Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 24 (2008-2009)

Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Tiltak

10 Utfordringer, vurderinger og tiltak

10.1 Innledning

På mange måter illustrerer digitaliseringsprosjektet Europeana et grunnleggende ønske om å skape en felles inngang til digitalt innhold og digitale tjenester fra abm-institusjoner uavhengig av institusjonelle og geografiske grenser. Norge deltar også i dette arbeidet. Brukerne skal stå i sentrum. Landegrenser, sektorgrenser og institusjonsgrenser blir tonet ned.

Mange land bygger opp lignende tjenester i et nasjonalt perspektiv. Disse tjenestene skal samarbeide med Europeana når det gjelder innhold, standarder og retning på utviklingen. Rundt Europeana blir det også bygget opp et nettverk med fagfolk som gjennom forskning og utvikling skal stake ut kursen videre. Det er også etablert prosjekt som skal styrke hver sektor med tanke på mer innhold til Europeana.

Departementet mener at det må være et overordnet mål å etablere en samlet tilgang til innhold og tjenester i norske bibliotek, arkiv og museum. Dette skal skje ved å

  • utvikle systemer for sikker digital bevaring i et langtidsperspektiv

  • tilby nasjonale søketjenester både på tvers av arkiv, bibliotek og museum (fellessøk) og innenfor de enkelte materialtypene.

  • formidle innhold tilpasset de forskjellige brukergruppers forutsetninger og behov

  • legge særlig vekt på utvikling av gode digitale tilbud for bruk i utdanningssektoren

For å få dette til er det en forutsetning at den digitale satsingen organiseres på en profesjonell måte i den enkelte institusjonen og på nasjonalt nivå. Det må tilstrebes felles standarder for digitalisering på tvers av abm-institusjonene, og det må utvikles infrastruktur, kompetanse og opplegg for masseproduksjon av digitalt innhold i alle tre sektorer. Det må videre utvikles søke- og distribusjonstjenester som hele tiden benytter det beste av tilgjengelig teknologi. Det må settes krav til kompetanse i og metoder for digital formidling, og digitale tjenester må utvikles i dialog med brukerne.

Den digitale allmenningen krever også at det arbeides for å gi tilgang til digitalt materiale innenfor det til enhver tid gjeldende juridiske og økonomiske handlingsrommet. Mulige virkemidler vil være vederlagsordninger og nasjonale lisenser i ulike varianter.

10.2 Langtidsbevaring

Et av hovedformålene med regjeringens digitaliseringsstrategi er å sikre kultur- og kunnskapskildene i arkiv, bibliotek og museer for kommende generasjoner.

I dag er kompetansen knyttet til digital bevaring i abm-sektoren i all hovedsak samlet i Nasjonalbiblioteket og i Arkivverket. Digitalt sikringsmagasin ved Nasjonalbiblioteket ble satt i drift 2001, og det er opparbeidet kompetanse på valg av formater, teknologi, bevaringsmetadata, og innsikt i hva digital bevaring innebærer. Tilsvarende har Riksarkivet opparbeidet infrastruktur og kompetanse nødvendig for å huse og administrere et samlet magasin for digitalisert og digitalt skapt arkivmateriale fra statlig forvaltning.

10.2.1 Utfordringer ved langtidsbevaring

Langtidsbevaring av digital informasjon er et område som vies stor internasjonal oppmerksomhet. Området har både fellestrekk med og ulikheter i forhold til tradisjonell bevaring av informasjon i et 1000-årsperspektiv. Teknisk sett er digital informasjon svært forgjengelig da digitale lagringsmedier taper seg over tid. I den fysiske verden ville en liten degradering i bærerens fysiske egenskaper knapt kunne registreres. I den digitale verden vil selv en liten degradering i lagringsmediet kunne gjøre filen uleselig, og informasjonen vil dermed være tapt. Sikring av digitalt materiale krever aktivt og kontinuerlig vedlikehold.

De vesentligste utfordringene er at på den ene siden er de teknologiske informasjonsbærerne i rask og stadig utvikling og endring, og på den andre siden er formatet på representasjonen av den digitale informasjonen i en tilsvarende endring. For å møte utfordringene forbundet med å bevare dokumentene lesbare og forståelige må man iverksette praktiske tiltak.

I en digital bevaringsstrategi er det derfor selve de elektroniske filene som er bevaringsobjektet, mens informasjonsbærerne vil måtte skiftes ut med jevne mellomrom som ledd i en systematisk vedlikeholdsprosess. Grunnleggende metoder for å møte disse utfordringene er godt kjent, men likevel ikke enkle å implementere i stor skala. Både teknologiske og organisatoriske forhold må vies oppmerksomhet for å sannsynliggjøre at digitalt innhold skal kunne bevares over lang tid.

For at digital informasjon skal tjene som dokumentasjon, må den være lesbar og autentisk. Autentisitet innebærer at et dokument er det som det gir seg ut for å være. I elektronisk sammenheng stiller dette strenge krav til hvordan dokumentene håndteres, og det kreves sikre opplysninger om opphavs- og brukssammenheng og senere konverteringer og arkivhistorie. Autentisitet er en forutsetning for at brukerne skal kunne ha tillit til dokumentet som historisk kilde. Enda mer kritisk er kravet til autentisitet når dokumenter skal benyttes som bevismateriale i rettslig sammenheng, hvilket vil være aktuelt i en rekke tilfeller for elektronisk arkivmateriale.

Sikker digital lagring må ivareta strenge krav til teknisk infrastruktur, til et vedvarende vedlikehold for å opprettholde materialets lesbarhet og autentisitet, og til tilgangskontroll i overensstemmelse med fastsatte bestemmelser for vedkommende materiale. Sikker digital lagring er ressurskrevende, og forplikter nasjonale institusjoner med slikt lagringsansvar (dvs. Arkivverket og Nasjonalbiblioteket) til å operere innenfor klart definerte forvaltningsrettslige rammer (jf. kap. 11).

Selv om digital bevaring prinsipielt er teknologiuavhengig, er teknologien en vesentlig del av systemet. En modellbeskrivelse omfatter at et digitalt objekt skal forefinnes i tre instanser på to forskjellige teknologier, på to forskjellige geografiske plasseringer, og i et system som kan gjenfinne og kontinuerlig overvåke dataintegriteten til objektene på en mest mulig automatisert måte. En slik løsning bør omfatte fysisk beskyttede anlegg, fortrinnsvis i fjell. Slike anlegg krever kraftig dimensjonerte systemer for kjøling og strømforsyning, høyhastighets dataoverføring mellom lagringsenhetene og et felles kommandosenter for å administrere all lagret informasjon.

Nasjonalbiblioteket har tatt i bruk en avansert og kraftig infrastruktur for lagring hvor data lagres identisk i tre versjoner – en på disk og to på tape-roboter – to av kopiene i separate datarom i samme fjellmagasin mens den tredje kopien ligger i bygningsmassen utenfor fjellet. Riksarkivet i Oslo har som mål å etablere en tilsvarende løsning. De to institusjonene bør gjennom et nærmere samarbeid kunne etablere en løsning for hele kulturarvområdet, der også risikoen ved å ha all digital informasjon lagret på samme geografiske sted reduseres. Et nærmere institusjonelt samarbeid vil i tillegg ha stor betydning for de to organenes kompetansebygging.

Figur 10.1 Ledd i digital lagringsteknologi, en såkalt taperobot

Figur 10.1 Ledd i digital lagringsteknologi, en såkalt taperobot

Kilde: Foto: Nasjonalbiblioteket

10.2.2 Vurderinger og tiltak knyttet til langtidsbevaring

Når det gjelder langtidslagring av digitalt kulturarvmateriale, er det behov for å etablere felles digitale magasin for langtidsbevaring på nasjonalt nivå. Kompetansen opparbeidet i Arkivverket og Nasjonalbiblioteket tilsier at disse institusjonene blir gjort ansvarlige for nasjonale fellesløsninger for hele abm-sektoren. Magasin for digital langtidslagring er så kompetanse- og ressurskrevende installasjoner at det også tilsier at det operative ansvaret bør konsentreres til Nasjonalbiblioteket og Arkivverket. Et system for langtidslagring av den digitale kulturarven skal også omfatte museumssektoren.

Departementet legger derfor til grunn at de to institusjonene skal samarbeide om å etablere en løsning for langtidslagring av digital kulturarv. Det forutsettes at institusjonene utnytter sine respektive material- og mediekompetanser slik at dobbeltarbeid unngås.

Kostnadene knyttet til digital bevaring er omfattende. Den teknologiske utviklingen har vist en varig trend med synkende kostnader på digitalt lager. Kostnadene er likevel betydelige når omfanget av det digitale innholdet blir stort. Det er en utfordring at teknologien i dag har svært kort levetid. I praksis må digital lagringsteknologi skiftes ut hvert tredje til femte år, og det kommer i tillegg til den årlige tilveksten av digitalt innhold. En nasjonal fellesløsning vil kreve ekstra utstyrsanskaffelser for å oppdimensjonere magasinkapasiteten både i Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket.

Nasjonale fellesløsninger vil være standardgivende for lokale og kommersielle aktører. De nasjonale aktørene må i fellesskap og i tett dialog med sektorene definere behov og utvikle standarder og tjenestetilbud/fellesmagasin innenfor digital langtidsbevaring. Løsningene må ses i sammenheng med materiale og behov i universitets- og høyskolesektoren, og bør også kunne tilbys tilstøtende miljøer og andre private samlingsforvaltere. På museumsfeltet må det utarbeides en samlet plan for langtidslagring. I dette arbeidet vil ABM-utvikling spille en sentral rolle i samarbeid med museene. Den fysiske lagring av de digitale museumsressursene forutsettes ivaretatt av Nasjonalbiblioteket og Arkivverket.

Nasjonalbiblioteket har høsten 2008 inngått en rammeavtale med Den norske forleggerforening om digital avlevering, som tre forlag i ettertid har sluttet seg til, dette er beskrevet i avsnitt 5.2.4.4. Videre har blant annet Aftenposten og Nasjonalbiblioteket et pilotsamarbeid om digitalisering av historiske utgivelser, digital avlevering og bevaring, samt tilgjengeliggjøring og formidling av dette materialet, som beskrevet i avsnitt 5.2.9.2. Departementet ser positivt på slike samarbeidsavtaler.

Om behov for magasiner i Arkivverket og Nasjonalbiblioteket

For å ta være på gjenstander, dokumenter, bøker og andre medier som skal vernes, må en ha nødvendig kapasitet i magasiner med utstyr for styring av relativ fuktighet, temperatur og lysforhold. De må også være sikret mot tyveri, brann og vannskader.

Den offentlige arkivplikten og avleveringsrutinene har ført til behov for stadig økt kapasitet for magasinering av arkivmateriale. Høsten 2006 overtok Statsarkivet i Trondheim nye magasiner i en tidligere u-båtbunker. Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo vil ta i bruk nytt underjordisk magasinanlegg tidlig i juni 2009.

Statsforvaltningen i Hordaland og Sogn og Fjordane skal avlevere arkivene til Statsarkivet i Bergen. Magasinene ved Statsarkivet i Bergen er fulle, og Statsarkivet kan derfor ikke motta arkiv fra statsforvaltningen. Det skal derfor oppføres et nytt magasinbygg i tilknytning til eksisterende bygninger. Med det nye magasinbygget vil Statsarkivet ha kapasitet til å motta fremtidig avleverte arkiv uten ytterligere utbygging. Byggingen av det nye magasinbygget kan igangsettes høsten 2009, og det vil være ferdig årsskiftet 2010/11.

