St.meld. nr. 26 (2003-2004)

Om endring av Grunnloven § 100

Til innholdsfortegnelse

0 Sammendrag

I kapittel 1 presenteres formålet med og bakgrunnen for meldingen. Formålet er å redegjøre for Regjeringens syn på hvilket av forslagene til endring av Grunnloven § 100 som bør vedtas. I meldingen signaliseres også behovet for lovendringer for å styrke ytringsfriheten på ulike områder, uavhengig av om dette er nødvendig som følge av vedtakelsen av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet.

I kapitlet redegjøres det kort for bakgrunnen for at Ytringsfrihetskommisjonen ble oppnevnt, dens forslag til ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfriheten, den etterfølgende høringen av utredningen, den første stortingsmeldingen om ytringsfrihet, jf. St.meld. nr. 42 (1999-2000) og fremgangsmåten ved valg av grunnlovsalternativer.

I kapittel 2 drøfter departementet noen prinsipielle spørsmål av betydning for utformingen av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet.

Det redegjøres i punkt 2.1 for den rettspolitiske begrunnelsen for ytringsfriheten. Departementet tar, på samme måte som Ytringsfrihetskommisjonen, utgangspunkt i at ytringsfriheten skal verne tre prosesser: sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. Enkelte innvendinger mot Ytringsfrihetskommisjonens redegjørelse drøftes.

Ut fra de tre begrunnelsene for ytringsfrihet kan det skilles mellom forskjellige grupper ytringer. Departementet drøfter noen slike grupper ytringer, blant annet ytringer i den private og den offentlige sfære, politiske ytringer og andre ytringer om spørsmål av allmenn interesse, ytringer av rent underholdningsmessig karakter og pornografiske ytringer, manipulerende ytringer og kommersielle ytringer.

Ytringsfriheten kan ikke være absolutt. Departementet drøfter grunnlaget for å regulere ytringsfriheten, og slutter seg til kommisjonens grunnleggende ide: Fremheving av ytringsfrihet­ens begrunnelser i selve grunnlovsbestemmelsen vil bidra til å sikre en realistisk avveining mellom hensynene bak inngrep i ytringsfriheten og den skade eller forstyrrelse som inngrepet kan påføre de tre prosessene ytringsfriheten skal verne. Ytringsfriheten vil dermed ikke fremstå som et abstrakt prinsipp, men som en praktisk realitet. Deretter ser departementet nærmere på noen vanlige begrunnelser for å begrense ytringsfri­heten. Departementet drøfter særskilt spørsmålet om adgangen til å gjøre inngrep i ytringsfriheten bør være basert på et prinsipp om medienøytralitet.

Kapittel 2.2 tar opp noen konstitusjonelle spørsmål. Tre hovedspørsmål drøftes. Først drøftes forholdet mellom vern for ytringsfriheten i Grunnloven (grunnlovsvern) og vern som følger av den alminnelige lovgivningen (lovvern). Departementet legger til grunn at kjernen i de ulike elementene som til sammen utgjør ytringsfriheten, bør ha vern i Grunnloven. Etter omstendighetene kan det være riktig og mest hensiktsmessig å overlate spørsmålet om ytringsfrihetens vern til den ordinære lovgivningen. Deretter drøftes håndheving av konstitusjonelle normer. Departementet er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at domstolskontroll med lovers grunnlovmessighet er en viktig forutsetning for et sterkt vern om ytringsfriheten. Det er av betydning at en grunnlovsbestemmelse kan håndheves uavhengig av skiftende stemningsbølger i samfunnet omkring. Departementet drøfter i den forbindelse betydningen av at en grunnlovsbestemmelse om ytringsfriheten er klart utformet og spørsmålet om hvilken betydning Stortingets syn på grunnlovmessig­heten av lover bør ha. I forlengelsen av dette tar departementet også opp spørsmålet om i hvilken grad en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør være utviklingsdyktig. Til slutt drøftes spørsmålet om ytringsfrihetsvernet etter internasjonale menneskerettsinstrumenter gjør en ny grunnlovsbestemmelse overflødig eller mindre nødvendig. Etter den utvikling som har funnet sted i rettspraksis, er det ikke lenger grunnlag for å si at domstolene har en restriktiv holdning til tolkningen av menneskerettskonvensjonenes forpliktelser. Betydningen av å ha en særlig bestemmelse om ytringsfrihet i Grunnloven vil variere med saksområdet. Uansett bør ytringsfriheten av prinsipielle grunner være vernet i Grunnloven, med de skranker som gjelder for endring av denne.

