St.meld. nr. 22 (2007-2008)

Samfunnssikkerhet— Samvirke og samordning

Til innholdsfortegnelse

4 Risiko-, trussel- og sårbarhetsbildet

4.1 Innledning

Soria Moria-erklæringen peker på at dagens sikkerhetsutfordringer i mindre grad enn tidligere er knyttet til militære trusler. Mulighetene for større miljø- og naturkatastrofer, storulykker og terroranslag innen ulike sektorer av samfunnet har blitt større. Regjeringen vil at antiterrorstrategien i fredstid skal bygge på justispolitiske prinsipper og at virkemidlene skal følge av dette.

Boks 4.1 Eksempler på hendelser

  • Stormen Narve i Nord-Norge – januar 2006

  • Flom i Trøndelag – februar 2006

  • Omfattende skog- og krattbranner på Vest- og Sørlandet – mai 2006

  • Omfattende skogbranner på Østlandet, spesielt i Hedmark – juni 2006

  • Strømutfall i Steigen kommune, en uke uten strøm – januar 2007

  • Server-forliset ved Fedje – med påfølgende oljeforurensning – januar 2007

  • Kraftig snøvær på Sørlandet – februar 2007

  • Vest Tank eksplosjonen – mai 2007

  • Flom i Buskerud og Vestfold – juli 2007

  • Styrtregn og flom i Oppland – august 2007

  • Brannen på Oslo Sentralstasjon – november 2007

  • Skred i Ålesund – mars 2008

I dette kapitlet beskrives særskilte utfordringer som kan true samfunnssikkerheten. Det er lagt vekt på å beskrive de store og sammensatte hendelsene der samarbeid og samvirke for å sikre helhetlig og samordnet krisehåndtering er viktige forutsetninger, uavhengig av om hendelsen håndteres på sentralt, regionalt eller lokalt nivå. Disse områdene er valgt ut på bakgrunn av Justisdepartementets oversikt over risiko- og sårbarhetsutviklingen i samfunnet. Oversikten er blant annet basert på tilsyn med departementene, fylkesmenn og virksomheter, gjennomføring av øvelser på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, årlige og periodiske trusselvurderinger og status om sikkerhetstilstanden. Det blir også gitt en beskrivelse av utfordringer i nordområdene, med spesiell vekt på redning og sikkerhetspolitiske utfordringer.

4.2 Naturhendelser

4.2.1 Skred og flom

Flom og skred er naturhendelser som kan ha konsekvenser for samfunnet i form av tapte menneskeliv, skader på bygninger, infrastruktur og jord- og skogbruk. I tillegg kommer konsekvenser som byggeforbud i faresoner, miljøskader, helsevirkninger, og andre indirekte virkninger. Klimaendringer kan føre til hyppigere skred eller flom i enkelte områder.

Skred kan deles inn i tre hovedkategorier: snøskred, steinskred (fjellskred, steinsprang) og løsmasseskred (jord-, kvikkleire-, flomskred). Som et ledd i Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) program for økt sikkerhet mot leirskred har NVE i samarbeid med Norges geotekniske institutt (NGI) og berørte kommuner kartlagt og risikoklassifisert 1500 kvikkleiresoner i Sør-Norge og Trøndelag. I alle sonene kan det være mer eller mindre skredfare. I følge NVE er det 36 000 bygg i de identifiserte skredutsatte kvikkleiresonene, hvorav 12 000 boliger. Soner under 10 dekar er ikke undersøkt.

Basert på aktsomhetskart utarbeidet av Norges geologiske undersøkelse (NGU) har NVE identifisert 60 – 70 000 bygg i områder som potensielt er utsatt for snø- og steinskred. Ved en konkret farevurdering må det forventes at en majoritet av byggene vil havne utenfor faresonen, men undersøkelsen indikerer at mange i Norge bor i områder utsatt for snø- og steinskred. Det foreligger ingen systematiske undersøkelser av omfanget av bygninger lokalisert i områder som kan være utsatt for flomskred og jordskred.

Flommer er en del av vassdragenes naturlige dynamikk og varierer i karakter med de naturgitte forhold som klima og topografi. Flommenes forløp påvirkes gjennom menneskelige inngrep i vassdrag og nedbørfeltet. Flomskader oppstår som følge av utbygging og annen menneskelig aktivitet i vassdragsnære områder. Mer enn 110 områder utsatt for flomfare er til nå kartlagt gjennom NVEs flomsonekartprosjekt. NVE bistår i tillegg med råd og retningslinjer for arealplanlegging, bistand til sikringstiltak og har en døgnkontinuerlig flomvarslingstjeneste med kontinuerlig overvåking av vannstand/vannføring, utarbeidelse av prognose for vannføring og utsendelse av flomvarsel.

Boks 4.2 Eksempler på naturhendelser i Norge

Flommen i Buskerud sommeren 2007 var en følge av ekstremt mye nedbør over flere dager. Flommen varte i 10 dager fra 4. til 13. juli med organisert skadereduserende innsats i mer enn halvparten av fylkets kommuner. Innsatsene involverte store personell- og materiellressurser fra blant annet brannvesen, politi, Sivilforsvaret, Forsvaret, havnevesen, vegvesen, industrivern og frivillige organisasjoner. Det sier mye om omfanget av hendelsen at det ble plukket opp 65 tonn vrakgods i Drammen havn. For å koordinere innsatsene på de ulike skadestedene ble det gjennomført daglige møter med de viktigste aktørene.

Skogbrannen på Stange i Hedmark i 2006 varte i åtte dager fra 13. til 21. juni, og involverte store styrker fra brannvesen, Sivilforsvaret og politi samt helikoptre, bondelag og skogeiere. Sterk vind bidro til rask brannspredning. Om lag 11 000 dekar ble innringet av branngate for å avgrense brannen. Hogstmaskiner, lastbærer og bergningspanser assisterte i arbeidet med å lage branngater. Samtidig var det en rekke andre skogbranner i Hedmark og på det meste brant det samtidig på 7 – 8 steder. Sivilforsvaret sto for den mest omfattende personell- og materiellinnsatsen, med 750 mannskapsdøgn og 13 000 meter brannslanger.

Det er et stort antall damanlegg i Norge. Et eventuelt dambrudd kan medføre svært store konsekvenser. De store damanleggene i Norge har høy grad av konstruksjonsmessig sikkerhet og følges opp av eiere og NVE gjennom tilsyn og beredskap. Damanlegg kan skades i flomsituasjoner og ved andre naturlaster. Med en økning av intense nedbørepisoder kan det bli nødvendig å styrke dimensjoneringen av damanlegg. NVE reviderer for tiden damsikkerhetsforskriftene.

Kommunene er ansvarlig for å sikre innbyggere mot naturfarer etter naturskadeloven samt plan- og bygningsloven. Som beskrevet i kapittel 3.5.1 vil den nye plan- og bygningsloven forsterke kravene til hvordan kommunene håndterer sikkerhet i plan- og byggefasen. I loven foreslås det bruk av hensynssoner med betingelser som stilles for å tillate eventuell utbygging, om krav til risiko- og sårbarhetsanalyser for utbyggingsområder og om skjerpede krav til kommunens tilsyn, blant annet med bruk av uavhengig kontroll.

Offentlige myndigheter skal gi kommunen hjelp i planleggingen, og sentrale fagmyndigheter har ansvar for å følge opp at nasjonale interesser som er knyttet til deres fagområde blir tilstrekkelig ivaretatt i planarbeidet. Som beskrevet i kapittel 3.6 vil statlige forvaltningsoppgaver innen skredforebygging nå ivaretas av NVE. NVE vil kunne bistå kommunene med kompetanse og ressurser, slik NVE bistår innen flom og vassdragsrelaterte skred i dag.

