panelet skal virke i en tidsavgrenset periode og være bredt sammensatt av aktører fra statlige og kommunale virksomheter, handel og næringsliv, undervisning m.m. Sammensetningen skal sikre at panelet blir en møteplass for utveksling av erfaringer og informasjon for de som er involverte i arbeidet med miljøbevisste innkjøp. Panelet skal gi råd om:
ytterlige virkemidler og tiltak, vurdere eksisterende innkjøpsverktøy og om nødvendig foreslå utvikling av nye,
tiltak for å styrke utdanningstilbudet/etterutdanningstilbudet for innkjøpere,
leverandørutvikling, slik at leverandørene blir flinkere til å presentere produktenes miljøkonsekvenser og livsløpskostnader, og
informasjonstiltak gjennom medier og kanaler som når aktuelle aktører.
Etablering av program for miljøbevisste anskaffelser ved GRIP senter
Regjeringen vil parallelt med dette etablere et program for miljøbevisste anskaffelser ved GRIP senter. Programmet vil bl.a. være utøvende i forhold til rådene fra panel for miljøbevisste offentlige innkjøp. GRIP skal bidra til at offentlige virksomheter er kjent med miljøkravene i innkjøpsregelverket og har kompetanse på bruken av disse. I denne forbindelse skal GRIP ha en rådgivende og opplærende funksjon. GRIP skal arbeide for at miljøinformasjon blir lettere tilgjengelig for offentlige og private innkjøpere og at innkjøperne har tilgang til relevante miljøkrav for viktige produktgrupper. I dette arbeidet er det også viktig å arbeide parallelt med næringslivet innenfor utvalgte produktgrupper, bl.a. for å fremme økt miljøinformasjon.
2.10 Kunnskapsbasert miljøvernpolitikk
Regjeringen vil
Styrke kunnskapsgrunnlaget for miljøvernpolitikken og den alminnelige miljøbevissthet i samfunnet.
Utfordringen: Behovet for kunnskap
Miljøvernpolitikken må bygge på kunnskap om sammenhenger i naturen, samspillet mellom natur og kultur, kunnskap om hvordan aktiviteten i samfunnssektorene påvirker miljøet og menneskers helse. Uten slik kunnskap blir politiske mål tilfeldige og forvaltningen blir akterutseilt og preget av vanetenking.
God kunnskap om det som skjer i miljøet gir oss grunnlag for å vurdere konsekvensene av våre handlinger og valg av virkemidler på kort og lang sikt og dermed bedre forutsetninger for å forebygge og motvirke miljø- og helseskader.
Kunnskapen bygges opp gjennom forskning, datainnhenting og rapportering. Like viktig er oppgaven med å formidle kunnskapen til allmennhet og beslutningstakere. Miljøkunnskap og miljøutfordringer må bli en sentral del av beslutningsprosesser både i offentlig og privat sektor.
En betydelig del av kunnskapsoppbyggingen skjer gjennom utdanningsinstitusjonene. Både grunnopplæringen, herunder fagopplæringen, og høyere utdanningsinstitusjoner tilfører nye generasjoner kunnskap, holdninger og ferdigheter som kan bidra til en bærekraftig utvikling. Media, internett og biblioteker spiller også en viktig rolle i formidling av miljøkunnskap. Også produktinformasjon og grønne sertifiseringsordninger er kilder til slik kunnskap.
Regjeringens svar
God og aktuell kunnskap er en forutsetning for å forebygge og reparere miljøskader.
Regjeringen vil legge stor vekt på at miljøkunnskapen gjøres tilgjengelig for alle, ikke minst at den inngår i opplæring for barn og unge. Samtidig skal den være en ressurs i livslang læring og bidra til holdningsdanning. Informasjon skal bidra til deltakelse i samfunnets beslutningsprosesser og gi grunnlag for daglige miljøvennlige valg.
Internett er et kraftfullt redskap for utvikling, bearbeiding og formidling av kunnskap.. Flere og flere tar i bruk Internett og andre IKT-løsninger for kontakt og kunnskapsinnhenting. Internett er blitt en sentral kommunikasjonskanal mellom publikum og forvaltningen. Formidling av miljøinformasjon må i økende grad basere seg på IKT på en måte som åpner for dialog med brukerne.
