5 Oppsummering av høringsuttalelser til NOU 2000: 21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping

Ved kongelig resolusjon av 23. april 1999 ble det opprettet et utvalg for å drøfte strategier for sysselsetting og verdiskaping. Utvalget la fram sin innstilling 30. juni 2000. Utvalgets innstilling ble sendt på høring 14. august 2000, med høringsfrist 13. november 2000. I alt kom det inn 35 høringsuttalelser, hvorav sju var uten merknader til utvalgets innstilling.

5.1 Hovedelementene i utvalgets innstilling

I utvalgets mandat het det at:

«Utvalget skal legge til grunn at den økonomiske politikken skal bidra til en bærekraftig utvikling med full sysselsetting og høy verdiskaping, vekst i konkurranseutsatt sektor i Fastlands-Norge, en effektiv offentlig sektor og en rettferdig fordeling. (…)

Utvalget skal ved hjelp av analyser og beregninger peke på de viktigste utfordringene norsk økonomi står overfor framover. (…)

På denne bakgrunn skal utvalget drøfte strategier som kan bidra til en balansert utvikling i norsk økonomi over tid.»

Et enstemmig utvalg oppsummerte sin strategi som følger:

«For å nå målene om en bærekraftig utvikling med full sysselsetting, høy verdiskaping, vekst i konkurranseutsatt sektor, en effektiv offentlig og privat sektor, og en rettferdig fordeling må disse utfordringene møtes gjennom en bredt anlagt strategi . Internasjonale erfaringer tilsier at strategien må omfatte alle deler av den økonomiske politikken – stabiliseringspolitikken, det inntektspolitiske samarbeidet, sysselsettingspolitikken, utdanningspolitikken og tiltak for å skape en effektiv økonomi.

Utvalget har samlet seg om følgende sentrale elementer i en slik strategi:

• Norge må framstå som et attraktivt land for lokalisering av næringsvirksomhet . Vårt næringsliv må være konkurransedyktig. Dette innebærer at kompetansenivået må være høyt, både hos den enkelte arbeidstaker og i virksomhetene samlet sett. Lønns- og kostnadsnivået må stå i forhold til produktivitetsnivået. Samtidig må næringslivet stå overfor gode rammevilkår, som samlet sett må være like gode som i våre konkurrentland.

Et inntektspolitisk samarbeid som sikter mot at lønnsveksten i Norge skal være på linje med våre handelspartnere . Det er bare dersom produktivitetsveksten over tid er høyere enn i andre land, at det er grunnlag for høyere lønnsvekst enn hos våre handelspartnere. Dersom lønnsveksten er høyere i Norge, uten en tilsvarende høyere produktivitetsvekst, vil økende kostnadsnivå over tid svekke virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse, og derved undergrave mulighetene til å holde varig høy sysselsetting. I lys av at de europeiske landene legger stor vekt på lav pris- og kostnadsvekst, betyr dette at lønnsveksten i Norge må holdes innen tilsvarende rammer for å opprettholde konkurranseevnen med stabilitet i valutakursen.

Partene i arbeidslivet og myndighetene har en felles interesse i at reallønnen sikres gjennom lave nominelle tillegg. På kort sikt kan arbeidstakerne være tjent med høyere lønnsvekst, men på lengre sikt vil det true arbeidsplassene og offentlige velferdsgoder. Erfaringene både fra Norge og andre land er at fellesinteressene knyttet til lav nominell lønnsvekst kan best ivaretas ved koordinering i lønnsdannelsen , (…). Et inntektspolitisk samarbeid som bidrar til at næringsliv og finansmarkeder har tillit til at lønnsdannelsen vil skje på en ansvarlig måte også framover, er viktig bl.a. for at det skal bli attraktivt med lokalisering av næringsvirksomhet i Norge.

Det er ønskelig med en sterkere koordinering mellom organisasjonene i arbeidslivet, men dette kan neppe erstatte den sentrale rolle som frontfaget spiller når det gjelder å sette en ramme for lønnsoppgjørene ut fra hva de internasjonalt konkurranseutsatte sektorene kan tåle. Også framover virker det hensiktsmessig at frontfaget etablerer en samlet ramme på linje med lønnsveksten hos våre handelspartnere , og at dette fungerer som en retningslinje for den samlede rammen for andre grupper. Frontfagsmodellen er imidlertid ikke opprettholdbar over tid dersom enkelte grupper systematisk får lavere lønnsvekst enn lønnsveksten i de internasjonalt konkurranseutsatte sektorene, inkludert lønnsveksten for funksjonærer og ledere.

Hensikten med frontfagsmodellen er å fastlegge totalrammen for lønnsoppgjørene, mens det i utgangspunktet er liten grunn til at andre forhold ved lønnsoppgjørene, som profil og gjennomføring av sosiale reformer, bestemmes gjennom oppgjørene i frontfaget . Sosiale ordninger som blir forhandlet fram i frontfaget eller på LO-NHO-nivå har som regel fått overslag inn i de øvrige tariffområdene. Dette innebærer at de øvrige partene i arbeidslivet, og samfunnet for øvrig, i liten grad har mulighet til å delta i utformingen av ordninger som etter hvert kan komme til å omfatte flere deler av arbeidslivet enn frontfaget. Dette tilsier større grad av koordinering blant hovedorganisasjonene både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden når det gjelder utforming av nye sosiale ordninger.

Lønnsdannelsen må sikre tilgangen på kvalifisert arbeidskraft , og være tilstrekkelig fleksibel til å møte arbeidslivets behov. En større andel av lønnsveksten bør settes av til lokale forhandlinger i de avtaleområder hvor det i dag er forholdsvis liten lokal fleksibilitet.

Sterk satsing på utdanning . Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. En god førstegangsutdanning for alle er avgjørende for økt verdiskaping og rettferdig fordeling. Vårt utdanningssystem må være på høyt internasjonalt nivå, og ta hensyn til arbeidslivets behov. Etter- og videreutdanning er et sentralt virkemiddel for økt produktivitet og aktiv yrkesdeltakelse.

Tiltak som legger til rette for en høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet . Vårt velstandsnivå avhenger av at arbeidskraften tas i bruk. Målsettingen om høy yrkesdeltakelse berører unges inntreden i arbeidslivet, voksnes deltakelse, og eldre arbeidstakeres fortsatte innsats i arbeidslivet. For å oppnå en høy yrkesdeltakelse må det være lønnsomt for den enkelte å jobbe, samtidig som en også må legge forholdene til rette for at de som ønsker arbeid, faktisk får en jobb. Den demografiske utviklingen med økende andel eldre forsterker behovet for høy yrkesdeltakelse.

Høy verdiskaping forutsetter en effektiv privat sektor . Myndighetene griper inn i privat sektor på ulike måter. Myndighetenes virkemidler, herunder konkurransepolitikken, det offentlige eierskapet i næringslivet, utformingen av skattesystemet og næringsstøtten, de handelspolitiske avtalene og samferdselspolitikken, må støtte opp under en høy verdiskaping.

