St.meld. nr. 28 (1997-98)

Oppfølging av HABITAT II

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning og sammendrag

1.1 Formålet med meldingen

Kommunal- og regionaldepartementet legger med dette fram en melding om oppfølging av FNs andre verdenskonferanse om bosettingsspørsmål - HABITAT II - som ble avviklet i Istanbul 3-14 juni 1996. Meldingen gjengir hovedpunktene i Habitat-agendaen, det hoveddokumentet konferansen vedtok. Dokumentet beskriver strategier og tiltak for en utvikling i bosettingssektoren som er i samsvar med en bærekraftig utvikling konsentrert om to hovedmål: En bærekraftig by- og tettstedsutvikling og egnete boliger for alle. Meldingen gir en kort vurdering av norsk bosettingssektor i forhold til disse hovedmålene og drøfter hvilke utfordringer sektoren står overfor i lys av målet om en bærekraftig samfunnsutvikling.

En bærekraftig by- og tettstedsutvikling er tidligere behandlet i St. meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk som ble behandlet av Stortinget i vårsesjonen 1997, jfr. Innst. S. nr. 219 av 28. mai 1997. Temaet er også omtalt i St. meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling som ble fremmet i juni 1997, og som ligger til behandling i Stortinget. Sistnevnte melding trekker også opp overordnede målsettinger for norsk miljøpolitikk. Begge disse meldingene behandler hvordan målet om en bærekraftig utvikling følges opp i forhold til utviklingen av norske byer og tettsteder. Hovedpunktene er gjengitt i denne meldingen.

Denne meldingen gjør rede for hva Regjeringen vil legge vekt på for å utvikle en bolig- og bygningspolitikk som samsvarer med en bærekraftig utvikling. Meldingen vil dermed også gi et grunnlag for et framtidig arbeid med å utvikle en miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren.

Samlet vil meldingen gi en presentasjon av hvordan anbefalingene i Habitat-agendaen følges opp i Norge.

Regjeringen legger denne vårsesjonen fram St meld nr 29 (1997-98) Om Norges oppfølging av Kyoto-protokollen. Samtidig legges også fram St prp nr 54 (1997-98) Om grønne skatter. Disse dokumentene definerer rammeforutsetninger som vil bli lagt til grunn ved utarbeidelsen av en miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren.

1.2 Sammendrag

Meldingen består av to deler. Del I (Kap. 2-3) omtaler kort Habitat II-konferansen i Istanbul juni 1996 og den globale handlingsplanen som ble vedtatt der; Habitat-agendaen. Del II (Kap. 4-10) omtaler norsk oppfølging av Habitat-agendaen og utvikling av en bærekraftig bosettingssektor.

Boks 1.1 Boks 1.1 Human settlements/ menneskelige bosettinger, Shelter/bolig - Meldingens begrepsbruk

Den engelske betegnelsen på HABITAT II-konferansen var «The Second United Nation Conference on Human Settlements». På norsk er dette oversatt til «FNs andre verdenskonferanse om bosettingsspørsmål».

Det engelske uttrykket «human settlements» er et innarbeidet standarduttrykk i motsetning til «menneskelige bosettinger» som uttrykket kan oversettes til. Det engelske «human settlements development» er derfor noe upresist oversatt til «by- og tettstedsutvikling». Dette avspeiler samtidig at HABITAT II-konferansen dreide seg mest om «urban development», mindre om «rural development» selv om urbanisering og sammenhengene mellom by og land var et viktig tema.

Boliger er en viktig del av «menneskelige bosettinger». HABITAT II-konferansen behandlet derfor dette som eget tema under tittelen «Adequate Shelter for All» - «høvelig husly for alle», eller «egnete boliger for alle» som brukes i denne meldingen.

