St.meld. nr. 31 (2000-2001)

Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling

Til innholdsfortegnelse

2 Nærmere om høringsuttalelsene til NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune

2.1 Innledning

I dette vedlegget oppsummeres høringsinstansenes uttalelser til NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. Departementet har mottatt ca. 430 høringsuttalelser til utredningen. Om lag halvparten av landets kommuner har avgitt høringsuttalelse. Alle fylkeskommunene har avgitt uttalelse. I tillegg har departementet mottatt uttalelser fra en rekke andre organer og institusjoner. Statens utdanningskontorer og fylkesmennene har avgitt felles uttalelse, i tillegg til at et utdanningskontor og noen fylkesmenn har avgitt egne uttalelser.

I fremstillingen nedenfor oppsummeres hovedtendenser i høringsmaterialet. Fremstillingen er konsentrert om de viktigste spørsmålene i forhold til oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, samt høringsinstansenes kommentarer til det regionale nivået. Fremstilingen er sortert etter instanser.

2.2 Kommunenes uttalelser

Kommunene har lagt ned et omfattende arbeid med å utforme uttalelser til utredningen. Mange kommuner har opprettet egne administrative eller politiske utvalg som har forberedt den politiske behandlingen av saken. De fleste kommunene har konsentrert sin fremstilling om hovedspørsmålene i utredningen, og avgir uttalelse om det regionale nivået og hovedprinsippene for oppgavefordelingen mellom de ulike forvaltningsnivåene. Det er relativt få kommuner som har uttalt seg om forslagene på enkeltområder.

Behovet for reformer og verdier og retningslinjer som bør ligge til grunn for oppgavefordelingen

Et stort flertall av kommunene er enig med utvalget i at det er behov for reformer i forholdet mellom stat, region og kommune. Kommunene slutter i stor grad opp om at det er behov for å gjøre endringer i organiseringen av den offentlige forvaltningen på regionalt nivå. Dette inkluderer både reformer knyttet til organiseringen og funksjonsmåten til dagens fylkeskommune og oppgavefordelingen mellom det folkevalgte regionale nivået og regional statsforvaltning. De av kommunene som begrunner behovet for reformer nevner at oppgave- og ansvarsfordelingen mellom fylkeskommunen og regional statsforvaltning er uklar. Disse kommunene gir uttrykk for at regional stats rolle bør begrenses til kontroll- og veiledningsoppgaver.

Kommunene som uttaler seg om utvalgets prinsipper og retningslinjer for oppgavefordelingen støtter opp om disse. Men mange kommuner understreker at hensynet til lokalt selvstyre og demokrati er like viktig som hensynet til brukerne. Disse kommunene mener at staten generelt må gi kommunesektoren større tillit og på den måten være med på å revitalisere lokaldemokratiet. Prinsippene om at oppgaver og beslutninger skal legges på lavest mulig nivå, og at oppgaver som krever skjønn og politiske prioriteringer blir lagt under folkevalgt kontroll, blir ofte trukket frem som de viktigste av kommunene.

Det regionale folkevalgte nivået

Ca. 90 prosent av kommunene har uttalt seg om det regionale nivået. Et stort flertall blant dem (om lag tre fjerdedeler) mener at det er behov for et regionalt folkevalgt nivå. Kommunene begrunner det med at et eget regionalt forvaltningsnivå gir best grunnlag for en effektiv tjenesteproduksjon, et levende demokrati og en god regional utvikling. Flere kommuner nevner også at det er behov for et tungt regionalt nivå som kan sikre kompetansemiljø som motvekt til statsforvaltningen i Oslo. Særlig utkantskommunene mener at et sterkt folkevalgt regionalt nivå er nødvendig for å redusere det de kaller den statlige embetsstyringen fra sentral og regional stat. Om lag 25 prosent av kommunene mener at det er nok med to forvaltningsnivå, stat og kommune. Disse kommunene begrunner dette ofte ut fra hensynet til administrative forenklinger og effektivisering i offentlig sektor. De mener at oppgavene som fylkeskommunene løser i dag kan overføres til staten eller kommunene, avhengig av hvor omfattende de er. En del av disse kommunene lanserer interkommunale løsninger som alternativ i de tilfellene kommunene er for små til å løse oppgavene.

To tredjedeler av kommunene som ønsker et folkevalgt regionalt nivå mener at det bør være direkte valg til fylkes-/regiontinget. Det er relativt få av disse kommunene som begrunner sitt standpunkt. De kommunene som gir en begrunnelse nevner oftest at en direkte valgordning er best i forhold til demokratiske prinsipper og det regionale nivåets legitimitet i befolkningen. Hensynet til representativitet, både partimessig, aldersmessig og mellom kjønn, blir også brukt som et argument for en direkte valgordning. Noen kommuner er også opptatt av at direkte valg best sikrer representanter med et regionalt fokus.

Når det gjelder hvilke oppgaver det folkevalgte regionale nivået skal ha, mener tre fjerdedeler av kommunene som vil opprettholde tre forvaltningsnivå, at regionene bør få et større ansvar for regionale utviklingsoppgaver. Nærmere to tredeler av disse kommunene nevner særskilt samferdsel, tilrettelegging for næringsutvikling, landbruk, miljøvern, arealplanlegging og kultur som områder de mener det folkevalgte regionale nivået bør ha ansvar for. Dette er i samsvar med de oppgavene Oppgavefordelingsutvalgets flertall tilrår for det folkevalgte regionale nivået, og som er skissert i den såkalte utviklingsmodellen. Et flertall av disse kommunene mener også at fylkesplanen bør få en mer forpliktende status overfor stat og kommuner i regionen.

De kommunene som gir en begrunnelse for hvorfor disse oppgavene bør ligge til det folkevalgte regionale nivået nevner oftest at dette er kommuneoverskridende oppgaver som må løses i et regionalt perspektiv og hvor det er behov for folkevalgt styring.

I forhold til spesialisthelsetjenesten er det et knapt flertall blant kommunene som ønsker at dette skal være et statlig ansvar. Begrunnelsen er oftest at det vil gjøre det lettere å få til et likeverdig tilbud over hele landet. De kommunene som mener det fortsatt bør være fylkeskommunalt ansvar begrunner det med at nærhet til brukerne og hensynet til effektivitet tilsier at spesialisthelsetjenesten best kan utføres av det regionale folkevalgte nivået.