Tiltak som legger til rette for innovasjon, forskning og utvikling, og etablering av nye virksomheter . Økonomiens evne til omstilling er en sentral faktor for økonomisk vekst. Nyetableringer og nedleggelser er viktig og nødvendig for å oppnå omstilling av næringsstrukturen. Denne type dynamikk og fornyelse er både et spørsmål om innovasjonstakt i eksisterende foretak og nyskaping i form av oppstart av ny virksomhet. Det er viktig å stimulere til mer forskning generelt, og spesielt et høyere nivå på FoU-aktivitet i private virksomheter, der nivået i Norge internasjonalt sett er relativt lavt.

Offentlige midler må forvaltes effektivt . Offentlig sektor er over tid blitt utsatt for stadig sterkere press, der økende krav og forventninger, og økte utgifter i Folketrygden, kombineres med stramme budsjettrammer. Det er grunn til å tro at denne situasjonen vil vedvare. Veksten i etterspørselen vil i årene framover i stor grad være rettet mot offentlig tjenesteyting, samtidig som det vil være vanskelig å finansiere økte offentlige utgifter gjennom økte skatter og avgifter. I årene framover må det derfor legges fortsatt vekt på at offentlige midler forvaltes effektivt. Den enkelte offentlige virksomhet må i større grad få mulighet og motivasjon til å drives effektivt.

Forsvarlig finanspolitikk i et langsiktig perspektiv . Eldrebølgen vil utover i dette århundret medføre sterk vekst i utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. I en del år kan dette finansieres gjennom høye oljeinntekter. Men dersom veksten i offentlige utgifter blir for sterk, kan resultatet bli en ubalansert utvikling med omfattende overflytting av arbeidskraft fra virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse til andre virksomheter. Dette er imidlertid ikke en bærekraftig utvikling, og etter hvert vil en slik politikk tvinge fram kraftige innstramninger i offentlige budsjetter og påfølgende økning i arbeidsledigheten.

Finans- og pengepolitikken må brukes til å stabilisere konjunkturutviklingen . Gjennom de siste tyve årene har norsk økonomi vært preget av større konjunktursvingninger enn tidligere. Slike svingninger innebærer store samfunnsmessige kostnader. Derfor er det viktig at finans- og pengepolitikken bidrar til å stabilisere konjunkturutviklingen, bl.a. for å forhindre at midlertidige nedgangskonjunkturer slår ut i vedvarende ledighetsproblemer. Finanspolitikkens bidrag må avpasses hensynet til en langsiktig balansert utvikling mellom offentlig og privat sektor, mens pengepolitikkens bidrag må avpasses innenfor de rammer som følger av at en over tid skal ha stabilitet i kronekursen . Lønnsfastsettelsen må sikre at de konjunktursvingninger som likevel inntreffer ikke blir forsterket gjennom utfallet av lønnsoppgjørene.

Utvalget vil understreke at en vellykket utvikling i norsk økonomi i årene framover ikke henger på ett eller noen få politikkområder alene, men er avhengig av at det føres en god politikk på de fleste områdene. Elementene i strategien over må derfor ses på som en helhet. Dersom noen av elementene svikter, vil dette få negative konsekvenser også på andre områder.»

5.2 Høringsuttalelsene

I utvalget var alle hovedorganisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden representert, i tillegg til representanter for primærnæringene, departementene, Norges Bank og to uavhengige forskere. Med bakgrunn i utvalgets sammensetning, gikk utvalget særlig grundig inn i lønnsdannelsen, det inntektspolitiske samarbeidet og arbeidsmarkedets funksjonsmåte. I oppsummeringen av høringsuttalelsene er det derfor lagt hovedvekt på de kommentarene som er knyttet til disse punktene. Til slutt er det tatt inn enkelte uttalelser om effektivitet i privat og offentlig sektor.

Videre er det lagt størst vekt på høringsuttalelsene fra arbeidslivets parter, da det er disse som er mest sentrale i forhold til det inntektspolitiske samarbeidet.

5.2.1 Den overordnede strategien

I høringsuttalelsen er det i hovedsak uttrykt en bred støtte til analysen og den overordnede strategien som utvalget trekker opp.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler:

«Et hovedbudskap i utvalgets innstilling er behovet for en samlet strategi. Dette budskapet vil NHO også understreke. Når det gjelder påpekingen av viktigheten av modernisering av offentlig sektor og kontroll over utviklingen i sykefravær og uføretrygd vil NHO advare mot at Holden-utvalget lider samme skjebne som Kleppe-utvalget, som på disse punkter ikke ble fulgt opp. Andre elementer i en samlet strategi som NHO legger vekt på er de faktorer som er viktige for økonomiens vekstevne, behovet for en målrettet arbeidsinnvandring og en balansert utvikling i offentlige utgifter, hvor delvis fondering av folketrygden kan være et viktig hjelpemiddel.

NHO slutter seg til utvalgets synspunkter på arbeidsdelingen mellom pengepolitikk, finanspolitikk og inntektspolitikk. En gjennomgående svakhet i samspillet mellom disse politikkområdene har vært tendensen til at den samlede politikken virker medsyklisk, særlig i perioder med full kapasitetsutnytting.»

Landsorganisasjonen (LO) viser i sin uttalelse til at:

«Kongressen i 1997 vedtok at LO skulle bygge på et forsterket Solidaritetsalternativ bl.a. gjennom tariffpolitikken. (…) Solidaritetsalternativet er en måte å styre samfunnsøkonomien på. Det er et alternativ til overdreven vekt på markedets frihet, der alle konkurrerer mot alle. Bedrifter og kapital tar ikke ansvar for en helhetlig sysselsettingssituasjon. Det er gjennom et velorganisert arbeidsmarked vi kan styre og oppnå stabilitet og bedre resultater enn i andre land.

Hovedproblemene for denne styringsinnsatsen knytter seg til ubalanser som er oppstått på grunn av økende forskjeller og gratispassasjervirksomhet knyttet til ledernes overdrivelser og utbyttefest, og til funksjonærgrupper i privat sektor. Dette har ført til generelt lønnspress som på lang sikt vil undergrave konkurranseutsatt virksomhet.»

LO uttaler videre om lønnsdannelsens bidrag som en del av et helhetlig politikkopplegg:

«Lønnsdannelsens og tariffpolitikkens bidrag må være å understøtte en stabil utvikling der vi unngår at kostnadsveksten tar av i forhold til handelspartnerne. Ellers vil lønnsveksten undergraves av svakere krone, høyere rente, strammere budsjetter og i siste omgang en så sterk innstramming og svak lønnsomhet at sysselsettingen undergraves.»