4.2.2 Ekstremvær

Ekstremværsituasjoner oppstår når for eksempel vinden eller nedbøren er såpass kraftig, forventet vannstand er så høy eller at skredfaren er så stor, at liv og verdier kan gå tapt dersom samfunnet ikke er spesielt forberedt på situasjonen. Et overordnet kriterium er at det ekstreme været vil kunne forårsake omfattende skade på materiell og true liv og sikkerhet for befolkningen i et større geografisk område.

Kraftig vind som storm og orkaner kan lamme et samfunn hardt gjennom ødelagte bygninger, fare for mennesker som oppholder seg utendørs, eller at det rammer viktig infrastruktur.

Store nedbørsmengder i form av snø eller regn kan forårsake ødeleggende flom og skred. Snømengdene kan ramme kraftforsyningen og annen kritisk infrastruktur som veier og jernbane, føre til snøskred og sammenraste bygninger.

Stormflo eller springflo kan føre til høy vannstand langs kysten. Flere store byer i landet ligger ved utløpet av store vassdrag der sjøvannstanden kan være bestemmende for flomskader i vassdraget i en flomsituasjon. Den høye sjøvannstanden kan mange steder i seg selv være problematisk, selv uten kombinasjon med elveos.

I 2007 oppsto flere hendelser som følge av ekstremvær. I januar førte uværet til at Steigen kommune i Nordland fylke ble utsatt for alvorlig svikt i strømforsyningen i flere dager. Sørlandet ble i februar rammet av ekstremt snøfall som førte til trafikkproblemer, stengte veger og evakuering av bilister som satt fast i kø. I Buskerud og Vestfold førte store nedbørsmengder til flom i begynnelsen av juli.

4.2.3 Store skogbranner

Mange og store skogbranner oppstår i år med lengre tørkeperioder. Dersom klimaet i Norge går i retning av mindre snø i lavlandet på vinteren, mer vind, høyere temperaturer og perioder med tørke, taler dette for at antallet skogbranner og omfanget av enkeltbranner vil øke.

Det er den enkelte kommune som har ansvaret for å bekjempe skogbranner. Store skogbranner krever langt større personell- og utstyrressurser enn det mange skogbrannutsatte kommuner har. Et organisert samarbeid mellom kommunene er avgjørende for god skogbrannberedskap. En utvikling i retning av interkommunale brannvesen vil styrke både det forebyggende brannvernarbeidet og evnen til å håndtere store og komplekse hendelser.

Sivilforsvaret som statlig forsterkningsressurs en viktig og forutsigbar del av skogbrannberedskapen. Under ledelse av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er det under utvikling et enhetlig innsatsledelsessystem for brannvesenet og Sivilforsvaret. Systemet vil gi felles føringer for kommando og kontroll, og vil gi betydelig bedre forutsetninger for å kunne håndtere store hendelser med omfattende ressursinnsats, se også kapittel 6.4.2.

Meteorologisk institutt gir i hele skogbrannsesongen godt grunnlag for å bedømme eventuelle ekstraordinære beredskapstiltak i ulike deler av landet. Videre har kommunene i de erfaringsmessig mest skogbrannutsatte områdene i samarbeid med Norsk Aero Klubb etablert overvåking med småfly i perioder med skogbrannfare.

Staten har siden 1986 hatt et eget skogbrannhelikopter i beredskap i perioden mai til august for å støtte den bakkebaserte slokkeinnsatsen ved store og vanskelig tilgjengelige skogbranner. Helikopteret deltar både i aktiv slokking og bringer personell og utstyr inn i slokkeområdet. Fly og helikoptre forflyttes ofte over landegrensene ved store skogbranner. Et norsk helikopter deltok for eksempel i forbindelse med de store skogbrannene i Hellas sommeren 2007.

4.2.4 Klimaendringer – mer enn dårlig vær

Klimaendringer påvirker oss på flere måter. I den fjerde hovedrapporten fra FNs Klimapanel i 2007 blir det lagt fram betydelig dokumentasjon på klimaendringer. Rapporten påpeker at utviklingen i blant annet temperatur, havnivå, istykkelse og nedbør gir entydige bevis på at det globale klimasystemet blir varmere. Havet har absorbert 80 prosent av den tilførte varmen så langt, men når havet stiger, utvider havvannet seg, samtidig som havets evne til å ta opp karbon svekkes. Det siste bidrar til ytterligere global oppvarming.

I følge Klimapanelet forventes en økning i global middeltemperatur på mellom 1,1 og 6,4 °C fram til 2100. Generelt tror man oppvarmingen vil bli størst på høye breddegrader om vinteren. Det vil også bli flere intense nedbørsepisoder. På lavere breddegrader kan man få mer tørke og forørkning. For det nordlige Europa forventes mer nedbør, mens middelhavlandene og størsteparten av Afrika blir tørrere.

Klimaendringene vil også kunne få konsekvenser for kritisk infrastruktur. For eksempel vil klimaendringer kunne påvirke veg- og jernbaneinfrastrukturen. I tillegg vil økt havnivå kunne få konsekvenser for dimensjonering og vedlikehold av rullebanelegemene på enkelte flyplasser og moloanlegg. Veg- og jernbanelegemene vil være utsatt for mer utvasking og fare for utglidning. Dette, sammen med økt lavtrykksintensitet, vil kunne øke faren for ulykker og ha konsekvenser for framkommelighet, punktlighet og regularitet i transportsektoren. Endrede temperatur- og nedbørforhold vil også kunne påvirke vassdrag og kraftproduksjon, strømnettet kan bli mer utsatt for belastninger fra vær og vind og tilvekst av skog kan gi utfordringer for vedlikehold.

Arter både på land og i vann vil vandre nordover med et varmere klima, og nye arter vil derfor komme til Norge som følge av klimaendringer. Med et varmere klima er det sannsynlig at også noen fremmede arter som tidligere ikke har kunnet overleve det kalde klimaet i Norge, kan etablere seg både i hav, ferskvann og på land. Samtidig kan det bli vanskelig for noen arter som er tilpasset nåværende klima, å overleve. Derfor forventes noe endret artsmangfold i Norge som følge av klimaendringer. Global og lokal oppvarming gir økt utbredelse av sykdommer som overføres av en bærer som for eksempel mygg, flått eller snegler. Nye arter vil også kunne medføre økt smitterisiko.

Innførsel av visse fremmede arter kan få store konsekvenser for miljøet i Norge. Beredskap knyttet til negative konsekvenser for samfunnet ved fremvekst av nye arter ble øvet i regi av Mattilsynet i 2007. Det er også utarbeidet en nasjonal strategi, «Tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak mot fremmede skadelige arter».

I forbindelse med de mange flommene de siste årene har det vist seg at drikkevannforsyningen i mange kommuner ikke tåler flommer av en relativt moderat størrelse (gjentaksintervall under 50 år). Særlig i forhold til klimaendringene kan det derfor være grunn til å vurdere drikkevannsforsyningens sårbarhet overfor flom nærmere. Også avløpsnettet er sårbart for situasjoner med intens nedbør, da dagens dimensjoneringskrav er lave. Dette kan føre til oversvømmelser og skader på bygninger og infrastruktur. Med klimaendringer og økt fortetting i byene forventes dette problemet å øke.

Vannkildene vil bli mer utsatt for forurensning gjennom større avrenning, økt oppblomstring av alger samt at vannkildenes barriere mot forurensning kan bli redusert. Økt havnivå gir mulighet for inntregning av sjøvann også i ferskvannsreservoarer.

4.2.4.1 Tilpasning til klimaendringer

Regjeringen vil at det norske samfunnet i større grad må forberedes på klimaendringer, og hensynet til å redusere konsekvensene av klimaendringer må ligge til grunn i planleggingen på alle nivåer.

