St.meld. nr. 22 (2008-2009)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

10 Longyearbyen og øvrige lokalsamfunn

10.1 Longyearbyen

Longyearbyen har i tiden etter forrige svalbardmelding fortsatt å utvikle seg i retning av å likne en fastlandskommune, og har konsolidert seg som et moderne familiesamfunn med godt utbygd offentlig infrastruktur og et generelt godt tjenestetilbud. Regjeringen legger imidlertid til grunn at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn, noe Stortinget også sluttet seg til gjennom behandlingen av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av Svalbard, jf. Innst. S. nr. 46 (2007 – 2008) Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Dette innebærer bl.a. at det offentlige tjenestetilbudet innenfor viktige felt som helse- og sosialområdet ikke finnes eller er begrenset. For nærmere omtale av dette, se kap. 5 Lovgivning. Ved gjennomgangen av skattesystemet på Svalbard i 2007, ble det konkludert med at et skattenivå tilnærmet som på fastlandet, trolig ville kunne utløse krav og forventninger om utbygging av tjenestetilbudet i Longyearbyen. Dette ville kunne skape et press mot målsettingen om at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn, og på sikt innbære at longyearbysamfunnet endrer karakter. En utbygging av helse- og sosialtilbudet ville dessuten fått store økonomiske konsekvenser. Videreføringen av et ikke-livsløpssamfunn er derfor lagt som et viktig premiss for det lave skattenivået på øygruppen.

Siden begynnelsen av 1990-tallet har det vært lagt til rette for et mer variert næringsliv i Longyearbyen. Dette har vært vellykket og resultert i at reiseliv, varehandel, utdanning og forskning har vokst frem som komplementære og alternative næringer til kulldriften. Antallet virksomheter i Longyearbyen har økt, bl.a. innen varehandel og tjenesteproduksjon, og mange av disse er rettet inn mot tilreisende. Tilbudet av private tjenester i Longyearbyen er dermed rimelig godt, også sammenliknet med tilbudet i samfunn av tilsvarende størrelse på fastlandet.

Figur 10.1 Befolknings- og årsverksutvikling i norske samfunn
 på øygruppen 1991 – 2007.

Figur 10.1 Befolknings- og årsverksutvikling i norske samfunn på øygruppen 1991 – 2007.

Kilde: NIBR – Bjørnsen og Johansen (2008)

I takt med den generelle aktivitetsøkningen i Longyearbyen har også antallet innbyggere steget. Ved behandlingen av den forrige svalbardmeldingen la Stortinget til grunn at et innbyggertall på 1200 – 1400 var tilstrekkelig til å opprettholde et godt og stabilt familiesamfunn. Samtidig ble det påpekt at innbyggertallet ville kunne variere noe i størrelse på grunn av tilfeldige endringer i befolk­ningssammensetningen. Gjennom historien har kull­driften vært bærebjelken i longyearbysamfunnet. I forbindelse med denne stortingsmeldingen, har Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) på oppdrag fra Justisdepartementet foretatt en gjennomgang av kulldriftens betydning for Longyearbyen. NIBR konkluderer med at kulldriften fremdeles utgjør den viktigste bærebjelken i samfunnet, og analysen viser at et bortfall av kulldriften vil innebære et tap på om lag 40 pst. av årsverkene i Longyearbyen og Svea.

Ifølge befolkningsregisteret passerte innbyggertallet i de norske samfunnene på øygruppen 2 000 personer i 2006. Som omtalt tidligere i meldingen, pendler en del av de ansatte i gruvedriften og avledet virksomhet, fra Svalbard til fastlandet i friperiodene. Disse er imidlertid i all hovedsak registrert bosatt i Longyearbyen og er dermed en del av grunnlaget i befolkningsregisteret. Det reelle antallet innbyggere i de norske samfunnene på Svalbard er derfor noe lavere enn 2 055 som fremgår av statistikken i figur 10.1

Befolkningsutviklingen i Longyearbyen er i stor grad arbeidsmarkedsstyrt, det vil si at det er en tett kobling mellom antall arbeidsplasser og antall innbyggere. Dette illustreres også i figur 10.1 gjennom veksten i antall årsverk. Det er fremdeles slik at folk primært reiser til Svalbard i tilknytning til et arbeidsforhold. Befolkningsveksten gjennom 2000-tallet, kan derfor tilskrives et økt aktivitetsnivå og derav etterspørsel etter arbeidskraft. Myndighetene registrerer at med dagens befolkning og aktivitetsnivå i Longyearbyen, er man nær en kapasitetsgrense med hensyn til infrastruktur. En vekst i befolkningen og i aktiviteten, vil kunne utløse behov for investeringer i barnehage- og skolebygg, boliger, vanntilførsel og ikke minst kraft- og varmeproduksjon. Gruveselskapet Store Norske vurderer å justere ned det årlige produksjonsvolumet og sammen med planlagt nedbemanning, vil det kunne dempe aktivitetsnivået i Longyearbyen noe.

Et annet forhold er at selve befolkningsstrukturen har endret seg. Antall utenlandske statsborgere i Longyearbyen utgjør nå ca. 15 pst. Dette har sammenheng med Svalbardtraktatens bestemmelse om lik rett til adgang og opphold på Svalbard for borgere av traktatpartene, som i dag håndheves slik at det i praksis er lik adgang for alle lands borgere til Svalbard. Utlendingsloven gjelder følgelig ikke på øygruppen. Gruppen av utlendinger kan deles inn i tre kategorier; utlendinger fra land som er unntatt fra visumplikt ved reise til fastlands-Norge, utlendinger som har fått oppholdstillatelse på det norske fastland før de kom til Svalbard og utlendinger som kommer direkte til Svalbard uten tilknytning til fastlands-Norge. De utenlandske statsborgerne utgjør en ressurs og et viktig tilskudd til samfunnet i Longyearbyen. Samtidig er det også en utfordring for norske myndigheter å sørge for å orientere om hvilke rettigheter og plikter som følger av å ta opphold på øygruppen. Utenlandske statsborgere på Svalbard som ikke har tilknytning til noen kommune på fastlandet, har ikke tilgang til fastlandets velferdsordninger på linje med norske statsborgere, se mer om dette i kap. 5 Lovgivning.

Som det fremgår av tabell 10.1, utgjør statsborgere fra Thailand en betydelig andel av befolkningen. For øvrig er de fleste utlendinger fra Norden, Tyskland, Russland og øvrige deler av Europa. Enkelte forhold vedrørende utlendinger i Longyearbyen omtales nærmere senere i kapitlet.

Tabell 10.1 Befolkningen i Longyearbyen etter nasjonalitet. 31.12. 2002 – 2008

 2002200320042005200620072008
Norge1450150715911607169917081692
Thailand49485266646788
Sverige35394247425051
Danmark14232626222228
Tyskland14201626243023
Russland12132034343727
Øvrige Europa40585660607378
Øvrige utenom Europa23162020212631
Totalt1637172418231886196620132018

Kilde: Svalbard likningskontor

Figur 10.2 «Jeg står på skuteren. Vi fór
 på hytta på kvelden». En av tre vinnere
 i tegnekonkurransen, «Mitt Svalbard – hvorfor
 Svalbard er et fint sted å bo», ved Longyearbyen
 skole.