«Human settlement policy» og «the human settlement sector» brukes som samlebetegnelser. I denne meldingen er de norske termene «bosettingspolitikk» og «bosettingssektoren» brukt tilsvarende. En bærekraftig bosettingspolitikk brukes som en samlebetegnelse for en bærekraftig by - og tettstedsutvikling og en bærekraftig utvikling av bolig- og byggsektoren.

DEL I Om HABITAT II og Habitat-agendaen

Kap. 2 Bakgrunn for og gjennomføring av HABITAT II

Kap 2 gir en kort beskrivelse av bakgrunnen for konferansen. Boligproblemene på verdensbasis er økende. Ca. 1 milliard mennesker er bostedsløse eller har boforhold som ikke er menneskeverdige. Tiltakende urbanisering og tiltakende sosiale-, økonomiske- og miljømessige problemer, særlig i byene, nødvendiggjør mottiltak på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. HABITAT II-konferansen er en oppfølging av Rio-konferansen i 1992 innenfor bosettingsområdet. Den hadde som strategisk mål å bevisstgjøre verdenssamfunnet om den negative utviklingen og legge et grunnlag for en bærekraftig utvikling av bosettingssektoren.

Kap. 3 Habitat-agendaen

Kap 3 gir et kort sammendrag av Habitat-agendaen. Agendaen bygger i sitt grunnlag på FN's charter, konvensjoner vedrørende økonomiske og sosiale rettigheter og menneskerettigheter generelt. Den er en konkretisering og utfylling av Agenda 21 når det gjelder bosettingsspørsmål. Hensynet til en bærekraftig utvikling i bosettingssektoren er hovedpunktet i dokumentet. To temaer behandles: Egnete boliger for alle og en bærekraftig by- og tettstedsutvikling. Dokumentet inneholder en handlingsplan med forslag til strategier, virkemidler og tiltak.

Habitat-agendaen slår fast at retten til bolig har vært anerkjent som et viktig element i retten til en rimelig levestandard siden Menneskerettserklæringen fra 1948. Landene som deltok i Istanbul, forpliktet seg til å gjennomføre en «full, men gradvis virkeliggjøring» av denne retten. Agendaen identifiserer hovedsatsningsområder som vil være viktige for at befolkningen skal kunne oppnå egnete boforhold. Disse er gjengitt i kap. 3.3. I handlingsplanen omtales videre grunnforutsetninger for en bærekraftig boligpolitikk, bl a en funksjonsfordeling mellom sentrale og lokale myndigheter, privat sektor og det boligsøkende publikum som utgangspunkt for et effektivt fungerende boligmarked. Tomtepolitikk og boligfinansiering gis særskilt omtale. Aktuelle tiltak og strategier for en bærekraftig planlegging, utbygging, forvaltning og utbedring av boliger og boområder er også behandlet. Sårbare grupper og mennesker med særlige behov, og hvordan disse kan få tilgang til egnete boliger, er viet stor oppmerksomhet.

Habitat-agendaen identifiserer også hovedsatsningsområder som vil være viktige for å oppnå en bærekraftig by- og tettstedsutvikling. Disse er gjengitt i kap. 3.4. I handlingsplanen omtales nærmere nødvendigheten av å bruke arealer på en bærekraftig måte. Det legges vekt på å oppnå en bærekraftig bruk av energi, bl a gjennom en arealbruk som tilrettelegger for kollektivtransport og redusert transportbehov. Bedring av helsetilstanden ved å redusere forurensing og skape trivelige bomiljø anses som viktig. Det tas utgangspunkt i at bekjempelse av fattigdom er en forutsetning for en bærekraftig utvikling, og at bosettingsutviklingen må legge til rette for sosial integrasjon, og for reduksjon av vold og kriminalitet. Det pekes videre på at byer og tettsteder må være økonomisk effektive enheter. Tilsvarende er en balansert utvikling mellom by og land en viktig forutsetning.