Det er behov for en styrket koordinering av Norges arbeid med tilpasning til klimaendringer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. I Innst. S. nr. 49 (2004 – 2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003 – 2004) om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, anmodet Stortinget regjeringen om å iverksette arbeid for å få oversikt over mulige konsekvenser av klimaendringer og fremme en sak for Stortinget om aktuelle tiltak for å begrense effektene av klimaendringer innenfor alle samfunnssektorer.

Regjeringen besluttet våren 2007 å etablere en koordineringsgruppe på departementsnivå. Gruppen ble nedsatt for å ivareta de tverrsektorielle oppgavene i Norges arbeid med kartlegging av sårbarhet og tilpasning til klimaendringer, jf. Stortingets anmodning. Gruppen skal utarbeide en strategi for det fremtidige arbeidet med klimatilpasninger i Norge, skaffe helhetlig oversikt over status for klimatilpasning og forskning på området samt legge til rette for informasjonsutveksling mellom berørte aktører. Koordineringsgruppen ledes av Miljøverndepartementet. Justisdepartementet har stilt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap til disposisjon som sekretariat for gruppen.

Den nasjonale strategien skal være et hjelpemiddel og danne en overbygning for departementenes eget arbeid med sektorspesifikk klimatilpasning. Strategien vil ta utgangspunkt i de enkelte departementers egne rapporteringer på området, og skal være sektorovergripende og kortfattet. Etter planen skal strategien utvikles over en periode på fem år.

Sekretariatet arbeider med å skaffe en helhetlig oversikt over det arbeidet som pågår når det gjelder tilpasning til klimaendringer i Norge, herunder områder hvor det er behov for mer kunnskap/forskning. Det er gjennomført kartlegging av klimatilpasningsarbeid i kommuner og fylker samt kartlegging av klimatilpasningsarbeid i statlige etater. Undersøkelsene viser at det er høy oppmerksomhet i forvaltningen om konsekvenser av klimaendringene for egne ansvarsområder, men resultatene viser også at mange kommuner ikke har formalisert arbeidet med klimautfordringene. Det gjelder også for fylkeskommunene og fylkesmennene, om enn i noe mindre grad. Videre viser kartleggingen at det er stort behov for mer kunnskap på området. Det er også foretatt en landsdekkende befolkningsundersøkelse om befolkningens holdninger til klimaendringer, bekymring knyttet til dette samt forventning om planlegging, tiltak og informasjon fra lokale myndigheter. Befolkningsundersøkelsen viser at befolkningen har høy bevissthet om at klimaendringene påvirker samfunnet samtidig som de har en forventning til at ansvarlige myndigheter sørger for at vi er forberedt på å møte konsekvensene.

En nasjonal nettportal for klimatilpasning som skal gi helhetlig informasjon til ulike målgrupper om klimatilpasning, er under opprettelse. Dette gjelder både informasjon om mulige konsekvenser av klimaendringer, og konkrete råd og eksempler på klimatilpasningstiltak. Nettportalen skal også være en arena hvor forskning og forvaltning kan knyttes sammen. Kommuner er en viktig målgruppe. Det er forventet at nettportalen sommeren 2008 skal være oppe på et nivå som fyller de målene som er satt.

Klimatilpasning er satt på dagsorden i internasjonale organisasjoner som FN og EU. EUs grønnbok om klimatilpasninger legger vekt på at selve tilpasningstiltakene må treffes på nasjonalt og lokalt plan, men at det er viktig at innsatsen samordnes på en kostnadseffektiv måte. FNs klimakonvensjon har et eget kapittel om tilpasning til klimaendringer og Norge har som FN- medlemsland forpliktet seg til å utarbeide en strategi for nasjonal tilpasning til klimaendringer.

4.3 Bortfall av samfunnskritisk infrastruktur

I denne meldingen legges Infrastrukturutvalgets definisjon av kritisk infrastruktur til grunn: Kritisk infrastruktur er de anlegg og systemer som er helt nødvendige for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner som igjen dekker samfunnets grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse.

For begrepsmessig å konkretisere kritisk infrastruktur, skilles det mellom kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner, jf. kapittel 2.1.1.

Gjennom en rekke studier og eksempler er det tydeliggjort at samfunnets funksjonsdyktighet er svært avhengig av en rekke fysiske og tekniske infrastrukturer. Skulle det oppstå alvorlig svikt i disse infrastrukturene er samfunnet ikke i stand til å opprettholde de leveranser av varer og tjenester som befolkningen er avhengig av.

Svikt i en infrastruktur kan raskt forårsake massive forstyrrelser i samfunnet. Infrastrukturene utgjør dermed et stort sårbarhetspotensial for samfunnet som helhet. Ett annet fellestrekk er at de ulike infrastrukturer i større eller mindre grad er gjensidig avhengige av hverandre, og virkningene av svikt har dermed en sektorovergripende karakter. En kompliserende faktor er at flere infrastrukturer er koblet sammen med infrastrukturer på tvers av landegrensene. I så måte har også har sikkerhets og beredskapsarbeidet med å beskytte kritisk infrastruktur en grenseoverskridende/overnasjonal karakter som forutsetter tett samarbeid på tvers av landegrensene.

Samfunnets raske endringstakt og høye krav til inntjening og produksjon, gjør at det er viktig å ha evne til å omstille seg til nye faglige, teknologiske og organisatoriske krav i en virksomhet. Samtidig må evnen til omstilling ikke bare avgrense seg til disse forholdene. Like viktig er det å ivareta hensynet til sikkerhet ved omstillinger. Virksomheter med en god sikkerhetskultur vil evne å ta inn over seg slike forhold.

Tiltak for å sikre kritiske infrastrukturer og kritiske samfunnsfunksjoner krever grundig behandling og høy prioritet. Alle offentlige myndigheter skal stille tydelige krav, føre effektive tilsyn og sikre god beredskap. Samtidig må den enkelte bedrift være bevisst sitt ansvar for sikkerheten. Den enkelt av oss har også et ansvar for å være forberedt på avbrudd i forsyningen av viktige tjenester og varer.

Tiltak for å sikre kritisk infrastruktur er nærmere omtalt i kapittel 5. Regjeringen har i tillegg fremmet en egen stortingsmelding på IKT-området, St.meld. nr 17. (2006 – 2007) Eit informasjonssamfunn for alle, jf. Innst S. nr. 158 (2006 – 2007).

4.3.1 Brannen på Oslo Sentralstasjon

Kabelbrannen på Oslo Sentralstasjon (se boks 4.3) viser at samlokalisering av samfunnskritiske kabler i samme kabelkulvert bør være gjenstand for en helhetlig og generell vurdering, der alle aktuelle aktører deltar. Fordeler ved bedre samordning mellom de aktuelle aktører er kortest mulig graveperiode, forebygging av skade på annen infrastruktur ved graving og å sikre rask gjennomføring av reparasjonsarbeider.

Boks 4.3 Brannen på Oslo Sentralstasjon

På kvelden den 27. november 2007 ble det utført gravearbeid i en grøft med høyspenningskabler nær Oslo Sentralstasjon. En kabel ble skadet av gravearbeidene og det oppstod en jordfeil på denne kabelen. To minutter senere ble to 11 kV høyspenningskabler planmessig automatisk utkoblet som følge av overstrøm.

En time senere oppsto det brann med sterk røykutvikling i kulverten på Oslo S. Brannvesenet kom til og etter hvert ble strømtilførselen beordret frakoblet og området ble strømløst og evakuert. All togtrafikk ble stanset og driften ble ikke gjenopprettet før om ettermiddagen neste dag. Om lag 80 000 reisende ble berørt og om lag 25 000 internettkunder, en rekke telefonkunder og kunder av leide samband, var uten tjenester i om lag ti timer, herunder betydelige leverandører av teletjenester og deres kunder, eksempelvis banker og butikker.

