Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 22 (1998-99)

Videreføring av Haldenprosjektet

Til innholdsfortegnelse

6 Oppsummering og departementets vurderinger

6.1 Nytte

I tillegg til andre relevante faktorer bør også reaktorens alder samt Norges rolle som pådriver for ikke å tøye grensene når det gjelder drift av eldre reaktorer, vektlegges i vurderingen av hvor lenge det er formålstjenlig for Norge å ha en slik reaktor i drift. For å vurdere Haldenreaktorens berettigelse har en forsøkt å sette de positive sidene, opp mot de negative. De negative sidene er risikoen for helse og miljø ved ulykker/uhell eller kriminelle handlinger samt generering av et kostbart avfallsproblem. Driften kan også representere et problem i forhold til Norges troverdighet som pådriver for å legge ned nukleære anlegg i våre nærområder samt for å redusere regulære utslipp av radioaktive stoffer i miljøet.

Den ekspertise som har vært konsultert når det gjelder Haldenprosjektet, uttaler seg imidlertid positivt. Det gjelder det uavhengige utvalg som i 1995 leverte den hittil grundigste vurdering av Haldenprosjektet, se kap. 4.1 og 4.3. Det gjelder videre Norges forskningsråd, hvis hovedstyre enstemmig anbefaler en forlengelse av prosjektet for tre nye år. Man mener at prosjektet holder mål med hensyn til forskningens kvalitet, økonomisk nytteverdi både for samfunnet og for norsk industri, den nasjonale beredskap for atomulykker, deltagelse i internasjonale fora om atomsikkerhet og endelig når det gjelder assistanse til Øst-Europa generelt og Russland spesielt.

Utenriksdepartementet gir uttrykk for at man har hatt stor nytte av Haldenprosjektets ekspertise i forbindelse med utarbeidelse av St m nr 34 (1993-94) «Atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder». Det samme gjelder utarbeidelsen og imimplementeringen av «Handlingsplan for atomsaker». Etter Utenriksdepartementets oppfatning er det takket være Haldenprosjektets kunnskap og erfaring med drift av atomreaktorer har handlingsplanen kunnet identifisere de prosjekter som gir størst sikkerhetsgevinst i forhold til innsatsen. Videre er prosjektet en verdifull støttespiller i Utenriksdepartementets arbeid med atomspørsmål i internasjonale organisasjoner som IAEA og NEA.

Relevante faglige organer anser alle rimelige sikkerhetshensyn ved reaktoren for å være ivaretatt. Både Statens strålevern, Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, Det norske Veritas samt en rekke utenlandske kontrollører og eksperter har vurdert sikkerheten ved Haldenanlegget og funnet forholdene tilfredsstillende. Samtidig ønsker Regjeringen å følge et «føre var»-prinsipp, dvs styrke sikkerheten ytterligere gjennom god kontroll med transportene og gjennom intensivering av arbeidet med å finne varige lagerløsninger for høyaktivt brensel.

Nå gjenstår behandlingen av konsesjonssøknaden om drift for en ny periode. Hvis tilsynsmyndighetene ikke skulle anbefale konsesjon, vil Regjeringen avslå søknaden. I så fall vil det heller ikke bli aktuelt å gi den støtte som Stortinget måtte ha gitt sin betingede tilslutning til.

6.2 Offentlig støtte for en ny treårsperiode

Ved å holde fordelene ved fortsatt drift av Haldenprosjektet opp mot ulempene er Regjeringen kommet til at det vil være hensiktsmessig å gi tilsagn om offentlig støtte for en ny treårsperiode. Et eventuelt tilsagn gis naturligvis bare under forutsetning av at Statens strålevern finner alle sikkerhetshensyn ivaretatt. Det er således ikke nødvendig å avvente utfallet av konsesjonsbehandlingen. Av hensyn til forhandlingene med de internasjonale samarbeidspartene og i overensstemmelse med vanlig praksis bør et eventuelt tilsagn om fortsatt støtte avklares raskt.