I tillegg er det planer om nye nytt magasin for Statsarkivet i Hamar og utbygging av magasinkapasiteten ved Statsarkivet i Kristiansand.

Med overgang til offentlig arkivmateriale i digital form vil behovet for økt magasinkapasitet avta. Fremtidig arealbehov for magasinering av arkiv i digitale medier vil kunne dekkes ved statsarkivene som bygges ut nå, uten ytterligere bygging av nye magasiner senere. Det stadig økende budsjettbehovet til dekning av husleie i Arkivverket vil avta tilsvarende.

Dokumenter i ulike medier (papir, fotografi, lydfestinger, film, videogram og elektroniske medier) som er allment tilgjengelige skal avleveres til Nasjonalbiblioteket. For å bevare disse dokumentene og gjøre dem tilgjengelige som kildemateriale for forsking og dokumentasjon, må Nasjonalbiblioteket ha tilstrekkelig magasinkapasitet til oppbevaring av dokumenter i fysiske medier og nødvendige arealer til konvertering av dokumenter til digitale medier.

Nasjonalbiblioteket har derfor igangsatt planleggingen av utvidelse av sikringsmagasinet i Rana, og prosjektert bygningsmessige endringer for å kunne utvide digitaliseringskapasiteten.

10.2.2.1 Oppsummering av tiltak for langtidslagring
  • Departementet legger til grunn at Nasjonal­biblioteket og Arkivverket skal samarbeide om etablering av en løsning for langtidslagring for digital kulturarv.

  • Et system for langtidslagring av digital kulturarv skal også omfatte museumssektoren. Det utarbeides en plan for dette arbeidet.

  • Nasjonalbiblioteket forutsettes å arbeide videre med avtaler om lagring av digitale ressurser fra forlag, aviser med mer.

10.3 Kriterier og prioriteringer i digitaliseringsarbeid

Arkiv-, bibliotek- og museumssektorene forvalter en stor mengde fysisk materiale. Noe av det er digitalisert, men mye gjenstår. I tillegg skjer samlingstilveksten i vår tid i økende grad digitalt, dvs. at materialet som avgis allerede er digitalt. Dette gjelder spesielt arkivmateriale og i økende grad pliktavlevert materiale til Nasjonalbiblioteket. I museene betyr imidlertid digital representasjon av gjenstander i stor grad at det fremstilles fotografisk materiale i en eller annen form. Slik sett representerer det digitale et substitutt for det tredimensjonale gjenstandsmaterialet. Digitalt avlevert materiale må ofte konverteres til standardiserte formater for å kunne bevares og tilgjengeliggjøres på en ønsket måte.

Den samlede mengden av arkiv-, bibliotek- og museumsmateriale som finnes bevart i norske institusjoner, er så omfattende at det ikke er tjenlig å inkludere alt i den digitale allmenningen. Det er også viktig å huske på at digital forvaltning av materialet ikke bare omfatter digitalisering og sikring av materialet, men også tilgjengeliggjøring blant annet i form av katalogdata og formidling til differensierte brukergrupper. Alle disse delene av den digitale samlingsforvaltningen krever ressurser og aktive prioriteringer. Realisering av kultur- og kunnskapsallmenningen støter derfor på det man kan kalle en mengdeutfordring. Avsnittet dreier seg i første rekke om digitalisering av fysisk materiale.

10.3.1 Utfordringer ved kriterier og prioriteringer

I sin digitaliseringsstrategi legger Nasjonalbiblioteket opp til å digitalisere hele samlingen for bevaring og sikring. Digitalisering foretas etter flere hensyn, både aktualitet (for eksempel forfattermarkeringer), etterspørsel og generell betydning av stoffet. Arbeidet er en lang prosess med 15 – 20 års varighet, og prioriteringer foretas underveis.

Arkivverket har en større mengdeutfordring å håndtere. Ikke alt arkivmateriale har like stort potensial for bruk eller digitalisering, for eksempel materiale som er underlagt taushetsplikt. Som et grovt overslag kan vi anta at det er bevart mellom 400–450 hyllekilometer arkivmateriale i abm-institusjoner. Digitalisering av alt dette vil trolig kreve flere tusen årsverk. Arkivverket tilrår prioritering av kilder det er gode grunner til å digitalisere. Allikevel bør alt materiale være beskrevet i digitale kataloger.

Museene har først og fremst store mengder gjenstandsmateriale. Museene vil de nærmeste årene måtte bruke mye tid på å gjennomføre tilretteleggingsarbeid med særlig vekt på å få etablert god kvalitet på katalogdata før det kan bli aktuelt med digitalisering av større gjenstandsmengder. Det vil imidlertid ikke forhindre at noen av museene vil kunne ha en viss aktivitet når det gjelder å legge til rette for nettbasert bruk av gjenstandssamlingene.

Det er også store utfordringer knyttet til digitalisering av fotografi og film. Fotografi finnes i stort omfang både i arkiv, bibliotek og museer. Dessuten oppbevares store mengder fotografi uten gode magasineringsforhold i private samlinger. Mye av materialet (glassplater, negativer, lysbilder m.m.) krever spesielt utstyr. Digitaliserte fotografi krever dessuten etterbehandling i form av bildebehandling og eventuelt digital restaurering (fargekorrigering m.m.). Dessuten genererer digitale fotografi store datamengder. Samlet sett krever digitalisering av fotografi både spesielt utstyr og kompetanse.

Det er dessuten stort etterslep i katalogisering og registrering av fotografi. For eksempel er kun drøye 2 millioner (ca. 12 prosent) av fotografiene i kultursektorens museer registrert i elektronisk form. For over 6,5 millioner fotografier mangler også tilfredsstillende fysisk registrering. I tillegg kommer at det fotografiske materialet er oppbevares spredt over en lang rekke institusjoner.

Når det gjelder filmmateriale er utfordringene knyttet til at det finnes mange ulike fysiske og digitale formater, og spesielt videoformater. Alle film- og videoformater krever spesielt utstyr både for avspilling og digitalisering og det genererer svært store datamengder. Dessuten krever digitalisering av film ofte digital restaurering (fargekorrigering m.m.). Mye filmmateriale er også ustabilt (f. eks. fargefilm) og til dels selvdestruerende (nitratfilm).

En samordnet digital tilgang til film- og fotosamlingene er en utfordring for en statlig digitaliseringsstrategi fordi det er et betydelig antall selvstendige institusjoner som forvalter verdifullt materiale av betydning i en nasjonal kontekst.

Øvrig elektronisk dokumentasjon (tidlig videodokumentasjon, ungdomsmiljøers selvdokumentasjon, læringsmateriale etc.) som omtalt i avsnitt 7.4.2 bør ivaretas på en systematisk måte og gjøres tilgjengelig for forskning og dokumentasjon. Materialet er lagret ved ulike institusjoner og i en rekke ulike formater, som det blir stadig vanskeligere å finne avspillingsutstyr til. Det bør lages en systematisk oversikt over materialet, med sikte på en eventuell strategi for ivaretakelse og tilgjengeliggjøring av det.

Universitetsmuseene har benyttet ulike løsninger til katalogisering og organisering av det digitale materialet. Arbeidet med et nasjonalt digitalt universitetsmuseum (NDU) har som mål blant annet å løse samordningsutfordringer i universitetenes museumssektor. Det er viktig at arbeidet som gjøres i utdanningssektoren i størst mulig grad er samordnet med arbeidet som gjøres innenfor Kultur- og kirkedepartementets ansvarsområde.

10.3.2 Vurderinger og tiltak knyttet til kriterier og prioriteringer

Med utgangspunkt St.meld. nr. 17 (2006 – 2007) Eit informasjonssamfunn for alle bør prinsippene for utvalg og prioritering bygge på en overordnet målsetning om best mulig tilgjengelighet til mest mulig for flest mulig. Samtidig innser departementet at samlingene i norske abm-institusjoner er av et slikt omfang og karakter at det ikke vil være mulig eller hensiktsmessig å digitalisere alt.

Mengdeutfordringen, dvs. utfordringer knyttet til omfanget og mangfoldet i samlingene i arkiv, bibliotek og museer, er betydelig. Nasjonalbibliotekets digitaliseringsstrategi omfatter hele samlingen, men rekkefølgen vil bestemmes av en avveining mellom effektivitet, etterspørsel og faglige vurderinger. Arkivverkets strategi innebærer å velge ut og prioritere hva som skal digitaliseres, basert på et faglig skjønn av hvilke deler av materialet som det er viktigst å få digitalisert først, hvilke deler som kan vente og hva som det lite aktuelt eller uaktuelt å digitalisere. Departementet støtter de ulike faglige tilnærmingene og strategiene som Nasjonalbiblioteket og Arkivverket har valgt.

Begge strategiene vil ta mange år å gjennomføre. Nasjonalbiblioteket regner med at det vil ta rundt 20 år å digitalisere alt i samlingene. Arkivverket mener at det vil ta like lang tid å digitalisere 10 prosent av sine samlinger. Etter hvert som materiale blir avlevert digitalt, vil behovet for å digitalisere fysisk materiale avta. Også teknologiske fremskritt og bedre utstyr kan føre til at digitaliseringen kan gjennomføres på kortere tid. Museene har kommet for kort i arbeidet med digitalisering av sine samlinger til at det er mulig å beregne hvor lang tid arbeidet vil ta. ABM-utvikling har en viktig oppgave med å samordne museenes innsats på dette området. Det må legges til rette for en målrettet satsning på digitalisering også i museene, herunder selvsagt også museer som dokumenterer minoritetskulturer. Det er også viktig at det arbeides med digitalisering av privatarkiver.

Når ikke alt kan digitaliseres, vil det være viktig at det etableres gjennomtenkte kriterier for de prioriteringene som må gjøres. Materialets innhold bør være ett av flere kriterier for hva som skal digitaliseres. Som ledd i demokratiseringen av kulturarven er det viktig at utvalgskriteriene gjøres kjent.

Et viktig område som bør prioriteres, er å sørge for gode digitale kataloger for alt materiale, slik at brukerne får oversikt over det som finnes i fysisk form. Det bør også utvikles gode oversikter over utviklingen av digitalt innhold i norske abm-institusjoner, og det bør også opplyses om hvilke samlinger som planlegges digitalisert. Brukerne bør dessuten også ha et tilbud om å få digitalisert materiale på forespørsel.

Noe materiale er så spesielt og så ressurskrevende at det må vurderes spesielle strategier på tvers av sektorene og institusjonene. Bevaring av fotoarven er et område som det er særlig viktig å behandle i et tverrsektorielt perspektiv.

Digitalisering av film er kompetanse- og ressurskrevende, noe som taler for en sterk grad av spesialisering. Film og video bør prioriteres i digitaliseringssammenheng, dels av bevaringshensyn, og dels fordi det etter hvert kan bli en utfordring å fremskaffe avspillingsutstyr. Mangelen på digitale kataloger på filmområdet taler for større innsats og effektivitet i katalogiseringsarbeidet.

I forbindelse med omleggingen av den nasjonale filmpolitikken ble den nasjonale filmarkivfunksjonen lagt til Nasjonalbiblioteket. Institusjonens rolle og ressurser på området er styrket. Siktemålet er at den norske filmarven blir bevart og formidlet på en faglig god måte i de medier som det er hensiktsmessig å benytte. Departementet under­streker at Nasjonalbiblioteket vil ha ansvar for å legge til rette for formidling, og at materialet i størst mulig grad stilles til disposisjon for brukerne.