Forskrift og retningslinjer for legging og flytting av ledninger over, under og langs riks- og fylkesveier er for tiden under revidering av Samferdselsdepartementet. Samfunnets avhengighet av kritisk infrastruktur har økt betydelig de siste tiår, og det er derfor viktig at man legger til rette for robuste løsninger for alle infrastrukturer og at man legger til rette for et lovverk som sikrer samordning.

Aktørene innen IKT, kraft og vann- og avløp har selv tatt initiativet til et samordningsprosjekt som skal se på mulighetene for å sikre samfunnsoptimale løsninger og god koordinering av arbeider med infrastruktur i offentlig veigrunn. Aktørene ga i februar 2008 ut rapporten: I veien for hverandre – samordning av rør og kabler i veigrunnen.

I tillegg er gravemelding.no opprettet. Gravemelding.no gir opplysninger om kabelnettet til Telenor over hele landet. I enkelte kommuner er det dessuten «Samordnet gravemeldingstjeneste» for flere ledningseiere.

Kulvertproblemstillingen forsterkes når kabler som blir benyttet til reservekraftforsyning ligger i samme kulvert. Hendelsen på Oslo S avdekket også behovet for reserveløsninger. Når det gjelder eksempelvis strømforsyning ved sykehus, passasjerskip, prosess- og offshoreanlegg, banker, finansinstitusjoner, datasentraler, ekomanlegg og offentlige etater med beredskapsansvar er nødstrøm et viktig beredskapstiltak. Alle som er kritisk avhengig av uavbrutt strøm- og teletilførsel må sikre seg gjennom nød- eller reserveløsninger.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har sammen med berørte etater utarbeidet en evalueringsrapport etter hendelsen på Oslo S. I evalueringsrapporten fremkommer flere forbedringspunkter. Justisdepartementet og DSB følger opp evalueringen gjennom å innkalle aktørene til erfaringsmøter om forbedringstiltakene, herunder for å drøfte behovet for en felles øvelse. Dette gjøres både for å sette søkelys på konstruktiv læring og en gjensidig avklaring av utfordringer, roller og ansvar etter denne hendelsen spesielt, men også som et forebyggende grep i forhold til slike hendelser spesielt.

Hendelsen avdekket også at organisatorisk oppsplitting kan ha bidratt til oppstykking og utydeliggjøring av ansvar og roller. Dette er nærmere omtalt under kapittel 5.10.1 om offentlig eierskap.

4.4 Pandemi

Verdens befolkning har økt og graden av urbanisering er høyere enn tidligere. En eventuell smittespredning skjer mye raskere enn hva den har gjort ved tidligere pandemier, grunnet både økt global reiseaktivitet og det forhold at nordmenn reiser mer.

De viktigste utfordringene på pandemiområdet består i å sikre at landet har en god forsyningssituasjon for relevante helserelaterte produkter og at samfunnet tar inn over seg konsekvensene av en influensapandemi og planlegger deretter.

Norge er i utgangspunktet godt rustet til å møte en pandemi. Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidet nasjonal pandemiplan i februar 2006, og i januar 2007 var Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan klar. Planene ble øvet da Helse- og omsorgsdepartementet gjennomførte sektorøvelsen «Helseøvelsen 2007» i november 2007, hvor også andre sektorer deltok. Pandemiplanen bygger på at det kan være behov for omfattende tiltak både fra kommuner, spesialisthelsetjenesten, Fylkesmannen og sentrale myndigheter dersom det bryter ut en pandemi. Tiltakene er i stor grad relatert til smittevern og sosial og helsemessig beredskap.

Planen gir planforutsetninger for alle departementene og deres sektorer. Planen legger opp til at alle departementene ivaretar planlegging for en pandemisk influensa i tråd med de angitte rammer. Innenfor de fleste sektorer vil dette omfatte tiltak for å forebygge smittespredning og sykdom og opprettholde viktige funksjoner, som barnehager og skoler, trygdeforvaltning, kommunikasjon (transport, telekommunikasjon), energisektoren (kraftforsyning, olje og gass), vann og avløp, renovasjon med mer.

Et utbrudd av en pandemi kan føre til betydelig belastning på samfunnet som helhet, med omfattende økning i fravær av arbeidskraft. For å opprettholde kritisk infrastruktur og viktige samfunnsinstitusjoner og sikre distribusjon av varer og tjenester, er arbeidskraft en kritisk ressurs.

Et pandemiutbrudd er en sektorovergripende hendelse som vil kunne komme til å stille høye krav til kriseberedskap og krisehåndtering generelt og på myndighetenes samordning og samhandling spesielt.

Det er viktig at både kommunale, regionale og statlige myndigheter planlegger for å sikre samfunnskritiske funksjoner i en situasjon der store deler av arbeidstokken er fraværende på grunn av sykdom.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) utarbeider en årlig nasjonal sårbarhets- og beredskapsrapport (NSBR). NSBR for 2008 omhandler blant annet samfunnssikkerhetsmessige konsekvensene av et pandemiutbrudd i Norge.

DSB har sammen med sentrale aktører kartlagt konsekvenser av et pandemiutbrudd for ulike sektorer. Kartlegging og analyse viser at en moderat pandemi vil kunne føre til at sentrale samfunnsfunksjonene vil kunne ha noe redusert kvalitet. Dersom vi får utbrudd av en alvorlig pandemi, vil dette kunne ramme kritiske samfunnsfunksjoner, blant annet innenfor helsetjenesten, strømforsyningen og transportnettet. Regjeringen arbeider derfor med å styrke den tverrsektorielle planleggingen for å kunne sikre at viktige samfunnsfunksjoner blir ivaretatt også under en pandemi.

Kartleggingen viste at flere samfunnskritiske funksjoner vil kunne ha behov for å forbedre evnen til å håndtere konsekvensene av et alvorlig pandemiutbrudd. Med bakgrunn i rammeplanen for nasjonale øvelser planlegges det å gjennomføre en større øvelse i 2009 der scenarioet er pandemi. DSB vil i samarbeide med helsemyndighetene planlegge og gjennomføre øvelsen der sentrale, regionale og lokale myndigheter vil delta.

4.5 Terror og annen sikkerhetstruende aktivitet

I dag er det ingen direkte trussel mot Norges sikkerhet, men det foreligger potensielle trusler som kan svekke norsk sikkerhet om de ikke motvirkes. I Soria Moria-erklæringen fremgår det at regjeringen vil styrke beredskapen mot terror- og sabotasjeaksjoner. Antiterrorstrategien i fredstid skal bygge på justispolitiske prinsipper og virkemidlene følge av dette.

I Innst. O. nr. 29 (2007 – 2008), jf. Ot.prp. nr. 8 (2007 – 2008), har Stortinget vedtatt endringer i straffebestemmelser om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Det vies et eget kapittel til terrorhandlinger i den nye straffeloven. Dette gjenspeiler en utvikling der terrorisme i stadig større grad har blitt en del av trusselbildet mot Norges sikkerhet. Den nye bestemmelsen inneholder mer spesialiserte og eksplisitte straffebestemmelser som gjør straffeansvaret for terrorhandlinger og ikke minst terrorrelaterte handlinger mer synlige. Definisjonen av terror er noe snevret inn gjennom at terrorforsett er erstattet med terrorhensikt. Terrorhensikten gjenspeiler at målet med terrorhandlingen er å skape kaos, frykt eller å påvirke avgjørelser.