Når det gjelder antall regionale enheter mener to tredjedeler av kommunene som uttaler seg om dette at det er behov for å redusere antallet enheter. Et flertall av disse kommunene nevner at 10-15 enheter er et passende utgangspunkt for en inndelingsreform på regionalt nivå. Begrunnelsen for å redusere antallet fylkeskommuner er ofte relatert til at det er behov for blant annet å se næringspolitikk, samferdselsspørsmål og situasjonen på arbeidsmarkedet i et større perspektiv enn det dagens fylkesinndeling legger opp til. Flere av disse kommunene er også opptatt av at en ved fastsettelse av nye fylkesgrenser må legge opp til lokal medvirkning og lokale prosesser, og at en ikke nødvendigvis må ta utgangspunkt i dagens fylkesstruktur. Det er bare vel 10 prosent av kommunene som vil opprettholde dagens antall fylkeskommuner.

Statlig styring

Tre fjerdedeler av kommunene gir i sine høringsuttalelser eksplisitt uttrykk for at den statlige detaljstyringen av kommunesektoren må reduseres. De nevner her særskilt at kommunesektoren må få en større del av sine inntekter som frie midler, samtidig som staten må redusere bruken av lover og regler rettet mot kommunesektoren. De mener at kommunesektoren må gis større muligheter til å foreta lokale prioriteringer, slik at tjenestetilbudet i større grad kan tilpasses lokale behov. De mener også at dette er viktig i forhold til å revitalisere lokaldemokratiet og folkestyret på lokalt nivå.

Kommunene mener at den regionale stats oppgaver, først og fremst representert ved fylkesmannen, fylkeslegen og statens utdanningskontor, i større grad bør konsentreres om tilsyn, kontroll, klagebehandling, veiledning og informasjon i forhold til nasjonale målsettinger. Nær to tredjedeler av disse kommunene mener også at det bør gjennomføres en organisatorisk integrering av regional statsforvaltning, der fylkeslegen og statens utdanningskontor blir integrert i fylkesmannsembetet.

Enkeltsaker

I forhold til forslag på områder som ikke har direkte med det regionale nivået og gjøre, har som tidligere nevnt relativt få kommuner kommet med uttalelser. Men det er likevel mulig å se noen hovedtendenser i forhold til kommunenes holdning til enkelte av utvalgets forslag.

Et klart flertall av kommunene er negative til utvalgets forslag om at ansvaret for innkreving av skatter overføres fra kommunene til staten. De mener at dagens ordning er velfungerende, og de er skeptiske til at det vil være lønnsomt, eller hensiktsmessig, å flytte dette ansvaret over til staten. De kommunene som uttaler seg om spørsmålet er enige i utvalgets forslag om å overføre forhandlingsansvaret for undervisningspersonalet fra staten til kommunene. Noen kommuner er positive til utvalgets forslag om at staten skal overta ansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet i sin helhet, konfliktrådene og overformynderiet. Kommunene er positive til etableringen av offentlige servicekontor, med deltakelse både fra lokal stat og kommunale enheter. En del kommuner mener at utvalget er for negativ til interkommunalt samarbeid. Disse kommunene mener at interkommunalt samarbeid er hensiktsmessig på mange områder, og at særlig interkommunalt samarbeid om tjenestetilbud må videreutvikles. De mener derfor at denne formen for samarbeid bør stimuleres uavhengig av valg av løsning for det regionale nivået.

2.3 Fylkeskommunenes uttalelser

Det regionale folkevalgte nivået

Hovedtendensen i fylkeskommunenes uttalelser til de sentrale spørsmålene knyttet til det regionale nivået er at de mener det bør være et direkte folkevalgt regionalt nivå, at det bør være færre enheter enn i dag, og at fylkeskommunen bør få et større ansvar for regionale utviklingsoppgaver.

Alle fylkeskommunene med en uttalt mening om det regionale nivået mener det er behov for et folkevalgt nivå mellom stat og kommune. I stor grad slutter fylkeskommunene opp om utvalgets begrunnelse for å ha et regionalt folkevalgt nivå, nemlig hensynet til demokratisk forankring og effektiv løsning av viktige samfunnsoppgaver og hensynet til regional vekst og utvikling. Det blir også vist til at viktige kommuneoverskridende oppgaver som krever et regionalt perspektiv må baseres på skjønnsmessige vurderinger med regionalpolitisk forankring. Faktorer som nærhet til brukerne, tilpasning til regionale forhold, regional utvikling basert på regionale særtrekk og forutsetninger og effektiv tjenesteproduksjon blir også brukt av fylkeskommunene som argumenter for et regionalt folkevalgt nivå.

16 av fylkeskommunene gir uttrykk for at det regionalpolitiske nivået må velges med direkte valg. Det er hensynet til en hensiktsmessig alders-, kjønns- og partimessig representasjon, samt behovet for legitimitet i regionens befolkning som er hovedargumentene i fylkeskommunenes argumentasjon knyttet til et direkte valgt regionalt nivå.

Alle fylkeskommunene mener at fylkeskommunene må få større ansvar for de regionale utviklingsoppgavene, herunder myndighet og virkemidler til å spille en sentral rolle som utviklingsaktør i sin region. Det er særlig oppgaver innenfor samferdsel, tilrettelegging for næringsutvikling, landbruk, miljøvern, arealforvaltning, kultur og kompetanseutvikling fylkeskommunene mener de bør få et meransvar for. 12 av fylkeskommunene vil at fylkesplanen skal få en mer forpliktende status overfor staten og kommunene i regionen som en del av det å gi fylkeskommunen flere virkemidler i arbeidet som regional utviklingsaktør.

I spørsmålet om spesialisthelsetjenesten, er 14 av de 16 fylkeskommunene som har uttalt seg om spørsmålet for at det regionale folkevalgte nivået fremdeles skal ha ansvaret. Bare en fylkeskommune vil at staten skal overta ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Fylkeskommunene er opptatt av at spesialisthelsetjenesten utgjør en viktig del av den regionale utviklingen i stort. De ser også en fare for redusert helsetilbud i egen region dersom staten tar over ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Fylkeskommunene mener at den beste løsningen er at spesialisthelsetjenesten forblir et regionalt ansvar, der driften blir basert på nasjonale og regionale helseplaner i nært samarbeid med staten. Flere fylkeskommuner nevner også at denne løsningen beste sikrer samhandling mellom 1. og 2. linjetjenesten.

Statlig styring

Alle fylkeskommunene gir sin tilslutning til utvalgets forslag om å redusere den statlige detaljstyringen av kommunesektoren. Fylkeskommunene ønsker at staten i større grad skal vektlegge partnerskapsperspektivet som samarbeidsprinsipp i relasjon til kommunesektoren. De er av den oppfatning at sterk statlig detaljstyring begrenser potensialet for lokale og regionale tilpasninger som understøtter både lokale, regionale og nasjonale målsettinger. Alle fylkeskommunene går inn for reformer i regional statsforvaltning. De fleste mener at regional stats oppgaver bør begrenses til tilsyn, kontroll, klagebehandling, veiledning og informasjon i forhold til nasjonale målsettinger. 7 av fylkeskommunene gir uttrykk for at regional statsforvaltning bør samles i en felles administrasjon under fylkesmannsembetet.