Film og video som inngår som del av et arkiv etter arkivlovens definisjon, må betraktes som en integrert del av arkivet. Et eksemplar av dette audiovisuelle materialet vil derfor måtte være å finne i vedkommende arkivdepot. I den grad det av konserveringsmessige hensyn er nødvendig å konvertere slike dokumenter til andre format eller informasjonsbærere, forutsettes det at Arkivverket samarbeider med Nasjonalbiblioteket. Det antas at en økende del av arkivmaterialet som skapes digitalt i årene fremover vil være i form av film.

Departementet legger til grunn at digitalisering av NRKs radio- og fjernsynsprogrammer er en del av NRKs allmennkringkastingsoppdrag, slik det er beskrevet i St.meld. nr. 30 (2006 – 2007) Kringkasting i en digital fremtid. NRK anslår at det vil ta 15 – 20 år å digitalisere arkivet. Lisensavgiften har over flere år økt med den begrunnelse av deler av midlene skal benyttes til digitaliseringsarbeidet.

10.3.2.1 Oppsummering av tiltak for kriterier og prioriteringer
  • Strategier og faglige prioriteringer for digitalisering skal utarbeides av de respektive institusjonene og aktørene, og det må legges til rette for en økt digitalisering i neste tiårsperiode.

  • Det forutsettes i nødvendig utstrekning samarbeid om digitaliseringsarbeidet i de ulike sektorene.

  • Det legges særskilt til rette for tverrsektorielt samarbeid om digitalisering og formidling av fotografi.

  • Digitalisering av film er svært kompetanse- og ressurskrevende. Ansvaret for dette arbeidet er nå samlet i Nasjonalbiblioteket etter omleggingen av den nasjonale filmpolitikken. Innsatsen er styrket i inneværende års budsjett.

  • Digitalisering av NRKs kringkastingsarkiv gis prioritet.

  • Nasjonalbibliotekets samarbeidsavtale med forlag og aviser om bevaring av digitale databaser bør utvikles videre.

  • Det må også arbeides med digitalisering av privatarkiv.

10.4 Tilgjengeliggjøring

Både åndsverkloven, pliktavleveringsloven og personopplysningsloven er med på å sette rammene for hva som kan tilgjengeliggjøres digitalt. Flere bestemmelser om taushetsplikt, med forvaltningslovens bestemmelser som de sentrale, vil også sette rammer for hva som er tillatt å tilgjengeliggjøre. Åndsverkloven er aktuell i alle tre sektorer, men i størst grad i biblioteksektoren. Pliktavleveringsloven regulerer bruken av pliktavlevert materiale i Nasjonalbiblioteket, universitetsbibliotekene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø og i Sametingets bibliotek. Personopplysningsloven er i størst grad aktuell i arkivsektoren, men også for Nasjonalbibliotekets nedlasting av dokumenter som publiseres i det norske internettdomenet.

Etter åndsverkloven har opphavsmannen enerett til å råde over sitt åndsverk, herunder å fremstille eksemplar av verket og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, for eksempel på Internett. Av hensyn til samfunnets behov for tilgang til vernet materiale, er imidlertid eneretten på enkelte områder avgrenset. Det er blant annet særskilte bestemmelser i åndsverksloven og tilhørende forskrift om eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring i bibliotek mv.

Nasjonalbiblioteket har i dag hjemmel til å digitalisere alle verk i sine samlinger for sikring og bevaring og å tilgjengeliggjøre det digitaliserte materialet på terminaler i egne lokaler, jf. forskrift til åndsverkloven § 1 – 3, 3. ledd. Dersom man ønsker videre tilgjengeliggjøring enn det forskriften hjemler, for eksempel slik at alle i Norge skal få tilgang til materialet via Internett på sin egen datamaskin, må det inngås opphavsrettslige avtaler med rettighetshaverne, for eksempel i henhold til avtalelisensbestemmelsen i åndsverkloven § 16a.

De siste årene har Nasjonalbiblioteket samarbeidet med norske opphavsrettsorganisasjoner for å gjøre norske verk digitalt tilgjengelige over Internett. Dette har i første rekke handlet om pilotprosjektet knyttet til Nordområdene, der det er gitt allmenn tilgang til rundt 1400 bøker og tidsskriftartikler. Nasjonalbiblioteket arbeider nå med å utvide samarbeidet mellom partene gjennom det nye prosjektet Bokhylla.no. Prosjektet er nærmere beskrevet nedenfor.

10.4.1 Utfordringer ved tilgjengeliggjøring

Tilgang til materiale som er opphavsrettslig vernet, forutsetter klarering med rettighetshaver eller en opphavsrettsorganisasjon som representerer en vesentlig del av opphavsmennene på det aktuelle feltet. Nasjonalbibliotekets pilotprosjekt Bokhylla.no kan på sikt danne modell for forenklet klarering gjennom avtalelisens etter åndsverkloven § 16a. Denne hjemmelen kan også brukes for avtale om digital tilgjengeliggjøring av alt annet opphavsrettslig beskyttet materiale i abm-institusjonene, for eksempel digital tilgjengeliggjøring av fotografiske verk fra Nasjonalmuseets samlinger.

Pliktavleveringsloven setter også klare grenser for bruk av dette materialet i Nasjonalbiblioteket, universitetsbibliotekene og Sametingets bibliotek. I henhold til pliktavleveringsloven § 1 kan det kun gis tilgang til pliktavlevert dokument som kildemateriale for forskning og dokumentasjon. Det er ikke adgang til å avtale en videre bruk av dette materialet ved avtalelisens med hjemmel i åndsverkloven § 16a. Dette går frem av Ot.prp. nr. 46 (2004 – 2005) Om lov om endringer i åndsverkloven m.m.

I arkivsektoren kan det i enkelte tilfeller være slik at de som har rettigheter til et materiale, ikke nødvendigvis omfattes av en rettighetsorganisasjons nedslagsfelt, slik at det kan være vanskelig å få til generelle vederlagsavtaler. Dette kan løses ved at det inngås avtaler når arkivmaterialet overlates til arkivinstitusjonen. Men det kan også ofte være slik at den som i utgangspunktet har eiendomsretten, ikke nødvendigvis er den som har rettighetene i henhold til åndsverksloven. En avtale om videre bruk kan slik sett være vanskelig å få til. I arkivsektoren må man dessuten i stor grad ta hensyn til personvernet ved digital tilgjengeliggjøring.

Nasjonalbibliotekets nedlasting av dokumenter fra det norske internettdomenet omfattes av personopplysningsloven. Da materialet som blir lastet ned også er en digital behandling av personopplysninger, kreves det konsesjon fra Datatilsynet, jf. personopplysningsloven § 33. Det er gitt en midlertidig konsesjon for nedlastingen av dette materialet og Nasjonalbiblioteket er i dialog med Datatilsynet for tilgjengeliggjøring av det. Det vil i utgangspunktet dreie seg om en svært begrenset tilgang innenfor avgrensningene pliktavleveringsloven § 1 setter, som kildemateriale for dokumentasjon og forskning. Utfordringene i tilknytning til dette materialet er omtalt i Personvernkommisjonens utredning: NOU 2009:1 Individ og integritet: Personvern i det digitale samfunnet, som ble lagt frem 13. januar 2009. Personvernkommisjonen mener at Nasjonalbibliotekets tilnærming til elektronisk pliktavlevering, der et elektronisk dokument som blir gjort offentlig tilgjengelig på Verdensveven automatisk blir lastet ned og arkivert, bør diskuteres. Kommisjonen peker på at det ikke går an å reservere seg eller unnta visse typer materiale fra slik avlevering. Dette gjelder kanskje særlig private hjemmesider og sosiale møteplasser.

Opplysninger som omfattes av spesifikke taushetspliktbestemmelser, omfattes i stor grad også av bestemmelsene i personopplysningsloven. Men i noen tilfeller som gjelder avdøde personer, vil taushetsplikt kunne gjelde selv om personopplysningsloven ikke kommer til anvendelse. Dette er først og fremst aktuelt når det gjelder opplysninger som forekommer i arkivmateriale. Her er utfordringene for det første å være oppmerksom på når slike opplysninger forekommer, og for det andre å sørge for adekvat skjerming av opplysningene.

I universitets- og høgskolesektoren er det også en utvikling i retning av å gjøre vitenskaplige publikasjoner fritt tilgjengelig digitalt. Forfatteren eller opphavspersonen har opphavsretten til publikasjonen, men gir brukerne lov til å lese, laste ned, kopiere, distribuere, skrive ut, søke i eller lenke til fullteksten uten å forlange vederlag. Undersøkelser viser at det i dag er for få vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler som tilgjengeliggjøres på denne måten.

Et mulig virkemiddel som kan vurderes, særlig i biblioteksektoren, er nasjonale lisenser for elektronisk materiale. Dette kan i prinsippet være lisenser som gir allmenn tilgang for alle, eller lisenser som gir differensiert tilgang for nærmere definerte brukergrupper. Med spesielle brukerautoriseringer er det mulig å gi for eksempel forskere digital tilgang til materiale som sperres for den generelle bruker av opphavsrettslige eller personvernhensyn, og det vil være mulig å etablere nettbaserte betalingsløsninger for institusjonsbaserte tjenester som det også i dag kreves betaling for, så som kopifremstilling i bibliotek.

Norsk Kulturråd skal i 2009 sette i gang en prøveordning med innkjøp av et utvalg e-bøker under hver av innkjøpsordningene.

10.4.2 Vurderinger og tiltak knyttet til tilgjengeliggjøring

Forholdet mellom samfunnets ønske om tilgang til vernet materiale og opphavsmennenes rettigheter er et kjernespørsmål når det gjelder digital tilgjengeliggjøring. Tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig beskyttet materiale krever løsninger som sikrer opphavsmennene vederlag for bruk av materialet. Det er et viktig siktemål å kunne gi brukerne tilgang til mest mulig, men innenfor tilgjengelige økonomiske og juridiske rammer. Digital tilgjengeliggjøring vil derfor også være avhengig av prioriteringer i henhold til ambisjonsnivået og tilgjengelige økonomiske ressurser. Nasjonale lisenser i universitets- og høyskolesektoren og i biblioteksektoren (eventuelt også generelle, nasjonale lisenser) kan være aktuelle virkemidler som departementet vil arbeide videre med i nært samarbeid med berørte departement.

Pliktavleveringslovens bruksbegrensning i § 1 legger føringer for tilgjengeliggjøring av mye av det digitaliserte materialet i Nasjonalbibliotekets samlinger. Det er kulturpolitisk viktig at det pliktavleverte materialet er undergitt en restriktiv bruk, med respekt for opphavsrettslige prinsipper. Etter hvert som det meste av materialet ved Nasjonalbiblioteket er digitalt avlevert og digitaliseringsprosessen skrider frem, vil det være naturlig at man ser nærmere på hvilke muligheter dette gir for tilgjengeliggjøring og formidling. Det kan være grunn til å vurdere om det bør fastsettes en avtalelisenshjemmel som gir adgang til bruk ut over det som er hjemlet i dag. Dette vil departementet utrede nærmere i den forestående revisjonen av regelverket for pliktavlevering.

I samsvar med Personvernkommisjonens anbefaling vil det være nødvendig at Nasjonalbiblioteket utreder konsekvensene for personvernet i forbindelse med nedlasting av det norske internettdomenet, og vurderer de tiltakene Personvernkommisjonen foreslår.