Med terrorrelaterte handlinger siktes det til handlinger som har tilknytning til selve terrorhandlingen, som finansiering av terrorhandlinger og visse former for forberedelse av terrorhandlinger. Det siste omfatter ikke bare oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger, men også ulovlig befatning med svært farlige stoffer som egner seg spesielt godt til å bli anvendt i terrorhandlinger, som for eksempel kjernefysisk og radioaktivt materiale.

I diskusjonen om samfunnssikkerhet er det hensiktsmessig å klargjøre skillet mellom terrorisme og sabotasje. Sikkerhetsloven definerer terrorisme som ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i den hensikt å legge press på landets myndigheter, befolkning eller samfunnet for øvrig for å oppnå politiske, religiøse eller andre ideologiske mål. Sabotasje, på den andre siden, er en bevisst ødeleggelse av et objekt der hensikten er å skade eieren økonomisk, politisk eller militært. Hovedmålet med sabotasje er således å sette et objekt ut av funksjon, mens hovedmålet med terrorisme er å benytte den frykten aksjonen skaper som et pressmiddel for å oppnå et tredje mål.

Personer og grupper motivert av ekstrem ideologi representerer en vedvarende trussel mot europeisk sikkerhet. Slik vold er grenseoverskridende, og alle land kan bli rammet. Flere terroraksjoner er blitt avverget i Europa i de senere år, men det finnes personer og grupper i europeiske land som ønsker å gjennomføre nye aksjoner. Det finnes personer med tilknytning til ekstreme miljøer i Norge. Slike miljøers kontakt med terrorvirksomhet er hovedsakelig knyttet til støttevirksomhet. Slik støttevirksomhet omfatter blant annet finansiering og identitetsforfalskning og utføres til fordel for personer eller grupper i utlandet som antas å være tilknyttet ekstreme organisasjoner.

Økt radikalisering (en prosess der personer i økende grad aksepterer og oppfordrer til bruk av vold for å nå politiske mål) gjør trusselbildet mer uforutsigbart. Erfaringer fra andre europeiske land viser at personer som gjennomgår radikalisering, raskt kan utvikle operativ intensjon og kapasitet. Med økt radikalisering kan grupper i det ekstreme miljøet i økende grad respondere negativt på nasjonale hendelser eller kontroversielle politiske saker i Norge. Personer som bedriver støttevirksomhet til ekstreme organisasjoner i utlandet, kan i enkelte tilfeller også bidra til radikalisering i Norge. Norske militære styrkebidrag i konfliktområder kan være en årsak til at norske interesser oppfattes som legitime mål av ekstreme grupper.

Dagens terrortrussel i Europa utgjøres først og fremst av personer med fast opphold i Europa og som er blitt radikaliserte mens de har bodd her. Utviklingen tilsier at norske myndigheter må fortsette sitt bredt forebyggende arbeid for å hindre at personer radikaliseres av ekstrem islamistisk ideologi, og at personer som allerede har en slik ideologisk overbevisning får anledning til å etablere selvstendige operative grupper i Norge.

Det nasjonale ekstreme miljøet i Norge inkluderer både ekstreme høyreorienterte og ekstreme venstreorienterte aktører samt ekstreme dyrevernsmiljøer. Ingen av disse utgjør i dag en reell trussel mot vitale nasjonale interesser. Disse gruppenes bruk av vold bidrar imidlertid til å skape frykt og utrygghet, og kan i ytterste konsekvens representere en trussel mot det norske samfunnet.

Boks 4.4 Terroraksjoner i Europa

Avdekkede planer og gjennomførte terroraksjoner i Europa viser et bredt spekter av målutvelgelse, og flere av målene har vært objekter med lav tilgjengelighet. Hovedvekten av aksjonene har imidlertid rettet seg mot sivile mål med ingen eller liten grad av sikkerhet, det vil si objekter med høy grad av tilgjengelighet.

I flere av tilfellene hvor planer om terrorangrep i Europa har blitt avdekket har personer uten bevist tilknytning til internasjonale nettverk stått bak. Slike grupperinger har ofte begrenset operativ kapasitet. Sannsynligheten for at slike grupperinger skal gjennomføre et terrorangrep er derfor størst hvis de retter sin oppmerksomhet mot ubeskyttede mål. Al-Qaida-nettverket har imidlertid fremdeles intensjon om å ramme beskyttede og strategiske mål i Vesten. Selv om majoriteten av fremtidige terrorplaner trolig vil rette seg mot ubeskyttede mål, vil trolig også beskyttede objekter være mål for planlagte aksjoner.

Antall registrerte trusler mot norske myndighetspersoner har økt de siste tre årene. Dette henger trolig sammen med den sterke graden av personrelatert medieeksponering av myndighetspersoner. De siste årene har det vært flere trusler mot myndighetspersoner fremsatt via elektroniske medier. Enkel e-posttilgang har økt myndighetspersonenes tilgjengelighet, og ser ut til å ha senket enkelte personers terskel for spontane utbrudd av sinne og frustrasjon overfor myndighetspersoner.

Norge er også utsatt for uønsket etterretningsvirksomhet fra flere stater. Fremmede stater bruker i stor grad egne etterretnings- og sikkerhetstjenester for å understøtte sine nasjonale interesser. Flere staters etterretningstjenester innhenter informasjon om ulike forhold i Norge på en måte som kan være i strid med norsk og internasjonal lovgivning. Omfanget av virksomheten og tjenestenes interesseområder endrer seg lite fra år til år. Etterretningsvirksomheten er rettet mot både statlige og private aktører involvert i politiske beslutningsprosesser, og aktører som behandler spørsmål relatert til blant annet norsk økonomi-, ressurs- og sikkerhetspolitikk. Etterretningstjenestenes interesse for den norske olje- og gassvirksomheten utgjør en særlig utfordring for Norge.

Nordområdene generelt og energi og teknologiutvikling samt ressursspørsmål spesielt, er i dag gjenstand for en betydelig og voksende internasjonal oppmerksomhet. Uavklarte spørsmål rundt forhold i nordområdene bidrar til å øke den generelle etterretningstrusselen mot både private og statlige aktører i Norge.

Etterretningsvirksomheten har både et kortsiktig og et langsiktig perspektiv. Pågående etterretningsaktivitet har ikke nødvendigvis umiddelbare synlige konsekvenser, men kan over tid få stor betydning. Kontraetterretningsarbeidet gjøres best ute i hver enkelt virksomhet ved at man er bevisst på etterretningstrusselen, verdien av informasjonen man forvalter, hvordan og med hvem informasjonen deles, og hvordan informasjonen sikres.

4.5.1 Masseødeleggelsesmidler

Masseødeleggelsesmidler omfatter kjernefysiske, radiologiske, kjemiske og biologiske stridsmidler. I tillegg inkluderes farlige kjemiske, biologiske og radiologiske substanser som er fremstilt for andre formål enn våpenformål, men som har stort skadepotensial.

Kjernefysiske, radiologiske, biologiske og kjemiske midler krever ulik håndtering, og håndteres av forskjellige myndigheter og kompetansemiljøer avhengig hvilke midler som er tatt i bruk. Informasjonshåndtering, tverrfaglig samarbeid og behov for sivilt-militært samarbeid utgjør felles utfordringer. Beredskap mot masseødeleggelsesmidler hviler på ansvarsprinsippet og den ordinære beredskapen i forhold til smittevern og ulykker med atom/radiologiske og kjemiske midler. I St.meld. nr. 39 (2003 – 2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid ble det gitt en beskrivelse av ansvar, beredskap og utfordringer knyttet til atomberedskap, smittsomme sykdommer og bioterrorisme og kjemikalieberedskap.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) leder faggruppen for beredskap mot masseødeleggelsesmidler, som ble nedsatt av Justisdepartementet i 2003. Gruppen utgjør et tverrfaglig miljø for de ulike virksomhetene og myndighetene som har et ansvar innenfor beredskap mot masseødeleggelsesmidler. Et sentralt mål med faggruppen er å komme med forslag til gode rutiner og kommunikasjon mellom ulike faglige aktører samt ta opp spørsmål som gjelder ansvarsforhold og samhandling i grenseflatene mellom ulike fagmyndigheter.