5.2.2 Lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet

Oppsummeringen av høringsuttalelsene angående lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet er organisert rundt følgende punkter:

• Generelt om lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet

• En lønnsvekst på linje med våre handelspartnere

• Behovet for sterkere koordinering i lønnsdannelsen

• Frontfagets rolle

• Innslaget av lokale forhandlinger

• Enkelte andre forhold i lønnsdannelsen

5.2.2.1 Generelt om lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet

NHO uttaler følgende om hvorfor de ønsker å delta i et inntektspolitisk samarbeid:

«Når NHO støtter opp om en koordinert lønnsdannelse som kjerneelementet i det inntektspolitiske samarbeidet, så er det fordi alternativet til koordinert lønnsdannelse i overskuelig fremtid vil være forbundsvise oppgjør. Da tilsier all erfaring at det bare er høy ledighet som sikrer moderate tillegg, noe Holden-utvalget selv understreker. Skulle det derfor vise seg at et forpliktende samarbeid etter Holden-utvalgets retningslinjer ikke lar seg realisere, må NHO arbeide for at all lønnsdannelse foregår i bedriftene. Fullstendig lokal lønnsdannelse blir da det alternativet hvor en kan håpe at moderasjon og lav ledighet lar seg forene.»

LO uttaler følgende:

«LO konstaterer at flere lønnstakerorganisasjoner og grupper gjennom utvalgsarbeidet har uttrykt vilje til å delta i det inntektspolitiske samarbeidet. Dette forplikter dem også. Løsninger knytta til profil i oppgjørene kan imidlertid ikke løses gjennom bindinger ovenfra men må løses i oppgjørene. Det betyr at organisasjonene må respektere hverandres rett til å foreta prioriteringer i samsvar med medlemmenes ønsker innenfor sine tariffområder.»

LO peker videre på at mange av de spørsmålene utvalget tar opp er litt på siden av det sentrale for det inntektspolitiske samarbeidet og at følgende problemstillinger best kan overlates til oppgjørene selv:

«hvem som skal være frontfag,

lavtlønnsprofilen

fordelingen mellom sentrale og lokale potter

nye driftsformer i offentlig sektor

og sosiale spørsmål»

Akademikerne uttaler:

«For å nå de inntektspolitiske mål i en situasjon med knapphet på arbeidskraft i mange sektorer er det viktig at sysselsettingspolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet rettes inn mot å sikre tilgangen på kvalifisert arbeidskraft.» Videre uttaler de at: «En inntektspolitikk basert på at organisasjonene i arbeidslivet spiller en sentral rolle forutsetter at myndighetene fører en økonomisk politikk som gir lav prisstigning og et lavt rentenivå. Det inntektspolitiske arbeidet må baseres på samfunnets behov for fleksibilitet i lønnsdannelsen. (…) Det inntektspolitiske samarbeidet må ikke munne ut i avtalemessige forpliktelser. Dette vil ikke være forenlig med en lang tradisjon om avtalefrihet og vil vanskeliggjøre nødvendige lokale tilpasninger.»

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) uttaler:

«Det vies mye oppmerksomhet rundt Solidaritetsalternativet i utredningen (…). Det man (…) ofte utelater i diskusjonen omkring solidaritetsalternativet, er det forhold at grunnlaget for denne modellen i hovedsak ble lagt mellom LO og NHO. Den opparbeidede etterslepsproblematikk og misnøye med lønnsoppgjørene særlig i offentlig sektor på 90-tallet skyldes i stor grad utelukkelse av de øvrige parter i arbeidslivet. Tvungen deltakelse i et prosjekt uten noen følelse av eiendomsrett til etableringen av prosjektet kan ikke bli vellykket. (…) «Solidaritetsalternativet» må fremstå i en ny klesdrakt, der samtlige hovedorganisasjoner deltar med likeverdige rettigheter og forpliktelser, dersom forslagene i denne utredningen skal kunne bli en suksess.»

I de fleste av høringsuttalelsen fra arbeidstakerorganisasjonene er det også pekt på at høye avlønninger til ledere vil svekke oppslutningen om moderate oppgjør. LO uttaler for eksempel:

«Utvalget har tatt for lett på at hensyn til fordeling er en viktig premiss for kollektiv fornuft i lønnsdannelsen.»

Kommunenes sentralforbund uttaler:

«Det har i mange år vært arbeidet med en samordning innenfor de enkelte tariffområdene. Som eksempel kan nevnes det partssammensatte tekniske beregnings- og statistikkutvalget for kommunesektoren (TBSK), som bidrar til at det ikke lengre er uenighet om de tall som legges til grunn for forhandlingene i KS’ tariffområde.

Holdenutvalget tilrår at det blir en større samordning mellom de ulike tariffområdene. Dette støttes og KS ser det som naturlig at Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (DTB) får viktige oppdrag og autoritet i denne sammenheng. (…)

KS vil videre fremheve og gi sin tilslutning til utvalgets vurdering av det inntektspolitiske samarbeidet.»

Arbeidsgiverforeningen NAVO uttaler:

«(…)Holdenutvalget (ikke) helt har konkludert i henhold til analysene utvalget legger frem. (…) Holdenutvalget overbeviser ikke i forhold til å finne nye virkemidler mer tilpasset dagens situasjon. Virkemidlene er de samme som før selv om den økonomiske situasjonen er vesentlig endret.»

Norsk Journalistlag (NJ) uttaler:

«Prinsipielt er NJ av den oppfatning at tilslutning til politiske standpunkter – herunder inntektspolitiske målsettinger – må bygge på frivillighet i et demokratisk samfunn. (…) NJ respekterer LOs rett til å arbeide for en moderat lønnspolitikk og lave nominelle tillegg for sine medlemmer. Men vi kan ikke akseptere at denne økonomiske politikken skal gjøres gjeldende for NJs medlemmer eller andre ved ulike former for tvang eller innskrenkninger i våre demokratiske rettigheter. Av den grunn vil NJ markere at vi er uenige i utvalgets standpunkt om at moderasjonen må gjelde alle og at de organisasjoner som er satt utenfor det inntektspolitiske samarbeidet må respektere de rammer som er fastsatt av de store organisasjonene.»

5.2.2.2 En lønnsvekst på linje med våre handelspartnere

De arbeidsgiverorganisasjonene som har uttalt seg, gir støtte til at det inntektspolitiske samarbeidet skal sikte mot at lønnsveksten skal være på linje med handelspartnernes lønnsvekst. NHO uttaler at:

«Det er liten grunn til å tro at vi i Norge over tid klarer å holde høyere produktivitetsvekst enn handelspartnerne. Dermed kan vi høyst få en reallønnsvekst som er lik handelspartnernes.»

Blant arbeidstakerorganisasjonene uttrykker både LO og Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) støtte til at lønnsveksten skal være på linje med handelspartnerne. Akademikerne uttaler at de er enige i:

«(...) dette må være tilfellet over tid, men vil understreke at dette forutsetter at en får lønnssammenlikninger med utlandet som ikke bare tar for seg lønn til industriarbeidere.»