Enkeltsaker

Heller ikke fylkeskommunene kommenterer enkeltsaker i særlig grad. De fylkeskommunene som kommenterer enkeltsaker er positive til å nedlegge fylkeslandbruksstyret og overføre oppgavene etter plan- og bygningsloven til det regionale folkevalgte nivået, positive til at kommunesektoren bør overta forhandlingsansvaret for undervisningspersonalet, enige i at det bør settes ned et utvalg som får som mandat å fremme forslag til å begrense statens styring av grunnskolen og videregående opplæring og enige i at spesialtransport for funksjonshemmede overføres fra fylkeskommunene til kommunene.

2.4 Regional statsforvaltning

2.4.1 Fylkesmennene

Utvalgets analyse

I fellesuttalelsen fra fylkesmennene slutter embetene seg til at hensynet til brukerne, demokrati og deltakelse, lokalt selvstyre og nasjonale mål må ligge til grunn for forvaltningsorganiseringen. Utvalgets retningslinjer for drøfting av oppgavefordelingen anser fylkesmennene som tjenelige og velbegrunnet.

Fylkesmennene understreker at hensynet til velferdstjenestenes effektivitet og brukerne er svært viktig. Fylkesmennene tror at svikt på dette punkt er offentlig sektors største legitimitetsproblem. For det andre står hensynet til demokrati og deltakelse sentralt for fylkesmennene. Fylkesmennene peker på at Stortinget er landets viktigste folkevalgte forsamling, og fylkesmennene minner om at embetene står i en ubrutt demokratisk styringskjede og fullmaktslinje fra Stortinget via regjeringen og departementene. Dernest er det kommunene som representerer landets største demokratiske arena, både i forhold til oppmerksomhet og oppslutning. I denne sammenheng er koplingen mellom det nasjonale og det lokale demokratiet et viktig poeng for fylkesmennene. I det omfang staten bruker kommunene til å tilpasse og gjennomføre nasjonal politikk på lokalt nivå, er fylkesmennenes rolle som kanal og bindeledd for formidling og dialog av stor betydning.

Kommune-Norges fremtid

Ut fra prinsippet om nærhet, behovet for tydelig ansvar, ønske om bedre sammenhengende tjenester og om et levende lokalt folkestyre, mener fylkesmennene at flest mulig oppgaver bør delegeres til kommunene. Fylkesmennene mener at kommunene bør få nye oppgaver og økt myndighet på miljøvernområdet i tråd med lokal Agenda 21-perspektivet. En slik oppgaveoverføring til kommunene tilsier i følge fylkesmennene, at regional stat bør forfekte nasjonale mål og interesser gjennom veiledning, kontroll og tilsyn. Fylkesmennene mener at en overføring av miljøvernoppgaver fra fylkesmannen til fylkeskommunen er en dårlig løsning, både for kommunene og miljøvernet. Bl.a. påpekes at fylkeskommunen vil få en uheldig overkommunerolle og at statlige funksjoner bør ivaretas av regional stat. Fylkesmennene er også skeptiske til å overføre flere miljøvernoppgaver til miljødirektoratene.

Statens forhold til kommunene

Fylkesmennene gir i hovedsak sin tilslutning til utvalgets drøfting av statens forhold til kommunene. Imidlertid påpeker fylkesmennene at en finslepen rendyrking av myndighetsrollen er lite hensiktsmessig. Fylkesmennenes erfaring er at aktivt partnerskap gir gode resultater for kommunene og at det ofte er en forutsetning for å utvikle gode løsninger lokalt og regionalt. En oppsplittet forvaltning med utstrakt deling av ansvar, vil etter fylkesmennenes vurdering være en effektiv barriere mot utviklingsinitiativ som krever felles innsats og partnerskap. Videre påpeker fylkesmennene at særlig mindre kommuner har behov for råd og veiledning. Tilsyn og kontroll genererer kunnskap, som i sin tur gir et godt grunnlag for råd, dialog og læringssløyfer.

Fylkesmennene ser behov for systemforenklinger, opprydding i plan- og rapporteringskrav, og harmonisering av tilsynsmetoder for å forbedre dagens tilsyns- og kontrollordninger, samtidig som mer ressurser kan frigjøres til tjenesteproduksjon. Fylkesmennene påpeker også at den regionale statsforvaltning bør underlegges en samlet ledelse. En slik samling vil i følge fylkesmennene være en stor fordel for styringsdialogen mellom stat og kommune.

Vurdering av fylkeskommunen

Fylkesmennene legger til grunn at sykehusene bør blir et statlig ansvar. Videre mener fylkesmennene at det på de regionalpolitiske områdene (bl.a. areal, infrastruktur, samferdsel, næring, kultur og regionenes plass i det internasjonale bildet) er viktig at det samarbeides regionalt og at det knyttes politisk styring til dette. Fylkesmennene ser problemer med å tilføre fylkeskommunene større beslutningsfullmakter på plan- og arealområdet på bekostning av kommunene. I følge fylkesmennene vil større fylkeskommunale beslutningsfullmakter kunne åpne for arenakonflikter og motstand og misnøye blant kommunene og innbyggerne. Med mindre ansvaret for regionalpolitikken tuftes på samarbeid mellom kommunene, mener fylkesmennene at sjansene for å lykkes er små. Etter fylkesmennenes oppfatning bør derfor regionalpolitikken inn i kommunestyrene gjennom indirekte representasjon fra kommunestyrene til det regionale politiske nivået. I følge fylkesmennene bør fylkesinndelingen også diskuteres nærmere med utgangspunkt i «naturlige regioner».

Avslutningsvis uttaler fylkesmennene at fylkeslandbruksstyrene bør legges ned. Styrenes nåværende funksjoner etter plan- og bygningsloven bør legges til regional stat.

2.4.2 Fylkeslegene

Syv av 19 fylkesleger har avgitt høringsuttalelse. Fylkeslegene har i hovedsak uttalt seg om regional stats rolle og organisering. Noen av fylkeslegene har i tillegg uttalt seg om statlig styring av kommunesektoren og om enkeltspørsmål på helse- og sosialsektoren.

Statlig styring av kommunesektoren

Fylkeslegene er i hovedsak enige i utvalgets tilrådning om at den statlige detaljstyringen av kommunene må reduseres. Det vises til at omfanget av regelverk, øremerkede tilskudd, plankrav, rapportering og kontroll kan virke tyngende og ressurskrevende på kommunene.