For å styrke kunnskapsgrunnlaget for miljøvernpolitikken og for å styrke den allminnelige miljøbevissthet, vil Regjeringen blant annet:
Styrke innsatsen innenfor miljøovervåking og -forskning
Bidra til oppbygging av verdensomspennende nettverk for global utnytting av data, blant annet for overvåking og varsling av miljøkatastrofer gjennom et globalt jordobservasjonsnett (GEOSS)
Gjøre nettstedet «Miljøstatus i Norge» til den sentrale informasjonskanal for fakta og data om miljøet
Følge standarden Web Accessibility Initativ (WAI) på internettsider som formidler miljøinformasjon for å sikre like muligheter til deltakelse og engasjement for alle
Gjøre rettighetene i den nye miljøinformasjonsloven bedre kjent blant folk flest og i forvaltningen og legge til rette for at kommuner og virksomheter kan oppfylle sine forpliktelser i henhold til Lov om miljøinformasjon
Styrke innsatsen for miljøinformasjon om produkter med spesiell vekt på produkter til forbrukere og for miljømerking og «grønne» sertifiseringsordninger
Videreføre arbeidet med tilrettelegging for produktinformasjon på internett og utvikling av Produktregisteret blant annet gjennom økt innsats fra næringslivet
Skape samspill mellom miljølære og naturfagene i skoleverket, blant annet gjennom å økt kompetanse hos lærere og ved lærerutdanningsinstitusjonene
Videreutvikle, modernisere og styrke «Nettverk for miljølære» blant annet gjennom tettere tilknytning til «Miljøstatus i Norge»
Ta initiativ til økt nord/sør- og vest/øst-samarbeid mellom skoler
Forskning og overvåking
Kunnskapsinnhentingen må være dynamisk og tilpasses løpende behov. Dette innebærer at noen oppgaver til tider vil kreve store ressurser, mens innsatsen kan trappes ned når situasjonen er under kontroll. Vi ser nå at det dukker opp problemer på områder der vi ikke hadde ventet det, på grunn av utilstrekkelig overvåking og forskning. Dette gjelder for eksempel sukkertareskogen som er i ferd med å forsvinne langs kysten i sør. Det gjelder også farlige miljøgifter som oppdages på uventete steder og i nye sammenhenger, blant annet brommerte flammehemmere som inngår i mange av produktene vi omgås til daglig. Regjeringen vil derfor styrke innsatsen innenfor forskning og overvåking.
Kunnskapsgrunnlaget må styrkes på alle miljøpolitiske områder for å sikre en langsiktig, helhetlig og effektiv politikk. Dette gjelder bl.a. det biologiske mangfoldets sammensetning og funksjon, konsekvenser av menneskelig aktivitet (bl.a. betydningen av arealendringer) og utvikling av metoder for overvåking det biologiske mangfoldet. Kunnskapen om kortsiktige og langsiktige effekter på havmiljøet av utslipp av olje og kjemikalier fra petroleumsindustrien er et annet eksempel der kunnskapen er mangelfull. Denne kunnskapsmangelen er lite tilfredsstillende når det samtidig satses på marin næringsutvikling som vekstnæring langs kysten. Det er behov for bedre kunnskap om havmiljøet som grunnlag for en miljøtilpasset næringsutvikling.
På klimaområdet har vi i dag kommet langt i utviklingen av regionale klimamodeller som gir signaler om antatt klimautvikling. Det er nå behov for mer kunnskap om effektene av disse endringene for det biologiske mangfold og for landbruks- og fiskerinæringene. Det er videre nødvendig å vurdere mulige samfunnsmessige tilpasninger som følge av de antatte klimaendringene, for eksempel konsekvenser for bosetting, transport, friluftsliv, turisme og lokalisering av næringsvirksomhet.
Forskning og overvåking er sentrale virkemidler for å bygge opp nødvendig kunnskap for slike problemstillinger.
Kunnskapen om miljøet kommer i hovedsak fra miljøovervåking, forskning, statistikk og ulike former for faglig og administrativ rapportering, blant annet fra sektorene som påvirker miljøet gjennom næringsvirksomhet og andre samfunnsnyttinge formål, kommuner og andre. Disse ulike formene for datainnhenting har ulike formål og innretning, men supplerer og underbygger hverandre.
For bedre å kunne forstå miljøproblemenes komplekse natur er det behov for både naturvitenskapelig, samfunnsvitenskapelig og kulturhistorisk forskning. Forskningen må derfor ha en flerfaglig og tverrfaglig fokusering og innretning.
Mange av dagens miljøutfordringer er tverrsektorielle både med hensyn til opprinnelse, utbredelse og mulige løsninger. Dette gjelder for eksempel klimaproblemer, spredning av miljøgifter og bevaring av biologisk mangfold. Det vi tidligere kunne løse med forskning innenfor enkeltområder, krever i dag samarbeid på tvers av faggrenser og sektorer. Sektoransvaret er derfor grunnleggende også for miljøforskningen. Dette innebærer at sektorene har ansvar både for langsiktig kompetanseoppbygging og for mer forvaltningsrettede forskningsaktiviteter på eget område.