YS uttaler at det er:

«(...) altfor enkelt kun å rette blikket mot lønnsveksten. Det er de samlede rammebetingelser i det internasjonale marked som må analyseres og legges til grunn hvor nivå på bedriftsbeskatning, generelle skatte og avgiftsnivå mv er viktige elementer i en totalsammenheng.» YS uttaler videre at «partene i arbeidslivet og myndighetene har en felles interesse i at reallønnen sikres ved en lønnsfastsettelse som er i samsvar med verdiskapingen i arbeids- og næringslivet. (…) For at prinsippet om en lønnsutvikling i samsvar med verdiskapingen skal gjelde for alle sektorer, ikke bare i tradisjonell vareproduserende virksomhet, er det av stor betydning at lønnsnivåene for yrkesgruppene i stat og i kommune gjenspeiler den «samfunnsmessige verdiskapingen» disse gruppene står for.»

5.2.2.3 Behovet for sterkere koordinering i lønnsdannelsen

Blant arbeidsgiverorganisasjonene er det en generell tilslutning til dette punktet. Flere av dem har i tillegg skissert hvordan en sterkere koordinering kan gjennomføres.

NHO uttaler:

«Utvalget legger stor vekt på at lønnsdannelsen må være fleksibel, samtidig som den er koordinert. (…) Det tilsier betydelig innslag av lokal lønnsdannelse. (…) Det må (…) være enighet om forutsetningene for lønnsvekst lokalt som ikke bestemmes i frontfaget og enighet om forutsetningene når det gjelder uorganiserte gruppers lønnsvekst, for eksempel funksjonærene i NHO bedriftene. Det må også være enighet om hvordan en skal følge opp avvik fra disse forutsetningene. (…) Koordineringen kan ikke være så stram at viktige og store grupper ikke ser seg tjent med å følge samarbeidet. Utvalget går ikke langt i å foreslå hvordan en slik koordinering skal organiseres. (…)

Arntsen-utvalget gir imidlertid en klar føring for hvordan en slik forståelse kan opprettes. (…) En forutsetning for at et slikt system skal virke etter sin hensikt er at hovedorganisasjonene kan inngå bindende avtaler om de overordnede økonomiske rammer for hvert oppgjør. Tradisjonen med uravstemning på arbeidstakersiden betyr imidlertid at arbeidstakerorganisasjonene ikke er i stand til et slikt forpliktende samarbeid. Oppgjøret i 2000 viste at en felles forståelse mellom partene kan veltes av en uravstemning. (…) Villigheten hos arbeidstakermotparten til å frasi seg muligheten til uravstemning eller på annen måte kunne overbevise om at samarbeidet er forpliktende, er etter NHOs oppfatning selve lakmustesten på om Holden-utvalgets forslag og tanker om inntektspolitisk samarbeid har noen fremtid.»

NAVO uttaler at:

« (…) det bør etableres et forum hvor alle ledere for organisasjonene i arbeidslivet møtes før lønnsoppgjøret starter. Det kan være naturlig at representanter for regjeringen er vertskap. Målet må være å etablere en konsensus om hvilken lønnsvekst Norge tåler det året. Dette innebærer at flest mulig organisasjoner må inviteres for å sikre at nedslagsfeltet blir bredt nok. Deltakerne må forplikte seg på å kommunisere dette målet inn i forhold til egen organisasjon og utad i forhold til samfunnet. De som ikke kan forplikte seg på å følge konsensus, må si fra og forlate fellesskapet. Det må etableres en ansvarlighet som fører til at ingen «tør» stå utenfor. (…) Dersom det blir konflikt, må meglerinstituttet ha fått etablert koblingsteknikker slik at områder kan kobles sammen for å få disiplin i forhold til målene. Tilsvarende må det være konsensus om at arbeidskamp ikke skal føre til resultater utover målene.»

LO støtter utvalgets konklusjon om en sterkere koordinering, mens AF uttaler at:

« (...) koordineringen må være basert på at likeverdige parter møtes, og at koordineringen omhandler drøfting og samforståelse om sektor- og områdetilpassede løsninger av prinsipielle og overordnede problemstillinger som har konsekvenser for flere områder og sektorer.»

Akademikerne uttaler:

«Det er verken behov for eller ønskelig med presise, tallfestede retningslinjer for lønnsøkninger, men det er nødvendig med en bred forståelse av hvilken total lønnsvekst som er forenlig med en makroøkonomisk utvikling med lav arbeidsløshet og lav inflasjon. Den lokale lønnsutviklingen må bygge på andre kriterier enn en ramme fastsatt sentralt. (…) Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen.»

YS støtter også koordinering, men uttaler at:

«Innenfor denne «konsensusen» må de respektive parter ha fullmakt til å gjennom- og sluttføre avtaleforhandlingene på grunnlag av de behov og forhold som kjennetegner de enkelte bransjer eller virksomhetsområder/etater.»

Blant høringsinstanser på arbeidstakersiden som ikke deltok i selve utvalgsarbeidet, er det flere som uttrykker skepsis til en sterkere koordinering i lønnsdannelsen. Norsk Helse- og Sosialarbeiderforbund (NHS), Norsk Ingeniørorganisasjon (NITO) og Norsk Journalistlag peker alle på at det kan svekke den frie forhandlingsretten.

5.2.2.4 Frontfagets rolle

På dette punktet uttrykker utvalget at det er hensiktsmessig at frontfaget etablerer en samlet ramme på linje med lønnsveksten hos våre handelspartnere, og at dette fungerer som en retningslinje for den samlede rammen for andre grupper. Videre sier utvalget at det er liten grunn til at andre forhold ved lønnsoppgjørene, som profil og gjennomføring av sosiale reformer, bestemmes gjennom oppgjørene i frontfaget.

NHO uttaler bl.a.:

«Selv om det er vanlig å hevde at frontfagstankegangen er selve grunnlaget for norsk tenkning om inntektspolitikk, viser praksis at dette ikke er tilfelle. Verken forbundsvise eller samordnede oppgjør bruker frontfagsmodellen slik den er presisert (…) i Holden-utvalgets utredning. I de tradisjonelle forbundsvise forhandlingene er innslaget av frontfagsmodellen bare at verkstedsoverenskomstens bedrifter forhandler først. Det er ingen koordinering som sikrer at den ramme som er resultatet av disse forhandlingene er bindende for senere oppgjør. Det er heller ingen samforståelse av hva konkurranseutsatte bedrifter kan tåle av lønnsvekst som begge parter føler seg forpliktet av. (…)

I den praksis som til nå har vært fulgt er det altså enten slik at frontfaget verken har vært bindende for andre overenskomster eller har gitt klarere signaler til disse (forbundsvise oppgjør) eller har blandet sammen ramme for lønnstillegg og profil på en måte som ikke er i samsvar med frontfagsmodellen (samordnede oppgjør).

