St.meld. nr. 22 (2007-2008)

Samfunnssikkerhet— Samvirke og samordning

Til innholdsfortegnelse

6 Redning og beredskap

En av regjeringens vektlegginger for perioden er å sikre at nødetatene, Sivilforsvaret og de frivillige organisasjoner er best mulig rustet til å håndtere konsekvenser av større hendelser som terroranslag, bruk av masseødeleggelsesmidler og klimaendringer.

Boks 6.1 Samvirkeprinsippet i norsk redningstjeneste

Den grunnleggende idé er at alle ressurser i Norge, statlige, fylkeskommunale, kommunale, private og frivillige – som er egnet for akuttinnsats for å redde liv, skal kunne mobiliseres for innsats i redningstjenesten. Den offentlige redningstjenesten er således organisert som et samvirke mellom en rekke offentlige etater, private og frivillige organisasjoner.

Selv om de fleste offentlige etater er etablert med tanke på andre primæroppgaver enn redningstjeneste, vil mange likevel kunne yte en viktig innsats i redningstjenesten.

Dette innebærer at offentlige virksomheter ikke bare dekker egne utgifter i forbindelse med en redningsaksjon, men også stiller ulike rådgivningsfunksjoner og redningsrelevante data mv. kostnadsfritt til disposisjon overfor Hovedredningssentralen og de lokale redningssentraler. Private selskaper og frivillige organisasjoner får dekket sine driftsutgifter i henhold til avtale.

6.1 Redningstjenesten

Med redningstjeneste forstås den offentlige organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av ulykkes- eller faresituasjoner som krever koordinering, og som ikke blir ivaretatt særskilt av opprettede organer eller ved særlige tiltak. Tjenesten er integrert, det vil si at den omfatter alle typer redningsaksjoner (sjø-, land- og flyredning). Uavhengig av type hendelse vil det være det samme apparat (funksjon) som tar hånd om landredning, sjøredning og flyredning i et samvirke med en rekke aktører (se boks 6.1).

Norsk redningstjeneste er unik sett i internasjonalt perspektiv. Den er på en fornuftig måte basert på norske tradisjoner, infrastruktur og bosettingsmønster. Opplegget med en fullstendig integrert tjeneste og den sterke understrekning av samvirke, med omfattende frivillig innsats, er et kostnadseffektivt system, som ikke kan sammenlignes med noe annet lands organisering av redningstjeneste.

6.1.1 Organisering av den offentlige redningstjenesten

Justisdepartementet har det overordnede administrative samordningsansvar for land-, sjø- og flyredningstjenesten og gir retningslinjer. Norge har forpliktet seg gjennom FN-konvensjoner til å etablere en redningstjeneste og til å ivareta søk og redning i et nærmere avgrenset geografisk område. Dette er ivaretatt ved opprettelsen av to hovedredningssentraler. I tillegg er det opprettet 28 lokale redningssentraler (LRS), herunder Sysselmannen på Svalbard, for å ivareta redning innen gjeldende politidistrikt. Kjernen i redningstjenesten til lands utgjøres av de tre nødetatene politi, brann og helse. Sammen med frivillige organisasjoner og andre offentlige og private står disse for innsatsen på skadestedet.

6.1.1.1 Hovedredningssentralen

Den øverste operative samordning og ledelse av redningstjenesten tilligger Hovedredningssentralen (HRS), lokalisert på Sola og i Bodø.

HRS består av en kollektiv redningsledelse samt en daglig operativ og administrativ ledelse. Den kollektive redningsledelsen, med politimesteren i henholdsvis Salten og Rogaland som leder, består av representanter for aktuelle offentlige, private og frivillige etater.

En effektiv redningstjeneste er en forutsetning for å kunne håndtere et økende antall redningsaksjoner. I løpet av de siste årene er HRS betydelig modernisert. Begge sentralene har fått nye lokaler og er utstyrt med moderne teknisk utstyr til bruk i redningsøyemed. Ved behov kan sentralene fungere som back-up for hverandre.

Figur 6.1 Norsk redningstjenestes ansvarsområde, samt registrerte
 hendelser i 2007.

Figur 6.1 Norsk redningstjenestes ansvarsområde, samt registrerte hendelser i 2007.

Kilde: Hovedredningssentralen

Norge er part til IMOs Sjøredningskonvensjonen (International Convention on Maritime Search and Rescue, 1979 – SAR-konvensjonen) og Sjøsikkerhetskonvensjonen (International Convention for the Safety of Life at Sea, 1974 – SOLAS-konvensjonen) som begge stiller krav til opprettelsen av en sjøredningstjeneste. FNs sjøfartsorganisasjon førte i 2007 tilsyn med HRS som en aktør innenfor sjøredning. Det ble ikke avdekket vesentlige mangler innenfor norsk redningstjeneste.

6.1.1.2 Lokale redningssentraler

Lokale redningssentraler (LRS) har et sentralt ansvar i forbindelse med håndtering av ulike typer hendelser. De lokale redningssentralene består av en kollektiv redningsledelse med representanter fra aktuelle lokale institusjoner som varierer etter geografisk lokalisering. LRS er derfor organisert etter de samme prinsipper som HRS, men på lokalt nivå. Politiet er ansvarlig for ledelse og koordinering på skadestedet ved landredning gjennom sin funksjon som skadestedsleder.

Alle landets 27 politidistrikt og Sysselmannen på Svalbard har en døgnbemannet polititjeneste som basis i politiets beredskap. Det største antallet redningsaksjoner håndteres av operasjonssentralen i politidistriktet som i praksis ivaretar LRS-funksjonen. Den kollektive redningsledelsen har det overordnede ansvaret.

HRS fører tilsyn med LRS. Tilsynsarbeidet anses å være et viktig verktøy i kvalitetssikringen av funksjon og forståelse av den enkelte LRS’ rolle i redningstjenesten.

6.1.1.3 Kystradio

Kystradioen er en del av Telenor Maritim Radio og den har kontinuerlig lyttevakt på en eller flere maritime nødfrekvenser og varsler Hovedredningssentralen dersom den oppfanger nødsignaler. Norge har forpliktelser gjennom internasjonale konvensjoner til å oppfylle visse oppgaver innenfor kystradioens dekningsområde. Dette utføres i dag gjennom en landbasert infrastruktur bestående av kystradiostasjoner.

I dag gjenstår det fem bemannede kystradiostasjoner: Tjøme, Rogaland, Florø, Bodø og Vardø. Rogaland radio og Bodø radio er samlokalisert og opererer i fellesskap med HRS. Samlokaliseringen har gjort at man har oppnådd tettere dialog og samarbeid.

Telenor ble fra og med 1998 pålagt spesielle samfunnsoppgaver, som blant annet å drifte kystradioens nød- og sikkerhetstjeneste til kostpris, jf. St.meld. nr. 21 (1995 – 96). Den kommersielle tjeneste som kystradioen har drevet ved å formidle kontakt mellom land og skip er blitt mindre i forbindelse med innføring av satellittkommunikasjon og mobiltelefon. Kystradioen består i dag derfor i større grad av nød- og sikkerhetskommunikasjon. Nød- og sikkerhetstjenesten dekkes som statlig kjøp av tjenester over Justisdepartementets budsjett. Justisdepartementets tilskudd for 2008 beløper seg til om lag 80 mill. kroner inkl. mva. Regjeringen har besluttet å utrede nærmere mulighetene for at Telenor Maritim Radio overtas helt eller delvis av Staten.

Infrastrukturutvalget har identifisert nød- og redningstjeneste som kritisk samfunnsfunksjon. Kommunikasjon er en forutsetning for en effektiv redningstjeneste, og til sjøs er kystradionettverket viktig.

6.1.2 Søke- og redningsressurser

I et tynt befolket land som Norge med store land- og havområder, er det verken mulig eller hensiktsmessig å bygge opp egne, faste redningsstyrker. Man utnytter isteden de ressurser som er tilgjengelige, enten de er offentlige, frivillige eller private. Ressursene deltar etter anmodning og ledelse fra HRS eller en LRS.

En vesentlig redningsressurs er redningshelikoptrene, som Luftforsvaret ved 330 skvadronen opererer på oppdrag fra Justisdepartementet. Leveransen av tjenesten blir regulert gjennom en kontrakt mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet. Justisdepartementet dekker alle utgifter i forbindelse med redningshelikoptertjenesten, etter kostnadsanslag fra Forsvarsdepartementet.

Viktige offentlige redningsetater som inngår i den daglige innsats for å redde liv er helsevesenet og ambulansetjenesten, Statens luftambulanse, de kommunale brannvesen og politiet. De frivillige organisasjonene og Sivilforsvaret utgjør også et viktig element i redningstjenesten. I tillegg til disse, har Forsvaret en oppgave i å bidra med støtte til det sivile samfunn ved søke- og redningsaksjoner.