Regional stats oppgaver

Oppgavefordelingsutvalget mener at statlig kontroll og tilsyn med kommunesektoren kan reduseres uten at dette går utover rettssikkerheten, fordi kravene som stilles til kommunenes egenkontroll har økt over tid. Noen av fylkeslegene slutter seg til denne tilrådningen, forutsatt at kommunene utvikler sine internkontrollsystemer. Samtidig vises det til at erfaringene i stor grad viser at kommunene har kommet kort i denne utviklingen. Det vises også til at de stadige reformene de siste årene med nye krav, pålegg og rettigheter har økt behovet for tilsyn.

Når det gjelder regional stats oppgaver, uttaler noen av fylkeslegene at de ikke er enig i utvalgets tilrådning om at fylkeslegen må konsentreres om å være et kontroll- og tilsynsorgan og et organ hvor kommunesektoren kan få informasjon og veiledning om lov og regelverk og nasjonale målsettinger. Det kan være vanskelig å sette et klart skille mellom kontroll/tilsyn på den ene siden og veiledning/informasjon på den andre siden. De to oppgavene er tett knyttet sammen, og gjensidig avhengige av hverandre. Kommunene, særlig små kommuner, etterspør faglig veiledning og hjelp til å drive utviklingsarbeid.

Organisering av regional stat

Flertallet av fylkeslegene som har avgitt høringsuttalelse er uenig i forslaget om å samordne fylkeslegen og statens utdanningskontor med fylkesmannen. Det vises til at fylkeslegen og fylkesmannen allerede samordner aktivitetene, og til at andre tiltak, for eksempel ny enhetlig lovgivning på sosial- og helseområdet, vil gi større samordningsgevinster enn en organisatorisk samordning.

2.4.3 Statens utdanningskontorer

Utdanningsdirektørene avgir en felles uttalelse på vegne av de statlige utdanningskontorene. I tillegg er det kommet egen uttalelse fra Statens utdanningskontor i Finnmark. Fellesuttalelsen begrenser seg til de deler av utredningen som har direkte betydning for utdanningskontorenes oppgaver og organisering.

Statlig styring og regional stat

Utdanningskontorene er enig i at detaljeringsgraden i den statlige styringen av skolesektoren er for stor, og at kommunene bør få større handlefrihet i utviklingen av sin utdanningssektor. De mener videre at forutsetningen for at dette skal skje er at dialogen og partnerskapet mellom staten og skoleeierne styrkes, og at det derfor er en selvmotsigelse å gå inn for mindre statlig detaljstyring og samtidig konsentrere utdanningskontorenes virksomhet om tilsyn og kontroll.

Regional stats oppgaver

Utdanningskontorene er skeptiske til utvalgets forslag om å begrense regional stats oppgaver til hovedsakelig å omfatte tilsyn og kontroll, klagebehandling, veiledning i forhold til lov- og regelverk og informasjon om nasjonale saker. De mener at regional stat bør være en aktiv samarbeidspartner i det regional utviklingsarbeidet, uten at det betyr at utdanningskontorene skal utføre kommunenes eller fylkeskommunenes oppgaver. Etter deres vurdering er utdanningskontorenes pådriverrolle innenfor utdanningssektoren en viktig del av helheten når det gjelder å arbeide for gode kvalitative løsninger. Oppgavefordelingsutvalget mener at opprettelsen av Læringssenteret også tilsier at utdanningskontorenes rolle i hovedsak begrenses til kontroll og tilsynsoppgaver. Utdanningsdirektørene kan ikke se at dette bør ha konsekvenser for utdanningskontorenes rolle som bindeledd mot kommuner og fylkeskommuner, da Læringssenterets virksomhet i hovedsak representerer en videreføring av oppgaver som lå i henholdsvis Eksamenssekretariatet ved Statens utdanningskontor i Oslo og Akershus, Nasjonalt læremiddelsenter og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Organiseringen av regional stat

Utdanningskontorene ser at det er viktig at staten taler med en stemme og at en innlemming av utdanningskontoret i fylkesmannsembetet vil være et bidrag til å sikre dette. De uttaler imidlertid at man ikke er kjent med at kommuner har påpekt at det er kommet motstridende signaler fra fylkesmann og utdanningskontor, og viser til at det er utviklet rutiner for kontakt om saker som berører begge instansene. Utdanningskontorene mener at mangelfull samordning på områder som kommunal økonomi, vanskeligstilte barn og unge og miljøspørsmål først og fremst skyldes manglende sentral samordning og saksbehandling. De mener at sammenslåing av regionale statsetater bare i liten grad kan bøte på dette. Utdanningskontorene hevder videre at en slik organisatorisk integrering vil føre til en svakere sektorstyring med større avstand mellom skole og fagdepartement. Etter deres mening står en fortsatt overfor så store nasjonale utfordringer på utdanningsområdet at det er tvilsomt om skolen vil være tjent med en slik svekkelse. Utdanningskontorene mener derfor at bedre samordning og samarbeid er veien å gå fremfor organisatorisk integrering av de regionale statsetater.

2.5 Direktorater

2.5.1 Vegdirektoratet (Statens vegvesen)

Vegdirektoratet gir en samlet uttalelse på vegne av Statens vegvesen, der vegsjefenes synspunkter er en del av grunnlaget. Statens vegvesen mener at det må være et overordnet mål å sikre at landet har en effektiv og kompetent veg- og vegtrafikkforvaltning som ivaretar samfunnets behov for effektiv transport innenfor nasjonale mål for sikkerhet og miljø. På bakgrunn av dette foreslår Statens vegvesen følgende oppgavefordeling og organisering innenfor vegsektoren:

  • Vegnettet deles i kommunale veger, som omfatter dagens kommuneveger og en del av fylkesvegene, og riksveger, som omfatter resten av det offentlige vegnettet.

  • Statens vegvesen beholdes som en samlet statlig veg- og vegtrafikketat med forvaltningsansvar for riksvegene, vegtrafikkinformasjon og forvaltning av trafikant- og kjøretøysaker etter vegtrafikkloven. Statens vegvesen kan også tilby faglig bistand til kommunene.

  • Staten har ansvar for drift og vedlikehold av hele riksvegnettet. Det samme gjelder investeringer for å sikre en «minstestandard» og for å ivareta nasjonale mål for trafikksikkerhet og miljø. Kommunene tilbys hjelp til forvaltnings- og produksjonsoppgaver på det nye kommunale vegnettet.