Ved å innføre det skarpe skillet mellom rammen for lønnsveksten og profilen på tilleggene bringer Holden-utvalget oss tilbake til kjernen i Hovedkurstankegangen, nemlig at konkurranseutsatte bedrifter faktisk skal være lønnsledende. En annen fordel ved å skjelne mellom ramme og profil, er at profilen frigjøres for å tilgodese behovene innen hvert område. (…) Dette skillet er NHO enig i bør innføres, men det betyr at de modeller oppgjørene hittil har benyttet må endres betydelig.

Selv om det prinsipielle i utvalgets tankegang omkring frontfaget er rimelig klart, er det ikke opplagt hvordan dette faktisk gjennomføres. (…) Hvordan frontfagsmodellen skal se ut må utredes nærmere før oppgjøret i 2001.

Men det er allerede klart at en mer renhårig frontfagstankegang må medføre betydelige endringer i forhandlingsmodellene. For det første er en konsekvens at utvalgets tankegang om oppslutning om lønnsveksten hos handelspartnerne som ledetråd og binding av senere oppgjør til frontfagets ramme, at de tradisjonelle forbundsvise oppgjørene ikke kan være en fremtidig forhandlingsform. For det andre vil den betydning hotell- og restaurantbedriftene og bedriftene i varehandel lenge har hatt, forsvinne. (…) For det tredje betyr det også at samordnede oppgjør generelt og den formen en hele tiden har hatt i mellomoppgjørene, ikke lenger har noen fremtid fordi de blandet sammen profil og nivå over et alt for bredt sett av bransjer og dermed også koordinerer for sterkt.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) uttaler:

«Vi vil også understreke at hvilke bransjer som skal utgjøre frontfaget må kunne endres ut fra hvilke bransjer som til enhver tid er utsatt for internasjonal konkurranse. Dette er viktig ut fra å sikre at de internasjonalt konkurranseutsatte sektorene på en troverdig måte angir rammene for den totale lønnsveksten. Dersom rammen ikke fanger opp lønnsveksten i «riktige» bransjer og yrker vil enkelte sektorer kunne få et systematisk etterslep i samlet lønnsvekst.»

KS uttaler:

«KS vil (…) gå inn for at de bedrifter som omfattes av frontfagets/-enes overenskomster, som helhet utgjør frontfaget i denne sammenheng. Dette innebærer at når rammen i de aktuelle overenskomstområder er lagt, må det anslås hvilken lønnsglidning som forventes påløpt i de aktuelle bedrifter medregnet forventet lønnsvekst for funksjonærer og ledere. Dette er nødvendig for å unngå at lønnsvekstrammen i frontfagsbedriftene holder lønnsutviklingen for ledere og funksjonærer utenfor slik det skjer i dag.»

LO uttaler at de:

«(...) støtter frontfag-modellen og understreker at oppgjørene må gi rom for å utjevne lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Modellen er ikke opprettholdbar over tid dersom enkelte grupper systematisk får lavere lønnsvekst enn lønnstakerne i konkurranseutsatt sektor. Sammenpresningen i offentlig sektor er i den grad den finner sted et ønsket resultat av lønnsoppgjørene, og ikke et problem. Hovedproblemet er økende lønnsforskjeller mellom utdanningsgruppene i offentlig og privat sektor.»

Andre arbeidstakerorganisasjoner uttrykker imidlertid en større skepsis til frontfagsmodellen. AF påpeker:

«(...) at den tradisjonelle frontfagmodellens troverdighet allerede er svekket. Utvalget dokumenterer bredt de utilsiktede, negative konsekvensene av dagens frontfagsmodell for store deler av norsk arbeidsliv, hvor offentlig sektor generelt, og kommunal sektor og skoleverket spesielt, kommer dårlig ut. Vi registrerer at utvalget ikke har anvist noen konkret løsning på de dokumenterte problemene. For å skape en håndterbar situasjon framover, er det nødvendig at innstillingen følges opp på en måte som gjør at en kommer videre med løsninger på de problemene som er beskrevet. Dette er både partenes ansvar og et politisk ansvar som må forankres i politiske vedtak i regjering og Storting.»

Akademikerne peker på:

«(...) flere svakheter ved dagens frontfagsmodell. Frontfaget (vekstedsoverenskomsten) har blitt stadig mindre representativt for den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren. Det er hvert år knyttet stor usikkerhet til hva lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor vil bli fordi lønnsglidningen er ukjent. Frontfagsmodellen har også vært problematisk fordi den i praksis også har vært styrende for profilen i andre avtaleområder. Etter Akademikernes oppfatning har den nåværende frontfagsmodellen ikke i seg den fleksibilitet som er nødvendig for en velfungerende lønnsdannelse.»

YS uttaler:

«YS’ oppfatning er at den norske lønnsforhandlingsmodellen i hovedsak fungerer tilfredsstillende. Det som ikke fungerer tilfredsstillende er frontfagsmodellen som modell for lønnsfastsettelse i alle øvrige tariffområder.» YS uttaler videre «at intensjonene i frontfagsmodellen langt på vei kan ivaretas gjennom ordningen med koordinering mellom hovedpartene i lønnsoppgjørene.»

Norsk Journalistlag aksepterer ikke:

«(...) at den såkalte frontfagsmodellen skal legge føringer for lønnstilleggene i hele samfunnet», mens NITO uttaler at det «kan settes et stort spørsmålstegn ved om frontfaget fortsatt entydig skal defineres som verkstedsoverenskomsten.»

NAVO uttaler:

«For å kunne lykkes med forutsetningen om at partene i frontfaget skal kunne forhandle med en nasjonal inntektsregulerende ambisjon, må partene og resultatene ha nødvendig nasjonal legitimitet som «inntektsregulator». Den norske arbeidsstyrken består av 2,3 millioner arbeidstakere. Frontfaget vil omfatte mindre enn 5 % av denne arbeidsstyrken. Under en tradisjonell uravstemning over resultatet av forhandlingene (dvs også de nasjonale inntektspolitiske føringene) deltar vanligvis ca 60 % av de stemmeberettigede. Dette innebærer at det kun er en marginal del av arbeidsstyrken som stemmer over innretningen på et oppgjør som forutsettes å ha konsekvenser for alle. Et ledende spørsmål i forhold til dette faktum er om det demokratiske underskudd i denne beslutningsprosessen er så stort at forhandlingspartenes og resultatets legitimitet fremstår som svakt.»

Når det gjelder avtalespørsmål som profil og sosiale reformer, er uttalelsene fra arbeidsgiverorganisasjonene samstemte om at dette er forhold som ikke bør «kopieres» fra frontfaget. Flere påpeker ulike problemer knyttet til gjennomføringen av sosial reformer gjennom lønnsoppgjørene.

