10 Internasjonal rekruttering

10.1 Bakgrunn og utfordring

Internasjonal kontakt

Internasjonal kontakt er et viktig grunnlag for bredde og kvalitet i nasjonal forskning. Det frembringer nytenking og bidrar til kvalitetssikring av egen forskning og den enkelte forskningsinstitusjon. Gjennom samarbeid med sterke miljøer i utlandet kan norske forskere vurdere nivået på eget forskningsarbeid.

Internasjonal rekruttering er også en viktig mulighet for å bøte på en stram rekrutteringssituasjon i forbindelse med den planlagte opptrappingen i forskningsbevilgningene (jf. kapittel 6).

Norge har siden begynnelsen på 1980-tallet opplevd en vekst innenfor samtlige former for faglig internasjonal kontakt. Veksten har funnet sted for samtlige stillingsgrupper og har vært gjennomgående større på 1990-tallet enn på 1980-tallet. Generelt kan det hevdes at norske forskeres internasjonale kontaktflate og norske institusjoners involvering i internasjonalt forskningssamarbeid er økende. Økningen i reelt forskningssamarbeid, som kan karakteriseres som den mest krevende form for faglig internasjonal kontakt, viser at norske forskere i stadig større grad oppfattes som attraktive i utenlandske forskningsmiljøer. 1

I løpet av 1990-årene har det også vært en betydelig økning i antall bilaterale avtaler om forskningssamarbeid mellom norske og utenlandske utdannings- og forskningsinstitusjoner. I 2000 var det 519 slike avtaler, noe som tilsvarer en økning på om lag 40 prosent sammenliknet med tall for 1998. 2

Utenlandske statsborgere i faglige stillinger

I 1999 var 740 personer med doktorgrad fra utlandet ansatt i faglige stillinger i universitets- og høyskolesektoren (kilde: NIFU/Forskerpersonalregisteret). Noen av disse er nordmenn som har tatt doktorgraden i utlandet, mens andre er utenlandske statsborgere som på midlertidig eller permanent basis har bosatt seg i Norge.

En nyere rapport om mobilitet av forskere inn i de nordiske landene indikerer at Norge sender ut flere forskere til andre land det vi mottar. 3Det er en utfordring å snu denne trenden slik at utvekslingen blir mer gjensidig. Norges forskningsråd er i ferd med å sette ned et utvalg som blant annet skal identifisere og analysere formelle og uformelle hindringer for internasjonal rekruttering av faglig personale.

Utenlandske statsborgere i norsk forskerutdanning

Det er lettere å få inn doktorstudenter enn mer etablerte forskere. Dette skyldes blant annet at lønnsforholdene for doktorstipendiater er relativt gode i Norge i forhold til andre land. I 2001 var for eksempel over halvparten av stipendiatene ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU utenlandske statsborgere. 4 Andelen doktorgrader tatt av utenlandske statsborgere steg jevnt i løpet av nittitallet fra vel 6 prosent i 1991 til 12 prosent i 2000. Denne tendensen fortsatte i 2001 med en uvanlig høy andel på hele 19 prosent utenlandske statsborgere blant de som tok doktorgraden (kilde: NIFU/Doktorgradsregisteret). Det gjenstår å se om det høye nivået i 2001 vil holde seg de nærmeste årene.

Av personer i Norge som ble registrert med fullført forskerutdanning i perioden 1990-2000, var 89 prosent fortsatt bosatt i landet 31. desember 2000, noe som tilsier at netto utvandring var på 11 prosent (foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå 5). Tidligere måtte utenlandske statsborgere som oppholdt seg i Norge for å studere, forlate landet i fem år etter avsluttet studium før de eventuelt kunne vende tilbake som arbeidstakere. Ettersom disse karantenebestemmelsene ble opphevet i 2001, er det nå lettere for nyutdannede doktorer med utenlandsk statsborgerskap å søke undervisnings- og forskerstillinger i Norge, men det er for tidlig å si hvilken effekt dette vil få på hvorvidt utenlandske statsborgere med norsk doktorgrad forblir i landet.