Når det gjelder strategier og virkemidler for gjennomføring innenfor begge hovedtema, står «hjelp til selvhjelp»-strategier («enabling strategies») sentralt, dvs. gjennom tilrettelegging å sette folk i stand til selv å løse sine egne problemer og behov. Tilsvarende legges det vekt på at myndigheter må søke likeverdig samarbeid med alle relevante aktører i privat og sivil sektor («partnership» - partnersamarbeid) for å etablere en felles plattform og gjennom felles innsats å kunne arbeide fram mot et bærekraftig samfunn. Et gjennomgående synspunkt er også at det lokale nivå, kommunenivået, vil ha en nøkkelrolle ved iverksetting av handlingsplanen. Lokale Agenda 21 anbefales som viktige gjennomføringsinstrumenter.

Habitat-agendaen vil være det sentrale FN-dokument på bosettingsområdet framover. Det legges opp til en rapportering om gjennomføringen av Habitat-agendaen fra de enkelte land. Første rapportering skal skje på Bosettingskommisjonens sesjon i 1999.

DEL II Norsk oppfølging - Utvikling av en bærekraftig bosettingssektor

Kap. 4 Utfordringer, avveininger og overordnede prioriteringer

Med bakgrunn i en drøfting av begrepet «bærekraftig utvikling» trekker kapitlet opp de hovedutfordringer vi står overfor når Habitat-agendaen skal følges opp.

En bærekraftig bosettingspolitikk må bidra til å sikre et akseptabelt velferdsnivå som kan opprettholdes i framtida og som ikke kommer i konflikt med en bærekraftig utvikling for verden som helhet. Politikken på dette området må dermed forholde seg til en velferdsdimensjon og en økologisk dimensjon.

Når det gjelder den økologiske dimensjonen, tas det utgangspunkt i St. meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, som generelt beskriver hvordan det økologiske perspektivet skal integreres i norsk politikk. Utarbeidelse av sektorvise miljøhandlingsplaner vil være viktige instrumenter for integrering i de ulike sektorer. Ellers utheves fire temaer som særlig viktige i forhold til de økologiske utfordringene vi står overfor: biologisk mangfold, utslipp av klimagasser, utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier og lokal luftforurensing og støy.

De konkretiserte målene om begrensning i utslipp av klimagasser som følger av Kyoto-protokollen setter særlig søkelys på behovet for å redusere energibruken og på økt anvendelse av alternative energikilder i byggsektoren. Regjeringen legger til grunn at det også innen bosettingssektoren må oppnås et mer økologisk riktig produksjons-, forbruks- og utbyggingsmønster og at sektoren må bidra til en mer fornuftig og bærekraftig ressursanvendelse.

Når det gjelder velferdsdimensjonen, kan det slås fast at levekårene i norske byer og tettsteder og boforholdene i Norge i et internasjonalt perspektiv gjennomgående er meget gode. Samtidig har vi fortsatt uløste problemer som særlig knytter seg til opphopning av dårlige levekår i enkelte byområder og til at enkelte grupper har vansker med å hevde seg på boligmarkedet. Det er iverksatt flere tiltak overfor disse gruppene, bl a gjennom Husbankens låne- og tilskuddsordninger. Den framtidige politikken må legge opp til å bedre forholdene for de som har vansker på boligmarkedet og har dårlige levekår. Politikken må også bidra til en rasjonell ressursbruk i bosettingssektoren. Fem overordnede satsningsområder identifiseres:

  • En mer miljøeffektiv arealanvendelse

  • En mer miljøvennlig bygging

  • Resirkulering og gjenvinning

  • Fysisk kvalitet i bebyggelsen og boområdene

  • Sosial kvalitet - levekår

Kap. 5 Statlig tilrettelegging - lokal gjennomføring

Kap. 5 tar utgangspunkt i at utviklingen av menneskers bosettinger skjer gjennom en lang rekke beslutninger. Staten må gjennom ulike virkemidler legge til rette for de «bærekraftige valg». De sentrale, sektorovergripende virkemidlene i miljøpolitikken vil være grønne skatter og avgifter, jfr. St prp nr 54 (1997-98). Sektorspesifikke virkemidler vil måtte supplere de sektorovergripende. I bosettingssektoren vil plan- og bygningsloven og Husbankens virkemidler være sentrale.