I punkt 2.3 redegjør departementet for de ulike aspektene av ytringsfriheten som foreslås grunnlovsfestet av Ytringsfrihetskommisjonen: den klassiske ytringsfriheten, retten til taushet, informasjonsfriheten, informasjonskravet og infrastrukturkravet. Også demonstrasjonsfriheten er omfattet. Departementet går inn for at samtlige aspekter omfattes av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet.

I kapittel 3 slutter departementet seg til kommisjonens forslag til en prinsippbestemmelse om ytringsfriheten som dekker samtlige aspekter av ytringsfriheten. Bestemmelsen understreker en hovedregel og et utgangspunkt for den mer detaljerte reguleringen i de følgende leddene i bestemmelsen.

I kapittel 4 drøftes utformingen av en ny grunnlovsbestemmelse som regulerer den klassiske ytringsfriheten, informasjonsfriheten og retten til taushet. Særlig sentralt står spørsmålet om hvilke innskrenkninger i ytringsfriheten en grunnlovsbestemmelse bør åpne for. Drøftelsen tar utgangspunkt i hvilke inngrep i ytringsfriheten som er forsvarlige ut fra ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. Departementet gir også signaler om behov for visse lovendringer uav­hengig av hva som kreves etter en ny grunnlovsbestemmelse.

Først drøftes noen spørsmål om den generelle rekkevidden av grunnlovsbestemmelsen, herunder hvilke typer begrensninger eller inngrep i ytringsfriheten en grunnlovsbestemmelse bør gi vern mot, og hvor langt ytringsfriheten bør styrkes ved å gi vern mot inngrep i ytringsfriheten fra privatpersoner. Grunnlovsbestemmelsen bør gi vern mot et bredt spekter av inngrep, både fra det offentlige og fra private, for eksempel arbeids­givere. Dessuten drøftes hvilke krav som bør stilles til rettsgrunnlaget for at det kan gjøres inngrep i ytringsfriheten.

I punkt 4.3 drøfter departementet hvilke innskrenkninger i ytringsfriheten som bør være tillatt av hensyn til personvernet og privatlivets fred. Departementet understreker at skillet mellom den offentlige og private sfæren må opprettholdes både på grunn av en rett til privatliv og for å opprettholde en basis for fri offentlig samtale. Departementet slutter seg til kommisjonens synspunkt om at det kan kanskje være grunn til å være strengere enn man nå er når det gjelder beskyttelse av privatlivets fred. En ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfriheten bør ikke være til hinder for dette. Departementet deler kommisjonens bekymring for tendensen til at beskyttelsen av privatlivet bygges ned, og at skillet mellom den private og offentlige sfære viskes ut. Offentliggjøring av det private er prinsipielt uheldig og den offentlige samtale fremmed. En offentliggjøring av det private bør bare skje i begrenset grad og ut fra det generelle behovet for åpenhet og kontroll. Departementet går ikke inn for en grunnlovsbestemmelse om privatlivets fred. Privatlivets fred kan, slik sitasjonen er i dag, sikres på hensiktsmessig måte gjennom vanlig lovgivning.

Departementet drøfter kommisjonens ulike forslag til endringer i injurielovgivningen, og slutter seg i hovedsak til forslagene. Reglene om ærekrenkelser utgjør i dagens samfunn et kjernepunkt – både prinsipielt og praktisk – blant de rettslige betingelser for ytringsfriheten. Departementet er enig med kommisjonen i at det rettslige vernet mot ærekrenkelser bør bygges ned. Dermed styrkes åpenheten og den offentlige samtale. Departementets synspunkter vil danne bakgrunn for en fullstendig gjennomgang av straffelovens regler om ærekrenkelser med sikte på å få et oppdatert lovverk i forbindelse med arbeidet med ny straffelov.