6.1.2.1 Anskaffelse av nye redningshelikoptre

Anskaffelsesprosessen for nye redningshelikoptre utgjør en viktig del av regjeringens satsing for en kvalitativ forbedring av redningshelikoptertjenesten og tryggheten til befolkningen. Regjeringen følger med dette opp St.meld. nr. 44 (2000 – 2001) Redningshelikoptertjenesten i fremtiden.

Norge har redningsansvar for store land- og havområder. Det bygges stadig større passasjerskip og det er en økende tendens til seilaser i utsatte farvann som Svalbard. I slike områder er det få redningsressurser. Det er også blitt etablert en seilingsled mellom Vardø og Røst, noe som medfører at skipstrafikken seiler i større avstand fra kysten. I tillegg fremgår det av Havforskningsinstituttets publikasjoner at mye tyder på at vårgytende sild vil bevege seg lenger til havs og at fisket følgelig vil måtte foregå lengre ute fra kysten. Erfaring fra høstens fiske viser at relativt små kystfartøyer har gått langt til havs for å følge fisken.

Den overordnede bakgrunnen for anskaffelsen av nye redningshelikoptre er at det allerede tidlig på 1990-tallet ble erkjent at dagens Sea King-helikoptre er i ferd med å bli utdaterte og dyre i vedlikehold. De eksisterende redningshelikoptrene ble anskaffet tidlig på 1970-tallet.

Innst. S. nr. 156 (2001 – 2002), jf. St.meld. nr. 44 (2000 – 2001), peker på redningshelikoptrenes rekkevidde og evne til å ta med et stort antall nødstedte som et av de viktigste krav som måler redningsfaglig kapasitet. I tillegg må også andre relevante, redningsfaglige kapasiteter som for eksempel flyve- og manøvreringsdyktighet og utrustning vurderes nøye. Store brukersammenslutninger som LO, Fiskarlaget, Sjømannsforbundet og Fiskebåtrederne forventer alle at det vektlegges god ytelse og rekkevidde i valg av redningshelikopter. Utover dette har samfunnet en generell forventning om at redningshelikoptertjenesten har forutsigbar beredskap med pålitelig, profesjonell og god kapasitet.

Anskaffelsesprosessen skal gjennomføres gjennom en åpen prosess og har som mål å lede til helikoptre som har stor rekkevidde, allværsegenskaper, og som er utstyrt med moderne søke- og redningsutstyr, samt ambulanseutstyr. Spesielt i forhold til store ulykker vil helikoptrene gjennom disse egenskapene være rustet til å kunne redde mange mennesker på kort tid, ved lange avstander og under krevende forhold, enten det er over land eller sjø.

I Memorandum of Understanding (MoU) av 26. april 2007 om sikkerhets-, forsvars- og beredskapssamarbeid mellom Norge og Island er det spesielt nevnt muligheter for utvikling av samarbeid ved anskaffelse av nye redningshelikopter. Det er viktig at havområdene mellom Norge og Island blir dekket av tilstrekkelig kapasitet som trygger aktivitetene i dette ressursrike området samt at de norske interessene i Nordområdene blir ivaretatt. Kjøp av samme helikoptermateriell gir en mulighet for forbedret samtrening og erfaringsutveksling, samt at det kan lede til en felles ressursutnyttelse. Norge har derfor inngått en samarbeidsavtale med Island for å finne ut om det vil være gunstig å gjøre en felles anskaffelse.

For 2008 har regjeringen besluttet å styrke redningshelikoptertjenesten med 160 mill. kroner, jf. St.prp. nr. 1 (2007 – 2008).

6.1.2.2 Tilstedevakt ved redningshelikopterbasene

Ved søk og redning er tid en avgjørende faktor for å kunne redde liv. En utfordring er å redusere tiden fra redningshelikoptrene alarmeres til de er på ulykkesstedet. Ett av tiltakene er å innføre døgnkontinuerlig tilstedevakt slik at mannskapene og lege bor på selve basen mens de har vakt. Erfaringene fra den første basen med tilstedevakt, Sola, indikerer fra medisinsk hold positive og livreddende resultater. Regjeringen foreslår for 2008 å øke bevilgningen til redningshelikopterberedskapen for blant annet å etablere døgnkontinuerlig tilstedevakt med lege ved redningshelikopterbasene på Ørland og Rygge. Det er i tillegg besluttet å opprette en base i Florø. Tilstedevakt ble også innført på Banak høsten 2006 og i Bodø høsten 2007.

6.1.2.3 De frivillige organisasjonene

Et meget viktig element i norsk redningstjeneste er de frivillige redningsorganisasjonene, som hele året kan stille lokalkjente og trenede mannskaper til rådighet ved redningsoppdrag og leteaksjoner etter savnede. Den frivillige innsatsen består av en rekke større og mindre organisasjoner med en aktiv medlemsmasse på om lag 20 000 personer. Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum (FORF) er samordningsorganet for de frivillige.

Det er særlig ved leteaksjoner i skog og fjellterreng og ved førstehjelpsinnsats at de frivillige kan stille store lokalkjente og trenede styrker til rådighet. I tillegg til personellressurser bidrar de frivillige med en rekke andre ressurser som redningsskøyter og mindre fartøyer, småfly, terrenggående transportmidler og redningshunder.

I St.meld. nr. 39 (2006 – 2007) Frivillighet for alle, jf. Innst. S. nr. 104 (2007 – 2008), legger regjeringen frem tiltak for å sikre en helhetlig frivillighetspolitikk. Redningstjenesten er helt avhengig av de frivillige organisasjonene og at disse har et tilstrekkelig antall kompetente medlemmer. Det må dermed arbeides aktivt med å rekruttere nye medlemmer. Det er helt avgjørende at det gis utfordrende oppgaver som appellerer til befolkningens, og særlig unge menneskers, samfunnsengasjement. Ved å involvere de frivillige i fleste mulig aksjoner og andre aktiviteter bidrar man til å styrke motivasjonen blant medlemmene, styrke rekrutteringen og øke kompetansen.

De frivillige aktørene innen redningstjenesten har i samarbeid med flere offentlige aktører sett på hvilke hovedutfordringer de står overfor for å kunne beholde og videreutvikle den frivillige beredskapen og innsatsen. Prosjektet «What if» har sett nærmere på de frivillige i redningstjenesten de neste 20 årene og har utarbeidet en rapport med en rekke anbefalinger og forslag til tiltak. Rapporten har nylig blitt overlevert justisministeren.

Boks 6.2 Noen eksempler på viktige frivillige innsatsenheter

  • Norske Alpine redningsgrupper: 8 grupper med over 200 kvalifiserte klatrere over hele landet

  • Norsk Grotteforbund: 200 medlemmer kan hente ut skadede fra grottesystemene

  • Norsk Aero Klubb Flytjeneste: 17 lokale flyklubber som kan settes inn i søksaksjoner

  • Norges Røde Kors Hjelpekorps: 7000 mannskaper fordelt på 321 hjelpekorps som utfører leteaksjoner, førstehjelp, strandredning, redning i bratt og glatt lende mv.

  • Norsk Folkehjelp Sanitet: 2500 mannskaper, 80 sanitetsgrupper fordelt på 6 regioner. Utfører stort sett samme typer tjenester som hjelpekorpsene

  • Norske Redningshunder: 1440 medlemmer, 149 ettersøkingsekvipasjer, 85 lavineekvipasjer og 19 ruinekvipasjer som utfører forskjellige type søk over hele landet

  • Norsk Radio Relæ Liga: sambandstjeneste, om lag 2500 medlemmer fordelt på 75 lokale grupper som kan yte sambandstjeneste for politiet og andre deltakende enheter ved redningsaksjoner

  • Rovernes beredskapsstyrke: består av erfarne speidere med bred friluftserfaring som ønsker å benytte denne i redningstjenesten

  • Redningsselskapets sjøredningskorps: 14 sjøredningskorps som bemanner til sammen 17 skøyter. I underkant av 700 medlemmer

For staten er den frivillige innsatsen svært viktig og det er et sentralt ønske om å opprettholde den dugnadsånd som råder blant de frivillige, motivere for videre rekruttering samt beholde organisasjonenes høye kompetanse og beredskap. Regjeringen har blant annet synliggjort dette ved at tilskuddet til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten, over Justisdepartementets budsjett, ble doblet fra 6,1 mill. til 12,2 mill. kroner i 2008. Tilskuddene blir tildelt mest mulig objektivt og ut fra kriterier som favner bredere enn antall medlemmer og kurstimer. En del redningsaksjoner krever en spesialkompetanse som kun besittes av mindre spesialenheter. Det er viktig at også de små organisasjonene med stor spisskompetanse ivaretas i redningstjenesten.