10.2 Departementets vurdering

Internasjonal mobilitet av faglig personale er en av de mest effektive kanalene for utveksling av kompetanse på tvers av landegrensene, og departementet har som målsetting å øke rekrutteringen av vitenskapelig personale fra utlandet.

De vurderinger og tilrådinger som fremkommer i dette kapitlet representerer ikke en helhetlig politikk for internasjonalisering av norsk høyere utdanning, men er begrenset til vurderinger og tilrådinger omkring rekruttering av personale til universitets- og høyskolesektoren. Departementet har i forbindelse med arbeidet med kvalitetsreformen nedsatt ei arbeidsgruppe som på et bredere grunnlag skal følge opp spørsmål omkring studentmobilitet, forskermobiliet og internasjonalisering ved de norske høyere utdanningsinstitusjonene.

Internasjonal rekruttering og forskningsvilkår

For å rekruttere internasjonalt er det viktig å gjøre norske undervisnings- og forskerstillinger attraktive for utenlandske søkere. De sentrale virkemidlene er lønn, forskningsvilkår og velferdsordninger.

Den norske lønnsstrukturen gjør at det norske lønnsnivået for rekrutteringsstillinger (både doktorstipendiat- og postdoktorstillinger) er meget godt i internasjonal sammenheng. Dette bidrar blant annet til å styrke rekruttering av internasjonale doktorstipendiater, og er et fortrinn som kan utnyttes for å tiltrekke seg gode kandidater. Også lønnssystemet for undervisnings- og forskerstillinger gir gode muligheter til å lønne godt hvis det brukes fullt ut, og kan ikke sies å være til hinder for rekruttering fra utlandet.

En av hovedgrunnene til at mange europeiske forskere, særlig i eksperimentelle fag, velger USA som mål for utenlandsopphold, er at forskningsvilkårene ved de store nord-amerikanske forskningsinstitusjonene er svært gode. Også i Norge er den viktigste faktoren for å tiltrekke seg utenlandsk faglig personale et spennende og vitalt forskningsmiljø med gode forsknings- og arbeidsbetingelser. Dette viser erfaringer blant annet fra Sars internasjonale senter for marin molekylærbiologi i Bergen, som har en svært høy andel faglig personale fra utlandet. Dette gjelder også for det nye IKT-forskningssenteret Simula i Oslo, og for forskningsmiljøer i Bergen og Trondheim med EU-status som Marie Curie Training Sites.

På bakgrunn av slike erfaringer må det understrekes at hovedmålet for den planlagte opptrappingen i forskningsbevilgningene må være en gjennomgående kvalitetsheving i norsk forskning, og at dette må prioriteres foran en eventuell utvidelse i det faglige personalet, jf. kapittel 2. Det må også understrekes at gjennomføring av den planlagte forskningsveksten på denne måten vil kreve en fleksibel og differensiert personalpolitikk under sterk faglig ledelse ved institusjonene (jf. kapittel 4).

Departementet mener at denne politikken vil føre til en kvalitetsheving i norsk forskning som vil være det fremste tiltaket for å styrke rekrutteringen av faglig personale fra utlandet. Det forventes også at den nye ordningen med sentre for fremragende forskning skal tiltrekke seg både yngre og mer etablert utenlandsk faglig personale.

Strategier for internasjonalt forskningssamarbeid

Det er en sammenheng mellom internasjonalt forskningssamarbeid og internasjonal rekruttering. For å muliggjøre internasjonal rekruttering bør fagmiljøene derfor ta ansvar for å oppmuntre det yngre faglige personalet og stipendiater til å reise ut og på den måten bidra til opprettelse og vedlikehold av internasjonale forbindelser.

Ansvaret for å legge til rette for internasjonalt forskningssamarbeid og forskermobilitet ligger imidlertid til institusjonene sentralt, og departementet forventer at institusjonene identifiserer og klargjør ansvarsforholdet mellom sentralt og lokalt nivå på den enkelte institusjon i dette viktige arbeidet. Dette innebærer å bedre den interne organiseringen når det gjelder ansvar for forskermobilitet. Det sentrale nivå på institusjonene bør aktivt gå inn for å legge forholdene til rette for fagmiljøene, avlaste dem administrativt, bidra med informasjon og inneha overordnet kompetanse om relevante forskningsprogrammer og finansieringsordninger.