Miljøovervåkingen skal dekke forutsigbare behov for data gjennom regelmessig og stabil datainnhenting. Overvåking settes i verk for å dokumentere endringer i miljøets tilstand og utvikling, i forhold til trusselfaktorer og naturlig variasjon. Kunnskapen som ligger til grunn for nye problemstillinger, og dermed for overvåking og for tolkning av resultater, kommer som regel fra forskningen. På den annen side er forskningen avhengig av det kunnskapstilfanget som kommer fram gjennom overvåkingen. Denne tette forbindelsen mellom overvåking og forskning styrker utsagnskraften i våre data nasjonalt og internasjonalt.
Fjernmålings- og analysemetodene basert på satellitter er under rask utvikling og vil kunne bli gode instrumenter for miljøovervåking og forskning, blant annet for å klassifisere arealers egnethet for ulike formål og for arealovervåking. Arealbruksendringer (jord- og skogbruk) kan mest kostnadseffektivt fanges inn på denne måten. Fjernmåling inneholder et mangfold av informasjon med relevans for ulike sider av miljøvern-forvaltningen og for andre sektorer. Bildene egner seg godt for oppbygging av tidsserier og oppbygging av satellittbildearkiv vil være en nyttig kilde for analyse av nye trusler og problemstillinger i fremtiden. I tillegg kan (bearbeidete) satellittbilder gi iøynefallende formidling av viktige forhold, også i sann tid.
Tsunamien i Sør-Asia i romjulen 2004 viste oss hvor sårbare vi er i forhold til en natur vi ikke kan temme. Vi kan likevel redusere noen av de tragiske konsekvensene av natur- og menneskeskapte katastrofer gjennom å ta vare på økosystemer som bl.a. demper flom og oversvømmelser og bruk av nye teknologier for overvåking og formidling av informasjon. Det pågår i dag en oppbygging av et verdensomspennende nettverk for utveksling av fjernmålingsdata, basert på satellitter, kombinert med tradisjonelle overvåkingsdata (Earth Observation System of Systems (EOSS). Nettverket baserer seg på eksisterende data og systemer, men vil på flere områder utvikle ny kunnskap og nye tjenester. Dette gir oss helt nye muligheter til å følge konsekvensene av verdensomspennende fenomener som f.eks. klimautvikling og havmiljø, men også forhold av betydning for regional og lokal utvikling. Nettverket blir blant annet utformet med henblikk på tidlig oppdagelse av og varsling om naturkatastrofer som for eksempel tsunamien i Asia. Norge deltar aktivt i dette arbeidet og har tilsluttet seg en 10-årig utviklingsplan for oppbygging av observasjonsnettverket der deltakerlandene og de sentrale internasjonale organisasjonene stiller sin informasjon til rådighet for felles nytte. Nettverket har full støtte fra FN-organisasjonene og har som et viktig formål å bidra til utvikling av systemer for miljøovervåking i de fattige landene.
Informasjon
Kunnskap og motivasjon er et viktig grunnlag for miljøvennlige beslutninger og miljøvennlig atferd. Miljøinformasjon skal gi borgerne mulighet til å følge utviklingen i miljøtilstanden og miljøvernpolitikken. Informasjon om miljøtilstanden skal være lett tilgjengelig hos offentlige myndigheter, samtidig som myndighetene plikter å presentere den informasjon som foreligger. Informasjon og åpenhet i forvaltningen er prinsipper som er nedfelt både i offentlighetsloven og i den nye miljøinformasjonsloven.
Tilgang til informasjon har en egenverdi i et åpent, demokratisk samfunn. Informasjon er en forutsetning for deltakelse i beslutningsprosesser og nødvendig for at den enkelte borger skal kunne være med å påvirke og føre kontroll med beslutninger og handlinger av betydning for miljøet. Informasjon er også nødvendig for at den enkelte skal kunne beskytte seg selv og sine nærmeste mot miljø- og helseskader og for å kunne foreta miljøvennlige valg. Åpenhet om miljøforhold kan videre gi offentlige og private virksomheter økt tillit og legitimitet, samt bidra til å dempe ubegrunnet frykt og usikkerhet, skape større aksept for beslutninger og synliggjøre positive miljøtiltak.
Internett er en viktig kanal for dialog mellom myndigheter og publikum. Høringer og diskusjonsfora er eksempler på dette. Via Internett får publikum tilgang til informasjon direkte fra myndighetene. Internett har dessuten gitt mulighet til døgnåpen forvaltning, noe som letter kommunikasjonen mellom myndigheter og publikum.
