Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 39 (2003-2004)

Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid

Til innholdsfortegnelse

11 Samordning av sikkerhets- og beredskapsarbeidet

11.1 Justisdepartementets samordnings- og tilsynrolle

Arbeidet med samfunnssikkerhet skal være gjennomgripende innen alle sektorer og hver enkelt virksomhet. Hovedprinsippet i arbeidet med samfunnssikkerhet er at det departement som har ansvar for en sektor til daglig, også har ansvaret for beredskapsplanlegging og eventuell iverksettelse av beredskapstiltak i en krisesituasjon. I tillegg til dette har Justisdepartementet et samordnings- og tilsynsansvar.

Justisdepartementets rolle på samfunnssikkerhetsområdet er forankret i;

  • kongelig resolusjon av 16. september 1994 om retningslinjer for Justisdepartementets funksjon som samordningsdepartement innen sivil beredskap og om Rådet for sivilt beredskap

  • kongelig resolusjon 3. november 2000 om instruks om innføring av internkontroll og systemrettet tilsyn med det sivile beredskapsarbeidet i departementene

  • kronprinsregentens resolusjon 4. juli 2003 om fordeling av ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet

I tillegg har Justisdepartementet en særlig initiativplikt ved kriser, jf. St.meld. nr. 17 (2001–2002). Dette omtales nærmere i kapittel 11.3.

Justisdepartementets ansvar for samfunnets sivile sikkerhet er etter St.meld. nr. 17 Samfunnssikkerhet (2001–2002), jf. Innst. S. nr. 9 (2002- 2003) tydeliggjort og styrket, blant annet ved etableringen av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og ved å gi Nasjonal sikkerhetsmyndighet en faglig rapporteringslinje til Justisdepartementet. De to nye direktoratene understøtter Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i sivil sektor.

Justisdepartementets samordningsfunksjon hviler på linjeansvaret som nevnt ovenfor, og innebærer et ansvar for å utarbeide overordnede retningslinjer, koordinere og fremme proposisjoner og meldinger til Stortinget, tilrettelegge rammebetingelser, ta initiativ, være pådriver, avklare ansvarsforhold i gråsoner og treffe prinsipielle avgjørelser på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet.

Justisdepartementet skal også føre tilsyn med at departementene har gjennomført internkontroll som en måte å organisere arbeidet med sikkerhet og beredskap. Formålet er å gi en systematisk metode for fagdepartementenes eget arbeid med beredskap for å sikre en samordnet og effektiv bruk av ressursene innenfor beredskapsplanlegging.

11.2 Tilsyn med departementene

Justisdepartementets tilsyn med departementene er hjemlet i instruks om internkontroll og systemrettet tilsyn, vedtatt ved kgl. res. 3. november 2000. I henhold til instruksen skal departementene etablere internkontroll som arbeidsmetode for beredskapsarbeidet innen sine ansvarsområder. Formålet er å sikre god kvalitet på sivil beredskapsplanlegging og en målrettet og effektiv bruk av ressursene. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap bistår Justisdepartementet i gjennomføringen av tilsynet med departementene.

Internkontrollen omfatter beredskapsarbeidet i forhold til hele krisespektret. Kartlegging av depar­tementenes beredskapsforberedelser gjennomføres ved rapporteringer og tilsyn. De rapporter som er mottatt og de tilsyn som er gjennomført gir grunnlag for å konkludere med at beredskapsarbeidet i departementene jevnt over fungerer godt og at gode beredskapsrutiner er etablert. Departementene har jevnt over utarbeidet planer eller rutiner for kriseledelse i departementet, inkludert beredskapsinformasjon. I tillegg er det i en rekke departementer forberedt lokaler for kriseledelsen med nødvendig utstyr og sambandsmidler. Et flertall av departementene rapporterer at de har gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyser innenfor departementets ansvarsområder.

Med utgangspunkt i de gjennomførte tilsyn gis det råd om hvordan departementene kan forbedre sitt beredskapsarbeid.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet fører tilsyn med sikkerhetstiltak i de virksomheter sikkerhetsloven gjelder for. I tillegg til å bidra til etterlevelse av regelverket, gir resultatet av Nasjonal sikkerhetsmyndighet sin tilsynsvirksomhet et viktig bidrag til det totale bilde av sikkerhetstilstanden. Dette bildet rapporteres til Forsvarsdepartementet vedrørende militær sektor og til Justisdepartementet vedrørende sivil sektor. Virksomheten gir også erfaringer som bringes over i faglig utvikling av regelverk og tekniske og administrative tiltak som kan gjøre sikkerheten bedre og hverdagen enklere.