Figur 6.2 Frivillig innsats (Barents Rescue)

Figur 6.2 Frivillig innsats (Barents Rescue)

Kilde: Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum

Justisdepartementet har videre tegnet en yrkesskadeforsikring for de frivillige som gjelder ved blant annet organisert trening, øvelser og aksjoner. En forsikringsordning bidrar til å gi frivillige økt trygghet, og til å beholde og rekruttere nye frivillige mannskaper i redningstjenesten.

Frivillige som deltar i en redningsaksjon får refundert faktiske utgifter. Satsene for refusjon av utgifter for deltakelse i redningsaksjoner ble økt med gjennomsnittelig 35 prosent høsten 2007. I Soria Moria-erklæringen sier regjeringen at det skal legges til rette for at frivillige organisasjoner og samvirkeorganisasjoner skal være sentrale bidragsytere og supplement til offentlige tjenester. Ved å styrke tilskuddet til de frivillige, øke refusjonssatsene og tegne en yrkesskadeforsikring har det offentlige gitt et klart signal om verdien av dette arbeidet.

Det er et ønske fra de frivillige at det opprettes et nasjonalt redningsfaglig råd. Justisdepartementet har i dag et brukerforum for redningshelikoptertjenesten der en rekke sentrale aktører deltar. Departementet vil i dialog med de frivillige organisasjonene sørge for at forumet videreutvikles slik de frivillige har foreslått i «what if»-rapporten som er utarbeidet på oppdrag av Justisdepartementet.

6.1.2.4 Redningsselskapet

Gjennom FNs Sjøredningskonvensjon og Sjøsikkerhetskonvensjon er det krav om at Norge oppretter en sjøredningstjeneste. Alle fartøy har plikt til å bistå i en redningsaksjon til sjøs, og redningssentralene er i stor grad avhengig av bistand fra fartøy i nærheten av en nødstedt. Den offentlige redningstjenesten har ingen egne dedikerte maritime ressurser til å ivareta redning til sjøs. Redningsselskapets tilstedeværelse langs kysten er således av avgjørende betydning. Redningsselskapet opererer i dag 27 redningsskøyter med fast mannskap og mottar årlig midler fra Fiskeri- og kystdepartementet og i 2007 var beløpet om lag 40 mill. kroner.

6.2 Nødetatene

6.2.1 Politiet

Politiet er en meget viktig og sentral aktør i en rekke ulike situasjoner i det sivile samfunnets beredskap, og en viktig samarbeidspartner i arbeidet med samfunnssikkerhet. I følge politiloven § 27 tilligger det politiet å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, hvis annen myndighet ikke er pålagt ansvaret. I ulykkes- og katastrofesituasjoner tilligger det politiet å iverksette de tiltak som er nødvendig for å avverge fare og begrense skade. Inntil ansvaret blir overtatt av annen myndighet, skal politiet organisere og koordinere hjelpeinnsatsen.

Politiet er avhengig av et samband som tilfredsstiller operative og sikkerhetsmessige krav. Politihøgskolen er tillagt et faglig og pedagogisk ansvar for opplæring av politietaten i nytt digitalt nødnett. Opplæringen representerer et betydelig kompetanseløft for politiets tjenestepersoner som tar i bruk det nye sambandet. Se nærmere om etablering av nytt nødnett i kapittel 6.4.1.

Det er viktig at mannskapssituasjonen i politiet blir forbedret. Som et ledd i denne styrkingen er opptaket på Politihøyskolen blitt økt. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er i de senere år vesentlig styrket både ressurs- og kompetansemessig. I lys av gjeldende trusselbilde, er det nødvendig å fortløpende vurdere en ytterligere styrking av tjenesten.

Boks 6.3 Politiets nasjonale beredskapsressurser

Beredskapstroppen i Oslo er politiets spesielle innsatsavdeling og er trenet for å takle alvorlige og kompliserte gissel- og terrorsituasjoner. Enheten består av om lag 70 tjenestemenn som er spesielt trenet og har materiell og utstyr til å takle situasjoner med høy risiko. Beredskapstroppens ansvarsområde inkluderer også bistand i forbindelse med terrorsituasjoner på norsk kontinentalsokkel.

Bombegruppen ved Oslo politidistrikt har et landsdekkende ansvar for å bistå politidistriktene med håndtering av situasjoner hvor det gjøres funn av mistenkelige gjenstander eller det er mistanke om sprenglegemer.

Helikoptertjenestenhar døgnkontinuerlig beredskap i dag med base på Gardermoen. Tjenesten er en viktig ressurs i ulike typer av aksjoner og benyttes blant annet som oversikts- og kommandoplattform ved større ulykker og væpnede aksjoner.

Krise- og gisselforhandlere representerer politiets spisskompetanse ved for handlinger i terror-, gissel- og kidnappingssituasjoner, eller andre kritiske situasjoner hvor forhandling kan være aktuelt.

Politireservener opprettet med et formål å styrke politiet i en beredskapssituasjon. Reserven består av mannskaper som har utført militær førstegangstjeneste og som i stedet for å delta i repetisjonsøvelser er avgitt til å gjøre tjeneste i politiet. Mannskapene gjennomgår vedlikeholdstrening og er oppsatt med nødvendig utstyr for væpnet tjeneste.

Politiets rolle og ansvar som nød- og beredskapsorganisasjon og etatens egne beredskapsressurser er nærmere omtalt i St.meld. nr 42 (2004 – 2005) Politiets rolle og oppgaver, jf. Innst. S. nr. 145 (2005 – 2006). En av politiets hovedoppgaver er å ivareta publikums trygghet og beskytte sentrale samfunnsfunksjoner og sentral infrastruktur mot uønskede hendelser. Befolkningen skal være trygge på at nødvendige tiltak blir iverksatt. En viktig del av dette ansvaret omfatter også forebygging av uønskede hendelser og innsats for å verne om liv og helse og gjenopprette samfunnsorden. God lokalkunnskap, planverk og samkjørt øvelsesmønster med andre aktører innen redning og krisehåndtering bidrar til at politiet i samarbeid med andre aktører er godt forberedt på å håndtere et bredt spekter av hendelser som kan kreve en større organisert innsats. En slik tilnærming forutsetter et godt samspill mellom politiet, nødetater, frivillige organisasjoner, Forsvaret, kommuner, fylkesmenn og andre beredskapsetater.

Politiet tar sikte på å øve realistisk med utgangspunkt i gjeldende trusselbilde. Dette betyr at politiet i dag primært tar utgangspunkt i å øve på scenarier relatert til redningstjeneste, naturkatastrofer og terror. Politidirektoratet har fra 2007 tatt initiativ til å arrangere en større øvelse i politiet hvert år (øvelse TYR). Siktemålet med disse øvelsene er blant annet å øve samhandling med andre nød- og beredskapsetater og styrke politidistriktenes evne og kapasitet til krisehåndtering.

6.2.1.1 Politiets beredskapsplanverk

Politiets oppgaveløsning er ofte tuftet på samvirke med andre aktører. Der andre aktører er tillagt oppgaver som berører politiets virkefelt, skal politiet samarbeide med disse så langt regler gitt i eller i medhold av lov ikke er til hinder for dette.

Politidirektoratet tok i 2006 initiativ til å samordne og forenkle politiets ulike beredskapsplanverk. Formålet med arbeidet har vært å presentere politiets beredskapsoppgaver på en anskuelig og effektiv måte, og å gi politietaten et oppdatert verktøy for planlegging og håndtering av krevende hendelser. I tillegg har det vært en intensjon å lage et dokument som både er en veileder, en normgiver, et oppslagsverk og en lærebok for politiet innen fagområdet beredskap, redningstjeneste og krisehåndtering (Politiets beredskapssystem).

Formålet med politidistriktenes og særorganenes planlegging er å etablere et system med forberedte tiltak som kan iverksettes raskt, koordinert og om nødvendig diskret for å møte en terrortrussel eller andre alvorlige situasjoner. Tiltakene skal være fleksible, slik at reaksjonen kan avpasses etter situasjonen. Så langt det passer, kan tiltakene også benyttes ved andre typer alvorlig kriminalitet, for eksempel gisselsituasjoner, større ran og kidnapping.

6.2.1.2 Utdanning og kompetanse i politiet

Politihøgskolen er den sentrale utdanningsinstitusjonen for politi- og lensmannsetaten i Norge, og skal være en profesjonsrettet utdanningsinstitusjon på høyt nivå som utvikler og formidler de kunnskaper, ferdigheter og holdninger politiet må inneha for å kunne sikre trygghet, lovlydighet og orden samt forebygge og bekjempe kriminalitet.

Politihøgskolens vil også videreutvikle og drifte Justissektorens kurs- og øvingssenter i Stavern som et profesjonelt og attraktivt øvingssenter med spesiell tilrettelegging for politioperativ virksomhet.