Departementet forventer at institusjonene legger til rette for kortere opphold av samarbeidende utenlandsk faglig personale som for eksempel gjesteforsker. Slike korte, men ofte relativt hyppige besøk fra etablert faglig personale i utlandet, kan bidra til å danne en «akademisk bro» 6mellom et forskningsmiljø i utlandet og det samarbeidende miljøet i Norge. Departementet anser denne form for utveksling som viktig for å tilrettelegge for annen internasjonal kontakt og mobilitet, både av studenter og søkere til undervisnings- og forskerstillinger i sektoren. Denne type kontakt er også lettest å få i stand i og med at forskerne i utgangspunktet er i samarbeid med norske fagmiljøer, og vil bidra til markedsføringen av norske miljøer i utlandet.

I andre land er det vanlig med bilaterale avtaler med utenlandske institusjoner innenfor høyere utdanning og forskning for å rekruttere utenlandsk faglig personale. Den betydelige økning i bilaterale avtaler om forskningssamarbeid mellom norske og utenlandske institusjoner som har skjedd i løpet av 1990-årene er i denne sammenheng en positiv utvikling. Det er nå viktig å videreutvikle disse samarbeidsavtalene slik at de også kan utnyttes for rekruttering av utenlandsk faglig personale. I tillegg kan institusjonene søke å utvide studentutvekslingsavtaler til også å gjelde avtaler om faglig personale.

Ved vurdering av strategisk forskningsbevilgning i nytt finansieringssystem kan institusjonenes arbeid med internasjonalt forskningssamarbeid få betydning.

Departementet forventer at institusjonene vurderer internasjonal utlysning av undervisnings- og forskerstillinger og at dette skjer målrettet overfor aktuelle fagmiljøer.

Tilrettelegging for opphold i Norge

Praktisk tilrettelegging er svært viktig. Å gjøre det enklere å få arbeids- og oppholdstillatelse, administrative støtteordninger, hjelp til å henvende seg til de rette instanser, hjelp til å skaffe seg bolig, og annet, betyr mye. Bistand til å skaffe ektefelle/partner jobb i Norge og muligheter til barnehageplass kan også være viktige tiltak i noen tilfeller. Departementet forventer at institusjonene vurderer å samle kompetansen for slik praktisk tilrettelegging for utenlandsk faglig personale i egne «internasjonale kontorer», gjerne i sammenheng med tilsvarende virksomhet for studentutveksling.

Selv om mye undervisning i fremtiden trolig vil foregå på engelsk, vil hovedspråket fortsatt være norsk. Det vil derfor være nyttig om utenlandsk rekrutterte medarbeidere i faste eller lengre tilsettingsperioder lærer seg norsk. Institusjonene bør derfor legge til rette for at utenlandske forskere så raskt som mulig kan tilegne seg norsk språk.

10.3 Departementets tilrådinger

• Undervisnings- og forskerstillinger kan gjøres attraktive for utenlandske søkere ved både å benytte lønnsincentivet og å tilby attraktive forskningsvilkår som forskningsmidler, teknisk-administrativt personale og stipendiat- /postdoktorstillinger.

• Departementet forventer at institusjonene vurderer internasjonal utlysning av undervisnings- og forskerstillinger og at dette skjer målrettet overfor aktuelle fagmiljøer.

• Departementet forventer at institusjonene utvikler kompetanse for bistand med praktisk tilrettelegging ved mottak av utenlandsk faglig personale, deriblant

  • bistand til å få arbeids- og oppholdstillatelse

  • hjelp til å henvende seg til de rette offentlige instanser

  • hjelp til å skaffe seg bolig

  • bistand til å skaffe partner jobb i Norge

  • tilbud om barnehageplass.

• Departementet forventer at institusjonene legger til rette for kortere besøk/opphold som for eksempel gjesteforsker. En mulighet er å utvide studentutvekslingsavtaler til å gjelde avtaler om forskere.

• Ved vurdering av strategisk forskningsbevilgning i nytt finansieringssystem kan institusjonenes arbeid med internasjonalt forskningssamarbeid få betydning.