Mot slutten av perioden 2000-2002 synes det naturlig å foreta en evaluering av Haldenprosjektet, der prosjektets nytteverdi settes opp mot de ulempene videre drift av reaktoren representerer. Sentrale punkter i en slik evaluering vil være prosjektets bidrag til økt reaktorsikkerhet og beredskap mot ulykker, dets betydning for Norges muligheter til å påvirke det internasjonale atomsikkerhetsarbeidet og for Norges rolle som pådriver for ikke å tøye grensene når det gjelder drift av eldre reaktorer. Man bør likeledes vurdere virkningene for norsk industri. Evalueringen skal tjene som grunnlag for fremtidige beslutninger om videreføring av statsstøtten utover avtaleperioden 2000-2002.

6.3 Haldenreaktorens begrensede levetid

Haldenreaktoren har begrenset levetid. Den dag sikkerhetshensyn tilsier en stengning av Haldenreaktoren, er det neppe aktuelt å bygge en ny reaktortank til erstatning for den gamle. Selv uten egne atomreaktorer må Norge likevel ha en tilfredsstillende atomulykkeberedskap. Derfor er det viktig at man allerede nå ser på mulighetene for å opprettholde den kompetanse som er nødvendig for å bevare vår rolle som pådriver for forbedret reaktorsikkerhet og håndtering av radioaktivt avfall. Denne kunnskap er fremdeles svært viktig for å videreutvikle atomulykkeberedskapen her i landet. Videre er det viktig å bevare så meget som mulig av den kompetanse som norsk energi- og prosessindustri etterspør. En omlegging av virksomheten ved IFE Halden bør igangsettes i god tid før reaktoren stenges.

Men dette er bare den ene siden av saken. Det andre spørsmålet er knyttet til den fysiske avstengning/riving av reaktoren. Det vil være myndighetenes ansvar å fastlegge rammebetingelser, tekniske løsninger, finansiering og fremdriftsplaner for de arbeidsoppgaver som følger med sluttføring av reaktordriften i Halden. Kostnadsbildet er uavhengig av hvor lenge reaktoren er i drift. Arbeidsgruppen, som er omtalt i kap. 4.1.1 og 4.3, vurderte i 1995 kostnadene til 25-40 mill. kroner pr år over en tiårsperiode.

Nærings- og handelsdepartementet finner at det for disse to spørsmålene vil være hensiktsmessig å nedsette en arbeidsgruppe som bør tre i funksjon i løpet av treårsperioden 2000-2002.

6.4 Øst-Europa

Åpningen av Haldenprosjektet for østeuropeisk deltagelse har utvilsomt bidratt til å overføre vestlige sikkerhetsstandarder og styrke disse landenes sikkerhetstenkning. Behovet for bistand er stort. Det foreslås derfor å intensivere prosjekter og virksomheter som kan bidra til å styrke sikkerheten ved kjernekraftverkene i Øst-Europa. Bakgrunnen for dette er den stadige trusselen disse representerer for helse og miljø såvel i deres nærområder som i områder langt borte. Tsjernobylulykken i 1986 ble en vekker. Den viste at vindretning og nedbørsforhold i tiden etter ulykkestidspunktet var av vesentlig større betydning for konsekvensene av nedfallet enn den geografiske avstanden til ulykkesstedet. Videre har russiske myndigheter nå utarbeidet et program for økt satsing på kjernekraft som energikilde i årene fremover. Dette innebærer bygging av nye kjernekraftverk og gjennomføring av undersøkelser/tiltak for å forlenge levetiden til eksisterende kjernekraftverk.

Norske myndigheter har gjennom Handlingsplanen for atomsaker bevilget betydelige beløp for å bedre sikkerheten ved kjernekraftverk på Kola spesielt og i Øst-Europa generelt. Haldenprosjektet har bidratt til denne utvikling på to måter. For det første ved at Tsjekkia, Russland, Ungarn og Slovakia nå er blitt deltagere i prosjektet, for det andre ved konkrete prosjekter dels for å øke sikkerheten ved atomkraftverk i Russland (på Kola og i St Petersburg), Tsjekkia og Ungarn, dels for å bedre atomulykkeberedskapen i Norge. I tiden fremover bør det spesielt legges vekt på tiltak som i enda sterkere grad kan bedre sikkerheten ved kjernekraftverkene i Øst-Europa, hvis mulig slik at det ikke fører til forlengelse av deres levetid.