  • Stortinget vedtar som i dag prioritering og bevilgninger til større investeringer på stamvegene, den viktigste delen av riksvegnettet.

  • Et regionalt politisk nivå opprettholdes med regional planlegging og utvikling som et viktig ansvarsområde. Regionale transportinvesteringer finansieres fra en samlet statlig rammebevilgning og prioriteres av det regionalpolitiske organet.

  • Statens vegvesen har ansvar for gjennomføring av investeringer på riksvegene.

  • Antallet vegkontor reduseres vesentlig. Oppgaver som krever spesiell kompetanse eller har lite omfang, konsentreres ved enkelte vegkontor eller i Vegdirektoratet. En del oppgaver flyttes fra Vegdirektoratet til vegkontor eller andre enheter utenfor Oslo.

  • Publikums tilgang til vegvesenets «førstelinjetjenester» styrkes ved økt kompetanse og større ansvar hos lokale trafikkstasjoner og produksjonsenheter, utvikling av døgnåpne IT-baserte tjenester og samarbeid med kommunale servicekontor.

2.5.2 Direktoratet for naturforvaltning (DN)

DNs målsetning i forhold til regionalt og lokalt miljøansvar er å gjøre kommunene hovedansvarlig for så stor del av miljøvernpolitikken som mulig, og beholde i regional stat de oppgavene som ikke bør la seg påvirke av lokalpolitiske forhold eller som forutsetter en nasjonal/regional helhetsvurdering. DN mener at en delegering av oppgaver og ansvar til kommunene må skje over lang tid, slik at nødvendig kompetanse og erfaring kan etableres. DN mener videre at det er oppgaver og ansvar av rådgivende og veiledende karakter som i dag ligger hos fylkesmennene som isolert sett kan overtas av fylkeskommunen. Men de mener at det er lite hensiktsmessig å skille disse oppgavene fra oppgaver som kontroll og myndighetsutøvelse knyttet til nasjonale mål, ettersom dette vil medføre en ytterliggere oppbygging av dobbeltkompetanse på regionalt nivå. DN mener at det er ønskelig å samle flere regionale statsetater under en regional statlig styring for å bedre koordinering av statlig politikk og virkemiddelbruk, samt sikre en mer helhetlig opptreden overfor kommuner og næringsliv. DN er enig med utvalget i behovet for å samle kulturminnevernet med den øvrige miljøforvaltningen regionalt.

2.5.3 Statens forurensingstilsyn (SFT)

Betydelig myndighet etter forurensingsloven vil bli delegert fra SFT til fylkesmennene i 2001. Disse myndighetsoppgavene vil være knyttet opp mot kontroll og tilsyn samt klagesaksbehandling og veiledning av kommunene. Fylkesmennene skal også formidle nasjonale mål og forventninger på miljøvernområdet til kommunene, samordne faglig på regionalt nivå, formidle miljøkunnskap og rapportere om miljøstanden til sentralt nivå. SFT mener at disse oppgavene er preget av standardisering, regelorientering og kontroll og har karakter av å skulle ivareta nasjonale interesser. De mener derfor at disse oppgavene naturlig fortsatt hører hjemme hos fylkesmennene. Likevel påpeker SFT at fylkeskommunene kan fylle en rolle som effektiv og profesjonell myndighetsutøver på disse områdene på lik linje med fylkesmennene. SFT mener derfor at det ikke er grunnlag for å tro at en overføring av disse oppgavene til fylkeskommunene vil medføre en nedprioritering av forurensingsoppgavene. For å få en mer enhetlig miljøforvaltning på regionalt nivå, er SFT enig i Oppgavefordelingsutvalgets tilrådning om at kulturminnevernet bør samordnes med den øvrige miljøvernforvaltningen.

2.5.4 Statens nærings- og distriktsutbygningsfond (SND)

SND gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at opprettelsen av SNDs distriktskontorer har bidratt til en ryddig ansvars- og oppgavefordeling innenfor næringsutvikling på regionalt nivå og at systemet nå er blitt mer kundevennlig. SND ser ikke behov for store endringer i oppgavefordelingen innenfor næringsutvikling, men ser at noen mindre justeringer kan være ønskelig. Etter SNDs vurdering er det viktig at man i en reform av dagens oppgavefordeling, legger til rette for regionenes muligheter til å være en pådriver for en utviklingsrettet politikk. SND gir sin tilslutning til utvalgets anbefaling om opprettholdelse av et regionalt forvaltningsnivå innenfor arbeidet med næringsutvikling. Når det gjelder størrelse og antall, ønsker ikke SND å gi noen anbefalinger.

2.5.5 Statens helsetilsyn

Etter Helsetilsynets vurdering vil de negative konsekvensene av en sammenslåing av fylkeslege og fylkesmann være større enn de positive effektene man kan forvente å oppnå. Helsetilsynet mener det isteden bør vurderes om pleie- og omsorg og rus tilbakeføres til fylkeslegene, selv om områdene fortsatt skal forankres i sosiallovgivningen. Helsetilsynet gir uttrykk for at arbeidet med forenkling og harmonisering av lovverk og harmonisering av tilsynsmetodikk for helse- og sosialsektorene bør intensiveres. Videre mener Helsetilsynet at fylkeslegene i større grad enn i dag bør kunne regionaliseres.

2.6 Andre høringsinstanser

2.6.1 Sametinget

Sametinget viser til at ved vedtaket av grunnlovsparagraf 110 A og opprettelsen av Sametinget ble en ny prinsipiell politikk overfor samene iverksatt. Sametinget mener at problemet er at dette prinsippet sjelden kommer tilstrekkelig til anvendelse i praksis, ettersom samiske interesser bare unntaksvis omtales i offentlige utredninger samtidig som samiske behov sjelden overveies når avgjørelser tas.

Sametinget viser også til at fylkeskommunene og Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag i liten grad har gjort bruk av muligheten til å koordinere samepolitikken innen sine områder, slik det blant annet pekes på med henhold til regional samepolitisk organisering på tvers av kommune- og fylkesgrenser i St.meld. nr. 41 (1996-97). Sametinget peker på at det ikke bare er Sametinget som skal støtte opp om samiske tiltak. Kommunene og fylkeskommunene må ta sin del av ansvaret, noe Sametinget mener de ikke gjør i tilstrekkelig grad. Sametinget understreker at kommunene fortsatt må stå for skatteinnkrevingen innen sine grenser fordi det både i prinsippet og i praksis vil styrke kommunenes selvstendige økonomiske stilling.