For å lage velfungerende systemer for autentisering og differensiering av brukere vil det være nødvendig å bygge videre på de etablerte offentlige autorisasjons- og autentiseringsordningene (Public Key Infrastructure) som blir utviklet gjennom MinSide. Men det må også åpnes for at autentisering kan gjøres av andre identitetstilbydere. Utdanningssektoren vil fremdeles bruke Feide.

Departementet ser positivt på Norsk kulturråds prøveordning for innkjøp av elektroniske bøker.

Nordområdepiloten og Bokhylla.no

Erfaringene Nasjonalbiblioteket gjorde med allmenn tilgang til rundt 1 400 bøker og tidsskriftartikler knyttet til Nordområdene (Nordområde-piloten), viste at det digitalt tilgjengelige materialet ble brukt mer enn tilsvarende materiale som ikke er tilgjengelig digitalt.

I forbindelse med dette prosjektet har Kultur- og kirkedepartementet nedsatt en arbeidsgruppe som har som mandat å vurdere kriterier for kompensasjon av bruk av vernet digitalt materiale fra Nasjonalbiblioteket på nettet, med sikte på utvidet samarbeid mellom avtalepartene. Prosjektet har fått navnet Bokhylla.no. Planen er å digitalisere og gjøre tilgjengelig litteratur utgitt i Norge de siste tiårene av de tre siste hundreårene (1790-årene, 1890-årene og 1990-årene). Mye av dette materialet, særlig fra den siste og til en viss grad også nest siste tiårsbolken, er vernet etter åndsverkloven. Det må derfor forhandles frem en avtale for bruken av dette materialet.

Bokhylla.no skal etter planen omfatte ca. 50 000 bøker, hvorav de fleste vil ha opphavsrettslig vern. Det tas sikte på at det digitaliserte materialet som er vernet skal kunne leses på skjerm via Internett, men det vil ikke bli lagt til rette for nedlasting og utskrift av det vernede materialet. Materiale som er falt i det fri vil derimot være nedlastbart og således mulig å skrive ut. Materialet vil kun være tilgjengelig for norske IP-adresser. Tjenesten vil være gratis for brukerne. Det vil ikke legges til rette for kommersiell utnyttelse av presentasjonen på nettsidene, for eksempel med lenke til utsalgssted. For prosjektets formål og gjennomføringsperiode skal det etableres en vederlagsordning med en avtalelisens i samsvar med åndsverklovens § 16a. Vederlaget skal beregnes ut fra antall sider vernet materiale som blir digitalt tilgjengeliggjort for den aktuelle prosjektperioden.

Prosjektet vil kunne gi viktig og verdifull erfaring med denne type problemstillinger og vil, avhengig av utviklingen, kunne danne modell for ordninger med avtalelisenser. Departementet vil støtte dette prosjektet og følge det nøye. Prosjektet skal evalueres etter endt prosjektperiode (2009 – 2011).

10.4.2.1 Oppsummering av tiltak for tilgjengeliggjøring
  • Nasjonalbiblioteket vil gjennomføre prøveprosjektet Bokhylla.no. Prosjektet kan danne modell for ordninger med avtalelisenser også for annen type opphavsrettslig vernet materiale.

  • Departementet vil vurdere mulighetene for en avtalelisenshjemmel som adgang til bruk ut over det som er hjemlet i dag.

  • Arbeidet med nasjonale lisenser vil bli videreført i samarbeid med berørte instanser. Dette kan gjelde nasjonale lisenser for universitets- og høyskolesektoren, for biblioteksektoren eller for alle via egen datamaskin.

  • Nasjonalbiblioteket må utrede personvernkonsekvenser ved innsamling og tilgjengeliggjøring av elektronisk materiale og vurdere mulige tiltak.

  • Det skal legges til rette for gode autorisasjons- og differensieringsordninger, blant annet ved å bygge videre på de ordningene som utvikles gjennom Min Side.

10.5 Nasjonale søketjenester

Det er en viktig oppgave å etablere en samlet oversikt over innhold og tjenester i norske bibliotek, arkiv, og museum. Dette realiseres gjennom sektorspesifikke søketjenester og gjennom et integrert fellessøk.

Flere av digitaliseringsprosjektene som er satt i gang, har et uttalt formidlingsperspektiv som drivkraft ved å gi brukerne best mulig digital tilgang til kulturarvmateriale, enten prosjektene er avgrenset til én av sektorene, eller det gjelder digital tilgang på tvers av sektorene.

På arkivfeltet er den mest omfattende tjenesten for søking i metadata Arkivverkets nettbaserte katalog for statlige arkiv, Felleskatalogen. Riksarkivet drifter også Samkatalogen for privatarkiv, som inneholder opplysninger om privatarkiv i ulike norske oppbevaringsinstitusjoner. Stiftelsen Asta utvikler i samarbeid med Riksarkivaren, Landslaget for lokal- og privatarkiv og ABM-utvikling en nasjonal felleskatalog for informasjon om arkiv fra statlig, kommunal og privat sektor. Gjennom Arkivportalen skal brukerne finne all nødvendig informasjon på ett nettsted. Tjenesten vil være på plass i løpet av 2009.

I Digitalarkivet tilgjengeliggjøres selve arkivdokumentene i digital form. Her vil både digitalisert og originalt digitalt materiale være søkbart, dels gjennom egne søkefunksjoner og innganger til materialet, dels ved at det legges til rette tilstrekkelige metadata til at dokumentene kan fanges opp av Abm-søk og generelle søkemotorer.

Det mest omfattende arbeidet står Nasjonalbiblioteket bak gjennom det storstilte digitaliseringsprosjektet av institusjonens samlinger. Det har medført at biblioteket har opparbeidet seg en solid kompetanse på dette feltet, ikke minst når det gjelder den konkrete digitaliseringsproduksjonen fra fysiske eksemplar til digital representasjon.

På bibliotekområdet skal ellers nevnes Biblioteksøk, som Nasjonalbiblioteket vil ha det operative ansvaret for. Biblioteksøk skal høste inn data fra lokale og regionale bibliotekkataloger og samle disse i en nasjonal fellestjeneste. I første rekke skal Biblioteksøk erstatte den gamle Samkatalogen, men det skal også legges til rette for brukerinitiert fjernlån. Data fra Nasjonalbibliotekets egne samlinger (NBdigital) skal også kunne gå inn som en viktig del av denne tjenesten. Første steg i denne tjenesten vil etter planen være på plass i løpet av 2009.

Totalt har museene kommet kortest når det gjelder å legge til rette for digital bruk av samlingene. Innenfor museumsfeltet er det likevel flere initiativer som kan nevnes. Museene har gjennom KulturIT og ABM-utvikling arbeidet for å få etablert PrimusWeb, som gjør det mulig for museer å presentere opplysninger og foto om sine gjenstandssamlinger på Internett. En del museer publiserte gjenstandssamlinger elektronisk i 2008. Det vil foreligge nye versjoner av tjenesten i løpet av 2009. Videre har universitetsmuseene samarbeidet om digitalisering i over ti år. Kunnskapsdepartementet har nedsatt et utvalg (NDU-utvalget) som utreder hvordan man best kan etablere et nasjonalt digitalt universitetsmuseum (NDU). NDU skal fremme digital presentasjon av de rike samlingene ved universitetsmuseene. Dette prosjektet er direkte oppfølging av St.meld. nr. 15 (2007 – 2008) Tingenes tale.

10.5.1 Utfordringer ved nasjonale søketjenester

Det er viktig med nasjonale standarder for digitalisering på abm-feltet med sikte på å sikre det digitale innholdet et langt liv, og sikre at det digitale innholdet fra flere institusjoner og sektorer kan ses i sammenheng. Dette dreier seg både om å digitalisere i høy nok kvalitet for bevarings- og formidlingsformål, om å etablere tilstrekkelige metadata for beskrivelse, bevaring og rettigheter, og dessuten om å bruke formater på digitalt innhold og metadata som er kompatible og som kan forventes å ha en viss levetid. Behovet for standarder gjelder både på et grunnleggende nivå og på mer sektorspesifikke nivåer.

Et grunnleggende nivå er retningslinjene for den statlige IKT-politikken som legger vekt på at det offentlige primært bør satse på åpne standarder og åpen kildekode. Dette uttrykkes slik i regjeringens IKT-melding, St. meld. nr. 17 (2006 – 2007) Eit informasjonssamfunn for alle. Her heter det på side 12:

«Regjeringa vil basere sin programvarepolitikk primært på opne standardar, og ønskjer større bruk av open kjeldekode. Bruk av opne IKT-standardar er viktig, mellom anna fordi det gir betre samhandling mellom verksemder, og motverkar at offentlege verksemder og brukarar blir låste til spesielle teknologiar og leverandørar. Regjeringa ønskjer òg at offentlege verksemder i større grad tek i bruk løysingar baserte på open kjeldekode. Ein kultur for å dele eigenutvikla programvare vil kunne komme organisasjonar, bedrifter, studentar og IKT-spesialistar til gode.»

På dette feltet vil det statlige Standardiseringsrådet spille en viktig rolle i den statlige innsatsen for å digitalisere kulturarv.

De mer sektorspesifikke standardiseringspørsmålene knytter seg i noen grad til flere ulike aspekter. Det gjelder organisering og presentasjon av innholdselementer i materialet, for eksempel hvordan arkiv, bibliotek og museum besvarer spørsmål knyttet til innholdets hva, når, hvem og hvor ved bruk av systemer som beskriver metadata for publikasjoner, dokumenter, gjenstander, foto, film osv.. Det har utviklet seg ulike fagsystemer innenfor de ulike sektorene, primært fordi metadata har hatt ulike formål innenfor de tre sektorenes fagtradisjoner. Videre er det ulike tekniske løsninger og standarder når det gjelder filformater, teknisk kvalitet på de digitale filene, protokoller for datautveksling og kommunikasjon, for å nevne noen viktige områder der valg av standarder er viktig. Når institusjoner eller fagmiljøer velger konkrete løsninger og standarder, har det innvirkning på hvordan institusjonene eller fagmiljøene er i stand til å kommunisere med andre aktører som arbeider med samme type materiale.

Et viktig aspekt i standardiseringssammenheng er at krav og spesifikasjoner i økende omfang må ta hensyn til internasjonalt samarbeid på de ulike områdene. Bibliotekfeltet har lengst erfaring med å arbeide etter internasjonale standarder, men det er innarbeidet tradisjon også på arkivfeltet.

I et abm-perspektiv, der ønsket er å lette digital tilgjengelighet til et samlet kulturarvmateriale, er bruk av felles standarder en vesentlig forutsetning for å lykkes. I alle land der det nå tas ulike initiativ til å digitalisere kulturarvmateriale, er det stor oppmerksomhet rundt det å finne et fornuftig nivå for felles standarder slik at prøveprosjekt og utviklingsarbeid kan resultere i brukervennlige og effektive løsninger.

Også i Norge har hovedaktørene i flere år arbeidet med å finne løsninger på spørsmålet om felles standarder. Dette har materialisert seg i kravspesifikasjoner i viktige prosjekt som er satt i gang.