På bakgrunn av faggruppens arbeid utga DSB en revidert versjon av nasjonal rammeplan for beredskap mot masseødeleggelsesmidler høsten 2007. Rammeplanen beskriver ansvaret til samtlige departementer som har et ansvar på området og oppgaver for underlagte etater, herunder Forsvaret. Rammeplanen gir et felles utgangspunkt for det kontinuerlige arbeidet med å utvikle evne til å håndtere masseødeleggelsesmidler i nødetatene (politi, brann, helse), Sivilforsvaret og Forsvaret.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) vurderer det som lite sannsynlig at en ikke-statlig aktør kan gjennomføre et terroranslag med et masseødeleggelsesmiddel i Norge med massedød som resultat. Flere ikke-statlige aktører viser imidlertid interesse for masseødeleggelsesmidler. Ikke-spredningsarbeidet har som mål å forhindre at kunnskap, råmaterialer eller produkter eksporteres fra Norge til aktører som kan ha til hensikt å utvikle og produsere masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler for slike. På lik linje med øvrige land i Europa er norske bedrifter og forskningsinstitusjoner mål for stater som ønsker å skaffe til veie produkter, teknologi og kunnskap til bruk i utvikling av kjernevåpen. Eksportkontroll er i stor grad knyttet til lister over varer som det kreves eksportlisens fra Utenriksdepartementet for, før eksport kan finne sted. Lisensplikten gjelder også for teknologi og tjenester knyttet til disse varene. I tillegg gjelder lisensplikt for eksport av enhver vare, teknologi og tjenesteytelse dersom det er kjent, eller burde vært forstått, at varen, teknologien eller tjenesten, helt eller delvis, er ment for et masseødeleggelsesvåpenprogram eller for leveringsmidler for slike våpen. Videre kreves det tillatelse fra Utenriksdepartementet for å bistå til salg av slike varer mellom to tredjeland når det foreligger kunnskap om at varene har forbindelse til et masseødeleggelsesprogram. Videre gjelder lisensplikt ved eksport av enhver vare til militære formål til land som er i krig, hvor krig truer eller det er borgerkrig samt til land som er gjenstand for våpenembargo vedtatt av FNs Sikkerhetsråd.

Bindende vedtak fattet av FNs sikkerhetsråd om sanksjoner mot land gjennomføres i norsk rett. Forskrift om sanksjoner mot blant annet Iran og Nord-Korea gir for eksempel strenge regler om eksport til disse landene. Som nasjonal eksportkontrollmyndighet er Utenriksdepartementet opptatt av å føre en nær dialog med og gi god informasjon om norsk eksportkontroll til norske eksportører, teknologiinstitusjoner og det sivile samfunn.

Innenfor området ikke-spredning har PST i den senere tid lagt vekt på forebyggende aktivitet rettet mot både næringslivet og utdanningsinstitusjoner for å motvirke at disse bevisst eller ubevisst bidrar med varer, teknologi eller kunnskap til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. PST prioriterer å videreføre og videreutvikle informasjonsarbeid for å bevisstgjøre aktører involvert i eksport, samt å videreutvikle nasjonale mekanismer for eksportkontroll.

I Innst S. nr. 49 (2003 – 2004), jf. St.meld. nr. 39 (2003 – 2004), fattet Stortinget vedtak om at regjeringen skulle fremme en sak for Stortinget med helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet nedrustning og ikke-spredning. Regjeringen viser i denne sammenheng til en egen melding om nedrustning og ikke-spredning som vil bli fremlagt i inneværende sesjon.

4.5.1.1 EUs grønnbok om biologisk beredskap

EUs grønnbok om biologisk beredskap tar mål av seg til å gi retning for det videre arbeidet i EU på dette området. I grønnboken fremhever kommisjonen at Europa i fremtiden kan bli et offer for terrorangrep med biologiske våpen eller materialer. Kommisjonen ønsker med grønnboken å igangsette en debatt om hvordan EU bør forholde seg til denne potensielle trussel, nærmere bestemt hvordan den biologiske risiko kan reduseres og beredskapen kan styrkes.

Grønnboken må ses i sammenheng med andre eksisterende tiltak på EU-plan, særlig forslag til direktiv om identifisering og utpeking av europeisk kritisk infrastruktur (EPCIP) og EUs 7. rammeprogram for forskning, «European Security Research and Innovation Forum» (ESRIF) og «European Centre for Disease Prevention and Control» (ECDC). For nærmere omtale av disse tiltakene se henholdsvis kapittel 5.10.5 og 9.1.2.

Kommisjonen foreslår i grønnboken blant annet følgende tiltak på EU-plan:

  • opprettelse av et Europeisk Bio-Nettverk (EBN)

  • opplysningskampanjer rettet mot vitenskapelige institutter mv.

  • vedtakelse av felles europeiske minimumsstandarder

  • EU-finansiert forskning om biologisk risiko

  • kontroll av medlemsstatenes laboratoriekapasitet i forhold til krisehåndtering

  • oppbygging av felles minimumsbeholdninger av vaksiner

Grønnboken har vært på høring og forslagene er for tiden til behandling i Rådet.

4.5.2 Eksplosiver

Regjeringen vil unngå at eksplosiver kommer på avveie eller i gale hender. Det vurderes derfor om alle tillatelser knyttet til håndtering av sivilt sprengstoff skal sentraliseres hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Ved inngangen til 2006 trådte endringene i forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff i kraft. Endringen innebærer skjerpede krav til montering av alarm, regelmessig kontroll og bygningstekniske krav til oppbevaringsstedet for å hindre at eksplosiver kommer på avveie eller i urette hender. Forsvaret har egne bestemmelser om sikring av eksplosiver for å unngå at militært sprengstoff kommer på avveie.

En egen arbeidsgruppe i EU (Explosives Security Experts Task Force) avsluttet sitt arbeid i 2007. Gruppens resultater er oppsummert i en rapport med anbefalinger for å bedre eksplosivberedskapen. Anbefalingene er fulgt opp av Kommisjonen som i november 2007 foreslo en handlingsplan med en lang rekke tiltak for å sikre eksplosiver fra å komme å på avveie eller i urette hender. Ett av forslagene omhandler krav om sikkerhetsmerking og sporing av eksplosiver. Dette skal bidra til at man til enhver tid skal ha oversikt over eksplosivene og at de ikke overleveres til noen som ikke skal ha tilgang til dem.

I de senere årene har det også skjedd en betydelig økning i behovet for å destruere såkalte eierløse eksplosiver. I forbindelse med eierskifter av for eksempel gårdsbruk blir det under opprydding stadig funnet gamle eksplosiver og disse kan forårsake stor skade i ukyndige hender. I forbindelse med innskjerpingen av hvem som lovlig kan erverve eksplosiver gjennomføres det et amnesti hvor det offentlige betaler for destruksjon av våpen og sprengstoff. Dette for å forhindre at eksplosiver og våpen blir oppbevart ulovlig, og for å redusere risikoen for at de havner i urette hender.

4.5.3 Alvorlig dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur og informasjon

IT-systemer forstyrres jevnlig som følge av ulike former for IT-angrep. Samfunnet må i tillegg være forberedt på at det i fremtiden kan forekomme et koordinert IT-angrep mot infrastruktur som enten direkte eller indirekte påvirker norske samfunnsinteresser. I tillegg til angrep kan sårbarheten i systemene knyttes til uhell, for eksempel ved menneskelig eller teknisk svikt. Sårbarhet i forhold til naturpåkjenninger, som for eksempel flom og lynnedslag, påvirker også det totale risikobildet.