Politihøgskolen er tillagt et faglig og pedagogisk ansvar for opplæring av politietaten i nytt digitalt samband. Opplæringen representerer et betydelig kompetanseløft for politiets tjenestepersoner som tar i bruk det nye sambandet. Felles opplæringstiltak og øvelsesmønster med øvrige nødetater er et viktig element i opplæringen.

I tillegg er det innført flere nye utdanningstilbud for politidistriktets leder ved aksjoner og operasjoner som krever koordinert ledelse, for beredskapsplanleggere i politiet og operasjonsledere og operatører ved politiets operasjonssentral samt strategisk kriseledelse og stabsarbeid.

6.2.1.3 Politireserven

I St.prp. nr. 1 (2007 – 2008) fremgår det at Justisdepartementet vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering av behovet for en politireserve i fremtiden.

Justisdepartementet har foretatt en gjennomgang av hvilke situasjoner politireserven bør brukes i, og størrelsen og organiseringen på politireserven.

Selv om politireserven hittil bare har vært brukt i begrenset utstrekning ønsker Justisdepartementet å opprettholde en politireserve som kan forsterke det vanlige politiet ved sjeldne eller omfattende hendelser der politimyndighet er avgjørende for håndteringen. Det kan være ved meget store ulykker, menneskeskapte eller naturskapte, og ved terrorangrep. Det vektlegges at det i helt spesielle situasjoner for løsning av politioppgaver er en fordel om politiets forsterkninger hentes fra et sivilt styrkeoppsett med politimyndighet, utdannet og trenet på politifaglig grunnlag. Politireserven vil i visse situasjoner være påkrevd for å understøtte og dels avløse ordinære politimannskaper. Funksjonene kan være for eksempel objektvakthold, forsterket grensevakthold, evakuering og ordens- og trafikktjeneste.

På bakgrunn av at politireserven er forankret i tjenestepliktloven og således henger sammen med den militære verneplikt, anbefales ikke at politireserven brukes for å kompensere for mangelfulle politiressurser ved utøvelse av politiets daglige tjeneste. Det skal være en ekstraordinær situasjon som begrunner en tjenesteplikt, det vil si å ta folk vekk fra sitt daglige arbeid.

Departementet vil opprettholde politireserven på dagens nivå som er mellom 800 – 900 operative mannskaper og innenfor dagens kostnadsramme på om lag 3,5 mill. kroner. For å skape en større fleksibilitet skal det rulleføres en større styrke (1000 ekstra) som raskt kan utdannes og utstyres dersom trusselsituasjonen endres.

Politireserven skal fortsatt organiseres under Utrykningspolitiet som også er en forsterkningsressurs for politiet. Styrken rekrutteres fra det sentrale østlandsområdet og utstyres som det ordinære politi for tilsvarende oppgaver.

Regjeringen vil vurdere nærmere om det er behov for å organisere politireservister i tilknytning til andre større byer.

6.2.2 Brannvesenet

Grunnlaget for den kommunale brannberedskap er regulert gjennom lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) av 14. juni 2002 nr. 20. Loven har som formål å verne liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann, eksplosjon, ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre akutte ulykker, og gir kommunene et pålegg om å ivareta forebyggende og beredskapsmessige oppgaver på en effektiv og sikker måte. Enhver kommune skal ha beredskap for brann og ulykker som sikrer innsats i hele kommunen. Brannvesenet skal disponere egnet og tilstrekkelig utstyr ved de branner og ulykker som kan forventes. Brannvesenet yter for eksempel innsats ved branner, kjemikalieulykker, trafikkulykker, flomsituasjoner og andre naturhendelser, konsekvenser etter terror mv. Brannvesenet er også en viktig del av beredskapen mot akutt forurensing.

Brannvesenet har i henhold til brann- og eksplosjonsvernloven er rekke oppgaver utover de rent brannfaglige. Lovens § 11 pålegger blant annet også brannvesenet å være innsatsstyrke ved andre akutte ulykker avdekket i kommunens risiko- og sårbarhetsanalyse. Brann- og eksplosjonsvernlovens forskrifter vil bli gjennomgått for å sikre at krav til dimensjonering gjenspeiler brannvesenets lovpålagte beredskapsoppgaver.

Regjeringen vil legge frem en egen melding om brannsikkerhet. Stortingsmelding om brannsikkerhet har til ambisjon å ytterligere styrke brannsikkerheten i landet vårt. Meldingen vil omhandle blant annet forebyggende brannvern, store branner, beredskap innen brann og redning og utdanning og kompetanse i brannvesenet.

Boks 6.4 Oversikt over aktuelle ressurser og utrykninger

Opprettelse og drift av brannvesen er den enkelte kommunes ansvar. Per 1. januar 2008 var det i landets 430 kommuner organisert 340 brannvesen. 136 kommuner samarbeidet med annen kommune om brannvesen. Til sammen er det om lag 12 000 ansatte i brannvesenet, fordelt på om lag 8500 deltidsansatte og 3500 heltidsansatte. Det er registrert 4731 røykdykkere og 1700 kjemikaliedykkere. Totalt benyttes 500 årsverk til forebyggende arbeid.

Brannvesenet rykket ut i overkant av 102 000 ganger i 2006. Antall feilalarmer/uønskede alarmer var i størrelsesorden 31 700. Antall branner i bygning utgjorde om lag 2700 og om lag 11 000 var andre branner. 5600 utrykninger var til andre hendelser som brannhindrende tiltak, trafikkulykker, vannskader, akutt forurensning, ambulanseoppdrag med mer.

I 2006 ble det registrert 1563 boligbranner, fordelt på 999 eneboliger, 141 rekkehus og 423 blokk/leilighet.

6.2.2.1 Deltidsbrannvesen

I spredt bebyggelse og i tettsteder med inntil 3000 innbyggere kan beredskapen organiseres av deltidspersonell uten fast vaktordning. Innsats i en aksjon er like krevende enten det er et heltids- eller et deltidsbrannvesen, og det er derfor viktig at også landets deltidspersonell har den nødvendige kompetanse. Etter endring av forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen, er forskriftskravet om kompetanse for deltidspersonell i brannvesenet iverksatt fra 1. januar 2007. Fastsettelse av kompetansekravet er et viktig tiltak for å sikre en kompetent beredskap i alle kommuner. Økt kompetanse hos deltidspersonellet vil også redusere risikoen for skade på mannskaper under innsats.

6.2.2.2 Håndtering av ressurskrevende hendelser

Brannvesenets beredskap mot branner og ulykker er generelt sett god, men en del små kommuner som ikke har hele stillinger i brannvesenets ledelse har vanskelig for å følge opp kravene i lovverket. Håndtering av ressurskrevende hendelser «utenfor allfarvei» er en særskilt utfordring. Som et eksempel kan nevnes en eventuell togulykke på høyfjellet langs Bergensbanen. Dette er en stor utfordring og nærmest en umulig oppgave for kommuner med deltidsbrannvesen og begrensede personell- og materiellressurser. Oslo brann- og redningsetat og Bergen brannvesen vil sammen med 330 skvadronens redningshelikopter høsten 2008 øve på en slik hendelse langs Bergensbanen. Det vil under øvelsen bli satt stab både i Bergen og Oslo, og det vil bli fløyet inn mannskaper til skadestedet fra begge sider. Øvelsen vil gi erfaringer til videre arbeid med planer for denne type hendelser.

Figur 6.3 Bergensbanen sporet av på høyfjellet vinteren
 2007 med om lag 130 passasjerer

Figur 6.3 Bergensbanen sporet av på høyfjellet vinteren 2007 med om lag 130 passasjerer

Kilde: Bergens Tidende

Kommunene er pålagt å samarbeide om å løse sine forebyggende og beredskapsmessige oppgaver. Hensikten er å utnytte de samlede ressurser i en region best mulig. En kommune er pliktig til å hjelpe enn annen kommune ved hendelser når anmodning om bistand fremsettes. 136 av landets kommuner inngår i interkommunale brannvesen. Kommunegrensene er i mange tilfeller til hinder for effektiv utnyttelse av brannvesenressursene i en region. For å kunne håndtere store og komplekse hendelser må brannvesenets ressurser brukes mer effektivt på tvers av kommunegrenser. En utvikling i retning av interkommunale brannvesen vil kunne styrke både det forebyggende brannvernarbeidet og evnen til å håndtere store og komplekse hendelser. Slike brannvesen vil ha større personell- og materiellressurser under samme ledelse og vil også kunne ha en bredere kompetanse i sin stab enn den enkelte kommune har mulighet til. For å styrke brannvernet for landets innbyggere vurderes det nå om det er ønskelig med en utvikling i retning av flere interkommunale brannvesen.