10.5.2 Vurderinger og tiltak knyttet til nasjonale søketjenester

Både i Norge og i andre land foregår det en utstrakt prosjektvirksomhet med digitalisering og formidling av kulturarvmateriale. Aktiviteten er preget av sterk vilje til å prøve ut den digitale teknologien til beste for innbyggerne. Samtidig forteller de mange prosjektene om store behov for å utvikle erfaringsgrunnlag og foreta kontinuerlige vurderinger av det som gjøres, og ikke minst om et omfattende behov for å foreta analyser av erfaringer i andre land og av den teknologiske utviklingen på feltet.

Det er et bredt kontaktnett mellom samlingsbevarende institusjoner og tilsvarende søsterinstitusjoner i utlandet. Dette er viktige nettverk å videreutvikle med tanke på utveksling av erfaring og etablering av internasjonale standarder. De respektive institusjoner følger opp sine nettverk.

Fellessøk

De nasjonale fellesløsningene for data fra arkiv, bibliotek og museum vil utgjøre grunnlaget for et fellessøk.

Tilgang til kulturarv må tilrettelegges på flere måter. Utgangspunktet er de ulike institusjonenes tilrettelegging for søk i egne samlinger. På grunnlag av disse tjenestene vil det etableres en felles søketjeneste (abm-søk) som genererer treff på tvers av institusjonsgrensene og som peker direkte mot innhold fra ulike baser og kilder.

De fleste nettsøk folk gjør i dag starter med et generelt søk i de store, generelle søketjenestene. Disse søketjenestenes brede anvendelighet kommer av at søkemotorene indekserer innhold fra et stort antall baser og kilder slik at søket kan starte uten at man kjenner institusjonsnavn eller opprinnelsesland. Nasjonalbibliotekets erfaringer fra Nordområdeprosjektet viste for eksempel en tydelig økning i nettrafikk på vevstedet etter at metadata fra nordområdematerialet ble eksponert for søkemotorene i de generelle søketjenestene.

Det er derfor viktig at det ved utviklingen av et nasjonalt fellessøk treffes tiltak som gjør at innhold fanges opp og indekseres av søkemotorene og på den måten for en tydelig eksponering på verdensveven.

Strategien for etablering av et integrert fellessøk bør ikke låse seg til eksisterende, generelle søketjenester som Dogpile, Google og Metacrawler. De generelle søketjenestene er først og fremst tjenester som hjelper til å finne frem til steder hvor stoffet vi leter etter er videre søkbart, men egner seg dårlig til å gjøre konkrete oppslag i. I stedet bruker vi de systemer som innholdsleverandørene har laget spesielt for disse formålene og som utelukker informasjon som ikke er relevant.

De generelle søketjenestene er godt hjelpemiddel til å finne frem til et samlet verdensvevsted for kulturarvressursene hvor brukeren kan tilpasse sine innholdssøk etter ønske. I det integrerte fellessøket bør det både være mulig å søke bredt i de samlede ressursene, gå videre til den enkelte sektor eller institusjon (for eksempel for å gjøre kirkeboksøk i Arkivverket), men igjen også kunne gå utenfor ved at gode, generelle søketjenester har søkerute i portalvinduet.

Nasjonalbibliotekets og ABM-utviklings deltakelse i Europeana bidrar til at et felles abm-perspektiv utvikles, både når det gjelder bruk av felles standarder og systematisk oppbygging av digitaliseringserfaring. Tjenesten kan for eksempel omfatte følgende:

  • Tjenesten bør tilrettelegges slik at også bruk av de generelle søketjenestene på verdensveven fører frem til norsk materiale.

  • Tjenesten bør være et samordnet søk i nasjonale fellesløsninger med oppdaterte opplysninger om foto, gjenstander, arkivdokumenter, bib­liografisk materiale, multimedia, kunst, digitale fortellinger og brukergenerert innhold.

  • Tjenesten bør være en veiviser til og synliggjøring av institusjonene som har ansvar for materialet og som kan gi utfyllende opplysninger.

  • Tjenesten bør ha funksjoner tilpasset ulike brukergrupper.

  • Tjenesten bør være fleksibel slik at det er mulig å søke etter materiale fra en institusjon, en samling, en gruppe institusjoner eller alle abm-institusjonene i landet under ett.

  • Brukerne må ha mulighet til å søke, navigere og sette sammen data slik de vil ut fra egne interesser.

  • Det integrerte fellessøket må ta i bruk nye måter for å samhandle med brukerne, åpne for brukergenerert innhold og kunne levere informasjon via et bredt spekter kommunikasjonstjenester som e-post, RSS, SMS, MMS osv.

  • Det integrerte fellessøket må ha gode kart­funksjoner slik at moderne kartnavigering blir et viktig brukergrensesnitt inn til tjenesten.

  • Det integrerte fellessøket må støtte søk i begge målformer og samisk, og bygge på åpne standarder.

  • Tjenesten skal være gratis, eventuelt med autorisert tilgang for særlige brukergrupper.

Departementet ser et klart behov for en mer systematisk evalueringspraksis i tilknytning til pågående digitaliseringsprosjekt. Departementet vil derfor følge opp at ansvarsinstitusjonene både evaluerer egne erfaringer og følger med på erfaringer fra andre land.

10.5.2.1 Oppsummering av tiltak for nasjonale søketjenester
  • Det vil bli lagt vekt på å utvikle både sektorspesifikke søketjenester og fellessøk på tvers av institusjonsgrenser og samlinger.

  • Samlingseiere skal sørge for at eget materiale kan nås og indekseres av søkemotorene.

10.6 Formidling

Visjonen om den digitale allmenningen skaper også forventning om og behov for at kultur- og kunnskapskildene i arkiv, bibliotek og museer skal formidles. Det er et mål å formidle slik at det er tilpasset de forskjellige brukergruppenes forutsetninger og behov. Det er også viktig å legge særlig vekt på utvikling av gode digitale tilbud for bruk i utdanningssektoren.

10.6.1 Utfordringer

Digital formidling er krevende og forutsetter nært samarbeid mellom ulike faggrupper med både teknisk kompetanse og fagkompetanse. God kunnskap om målgruppene er viktig for å utvikle gode formidlingstilbud, også for brukere med særskilte behov. Å ta i bruk og å se mulighetene med ny teknologi er en utfordring for institusjonene. Sosial nettverksteknologi kan for eksempel gi brukeren muligheter til å delta på nye måter. Ny teknologi og nye formidlingsmuligheter fører til at institusjonene vil ha behov for å utvikle formidlingskompetansen i tverrgående samarbeid på hele abm-feltet, men også i samarbeid med universitets- og høyskolemiljøene nasjonalt og internasjonalt.

Digitale tjenester utfordrer institusjonsgrenser og sektorer i den forstand at de kan nås av alle uten at man trenger å oppsøke det fysiske arkivet, biblioteket eller museet. I enkelte tilfeller, i særlig grad når det gjelder digitale tjenester med potensial som nasjonale tjenester, kan det være utfordringer knyttet til finansiering og organisering. Dette gjelder i særlig grad for enkelte tjenester som drives av større folkebibliotek, jf. også omtale i bibliotekmeldingen.

Det historiske repertoaret av norsk musikk på noter er lite tilgjengelig og i dårlig stand. Norsk Komponistforening, MIC og Nasjonalbiblioteket startet i 2008 Musikkarvprosjektet, et prosjekt med det som formål å sikre at notematerialet til den klassiske norske musikken tas vare på og gjøres tilgjengelig, slik at den i dag og for fremtiden kan spilles av orkestre, ensembler og enkeltmusikere for et størst mulig publikum, nasjonalt og internasjonalt. I prosjektrapporten som ble presentert 18. juni 2008, anbefales en storstilt satsing på editering, digitalisering og publisering av eldre norske verk. En slik innsats vil være viktig for å sikre det historiske repertoaret for ettertiden. Publisering og effektiv distribusjon vil bidra til at verkene kan gjøres nasjonalt og internasjonalt tilgjengelige for fremføringer og innspillinger.

Norsk kulturråd forvalter en innkjøpsordning for musikk (tidligere innkjøpsordning for fonogram). Innkjøpsordningen skal medvirke til å øke kunnskapen om og spredning av norske fonogram. Ordningen skal stimulere til et mangfoldig og kreativt produksjonsmiljø for musikk i Norge. Innkjøpsordningen er i 2009 på 16,4 mill. kroner. På samme måte som det skal settes i gang en prøveordning for innkjøp av e-bøker under innkjøpsordningene for litteratur, skal innkjøpsordningen for musikk nå også omfatte innkjøp og distribusjon av digitalisert musikk, jf. St.meld. nr. 21 (2007 – 2008) Samspill – et løft for norsk musikk.

10.6.2 Vurderinger og tiltak knyttet til formidling

Det er viktig å legge til rette for innovative formidlingstjenester i abm-sektoren og utprøving av ny teknologi, samtidig som det bør legges til grunn at digital formidling i første rekke er en oppgave for de enkelte institusjonene. Formidling, også digital formidling, bør ikke sees på som noe løsrevet fra institusjonenes oppdrag, men være en integrert del av deres aktivitet. Som et grunnprinsipp bør kostnadene i første rekke dekkes innenfor institusjonenes egne økonomiske rammer.

Noen tjenester vil kunne ha karakter av samarbeid mellom flere institusjoner. Det vil derfor være behov for å utvikle modeller for organisering og finansiering av slike formidlingstjenester, jf. også omtale i bibliotekmeldingen.

Formidlingskompetanse er tverrfaglig med grunnlag i pedagogikk og didaktikk. God formidling må forankres i fagfeltene, og den må utvikles i nær kontakt med teori og praksis for kunnskaps- og emneorganisering som utvikles på IKT-feltet.

Digitalt fortalt er et godt eksempel på formidling som både stimulerer interaktivitet med brukerne, er fleksibel for lokal utforming, er multimedial på tvers av sektorene og som bidrar til bevaring av digitalt innhold. Digitalt fortalt skal videreføres etter at Kulturminneåret 2009 er over. Fortellingene i Digitalt fortalt skal etter hvert integreres i kulturnett.no, med nasjonale fellesløsninger for data og tjenester fra abm-institusjonene og gjøres tilgjengelige i et integrert fellessøk. Bruk av felles metadata skal støtte en slik integrering.

Departementet mener at innkjøpsordningen for musikk skal utvides til også å omfatte innkjøp og distribusjon av digitalisert musikk. Det er viktig at aktuelle aktører trekkes med i arbeidet med utformingen av ny ordning. Digital formidling av musikk i bibliotekene er nærmere drøftet i biblio­tekmeldingen.

Regjeringen forutsetter at løsninger for tilgang til og formidling av kultur- og kunnskapsressursene i arkiv, bibliotek og museer skjer i samsvar med diskriminerings- og tilgjengelighetslovens krav om at nye IKT-løsninger skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011.

10.6.2.1 Oppsummering av tiltak for formidling
  • Det skal legges til rette for utprøving av nye og innovative digitale tjenester på abm-feltet.

  • Den digitale formidlingskompetansen på abm-feltet skal styrkes.

  • Digitalt fortalt videreføres etter 2009.

  • Det arbeides med å utvikle innkjøpsordningen for musikk med sikte på å gjøre den medieuavhengig.

10.7 Organisering, samarbeid og ansvarsforhold

Målet om å gjøre mest mulig av kultur- og kunnskapskildene i arkiv, bibliotek og museer tilgjengelige for flest mulig i integrerte søk med brukertilpassede formidlingsløsninger, krever samarbeid mellom institusjonene i sektorene, mellom sektorene og på tvers av feltet. Realiseringen av den digitale allmenningen vil gå over mange år.