Regjeringen la høsten 2004 fram en Handlingsplan for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne: Plan for universell utforming innen viktige samfunnsområder. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er et viktig satsingsområde i planen. Moderne IKT-løsninger gjør at miljøinformasjon på nettet blir lettere tilgjengelig også for svaksynte og blinde. På Odin-tjenesten vil standarden Web Accessibility Initativ (WAI) bli benyttet for å få til dette.
Miljøinformasjonsloven
Retten til miljøinformasjon ble nedfelt i Grunnloven allerede i 1992. For å styrke denne retten ytterligere ble det etter forslag fra Regjeringen i 2003 vedtatt en ny samlet lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet. Miljøinformasjonsloven som også er en oppfølging av Norges forpliktelse i henhold til Århus-konvensjonen , trådte i kraft 1. januar 2004. Loven skal sette innbyggerne i stand til å bidra til vern av miljøet, beskytte seg mot helse- og miljøskade og påvirke offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål.
Loven gir alle borgere rett til opplysninger både fra offentlige myndigheter og offentlige og private virksomheter om forhold som har betydning for miljøet. Den styrker allmennhetens rett til innsyn i miljøinformasjon hos offentlige organer gjennom særlige innsyns- og saksbehandlingsregler som går lenger enn offentlighetsloven. Videre pålegger loven statlige, regionale og kommunale myndigheter et særlig ansvar for å gjøre tilgjengelig oversiktsinformasjon om miljøtilstanden og miljøforhold. Innbyggerne skal kunne følge med og ha oversikt over miljøutviklingen lokalt og globalt.
Gjennom lov om rett til miljøinformasjon har både stat, kommune, private og offentlige virksomheter plikt til å informere om miljøtilstanden innenfor sine ansvars-, myndighets og virksomhetsområder. Arbeidet med å gjøre informasjon tilgjengelig er et kontinuerlig arbeid, og Regjeringen vil styrke arbeidet med formidling av miljøinformasjon. Miljøverndepartementet vil i 2005 blant annet utarbeide en veileder for alle offentlige organer.
Blant de mest sentrale kildene for samlet miljøinformasjon er nettstedet Miljøstatus i Norge , som gir oppdatert informasjon om miljøets tilstand, utvikling og påvirkningsfaktorer. Alle fylker og enkelte kommuner har egne oversikter over miljøtilstanden på Miljøstatus i Norge. Miljøstatus i Norge har nå fått kartløsninger som gir den enkelte brukere mulighet til å plukke ut og sette sammen miljøinformasjon om egne nærområder. Foruten at dette gir den enkelte borger bedre og mer relevant informasjon om eget nærmiljø, vil nettstedet være velegnet som hjelpemiddel i miljøundervisningen i skolen og inngå som en viktig del av regjeringens satsning på Nettverk for miljølære. Regjeringen ønsker at Miljøstatus på Internett skal være den viktigste kilden til informasjon om miljøtilstanden og forhold som påvirker den og ønsker at det utvikles interaktive løsninger som styrker brukernes mulighet til dialog med miljømyndighetene.
Kartfestet miljøinformasjon er også en vesentlig del av regjeringens satsning på Internett. I Norge digitalt kan kart og miljøinformasjon stilles sammen med stedfestet informasjon fra andre sektorer og samfunnsområder.
Allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosesser av betydning for miljøet er også nedfelt i de fleste regelverk på miljøområdet og i plan- og bygningsloven. Planmyndigheten skal drive en aktiv opplysningsvirksomhet fra et tidlig tidspunkt i planarbeidet og berørte enkeltpersoner og grupper skal gis anledning til å få delta aktivt i planprosessen.
Loven innebærer helt nye rettigheter og plikter når det gjelder å få miljøinformasjon direkte fra private virksomheter. Alle private virksomheter har en plikt til å ha kunnskap om og på forespørsel å gi ut informasjon om forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig miljøpåvirkning. Tilsvarende regler for såkalt produktspesifikk informasjon (for eksempel innholdet i produkter) er inntatt i produktkontrolloven. Samtidig med loven satte regjeringen ned en egen klagenemnd som behandler klager over avslag på innsyn hos private virksomheter.
I tråd med Stortingets anmodning vil Regjeringen foreta en evaluering av loven etter to år. Klagenemndas erfaringer og praksis vil være en viktig kilde til informasjon.