Momenter som bør vektlegges i den videre satsingen mot landene i Øst-Europa er:

  • Utvide antall østeuropeiske deltagerland i Haldenprosjektet;

  • Arbeide for at fremtidige kjernekraftverk i Øst-Europa skal oppnå en sikkerhetsstandard som tilsvarer vestlige krav. Det bør legges vekt på prosjekter som bidrar til å styrke landenes egen sikkerhetsteknologiske kompetanse og utvikling;

  • Legge større vekt på prosjekter som direkte sikter mot å bedre sikkerheten ved eksisterende kjernekraftverk i Øst-Europa. Sikre at den kunnskap som oppnås, kommer rette myndigheter og instanser til nytte og fører til konkrete sikkerhetsforbedringer;

  • Sikre at den kunnskap som oppnås, kommer rette myndigheter og instanser til nytte og fører til konkrete sikkerhetsforbedringer.

6.5 Lagring og transport

Når det gjelder problemet med sluttlagring av høyaktivt brensel, vil det bli tatt initiativ til å nedsette et utvalg med representanter for bl.a. Statens strålevern og IFE for å se nærmere på den strategi Norge bør velge. Her må man likeledes ta i betraktning hvor langt de store kjernekraftlandene samt Sverige og Finland er kommet.

Det nye lageret for lavt og mellomaktivt avfall i Himdalen representerer en forbedring av lagringsforholdene for denne type avfall.

På den annen side innebærer det nye lageret en økning i omfanget av transporter med lavt og mellomaktivt avfall fra Kjeller til Himdalen. Denne transporten skjer i henhold til internasjonale lover og regler. En vurdering av transportrutinene var en del av den vurdering Statens strålevern gjorde ved behandling av konsesjonssøknaden for drift av anlegget i Himdalen. Statens strålevern vil nå kontrollere at transportene foregår i henhold til reglene.

Hva transport av høyaktivt brensel angår, vises det til kapittel 4.2.4 hvor det bl.a. opplyses at Statens strålevern nå har stilt krav til IFE om at det sørges for at sertifiseringen av transportbeholderen oppgraderes, og at det i tillegg skaffes en beholder som er sertifisert for en større mengde materiale. IFE har lagt frem en plan for oppgraderingen som vil være ferdig realisert tidlig år 2001.

Økt åpenhet og mer aktiv informasjonsvirksomhet om dagens lagrings- og transportforhold vil kunne bidra til å redusere usikkerhet og frykt for spredning av radioaktive stoffer som følge av ulykker.

6.6 Åpenhet

Regjeringens holdning med hensyn til innsyn og åpenhet er helt klar: Den tilstreber økt åpenhet. IFE oppgir at de er av samme oppfatning. Imidlertid er det i lov og forskrifts form fastsatt bestemmelser om taushetsplikt som er til hinder for å opplyse om alle nukleære forhold. Disse lover og forskrifter har sammenheng med internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til.

På den ene siden er det åpenbart at også Norge må beskytte sine nukleære anlegg mot mulige terrorhandlinger og mot tyveri av radioaktive stoffer. På den annen side synes det nåværende norske lov- og regelverk om taushetsplikt å favne svært vidt. Regjeringen ønsker derfor å nedsette en arbeidsgruppe for å gjennomgå taushetspliktbestemmelsene i lov av 12. mai 1972 om atomenergivirksomhet og relevante forskrifter med sikte på større åpenhet. Regjeringen vil også sørge for å få avklart hvorvidt, eventuelt i hvilken utstrekning, offentlighetsloven kan komme til anvendelse på IFE. Videre vil innstillingen fra Statens strålevern når det gjelder IFEs søknad om fornyet konsesjon, bli offentliggjort med de begrensninger som måtte følge av atomenergiloven og relevante forskrifter.

For å oppnå større grad av offentlig innsyn vil Statens strålevern, som ledd i sitt forberedende arbeid med konsesjonssøknaden, dessuten invitere interesseorganisasjoner og andre interesserte til å tilkjennegi sitt syn i et eget høringsmøte. Statens strålevern vil da kunne ta hensyn til de synspunkter som fremkommer i sitt arbeid med innstillingen.