10.7.1 Utfordringer

Organisering, samordning og samarbeid er kritiske faktorer i en nasjonal digitaliseringsstrategi, samtidig som det er nødvendig å skape rom for sektorvise initiativ og prioriteringer. Utfordringen er å få de ulike fagbaserte sektorene til å tilpasse og harmonisere sine valg av faglige og tekniske løsninger.

10.7.2 Vurderinger og tiltak

Arkivverket og Nasjonalbiblioteket danner sammen med ABM-utvikling og museene fundamentet i en nasjonal digitaliseringssatsing på Kultur- og kirkedepartementets område. Det forutsettes et utstrakt samarbeid som også må omfatte universitetsbibliotekene og universitetsmuseene.

Satsingen vil ta utgangspunkt i det ansvaret de eksisterende samlingsbevarende institusjonene har for å digitalisere, forvalte og formidle materialet i egne samlinger. Samtidig må det erkjennes at det på enkelte områder er behov for samordning og samarbeid for å komme frem til det ønskelige resultatet.

Det operative ansvaret for digitaliseringsarbeid skal være forankret i et entydig sektoransvar. Nasjonalbiblioteket er hovedaktør i digitaliseringsarbeid på bibliotekfeltet. I tillegg til de oppgavene som følger av pliktavleveringsloven, har Nasjonalbiblioteket eneansvar for nasjonale bibliografiske standarder, standarder for kvalitet, formater og identifisering for digitalt materiale, samt for en digital løsning for søk på tvers av alle bibliotek. Arkivverket skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeid på arkivfeltet. I tillegg til oppgaver og myndighet som er tillagt Arkivverket og Riksarkivaren etter arkivlova, skal Arkivverket ha ansvaret for nasjonale katalogstandarder og digitale løsninger for søking i arkiv på tvers av alle typer arkivinstitusjoner. ABM-utvikling skal ha koordinerende og tilretteleggende oppgaver for museene og privatarkivene utenfor Arkivverket, men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringssammenheng.

For å etablere et godt grunnlag for nødvendig samordning av digitaliseringsarbeidet, vil departementet etablere et råd bestående av sentrale aktører på abm-feltet. Rådet skal løpende vurdere de overordnede strategier for digitalisering med sikte på å fremme forslag for bidrar til en helhetlig digital samlingsforvaltning.

Rådet skal gi sine innspill til Kultur- og kirkedepartementet, og det må samordne arbeidet med Standardiseringsrådet nedsatt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Departementet vil utarbeide mandat for rådet.

10.7.2.1 Oppsummering av tiltak for organisering
  • Nasjonalbiblioteket er hovedaktør i digitaliseringsarbeid på bibliotekfeltet. I tillegg til de oppgavene som følger av pliktavleveringsloven, skal Nasjonalbiblioteket også ha eneansvar for nasjonale bibliografiske standarder og digitale løsninger for å søke på tvers av alle bibliotek.

  • Arkivverket skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeid på arkivfeltet. I tillegg til oppgaver og myndighet som er tillagt Arkivverket og Riksarkivaren etter arkivlova, skal Arkivverket ha ansvaret for nasjonale katalogstandarder og digitale løsninger for søking i arkiv på tvers av alle typer arkivinstitusjoner.

  • ABM-utvikling skal ha koordinerende og tilretteleggende oppgaver for museene og privatarkiv utenfor Arkivverket, men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringssammenheng.

  • Departementet vil opprette et råd for digitalisering, bestående av sentrale aktører og med et særskilt mandat. Gruppen skal gi sine innspill til Kultur- og kirkedepartementet og samordne arbeidet med Standardiseringsrådet nedsatt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet.

10.8 Oppsummering av tiltak og strategier

For å nå målene i digitaliseringsstrategien vil regjeringen gjennomføre følgende tiltak:

Tiltak for langtidslagring

  • Departementet legger til grunn at Nasjonal­biblioteket og Arkivverket skal samarbeide om etablering av en løsning for langtidslagring av digital kulturarv.

  • Et system for langtidslagring av digital kulturarv skal også omfatte museumssektoren. Det utarbeides en plan for dette arbeidet.

  • Nasjonalbiblioteket forutsettes å arbeide videre med avtaler om lagring av digitale ressurser fra forlag, aviser med mer.

Tiltak for kriterier og prioriteringer

  • Strategier og faglige prioriteringer for digitalisering skal utarbeides av de respektive institusjonene og aktørene, og det må legges til rette for en økt digitalisering i neste tiårsperiode.

  • Det forutsettes i nødvendig utstrekning samarbeid om digitaliseringsarbeidet i de ulike sektorene.

  • Det legges særskilt til rette for tverrsektorielt samarbeid om digitalisering og formidling av fotografi.

  • Digitalisering av film er svært kompetanse- og ressurskrevende. Ansvaret for dette arbeidet er nå samlet i Nasjonalbiblioteket etter omleggingen av den nasjonale filmpolitikken. Innsatsen er styrket i inneværende års budsjett.

  • Digitalisering av NRKs kringkastingsarkiv gis prioritet.

  • Nasjonalbibliotekets samarbeidsavtale med forlag og aviser om bevaring av digitale databaser bør utvikles videre.

  • Det må også arbeides med digitalisering av privatarkiv.

Tiltak for tilgjengeliggjøring

  • Nasjonalbiblioteket vil gjennomføre prøveprosjektet Bokhylla.no. Prosjektet kan danne modell for ordninger med avtalelisenser også for annen type opphavsrettslig vernet materiale.

  • Departementet vil vurdere mulighetene for en avtalelisenshjemmel som gir adgang til bruk ut over det som er hjemlet i dag.

  • Arbeidet med nasjonale lisenser vil bli videreført i samarbeid med berørte instanser. Dette kan gjelde nasjonale lisenser for universitets- og høyskolesektoren, for biblioteksektoren eller for alle via egen datamaskin.

  • Nasjonalbiblioteket må utrede personvernkonsekvenser ved innsamling og tilgjengeliggjøring av elektronisk materiale og vurdere mulige tiltak.

  • Det skal legges til rette for gode autorisasjons- og differensieringsordninger, blant annet ved å bygge videre på de ordningene som utvikles gjennom Min Side.

Tiltak for nasjonale søketjenester

  • Det vil bli lagt vekt på å utvikle både sektorspesifikke søketjenester og fellessøk på tvers av institusjonsgrenser og samlinger.

  • Samlingseiere skal sørge for at eget materiale kan nås og indekseres av de generelle søketjenestene.

Tiltak for formidling

  • Det skal legges til rette for utprøving av nye og innovative digitale tjenester på abm-feltet.

  • Den digitale formidlingskompetansen på abm-feltet skal styrkes.

  • Digitalt fortalt videreføres etter 2009.

  • Det arbeides med å utvikle innkjøpsordningen for musikk med sikte på å gjøre den medieuavhengig.

Tiltak for organisering

  • Nasjonalbiblioteket er hovedaktøren i digitaliseringsarbeid på bibliotekfeltet. I tillegg til de oppgavene som følger av pliktavleveringsloven, skal Nasjonalbiblioteket også ha eneansvar for nasjonale bibliografiske standarder og digitale løsninger for å søke på tvers av alle bibliotek.

  • Arkivverket skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeid på arkivfeltet. I tillegg til oppgaver og myndighet som er tillagt Arkivverket og Riksarkivaren etter arkivloven, skal Arkivverket ha ansvaret for nasjonale katalogstandarder og digitale løsninger for søking i arkiv på tvers av alle typer arkivinstitusjoner.

  • ABM-utvikling skal ha koordinerende og tilretteleggende oppgaver for museene og privatarkiv utenfor Arkivverket, men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringssammenheng.

  • Departementet vil opprette et råd for digitalisering bestående av sentrale aktører og med et særskilt mandat. Gruppen skal gi innspill til Kultur- og kirkedepartementet og samordne arbeidet med Standardiseringsrådet nedsatt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet.

11 Juridiske rammer

Visjonen om å inkludere kultur- og kunnskapskildene i den digitale allmenningen må ivareta en rekke juridiske hensyn. Pliktavleveringsloven og arkivloven regulerer vesentlige aspekter ved tilvekst av materiale i depotinstitusjonene. Digitalisering og tilgang til digitalisert og digitalt født materiale reguleres av åndsverkloven, offentlighetsloven, forvaltningsloven og personopplysningsloven. Særskilt lov om folkebibliotek og statistikkloven inngår også i regelverket. Et vesentlig moment i regjeringens digitaliseringsstrategi er å balansere ønsket om digital tilgang til innholdet mot rettighetene til dem som produserer innholdet, samt taushetsplikt og personvernhensyn.

11.1 Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument

Lov av 9. juni 1989 nr. 32 om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument (pliktavleveringsloven) har som formål å «tryggja avlevering av dokument med allment tilgjengeleg informasjon til nasjonale samlingar, slik at desse vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv kan verta bevarte og gjorde tilgjengelege som kjeldemateriale for forsking og dokumentasjon», jf. pliktavleveringsloven § 1.

Loven innebærer altså en avleveringsplikt for alle dokumenter som er spredd, eller som inneholder informasjon som er spredd utenfor en privat krets (jf. pliktavleveringsloven § 3, siste ledd.)

Loven er en kortfattet fullmaktslov, med generelle regler om hva som skal avleveres av dokumenter, og hvem som skal foreta avleveringen. Etter pliktavleveringsloven § 4 skal dokumenter av papir og papirliknende materiale, mikroformer eller fotografi avleveres i 7 eksemplar, lydfestinger, film, videogram og EDB-dokumenter og kombinasjoner av disse mediene i to eksemplar og opptak av kringkastingsprogram i ett eksemplar. Formuleringen innebærer at avleveringsplikten er medieuavhengig, da alle typer medier omfattes. Materialet skal avleveres i den form det er gjort allment tilgjengelig i. Det er utgiver, produsent og importør som pålegges avleveringsplikten, jf. pliktavleveringsloven § 5. Loven suppleres av forskrift av 25. mai 1990 om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument, som utdyper bestemmelsene om hva som skal avleveres, kvaliteten på det avleverte materialet, hvordan avlevering skal skje, antall eksemplar, at Nasjonalbiblioteket er mottaksinstitusjon for pliktavleverte dokumenter, samt hvilke dokumenter som er unntatt fra avleveringsplikt. Det er også utarbeidet en instruks til loven, som regulerer fordelingen av de pliktavleverte dokumentene mellom Nasjonalbiblioteket, universitetsbibliotekene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø og Sametingets bibliotek 1 for dokumenter som har en vesentlig del av innholdet på samisk.

Bruk av pliktavlevert materiale er regulert i åndsverkloven og pliktavleveringsloven. Etter pliktavleveringsloven § 1 skal tilgang til dette materialet kun gis som kildemateriale for forskning og dokumentasjon. Dette henger sammen med åndsverkloven § 19 der det fremgår at det kun er verk som er solgt med opphavsmannens samtykke, som kan lånes ut. Det går uttrykkelig frem av pliktavleveringsloven § 5 andre ledd at det ikke skal betales vederlag for pliktavleverte dokument. (Se nærmere om hjemmelen for utlån av verk i bibliotek i avsnittet om åndsverkloven).

Hjemmelen for tilgang til det pliktavleverte materialet er imidlertid vag og er utsatt for tolkningstvil, noe som resulterer i at praksisen varier mellom institusjonene. Bestemmelser om digitalisering og digital tilgang til pliktavlevert materiale blir behandlet under avsnitt 10.4.