Figur 10.2 «Jeg står på skuteren. Vi fór på hytta på kvelden». En av tre vinnere i tegnekonkurransen, «Mitt Svalbard – hvorfor Svalbard er et fint sted å bo», ved Longyearbyen skole.

Kilde: Tegnet av: Fredrik Lund, 1. klasse.

10.1.1 Utvikling av lokaldemokratiet

Som et ledd i utviklingen av det lokale selvstyret er Longyearbyen lokalstyre (LL) tilført viktige oppgaver. I 2002 overtok LL eierskapet til Svalbard Samfunnsdrift (SSD), og fra 2007 ansvaret for Longyearbyen skole. Inkludert i oppgavene til Bydrift KF (tidligere SSD) er produksjon og distribusjon av elektrisk kraft og varme. Gjennom overtakelsen av skolen fikk LL en vesentlig utvidelse av sitt ansvarsområde, i form av grunnskole, videregående avdeling, skolefritidsordning, kulturskole og norsktilbud for fremmedspråklige voksne. For­uten disse oppgavene, har LL viktige oppgaver på linje med kommuner på fastlandet (jf. kap. 6.3.2).

Begrunnelsen for å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen, var iht. Ot.prp. nr. 58 (2000 – 2001) den samme som for det kommunale selvstyret på fastlandet. Gjennom å velge sitt eget lokalstyre har innbyggerne i Longyearbyen mulighet til å påvirke beslutninger og prioriteringer som angår lokale forhold. Dette gir en bedre lokal tilpasning av tjenestene. Et styrket lokaldemokrati stimulerer til økt engasjement hos lokalbefolkningen, som igjen kan virke positivt på fellesskapsfølelsen i lokalsamfunnet.

Å innføre et nytt lokaldemokrati har vært et spesielt og viktig prosjekt som er fulgt opp gjennom to evalueringer. På oppdrag fra Justisdepartementet og LL har NIBR gjennomført undersøkelser knyttet til henholdsvis etableringen av lokalstyret og valget i 2007. Den første rapporten fra 2005 viste at halvparten av innbyggerne i Longyearbyen var motstandere av lokalstyreordningen. Den andre undersøkelsen fra 2007 viste at det har skjedd en forsiktig endring i positiv retning i holdningene til lokaldemokratiet. Valgdeltakelsen lå på rundt 40 pst. både i 2003 og 2007. Dette må ses i lys av at det er store utskiftninger i befolkningen, få politiske konfliktsaker, og at folk generelt er tilfreds med det offentlige tjenestetilbudet

Regjeringen ser ikke at det er noe alternativ til lokalt selvstyre i Longyearbyen, på linje med det som gjelder for alle andre lokalsamfunn i Norge. Det er likevel viktig å være klar over, som NIBR har påpekt, at selv om holdningene til lokaldemokratiet er blitt noe mer positive, er det fortsatt ganske utbredt skepsis til lokalstyreordningen. Et annet viktig poeng fremholdt av NIBR, er at lokaldemokratiets handlingsrom er snevrere enn for kommuner på fastlandet, på grunn av storsamfunnets behov for å være direkte til stede på Svalbard. Riksrevisjonen har i sin undersøkelse av forvaltningen av Svalbard (Dok. nr. 3:8 (2006 – 2007)), uttrykt det slik at LL har en krevende rolle mellom nasjonal og lokal politikk. Det er i den forbindelse pekt på betydningen av en formalisert dialog mellom sentrale og lokale myndigheter.

Longyearbyen lokalstyre har vært og er fremdeles inne i en spennende tid preget av rask utvikling. Det er et ungt lokaldemokrati som kun har fungert i syv år, der man har vært gjennom to valg til Lokalstyret. Erfaringen tilsier at lokaldemokratier styrkes og gis økt legitimitet over tid. Et lokaldemokrati har en egenverdi i seg selv, samtidig som sentrale myndigheter erfarer en stor nytteverdi av å kunne forholde seg til et lokalt forvaltningsorgan i Longyearbyen. Nettopp derfor har regjeringen og embetsverket vektlagt en tett dialog med LL.

Regjeringen er opptatt av at lokaldemokratiet i Longyearbyen utvikler seg videre på en god måte. Staten har ansvar for å legge til rette for og skape gode rammebetingelser, men det er først og fremst Longyearbyen lokalstyre selv som må sørge for lokal utvikling og godt politisk innhold. I den nylig fremlagte Stortingsmelding nr. 33 (2007 – 2008) Eit sterkt lokaldemokrati, peker regjeringen på at lokal utvikling er kommunenes ansvar. Kommunene har mange muligheter til å involvere innbyggerne i politikken, f.eks. gjennom å ta i bruk innbyggerhøringer, lokale folkeavstemninger, god bruk av IKT, vektlegging av politikernes ombudsrolle osv. Demokratimeldingen peker også på innstillingsretten til kommunestyret som en viktig påvirkningsmulighet, og at det ikke er noen bindinger i kommuneloven (eller svalbardloven) som tilsier at den må legges til administrasjonen. Dette er nyttige innspill også i forhold til utviklingen av lokaldemokratiet i Longyearbyen.

10.1.2 Infrastruktur

Parallelt med aktivitetsøkningen i Longyearbyen det siste tiåret, har det funnet sted utbygging både innenfor privat og offentlig sektor. Dette har også resultert i at store områder er bebygd, og eksisterende arealer er fortettet. Det er bygd både boliger og næringsarealer, og overnattingskapasiteten er økt for å imøtekomme etterspørselen på dette området. Longyearbyen lokalstyre utarbeider i disse dager ny arealplan for Longyearbyen. Planen vil legge rammene for fremtidig byutvikling i Longyearbyen. Det er begrensede arealer som er egnet for videre utbygging til bolig og næringsformål i planområdet. For Longyearbyen lokalstyre som planmyndighet, er det derfor en utfordring å utnytte arealene effektivt og på en slik måte at det fortsatt gir handlingsrom for videre utvikling. Regjeringen mener at det gjennom arealplanleggingen i tillegg til å dekke dagens kjente behov, også bør tas høyde for å dekke eventuelle fremtidige oppgaver og muligheter.