Nesten alle organisasjoner er avhengig av datanettverk og internettinfrastruktur. Et angrep som rettes mot kritiske punkter i den norske internettinfrastrukturen vil derfor kunne ramme tverrsektorielt og få store følger for virksomheter som er avhengig av kommunikasjonssystemer som går over internett.

Boks 4.5 Tjenestenektangrep

Sommeren 2007 ble Estland utsatt for et massivt tjenestenektangrep som rammet de fleste departementer, parlamentet og politiet. Angrepet ble sett i sammenheng med en kontroversiell flytting av et krigsminnesmerke. Dette angrepet er en del av en ny trend som kalles «hacktivisme», det vil si utnytting av angrep over Internett som en form for politisk ytring eller protest. Formålet er her ofte å ta over en offentlig webside og plante sitt eget budskap der.

Høsten 2007 ble to viktige Telenor-kunder utsatt for et stort tjenestenektangrep. Dette resulterte i en kraftig økning i Internettrafikken over Telenors kjernenett. Angrepet ble håndtert av Telenor med assistanse fra NorCERT (se kapittel 5.1). Telenors kunder ble ikke rammet. Det antas at angrepet var økonomisk motivert.

Sårbare klientenheter koblet sammen i stadig voksende og sammenkoblede nettverk utgjør en risiko. Sammensmeltning av teknologier og kommunikasjonsbærende nettverk og det at teknologien som benyttes i nettverkene er mer homogen enn tidligere, bidrar til at trusselen fra ondsinnet programvare som utnytter sårbarheter i ofte benyttet teknologi er svært høy. Den stadige utviklingen av komplekse systemer og applikasjoner medfører samtidig en stadig tilvekst av nye sårbarheter som kan utnyttes av ondsinnet programvare. Det er derfor grunn til å tro at bekjempelse av IT-angrep vil kreve økt oppmerksomhet i tiden fremover.

En stor utfordring for informasjonssikkerheten er manglende sikkerhetsbevissthet hos brukere. Mange virksomheter og enkeltindivider undervurderer risikoen ved dårlig informasjonssikkerhet. Svært mange ser ut til å ha en generell mangel på kunnskap og bevissthet omkring behovet for informasjonssikkerhet, og hvilken rolle de selv spiller som aktør i et nett. Datamaskiner uten beskyttelse kan, uten eierens viten, fjernstyres og dermed utnyttes for eksempel som plattform for tjenestenektangrep (DoS-angrep) mot blant annet Internetts infrastruktur. Dette gjør at Norge er en stor kilde til dataangrep mot andre land, Norge er for eksempel det største nordiske opphavsland for angrep mot europeiske datasystemer.

Tiltak for å sikre samfunnskritisk IKT-infrastruktur er nærmere omtalt i kapittel 5.1.

4.6 Ulykker med farlige stoffer

Farlige kjemiske stoffer kan ha potensial for å forårsake betydelig skade på helse og miljø, i tillegg til risiko for tap av menneskeliv. Store ulykker innenfor dette området kan også forårsake alvorlig skade på materielle verdier, herunder kritisk infrastruktur og kan også få betydning for olje- og gassforsyningen.

Boks 4.6 Vest Tank-ulykken i mai 2007

Torsdag 24. mai 2007 eksploderte to tanker ved tankanlegget til Vest Tank AS på Sløvåg industriområde i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Eksplosjonene skjedde i forbindelse med nøytralisering av sterkt basiske avfallstoffer. Nøytraliseringsprosessen utviklet brennbar gass og damp som ble antent av en glødebrann i et kullfilter. Utrykningspersonell fra Gulen brannvesen og Bergen brannvesen deltok i slokkearbeidet. Hordaland sivilforsvarsdistrikt bisto med forsterkninger. Dette var to svært kraftige eksplosjoner, men uten tap av menneskeliv og kun med mindre personskader. Verdimessig representerte ulykken tap av materielle verdier i størrelsesorden 50–100 mill. kroner.

Etter selve ulykken opplevde deler av befolkningen i det omkringliggende området ettervirkninger i form av helseplager, luktplager og annet ubehag.

EU stiller særskilte krav til virksomheter som benytter eller produserer kjemikalier som er vurdert som spesielt farlige, og hvor uhell kan forårsake store skader på mennesker, materiell og miljø. Norge har implementert direktivet i forskrift 17. juni 2005 nr. 672 om tiltak for å forebygge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkeforskriften).

Det er etablert en egen koordineringsgruppe for å forvalte storulykkeforskriften. Gruppen består av fem myndigheter: Direktoratet for samfunnssikkerhet (DSB), Statens forurensningstilsyn, Direktoratet for Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon.

Sevesodirektivet stiller krav til at norske myndigheter sørger for at det utarbeides lokale og regionale beredskapsplaner. Direktivet stiller også krav til at Norge i sin arealbrukspolitikk tar nødvendige hensyn til det langsiktige behovet for å opprettholde egnet avstand mellom virksomheter som er omfattet av direktivet, og boligområder, bygninger og områder med offentlig ferdsel så langt det er mulig.

Virksomhetene melder om at kommunene i stadig større grad tillater bygging innenfor, eller i den ytre grensen av sikringsfeltet. Det har eksempelvis dreid seg om private boliger som er plassert rett over rørledninger med brannfarlig vare og bygging i sikringsfelt rundt virksomheter som håndterer farlige stoffer. Problemet skyldes i stor grad et press på utnyttelse av kommunenes areal.

Industribedriftene har klare forpliktelser til å informere nærmiljøet både i henhold til brann- og eksplosjonsvernloven og storulykkesforskriften. Virksomhetene skal gi informasjon i en lettfattelig form både om hvilke farlige stoffer som håndteres i bedriften og hvilket risikopotensial dette innebærer. Det skal informeres om forholdsregler ved en eventuell ulykke med slike stoffer samt informeres om sikkerhetstiltak og angivelse av hva som er hensiktsmessig atferd dersom ulykken inntreffer.

I etterkant av Vest Tank-ulykken har en rekke berørte myndigheter i fellesskap utarbeidet en rapport om hendelsen. Rapporten ser på myndighetenes erfaringer med håndtering og oppfølging av ulykken. Formålet med rapporten er å sammenstille de erfaringene hver enkelt involvert myndighet har gjort seg i forbindelse med hendelsen, få frem eventuelle uklare grensesnitt og ansvarsforhold mellom involverte myndigheter, og forbedringspunkt for håndtering av fremtidige hendelser i Norge. Det er enighet om at hendelsen har avdekket et forbedringspotensial i forhold til myndighetenes evne til samhandling, informasjonsdeling og bruk av faginstansene sin kompetanse. Rapportens forbedringsstiltak vil bli fulgt opp av de enkelte myndighetene. Erfaringene fra ulykken viste også behovet for at også virksomheter som ikke omfattes av storulykkeforskriften bør informere omgivelsene om risikoforholdene knyttet til håndtering av farlige stoffer. DSB utreder nå et slikt informasjonsbehov nærmere.

Både Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon (NSO), Statens forurensningstilsyn, Kystverket, Petroleumstilsynet og DSB stiller gjennom sine respektive regelverk krav til beredskapen. For å harmonisere disse regleverkene arbeides det for å utarbeide en felles beredskapsforskrift på området.

