Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 29 (2002-2003)

Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap

Til innhaldsliste

1 Familiepolitikkens verdigrunnlag

Det finnes ikke noe mer verdifullt enn mennesket, som individ og som deltaker i et fellesskap. Menneskets verdi kan ikke graderes. Dets liv, prioriteringer og betydning synliggjøres og påvirkes i samvær og fellesskap med andre mennesker. Familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet - den viktigste arena for tilhørighet, nærhet og fellesskap og den beste ramme rundt barns oppvekst. Det er generasjoners erfaringer - uavhengig av kultur og religion. Familien som sosial institusjon er universell, den finnes i en eller annen form i alle samfunn vi vet noe om. De aller fleste samfunn har også ritualer knyttet til ekteskapsinngåelse; det familiære samliv mellom en mann og en kvinne er mer enn en privatsak. Verdiundersøkelser viser at det er stor oppslutning om familien og ekteskapet i det norske folk (jf. kap. 2). Både barn og voksne har mye av sin identitet knyttet til familien. Stabile og trygge familierelasjoner - og det motsatte - får ringvirkninger både i og utenfor familien.

Familien omfatter ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile partnere med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn og enslige, aleneboende. Etter skilsmisser og samlivsbrudd oppstår nye familiekonstellasjoner med særkullsbarn og fellesbarn. Det kan være utfordrende for en familie å skulle organisere et hverdagsliv med «mine, dine og våre barn», der steforeldre er daglige omsorgspersoner, samtidig som kontakt og samvær med biologiske foreldre skal opprettholdes og videreutvikles. Når vi ser at mange mennesker legger ned store ressurser og mye tid for å løse disse utfordringene på en god måte, illustrerer dette familiens betydning for oss som enkeltmennesker.

Vi lever i en tid som til tross for stor oppslutning om familien, også er preget av ensomhet, oppløste samliv og brutte relasjoner. Det er økning i skilsmisser og samlivsbrudd. Derfor trenger vi en offensiv familiepolitikk. Vi har neppe noe bedre virkemiddel i arbeidet for å bygge slitesterke relasjoner og samliv som sparer både individer og fellesskap for store omkostninger. En god familiepolitikk er også et virkemiddel mot en samfunnsutvikling preget av overdreven individualisering og selvopptatthet. En politikk for å styrke familien vil gjøre storsamfunnet bedre å leve i og virke forebyggende i forhold til sosiale problemer og sosial utstøtning.

Familie- og samlivsmønsteret har endret seg mye i løpet av de siste tiårene. Det er blitt et større mangfold av samlivsformer. Familiebegrepet må derfor være bredt og inkluderende. Innenfor dette mangfoldet vil regjeringen understreke at barn er selvstendige individer som har rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Barn har rett til en mor og en far. Men der en omsorgsperson mangler, har fellesskapet (privat og offentlig) medansvar for å støtte både barnet og den som står alene med omsorgen.

Begrepet «inkluderende familier» bør også omfatte våre nye landsmenn og andre som trenger et fellesskap.

Familiepolitikken skal basere seg på kunnskap. Det er nødvendig å styrke forskningen om familien for å fange opp endringene i familie- og samlivsmønsteret, årsaker til og virkninger av samlivsbrudd, barnas situasjon og forholdet mellom kjønnene. Som grunnlag for en treffsikker politikk på dette området, trenger vi mer kunnskap om barn og foreldre i en ny tid.

Både innenfor pedagogikk og psykologi omtales familien som den primære oppdragelsesarena, «personlighetens vugge»:

«Familien representerer barnets første samspillarena, der særlig foreldrene formidler og levendegjør kulturens og samfunnets verdier, normer og roller. Foreldrene er vanligvis de første og mest stabile tilknytningspersoner og modeller i barnas tilværelse. Gjennom det de sier, men enda mer gjennom det de gjør og er, legemliggjør foreldrene sitt utvalg og sin visjon av samfunns- og kulturverdiene. I første omgang er det også gjerne foreldrene som velger hvilke andre påvirkningsfaktorer barnet etter hvert skal møte og ha kontakt med.» 1

Regjeringen vil sette barna i sentrum for familiepolitikken. Familien har potensial til å være et sted der barn blir sett, elsket og regnet med og der de har stabile voksne å forholde seg til. Dette har fundamental betydning for den enkelte og samfunnet. En godt fungerende familie ivaretar viktige funksjoner som omsorg, læring, sosialisering, solidaritet, egenutvikling, ansvarsutvikling og verdiformidling. Forskning viser at det ulønnede omsorgsarbeidet som utøves i familien har et betydelig omfang. Professor Kari Wærness var en av de første som bidro til å skape oppmerksomhet om verdien av det ulønnede omsorgsarbeidet i forhold til samfunnets totale produksjon. 2Tidsnyttingsundersøkelsene gir også verdifull informasjon om omfanget av det viktige arbeidet som blir ivaretatt av familien.