Boks 6.5 Helsetjenesten

Kommunene

Kommunene skal yte primærhelsetjenester og sosialtjenester til dem som oppholder seg i kommunen, Ansvaret gjelder også i en krisesituasjon. For å sikre at kommunene er i stand til dette, har de i henhold til lov om helsemessig og sosial beredskap og smittevernloven plikt til å utarbeide beredskapsplaner.

Beredskapsplanleggingen på helse-, omsorgs- og sosialområdene skal være samordnet med kommunenes øvrige beredskapsplaner og med planleggingen i helseforetakene, blant annet i forhold til behovet for å øke evnen til å motta pasienter i en situasjon hvor sykehus må frigjøre kapasitet til å behandle nye pasienter. Planleggingen skal også ta høyde for beredskapsoppgavene knyttet til miljørettet helsevern.

De regionale helseforetakene (RHF)

RHF er ansvarlige for å sørge for at spesialisthelsetjenester tilbys til befolkningen innenfor sitt område. Tjenestene ytes gjennom helseforetakene og avtaler med private aktører. For å kunne tilby helsetjenester også under krisesituasjoner i fred og i krig, har RHF og sykehus etter lov om helsemessig og sosial beredskap plikt til å utarbeide beredskapsplaner for de helsetjenestene de er ansvarlige for.

Helseforetakene (HF)

HF er ansvarlige for operativ krisehåndtering innenfor sitt område. Dette innebefatter, i tillegg til beredskapshåndtering innad i sykehusene, operasjonelt ansvar for ambulanser og luftambulanse. Koordinering og rekvirering av disse ressursene gjøres av AMK-sentralene tillagt foretakene. Hvis ressursene ved helseforetaket ikke er tilstrekkelige, kan flere ressurser rekvireres fra egen region og andre regioner.

Akutt Medisinsk Kommunikasjonssentral (AMK-sentral)

Via nødtelefon 113 tar AMK-sentralen imot hastemeldinger ved akutt sykdom og skade, vurderer henvendelsen, gir medisinsk rådgivning, koordinerer ambulanse- og luftambulansetjeneste samt formidler legevakt.

Ambulansetjenesten

En ambulanse er et kjøretøy beregnet på å forflytte syke eller skadde personer med behov for båretransport til sykehus, sykehjem, legekontor, til poliklinikk, legespesialist eller til hjemmet og kan være for eksempel båt, bil, fly eller helikopter.

Ambulansene bemannes av ambulansepersonell og har i noen tilfeller også med seg annet helsepersonell som leger, sykepleiere eller andre spesialister.

Ambulansebiler og -båter knyttet til norske sykehus kjørte over 2,9 millioner mil i 2006, en økning fra 2005 på 2,5 prosent. Tallet på oppdrag økte fra om lag 497 000 i 2005 til nesten 530 000 i 2006.

6.2.2.3 Ressursbedriftene for gjensidig assistanse

Ressursbedrifter for gjensidig assistanse (RFGA), er et frivillig samarbeid mellom ti store bedrifter, Hovedredningssentralen, Luftforsvarets 335 skvadron, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO), Petroleumstilsynet (Ptil) og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). RFGA – bedriftene skal støtte hverandre ved behov i tilfelle uhell og ulykker. Hovedredningssentralen er ansvarlig for varsling og koordinering. Luftforsvarets 335 skvadron skal om nødvendig frakte materiell og personell. Næringslivets sikkerhetsorganisasjon fungerer som sekretariat for samarbeidet.

6.2.2.4 Redningsinnsats til sjøs

Med utgangspunkt i brannen om bord på Scandinavian Star i 1990 ble det innført en lovpålagt bistandsplikt for alle landets brannvesen til å bistå ved branner og andre ulykkessituasjoner til sjøs. Denne landbaserte bistanden kommer i tillegg til skipets egen primære brannberedskap. I tillegg har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) avtale med brannvesenene i Oslo, Larvik, Bergen og Salten om å ivareta en utvidet beredskap for å yte innsats om bord i skip (redningsinnsats til sjøs-RITS). Mannskapene opplæres og øves særskilt for å kunne settes om bord fra helikopter for å kunne håndtere de utfordringene de vil møte ved brannsituasjoner på skip. I tillegg har enkelte brannvesen bygget opp egen kompetanse og anskaffet materiell for å kunne håndtere hendelser til sjøs, uten at de formelt har en RITS-avtale med DSB. Justisdepartementet ser på mulighetene for å utvide den formelle RITS-ordningen til å omfatte flere brannvesen med kysttilhørighet, samt en utvidelse til å omfatte andre typer hendelser enn brann ombord på passasjerskip og for andre typer fartøy.

6.2.3 Helse

Spesialisthelsetjenesten og de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus, herunder den kommunale legevakten, utgjør hovedtyngden i helsetjenestens normalberedskap. Når en ulykke eller katastrofe inntreffer, blir helsetjenesten på stedet involvert i krisehåndteringen gjennom utrykning fra nødetatene.

Dersom håndteringen av en ulykke/katastrofe krever flere ressurser enn de som er tilgjengelige lokalt, mobiliseres ressurser gjennom henvendelse til andre kommuner og helseforetak, alternativt til overordnet nivå. I praksis skjer dette gjennom AMK–sentralene, som har mandat til å rekvirere supplerende ressurser både innad i egen region og fra andre regioner.

Krisesituasjoner håndteres i henhold til nærhetsprinsippet på lavest mulige operative nivå. Krisesituasjonens art og omfang avgjør om etablering av det strategiske og operative krisehåndteringsapparatet på sentralt nivå vil være nødvendig. Informasjonshåndtering ivaretas av lokale instanser som uttaler seg om tiltak og observasjoner innen eget område. Om helsetjenesten, se boks 6.5.

6.3 Sivilforsvaret

Sivilforsvaret er statens forsterkningsressurs, som bistår nød- og redningsetatene ved større ulykker og hendelser. Etaten er også tillagt viktige oppgaver med å ivareta befolkningens behov i tilfelle krig. Sivilforsvaret er underlagt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og er inndelt i 20 distrikter som dekker hele landet. Sivilforsvarets styrke består til sammen av 52 000 tjenestepliktige. Den operative styrken i fredstid er fastsatt til 10 000 tjenestepliktige, hvorav ca. 3 000 inngår i 119 fredsinnsatsgrupper (FIG) fordelt på hele landet. Resterende del av den operative styrken (7 000) er fordelt på 16 renseenheter, 123 radiacmålepatruljer og 87 innsatsgrupper (IG) som også er fordelt på landsbasis.

Boks 6.6 Sivilforsvarets innsatser i 2007

Sivilforsvaret deltok i 276 ulike innsatser i 2007:

103 på leteaksjoner, 61 på flom/orkan, 37 på industri- og boligbranner, 20 på skogbrann, 17 på diverse (blant annet vakthold ved offisielle arrangementer), 16 på ulykker, 16 på materiellbistand og 6 på oljevern.

Større hendelser i 2007:

  • Januar 2007: skipsulykken på Fedje – akutt forurensing.

  • Februar 2007: Snøkaos på Sørlandet.

  • Mai 2007: Omfattende skogbranner i Vennesla og Kvinesdal.

  • Juli 2007: Flom i Buskerud.

  • August 2007: Flom i Nordre- og Søndre Land i Oppland.

Erfaringer har vist at det bør finnes en statlig forsterkningsressurs som kan bistå ved redningsaksjoner og annen katastrofeinnsats. Det er ikke samfunnsøkonomisk fornuftig at det bygges opp ressurser i hver enkelt etat for å ivareta alle oppgaver ved store og komplekse hendelser som oppstår sjelden. Regjeringen ønsker å sikre Sivilforsvarets evne til å være en statlig forsterkningsressurs ved større og komplekse hendelser.

Stortinget har i Innst. S. nr. 9, jf. St.meld. nr. 17 (2001 – 2002) Samfunnssikkerhet, besluttet at Sivilforsvaret skal være statens forsterkningsressurs ved et bredt spekter av hendelser. Som følge av de føringene som er lagt fra Stortinget er Sivilforsvarets hovedoppgave i dag å forsterke innsatsen til en rekke etater med primæransvar innen redning og beredskap ved større ulykker og andre uønskede hendelser.

Grunnlaget for opprettelsen av Sivilforsvaret i sin tid var å beskytte sivilbefolkningen i forbindelse med krigshandlinger. Dette er en oppgave som fortsatt begrunner Sivilforsvaret og som skal ivaretas, selv om størstedelen av ressursene nå konsentreres om fredstidsoppgaver knyttet til redningsoppgaver og annen katastrofeinnsats. Sivilforsvaret er forankret i 4. Genevekonvensjon, artikkel 63 med tilleggsprotokoll av 1977 om beskyttelse av befolkningen i krig, og er den eneste organisasjonen med et formelt mandat for å ivareta denne rollen.