NSOs oppgave er å organisere og kontrollere egenbeskyttelsen (industrivernet) ved industri- og håndverksbedrifter og andre bedrifter etter særskilt vurdering. En bedrifts industrivern skal være organisert og utstyrt, opplært og øvet til å gjøre en innsats for å berge liv og helse, miljø og materielle verdier. De ulike virksomheters industrivern må være tilpasset bedriftenes risikoforhold. Det er viktig at virksomhetene gir nødvendig prioritet til arbeidet med et effektivt industrivern. Ved utgangen av 2006 var det på landsbasis 1016 industrivernpliktige bedrifter med om lag 17 200 personer involvert. NSO gjennomførte i alt 117 tilsyn i 2006. Industrivernet har flere steder et nært samarbeid med kommunenes brannvesen, og det er viktig at slikt samarbeid mellom private og offentlige ressurser styrkes.

Transport av farlig gods er nærmere omtalt i kapittel 5.6.3.

4.7 Utfordringer i nordområdene

Regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsningsområde i årene som kommer. Regjeringen vil blant annet styrke vår tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nord og styrke samarbeidet med Russland, herunder Barentssamarbeidet og arbeidet i Arktisk råd.

4.7.1 Sikkerhetspolitiske utfordringer

De sikkerhetspolitiske utfordringene i nordområdene er et resultat av internasjonale hovedutfordringer. Dette gjelder nye globale utviklingstrekk med revitaliseringen av regionale stormakter, som gjør at statsperspektivet igjen får større betydning. Nordområdene er også gjenstand for økende internasjonal oppmerksomhet grunnet konkurranse om strategiske råvarer.

Norsk olje og gass vil om kort tid stå for 1/3 av petroleumsimporten til land som Tyskland og Frankrike, og Norge inntar dermed en strategisk rolle i energiforsyningen til EU-området. Utviklingen er også stor på russisk side. Oljeaktivitetene kan i en gitt situasjon få konsekvenser for vår sikkerhet. Nordområdene er gjenstand for økende internasjonal oppmerksomhet, og anslag mot norske oljeinstallasjoner kunne få meget alvorlige konsekvenser, både økonomisk og miljømessig.

4.7.2 Redningssamarbeid i Barentsregionen

Norge og Russland inngikk i 1995 en avtale om samarbeid ved ettersøkning av savnede og redning av nødstedte mennesker i Barentshavet. Avtalen er velfungerende og det arrangeres årlige øvelser for å trene samarbeidet mellom de to lands redningstjeneste. Det legges vekt på kommunikasjon, samvirke av ressurser, koordinering samt frigivelse av ressurser til disposisjon for det andre lands tjeneste. I 2006 og 2007 har også overgangsfasen mellom søk og redning og oljevern vært en del av avtalen.

Justisdepartementet samarbeider med Hovedredningssentralen om å utvikle redningssamarbeidet i Barentsregionen. Det arbeides for tiden med å sluttføre en redningsavtale som gjelder redningssamarbeid mellom Sverige, Russland, Finland og Norge. Hovedformålet med en slik avtale er å sørge for gjensidig bistand i tilfelle en hendelse eller redningsoperasjon hvor det er behov for redningsressurser fra et naboland.

Den nye redningsavtalen vil effektivisere bruken av eksisterende redningsressurser på tvers av landegrensene, lette tilgjengeligheten av ressurser og forhindre store konsekvenser av ulykker. Avtalen er ment å fungere både som et politisk og juridisk fundament for samarbeid og for nye og eksisterende regionale og lokale avtaler.

Figur 4.1 En dramatisk redningsaksjon i desember 2007 hvor den norske
 330-skavdronen berget 12 russiske sjøfolk i havsnød

Figur 4.1 En dramatisk redningsaksjon i desember 2007 hvor den norske 330-skavdronen berget 12 russiske sjøfolk i havsnød

Kilde: 330 skvadronen

I redningsavtalen fremheves særlig varsling av hendelser som kan ha betydning utover landegrensene, gjensidig assistanse over landegrensene i en nødsituasjon og grensekryssing av personell og utstyr.

4.7.3 Miljøutfordringer i nordområdene

Nordområdene har storslagen natur og er rike på naturressurser. Her finnes de siste store inngrepsfrie naturområdene i vår del av verden, og naturmiljøet fremstår i det store og hele som mindre påvirket av menneskelig aktivitet enn lengre sør. Miljøvernet i nord står likevel ovenfor store utfordringer. Dette dreier seg dels om våre utslipp av klimagasser og langtransporterte miljøgifter, men også om virkningene på miljøet av økende ressursutnyttelse, transport og annen økonomisk aktivitet i regionen. Klimaet i vår del av Arktis endrer seg allerede dobbelt så raskt som det globale klimaet, og en må regne med at dette kommer til å fortsette. Nordområdene er samtidig «endestasjon» for langtransporterte miljøgifter som kommer med luft- og havstrømmene fra sørlige breddegrader. Det er registrert høye konsentrasjoner av miljøgifter hos isbjørn og polarmåke. Et annet forhold er økende næringsvirksomhet.

Utfordringene vi står overfor på miljøområdet kan over tid representere en trussel mot folks livsgrunnlag og mot kystsamfunnene i nord.

Regjeringen vil at Norge skal være et foregangsland på miljøområdet i nord, jf. St.meld. nr. 30 (2004 – 2005) Opportunities and challenges in the North. Dette innebærer en aktiv innsats nasjonalt og internasjonalt for å begrense menneskeskapte klimaendringer og forurensning. Det må samtidig settes strenge miljøkrav til vår egen virksomhet både til havs og på land og iverksettes tiltak for å sikre beskyttelse av verdifulle og sårbare naturområder og kulturminner.

Nordområdene har vist seg å fungere som et barometer for globale klimaendringer. En åpning av nordøstpassasjen som følge av issmeltingen kan føre til økt trafikk langs norskekysten. For Norge vil dette åpne for store økonomiske muligheter. Det vil imidlertid også øke konkurransen om ressursene, og kunne gi miljøutfordringer av hittil ukjent størrelsesorden i et sårbart og langt på vei uregulert område. Økt beredskap mot ulykker og oljesøl vil bli nødvendig. Regjeringen har i St.meld. nr. 14 (2004 – 2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap, gitt en oversikt over hvilke tiltak innenfor sjøsikkerhet og oljevernberedskap som bør følges opp i årene som kommer. Meldingen omtaler også akutt forurensing fra petroleumsvirksomheten, skipsvrak og annen kystbasert virksomhet.

I Arktisk Råds rapport fra 2004 (ACIA) er hovedkonklusjonen at Arktis gjennomgår noen av de raskeste og kraftigste klimaendringer på jorden. Dette vil føre til avsmelting av breer, mindre havis og tinende permafrost, som igjen kan føre til mer jordsig og økt rasfare. Økt temperatur kan resultere i flere skader på bygninger og infrastruktur. For å støtte opp om Norges overordnede visjon om å være ledende i klimaarbeidet, skal Norge også være et foregangsland i oppfølgingen av ACIA både nasjonalt og internasjonalt. NorACIA (2005 – 2009) skal bidra til å utvikle, sammenstille og formidle kunnskap om klimaendringer, effekter og tilpasninger i norsk del av Arktis.

Det er behov for forskning for å få mer presis kunnskap om klimaendringenes omfang og virkning for vår del av Arktis, blant annet for Svalbard. Den andre siden ved dette er kunnskapsinnhenting gjennom miljøovervåking. Vi er helt avhengig av en effektiv overvåking som setter oss i stand til å følge og dokumentere utviklingen i miljøtilstanden, oppdage nye miljøproblemer tidlig, få kunnskap om effektene på økosystemer og forskjellige samfunnssektorer, gjøre prioriteringer og iverksette tiltak og nå ut med viktig informasjon for å skape bevissthet om miljøet.

Til forsiden