Boks 10.1 Svalbard Globale Frøhvelv

Figur 10.3 

Figur 10.3

Svalbard globale frøhvelv ble etablert av den norske regjering i 2008. Det globale frøhvelvet tilbyr et ekstra sikkerhetsnett for bevaring av plantemangfoldet, hovedsakelig av planter som er viktig for mat og landbruk. Mer enn 320 000 forskjellige duplikater av frø ble i 2008 sendt til Svalbard fra 22 nasjonale og internasjonale genbanker fra hele verden. Genbankene har som oppgave å ta vare på plantemangfoldet for at genetiske egenskaper som vil kunne utnyttes i fremtiden ikke skal gå tapt. For å møte utfordringene knyttet til behovet for økt matproduksjon og klimaendringer, er det viktig å ha tilgang til genetisk mangfold for å kunne utvikle planter som kan tilpasse seg nye vekstbetingelser og nye produksjonskrav. Frøhvelvet vil kunne romme 4,5 mill forskjellig frøtyper og er bygget som tre store fjellhaller inne i permafrosten i fjellet ved Svalbard lufthavn. Frøhvelvet administreres av Norge v/ Landbruks- og matdepartementet, NordGen, en institusjon under Nordisk ministerråd har ansvar for den daglige driften og Global Crop Diversity Trust i Roma er en viktig samarbeidspartner for driften av frøhvelvet. Etter åpningen 26. februar 2008 har anlegget blitt kjent over hele verden som «frøenes Noas ark» og som «dommedagshvelvet». Interessen som er skapt har bidratt til å sette søkelys på det viktige globale arbeidet med å bevare og sikre bærekraftig utvikling av plantegenetiske ressurser, og også profilere Svalbard som et internasjonalt interessant forskningsmiljø.

Svalbard forskningspark stod ferdig i 2005 og samler alle de akademiske miljøene i Longyearbyen. Forskningsparken er blitt et praktbygg og rommer også Svalbard Museum som i 2008 ble tildelt den gjeveste museumsprisen i Europa; Europarådets Museumspris.

Svalbard Globale Frøhvelv som skal bidra til å sikre at det genetiske mangfoldet i verdens matplanter bevares for fremtidige generasjoner, ble åpnet i 2008 (se egen omtale i boks 10.1).

For å imøtekomme den økte flytrafikken, ble det i 2007 åpnet et nytt terminalbygg ved Svalbard lufthavn, Longyear. Videre har befolkningsøkningen i Longyearbyen resultert i utvidelser ved Longyearbyen skole, samt utvidelse og bygging av en ny barnehage. I 2007 ble også det nye Nordlysobservatoriet (Kjell Henriksenobservatoriet) åpnet i Adventdalen.

Figur 10.4 Longyearbyen

Figur 10.4 Longyearbyen

Kilde: Foto: Sysselmannen på Svalbard

I 2004 ble det lagt undersjøiske fiberkabler mellom Svalbard og fastlandet, for at Norsk Romsenter skulle kunne tilby kundene en bedre og raskere forbindelse mellom satellittstasjonen SvalSat og resten av verden. Kapasiteten er imidlertid langt større enn dagens behov for overføring av satellittdata, noe som har resultert i at Longyearbyen har fått en av verdens mest moderne internettløsninger og Norges raskeste internettforbindelse. I etterkant av leggingen av fiberkabelen, har også SvalSat utvidet sin virksomhet gjennom etablering av flere nedlesningsantenner. For nærmere omtale av SvalSat, se kap 9 Næringsvirksomhet.

Regjeringen registrerer som nevnt ovenfor at Longyearbyen er i ferd med å nå en kapasitetsgrense med hensyn til infrastrukturen. Dette vil kunne utløse investeringsbehov bl.a. knyttet til energitilførsel, boliger, barnehage- og skoleplasser, og også føre til utfordringer for lokale myndigheter i Longyearbyen. De statlige virkemidlene for å kunne justere en slik utvikling har endret seg over tid, og det er grunn til å tro at private aktører og interesser i fremtiden i større grad enn tidligere vil kunne påvirke utviklingen av longyearbysamfunnet, både med hensyn til størrelse og tjenestetilbud. Slik vil utviklingen av Longyearbyen i større grad likne utviklingen i lokalsamfunn på fastlandet. Likevel mener regjeringen at man gjennom viktige virkemidler som lover og forskrifter, den lokale og sentrale administrasjonen, tildelinger over statsbudsjettet, samt utøvelsen av statlig eierskap, vil kunne bidra til å styre utviklingen i en retning som er forenlig med målene i norsk svalbardpolitikk.

10.1.3 Særlig om energiforsyningen

Når det gjeldet kraftsituasjonen i Longyearbyen, har en konsulentrapport fra KanEnergi i 2002 anslått at dagens kulldrevne hovedkraftanlegg som produserer energi og fjernvarme, har en begrenset levetid anslått fram til om lag 2020. Samtidig er kraftanlegget pålagt rensekrav fra Statens Forurensningstilsyn (SFT). Bydrift KF har anslått investeringskostnadene knyttet til en slik rensing til ca. 60 – 80 mill. kr. Aktivitetsøkningen som har funnet sted i Longyearbyen det siste tiåret, og derav den økte etterspørselen etter energi og varme, bidrar til at den samlede belastningen på energiforsyningen i samfunnet har vokst. Dagens kullkraftverk er derfor i ferd med å nå kapasitetsgrensen for elektrisitetsproduksjon. Samtidig erfarer Bydrift KF at vedlikeholdskostnadene til kraftverket er stadig økende. En fortsatt etterspørselsvekst i Longyearbyen, f.eks. som følge av nyetablering av energikrevende forskningsinfrastruktur, vil dessuten kunne utløse behov for betydelige investeringer i energiproduksjonen på et tidligere tidspunkt enn det som er angitt i konsulentrapporten fra KanEnergi.

God infrastruktur som setter det norske samfunnet i stand til å møte utfordringer og muligheter i dette området, er en prioritert oppgave. Justisdepartementet er kjent med at Bydrift KF har igangsatt et arbeid, ved hjelp av eksterne konsulenter, for å belyse miljøregnskapet ved en ny kraftproduksjon basert på henholdsvis kull, diesel, olje eller naturgass som energikilde. Det er forventet at et slikt regnskap vil presenteres i løpet av våren 2009. I lys av dette bør det vurderes å sette ned en arbeidsgruppe som får i oppgave å utarbeide en rapport som grunnlag for videre beslutninger som må tas om den fremtidige energiforsyningen i Longyearbyen. Arbeidsgruppen bør ledes av Justisdepartementet, som administrerer svalbardbudsjettet og årlig tildeler midler til Longyearbyen lokalstyre, og for øvrig ha deltakelse fra relevante lokale og sentrale aktører. Rapporten som skal sikre et best mulig beslutningsgrunnlag for sentrale myndigheter, bør inneholde en kvalitetssikret analyse av forventet levetid for eksisterende hovedkraftanlegg, gitt ulike scenarier for etterspørsel etter energi, med oversikt over investeringsbehov og fremtidige behov for vedlikehold av eksisterende anlegg. Videre bør det utarbeides ulike forslag til hvordan den fremtidige energiforsyningen i Longyearbyen skal bygges opp.

I 2007 bevilget Stortinget 20 mill. kr til et nytt reservekraftanlegg i Longyearbyen. Etableringen av anlegget ble ferdig rundt årsskiftet 2008/2009 og er et sentralt plassert dieselkraftanlegg. Det ble lagt til grunn at dette anlegget også skal kunne være første ledd i et fremtidig hovedkraftanlegg. De resterende investeringskostnadene ved reservekraftanlegget er dekket av Longyearbyen lokalstyre gjennom brukerfinansiering.