Departementet slutter seg til intensjonene bak Ytringsfrihetskommisjonens forslag om delvis gjeninnføring av det skyldkrav som opprinnelig gjaldt etter Grunnloven § 100 for å kunne straffe noen på grunn av usanne ærekrenkelser, men går likevel ikke inn for noen særregulering av dette spørsmålet i grunnlovsteksten.

Departementet er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gjenspeile et skille mellom påstander om fakta og vurderinger. Etter grunnlovs­bestemmelsen bør ytreren ikke kunne avkreves bevis for vurderingspregede påstander og rene meningsytringer for å unngå sanksjoner. Videre ønsker departementet at grunnlovsbestemmelsen skal begrense adgangen til å gripe inn mot vurderingspregede påstander slik at dette bare kan gjøres i særskilte tilfeller, og etter en konkret avveining mot ytringsfrihetens begrunnelser, for eksempel fordi en påstand er særskilt grov eller er rettet mot en privatperson i en sak som er uten allmenn interesse. Departementet mener videre at det bør vurderes hvordan nye bestemmelser om ærekrenkelser i lovgivningen kan gjenspeile skillet mellom fakta og vurderinger.

Departementet drøfter også kommisjonens forslag om å innskrenke adgangen til å oppstille forbud mot sanne ærekrenkelser. Departementet varsler at utformingen av straffeloven § 390 c (fotoforbud i straffesaker) bør vurderes på nytt på bakgrunn av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet og den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Departementet mener videre at identifisering av personer ved navn eller bilde i straffesaker bør kunne skje etter en konkret vurdering dersom saken har aktuell og allmenn interesse. Dette vil innebære en rimelig avveining av hensynet til allmennhetens informasjonsbehov og hensynet til vern av den enkelte.

I punkt 4.4 går departementet inn for at en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet ikke bør være til hinder for å beholde en adgang til å gripe inn mot kvalifisert krenkende blasfemiske ytringer. Straffeloven § 142 bør derfor bli stående. Departementet legger i sin vurdering vekt på bestemmelsens symbolverdi, hensynet til menneskers religiøse følelser, og at disse begrunnelsene kan aktualiseres på grunn av fremveksten av nye religiøse grupper i det flerkulturelle Norge. Bestemmelsen kan gi et visst vern mot de mest forsimplende og forrående uttrykk og uttrykksformer i det offentlige rom. Dessuten bør straffeloven § 135 a fremdeles gi vern mot kvalifisert krenkende, hatefulle ytringer som retter seg mot trosbekjennelse eller liknende.

I punkt 4.5 drøfter departementet hvilket vern en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi til hatefulle ytringer, og særlig rasediskriminerende ytringer.

Departementet mener at en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi rom for skjerping av vernet mot diskriminerende og hatefulle ytringer.

Det bør for det første være adgang til å straffe personer som utsetter andre for kvalifisert krenkende utsagn utenfor den private sfære. Det må gjelde selv om bare et fåtall personer er til stede – til og med om det bare gjelder ytreren og en utenforstående – og bør omfatte tilfeller der det blir fremsatt ytringer på åpen gate, på skolen, i en idrettshall eller liknende.

Departementet mener videre at det innenfor rammen av en ny ytringsfrihetsbestemmelse bør være rom for en skjerping av skyldkravet, ut fra hensynet til et mer effektivt vern av de gruppene som er omfattet av straffeloven § 135 a. Et krav om grov uaktsomhet innebærer i denne sammenheng ingen urimelig innskrenkning av ytringsfriheten.

Det vil bli fremmet forslag til lovendringer som ivaretar behovet for vern mot rasistiske og andre hatefulle ytringer i sammenheng med forslag til lov mot etnisk diskriminering.

Etter departementets vurdering er det ikke ønskelig å vedta en grunnlovsbestemmelse som låser fremtidige stortingsflertall til en liberalisering av dagens lovgivning om pornografiske skildringer etter de linjer Ytringsfrihetskommisjonen foreslår (punkt 4.6). Spørsmålet om en slik liberalisering og eventuell senere innstramning bør være et rettspolitisk, og ikke et konstitusjonelt spørsmål. Departementet ønsker heller ikke å legge frem noe forslag om lovendring i straffe­loven § 204 i den retning som Ytringsfrihetskommisjonen går inn for. Dette innebærer at det, på samme måten som i dag, må være opp til domstol­ene å trekke grensen for hva som regnes som pornografi under hensynstaken til de til enhver tid rådende moral- og rettsoppfatninger i samfunnet.