KS uttaler:

«Den økonomiske profilen og eventuelle krav om sosiale reformer i tariffoppgjørene må partene i de ulike tariffavtaler selv ta ansvaret for, og ikke påtvinges frontfagets/-enes løsninger. (…) Prinsipielt bør (…) sosiale reformer vedtas av Stortinget etter forutgående utredninger hvor bl.a. de kortvarige og langsiktige konsekvensene bedre bør vurderes. Erfaringsmessig har en rekke reformer blitt innført som en del av tariffoppgjørene i nært samarbeid med myndighetene, men med svært ulike utslag i ulike deler av arbeidslivet. Slike reformer bør unngås i framtiden.»

HSH uttaler:

«I dag er en rekke fellesordninger tatt med i tariffavtalene. Satsene og reguleringene av disse ordningene har vært en del av forhandlingsgrunnlaget mellom LO og NHO. (…) LO og NHO utgjør også styret i ordningene, mens øvrige organisasjoner er i dag tilsluttet uten reell innflytelse. Det er uheldig at satsene og rammene for ordningene kun forhandles av to parter. Styret av ordningene bør omarbeides til reelle partsordninger. Regulering av ordningene bør flyttes ut av lønnsoppgjøret og koordineres i et felles styre, der alle hovedpartene har representasjon etter «tyngde» i ordningene.

Erfaringene fra de siste årene viser at kostnadene ved disse ordningene veier tungt i tjenesteytende virksomheter siden disse er arbeidsintensive. (…) HSH vil ut fra dette sterkt understreke behovet for at hovedorganisasjonene i privat sektor deltar i utformingen av sosiale reformer og velferdsordninger.»

LO og Norsk Helse-og Sosialarbeiderforbund er uenige i at sosiale reformer ikke bør kunne gjennomføres som en del av tariffoppgjørene. LO uttaler at de:

«(...) vil ikke oppgi sin rolle som pådriver for sosiale reformer og vil følge opp sin tradisjon med å løfte i flokk for å få til dette. Konsekvensene for lønnskostnadene blir hensyntatt i oppgjørene slik vi har tradisjon for. LO avviser innblanding i prioriteringer som LO/forbundene bestemmer i oppgjørene, og kan ikke se at det kan være store problemer for staten å beregne kostnadene i den grad staten deltar i sosiale reformer.»

Både AF, NITO og Akademikerne uttrykker derimot støtte til at sosiale reformer ikke skal fremmes gjennom lønnsoppgjørene. Akademikerne uttaler at:

«(...) de årlige tariffrevisjoner ikke skal ha som oppgave å innføre reformer og stå for gjennomføring av viktige fordelingspolitiske aspekter. Dette er etter Akademikernes oppfatning en oppgave som naturlig tilhører storting og regjering og bør således være en naturlig del av det løpende inntektspolitiske samarbeidet uten tilknytning til gjennomføring av lønnsoppgjørene. Ved tariffoppgjørene må partenes rolle være knyttet til utvikling av lønns- og arbeidsvilkår.»

5.2.2.5 Innslaget av lokale forhandlinger

Utvalget går inn for at en større andel av lønnsveksten bør settes av til lokale forhandlinger i de avtaleområdene hvor det i dag er forholdsvis liten lokal fleksibilitet.

Arbeidsgiverorganisasjonene er gjennomgående positive til dette forslaget i sine høringsuttalelser. LO uttaler derimot at de:

«(...) er betenkt over forslag om at områder med beskjedent innslag av lokale avtaler bør få større andel av rammen lokalt» og begrunner det bl.a. med at «fragmentering og individuelle løsninger vil undergrave inntektspolitisk samarbeid og lettere lede til lønnsspiraler.»

Akademikene uttaler:

«Av hensyn til norsk konkurranseevne og fleksibilitet i arbeidsmarkedet bør lønnsdannelsen skje nærmest mulig den enkelte virksomhet. (…) Også offentlig sektor bør kunne etablere virksomhetsnære forhandlinger hvor evnen til å utføre fastsatte oppgaver i rikelig mengde med god kvalitet kan få innflytelse på lønnsdannelsen.» Akademikerne uttaler videre at «utvalget har løftet fram viktige problemstillinger i tilknytning til forhandlingssystemet og lønnsdannelsen i offentlig sektor (…) selv om utvalget burde gått lenger i å gi konkrete anbefalinger.»

YS uttaler:

«Vektdelingen mellom sentrale og lokale forhandlinger er en villet utvikling innenfor de respektive forhandlingsområder. Man kan således ikke kritisere selve systemet for lønnsdannelse for at lønnsregulativet i offentlig sektor er blitt mer sammenpresset. Dette skyldes at flertallet av arbeidstakerne (LO og YS) har foretatt en prioritering med sentrale avsetninger til generelle tillegg og justeringer bl a for å løfte de store kvinnedominerte grupper i stat og kommune.»

NHS og Norsk Lærerlag er ikke enige i utvalgets forslag på dette punktet, og Norsk Lærelag uttaler bl.a.:

«En viktig strategi som er fremlagt av utvalget er at lønnsdannelsen må sikre tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Dette er Norsk Lærerlag enig i, men vi er ikke enig i at dette løses best ved at det settes av en større andel av lønnsveksten til lokale forhandlinger. For å sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft i hele landet må lønnsnivået for de aktuelle gruppene være konkurransedyktig. Norsk Lærerlag mener at dette sikres best gjennom sentral lønnsfastsettelse.»

NITO uttaler derimot:

«Ved at det i innstillingen fokuseres på behovet for fleksibilitet i lønnsdannelsen gjennom lokale forhandlinger, bidrar utvalget til å synliggjøre at den sentraliserte lønnsdannelsen i offentlig sektor er en viktig årsak til en del av problemene i denne sektoren. Utredningen representerer her et skritt i retning av at lokale parter bør stå for den konkrete lønnsfastsettelsen, slik NITO mener.»

5.2.2.6 Enkelte andre forhold i lønnsdannelsen

Mange av arbeidstakerorganisasjonene (LO, YS, NHS og Norsk Lærerlag) har påpekt at det er en mangel ved rapporten at likelønn ikke er behandlet. Dette er også blitt påpekt av Likestillingssenteret og Barne- og familiedepartementet.

Flere av høringsuttalelsene er kritisk til utvalgets omtale av tvungen lønnsnemd. Det gjelder både YS, NHS og Norsk Flyteknikerorganisasjon. NHS uttaler:

«Utvalgets beskrivelse av statens bruk av tvungen lønnsnemnd kan oppfattes som en støtte til denne. NHS beklager en slik passiv holdning. (…) Arbeidsgivernes mulighet til å spekulere i tvungen lønnsnemnd må begrenses. Myndighetenes praksis vedr. bruk av tvungen lønnsnemnd må legges om slik at den ikke bryter med de menneskerettighetskonvensjonene Norge er bundet av.»