10.1.4 Longyearbyen havn – behov og muligheter

Som nevnt tidligere i meldingen viser tendensen de senere år at skipstrafikken til de arktiske områdene øker. Figur 10.6 viser utvikling i trafikkbildet inn til Longyearbyen havn. Longyearbyen har i dag tre kaier; Gamlekaia, Kullkaia og Bykaia. Sistnevnte er Longyearbyens offentlige havn og dekker byens behov for havnefasiliteter til tung last og cruisetrafikk.

Figur 10.5 Longyearbyen havn

Figur 10.5 Longyearbyen havn

Kilde: Foto: Sysselmannen på Svalbard

Stortinget ved utenrikskomiteen uttalte (Budsjett-innst. S.nr. 14 (2005 – 2006)) i forbindelse med behandlingen av svalbardbudsjettet 2006 at: «Komiteen er kjent med at Longyearbyen lokalstyre arbeider med nye arealplaner, herunder plan for havneområdet. Komiteen vil understreke viktigheten av at berørte departementer i samråd med de lokale myndigheter på Svalbard avklarer hvilke eventuelle nasjonale behov som måtte foreligge, og hvordan slike skal ivaretas gjennom planprosessen».

Med bakgrunn i dette har Longyearbyen lokalstyre i samarbeid med Sysselmannen på Svalbard utredet problemstillinger og behov for tilgjengeligheten av havneplass i Longyearbyen. De ulike behov, for Longyearbyen lokalstyre, Sysselmannen, Kystvakten og andre statsetater ble beskrevet, samtidig som det gjennom bruk av ekstern konsulentbistand ble foretatt en kostnadsvurdering av bygging av en ny havn.

Et forprosjekt tok for seg grunnundersøkelser, og beskrev ulike tekniske havneløsninger med kostnadsoverslag. I rapporten ble det konkludert med at bygging av havn med beliggenhet på vestsiden av Bykaia vil ivareta de nevnte behov. Kostnadsoverslaget som fulgte rapporten viste at dette forslaget, som også var det billigste alternativ, var på mer enn 85 mill. kr.

Skipstrafikken rundt Svalbard består i dag hovedsakelig av cruise- og godstrafikk, forskningsrelatert skipsfart og skipsfart i forbindelse med fiskeriaktivitet. Tendensen de senere år viser som nevnt at skipstrafikken generelt til de arktiske områdene øker, noe som også bekreftes gjennom figur 10.6, der det fremgår at antall anløp i Longyearbyen har økt vesentlig siden 2000. I 2005 nådde man kapasitetsgrensen på Bykaia som betjener turist- og godsbåter.

Figur 10.6 Antall havneanløp i Longyearbyen.

Figur 10.6 Antall havneanløp i Longyearbyen.

Kilde: Bydrift Longyearbyen

Figur 10.7 viser økningen i det totale antallet passasjerer som ankommer Longyearbyen havn. Økningen skyldes at det er flere skipsanløp generelt og at båtene er blitt større, noe som gjelder cruiseskipene spesielt. Hovedutfordringen for Longyearbyen er å betjene de ulike trafikktypene med forskjellige behov i lys av kapasitetsbegrensningene, innenfor en forholdsvis kort sommersesong.

Figur 10.7 Antall passasjerer Longyearbyen havn.

Figur 10.7 Antall passasjerer Longyearbyen havn.

Kilde: Bydrift Longyearbyen

Som nevnt innledningsvis i meldingen vil et isfritt polhav sommerstid, kunne føre til helt nye ruter for den internasjonale skipsfarten mellom øst og vest. I lys av en større kommersiell og industriell aktivitet i Polhavet, vil Longyearbyen måtte påregne å få økt betydning som base for rednings- og forurensningsberedskap og i forhold til maritime tjenester. I den sammenheng vil eksisterende kunnskap og kompetanse om arktisk teknologi og logistikk som finnes i ulike miljøer i Longyearbyen, kunne være en ressurs som kan videreutvikles. En økende maritim aktivitet i området vil også stille krav til en styrking av rednings- og beredskapsarbeidet på øygruppen og i tilstøtende havområder.

10.1.5 Tjenestetilbudet, herunder helse- og velferdstjenester

Longyearbyen har over tid gått fra å være et samfunn karakterisert som en «company-town», med et ensidig næringsgrunnlag og tjenestetilbud knyttet til kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS, til gradvis å likne en gjennomsnittlig fastlandskommune på stadig flere områder. Utviklingen i næringsgrunnlaget og i tjenestetilbudet er en viktig del av dette. På mange områder er tilbudet nå fullt på høyde med kommuner på fastlandet som det er naturlig å sammenlikne med. Som beskrevet tidligere skal Longyearbyen imidlertid ikke være et livsløpssamfunn, og forskjellene i tjenestetilbudet er tilpasset dette, jf. omtalen i kap. 4 Hovedmål og virkemidler og kap. 5 Lovgivning. Undersøkelser og forskning viser at befolkningen i Longyearbyen i det store og hele er godt fornøyd med det tjenestetilbudet som finnes. Spesielt gjelder dette tilbudet for barn og unge.

Tjenestetilbudet i Longyearbyen forestås av både statlige sentrale og lokale aktører, og av private og statlige forretningsforetak. Basislinjen i disse tjenestene ytes via Longyearbyen lokalstyre, Sykehuset i Longyearbyen, Sysselmannen på Svalbard, samt flere andre ulike private og statlige aktører. Longyearbyen lokalstyre er som nevnt leverandør av alle infrastrukturtjenester innenfor Longyearbyen arealplanområde. Dette omfatter bl.a. produksjon og distribusjon av elektrisitet og varme samt vann og avløp, renovasjon, vei, havnevirksomhet, byggesaksbehandling og lokal brann- og redningsberedskap. Lokalstyret har også ansvaret for driften av skolen og barnehagene og barne- og familietjenesten. I tillegg finnes en rekke andre tjenester og tilbud i regi av Longyearbyen lokalstyre; bibliotek, idretts- og svømmehall, nærmiljøanlegg, ungdomsklubb, selvstyrt ungdomshus og kino.

Universitetssykehuset Nord-Norge HF, avdeling Longyearbyen sykehus, er i første rekke et akuttmedisinsk beredskapssykehus. I tillegg foretas det polikliniske undersøkelser, utredninger og behandlinger av sykdommer og skader, og det utføres en del mindre og mellomstore planlagte operasjoner.

Longyearbyen sykehus yter også en del tjenester som på fastlandet ikke gis ved sykehus. I tillegg til allmennlegehjelp sammenlignbart med fastlegenes arbeid på fastlandet, tilbyr sykehuset jordmor- og helsesøstertjeneste, fysioterapitjeneste, tannlegetjeneste, herunder tannregulering, bedriftshelsetjeneste og optikertjeneste.

Det tilbys også tjenester innenfor barne- og ungdomspsykiatri ved at psykolog/psykiater fra fastlandet jevnlig er tilgjengelig for konsultasjon, og for tiden prøves det også ut en tilsvarende ordning for voksne.

Det akuttmedisinske tilbudet består av medisinsk nødmeldetjeneste (AMK), øyeblikkelig hjelp tjeneste, ambulansetjeneste, redningshelikoptertjeneste (organisert via og i samarbeid med Sysselmannen) samt flyambulanse.