Kommunene, som lokal plan- og bygningsmyndighet og formidler av økonomiske virkemidler i boligsektoren, har en strategisk viktig posisjon i forhold til å kunne legge rammene for en bærekraftig bosettingsutvikling. Gjennom sin planlegging vil kommunene kunne styre arealbruken på en miljøvennlig måte. Det er også på kommunenivået det ligger særlig til rette for et konkret og konstruktivt samspill med de mange aktørene som gjennom sine valg og beslutninger i sum vil ha en avgjørende innvirkning på bosettingsutviklingen. Lokale Agenda 21, som kommunene oppfordres til å integrere i kommuneplanarbeidet, er eksempler på lokale mobiliseringsprosesser som også Habitat-agendaen understreker viktigheten av.

Kap. 6 Nærmere om bærekraftig by- og tettstedsutvikling

Kap. 6 gir et kort resymé av St. meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk, samt relevante deler av St. meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Kap. 6 viser mål, prinsipper og innsatsområder for å nå en bærekraftig by- og tettstedsutvikling. Målene er formulert slik:

  • Den økonomiske utviklingen må skje innenfor de rammer som naturgrunnlaget setter og miljøbelastningen må begrenses.

  • Rammer for gode levekår, helse og trivsel må sikres for byens og tettstedets befolkning.

I arbeidet med en mer bærekraftig by- og tettstedsutvikling legges det vekt på at det utvikles miljøvennlige by- og tettstedsstrukturer på overordnet nivå og at sentrumsområder og lokalsamfunn innenfor byene utvikles i samsvar med prinsippene for en bærekraftig utvikling. Dette innebærer bl.a.:

  • Sterkere regional samordning og styring av lokaliseringer.

  • Byutviklingen må være areal- og transportbesparende og legge til rette for miljøvennlig transport og begrenset bilbruk.

  • Byens og tettstedets naturlige sentrum og den regionale senterstrukturen må styrkes.

  • Levende lokalsamfunn og godt bomiljø må sikres.

  • Utbygging av boliger og arbeidsplasser bør i hovedsak skje innenfor eksisterende byggesoner.

  • Grønnstrukturen og arealer for lek, ferdsel og opphold må prioriteres.

  • Stedsforming, estetikk, kulturminner og bygningsvern må vektlegges.

I tilknytning til ovennevnte punkter redegjøres det for hvordan disse prinsippene og innsatsområdene følges opp. Det blir blant annet innført et midlertidig forbud mot etablering og utvidelse av eksterne kjøpesentra i inntil 5 år. Rikspolitiske retningsinjer for en helhetlig areal- og transportplanlegging skal følges aktivt opp og vil bli vurdert styrket og konkretisert på viktige punkter. I kapitlet fremgår videre at det vil bli satt ned et eget planlovutvalg som vil vurdere hvordan plandelen av plan- og bygningsloven kan bli et enda bedre redskap for å ivareta viktige samfunnsinteresser, bl a i forhold til biologisk mangfold og fortetting i byggesonen. Det redegjøres også kort for det pågående Miljøbyprogrammet og for Handlingsplan for storbyutvikling.

Kap. 7 Nærmere om miljøvernutfordringene i bolig- og byggsektoren

I dette kapitlet gjennomgås nærmere hvilke tiltak og virkemidler Regjeringen vurderer som aktuelle for å oppnå en mer miljøvennlig byggevirksomhet. Kapitlet gir innledningsvis en oversikt over ressursbruk i sektoren, miljøkonsekvenser av denne og gir praktiske eksempler på hvordan miljøkonsekvenser kan reduseres i forhold til materialbruk, energibruk, vannforbruk, avfall, inneklima og ved beplantning av utearealer.