11.2 Lov om arkiv

Lov av 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv (arkivloven) har som formål å sikre arkiv som har vesentlig kulturell eller forskningsmessig verdi eller som inneholder rettslig eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon, slik at disse kan bli tatt vare på og gjort tilgjengelige for ettertiden, jf. arkivloven § 1.

Loven med forskrifter regulerer for det første forvaltningen av offentlige arkiv. Offentlige organer plikter etter arkivloven § 6 å ha arkiv som er ordnet og innrettet slik at de er egnet som informasjonskilder. For statlige arkiv gjelder en avleveringsplikt til det statlige Arkivverket, som da overtar råderetten over materialet, jf. arkivloven § 10. Kommuner og fylkeskommuner har plikt til å etablere egne depotordninger for sine eldre og avsluttede arkiv på en slik måte at man oppfyller arkivlovens krav om at arkivene skal tas vare på og gjøres tilgjengelige, jf. forskriften § 5 – 11. For arkivmateriale som kommer under bestemmelsene i offentlighetsloven, gjelder bestemmelsene om offentlighet også etter at materialet er kommet til arkivdepot, enten det er statlig, kommunalt eller fylkeskommunalt.

Dessuten er Riksarkivaren gjennom arkivloven pålagt å arbeide for å få tatt vare på og gjort tilgjengelig arkivmateriale skapt av private, jf. arkivloven kap. III. Mange kommunale arkivdepoter og andre aktører arbeider også med å sikre private arkiv. Arkiveier kan ved avlevering eller deponering fastsette bruksmessige begrensinger som også vil kunne være til hinder for digitalisering og tilgjengeliggjøring, jf. arkivloven § 16. Det er vanlig at hele eller deler av et privatarkiv blir klausulert av arkiveier, for eksempel for å beskytte personlige forhold eller forretningshemmeligheter. Etter arkivloven § 16 kan klausuler for privat arkivmateriale gjøres gjeldende i hundre år fra tidspunktet for avlevering eller deponering.

11.3 Lov om opphavsrett til åndsverk

Lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven) gir i § 2 enerett til å råde over verket til den som har skapt det. Denne eneretten gjelder eksemplarfremstilling (dvs. lage kopier) og tilgjengeliggjøring for allmennheten, for eksempel å legge et åndsverk ut på Internett. Vernetiden varer som regel i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, jf. åndsverkloven § 40. Opphavsretten og åndsverkloven er i stor grad bygget på internasjonale konvensjoner som Norge er forpliktet av (bl.a. Bernkonvensjonen og Romakonvensjonen), samt en rekke EØS-direktiv.

Åndsverkloven skal ivareta en balanse mellom opphavsmannens rettigheter til sitt verk og samfunnets interesse av bruk og spredning av informasjon og kulturarv. Det finnes derfor en rekke regler om avgrensing og forvaltning av eneretten i åndsverkloven. For bibliotek er særlig reglene om fremstilling av eksemplar og avtalelisens i åndsverkloven §§ 16 og 16a aktuelle, og dessuten utlån av eksemplar etter åndsverkloven § 19.

Nye forskrifter om eksemplarfremstilling av kopier i arkiv, bibliotek og museum med hjemmel i åndsverkloven § 16 trådte i kraft 1. januar 2008. Forskriften utvider adgangen til å digitalisere åndsverk i abm-institusjonens egen samling. Etter forskriften kan en abm-institusjon omfattet av reglene, digitalisere åndsverk til konserverings- og sikringsformål. Dette gjelder i alle tilfeller der markedet ikke tilbyr et digitalt eksemplar som kan oppfylle institusjonens behov for konservering og sikring av åndsverket. Nasjonalbiblioteket har en særskilt hjemmel til å digitalisere sine samlinger av kulturarvhensyn. Nasjonalbiblioteket har adgang til å fremstille eksemplar, også digitalt, av materiale som de burde hatt i sin samling, dersom det ikke er mulig å fremskaffe en original. Det er også mulig for andre abm-institusjoner å søke Kultur- og kirkedepartementet om utvidet adgang til digitalisering, men det er hittil ikke mottatt noen søknader om dette.

Forskriften stiller også opp regler for tilgjengeliggjøring av eksemplarene (kopiene) som abm-institusjonene har fremstilt. Abm-institusjonene kan gjøre digitalisert materiale fra sin egen samling tilgjengelig på skjerm for publikum i sine egne lokaler. Publikum kan ta papirutskrift til privat bruk etter reglene i åndsverkloven § 12. Digitale kopier kan «fjernlånes» til en bestemt bruker i et annet bibliotek, som kan studere det på skjerm eller ta en papirutskrift. Innlånende bibliotek kan altså ikke laste ned en versjon for lagring og senere bruk, og det er heller ikke adgang til at brukeren kan motta materialet på sin egen datamaskin.

Når det gjelder tilgjengeliggjøring ut over institusjonens egne lokaler, ble det i 2005 innført en bestemmelse om avtalelisens i åndsverkloven § 16a. Denne bestemmelsen muliggjør at partene kan avtale tilgjengeliggjøring i langt videre utstrekning enn den adgang som finnes i fribruksbestemmelsene (dvs. gratis) i åndsverkloven §§ 12 og 16. Avtalelisensen innebærer at en organisasjon som representerer en vesentlig del av rettighetshaverne på et område, kan inngå avtaler om bruk av verk på vegne av alle rettighetshaverne på området. For eksempel vil Kopinor, som representerer opphavsmenn og utgivere til stoffet i bøker, aviser, tidsskrifter, noter og lignende publikasjoner, kunne inngå avtale med biblioteksektoren om bruk av slike kategorier av beskyttet materiale. Dette gjør at man kan etablere ordninger for en videre bruk av verk uten å klarere hvert enkelt tilfelle med hver opphavsmann. Pliktavlevert materiale kan ikke være grunnlag for en slik avtalelisens. Det er pr. mars 2009 ikke inngått avtale etter bestemmelsen i åndsverkloven § 16a.

Adgangen til å låne ut åndsverk i bibliotek er hjemlet i åndsverkloven § 19, der det fremgår at et eksemplar av et verk kan spres videre, dersom det er solgt eller på annen måte overdratt med opphavsmannens samtykke. Dette er i samsvar med EØS-forpliktelsene, jf. direktiv 92/100/EØF av 19. november 1992 om utleie og utlånsrettigheter (utleiedirektivet), som gjør utleie og utlån til en del av opphavsmannens enerett. For utlån kan eneretten fravikes. Forutsetningen er at opphavsmannen får vederlag. I Norge er dette oppfylt ved at opphavsmennene får vederlag fra staten, jf. lov om bibliotekvederlag.

Rettighetshaver står selvsagt også fritt til selv å tillate bruk utover det som følger av åndsverklovens bestemmelser. Dette kan for eksempel gjøres ved at verket påføres informasjon om hvilken bruk som er tillatt (utover den bruksadgang som følger av åndsverkloven). For eksempel legger Creative Commons (CC) opp til slik lisensiering.

I juli 2008 gav EU-kommisjonen ut en såkalt grønnbok om opphavsrett i kunnskapsøkonomien 2. Grønnboken drøfter blant annet om reglene om bibliotek innenfor EØS (opphavsrettsdirektivet m.m.) er klare nok, og om det bør gjøres presiseringer eller endringer i gjeldende direktiv. Blant annet spørres det om det bør opprettes lisensieringsordninger mellom utgiverne (forlag) og offentlige bibliotek for å øke tilgjengeligheten til åndsverkene.

Det vurderes også å innføre nye fellesskapsregler på noen områder. For eksempel har såkalte «hitteverk» (orphan works) eller verk uten kjent opphavsmann vært et diskusjonstema internasjonalt i noen år. Dersom et bibliotek skal digitalisere en samling vil denne samlingen kunne omfatte verk med ukjent opphavsmann. Dette kan være et hinder for videre tilgjengeliggjøring, særlig av filmverk. Grønnboken drøfter derfor om det skal innføres et system for særlig klarering av rettigheter til «hitteverk». I Norge er problemstillingen mindre aktuell siden man ved avtalelisens kan klarere rettigheter også til slike verk.

11.4 Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd

Lov av 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentlighetsloven) skal sikre innsynsretten til dokumenter i offentlig virksomhet, som et viktig prinsipp i et velfungerende demokrati. Etter arkivloven § 10 fjerde ledd overtar Riksarkivaren råderetten over arkivmateriale som avleveres til Arkivverket. Det fremgår av lovforarbeidene at dette innebærer at det er Riksarkivaren som må ta stilling til blant annet innsyn for utenforstående, og med mindre annet uttrykkelig er sagt i særlovgivningen eller i klausul på privat arkivmateriale, er det offentlighetsloven og forvaltningslovens bestemmelser som kommer til anvendelse på saker som er avlevert til Arkivverket.

Hovedregelen etter offentlighetsloven § 3 er at alle saksdokumenter, journaler og lignende er åpne for innsyn, med mindre annet følger av lov eller forskrift og dette skal etter offentlighetsloven § 8 vanligvis være gratis tilgjengelig. Unntak fra innsynsretten når det gjelder arkivmateriale vil først og fremst gjelde opplysninger som er underlagt taushetsplikt, jf. offentlighetsloven § 13. Aktuelt for arkivmateriale er imidlertid også hjemmel for å gjøre unntak fra innsynsretten i forskrift til offentlighetsloven § 9 når originalene i et arkivdepot er i så dårlig stand at de ikke tåler håndtering eller kopiering, eller arkivordningen gjør det urimelig arbeidskrevende å finne materialet eller sikre at taushetsbelagte opplysninger ikke blir utlevert.

Offentlighetsloven inneholder også en bestemmelse som gir anledning til å unnta fra offentlighet opplysninger som berører rikets sikkerhet (offentlighetsloven § 21). Den myndighet som utsteder et slikt dokument, gir beskjed om at dette skal unntas fra offentlighet ved å påføre dokumentet en graderingsbetegnelse. Hvilke betegnelser som kan brukes dersom det gjelder rikets sikkerhet, er beskrevet i lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) og varierer fra «begrenset» til «strengt hemmelig».

11.5 Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker

Taushetspliktbestemmelsene i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) er den mest sentrale juridiske hindringen for å tilgjengeliggjøre digitalisert offentlig arkivmateriale. Etter forvaltningsloven § 13 plikter offentlig ansatte å hindre at andre får kjennskap til noens personlige forhold eller forretningshemmeligheter. Etter forvaltningsloven § 13c siste ledd, siste punktum er taushetsplikten generelt fastsatt til 60 år. For arkivmateriale som oppbevares i Arkivverket, har Riksarkivaren anledning til å forlenge taushetsplikten ut over 60 år, jf. forvaltningslovforskriften § 11. Adgangen gjelder i det enkelte tilfellet når personvernet tilsier det. For tilgjengeliggjøring av digitalisert arkivmateriale må det være faste rammer for taushetsplikten. Det er lagt til grunn at det ikke vil bli digitalisert og tilgjengeliggjort personopplysninger som er nyere enn 80 år på områder som er særlig aktuelle for forlengelse av taushetsplikten, for eksempel helseopplysninger.