Som en konklusjon hevder Sametinget at det er nødvendig med en gjennomgang av oppgavefordelingsproblematikken ut ifra prinsippene som samepolitikken i landet bygger på. Dette må gjøres før endelig vedtak fattes om oppgavefordelingen mellom stat, fylke og kommune. Sametinget understreker i den sammenhengen følgende:

  • Staten må fortsatt være garantisten for en samepolitikk etter vedtatte overordnede prinsipper, og samepolitikken må struktureres slik at aktørene på ulike nivå får et klart definert ansvar.

  • Forholdet mellom Stortinget og Sametinget må gjennomgås med sikte på å bedre samarbeidsformen.

  • Staten må stå for en nasjonal samepolitikk som forplikter kommunene konkret, og kommunene må påta seg helt konkrete oppgaver og rapportere om gjennomføringen av disse.

  • Hvis fylkeskommunene skal opprettholdes er forutsetningen at det defineres klare oppgaver for fylkeskommunene og Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag i saker som berører samene og at det opprettes klare rapporteringssystem. Dersom fylkeskommunene avløses av regioner, eller at det fremtidige system bare vil bestå av to nivåer - stat og kommune - må også hensynet til samiske saker klargjøres og ivaretas.

2.6.2 Kommunenes Sentralforbund (KS)

Høringsuttalelsen fra Kommunenes Sentralforbund til Oppgavefordelingsutvalgets utredning er delt i tre hoveddeler. Hoveddel 1 omhandler generelle forvaltningspolitiske spørsmål, hoveddel 2 er viet enkeltsektorer på regionalt nivå, mens hoveddel 3 dreier seg om enkeltsektorer på kommunalt nivå. Høringsuttalelsen er behandlet av sentralstyret i Kommunenes Sentralforbund. Høringsuttalelsen er enstemmig med unntak av enkelte punkter. Her gjengis flertallets standpunkter.

Generelle forvaltningspolitiske spørsmål

I den generelle forvaltningspolitiske delen gir KS uttrykk for at den overordnede tilnærming til en oppgavefordelingsreform er at de offentlige oppgavene må ha en forankring i folkevalgte organer som sikrer at innbyggerne gis reell innflytelse og ansvar gjennom deltakelse, innsyn og medvirkning. KS legger frem sine hovedkonklusjoner i sju punkter.

  1. «Det er nødvendig med en omfattende forvaltningsreform. Det betyr eksempelvis at det både for staten og kommunesektoren i en omstillingsprosess må tas hensyn til de grunnleggende prinsipper og verdier som både Oppgavefordelingsutvalget og Sundsbøutvalget har formulert, og som det er bred enighet om. Mindre justeringer er ingen reform.

  2. Det er nødvendig med omfattende forenkling av statlig styring. Det betyr eksempelvis at regler og forskrifter som berører kommunesektoren snarest må saneres i betydelig grad, og øremerkede tilskudd reduseres til et minimum.

  3. Det er nødvendig at fylkesmannens og den øvrige regionale statsforvaltnings myndighet reduseres. Det betyr eksempelvis at fylkesmannen utelukkende skal ha tilsyns-, kontroll- og rettssikkerhetsoppgaver og veiledning om lov og regelverk og informasjon om nasjonale målsettinger. Fylkeslege og utdanningskontor reduseres til et nødvendig minimum og samordnes med fylkesmannsembetet.

  4. Det er nødvendig at direktoratene, statlige tilsyn og tilsynsordningers antall og oppgaver vurderes og eventuelt avvikles. Det betyr eksempelvis at enkelte direktorater vurderes nedlagt, og at tilsynsorganer og omfattende tilsynsordninger reduseres betydelig. Frigjorte ressurser ved redusert statlig byråkrati bør komme tjenesteproduksjonen i kommunesektoren til gode.

  5. Det er nødvendig med tre direkte folkevalgte nivåer. Det betyr eksempelvis, slik Landstinget i KS har presisert, at det opprettholdes et politisk styrt regionalt nivå, og at det må være formell anledning til utprøving med en annen geografisk inndeling lokalt og regionalt.

  6. Det er nødvendig å akseptere ulikheter i landet for å skape likeverd. Det betyr eksempelvis at forsøk med ulike løsninger må utprøves for å kunne gi likeverdige tilbud.

  7. Det er nødvendig at lokaldemokrati vernes og utvikles. Det betyr eksempelvis at Stortinget må slutte å prise verdien av det kommunale selvstyret, samtidig som det ved sin beslutningsvirksomhet bidrar til det motsatte. Befolkningen må gis mulighet til å påvirke sin hverdag og sitt nærmiljø gjennom deltakelse og delaktighet . . ...»

I tillegg til disse hovedkonklusjonene påpeker KS at statlig overtagelse av sykehusene reiser flere spørsmål og uttaler:

«KS er av den oppfatning at hvis staten skal overta sykehusene må den besvare en rekke slike sentrale spørsmål, for derigjennom å synliggjøre en bedre drift, samordning og styring enn ved det nåværende system».

Enkeltsektorer på regionalt nivå

KS sitt utgangspunkt for å vurdere enkeltsektorer på regionalt nivå er at det regionale nivået må tillegges ansvar og myndighet innenfor alle politikkområder som er viktige i det regionale utviklingsarbeidet, og sikres et finansieringsgrunnlag som svarer til de oppgaver fylket skal løse. KS mener at alle politiske oppgaver på regionalt nivå - som til i dag enten har ligget i fylkeskommunen, hos fylkesmannen eller i frittstående regionale statsetater - må legges til det nye folkevalgte regionale nivået. KS fremhever at dette særlig gjelder følgende oppgaver:

Næringsutvikling - offentlig tilrettelegging: De tilretteleggende virkemidlene (bygdeutviklingsmidlene hos fylkesmannen, kompetanse- og veiledningsoppgavene fra fiskeriadministrasjonen og de tilretteleggende regionale samordningsmidlene som i dag forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet) for næringsutvikling må samles og legges til det regionale folkevalgte nivået. Det folkevalgte regionale nivået må få større myndighet/innflytelse i forhold til forvaltningen av de bedriftsrettede virkemidlene (SND).

Samferdselsutvikling - utbygging og drift av transportsystemet: Det folkevalgte regionale nivået må overta det offentlige ansvaret for regional land- og sjøbasert samferdsel, ikke bare kollektivtransporten. Dette innebærer bl.a. ansvaret for planlegging, styring og finansiering av riksvegsystemet (eksklusive stamveger), og at tilskuddsansvaret for lokale og regionale jernbaneruter overføres fra staten.

Miljøvern og arealforvaltning: Miljøvernoppgavene i regionen - så vel naturvernet og forurensingsproblematikken som kulturminnevernet - må legges til folkevalgte myndigheter, som også bør ha avgjørelsesmyndigheten i regionale arealforvaltningssaker. Miljøvernforvaltningen hos fylkesmannen bør overføres til det folkevalgte regionale nivået.