Tilbudet som gis ved Longyearbyen sykehus, er ment for bosettingen i Longyearbyen og de andre norske bosettingene på øygruppen. Det ytes også akuttmedisinske tjenester til andre som ferdes på og rundt øygruppen og de tilstøtende havområdene.

I dag tilbyr Longyearbyen lokalstyre norskopplæring for voksne utenlandske statsborgere. Denne ordningen har vært finansiert med et øremerket tilskudd over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett. Denne overføringen vil opphøre 1. september 2010 da overgangsordningen som ble iverksatt i forbindelse med innføringen av introduksjonsloven (lov av 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere), utgår. Regjeringen mener det er av vesentlig betydning for longyearbysamfunnet at det gis norskopplæring for nyankomne utenlandske statsborgere, og vil arbeide for å finne løsninger for å kunne videreføre ordningen også etter 1. september 2010.

I tillegg leveres en del tjenester i Longyearbyen av andre, så vel private som offentlige etater. Dette er tjenester som både er av mer infrastrukturmessig art, så som flyplass og data- og telekommunikasjon, og servicefunksjoner som bank og posttjeneste. I tillegg finnes et variert utvalg av butikker, spise- og overnattingssteder, restauranter og andre utesteder. Svalbard kirke, som ligger i Longyearbyen, er en del av Den norske kirke. Kirken er åpen for alle, og er også et tilbud for de andre samfunnene på Svalbard.

10.1.6 Posttjenester

Postvirksomheten på og til/fra Svalbard utføres etter reglene i lov av 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven). Det overordnede kravet til Posten Norge AS (Posten) er at basistjenestene – det vil si formidling av brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg eller lettgods inntil 20 kg samt grunnleggende banktjenester – skal være tilgjengelige for befolkningen i hele landet gjennom et landsdekkende postnett.

Longyearbyen postkontor er sentrum for posttjenestene på Svalbard. Det er for øvrig posttjenestetilbud på følgende steder: Isfjord, Ny-Ålesund, Hornsund, Barentsburg, Sveagruva, Hopen og Bjørnøya. Tjenestenivået for disse poststedene varierer. I Longyearbyen er det full helårig posthusdrift. I Ny-Ålesund og Barentsburg er det postfilialdrift hele året. De øvrige stedene har noe redusert tjenestetilbud sammenliknet med en postfilial. All post til/fra Ny-Ålesund behandles ved Longyearbyen postkontor, og posten videresendes til Ny-Ålesund med fly 2–3 ganger per uke om vinteren og opptil 5 ganger per uke om sommeren. Storparten av posten til/fra Svalbard sendes med fly på strekningen Tromsø – Longyearbyen – Tromsø, og postgangen til og fra Svalbard er i dag tilnærmet like god som på fastlandet.

Høsten 2006 tok Posten i bruk egne fraktfly for posttransporten på strekningen Tromsø – Longyearbyen (mandag – fredag). Dette førte til raskere postforsendelser. Spesielt ble fremsendingstiden for pakker sterkt forkortet. Posten tilbyr nå også utkjøring av bedriftspakker i Longyearbyen, og yter med dette tilsvarende tjeneste med «på døren-levering» som til næringslivet på fastlandet.

Kostnad for flyløsningen ligger på i underkant av 20 mill. kr i året. For å utnytte ledig fraktkapasitet, transporterer postflyet også ordinære varer til Svalbardbutikken. Postflyet har dermed gitt betydelig bedret regularitet for varetransporten til butikken, noe som har særlig betydning når det gjelder tilbudet av dagligvarer og ferskvarer. Posten vurderer fortløpende posttjeneste og postgangsopplegg for bl.a. Ny-Ålesund, Sveagruva og Barentsburg, og er i jevnlig dialog med de største bedriftene i disse samfunnene. Russiske myndigheter har bl.a. søkt om å opprette et eget postkontor i Barentsburg, og ønsker generelt bedre tilbud av posttjenester til/fra Barentsburg. Disse spørsmålene er til vurdering i Samferdselsdepartementet.

Postservicen på Svalbard anses å være tilfredsstillende i dag. Det foreligger ikke planer om serviceendringer av betydning. Det tas sikte på at posttjenestene også i fremtiden skal opprettholdes på dagens nivå med tilpasning til mulige endringer i bosetting og/eller aktiviteter på Svalbard. Regjeringen legger til grunn at prinsippet om enhetsporto for brevpost bør gjelde for Svalbard. Dette innebærer at prisnivået på tjenestene bør tilsvare prisnivået for tilsvarende tjenester på fastlandet. For pakker beregnes det et pristillegg på grunn av vesentlig høyere fraktkostnader enn på fastlandet.

10.1.7 Teletjenester

Telenett og teletjenester ble liberalisert i Norge i 1998. Telelovgivningen, lov av 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven), gjelder for Svalbard med unntak av konkurransereglene i kap. 3 og 4. Det gjelder samme tillatelsesregime som på fastlandet, med unntak av tillatelser knyttet til etablering av satellittjordstasjoner, hvor hensynet til bestemmelser i Svalbardtraktaten nødvendiggjør egne regler.

Regelverket innebærer at det er adgang for flere kommersielle aktører, men fortsatt er Telenor ASA den viktigste tilbyderen av telenett og teletjenester til Svalbard. Tidligere gikk teletrafikken mellom fastlandet og øygruppen via satellittsamband med begrenset kapasitet.

I 2004 fikk Svalbard samband med fastlandet via fiberkabler. Det er lagt to separate kabler, hvor den ene er reserve for den andre. Formålet var å bedre kommunikasjonen til og fra Kongsberg Satellite Services satellittjordstasjonsvirksomhet på Platåberget ved Longyearbyen

Norsk Romsenter Eiendom AS eier kablene, og Telenor Svalbard AS har avtale om drift av forbindelsen. Kongsberg Satellite Services (KSAT), Uninett og Telenor Svalbard leier kapasitet fra Norsk Romsenter Eiendom på kablene, og bruker denne kapasiteten til egne tjenester til sine kunder. Næringsliv, offentlig virksomhet, forsknings- og utdanningsvirksomhet og befolkningen ellers har i dag tilgang til minst like gode teletjenester som på fastlandet, gjennom den tilnærmet ubegrensede kapasiteten i kablene til fastlandet.

I 2005 ble det etablert en ny radiolink mellom Ny-Ålesund og Longyearbyen med vesentlig høyere kapasitet enn tidligere. Virksomheten i Ny-Ålesund kan dermed bruke kapasiteten i fiberkabelen bedre. I 2006 ble det etablert tilsvarende ny radiolink mellom Longyearbyen og Svea.

Ved siden av moderne tjenester til næringsliv og offentlig forvaltning, leverer Telenor Svalbard i dag moderne «triple-play» løsninger (telefoni, IP-TV og bredbånds internett) til befolkningen i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Ca 2/3 av boligene i Longyearbyen og Ny-Ålesund har i dag slik bredbåndstilknytting.