Det blir pekt på viktigheten av å legge til grunn et livsløpsperspektiv (vugge til vugge-perspektiv) når en skal analysere miljøkonsekvensene av bygg og byggevareprodukter. Ved lønnsomhetsbetraktninger av ulike alternativer er det viktig at kostnader som oppstår i hele livsløpet (livsløpskostnader) blir lagt til grunn. Framover bør miljøhensyn trekkes inn i alle faser av et byggs liv, på linje med tekniske krav og økonomiske vurderinger.

Miljømessig vil det i de fleste tilfeller være store gevinster ved å utbedre eksisterende bygg framfor å bygge nytt, bl a i form av reduserte utslipp av klimagasser og helsefarlige stoffer. Også kostnadsmessig vil utbedring ofte komme gunstigst ut.

Lokalisering ut fra klimapåvirkninger på et bygg, den arkitektoniske utforming og planløsningen har også betydelige konsekvenser for mange miljøfaktorer. Fleksible løsninger kan gjøre framtidige ombygginger betydelig mindre ressurskrevende. Ivaretakelse av god byggeskikk vil kunne øke byggets levetid.

I kap. 7.3 presenteres de strategiske mål for en mer miljøvennlig bolig- og byggsektor og de aktuelle virkemidlene gjennomgås.

Regjeringen legger vekt på at det langsiktige målet for bolig- og bygningspolitikken er at miljø- og ressurseffektiviteten for hele bygningsmassen bedres. Det legges opp til at både nybygging og utbedring i økende grad skal ta hensyn til miljøkonsekvenser. Bygningslovgivningen og de tekniske byggeforskriftene skal sikre at byggevirksomheten i alle faser skal drives med forsvarlig belastning på ressurser og miljø. Husbanken har et særlig ansvar for å bidra til utvikling av miljøvennlige løsninger for bebyggelse som finansieres med lån og tilskudd gjennom banken.

Etter den nylig gjennomførte revisjon av bygningsdelen av plan- og bygningsloven er bygningslovgivningen et godt utgangspunkt for å realisere målene om en mer miljøvennlig bolig- og byggsektor. I lys av de erfaringer som etter hvert høstes med det nye regelverket vil departementet generelt vurdere nødvendige justeringer.

I tillegg vil det spesielt bli vurdert hvorvidt Teknisk Byggeforskrift må presiseres som følge av de klimaforpliktelser undertegningen av Kyoto-protokollen gir. Det vil særlig være aktuelt å vurdere forskriftskravene i forhold til målene om økt bruk av vannbåren varme og alternative energikilder, og målene om redusert energiforbruk i byggsektoren generelt.

Husbanken har gjennom sine virkemidler og kvalitetskrav i stor grad påvirket den allmenne boligstandarden i Norge. «Husbankstandard» står for god, men nøktern standard. Det gis bl a tilleggslån for å stimulere kvaliteter som tilgjengelighet, gode uteområder, god byggeskikk og miljøhensyn. Ordningen med tilskudd til boligkvalitet skal bidra til bedre tilgjengelighet og hjemmebasert omsorg, bedre levekår for beboerne og til bærekraftig forvaltning, fornyelse og nybygging. I tillegg spiller Husbanken en viktig rolle som kunnskaps- og informasjonsbank for bolig- og byggsektoren.

Regjeringen vil vurdere hvordan Husbankens virkemidler i større grad kan stimulere til miljøvennlige løsninger. Regjeringen vil videre legge vekt på at det gjennom Husbankens ordning med tilskudd til boligkvalitet innhentes erfaringer med forsøksprosjekter om miljøvennlige løsninger.