Det er grunn til å tro at konsekvenser av klimaendringer vil medføre nye og komplekse håndteringsutfordringer i fremtiden, knyttet til ekstremvær, skred og flom. De senere år har vist at tørke og vind har ført til hyppige store skogbranner både nasjonalt og internasjonalt.

Med basis i de styrende prinsipper for norsk beredskapsarbeid legges det til grunn at ulykker og kriser skal håndteres på lavest mulig nivå av de etatene som ut fra hendelsens art er pålagt ansvaret i det daglige. Den enkelte myndighet har ansvar for å finansiere og vedlikeholde materiell og utstyr for å opprettholde driften innen eget ansvarsområde, også ved kriser og krig. Omfanget av en hendelse kan imidlertid medføre at det er behov for å aktivisere ressurser utover det som finnes hos de etatene som har primæransvaret.

Sivilforsvaret har fra begynnelsen på 1990-tallet hatt sterk vekt på samfunnssikkerhetsoppgaver i fredstid. I perioden 1992 – 2006 har etaten deltatt i om lag 3400 innsatser over hele landet. Innsatsene har de siste årene stabilisert seg i antall på omkring 300 innsatser i året.

Sivilforsvaret skal dimensjonere sine forsterkningsressurser for å kunne delta i håndteringen av større, langvarige og komplekse hendelser som følge av alvorlige ulykker, naturskapte hendelser og terror. Sivilforsvarets deltakelse i leteaksjoner, lensing av kjellere eller bistand ved mindre branner kan i mange situasjoner være påkrevd, og slik innsats er et viktig bidrag for å vedlikeholde avdelingenes beredskap og varslingsrutiner.

6.3.1 Modernisering, tilpassing og omstilling av Sivilforsvaret

Erfaringer fra hendelser de siste årene viser at det er behov for å modernisere og tilpasse Sivilforsvaret til dagens og fremtidens utfordringer for å sikre at etaten skal kunne være en relevant forsterkningsressurs ved større og komplekse hendelser. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har på denne bakgrunn utarbeidet en sivilforsvarstudie som tydeliggjør Sivilforsvarets samfunnsoppdrag og anbefaler nødvendige tiltak.

Nøkkelfaktorer for at Sivilforsvaret skal kunne delta i håndteringen av større, langvarige og komplekse hendelser vil være evne til innsats med særlig vekt på volum, utholdenhet og at den er landsdekkende.

For å tilpasse kapasiteten til behovet, sørge for et robust Sivilforsvar og skape økt økonomisk handlefrihet, vil Justisdepartementet foreslå en tilpasning og omstilling innen egen organisasjon. Det er også kartlagt et investeringsbehov i Sivilforsvaret for å skifte ut gammelt utstyr og anskaffe materiell tilpasset dagens og fremtidens beredskapsutfordringer.

Sivilforsvaret har en bygg- og anleggsmasse som består av skoler, leire og fjellanlegg. DSB har vurdert kost/nytte av eiendomsporteføljen. Justisdepartementet anbefaler at om lag 80 eiendommer avhendes, noe som utgjør om lag halvparten av Sivilforsvarets eiendomsportefølje. Sivilforsvaret har fem sivilforsvarsleire. Disse ligger i Vest-Agder, Buskerud, Møre og Romsdal, Nordland og Østfold. Leirene hadde sin bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig og utgjorde Sivilforsvarets strategiske reserve. DSB har utredet behovet for sivilforsvarsleirene og Justisdepartementet anbefaler på bakgrunn av beredskapsmessige og økonomiske hensyn at leirene nedlegges og avhendes.

Grunnleggende enkeltmannskompetanse og lederkompetanse gis ved Sivilforsvarets tre beredskaps- og kompetansesentre på Sandnes, Trondheim og Starum (Østre Toten). Alle de tre sentrene har betydelig overkapasitet, bortsett fra instruktører. Justisdepartementet mener at Sivilforsvaret fortrinnsvis skal drive med opplæring innen egen kjernevirksomhet, dette også under henvisning til Sivilforsvarets økonomiske rammer både i dag og i fremtiden. For å tilpasse kapasiteten til behovet samt for å styrke den faglige utviklingen og skape økt økonomisk handlefrihet, vil Justisdepartementet foreslå en omlegging av skolevirksomheten fra tre kompetansesentre til ett. Justisdepartementet anbefaler at kompetansesentra i Trondheim og Sandnes nedlegges.

Justisdepartementet vektlegger at innsparingene ved omstillingene vil være viktig i det videre arbeidet med å modernisere Sivilforsvaret for å sikre Sivilforsvaret muligheter til vedlikehold og reinvesteringer i den operative virksomheten i fremtiden.

Justisdepartementet anbefaler videre å redusere den operative styrken fra 10 000 til 8000 tjenestepliktige. Det legges opp til at den operative styrken fordeles på en førsteinnsatsstyrke på 4000 mannskap fordelt på 150 enheter, det vil si en økning på 15 innsatsenheter enheter som vil styrke førsteinnsatsen og ivareta behovet for lokal tilstedeværelse. De øvrige 4000 tjenestepliktige i den operative styrken vil bli benyttet for å forsterke eller avløse førsteinnsatsgruppene ved behov.

Det er en forutsetning at hele den operative styrken på 8000 øves og opplæres med henblikk på forsvarlig innsats ved større og komplekse hendelser. I tillegg beholdes en krigsreserve med 8000 tjenestepliktige som ytterligere kan forsterke den operative styrken. Dette innebærer at krigsreserven reduseres vesentlig, fra om lag 35 000 til om lag 8000. Sistnevnte styrke forutsettes ikke utdannet eller øvet. Sivilforsvarets samlede styrke vil etter dette utgjøre om lag 16 000 mannskap mot om lag 52 000 i dag.

Det er kartlagt et behov for anskaffelse av mobile kapasiteter med utstyr og kompetanse for å kunne håndtere store og komplekse hendelser. Utstyr som elektriske lensepumper, spesialberegnet på urent vann sammen med strømaggregater for anvendelse utenfor strømnettet vil inngå i dette. I dag brukes det brannpumper som har for liten kapasitet og som ikke kan brukes i tunneler. Slikt utstyr skal ikke være lokalisert alle steder, men være mulig å bringe fram til skadesteder over hele landet. Det er også behov for å skifte ut den nå 30 år gamle uniformsmodellen, for å ivareta de utfordringene norske værforhold gir og tilfredsstille dagens HMS krav. Det anbefales også styrking av evnen til å forflytte personell- og materiellressurser både langs vei og i ulendt terreng, herunder biler, terrenggående kjøretøy, lettbåter og lignende.

Stortinget har i Innst. S. nr. 43 (2007 – 2008) sluttet seg til at DSB kan overta Forsvarets sanitetsmagasin på Starum, noe som gjør det mulig å opprette en sentral logistikkfunksjon med henblikk på sentral lagring av materiell for volum og utholdenhet samt en moderne og hensiktsmessig sentralisert logistikkstyringsfunksjon som skal sikre at materiellet kan nyttes lokalt ved behov.

Sivilforsvaret har 16 mobile renseenheter og det stilles meget strenge krav til materiellet. Materiellet skal brukes i situasjoner med høy risikoeksponering og krever nøye vedlikehold og oppdatering. De mobile renseenhetene ble anskaffet i samarbeid med helsemyndighetene i 2001. Tjenesten og materiellet vil bli evaluert i 2008 i samarbeid med helsevesenet og øvrige nødetater.

6.3.2 Beskyttelse av sivilbefolkningen

6.3.2.1 Tilfluktsrom

Tilfluktsrom har etter nærmere bestemmelser blitt bygget i byer og tettsteder. Tilfluktsrom skal fortsatt være en del av den beskyttelse samfunnet skal kunne gi borgerne. Dekningen av tilfluktsrom er god og det bygges ikke tilfluktsrom i dag. Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret adgang til anlegg/virksomhet etter loven for å føre tilsyn med tilfluktsrommene. DSB har i 2007 igangsatt et kartleggingsarbeid med henblikk på å fremskaffe en kvalitativ beskrivelse av tilstanden på tilfluktsrommene.

Det vurderes også å foreta en ny utredning av tilfluktsrom som beskyttelseskonsept. Inntil en slik utredning er foretatt bør man videreføre dagens lovhjemler som gir mulighet til å pålegge kommunene og private utbyggere å bygge tilfluktsrom.

6.3.2.2 Varsling av befolkningen

Varsling av sivilbefolkningen er et av de sentrale, tradisjonelle sivilforsvarstiltak. Hensikten med varsling har tradisjonelt vært å gi varsel om luftangrep og varsel om at viktig informasjon fra myndighetene blir sendt på radio.