I punkt 4.7 slutter departementet seg til Ytringsfrihetskommisjonens syn på at dagens forbud mot grove voldsskildringer ikke utgjør noe stort ytringsfrihetsproblem i praksis. Departementet legger også til grunn at det etter en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør være rom for en viss skjerping av dagens forbud mot å utbre film, videogram eller liknende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av voldsskildringer.

I punkt 4.8 går departementet imot Ytringsfrihetskommisjonens forslag om at kommersielle ytringer – typisk reklame for varer eller tjenester – bør falle inn under virkeområdet for en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet. Hovedfunksjonen til kommersielle ytringer knytter seg til deres betydning for næringsvirksomhet, og departementet mener at de derfor ikke bør omfattes av en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet som er motivert i andre forhold. Slike spørsmål innebærer avveininger som bør gjøres på lovnivå av lovgivende myndigheter.

I punkt 4.9 drøftes forholdet mellom ytringsfriheten og kringkastingslovens forbud mot reklame i fjernsyn for politiske budskap og livssyn. Etter departementets syn bør en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet ikke være til hinder for at kringkastingslovens forbud mot reklame for politiske budskap og livssyn i fjernsyn opprettholdes i sin nåværende form. Departementet legger avgjørende vekt på at lovgiverne kan ha rettspolitisk gode grunner for å holde fast ved dagens forbud, særlig når det gjelder partipolitisk reklame. Etter departementets syn er det grunn til å se spørsmålet om politisk reklame i fjernsyn mer som et spørsmål om rammene for den demokratiske beslutningsprosess enn som et tradisjonelt og individrettet ytringsfrihetsspørsmål. Det gjelder særlig partipolitisk reklame. Dette taler for at Stortinget bør ha betydelig frihet til å velge regulering av politisk reklame gjennom lovgivning. Hensynet til demokratisk likhet og særtrekk knyttet til fjernsynsmediet og reklamen som kommunikasjonsform tilsier at en grunnlovsbestemmelse ikke bør avskjære muligheten til å opprettholde dagens forbud mot reklame både for politiske budskap og livssyn.

Departementet går likevel – gjennom lovendring – inn for å oppheve dagens totalforbud mot reklame for politiske budskap og livssyn i fjernsyn. Det er imidlertid helt avgjørende at det vedtas reguleringer som avdemper de uheldige virkningene slik reklame kan få, slik at disse kan iverksettes samtidig med opphevelse av forbudet. Partifinansieringsutvalget vil få i oppdrag å utrede visse sider av den nærmere reguleringen av partipolitisk reklame.

I punkt 4.10 drøfter departementet avvei­ningen mellom ytringsfriheten og hensynet til rikets sikkerhet med henblikk på grunnlovs­bestemmelsen. Inngrep i ytringsfriheten begrunnet i rikets sikkerhet bør bare kunne foretas når en aktuell, ikke imaginær fare truer. Departementet slutter seg til kommisjonens syn på at flertallet både må og kan tåle mye fra revolusjonære grupperinger, separatister og motstandere av norsk sikkerhetspolitikk så lenge det ikke er symmetri mellom makten og opprørerne. Departementet gjennomgår på denne bakgrunn noen straffe­bestemmelser som er satt til vern av rikets sikkerhet, og det gis på enkelte punkter signaler om endringer som bør gjøres i noen av bestemmelsene som følge av vedtakelse av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet.