Kunnskap og kompetanse på miljøvernområdet vil være en viktig forutsetning for å skape grunnlag for en mer bærekraftig utvikling i bolig- og byggsektoren. Staten har gitt betydelige bidrag til forskning og utredning om miljøspørsmål knyttet til byggsektoren de senere år. Regjeringen legger opp til en fortsettelse av dette. Det legges stor vekt på å øke miljøkompetansen blant aktørene i sektoren. Det er imidlertid et problem at kunnskaper og erfaringer om miljøhensyn ikke er godt nok formidlet til alle aktørene i sektoren. Regjeringen vil vurdere hvordan kunnskapsformidlingen kan forbedres.

Staten som tiltakshaver (byggherre) vil ha et særlig ansvar for å bidra til utvikling av en miljøvennlig byggepraksis. Tilsvarende vil kommunene som tiltakshaver (byggherre) og byggforvalter kunne spille en viktig rolle i denne utviklingen. Innenfor rammen av kommunal planlegging og ved bruk av lokale Agenda 21-prosesser vil kommunene i betydelig grad kunne bidra både til kunnskapsformidling og økt bevissthet om miljøvennlig bygging og byggforvaltning.

Regjeringen ser det som vesentlig at utviklingen av en mer miljøvennlig bolig- og byggsektor skjer i et samspill mellom offentlig og privat sektor, både på sentralt og lokalt nivå. Byggebransjen, representert ved dens organisasjoner og virksomheter, og forbrukerne representert bl a ved boligsamvirket vil være sentrale samarbeidspartnere. Kommunal- og regionaldepartementet vil i denne sammenheng ta initiativ til å utvikle hensiktsmessige samarbeidsformer.

Det er en økende bevissthet i bygg- og anleggsbransjen om miljøspørsmål. Bransjen spiller allerede en aktiv rolle i kunnskapsutvikling og -formidling, bl a ved utvikling av planleggingsverktøy og systemer for miljøklassifisering av bygg. Bransjen oppfordres til å ta i bruk slike verktøy og til å medvirke til en videreutvikling.

Også Norske boligbyggelags landsforbund (NBBL) har arbeidet med miljøproblematikk gjennom flere år. Prosjektet «Grønne borettslag» er NBBLs hovedsatsing i forhold til arbeid med lokale Agenda 21. Regjeringen ser NBBLs miljøsatsing som viktig i forhold til å utbre miljøbevissthet og bedre miljøpraksis i lokalmiljøene.

Kapittel 7.4 gir en oversikt over arbeidet med å utvikle mer miljøvennlige bolig- og byggsektorer i Sverige, Danmark og Nederland som er foregangsland i Europa på dette området.

Kap. 8 De sosiale og økonomiske dimensjonene i boligpolitikken

Det slås innledningsvis fast at selv om en hovedutfordring for norsk boligpolitikk i et bærekraftperspektiv vil være å endre produksjons- og forbruksmønstre i boligsektoren, gir dette ikke behov for å endre gjeldende mål for boligpolitikken. Hovedinntrykket er høy kvalitet kombinert med god sosial fordeling og en effektiv gjennomføring gjennom et godt samspill mellom sentral og lokalt nivå og mellom offentlig og privat sektor. Resultatene er oppnådd ved en sammenlikningsvis moderat statlig subsidiering. Det er godt samsvar mellom norsk boligpolitikk og de anbefalinger som gjøres i Habitat-agendaen.

Kapitlet gir en kort oversikt over noen utviklingstrekk i boligsektoren og på boligmarkedet. Utviklingen utover 90-tallet med oppsving i økonomien, høy sysselsetting og lav rente, har i sentrale områder utløst et høyere etterspørselsnivå med økte boligpriser som resultat. Grupper med svak betalingsevne, eller som av andre grunner ikke er attraktive for selgere eller utleiere, når dermed ikke opp i konkurransen om de ordinære boligene og henvises til tidsbegrensete leieforhold eller dårlige boforhold.