De voksne har, og skal ha, frihet til å velge samlivsform. Denne friheten har ikke barna. Mange barn opplever hvert år at foreldrene går fra hverandre og at familien splittes. Det er langt høyere bruddfrekvens blant samboere enn blant ektefeller. Regjeringen kan ikke være likegyldig til at det er tre til fire ganger større sjanse for at samboerbarn opplever samlivsbrudd enn barn i ekteskap. Ekteskapet representerer en forpliktelse som samboerskapet mangler, og erfaring viser at ekteskapet gir den beste og mest stabile ramme rundt barns oppvekst. Når friheten for voksne og tryggheten for barna kolliderer, bør barnas beste ha forkjørsrett. Derfor må vi både våge å si hva som er det beste valget og forebygge samlivsbrudd uavhengig av samlivsform. Foreldre som lever i gode og varige samliv er forbilder for de unge når de selv skal etablere seg i voksensamfunnet.

Dagens foreldregenerasjon er mer opplyst og kunnskapsrik når det gjelder barn og barns utvikling enn foreldre noen gang har vært, og de aller fleste foreldre ønsker å gjøre det beste for sine barn. Det har vært en betydelig vekst i levestandarden, som gjør at både barn og voksne har fått nye muligheter. Det har også skjedd en positiv utvikling i samfunnets syn på barn og unge. De unge blir tatt på alvor på en annen måte enn i tidligere tider; dette kommer til uttrykk i måten voksne kommuniserer med barn, både i familien, på skolen og andre steder hvor barn og voksne samhandler. Barn har på mange måter fått mer innflytelse. Til tross for disse positive utviklingstrekkene, er det mange barn og unge som får problemer i oppveksten. Professor Frode Thuen har pekt på mulige forklaringer: hurtige og komplekse samfunnsendringer, en mer utydelig kultur, økt familieoppløsning og økt individualisering og konkurranse. 3

Disse utviklingstrekkene sammen med økende bruk av rusmidler, materialisme og forbrukerpress utgjør noen av de sentrale utfordringene som barn og unge og deres foreldre står overfor i dag. I Verdikommisjonens sluttrapport rykkes det ut mot kommersialiseringen og seksualiseringen av barn og unges hverdag:

«Spesielt bør vi bekjempe den seksualiserte reklamen som stadig mer aggressivt rettes mot stadig yngre barn. Mediene, moteindustrien og popindustrien slipper for billig unna sitt ansvar for seksualiseringen av barndommen. Vi setter barnas frihet til å være barn høyere enn reklameindustriens mulighet til å tjene penger. Selvfølgelig vet vi at barna må lære å si nei. Men barna må også beskyttes - fordi de er barn. Vi har ikke rett til å legge inn over dem ansvaret for de valg de verken evner å se rekkevidden eller ta konsekvensene av. Det er ikke frihet, men manipulasjon.»

Seksual- og samlivsundervisningen i skolens regi er et viktig bidrag til å utvikle kritiske normsett hos ungdom og sette dem i stand til å foreta sunne valg i forhold til det åpenbare seksualiseringspress de utsettes for.

Økende tidspress, arbeidspress og kjøpepress og kommersialisering av stadig større deler av den private sfære kan lett bli en trussel mot familiens samhold.

Forbruket av kommersielle underholdningstjenester, spill, massemedia osv. er i ferd med å fortrenge mange sosiale og kulturelle aktiviteter. Økende krav i arbeidslivet bidrar til at det blir mindre tid til fellesaktiviteter i familien og i nærsamfunnet. Mange er blitt «tingrike, men tidfattige», og har derfor større behov for mer fritid enn for høyere inntekt. Undersøkelser viser at økt inntekt og kjøpekraft over et passelig nivå neppe gir større livskvalitet. 4

Gjennom reklame og markedsføring bidrar annonsører, reklamebransjen og media til å påvirke de unges forbruk, men også deres holdninger mer generelt, herunder forholdet til kropp, utseende, seksualitet, rusmidler og vold. Det er regjeringens mål å redusere det kommersielle presset mot barn og unge, og bevisstgjøre barn og foreldre slik at de blir bedre i stand til å møte den påvirkning som barn og ungdom utsettes for. Regjeringen la i april 2003 frem en tiltaksplan på dette området. 5

Mange barn utsettes for mobbing. Skolene og barnehagene har startet et viktig arbeid på dette området. Mobbing berører imidlertid også familiene både til de som mobber og til de som utsettes for mobbingen. Det er helt nødvendig at foreldrene engasjerer seg dersom vi skal komme dette alvorlige samfunnsproblemet til livs.