Nærings- og handelsdepartementet vil be IFE om å utarbeide en tiltaksplan for å øke åpenheten.

6.7 Konklusjoner

Under henvisning til ovenstående konkluderer Regjeringen med at:

  • Haldenprosjektet bør støttes for en ny treårsperiode fra 1.1.2000 under forutsetning av at driftskonsesjon for Haldenreaktoren blir gitt, samt at Institutt for energiteknikk (IFE) oppnår en tilfredsstillende samarbeidsavtale med partene i prosjektet;

  • Det grunnleggende målet for Norges engasjement i Haldenprosjektet er å opprettholde en nasjonal kompetanse i reaktorteknologi. Prosjektet skal også bidra effektivt til å opprettholde en tilfredsstillende beredskap mot ulykker, overvåke reaktoranlegg i våre nærområder, sikre norsk innflytelse i det internasjonale atomsikkerhetsarbeidet og styrke sikkerheten ved reaktoranlegg i Øst-Europa gjennom samarbeid og kompetanseoverføring knyttet til sikkerhetsteknologi. I tillegg skal prosjektet komme norsk industri til gode;

  • Det skal utvirkes større åpenhet i atomspørsmål. I denne forbindelse nedsetter Sosial- og helsedepartementet en arbeidsgruppe for å foreta en gjennomgang av taushetsbestemmelsene i atomenergiloven og relevante forskrifter. Regjeringen vil sørge for å få avklart i hvilken utstrekning offentlighetsloven kan komme til anvendelse på IFE. Endelig vil Nærings- og handelsdepartementet be IFE om å utarbeide en tiltaksplan for å øke åpenheten;

  • Statens strålevern sluttbehandler nå en konsesjonssøknad fra IFE om drift av reaktorene i Halden og på Kjeller for en ny tiårsperiode. Saken skal avgjøres ved Kongelig resolusjon. Innstillingen fra Statens strålevern vil bli offentliggjort med de begrensninger som måtte følge av atomenergiloven og relevante forskrifter. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for større grad av offentlig innsyn i denne prosessen. For å oppnå det vil Statens strålevern invitere interesseorganisasjoner og andre interesserte til å tilkjennegi sitt syn i et eget høringsmøte. Statens strålevern vil da kunne ta hensyn til de synspunkter som fremkommer i sitt arbeid med innstillingen;

  • Det foretas en evaluering av Haldenprosjektet mot slutten av treårsperioden 2000-2002, der prosjektets nytteverdi settes opp mot de ulempene videre drift av reaktoren representerer. Sentrale punkter i en slik evaluering vil være prosjektets bidrag til økt reaktorsikkerhet og beredskap mot ulykker, dets betydning for Norges muligheter til å påvirke det internasjonale atomsikkerhetsarbeidet og for Norges rolle som pådriver for ikke å tøye grensene når det gjelder drift av eldre reaktorer. Man bør likeledes vurdere virkningene for norsk industri. Evalueringen skal tjene som grunnlag for fremtidige beslutninger om videreføring av statsstøtten utover avtaleperioden 2000-2002;

  • Det nedsettes et utvalg som skal vurdere og gi anbefalinger knyttet til den fremtidige avvikling av Haldenprosjektet. Det bør på den ene side se på mulighetene for å opprettholde den kompetanse som er nødvendig for vår rolle som pådriver for forbedret reaktorsikkerhet, avfallshåndtering og for å videretuvikle den nasjonale atomulykkeberedskapen. Det bør også vurderes hva som kan videreføres av Haldenprosjektets industrirettede virksomhet, f.eks. kontrollromteknologien. På den annen side må utvalget ta for seg utfordringene i forbindelse med den fysiske avstengning/riving av Haldenreaktoren. Utvalget bør tre i funksjon i løpet av treårsperioden 2000-2002;-Når det gjelder problemet med sluttlagring av høyaktivt brensel, vil det bli tatt initiativ til å nedsette et utvalg med representanter for bl.a. Statens strålevern og IFE for å se nærmere på den strategi Norge bør velge. Her bør man likeledes ta i betraktning hvor langt de store kjernekraftlandene samt Sverige og Finland er kommet.

Til toppen
Til dokumentets forside