På den andre siden har også nedgangen i rentenivå ført til betydelig reduserte boutgifter for flertallet av husholdningene, de som allerede er godt etablert i egen bolig. Dette er en av hovedfaktorene til husholdningenes økte kjøpekraft de senere år. Ut fra målet om en bærekraftig samfunnsutvikling vil det være en hovedutfordring å unngå at den økte kjøpekraften skal gi seg utslag i en ytterligere økning i forbruksnivået i boligsektoren.

Regjeringen legger til grunn at Husbanken fortsatt skal spille en viktig rolle i boligpolitikken og at bankens virkemidler skal være sentrale for å møte de aktuelle utfordringene på boligmarkedet. I kapitlet gjennomgås kort de viktigste sosiale utfordringene. De problemer visse grupper har med å etablere seg på dagens boligmarked vil bli nærmere vurdert i en egen stortingsmelding som vil bli lagt fram senere i år. Regjeringen vil i vårsesjonen fremme en odelstingsproposisjon om endring av borettsloven med sikte på å vurdere lovendringer som gjør det lettere for kommunene å kjøpe andeler i borettslag. Det pekes også på behovet for fortsatt å satse på tilpassede boligformer for bl a funksjonshemmete og på omsorgsboliger for de som trenger det. Satsningen for å bedre levekår i byene føres videre, bl a gjennom samarbeidsprosjektet med Oslo kommune om Oslo indre øst. Generelt kan en satsning på utbedring og fornyelse bidra til at den eksisterende boligmasse utnyttes bedre og at nybyggingsbehovet dempes, samtidig med at levekårsforskjeller utjevnes. Regjeringen ser det derfor som viktig, også av disse grunner, fortsatt å stimulere boligutbedring og byfornyelse gjennom Husbankens ordninger.

Kap. 9 Internasjonalt samarbeid i bosettingssektoren

Habitat-agendaen understreker at en bærekraftig utvikling av menneskers bosettinger i et globalt perspektiv forutsetter et forpliktende, internasjonalt samarbeid. Internasjonalt samarbeid i bosettingssektoren berører svært mange andre samfunns- og samarbeidsområder. Oppfølgingen av Habitat-agendaen må samordnes med flere andre oppfølgingsprosesser innenfor FN-systemet, blant annet på miljøområdet og det sosiale området.

Habitat-agendaen beskriver innsatsområder på bistandsområdet som samsvarer godt med norsk bistandspolitikk, blant annet fattigdomsorientering, kvinnerettet bistand, miljørettet bistand, helse og kompetanseoppbygging. Gjennom disse og andre satsningsområder vil norsk bistand kunne gi bidrag til en bærekraftig bosettingsutvikling i de aktuelle mottakerland.

HABITAT II-prosessen har revitalisert internasjonalt samarbeid i bosettingssektoren. I kapitlet nevnes kort de viktigste samarbeidsfora; FNs bosettingskommisjon, regionale fora som OECD og ECE (FNs økonomiske kommisjon for Europa) og Nordisk Ministerråd. EU arrangerer jevnlig boligminister-konferanser med deltakelse også fra land utenom unionen. Deltakelse i disse fora gir mulighet for erfaringsutveksling og gir viktige impulser til arbeidet med utvikling av en bærekraftig bosettingspolitikk.

Kap. 10 Miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren.

Regjeringen vil med bakgrunn i denne meldingen og som en oppfølging av St. meld. nr. 58 (1997-98) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, starte opp et arbeid med en miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren. Kyoto-protokollen og perspektivene i forhold til framtidige klimaforpliktelser har ytterligere aktualisert dette. I dette arbeidet vil det blant annet være behov for å få fram sikrere beregninger over de totale miljøvirkningene av bolig- og byggsektoren og av ulike tiltak og virkemidler. Kostnadseffektiviteten må belyses bedre. Det vil være viktig å få fram gode indikatorer som kan beskrive faktisk utvikling.

Arbeidet med en miljøhandlingsplan for bolig- og byggsektoren vil inngå i Regjeringens generelle arbeid med å utvikle sektorvise miljøhandlingsplaner.

Til forsiden