Departementet er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at det ikke er hensiktsmessig med særlige regler om ansattes ytringsfrihet i selve grunnlovsbestemmelsen (punkt 4.11). Innskrenkninger og begrensninger i ansattes ytringer vil være lovlige i forhold til Grunnloven § 100 når de tilfredsstiller de vilkårene for innskrenkninger og begrensninger som følger av grunnlovsbestemmelsen. Departementet ser verdier ved større deltakelse fra ansatte i den offentlige debatt, og redegjør for synspunkter på forståelse av grunnlovsbestemmelsen som vil bidra til dette. Deretter drøfter departementet ulike lovgivningsinitiativer med sikte på å styrke ansattes ytringsfrihet: Mens departementet mener det er usikkert hvor langt en avklaring i lov av begrepet «illojalitet» kan bidra til å fjerne usikkerhet om grensene mellom lojalitetsplikten og ytringsfriheten, er departementet som utgangspunkt positivt innstilt til lovbestemmelser som gjør at ansatte i praksis tør å bruke retten til å varsle allmennheten om sterkt kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Departementet mener dessuten at det bør vurderes å lovfeste regler om forbud mot taushetsplikt for offentlig ansatte for forhold som allmennheten har krav på i medhold av offentlighetsprinsippet.

I punkt 4.12 til 4.14 oppsummeres departementets konklusjoner på bakgrunn av de foregående drøftelsene, og departementet gjennomgår alternative grunnlovsbestemmelser om den klassiske ytringsfriheten, informasjonsfriheten og retten til taushet. Ut fra dette går departementet inn for et grunnlovsbestemmelse der det avgjørende for om inngrep kan gjøres i ytringsfriheten, er at det «lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhetssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse». Det foreslås ikke noen særskilt bestemmelse med sikte på vern av de politiske ytringene. Også for disse blir den generelle avveiningsnormen, som viser til ytringsfrihetens begrunnelser, et avgjørende vilkår for om inngrep kan skje. Dette vil likevel innebære at de politiske ytringene får et særlig sterkt vern. De politiske ytringenes særstilling er videre markert ved bestemmelsens henvisning til «Ytringer om Statsstyrelsen».

Departementets tilråding styrker vernet mot inngrep ytringsfriheten ved at det både omfatter inngrep i ytringsfriheten fra det offentlige og fra privatpersoner, og ved at det omfatter inngrep uansett om grunnlaget er offentligrettslig kompetanse eller den private autonomi. Departementets forslag tar også ellers sikte på å gi vern mot et bredt spekter av ulike rettslige inngrep som forstyrrer de prosessene som ytringsfriheten skal verne.

Departementet går videre inn for at kommersielle ytringer uttrykkelig unntas fra grunnlovsbestemmelsens virkeområde.

I kapittel 5 går departementet inn for en egen bestemmelse som gir vern mot forhåndskontroll av ytringer. Dermed markeres at denne typen inngrep i ytringsfriheten er særlig betenkelig. Bestemmelsen skal gjelde for ytringer i alle medier, idet tiden har løpt fra et forbud mot forhåndskontroll som er begrenset til trykt skrift. For å sikre at dagens særlige forbud mot forhåndskontroll av trykte skrifter ikke svekkes, går departementet inn for en særlig bestemmelse om dette. Departementet drøfter ulike former for forhåndskontroll i lys av utgangspunktene. Departementet er åpen for å oppheve dagens ordning med filmsensur for voksne, kombinert med ulike tiltak som sikrer håndhevingen av et etterfølgende ansvar. Filmsensuren for barn opprettholdes som i dag. Departementet går ikke inn for noen særbestemmelse om brevsensur i anstalter i Grunnloven.

I kapittel 6 går departementet inn for grunnlovsfesting av informasjonskravet eller offentlighetsprinsippet – både dokument- og møteoffentligheten. Departementet understreker særlig den betydning offentlighetsprinsippet har for de demokratiske prosessene i samfunnet. grunnlovsfesting av offentlighetsprinsippet bør være mer enn en symbolsk markering. Prinsippet bør sette reelle skranker for lovgivernes myndighet, og grunnlovsbestemmelsen bør kunne håndheves av domstolene. Grunnlovsbestemmelsen om offentlighetsprinsippet vil være til hinder for å gjøre inngrep i det sentrale innholdet i dagens offentlighetslovgivning.

Grunnlovsfestingen av dokumentoffentligheten omfatter dermed forvaltningsorganer og andre informasjonsbesittere som utøver offentlig myndighet. Møteoffentligheten omfatter direkte folkevalgte organer og rettsmøter.