Sivilforsvaret har etablert et landsdekkende offentlig varslingssystem bestående av utendørstyfoner med ulike typer signaler. Det finnes i dag om lag 1 250 slike varslingsanlegg i drift. Tyfonvarslingen er basert på at det finnes tilhørende prosedyrer for formidling av viktige beskjeder via kringkastning eller andre tekniske hjelpemidler.

Kringkastingsloven slår fast en plikt for kringkastere til å sende meldinger fra statsmyndigheter når det har vesentlig betydning. NRK har en beredskapsmessig viktig funksjon som formidler av myndighetenes informasjon ved nasjonale kriser og katastrofer. Infrastrukturutvalget anbefaler at FM-sendenettet kun kan slukkes når et nytt digitalt bakkenett for radio har en like god dekning som dagens sendenett.

Kultur- og kirkedepartementet understreker at den beredskapsmessige dekningen i radio ikke må svekkes som følge av en overgang til digital radio. Etter regjeringens vurdering bør det fortsatt være en statlig oppgave å etablere og drifte et landsomfattende varslingssystem, og kostnadene ved dette bør i utgangspunktet dekkes av staten. Med bakgrunn i prinsippet om at den som skaper en risiko også bør være med på å dekke kostnadene ved forebyggende og beredskapsmessige tiltak, mener regjeringen likevel at virksomheter som representerer en særskilt risiko skal kunne pålegges å etablere varslingsordninger for egen regning. Regjeringen vil i denne forbindelse vurdere å synliggjøre disse prinsippene i arbeidet med ny lov om Sivilforsvaret og sivile beskyttelsestiltak. Justisdepartementet vurderer også løpende om tyfonvarslingen bør erstattes med annen kommunikasjonsteknologi.

6.3.2.3 Avhending og destruksjon av gassmasker

De første innkjøp av gassmasker («folkegassmasken») til sivilbefolkningen ble foretatt av Sivilforsvaret i 1958 som ledd i et anskaffelsesprogram på 600 000 masker. Gassmaskene til beskyttelse mot stridsgasser var beregnet på befolkningen i byene som ikke var krigsutflyttet. Maskene har således hatt begrenset beskyttelsesevne mot kjemikalie- og gassutslipp i fredstid. Sivilforsvaret foretok sine siste innkjøp av masker i 1973 og holdbarheten ble anslått til 30 år.

I den senere tid har maskene jevnlig blitt gjort gjenstand for tilstandskontroll med bistand fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Rapporter fra FFI bekrefter at aldringsprosessen har påvirket beskyttelsesevnen i en slik grad at de ikke lenger oppfyller kravene til beskyttelse og i 2005 ble det gitt bruksforbud for de eldste typene.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen i våre nærområder tilsier at det er lite hensiktsmessig å anskaffe nye masker. Heller ikke trusselen om terroristanslag med bruk av masseødeleggelsesmidler tilsier dette, da tid og sted for slike handlinger vanskelig vil kunne fastsettes på forhånd. I 2006 besluttet Justisdepartementet at de maskene som ikke lenger tilfredsstilte kravene til beskyttelse skulle avhendes, og at det ikke skulle anskaffes nye vernemasker til erstatning for disse. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) vil i løpet av 2008 ha destruert alle de gjenværende maskene.

Som en følge av dette har Justisdepartementet bedt DSB om å utarbeide en beredskapsplan for innkjøp av vernemasker til sivilbefolkningen ved en endret sikkerhetspolitisk trusselvurdering. Direktoratet vil i samarbeid med FFI utrede hvilke typer gassmasker det vil være relevant å kjøpe i en slik situasjon. Det er ingen gassmaskeproduksjon i Norge i dag.

6.3.3 Lov om Sivilforsvaret og sivile beskyttelsestiltak

Sivilforsvaret har i løpet av de siste tiår endret seg fra å være en organisasjon med spesielle ansvarsområder for vern av sivilbefolkningen i en krigssituasjon, til også å yte betydelig bistand til samfunnet i fredstid. Lov av 17. juli 1953 nr. 9 om Sivilforsvaret gir ikke lenger korrekte eller tilstrekkelige hjemler slik Sivilforsvarets virksomhet og organisasjon er i dag. Det arbeides derfor med å oppdatere lovgrunnlaget for etaten.

Sivilforsvarsloven av 1953 er i hovedsak innrettet for beskyttelse av sivilbefolkningen i krigstid, gjennom tiltak for å motvirke skader fra luftangrep. Dagens lov har ikke tatt opp i seg ulike omorganiseringer og endringer i oppgaver tilpasset det nye risiko- og trusselbildet. Et oppdatert lovgrunnlag skal også vurdere bestemmelser i tilknytning til varsling, tilfluktsrom, krigsutflytting og evakuering.

6.4 Støttesystemer for rednings- og beredskapssituasjoner

6.4.1 Nødnett

Effektiv og livreddende innsats i alle situasjoner krever et forutsigbart og moderne kommunikasjonssystem med hensiktsmessig funksjonalitet, dekning og tilstrekkelig kapasitet. Det må være rask, avlyttingssikker og pålitelig kommunikasjon mellom alle involverte for å kunne oppnå god krisehåndtering.

Brannvesenet, helsevesenet og politiet har i dag separate radiosamband bygget på gammel analog teknologi. Etableringen av ett nytt felles digitalt radiosamband for nød- og beredskapsetatene – nødnett – skal sikre at etatenes radiosamband tilfredsstiller operative og sikkerhetsmessige krav. Et felles nett gjør det også mulig å kommunisere direkte mellom nødetatene. Utskifting av gammelt utstyr er videre nødvendig for å styrke samfunnets evne til å håndtere ulykker, naturkatastrofer, organisert kriminalitet og terrortrusler. Samtidig er avlyttingssikkert samband helt nødvendig i det kriminalforebyggende arbeid. Politiet vurderer sambandet som sitt viktigste verneutstyr.

Stortinget ga i Innst. S. nr. 104 (2006 – 2007), jf. St.prp. nr. 30 (2006 – 2007), Justisdepartementet fullmakt til inngåelse av kontrakt og igangsetting av utbygging nødnett i et første utbyggingsområde. Utbyggingen av første byggetrinn er påbegynt og omfatter politidistriktene Follo, Romerike, Oslo, Asker og Bærum, Søndre Buskerud og Østfold. Når første byggetrinn er ferdigstilt skal trinnet evalueres før regjering og Storting tar stilling til eventuell landsdekkende utbygging av nødnett.

Kjernebrukerne av det nye nødnettet er de tre nødetatene brann, politi og helse. Når eventuell beslutning om landsdekkende utbygging er fattet av Stortinget, vil langt flere virksomheter som har nød- og beredskapsansvar være potensielle brukere av nødnett. Flere brukere tilknyttet et felles, robust kommunikasjonsnett vil gi nye muligheter for informasjonsdeling og økt samhandling på tvers av geografiske og organisatoriske grenser. Justisdepartementet har vært i kontakt med de frivillige hjelpeorganisasjonene med sikte på fremtidig tilknytning og bruk av nødnettet når det er landsdekkende. Det er etablert en innledende dialog med en rekke andre aktuelle brukere som for eksempel Forsvaret, Tollvesenet, Sivilforsvaret, elforsyningen og industrivern. For kommunene vil nytt nødnett gi muligheter for å styrke kommunenes kriseberedskap og -ledelse, både teknisk og organisatorisk.

I utformingen av nødnettet legges det vekt på nødetatenes behov for et robust og avlyttingssikkert nett med god dekning og solide sikkerhetsløsninger. Noen samfunnskritiske brukergrupper vil kunne ha særskilte krav som går utover nødetatenes behov, eksempelvis i perioder med strømutfall av noe varighet. Det kan således være behov for styrking av enkelte sikkerhetsløsninger og nødstrømskapasitet utover det som er satt som krav av nødetatene, for at slike grupper skal få full nytte av nettet.

Direktoratet for nødkommunikasjon ble etablert 1. april 2007. Direktoratet har ansvaret for oppbyggingen av nødnettet og skal eie og forvalte dette på vegne av staten. Direktoratet har det overordnede ansvaret for utbyggingen og har også ansvaret for tilrettelegging og koordinering i forhold til de etatsvise innføringsprosjektene i de kommunale brannvesen, i helsetjenesten og i politiet. Når nettet er tatt i bruk vil direktoratet ha det løpende ansvaret for overvåking av nettets kvalitet, vurdering av behovet for videreutvikling, justering og tilpasning av tjenestetilbudet og avtaleverket med brukere, myndigheter og kommersielle aktører.

Utbyggingen av nytt digitalt nødnett innebærer en meget stor samfunnsmessig satsing for å nå målet om økt sikkerhet og bedre beredskap i Norge.