På enkelte områder er det eksplisitt fastsatt at taushetsplikten gjelder lenger enn 60 år. Adopsjonsopplysninger av alle slag er underlagt taushetsplikt i 100 år, jf. forvaltningslovforskriften § 10. Bestemmelsen om taushetsplikt får størst praktisk betydning for adopsjoner foretatt etter endringen i adopsjonsloven av 24. mai 1935, der det ble åpnet for såkalt «sterk» adopsjon. Det innebar at forbindelsen mellom barnet og de biologiske foreldrene ble brutt.

Ved digitaliseringen er det mulig å sensurere enkeltopplysninger som er underlagt taushetsplikt, for eksempel dødsårsak i listene med dødsfall i kirkebøkene eller adopsjoner i dåps- og konfirmasjonsinnførsler i kirkebøkene. Men når digitaliseringen skjer i form av skanning som resulterer i digitale bilder, har man i Arkivverket hittil ansett det som for arbeidskrevende og usikkert å sladde slike opplysninger. Når digitaliseringen derimot skjer i form av registrering av innholdet i kildene, vil det være enklere og mindre problematisk å sensurere taushetsbelagte enkeltopplysninger. Dette vil imidlertid kreve en del oppfølging i ettertid, når det som er sladdet skal gjøres tilgjengelig når taushetsplikten løper ut.

11.6 Lov om behandling av personopplysninger

Formålet med lov av 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) er å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom behandling av personopplysninger med elektroniske hjelpemidler eller i registre. Loven skal bidra til at personopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på personopplysninger, jf. personopplysningsloven § 1. Innenfor abm-sektoren er det Arkivverket og Nasjonalbiblioteket som i størst grad bedriver behandling av personopplysninger på en slik måte at behandlingen faller inn under personopplysningsloven.

Personopplysningsloven skal i utgangspunktet beskytte levende personer mot uheldig bruk av opplysninger om dem. Begrepet taushetsplikt brukes ikke i personopplysningsloven. Alle slags opplysninger som kan knyttes til en person, er i denne sammenhengen omfattet av loven. Dette gjelder også opplysninger som ikke er taushetsbelagte etter bestemmelser i andre lover. Hva som er uheldig bruk, er derimot i stor grad overlatt til skjønn. Personopplysningsloven § 13 inneholder krav om at ansvarlige skal «sørge for tilfredsstillende informasjonssikkerhet med hensyn til konfidensialitet».

Dokumenter i offentlige og private arkiv inneholder ofte opplysninger som skal skjermes for innsyn av hensyn til personvernet. Dette kan også gjelde enkeltdokumenter i saker og i arkivserier som ellers skal være åpent tilgjengelig og som vil ha interesse for ulike brukergrupper. Eksempelvis vil større fotosamlinger som det vil være naturlig å prioritere for digitalisering og digital tilgjengelighet, kunne inneholde enkeltfotografier som skal unntas for tilgang og spredning. Nye løsninger for tilgjengeliggjøring av arkiv forutsetter derfor at arkivinstitusjonen har kompetanse og rutiner til å kunne identifisere enkeltdokumenter som skal skjermes av hensyn til personvernet. Økt tilgang til digitalisert materiale krever både heving av kompetansen på personvernområdet og standardisering av rutiner for å ivareta lovpålagte og etiske krav til personvern. De samme kravene vil gjelde for kataloginformasjon fra arkiv og museer.

Opplysninger om personer som kan antas å være i live, vil det etter dette regelverket antakelig ikke være tillatt å legge ut på Internett i slik form at det er søkbart på identifiserende kjennetegn, uten avklaring med Datatilsynet i hvert enkelt tilfelle. Annerledes kan det forholde seg med skannede bilder som inneholder personopplysninger, for eksempel bilder av kirkeboksider. Disse vil ikke på samme måte ha søkekriterier knyttet til personopplysningene som sådan, og det må derfor kunne antas at personopplysninger som ellers er fritt tilgjengelige, som hovedregel kan legges ut på denne måten. Det må likevel vurderes i hvert enkelt tilfelle om tilgjengeliggjøring av slike opplysninger kan virke uheldig for enkeltpersoner eller utsatte grupper, når det gjøres på et så vidt sterkt medium som Internett. Det er derfor ikke automatisk slik at alt som kan gjøres tilgjengelig på en lesesal, uten videre kan legges ut på nett.

Nasjonalbibliotekets nedlasting av dokumenter fra det norske internettdomenet gir særlige personvernutfordringer. Dette er nærmere omtalt under utfordringer knyttet til tilgjengeliggjøring i forrige kapittel, avsnitt 10.4.

11.7 Lov om offisiell statistikk og Statistisk Sentralbyrå

Lov av 16. juni 1989 nr 54 om offisiell statistikk og Statistisk Sentralbyrå(statistikkloven) § 2 – 6 fastsetter at opplysninger innhentet for statistikkbearbeidelse ikke må offentliggjøres slik at de kan føres tilbake til oppgavegiver eller annen identifiserbar enkeltperson til skade for denne. Opplysningene som er innhentet med hjemmel i denne loven, kan etter statistikkloven § 2 – 5 bare nyttes til utarbeiding av offisiell statistikk. Det vil ikke være lov til å legge ut identifiserbare opplysninger som ikke har passert grensen for taushetsplikt på Internett. Taushetsplikten etter statistikkloven § 2 – 7 er 100 år for personlige forhold, og 60 år for «drifts- og forretningsforhold og tekniske innretninger» (forretningshemmeligheter). Taushetspliktbestemmelsene i statistikkloven ble vurdert to ganger på 1980-tallet, sist i forbindelse med at gjeldende statistikklov ble vedtatt.

11.8 Andre, relevante lovbestemmelser

Det finnes mange andre særlover som har taushetspliktbestemmelser, men de fleste av dem er harmonisert med forvaltningslovens bestemmelser. I noen tilfeller må disse lovene imidlertid brukes som veiledende for skjønnsmessige vurderinger i forbindelse med avgjørelser etter forvaltningsloven. Eksempler på lover som må brukes på denne måten, er rettspleielovene, særlig straffeprosessloven og tvistemålsloven, samt påtaleinstruksen. Noen lover har et videre virkefelt enn forvaltningsloven, for eksempel helselovgivningen eller sikkerhetsloven.

Lov av 20. desember 1985 nr. 108 om folkebibliotekangir formål og regulerer folkebibliotekvirksomheten. Videre fordeler loven bibliotekansvar på de tre nivåene, stat, fylkeskommune og kommune.

11.9 Lov om bibliotekvederlag samt avtalen om filmvederlaget

11.9.1 Lov om bibliotekvederlag

Lov av 29. mai 1987 nr. 23 om bibliotekvederlag hjemler vederlagsordning for opphavsmenn til verk som disponeres for utlån i offentlig bibliotek. Loven bestemmer at disse skal ytes vederlag gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Vederlaget er kulturpolitisk begrunnet og ytes kollektivt til et eget fond som gir støtte til visse opphavsmannsgrupper, jf. § 1. Vederlaget for 2009 utgjør vel 82 mill. kroner.

11.9.2 Filmvederlag

Fra 1999 foreligger det en avtale mellom staten og Norsk filmforbund om vederlag for statens bruk av norsk kortfilm og norske bibliotekers bruk av videogrammer utgitt i Norge. Norske filmregissører har senere blitt part i avtalen. Avtalen innebærer at et årlig vederlag overføres fra staten til et eget fond, administrert av Norsk filmforbund.

Norsk filmvederlagsfond er et kollektivt vederlagsfond og fondets midler skal nyttes til tiltak som kan fremme bruken av norske audiovisuelle produksjoner. Hoveddelen av midlene skal i følge vedtektene gå til stipender.

Nåværende avtale utløp 31. desember 2008, og skal reforhandles i løpet av kort tid. Samtidig foreligger det også søknader fra andre organisasjoner om å bli part i avtalen. Dette er under vurdering, og må avklares før ny avtale kan reforhandles.

For 2008 innebærer nåværende avtale et vederlag på 4 mill. kroner.

11.10 Vurderinger og tiltak

Det meste av det juridiske rammeverket er i tråd dagens kulturpolitiske siktemål på området og vil ligge fast. De juridiske forutsetninger som ligger til grunn for digitaliseringsprosessene og tilgjengeliggjøringen av digitalisert materiale vil altså i stor grad forbli uendret.

Departementet planlegger en gjennomgang og evaluering av pliktavleveringsloven med forskrift. Utgangspunktet for denne gjennomgangen er at pliktavleveringsloven har vært virksom i snart 20 år uten noen evaluering, og det i en tid med rivende teknologisk utvikling. Det har kommet signaler fra fagfeltet om behov for en del tekniske justeringer og det er behov for å undersøke om regelverket virker etter hensikten. Brukshjemmelen for det pliktavleverte materialet er i dagens regelverk svært vagt formulert, noe som gir rom for forskjellig tolkning og anvendelse. I sammenheng med digital avlevering og digitaliseringsprosessene kan det være hensiktsmessig med en nærmere vurdering av avtaleinngåelse om særlig bruk med rettighetshaver, se nærmere om dette i avsnitt 10.4.1. Det er også behov for å vurdere en endring som innebærer at Nasjonalbiblioteket skal kunne be om avlevering av digital fil som ligger til grunn for en utgivelse, parallelt med eksemplarene i utgivelsesformatet. Videre vil man i regelverksgjennomgangen se nærmere på pliktavlevering av dataspill. Departementet tar sikte på en endring som vil innebære avleveringsplikt for dataspill. Avsnitt 11.3 gir nærmere drøfting av utfordringer knyttet til tilgjengeliggjøring av digitalisert pliktavlevert materiale.

Åndsverkloven er i dag under revisjon, i første rekke for å gjøre den lettere tilgjengelig. Også endringer som følger av utviklingen både i Norge og innenfor EØS, vil bli vurdert. Grønnboken og oppfølgingen av den vil bli vurdert i forbindelse med revisjonen av åndsverkloven. Utfordringer med grunnlag i respekt for opphavsretten drøftes nærmere i kapittel 11.3.

12 Administrative og økonomiske konsekvenser

Innenfor rammen av Nasjonalbibliotekets og Arkivverkets driftsbudsjett vil digitaliseringstiltak måtte gis en høyere prioritering i årene fremover. På museumsområdet vil det i første omgang være aktuelt å gjennomføre pilotprosjekt for å vinne erfaring med å digitalisere gjenstandssamlinger.

En allmenn tilgang til rettighetsbaserte deler av Nasjonalbibliotekets samlinger vil også kunne medføre kostnader til kompensasjon til rettighetshaverne.

Det må høstes ytterligere erfaringer av de prosjektene som er satt i gang. Med utgangspunkt i erfaringskunnskap, analyser av den teknologiske utviklingen og systematiske evalueringer vil departementet mer konkret beskrive de økonomiske behovene i de årlige budsjettproposisjonene.

Det etableres et digitaliseringsråd for å medvirke til nødvendig samordning av digitaliseringsvirksomheten.

De skisserte tiltak i meldingen forutsettes dekket innenfor de gjeldende budsjettrammer.

Fotnoter

1.

Tidligere Samisk spesialbibliotek, skiftet navn i 2008.

2.

«Opphavsrett i kunnskapsøkonomien» (COM (2008) final) 16.7.2008. Betegnelsen «grønnbok» stammer fra britisk statsforvaltning, der a green paper betegner et foreløpig lovforslag fra regjeringen uten forslag til tiltak eller mer generelt et diskusjonsdokument som inviterer til bred drøftelse av fremtidig politikk. Betegnelsen brukes på tilsvarende måte i EU-sammenheng.

Til toppen
Til dokumentets forside