Det er krevende å være foreldre i dagens samfunn, og det er legitimt å ha problemer med å mestre foreldrerollen. De foreldre som spesielt trenger det, skal få hjelp og støtte. Erfaring viser at det er de hjemmebaserte tiltakene som viser best resultater når det gjelder barn og unge med atferdsvansker. 6 Samtidig er det viktig å alminneliggjøre behovet for støtte og veiledning. Foreldrene er de viktigste personene i barnas liv, og barn trenger tydelige og verdibevisste foreldre som praktiserer toleranse, utfordrer til medansvar og er tilstede som støttemannskap og «navigatører». Foreldreskapet er ikke tidsbegrenset; det å få barn er et livslangt prosjekt.

Et ansvarlig, forpliktende foreldreskap gjelder begge kjønn; det betyr at både mor og far er viktige omsorgspersoner for barnet. Regjeringen vil føre en familiepolitikk som bidrar til å styrke likestillingen i samfunnet og gir kvinner og menn reelle muligheter til å delta på lik linje i familielivet og i arbeids- og organisasjonslivet. Det er viktig å gi fedre rettigheter som styrker deres rolle i barneomsorgen. Regjeringen legger vekt på at småbarnsforeldre skal ha valgfrihet i forhold til omsorgsform for barna. Samtidig er tydelige politiske signaler om nødvendige holdningsendringer i forhold til omsorgsarbeid, også viktig. Dette må styrkes, bl.a. ved at omsorgsarbeidet som samfunnsinnsats blir bedre verdsatt.

Selv om barnet har sin tilhørighet i kjernefamilien, representerer den utvidede familien også en stor verdi. Den utvidede familien omfatter besteforeldre, tanter og onkler og andre voksne som kan være viktige personer i barns liv. I de fleste kulturer er kontakten mellom besteforeldre og barn et viktig element i oppdragelse og sosialisering, og besteforeldre kan tilby barn et «rom» for trygghet og for formidling av erfaring, opplevelser og verdier. Storfamilien bor sjeldnere sammen, men moderne kommunikasjonsmidler og tilrettelegging for en «utvidet» familie kan gi god støtte, avlastning og glede både for barn og voksne i en hektisk hverdag hvor begge foreldrene er yrkesaktive. På grunn av økt levealder er besteforeldregenerasjonen en viktig ressurs i flere år enn tidligere. Riktignok er dagens besteforeldre også ofte yrkesaktive, og «heltidsbestemødrene» er sjeldnere, men det handler om at barn har flere trygge voksenpersoner å forholde seg til og kunne samtale med. Regjeringen ønsker en familie- og oppvekstdebatt som tar dette inn over seg.

Familiepolitikken skal basere seg på respekt og verdivalg. Regjeringen respekterer at voksne gjør ulike samlivsvalg, og en god oppvekst trenger ikke stå og falle med familieform eller foreldrenes samlivsvalg. Det viktigste er at barn blir verdsatt og opplever tilhørighet og trygghet, og lærer seg sosial mestring i alle de sammenhenger barn og unge deltar i. Samtidig kan vi ikke si at alle typer samliv gir barn samme trygghet. Der begge foreldre er til stede og lever et stabilt, forpliktende og varig samliv, øker barnets opplevelse av trygghet. Denne tryggheten omfatter også foreldrenes seksualitet og kjærlighetsforhold til hverandre. En trygg seksualitet som har i seg både de psykologiske, sosiale og biologiske dimensjoner og utgjør en moden og varig voksenrelasjon, virker positivt inn på barna i familien.

I en utfordrende og kritisk artikkel i Verdikommisjonens Midtveisrapport utfordres alle på både troskap og ærlighet i samlivet. Samlivseksperten og forfatteren Per Arne Dahl advarer blant annet mot å la forbrukerkulturen og seksualiseringen i samfunnet få ødelegge seksualiteten i samlivet.

Å styrke det varige samliv og gi foreldrene mulighet til å være aktive og positive omsorgs- og voksenmodeller, er en fellesskapsutfordring og ikke bare et privat anliggende. Regjeringen prioriterer dette arbeidet høyt. Når ektepar velger å skille seg og samboerpar går fra hverandre kan imidlertid beslutningen i mange tilfeller være en god og riktig løsning. Barnets beste må ivaretas også i delte familier og foreldrene må fortsette å være foreldre selv om de ikke bor sammen.

Unge samboere som ikke er etablert på bolig- og arbeidsmarkedet, kan komme opp i økonomiske problemer hvis de får barn. Det må ikke være slik at valget da står mellom abort eller det å bli enslig mor; det bør være mulig for paret å få den nødvendige hjelp slik at de kan ta et felles ansvar for barnet. I denne sammenheng vises det bl.a. til regjeringens Tiltaksplan mot fattigdom og Folkehelsemeldingen. Å forebygge uønskete svangerskap og hindre abort gjennom god veiledning, samlivsundervisning og informasjon, er også et viktig mål for regjeringen, og det vises til handlingsplanen Førebygging av uønskt svangerskap og abort 1999-2003.