5.2.3 Tiltak for å legge til rette for høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet

Utvalget pekte på at for å oppnå en høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet må det være lønnsomt for den enkelte å jobbe, samtidig som en også må legge forholdene til rette for at de som ønsker arbeid, faktisk får en jobb.

NHO uttaler:

«NHO mener det er svært viktig at man gjennomfører tiltak som bedrer arbeidskrafttilgangen. Veksten i sykefravær, antall uførepensjonister og førtidspensjonister synes ute av kontroll. (…) Førtidspensjonsordninger må stimulere til å stå lenger i jobb enn i dag. Et annet tiltak av betydning for landets evne til både å sikre høy velferd og høy privat velstand vil være endring av lover slik at det blir lettere for utlendinger utenfor EØS å arbeide i Norge. Regelverket kan utformes slik at omsorgs- og forsørgelsesbyrden ikke øker tilsvarende.»

HSH uttaler:

«Med utsikter til mangel på arbeidskraft framover, er det svært viktig å utforme skattesystemet og trygdeordningene slik at det lønner seg for alle å jobbe. (…) HSH mener også det er viktig at folk gis incentiv til å være i arbeid lengst mulig. I tillegg bør pensjonsalderen økes etter hvert som levealderen øker. (…) Videre må det koste noe økonomisk å gå ut av arbeidslivet før den generelle pensjonsalderen. AFP-ordningen har gjort det for gunstig å gå av med tidligpensjon, (…). Ordningen er derfor i ferd med å bli svært dyr både for bedriftene og for samfunnet som helhet. HSH mener at omfanget av ordningen bør begrenses.

HSH er opptatt av at et godt fungerende korttidsarbeidsmarked (…) kan lette inngangen til arbeidsmarkedet for ulike grupper. (…) Vi er (…) opptatt av å få til mer fleksible arbeidstidsordninger, bl.a. gjennom bestemmelser i tariffavtalene. Ordninger som gjør det mulig for arbeidstakerne å arbeide mer i perioder med stor etterspørsel og arbeide mindre eller ta fri når det er mindre å gjøre, vil kunne føre til bedre utnyttelse av arbeidskraften.

Målrettet rekruttering av arbeidskraft fra utlandet er også et virkemiddel for å avhjelpe arbeidskraftmangel i Norge. HSH mener dette ikke bare må begrenses til helse- og IKT-sektoren, men tillates på alle områder hvor det er vanskelig å få tak i arbeidskraft.»

Flere av arbeidstakerorganisasjonen er derimot kritiske til utvalgets drøfting av arbeidsmarkedets funksjonsmåte. AF uttaler:

«AF deler det syn at vi trenger så mange som mulig av arbeidsstyrken i arbeid. Våre medlemmer arbeider i all hovedsak på områder der det er akutt mangel på kvalifisert arbeidskraft. Vi kjenner hvor skoen trykker, og vil vektlegge betydningen av å bruke positive virkemidler for å sikre tilgang på og vedlikehold av arbeidskraft på prioriterte områder.» AF uttaler videre: «Når utvalget har vurdert forhold som kan føre til at arbeidsmarkedet kan fungere bedre, har en lagt stor vekt på hva vi kan omtale som «fleksibilisering av arbeidslivet», dvs spørsmål knyttet til stillingsvern, utleie og innleie av arbeidskraft, arbeidstidsfleksibilitet mv. Vi finner grunn til å påpeke, slik det også er nevnt i innstillingen, at det norske arbeidstilbudet har vist seg å være svært fleksibelt når etterspørselen etter arbeidskraft endres. En viser bl.a. til forandringene i arbeidsstyrken på 90-tallet. Mange arbeider på ubekvemme tidspunkt. I 1980 hadde 80 prosent dagarbeid, mens denne andelen i 1997 var redusert til knappe 70 prosent. I følge arbeidskraftundersøkelsen har 29 prosent av ansatte i helse- og sosialtjeneste skift eller turnusarbeid. Nyere arbeidslivsforskning påpeker at et av de viktige kjennetegnene ved det nye arbeidslivet nettopp er grenseløsheten. Forestillingen om lite fleksible arbeidstakere i Norge ser ut til å være avlegs. Det er grunn til å være varsom med ytterligere liberalisering av forhold som regulerer arbeidsmarkedet og arbeidstakernes arbeidsforhold. Mye tyder på at slik liberalisering ikke gir grunnlag for en bærekraftig forvaltning av den menneskelige kapital.»

YS uttaler:

«Utvalget kommer med en del forslag som kan bidra til å forhindre strukturledigheten. Blant annet så ser utvalget på det norske stillingsvernet. Dette er tatt opp som, sammen med andre forhold, kan være en mulig faktor til strukturledighet. YS kan ikke slutte seg til denne tesen. Selv om OECD har uttalt dette som et karakteristisk trekk ved norsk arbeidsliv, mener vi at dette ikke kan være utslagsgivende for vår interne planlegging. Dersom det skulle vise seg at det faktisk er tilfelle, så mener vi at situasjonen uansett må kompenseres ved hjelp av andre virkemidler. Stillingsvernet er et resultat av lang kamp fra fagorganisasjonene, og den garanterer vesentlige rettigheter for arbeidstakerne. Vi kan ikke se at arbeidslivet som helhet kan hente positive gevinster ved at denne rettigheten utvannes. YS kan derfor ikke støtte utvalgets forslag. (…)

For at arbeidsmarkedspolitikken skal fungere optimalt, ser YS det som viktig at det tilrettelegges slik at personene som utfører arbeidsoppgavene har den rette kompetansen. (…) Innenfor helse- og omsorgssektoren ser vi at deler av dagens problemer sannsynligvis kan avhjelpes dersom fagpersonene utfører oppgaver i henhold til sitt kompetansenivå. Det er ikke heldig at enkelte arbeidstakergrupper får monopol på å utføre visse oppgaver, for derigjennom å konstruere fremtidig underskudd på arbeidskraft. Ved en mer hensiktsmessig fordeling av arbeidsoppgaver på tvers av faggrenser, vil deler av arbeidskraftunderskuddet kunne avhjelpes.»

5.2.4 En effektiv privat og offentlig sektor

Utvalget pekte på at høy verdiskaping forutsetter en effektiv privat sektor, og at i årene framover må det legges vekt på at offentlige midler forvaltes effektivt.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) uttaler om effektivitet i økonomien:

«Konkurransepolitikken er et viktig redskap i arbeidet med å fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. De mest synlige effekter av politikken på dette området gjennom de siste årene finner vi i kraftmarkedet, telemarkedet og luftfartssektoren. Samlet sett må vi likevel konstatere at prosessene knyttet til deregulering har kommet betydelig kortere i Norge enn i mange andre industriland. I konkurransemessig sammenheng er det også grunn til å peke på det høye innslaget av statlig eierskap i norsk næringsliv, hvor FNH deler utvalgets bekymring knyttet til situasjoner hvor markedet ikke har tillit til at staten klarer å skille mellom sine ulike roller som eier og regulator.

