St.meld. nr. 28 (2002-2003)

Om samarbeidet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 2002

Til innholdsfortegnelse

5 Den politisk-militære dimensjonen

5.1 Forumet for sikkerhetssamarbeid (FSC)

FSC arbeidet i 2002 på to hovedområder - kampen mot internasjonal terrorisme, og det tradisjonelle tilsynet med gjennomføring og videreutvikling av de ulike tillits- og sikkerhetsskapende tiltak.

FSCs bidrag til kampen mot internasjonal terrorisme inngår som del av OSSEs handlingsplan mot terrorisme. Det ble utarbeidet et veikart for militærpolitiske tiltak og gjennomført et ekspertmøte. Effekten av arbeidet var i første rekke økt forståelse av hva internasjonal terrorisme innebærer, samt hvordan de ulike militærpolitiske instrument kan bidra i bekjempelsen.

På sitt tradisjonelle arbeidsområde gjennomførte FSC sitt årlige tilsynsmøte med implementering av alle tillits- og sikkerhetsskapende tiltak, en oppfølgingskonferanse for Adferdskodeksen og et ekspertmøte for vurdering av første års informasjonsutveksling under småvåpendokumentet. FSC startet dessuten utarbeidelsen av såkalte beste praksis veiledninger for å bedre kontrollen med småvåpen.

FSC etablerte i 2002 nye arbeidsrutiner ved at formannskapet er utvidet fra en til ca fire måneder og ved et nærmere samarbeid mellom formannskapet i FSC og det faste rådet (PC) om militærpolitiske saker. De nye arbeidsrutinene har ført til bedre kontinuitet og oppfølging av saker på FSC sakskart. FSC har også for første gang bidratt med ekspertråd til PC. Dessuten er en høyst nødvendig modernisering av OSSE sitt kommunikasjonsnettverk startet opp.

5.2 CFE-avtalen

Avtalen om konvensjonell nedrusting i Europa (CFE-avtalen) har siden 1992 bidratt til å fjerne nær 60 000 tyngre våpen i Europa og var svært viktig for normaliseringen i Europa på 90-tallet. CFE-avtalen begrenser offensiv militær kapasitet og hindrer destabiliserende styrkekonsentrasjoner, også i fremtidige krisesituasjoner. For Norges del sikrer avtalen en viss forutsigbarhet med hensyn til utplassering av styrker i våre nærområder.

En CFE-avtale tilpasset endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser i Europa ble undertegnet av de 30 statspartene under OSSE-toppmøtet i Istanbul i 1999. I den tilpassede avtalen er den opprinnelige blokk-til-blokk-baserte tilnærmingen erstattet av et system som bygger på nasjonale og territorielle styrketak samtidig som fleksibilitet for å tillate krisehåndtering er innebygget. Det er viktig at den tilpassede avtalen åpner for tiltredelse av nye statsparter.

Til nå har bare Hviterussland og Ukraina ratifisert den tilpassede avtalen, som vil tre i kraft når alle 30 statsparter har ratifisert den. Det er usikkert når dette vil skje fordi de fleste statsparter ikke vil ratifisere før Russland har oppfylt alle sine forpliktelser fra Istanbul-toppmøtet i 1999. De fleste statsparter mener det fortsatt gjenstår forpliktelser angående uttrekning av personell og utstyr fra Georgia og Moldova, mens Russland hevder at dette er CFE-avtalen uvedkommende. Frem til den tilpassede avtalen trer i kraft, vil den nåværende avtalen være gjeldende.

CFE-avtalens betydning som nedrustningsavtale er redusert som følge av at alle avtalefestede reduksjoner er gjennomført. Likevel representerer avtalen fremdeles det mest betydningsfulle rustningskontrollregimet for konvensjonelle styrker i Europa.

5.3 Wien-dokumentet av 1999

Formålet med Wien-dokumentet (WD) er å iverksette konkrete tiltak som kan bidra til å styrke tillit, samarbeid og sikkerhet innenfor OSSEs geografiske område.

Etter den siste revisjonen i 1999 omfatter WD bl. a. begrensninger på militær aktivitet, adgang til å inspisere militære aktiviteter, muligheter for innsyn i andre staters militære potensial gjennom en omfattende og pliktig informasjonsutveksling. Troverdigheten av informasjonsutvekslingen sikres gjennom et omfattende regelverk for verifikasjon.

Dokumentet er politisk forpliktende for OSSEs 55 medlemsland og er fremdeles en viktig premissleverandør til europeisk sikkerhet. WDs mangel på adekvate retningslinjer for å håndtere dagens type konflikter representerer imidlertid en betydelig fremtidig utfordring.

5.4 Avtalen om åpne luftrom

Avtalen om åpne luftrom (Treaty on Open Skies) trådte i kraft 1. januar 2002 med offisielle observasjonsflyginger fra 1. august, etter at Russland og Hviterussland ratifiserte avtalen i 2001. Avtalen ble inngått i 1992 og ratifisert av Norge i 1993. Formålet med avtalen er å skape større åpenhet mellom partene ved at de gjensidig åpner sine luftrom for et avtalt antall årlige overflygninger med overvåkingsfly utstyrt med bestemte sensorer - primært kamera.

Både sertifisering av sensorer og fly og observasjonsflyvningene ble gjennomført på tilfredsstillende vis. Det ble i 2002 også utført et omfattende arbeid under den konsultative kommisjon (Open Skies Consultative Commission - OSCC) for å utvikle regler og prosedyrer for gjennomføring av observasjonsflyvninger.

Det var 27 statsparter til avtalen da den trådte i kraft. Sverige ble tatt opp som ny statspart mens søknader om opptak fra Bosnia-Hercegovina, Finland, Kroatia, Latvia og Litauen ble godkjent i 2002. Også Kypros søkte om opptak, men etter tyrkisk motstand er denne hittil ikke godkjent.

5.5 Regional rustningskontroll - Daytonavtalens Anneks 1-B, artikkel II og IV

Artikkel II-avtalen omhandler tillits- og sikkerhetsskapende tiltak for de to entitetene i Bosnia-Hercegovina (BiH), Republika Srpska og Føderasjonen. Artikkel IV-avtalen omhandler destruksjon og begrensninger av tyngre våpen og personell for Jugoslavia, Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Avtalene er basert på prinsippene i henholdsvis Wien-dokumentet og CFE-avtalen. Begge avtalene har et informasjons- og verifikasjonsregime som OSSE overvåker. Gjennomføringen av disse avtalene har i hovedsak gått rutinemessig og bidrar til gradvis normalisering mellom partene.

Til forsiden