Vold i familien er ikke et privat anliggende. En mobilisering av oss som medborgere og naboer må til for å bekjempe familievolden. Man bør «bry seg» og melde fra om familievold til politi og/eller hjelpeapparatet. Frivillige organisasjoner kan også bistå i å synliggjøre og ta fatt i dette temaet slik som for eksempel Røde Kors har gjort i sitt medlemsblad «Tankekors» nr 5-2000 hvor hovedtemaet var «Vold i hjemmet».

Vi har et mangfold av familietyper i Norge. I denne stortingsmeldingen er det først og fremst familier med barn som er i fokus. Meldingen presenter regjeringens politikk for å styrke forpliktende samliv og foreldreskap. I kapittel 2 drøftes det forebyggende familiearbeidet med vekt på familievern og samlivstiltak. Kapittel 3 drøfter tiltak for å styrke foreldrerollen, herunder foreldreveiledning og mekling. Kapittel 4 setter søkelys på fedres rett til fødselspenger og behovet for å få far sterkere inn i barneomsorgen. I kapittel 5 drøftes valgfrihet for småbarnsforeldre i forhold til barnetilsyn og omsorgsløsninger. Kapittel 6 handler om utvikling av positive familiestrukurer og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Kapittel 7 omhandler regulering av samboeres rettigheter og plikter. Økonomiske og administrative konsekvenser er omtalt i kapittel 8. I vedlegg til meldingen er det redegjort for utviklingen i familie- og samlivsmønsteret, barns familier og barnefamilienes inntektsutvikling.

Denne stortingsmeldingen må sees i sammenheng med andre barne- og familierelaterte dokumenter som er lagt fram for Stortinget. 11. april 2003 la regjeringen fram en stortingsmelding om barnehagepolitikken, St.meld. nr. 24 (2002-2003) Barnehagetilbud til alle - økonomi, mangfold og valgfrihet, og Ot.prp. nr. 76 (2002-2003) om endringer i barnehageloven. St.meld. nr. 39 (2001-2002) Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge ble lagt fram i juni 2002 og St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet i juli samme år. I oktober 2002 fulgte Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) med forslag om at fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet og familievernområdet overføres til staten. I desember 2002 ble Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) om nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene mv. lagt fram. Regjeringen Bondevik I la fram St.meld. nr. 50 (1998-99) Utjamningsmeldinga. Om fordeling av inntekt og levekår i Noreg i juni 1999. Når det gjelder lesbiske og homofiles levekår og livskvalitet er dette behandlet i en egen stortingsmelding, St.meld. nr. 25 (2000-2001). Stortinget har endret adopsjonsloven slik at det er åpnet adgang for stebarnsadopsjon i registrert partnerskap, jf. Ot.prp. nr. 71 (2000-2001). Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2002. Stebarnsadopsjon i registrerte partnerskap er omtalt i retningslinjer utgitt av Barne- og familiedepartementet i desember 2002 Saksbehandling ved søknad om innenlands- og utenlandsadopsjon og særlig om skjønnsutøvelse ved innenlandsadopsjon. I 2001 ble forslag til nye bidragsregler lagt fram i Ot.prp. nr. 43 (2000-2001). Forslaget ble vedtatt i juni 2001. De nye bidragsreglene trer i kraft 1. oktober 2003.

Fotnotar

1.

Evenshaug og Hallen (1997): Familiepedagogikk. Ad Notam Gyldendal

2.

Wærness, Kari (1975): Kvinners omsorgsarbeid i den ulønnete produksjon. Arbeidsnotat nr. 26 Levekårsundersøkelsen.

3.

Thuen, Frode (2002): Den tøffe barndommen. Utfordringer for barn og foreldre i vår tid. I Barn i Norge 2002 Årsrapport om barn og unges psykiske helse, utgitt av Voksne for Barn.

4.

Samfunnsforsker Ottar Hellevik har analysert store intervjuundersøkelser i perioden 1985 - 2002. Undersøkelsene indikerer at en markert økning i mengden av eiendeler ikke gjorde oss mer fornøyde og at den økt velstanden ikke førte til at flere følte seg lykkelige. I perioden økte gjennomsnittlig reallønn med over 30 prosent, mens lykkefølelsen forble omtrent som før. Undersøkelsene indikerer også at det siden slutten av 80-tallet har skjedd en dreining i materialistisk retning i folks holdninger, og spesielt i de yngre aldersgrupper.

5.

Nei til kommersielt press mot barn og unge - Tiltaksplan

6.

Jf. nye behandlingsmetoder i barnevernet, for eksempel MST og PMT

Til toppen
Til forsida av dokumentet