FNH vil samtidig hevde at det finnes et betydelig potensial for effektivisering av offentlig sektor. (…) Det er (…) grunn til å peke på at det meste av offentlig tjenesteproduksjon finner sted i et marked uten den samme pris- og kostnadsevaluering som normalt finner sted i et marked for omsetning av private varer og tjenester. Det blir dermed svært vanskelig å vurdere den kostnadsmessige effektiviteten knyttet til offentlig tjenesteproduksjon. Denne problemstillingen kan etter FNHs syn bare avhjelpes ved at offentlig tjenesteproduksjon konkurranseutsettes.

(…) Utvalgets holdning til konkurranseutsetting er (…) mindre entydig. Det blir bl.a.vist til begrensede erfaringer på området, og at konkurranseutsetting i noen sammenhenger vil innebære en betydelig grad av irreversibilitet. FNH kan ikke se at dette er grunner som kan tillegges avgjørende vekt i arbeidet med å skape økt effektivitet i en sektor som legger beslag på en stadig økende andel av vår samlede verdiskapning.»

Konkurransetilsynet viser til at:

«Utvalget peker også på at offentlige midler må forvaltes effektivt. Rutetransport av passasjerer er et eksempel på produksjon av tjenester som delvis er finansiert av offentlige midler. Denne tjenesten er regulert og subsidiert av sentrale eller lokale myndigheter og produseres både av private og offentlig eide bedrifter. Der hvor forholdene ikke ligger til rette for å la aktørene produsere transporttjenestene i konkurranse med hverandre, kan det ofte fremme effektiviteten å legge rutene ut på anbud framfor å fordele dem på annet vis. Tilbyderne som krever for eksempel det laveste subsidiebeløpet for å produsere et bestemt kvantum til en pris fastsatt av anbudsinnbyderne kan få rettighetene til å drive rutene. Anbudskonkurranse eller andre konkurranseformer kan også brukes ved konkurranseutsetting av andre offentlig produserte tjenester som virkemiddel til å redusere kostnadene ved tjenesteproduksjonen. Spesielt i sentrale strøk hvor det er et variert næringsliv, bør forholdene ligge til rette for en mer omfattende konkurranseutsetting av tjenester enn det en finner i dag. Konkurransetilsynet viser også til sin undersøkelse «Konkurranseutsetting av renovasjonstjenester» fra 1998 hvor det kom frem at 300 av 384 kommunene som besvarte skjemaene hadde konkurranseutsatt tjenesten.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler:

«Når det gjelder utvalgets forslag om å utarbeide veiledninger for gjennomføring av anbudskonkurranser i offentlig sektor, er Statskonsult i ferd med å utvikle slikt materiell for statlig sektor.»

Flere av arbeidstakerorganisasjonene uttrykker derimot skepsis til konkurranseutsetting. YS uttaler:

«Holdenutvalgets presisering om at konkurranseutsetting ikke er noe mål i seg selv er (…) viktig. YS er (…) uenig i de aktører som mener at konkurranseutsetting og privatisering av enkelte offentlige tjenester nærmest skal innføres på prinsipielt grunnlag. YS er imidlertid enig i at dette virkemidlet kan fungere som en rettesnor eller målestokk i en sammenligning med tilsvarende virksomheter i privat sektor.»

Akademikerne uttaler:

«Når det gjelder konkurranseutsetting vil Akademikerne tilrå en pragmatisk holding. Konkurranseutsetting er ikke noe mål i seg selv, men et virkemiddel (…). Akademikerne ser det som viktig at det gis rom for å vurdere flere alternative måter å organisere tjenesteproduksjonen på. Konkurranseutsetting forutsetter imidlertid at den politiske overordnede styringen ikke svekkes. (…) Markedet har sine begrensninger og vil ikke kunne ivareta viktige fordelingspolitiske hensyn. Konkurranseutsetting kan også medføre negative konsekvenser for kvaliteten på tjenester dersom ikke det offentlige fastholder et overordnet ansvar.»

FNH uttaler følgende om globalisering og mulighetene for en nasjonal skattepolitikk:

«Utviklingen har de siste årene gått i retning av en stadig sterkere globalisering av konkurranse og markeder. (…) Den økte graden av mobilitet innebærer samtidig premisser vi som en liten nasjon må tilpasse oss. FNH vil særlig peke på betydningen av at næringslivets rammebetingelser må være tilpasset denne virkeligheten, og støtter således utvalgets grunnsyn knyttet til at økt globalisering er en utvikling som vil gjøre det stadig mer krevende å føre en nasjonal skattepolitikk som avviker vesentlig fra andre land.»

NHO uttaler følgende om skatt:

«Generelt skaper høyere skatter og avgifter større skattekiler. Dette bidrar til at ressursene i økonomien blir mindre effektivt utnyttet, og økonomiens vekstevne svekkes. Skattesystemet må være internasjonalt konkurransedyktig slik at vi kan tiltrekke oss virksomheter med høy lønnsomhet. Internasjonalt er trenden lavere skattebyrde, mens utviklingen i Norge går i motsatt retning. Skattene bør i større grad gå på forbruk, ikke eierskap og verdiskapning. Stadig flere land fjerner formuesskatten. Dette bør også være siktemålet i Norge. Marginalskatten på arbeid bør være relativt lav. (…) Det er en myte at bedriftsbeskatningen – og beskatningen av investorer når man ser alle skatteelementene i sammenheng – er spesielt gunstig i Norge sammenlignet med andre land.»

HSH uttaler følgende om offentlig eierskap:

«En viktig grunn til vår skepsis til offentlig eierskap er knyttet til rollekonflikten som det offentlige kan komme i ved å både være eier og regulator. Særlig gjelder dette den konkurranseutsatte delen av statlige eide bedrifter. Det er uheldig dersom det oppstår situasjoner der markedet ikke har tillit til at staten klarer å skille mellom sine ulike roller som eier og regulator. Som utvalget, mener vi disse forholdene tilsier at det bør vurderes på hvilke områder statlig eierskap fortsatt er nødvendig for å ivareta overordnede politiske mål, og på hvilke områder slike mål kan ivaretas tilfredsstillende gjennom reguleringer.

Utvalget skriver under kapitlet om offentlig eierskap at delprivatisering kan gi det offentlige verdifull styringsinformasjon gjennom aksjemarkedet. Samtidig vil børsintroduksjon og delprivatisering øke investeringsmulighetene for norsk kapitalmiljøer. Utvalget skriver videre at staten som andre eiere, bør utøve sitt eierskap på best mulig måte, bl a ved at staten bør ha et klart krav om god økonomisk avkastning knyttet til den kapitalen som er investert i selskapet. HSH slutter seg til disse synspunktene.»