I årene fremover vil det også kunne etableres andre initiativ for bruk av kapasiteten i kablene.

Både NetCom og Telenor har etablert mobiltelefontjenester (GSM) i Longyearbyen, Svea og Barentsburg. Begge dekker også store deler av Adventdalen, Van-Mijenfjorden og Isfjordbassenget. Telenor har i tillegg etablert «turbo-3G» i Longyearbyen og leverer gjennom dette «mobilt bredbånd».

I samsvar med bestemmelsene i ekomregelverket er det bl.a. gitt frekvenstillatelse til russisk mobilkommunikasjonsnett i Barentsburg.

Telenor leverer i tillegg maritim kystradiotjeneste (VHF og HF) i Isfjorden og store deler av Spitsbergens vestkyst. Isfjord Radio på Kapp Linné er fortsatt en viktig stasjon for Telenors maritime tjenester, Avinors flykommunikasjon og AIS-tjenesten (båttrafikken).

10.1.8 Skatt, pendling

Med virkning fra og med inntektsåret 2008 gjorde regjeringen enkelte endringer i skattesystemet for Svalbard. Endringene – jf. Ot.prp. nr. 1 (2007 – 2008) Skatte- og avgiftsopplegget 2008 – lovendringer, var en direkte oppfølging av rapporten fra en arbeidsgruppe som hadde som mandat å utrede skattesystemet for Svalbard. Gruppens rapport ble fremlagt av Finansdepartementet 30. april 2007.

Endringene innebærer at det som utgangspunkt skal trekkes 8 pst. skatt av lønn i tillegg til trygdeavgift for de som er medlemmer av den norske folketrygden. For samlet årsinntekt over 12 ganger folketrygdens grunnbeløp skal det trekkes 22 pst. skatt. I selskaps- og kapitalbeskatningen er det videre lagt opp til en ny satsstruktur, og skattesatsen for slik inntekt er etter dette 16 pst. Endringene er ment å skulle legge til rette for et stabilt, enkelt og praktisk skattesystem for Svalbard.

I rapporten av 30. april 2007 og den senere proposisjonen for endringene i skattesystemet, ble det lagt opp til at en hurtigarbeidende arbeidsgruppe også skulle se på enkelte andre deler av skattesystemet for Svalbard. Denne arbeidsgruppen fikk i mandat å se på tre ulike forhold: gjeldende praksis for pendling mellom bolig på fastlandet og arbeid på Svalbard, visse skattemessige særordninger for utenlandske bosettinger, samt enkelte tekniske justeringer i skattepliktsbestemmelsene. Arbeidsgruppen fremla sin rapport i november 2008.

Arbeidsgruppen foreslår innstramminger i gjeldende praksis for skattlegging ved pendling mellom bolig på fastlandet og arbeid på Svalbard. Særordningen for lønnsbeskatningen av ansatte i Trust Arktikugol foreslås avviklet etter en lovbestemt overgangsperiode. Det foreslås videre at de ordinære reglene for lønnsbeskatning etter en gradvis innfasing også skal gjelde for Trust Arktikugols ansatte, fra og med inntektsåret 2015.

Arbeidsgruppens rapport ble sendt på bred høring høsten 2008, med frist for merknader 1. juni 2009. Regjeringen vil, etter at denne prosessen er gjennomført og vurdert, følge opp med eventuelle lov- og forskriftsendringer.

10.1.9 Barn og ungdom og deres oppvekstvilkår

Antallet barn og ungdom har vokst i takt med at Longyearbyen har utviklet seg til å bli et moderne familiesamfunn. I 2008 var det totalt 372 barn og unge i alderen 0 – 19 år i Longyearbyen, mot 297 i 2000. Samtidig ser man en tendens til at økningen er størst blant de yngste barna, f.eks. er antall barn under 1 år fordoblet fra 2002 til 2008. Den prosentvise andelen fremmedspråklige barn er også fordoblet fra skoleåret 2002/2003 og frem til i dag. I skoleåret 2008/2009 var det 12 pst. fremmedspråklige elever fra 7 forskjellige nasjoner.

Longyearbyen har tre barnehager som alle tilbyr heldags barnehageplass for barn i alderen 0 – 6 år. Longyearbyen har for tiden 100 pst. barnehagedekning, det vil si tilbud om plass innen maksimumsfristen på tre måneder fra søknadsdato. Barnehagene har til sammen utvidet med 52 plasser i løpet av de to siste årene grunnet tilflytting og økte fødselstall.

Ansvaret for Longyearbyen skole ble overført fra staten til Longyearbyen lokalstyre fra 1. januar 2007. Tilsynet med skolen er lagt til fylkesmannen i Troms, mens Sysselmannen bistår ved spørsmål knyttet til forholdene på Svalbard. Longyearbyen skole har både grunnskole og avdeling for videregående opplæring, samt skolefritidsordning og kulturskoletilbud. Regjeringen vurderer det som vesentlig at det legges til rette for at barnehagene og skolen i Longyearbyen fremover opprettholder et tilbud som er i tråd med befolkningstall og -struk­tur.

Avdeling for videregående skole tilbyr allmennfaglig linje på alle tre skoletrinnene, og har ambulerende ordning for yrkesfaglige linjer. Dette ordnes slik at skolen prøver å tilby de(n) linje(r) som ønskes av majoriteten i elevmassen, gjerne i samarbeid med næringslivet i Longyearbyen. Det er ikke kapasitet til å tilby yrkesfag på siste skoletrinn. Longyearbyen lokalstyres Oppvekstforetak har inngått samarbeidsavtale med Troms fylkeskommune om at elever på videregående skole i Longyearbyen skal kunne konkurrere på like vilkår med elever fra Troms fylkeskommune om skoleplass i Troms. På denne måten må ikke familien nødvendigvis vende hjem til sitt hjemfylke dersom Longyearbyen skole ikke kan tilby den ønskede linjen. Denne avtalen gjør det også mulig for elever i Troms fylkeskommune å gå på skolen i Longyearbyen, dersom de oppfyller nærmere angitte kriterier. Ordningen gjelder imidlertid ikke for utenlandske elever. Begrunnelsen for dette er at det kun er norske statsborgere som i prinsippet har rett til plass, gjennom sin rett til skolegang i sitt hjemfylke. Regjeringen vil vurdere muligheten for å legge til rette for at Longyearbyen lokalstyre kan inngå avtale om utvekslingsprogram mellom Longyearbyen skole og Troms fylkeskommune for de utenlandske elevene som går på skole i Longyearbyen. Gjennom en slik avtale kan de elever det er snakk om, oppfylle vilkårene for å få såkalt oppholdstillatelse i studieøyemed på fastlandet, og vil dermed få adgang til fastlandet for dette formålet.

På lik linje med utkantskoler på fastlandet, kan andelen fremmedspråklige elever være en utfordring med tanke på de spesielle behovene denne gruppen elever kan ha. Dette gjelder så vel språkopplæring som andre særskilte behov. Videre er barn med spesielle behov en utfordring for Longyearbyen skole, ikke minst fordi det er flere sentrale lover som ikke gjelder. Regjeringen mener at Lokalstyret, utenom der det er lovmessig krav til ytelser, selv må vurdere hvilke særskilte tilbud som skal ytes til den enkelte ut fra en helhetsvurdering. En slik vurdering må ses i lys av hvilke ressurser tjenestene krever og være proporsjonal med det øvrige tjenestetilbudet som ytes.