Kompetanseutvikling: Det folkevalgte regionale nivået bør tillegges en koordinerende rolle for gjennomføring av kompetansereformen, og få overført ansvaret for opplæringen av arbeidssøkere fra arbeidsmarkedsetaten. Videre bør høgskolesystemet vurderes integrert i et folkevalgt regionalt forvaltningsnivå med vekt på utviklingsoppgaver.

Kultur: Det regionale folkevalgte nivået bør få større ansvar for produksjon, formidling og bestilling av kulturtjenester, bl.a. ved at ansvaret for region-/landsdelsinstitusjoner og knutepunktinstitusjoner innenfor scenekunst, musikk, museum og billedkunst overføres til det nye fylket.

KS legger vekt på at de nevnte oppgavene må ses i sammenheng og dermed samles under felles politisk ledelse:

«De regionale utviklingsoppgavene er gjensidig avhengig av hverandre. Tilrettelegging for næringsutvikling er avhengig av samferdselstiltak, av utdanning og forskning, av arealforvaltning og miljøtiltak, av den regionale kulturen mv.. Utbygging og drift innenfor samferdselssektoren, må ses i sammenheng med næringsutviklingen, med endringer i bosettingsmønsteret, med miljøkrav og arealforvaltning. Dette gjør det nødvendig å samle disse politiske kjerneoppgavene innenfor det regionale utviklingsarbeidet i «det nye fylket».»

Enkeltsektorer på kommunalt nivå

KS har også tatt standpunkt til Oppgavefordelingsutvalgets forslag som berører kommunalt nivå:

Havn: KS viser til det varslede utvalget som skal utrede grunnlaget for ny havne- og farvannslov, og finner det naturlig at Oppgavefordelingsutvalgets og KS' prinsipielle forvaltningspolitiske syn legges til grunn for utvalgets arbeid.

Transportordninger for funksjonshemmede: KS er enig i utvalgets vurdering og begrunnelse om at ansvaret for spesialtransport for funksjonshemmede overføres fra fylkeskommunene til kommunene.

Vann, avløp og renovasjon: KS slutter seg til utvalgets vurdering og begrunnelse om at VAR-sektoren fortsatt bør være et kommunalt ansvar.

Arbeid, sosial og trygd: KS er enig i utvalgets forslag om at arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og sosialetaten må ha en klar forpliktelse til å delta i etablering og drift av offentlige servicekontorer (OSK). For å få til konkrete resultater mener KS at det er nødvendig med et faglig samarbeid på brukernes premisser, som i sterkere grad forplikter sektoretatene og som går lenger enn OSK-konseptet.

Helse- og sosialsektoren: KS registrerer at det i utvalget er ulike syn på flere av de detaljspørsmålene som omfattes av dette punktet. KS regner med at en del av disse enkeltsektorene vil bli nærmere vurdert på bakgrunn av det prinsipielle grunnsyn som Stortinget vil legge til grunn for den omfattende forvaltningsreformen innenfor spesialisthelsetjenesten.

Næringsmiddeltilsyn: KS går i mot utvalgets forslag om å statliggjøre kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsyn. KS mener at det lokale næringsmiddeltilsyn bør ligge hos kommunene slik at tilsyn- og laboratorietjenester kan tjene næringsliv og forbrukere.

Grunnskole og videregående opplæring: KS understreker utvalgets påpeking av at den sterke statlige styringen av undervisningssektoren begrenser kommunesektorens muligheter for å tilpasse sitt opplæringstilbud til innbyggernes ønsker og kommunens og regionens behov, og at den har uheldige konsekvenser for kostnadseffektiviteten.

KS er også enig med utvalget i at virksomheten til statens utdanningskontorer i fylkene må begrenses. Når det gjelder forhandlingsansvaret for undervisningspersonell fastslår KS at arbeidsgiveransvaret og partsansvaret må høre uløselig sammen. Under henvisning til Oppgavefordelingsutvalgets anbefaling, krever KS på ny at den nåværende ordning opphører.

Skolefritidsordningen og musikk- og kulturskoletilbud: KS slutter seg til utvalgets vurdering om at dette er eksempler på områder hvor det er grunn til å stille spørsmål ved statens bruk av styringsmidler. De øremerkede tilskuddsordningene bør innlemmes i inntektssystemet.

Skoleskyss: KS er enig i utvalgets anbefaling om at skyss av førskolebarn etter opplæringsloven overføres fra fylkeskommunene til kommunene.

Sivil rettspleie på grunnplanet: Utvalget har konkludert med at det økonomiske og administrative ansvar for den sivile rettspleien på grunnplanet bør overtas av staten i sin helhet. Den sivile rettspleie på grunnplanet er tidligere blitt utredet av Justisdepartementet. I sin høringsuttalelse, våren 1997, sluttet KS seg til hovedsynspunktet i utredningen om at den sivile rettspleie er en statlig oppgave og at de organisatoriske konsekvenser av dette må følges opp.

Barnevern: KS slutter seg til utvalgets vurdering om at fylkesmannens rolle må begrenses til tilsyn, kontroll og klage, samt veiledning knyttet til lov- og regelverk og nasjonale mål.

Barnehager: KS støtter utvalgets vurderinger om behovet for å redusere statens styring på barnehagesektoren og forenkle lov- og regelverk.

Innkreving av skatter og avgifter: KS er av den oppfatning at ansvaret for fellesinnkrevingen av skatter og avgifter bør ligge hos kommunene.

2.6.3 Landsorganisasjonen (LO)

LO er enig i Oppgavefordelingsutvalgets tilråding om at fylkeskommunen videreføres og at antallet fylker reduseres til 10-15. Etter LOs vurdering bør det fortsatt være direkte valg til fylkestinget. LO er videre enig i at staten må redusere detaljstyringen av kommunesektoren, og mener at fylkesmennenes oppgaver må vurderes i denne sammenhengen og i lys av endringer i fylkeskommunenes ansvar. LO er også enig i at man på visse områder kan styrke det utvalget kaller «utviklingsrollen» til fylkeskommunene, og de nevner særskilt arealforvaltning som et aktuelt område. LO viser til kompromisset om styringen av SND som ble vedtatt i 1996, og de mener at det ikke vil være konstruktivt å ta opp spørsmålet om regionale politiske føringer på virkemiddelbruken i SND på nytt.