Departementet foreslår at det må foreligge tungtveiende grunner for at det kan gjøres unntak fra offentlighetsprinsippet. Unntakene må dessuten ha hjemmel i lov.

I kapittel 7 går departementet inn for å grunnlovsfeste infrastrukturkravet, det vil si kravet om at staten aktivt skal medvirke til at individer og grupper har en faktisk ytringsmulighet. Statens oppgave utvides her fra passivt å avstå fra inngrep til aktivt å sikre borgernes ytringsmulighet. Infrastrukturkravet innebærer en forpliktelse til å legge til rette for kanaler og institusjoner og for en åpen og opplyst offentlig samtale, kort sagt et overordnet statlig ansvar for oppbyggingen av et offentlig rom. En slik forpliktelse er direkte knyttet til hovedargumentene for ytringsfriheten: sannhetsargumentet, demokratiargumentet og autonomiargumentet.

Bestemmelsen legger i første rekke demokratiske og politiske forpliktelser på staten, men departementet går også inn for at bestemmelsen innebærer en plikt til å opprettholde et visst minimumsnivå av faktisk ytringsfrihet i samfunnet, uavhengig av tilgjengelige ressurser og politiske prioriteringer. Dersom ytringsfriheten er grunnleggende truet, har myndighetene et klart ansvar for å gripe inn.

I kapittel 8 drøfter departementet behovet for utredning av en del spørsmål med sikte på ulike lovendringer som skal styrke ytringsfriheten. Det er ikke tale om endringer som er nødvendige som følge av at departementets tilråding om valg av grunnlovsbestemmelse følges.

I punkt 8.2 går departementet inn for at en del spørsmål knyttet til plassering av ansvaret for ulovlige ytringer, utredes nærmere. Det gjelder særlig spørsmålet om kretsen av mulige ansvarssubjekter i mediene bør avgrenses for å styrke ytringsfriheten. I den forbindelse kan det være hensiktsmessig å utrede spørsmål knyttet til kildevern, anonymitetsrett og referatprivilegier. Etter departementets syn bør en ta opp igjen spørsmålet om lovfesting av den redaksjonelle uavhengighet. Hensynene bak en slik lovfesting bør veie tyngre enn at lovgiverne bør være forsiktige med å gripe inn i interne kompetanseforhold i medievirksomhetene. En ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør åpne for slik regulering, jf. punkt 8.3.

I punkt 8.4 drøfter departementet enkelte sider av hvordan reaksjonssystemet bør være utformet, det vil si på hvilken måte det bør reageres dersom det er fremsatt en ulovlig ytring, ut fra det synet at valg av reaksjonssystem påvirker ytringsfriheten. Særlig vurderes noen sider ved reaksjonssystemet ved injurier, men også reaksjoner i forhold til andre typer ytringer drøftes. Departementet mener at en bør være tilbakeholden med å bruke straff mot ulovlige ytringer. Det kan dessuten være spørsmål om å nyansere eller variere reaksjonen alt etter hvilke interesser som krenkes ved overskridelse av ytringsfrihetens grenser. Reaksjoner mot ulovlige ytringer bør uansett være forholdsmessige, både når det gjelder valg av reaksjonstype og utmåling av reaksjonen. Departementet går inn for å oppheve adgang­en til privat straffeforfølgning i saker om ærekrenkelser. Departementet drøfter spørsmålet om ordningen med mortifikasjon av ærekrenkelser bør oppheves. En nærmere vurdering vil skje i forbindelse med arbeidet med ny straffelov. Departementet omtaler også andre reaksjonsformer.

I punkt 8.5 tar departementet opp enkelte spørsmål om jurisdiksjon og lovvalg i saker om ytringer som krysser landegrenser.

Kapittel 9 inneholder regjeringens samlede tilråding om hvilken grunnlovsbestemmelse som bør vedtas. Punkt 9.3 inneholder departementets særlige merknader til denne bestemmelsen. I disse merknadene presiseres departementets forståelse av bestemmelsen.

I kapittel 10 redegjøres det for økonomiske og administrative konsekvenser av departementets tilrådinger.

Til toppen
Til dokumentets forside