Miljøinformasjon om produkter
Regjeringen ønsker å styrke miljøinformasjonen om produkter, spesielt til forbrukere, for på den måten å legge til rette for at forbrukerne skal kunne ta miljøriktige valg. Regjeringen er spesielt opptatt av at informasjonen blir lettere tilgjengelig for sluttbruker og at kvaliteten på miljøinformasjonen om produkter er god. Miljøverndepartementet vil ta initiativ til et samarbeid med forbrukermyndighetene, med sikte på tiltak som kan bidra til å heve kvalitet og tilgjengelighet på miljøinformasjon om forbrukerprodukter. Regjeringen ønsker også at norsk næringsliv i høyere grad tar i bruk eksisterende merkeordninger slik som det nordiske Miljømerket Svanen og EU-blomsten.
Det vises forøvrig særlig til kapittel 7 når det gjelder styrket innsats i forhold til informasjon til forbrukerer om helse- og miljøfarlige kjemikalier.
Miljørapportering i årsberetningen
En av de få bestemmelsene i lovverket om aktiv informasjonsplikt om miljøforhold er regnskapslovens bestemmelse om at virksomheter som er regnskapspliktige skal redegjøre for virksomhetens miljøpåvirkning i årsberetningen. Slik informasjon er spesielt viktig for investorer og andre med økonomisk interesse i virksomheter, og en forutsetning for miljøvennlige investeringer. Norge har vært tidlig ute med slike regler som nå også vil følge av EUs nye regnskapsregelverk. Regjeringen forventer at norske virksomheter på dette området vil være på nivå med det som nå er forventet standard i det øvrige europeiske markedet.
Utdanning for bærekraftig utvikling
Regjeringen ser det som en viktig oppgave å sikre at kommende generasjoner utvikler kunnskaper, holdninger og ferdigheter som bidrar til en bærekraftig utvikling. En utdanning for bærekraftig utvikling krever en tverrfaglig forståelse og må favne både naturfag, etikk, politikk, økonomi og samfunnsfaglige emner.
Regjeringen har som mål at Norge skal være et europeisk foregangsland mht. opplæring innen bærekraftig utvikling. Barn og unge skal tas på alvor og gis reell mulighet til å være med på å utvikle samfunnet i bærekraftig retning. Dette forutsetter blant annet en politisk profilering av miljølære og tydelige signaler til skole-Norge om at dette er et prioritert felt.
FN har erklært perioden 2005–2015 som tiåret for utdanning for bærekraftig utvikling. Regjeringen ønsker i denne perioden blant annet å øke satsingen på opplæringstiltak som bidrar spesielt til å øke barn og unges kunnskap og engasjement på området. Siden verdier, livsstil og holdninger slår rot allerede i tidlig barndom, er det viktig å nå barn så tidlig som mulig. Videre gjennom livet må utdanningen skje på alle nivåer, innen alle yrker – ikke minst for læreryrkene og for beslutningstakere generelt.
Det er viktig å følge opp planer som er vedtatt internasjonalt og knytte disse opp mot strategien for utdanning for en bærekraftig utvikling. Dette kan for eksempel gjelde kommunikasjonsplaner knyttet til konvensjonen om biologisk mangfold og klimakonvensjonen.
Utdannings- og forskningsdepartementet utarbeider nye læreplaner for hele skoleverket. UFD ønsker å prioritere naturfagene og ikke minst temaet biologisk mangfold, blant annet gjennom endret normering av naturfagene i forhold til andre fag. Læreplanene vil sette naturfagene inn i en helhetlig samfunnsmessig sammenheng og begrepet bærekraftig utvikling bør gjennomsyre læreplanene i alle fag. Læreplanene vil bli fulgt opp med en ekstra satsing på kompetanseutvikling for skoleledere, lærere og instruktører i læringsbedrifter.
På oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet skal Utdanningsdirektoratet utvikle forslag til nye læreplaner for hele grunnopplæringen (1.–13. årstrinn) på bakgrunn av mål og prioriteringer i St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring . Læreplanene vil bli fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet før skoleåret 2005–2006 etter en omfattende høringsrunde.
Temaet biologisk mangfold er prioritert i «Nettverk for miljølære» som er et samarbeid mellom skoler, miljøvernforvaltningen, forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner. En bærekraftig utvikling fremmes gjennom kunnskap og at barn og unge lærer miljøbevissthet som en del av grunnopplæringen og i høyere utdanning. Gjennom Nettverk for miljølære, som er et nettbasert verktøy for grunnopplæringen, kan barn og unge også være en ressurs i miljøvernarbeidet. Elever kan som en del av opplæringen lære å ta vare på lokalmiljøet ved å overvåke vannkvalitet, kartlegge og sikre gangveier, rydde rekreasjonsområder og overvåke energibruk og inneklima i skolen.