I tråd med den statlige idrettspolitikken er det over år tildelt spillemidler til idrettsformål på Svalbard, bl.a. til svømme- og idrettshall. På samme måte som for fastlandet, tildeles det årlige spillemidler fra tilskuddsordningen til lokale lag og foreninger for å understøtte den frivillige innsatsen i lag som bidrar til idrettsaktivitet for barn og ungdom.

Sosial-, velferds- og helsetjenestetilbudet for barn og unge ytes gjennom en kombinert jordmor- og helsesøsterfunksjon på Longyearbyen sykehus, barne- og familietjenesten (som i stor grad utgjør tilsvarende tjenester på fastlandet): kommunehelsetjeneste, PPT, sosiale tjenester og barneverntjeneste. Familievernkontorloven ble gjort gjeldende for Svalbard våren 2008. Barne- og likestillingsdepartementet samarbeider med de lokale instansene om å opprette tilbudet, som trolig vil bli en ambulerende ordning med forankring i familievernkontoret i Tromsø.

Helsesøster- og jordmortjenesten utføres i dag av én person og betjener en rekke tjenester; fullverdig skolehelsetjeneste, helsestasjonsvirksomhet for barn og gravide (det er ikke lagt til rette for ordinært fødetilbud i Longyearbyen, men gravide følges tett opp pga. den store avstanden til nærmeste ordinære fødested), veiledning for familier med tilpasningsproblemer og gjennomføring av alle typer vaksinasjoner og kontrollfunksjon sammen med Mattilsynet. Aktivitetsøkningen som følger av dette, stiller krav til at denne tjenesten bør vurderes oppgradert. Longyearbyen lokalstyre har ansvar for barn og unges velferd gjennom sin kommunelignende funksjon. Dette inkluderer også ungdomsarbeid, hvor lokalstyret har organisert seg gjennom fire hovedområder; Prosjekt Ung i Longyearbyen, Longyearbyen ungdomsklubb, Longyearbyen ungdomsråd og et selvstyrt ungdomshus. Det er bred politisk enighet i LL om å prioritere et godt oppvekstmiljø for barn og unge i Longyearbyen, jf. NIBR-rapport 2006:2 Demokrati i motvind. Her fremkommer det også at det er på dette området folk mener LL har oppnådd mest etter innføringen av lokaldemokratiet.

10.2 Øvrige lokalsamfunn

10.2.1 Ny-Ålesund

Med sin beliggenhet i Kongsfjorden på Spitsbergen, om lag 10 mil nord for Longyearbyen, er Ny-Ålesund den nordligste bosettingen på Svalbard. Pr 1.september 2008 var det i alt 41 helårsbosatte, mens befolkningen mangedobles i sommersesongen. Opprinnelsen for bosettingen var kullgruvedrift, men denne ble avviklet etter en større ulykke i 1962. Stedet har fra 1965 vært en forskningsstasjon, drevet av statsaksjeselskapet Kings Bay AS, som både er eier og har ansvaret for driften av infrastrukturen på stedet. Selskapet har som formål å yte tjenester til, og fremme den vitenskapelige aktiviteten og å medvirke til å utvikle Ny-Ålesund som en internasjonal arktisk naturvitenskapelig forskningsstasjon. Med unntak av tjenester som politi, redning og beredskap, er servicetilbudet på stedet i all hovedsak styrt av det Kings Bay AS selv tilbyr, og legger til rette for gjennom sin virksomhet. Ny-Ålesund har ikke eget medisinsk tilbud og sykehuset i Longyearbyen benyttes derfor ved behov. Tatt i betraktning stedets størrelse og beliggenhet, er infrastrukturen relativt god med bl.a. egen kai og flystripe.

Ny-Ålesund er via radiolink som nevnt tilknyttet det fiberoptiske sambandet mellom Longyearbyen og fastlandet. For øvrig er det «radiostillhet» på stedet, noe som bl.a. er en fordel for forskerne og deres bruk av passivt mottakerutstyr. Stedet har i tillegg verdens nordligste postkontor og en egen butikk. Nærområdet ellers preges av et større antall kulturminner både fra gruvedriften og fra tiden stedet fungerte som base for flere av ekspedisjonene mot Nordpolen.

Det er foretatt betydelige investeringer i Ny-Ålesund den siste ti-årsperioden. Dette har resultert i at stedet i dag fremstår som en svært god og funksjonell base for internasjonal naturvitenskapelig forskning og klimaovervåkning. Den overordnede målsettingen med disse investeringene er at Ny-Ålesund skal utvikles som et av de fremste stedene for arktisk klima- og miljøforskning i verden. Spesielt kan nevnes etableringen av Marinlaboratoriet i 2005. Gjennom statsbudsjettet for 2009 er det bevilget 25 mill. kr. til bygging av et nytt og mer miljøvennlig kraftverk i Ny-Ålesund.

Boks 10.2 «Norge» over Nordpolen 1926

Figur 10.8 Luftskipet «Norge» i Ny-Ålesund.

Figur 10.8 Luftskipet «Norge» i Ny-Ålesund.

Kilde: Norsk Polarinstitutt

Svalbard har vært startsted for mange nordpolsekspedisjoner, men den første som kom dit var luftskipet «Norge» i 1926. Luftskipet var konstruert og bygget av den italienske oberst Umberto Nobile, som også var dets fører. Finansieringen kom i hovedsak fra Lincoln Ellsworth fra USA, mens Roald Amundsen stod for planlegging og var ekspedisjonsleder sammen med Ellsworth. I Ny-Ålesund ble det bygget en luftskipshall 110 meter lang, 34 meter bred og 30 meter høy – Svalbards største bygg – og en fortøyningsmast 35 meter høy. «Norge» tok av 11. mai 1926 med 16 mann ombord. Turen tok 16 timer og den 12.mai kl 0130 ble det norske, amerikanske og italienske flagg sluppet ned på polpunktet. «Norge» landet i Teller i Alaska 13. mai og ble demontert. Dette er den første udiskutable observasjon av Nordpolen. Roald Amundsen ventet å finne land, men kun is ble observert på Nordpolen. For øvrig ble Spitsbergen Air­ship Museum åpnet i Longyearbyen i 2008. Museets formål er å formidle historien og den betydning som luftskip har hatt i Arktis.

Det internasjonale aspektet ved Ny-Ålesund bidrar til å gi stedet helt spesielle kvalifikasjoner i forskningssammenheng. Både norske, tyske, britiske, italienske, franske, japanske, sørkoreanske, kinesiske og indiske forskningsinstitusjoner har i dag permanent base her. I tillegg til disse benytter også andre forskningsinstitusjoner stedet uten å ha fast tilhold året igjennom. I alt har rundt 20 land forskningsprosjekter i Ny-Ålesund hvert år. Forsk­ningen omfatter både klima-, atmosfære-, forurensnings-, plante-, dyre- og havforskning.