LO mener at behovet for å fornye og styrke offentlig sektor, og utviklingen innenfor teknologi, kommunikasjoner og bosetting gjør at spørsmålet om kommunestruktur bør vurderes på nytt av regjeringen og Stortinget. De mener det bør legges til rette for en prosess, basert på frivillighet fra kommunenes side, som sikrer en mer tidsmessig kommunestruktur. Statens bidrag bør være å endre de økonomiske rammebetingelsene slik at de ikke hemmer hensiktsmessige sammenslåinger.

LO mener at endringer i organiseringen av offentlige oppgaver i samferdselssektoren bør avvente behandlingen av Nasjonal Transportplan. De er enige med flertallet i utvalget om at ansvaret for arbeidsmarkedsopplæringen bør forbli et statlig ansvar. LO støtter utvalgets forslag om å samordne arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og sosialetaten bedre gjennom å utvikle gode offentlige servicekontorer.

2.6.4 Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) viser til at det ikke er klart dokumentert, på den ene side, at kommunene, fylkeskommunene og staten fortsatt bør utgjøre de sentrale deler av velferdssystemet, eller på den annen side at tonivå-modellen er noen bedre løsning enn dagens ordning. YS mener det finnes fordeler og ulemper ved begge løsningene. For YS er det viktig at sykehusenes tilknytningsform, uansett løsning, innebærer mulighet for politisk styring og kontroll, og at sykehusene fortsatt fungerer som forvaltningsbedrifter, og ikke blir selvstendige rettssubjekter. YS mener at direkte valg til fylkestinget ikke har vært noen stor suksess og går inn for at man innfører en indirekte valgordning med utgangspunkt i dagens kommunestyresammensetning. YS støtter Oppgavefordelingsutvalgets understrekning av at det kommunale selvstyre bør styrkes, og det bør finne sted en nedbygging av statlig kontroll med lokalt og regionalt nivå. Samtidig understreker YS at nasjonale målsettinger og standarder må veie tungt i gjennomføringen av oppgavene særlig i helse-, sosial- og utdanningssektorene. YS er gjennomgående kritisk til at de ansattes organisasjoner ikke er trukket nærmere inn i Oppgavefordelingsutvalgets arbeid.

2.6.5 Akademikernes Fellesorganisasjon

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) går inn for at det fortsatt skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer her i landet, men at antall enheter på det regionale nivået bør bli færre. AF mener at den direkte valgordningen til fylkestinget bør opprettholdes. Videregående opplæring bør etter AFs vurdering fortsatt være et fylkeskommunalt ansvar, mens staten bør overta ansvaret for spesialisthelsetjenesten. AF mener at koordineringen av kompetansereformen bør ligge til fylkeskommunene, og at fylkeskommunene bør være representert i styrene til de høyere utdanningsinstitusjonene. AF går i mot at det nedsettes et utvalg med mandat å begrense statens styring av grunnskolen og videregående opplæring, og er forundret over Oppgavefordelingsutvalgets forslag om å overføre forhandlingsansvaret for lærere til Kommunenes Sentralforbund.

2.6.6 Akademikerne

Akademikerne mener det fortsatt er behov for et folkevalgt forvaltningsnivå mellom kommunene og staten. Det regionale nivået bør få et større ansvar for regionale utviklingsoppgaver, mens ansvaret for spesialisthelsetjenesten bør overføres til staten. Akademikerne gir uttrykk for at antall fylker bør reduseres til 10-15, og at fylkestinget bør velges gjennom en indirekte valgordning. Akademikerne påpeker at Oppgavefordelingsutvalget ikke har gått inn på konsekvenser for arbeidstakerne av endringer i organiseringen av offentlig forvaltning.

2.6.7 Norsk kommuneforbund

Norsk Kommuneforbund (NKF) slutter seg til Oppgavefordelingsutvalgets anbefalinger om å opprettholde tre folkevalgte forvaltningsnivåer. Forbundet deler utvalgets syn på at de oppgaver som fylkeskommunen i dag forvalter er så store at disse ikke kan legges til kommunalt nivå. NKF frykter at dersom fylkeskommunen nedlegges som forvaltningsorgan vil det bli et betydelig press på dagens kommuneinndeling, som igjen vil føre til betydelig færre kommuner på sikt. Utviklingsmodellen som Oppgavefordelingsutvalget har skissert, er etter NKFs oppfatning den modellen som best ivaretar demokrati- og nærhetsprinsippet. NKF går inn for at spesialisthelsetjenesten fortsatt skal eies og drives av fylkeskommunen. Videre mener forbundet at det bør vurderes om fylkeskommunene kan få ansvar for oppgaver som i dag tilligger staten, for eksempel arbeidsmarkedspolitikk, boligpolitikk og høyskolene. Når det gjelder endringer i fylkesinndelingen mener NKF det må vurderes ut fra hva som er mest hensiktsmessig. NKF legger til grunn at en endring av fylkesstrukturen må avgjøres av fylkene selv. NKF er gjennomgående kritisk til at de ansattes organisasjoner ikke er trukket nærmere inn i Oppgavefordelingsutvalgets arbeid.

2.6.8 Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

Etter NHOs syn er det ikke lenger nødvendig med et direkte folkevalgt forvaltningsnivå mellom stat og kommune. NHO mener at de nåværende fylkeskommuner kan avvikles. De begrunner dette med at folk generelt føler liten identitet med sin fylkeskommune, og med at fylkeskommunen ikke er blitt det viktige organet for næringslivet man trodde det skulle bli. I følge NHO vil en avvikling av dagens fylkeskommuner ikke innebære større grad av sentralisering. NHO ønsker at det legges flere oppgaver og gis større selvstendighet til kommunene, og at det opprettholdes desentralisert forvaltning av viktige statlige funksjoner ettersom det fortsatt vil være behov for regional organisering av statlige forvaltningsoppgaver.

NHO mener at det er nødvendig å se spørsmålet om kommunestruktur i sammenheng med en forvaltningsreform, og mener at antallet kommuner må reduseres for å få en mer effektiv offentlig forvaltning. Når det gjelder oppgaveløsning vil NHO overføre ansvaret for videregående opplæring, deler av samferdselssektoren og næringspolitiske virkemidler til kommunene. Noen av disse oppgavene må kommunene utføre ved hjelp av interkommunalt samarbeid. NHO forutsetter at staten overtar driften av sykehusene, som blir organisert som selvstendige enheter, fortrinnsvis aksjeselskaper.

Når det gjelder regionalisering av statlige forvaltningsoppgaver, mener NHO at det bør legges opp til vesentlig større regioner enn dagens fylker. De mener samtidig at det ikke bør legges opp til faste regioner for alle de ulike forvaltningsoppgavene, men at man praktiserer mer fleksible regionale inndelinger.

Til forsiden