6.4.2 Enhetlig innsatsledelsessystem – EIS

Under ledelse av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er det under utvikling et enhetlig innsatsledelsessystem (EIS) for brannvesenet og Sivilforsvaret. Systemet vil gi felles føringer for kommando og kontroll, og vil gi betydelig bedre forutsetninger for å kunne håndtere store hendelser med omfattende ressursinnsats. EIS vil nyttes ved eksempelvis håndtering av store og ressurskrevende ulykker, store skogbranner, flomsituasjoner mv.

Systemet er det viktigste pågående tiltaket for å utvikle synergi mellom brannvesenet og Sivilforsvaret. Implementering av EIS for brannvesenet og Sivilforsvaret vil skje fra 2009 og vil gi et godt grunnlag for en bedre håndtering av store hendelser med omfattende ressursinnsats.

6.4.3 Prioritet i mobilnettet

Dersom det inntreffer en stor krise eller en katastrofe som omfatter mange mennesker, vil det være en betydelig fare for at trafikkøkningen i mobilnettene fører til store problemer med å komme frem, noe som også vil ramme myndighetenes muligheter for å kunne kommunisere effektivt via mobiltelefon i krisesituasjoner.

Regjeringen vil vurdere å innføre en ordning med prioritet i mobilnettene for viktige samfunnsaktører. Vurderingen av ordningen vil bli sett i sammenheng med utbyggingen av det nye nødnettet, se kapittel 6.4.1.

6.4.4 Ett felles nødnummer og felles nødmeldesentraler

Regjeringen tar sikte på å innføre felles nødnummer og etablere felles nødmeldesentraler for brann, helse og politi.

Nødmeldetjenesten er en del av den offentlige operative beredskapen som skal komme nødstilte til unnsetning. Tjenestens oppgaver er å motta nødanrop, vurdere situasjonen, gi profesjonell veiledning til innringeren og iverksette nødvendige tiltak, for eksempel utrykning. Nødmeldetjenesten er i dag tredelt, med separate nødnummer (110, 112, og 113) og egne nødmeldesentraler for brann, helse og politi. Til sammen er det 72 nødmeldesentraler (politi 27, brann 24, helse 21), hovedsakelig lokalisert i tilknytning til brannstasjoner, politihus og sykehus.

Publikumsundersøkelser viser at det er godt kjent at det finnes forskjellige nødnumre man kan ringe ved behov, men det er varierende kunnskap om hvilket nummer som går til hvilken nødetat. EU har innført 112 som felleseuropeisk nødnummer, og i dag kan publikum ringe inn alle typer nødmeldinger på dette nummeret i de fleste EU-landene, herunder alle våre nordiske naboland.

Den norske ordningen med etatsvise nødmeldesentraler er basert på to hovedprinsipper – fagkyndighet og samordning. Innringeren skal sikres direkte kontakt med personell som kan gi fagkyndig veiledning over telefon, samtidig som ordningen skal sikre fagkyndig vurdering av hvilke ressurser som skal utalarmeres. Videre skal den enkelte fagsentral sørge for samordning med de andre etatenes nødsentraler for å sikre god utnyttelse av etatenes samlede ressurser. Samordningsbehovet aktualiseres når publikum ringer galt nødnummer eller når det meldes om hendelser som berører flere etater som for eksempel trafikkulykker. Erfaringer har vist at samarbeidet mellom nødmeldesentralene og etatene kan forbedres. Manglende felles rutiner og manglende, sen eller ufullstendig viderevarsling mellom nødetatene kan få alvorlige konsekvenser for publikum i akutte nødsituasjoner.

Som ansvarlig for samordningen mellom nødetatene brann, politi og helse, utredet Justisdepartementet i 2004 mulige tiltak for forenkling og effektivisering av nødmeldetjenesten. Rapporten anbefalte blant annet innføring av ett felles nødnummer og felles nødmeldesentraler. I etterkant av rapporten har det vært stor diskusjon i nødetatene om dette temaet.

Regjeringen er opptatt av at nødmeldetjenesten skal være enkel, trygg og effektiv å bruke for publikum. Ett felles nødnummer anses å være mer brukervennlig for publikum enn dagens ordning, da man unngår forvirring om hvilken etat og hvilket nummer man skal ringe i kritiske nødssituasjoner. Samsvar mellom norsk nødnummer og det felleseuropeiske nødnummeret vil også være fordelaktig – både for utlendinger på besøk i Norge og for nordmenn i Europa.

Regjeringen ser det som svært viktig at en ny organisering av nødmeldetjenesten ivaretar den faglige kompetansen og de øvrige kvalitetene som ligger i dagens ordning. Samtidig må det tilrettelegges for bedret samordning av de tre etatenes ressurser. Regjeringen mener at nødanrop bør gå direkte til en nødmeldesentral som har til oppgave å iverksette nødvendige tiltak, uten mellomledd som øker responstiden. Dette vil kreve etablering av felles nødmeldesentraler for de tre etatene.

Det antas at fellessentraler vil kunne åpne for muligheter til å styrke og effektivisere samarbeidet mellom nødetatene, få en mer enhetlig tjeneste i hele landet, øke kvaliteten i tjenesten, og dermed forbedre støtten til befolkningen. Sentraler som dekker et større befolkningsgrunnlag vil kunne gi bedre bistand til publikum fordi sentralene får flere henvendelser, løser flere oppdrag, og får dermed mer reell trening. Bruk av digitale kartsystemer og gode databaseverktøy gir mer effektiv identifisering av åstedet for den aktuelle nødsituasjonen selv om operatøren ikke har konkret lokalkunnskap. Større sentraler vil også lettere kunne tilrettelegge for mottak av nødanrop på flere språk. Fellessentraler kan også videreføre mottak av meldinger om akutt forurensning og varsle Kystverket, slik 110-sentralene gjør i dag.

I Drammen vil nødetatene i løpet av året samlokalisere sine nødmeldesentraler i nybygde lokaler på toppen av politihuset, men vil fortsatt operere tre sentraler med hvert sitt personell. Målsettingen med samlokaliseringen er å bidra til et bedre tilbud til befolkningen, bedre ressursutnyttelse og bedre samhandling mellom nødetatene. Samlokaliseringen i Drammen bør gi et godt grunnlag for å kunne trekke ut erfaringer og læring som både regjeringen og andre kan ha nytte av i arbeidet med å planlegge for felles nødmeldesentraler.

Regjeringen nedsetter nå en interdepartemental arbeidsgruppe som, med utgangspunkt i Justisdepartementets rapport fra 2004 og høringsuttalelsene til denne, skal utrede alternativer til fremtidig organisering av nødmeldetjenesten og komme med anbefaling om den videre prosess for innføring av ett felles nødnummer og fremtidig organisering av nødmeldetjenesten. Arbeidsgruppen gis anledning til å foreslå eventuelle pilotprosjekter. En mulighet er å videreutvikle samlokaliseringsprosjektet i Drammen.

Stortinget vil bli forelagt saken på egnet måte etter ytterligere utredninger.

6.4.5 Nasjonalt ressursregister for redning og beredskap (NARRE)

NARRE er et digitalt register som vil innholde data over tilgjengelige rednings- og beredskapsressurser. Registeret vil kunne brukes av de som skal tilkalle ressurser eller som skal ha oversikt over hendelser og ressurser. NARRE vil gi bedre oversikt over hvilke ressurser som er tilgjengelig lokalt, regionalt og sentralt. Registeret vil kunne effektivisere utkalling av, og bistand fra rednings- og beredskapsressurser. Sentrale elementer i registeret er at alle ressurser er identifisert og lokalisert. NARRE omfatter beskrivelse av de kapasiteter som er tilgjengelige, og hvordan de kan/skal varsles eller rekvireres.

I 2006 startet utviklingen av en prøveordning i Hordaland fylke. Pilotprosjektet i Hordaland ble videreutviklet i 2007, og omfatter politiet, helsevesenet, brannvesenet og andre kommunale resurser, Kystverket, Fylkesmannen i Hordaland, Hordaland sivilforsvarsdistrikt, Heimevernet (HV-09), Hordaland Røde Kors, Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum (FORF) og Hovedredningssentralen. Alle deltagere i prøveordningen er opplært og erfaringene så langt er positive. Det er stor interesse for en regional utvikling av prøveordningen i det lokale og regionale rednings- og beredskapsressurser i fylkene Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Rogaland.

Regjeringen vil, basert på erfaringene man får gjennom prøveordningen med NARRE i Hordaland, vurdere å utvide ordningen.

6.4.6 Beredskapssamarbeid med landsdekkende entrepenører

Nærings- og handelsdepartementet har etablert et formalisert beredskapssamarbeid med de landsdekkende entreprenørene. Denne ordningen kan gi enklere tilgang til maskiner og andre ressurser i krisesituasjoner. Det er allerede tatt initiativ til et samarbeid med Samferdselsdepartementet og etatene innenfor vei og jernbane, men nye risikobilder gjør at det kan være aktuelt med bistand også til andre offentlige etater i framtiden.

Til forsiden