Figur 10.9 Ny-Ålesund.

Figur 10.9 Ny-Ålesund.

Kilde: Heinrich Eggenfelder

Den økende internasjonale forskningsinteressen for Ny-Ålesund bidrar til å stille strenge krav til hvordan stedet drives. For å beskytte fjordområdet, herunder viktige forskningsinstallasjoner i havet og på bunnen, ble svalbardloven endret i 2005. En ny bestemmelse gir nå hjemmel for å begrense virksomhet som kan være til skade for forskningen, og det er fastsatt en egen forskrift som stenger store deler av Kongsfjorden for fiskeriaktivitet. Tiltakene er en oppfølging av St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard, og behandlingen av denne. Regjeringen ser det som viktig at Ny-Ålesund og området rundt fortsatt beskyttes som referanseområde for forskning. I denne sammenheng ønsker regjeringen bl.a. å se nærmere på cruisetrafikken i Kongsfjorden og de utfordringer denne skaper. For nærmere beskrivelse av dette vises det til kap. 8 om Kunnskap, forskning og høyere utdanning.

10.2.2 Sveagruva

I Sveagruva (heretter omtalt Svea) innerst i Van Mijenfjorden har Store Norske Spitsbergen Kulkompani (Store Norske) i dag sin hovedvirksomhet. Siden 2001 har det vært drift i Svea Nord-gruva, hvor det frem til i dag er tatt ut om lag 20 millioner tonn kull. Det er lagt opp til at denne gruva vil være utdrevet i 2013 – 2015 og selskapet arbeider med planer for videre drift på fire andre forekomster i Svea-området; Lunckefjellet, Svea Øst, «Randsonen» og Ispallen. Tanken er å kunne utnytte allerede etablert infrastruktur tilknyttet Svea Nord-gruva for drift i disse forekomstene, jf. omtalen i kap. 9 om Næringsvirksomhet.

Svea er et rent gruve-/anleggssted og virksomheten drives med ansatte som pendler fra Longyearbyen, for det meste med fly. Helt siden oppstarten av Svea Nord har det vært forutsatt at driften skal være basert på pendling fra Longyearbyen. Transport av alt gods foregår enten med båt, eller med beltekjøretøy fra Longyearbyen om vinteren.

10.2.3 Bjørnøya og Hopen

Bjørnøya og Hopen ligger henholdsvis sør og øst for øya Spitsbergen. Selv om Bjørnøya befinner seg omtrent like langt fra det norske fastland som fra Spitsbergen, tilhører øya øygruppen Svalbard.

Norge har hatt tilstedeværelse på begge disse stedene i lang tid, først og fremst gjennom de bemannede stasjonene til Norsk Meteorologisk institutt. På Bjørnøya er det til enhver tid om lag ti personer, mens det på Hopen er stasjonert i alt fire personer. I tillegg kan stedene innkvartere noen forskere ved behov. Samtlige av de fast stasjonerte på disse to øyene er ansatt ved Meteorologisk institutt og engasjeres for seks måneder av gangen. Personellet har imidlertid funksjoner også utover det rent meteorologiske, spesielt hva angår forsk­ingsaktivitet, ambulanse- og redningstjeneste.

I regjeringens nordområdestrategi fremholdes det at regjeringen ønsker å opprettholde norsk aktivitet på Bjørnøya og Hopen. For å vurdere dette nærmere, nedsatte regjeringen i november 2006 en arbeidsgruppe som fikk i mandat å se på norsk tilstedeværelse på disse stedene. I takt med økt aktivitet i omkringliggende farvann, og i Arktis generelt, er det ikke grunn til å tro at betydningen av fast tilstedeværelse vil avta. Regjeringen kan ikke se at det per i dag foreligger reelle alternative aktiviteter, og har derfor lagt til grunn at dagens tilstedeværelse med de bemannede værstasjonene bør fortsette.

10.2.4 Barentsburg og Pyramiden

Barentsburg ligger i Grønnfjorden på Spitsbergen og er etter nedleggelsen av Pyramiden i 1998 det eneste lokalsamfunnet på Svalbard med et fast russisk/ukrainsk selskapsnærvær. Stedet hadde tidligere en omfattende kullgruvedrift. I motsetning til Longyearbyen er Barentsburg fremdeles organisert etter en «company-town-modell» hvor selskapet Trust Arktikugol både eier og driver all virksomhet på stedet. I tillegg til gruvedriften foregår også noe vitenskapelig aktivitet, samt noe næringsvirksomhet i form av en tekstilfabrikk, en suvenirbutikk og et overnattingssted. Selskapet har en kai i Barentsburg, og helikopterdrift i tilknytning til gruvevirksomheten, med landingsplass på Heerodden, rett utenfor byen.

Stedet har den siste tiden vært rammet av flere ulykker og andre uhell. I starten av 2006 selvantente en skeidesteinstipp utenfor byen, etter lengre tids varmgang. Ved hjelp av bl.a. mannskaper og utstyr fra Store Norske ble brannen til slutt avskåret, for selv å kunne brenne ut. I mars 2008 styrtet et helikopter operert av Trust Arktikugol under landing på Heerodden. I april samme år oppsto det brann i kullgruva under byen. Kullproduksjonen var fra før av redusert til et minimum og etter at brannen tok til, har det vært full stans i produksjonen. Til sammen fem mennesker har omkommet i disse hendelsene.

Aktiviteten i Barentsburg har endret karakter og er betydelig redusert de siste ti år. Fra å være bosted for godt over 900 innbyggere i 1999, har stedet pr 1.september 2008 om lag 440 bosatte. Det er i løpet av den siste tiden satt i gang noe opprustning av stedet, men det er ennå uklart hva som konkret planlegges av større og viktig infrastruktur. En russisk regjeringskommisjon ble nedsatt i 2007 for å vurdere fremtidig russisk tilstedeværelse på Svalbard. Kommisjonen besøkte Barentsburg høsten 2007. Kommisjonens rapport skulle etter planen ha vært lagt frem i første halvdel av 2008, men er foreløpig ikke fremmet. Det er antatt at rapporten vil ta sikte på å beskrive utfordringer og muligheter for Barentsburg fremover og komme med forslag til eventuelle tiltak. Hvordan den miljømessige siden ved virksomheten i Barentsburg følges opp, er omtalt i kap. 7 Miljøvern.

10.2.5 Hornsund

Den polske forskningsstasjonen ved Isbjørnhavna i Hornsund har vært i drift siden 1957. Stasjonen har hatt fast bemanning siden 1978 med omlag ti overvintrende forskere hvert år. Hornsund besøkes også jevnlig av forskere og andre som benytter stedet som base for kortere og mer sesongpregede forskningsoppdrag. Stasjonen er drevet av Institutt for Geofysikk ved det Polske Forskningsakademiet. Forskningen på stedet retter seg mot flere fagfelt, herunder bl.a. meteorologi, seismikk, glasiologi og ulike former for miljøovervåkning.

Til forsiden