Tilsynsvirksomheten skaper en møteplass hvor Nasjonal sikkerhetsmyndighet og virksomhetene tar opp sikkerhetsmessige utfordringer. Dette gir mulighet for god motivasjon for gjennomføring av en god forebyggende sikkerhetstjeneste.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal samarbeide i forhold til tilsyn med departementene og kommunesektoren.

I tråd med samordningsansvaret vil Justisdepartementet følge opp utviklingen innenfor områder med tverrsektorielle utfordringer innenfor beredskaps- og samfunnssikkerhetsområdet.

11.3 Sentral krisehåndtering

11.3.1 Status

Utgangspunktet i St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet var at samordningen mellom departementene i forbindelse med krisehåndtering må tilpasses den aktuelle situasjonen. Det ble derfor lagt til grunn at en ikke skulle ha en permanent samordningsgruppe på departementsnivå i fredstid med fast utpekte medlemmer. Utgangspunktet var at det var det departementet som er mest berørt av krisen, som får hovedansvaret for å ivareta samordningen. Det het videre at alle departementer kan ta initiativ til å etablere midlertidige samordningsgrupper. Ved usikkerhet om hvilket departement som er ansvarlig for å samordne, ble det lagt til grunn at Justisdepartementet avklarer dette med de aktuelle departementer. Ved uenighet om ansvarsforhold legges saken frem for regjeringen. Inntil regjeringen har behandlet saken, skal Justisdepartementet ta de nødvendige initiativ for å sikre en effektiv samordning av sivil krisehåndtering på sentralt nivå.

Statsministerens kontor kan dessuten alltid ta initiativ til å fastsette en særskilt organisering av sentral krisehåndtering. Når krig truer eller når den sikkerhetspolitiske situasjonen har som konsekvens at de normale beslutningssystemene ikke fungerer, er det utarbeidet egne krisehåndteringssystemer. Regjeringen uttalte i St.meld. nr. 17 (2001–2002) at erfaringene tilsa at håndteringen av kriser og samordningen mellom departementene hadde fungert tilfredsstillende, og at den ikke ville foreslå at ansvaret for å forberede og samordne krise- og konsekvenshåndtering legges til en egen enhet med spesialister på krisehåndtering for å bistå regjeringen og statsrådene i krisesituasjoner.

I Innst. S. nr. 9 (2002–2003) viste et flertall i forsvarskomiteen og justiskomiteen til at regjeringen ikke ønsker et eget overordnet departement som skal ha det overordnede styringsansvar i krisesituasjoner, slik sårbarhetsutvalget foreslo.

Flertallet pekte på at det i dagens situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering innenfor en spesifikk og strukturert ramme. Komiteens flertall ba derfor regjeringen om å legge frem et forslag om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departement og etater som må være operative i beredskapsarbeidet. Når det gjaldt nasjonal krisehåndtering, påpekte komiteene viktigheten av klare kommandolinjer og ansvarsforhold.

11.3.2 Regjeringens vurdering

Regjeringen er enig i at det er grunnleggende å ha klare kommandolinjer og ansvarsforhold i kriser. Det er derfor viktig å holde fast ved utgangspunktet om at det er det departementet som er mest berørt av krisen som får et hovedansvar for å ivareta samordningen, og at hver enkelt statsråd beholder sitt konstitusjonelle ansvar også i en krisesituasjon. Prinsippet om at det ut i fra den aktuelle krisesituasjonen skal utpekes et lederdepartement som får ansvaret for å koordinere krisehåndteringen mellom departementene er også lagt grunn i en rekke andre land. Hvordan sekretariatsfunksjoner og arbeidet med planlegging og analyser er organisert varierer imidlertid mellom landene, ikke minst ved at ulike land har ulike forvaltningstradisjoner.

Sikkerhetsutfordringer kan oppstå uten forvarsl og på uventet vis. Dette krever et krisehåndteringssystem som er fleksibelt slik at etablerte strukturer lett kan tilpasses forandringer. Det er lett å gjøre den feil å organisere permanente krisehåndteringsorganer som i for sterk grad er tilpasset tidligere krisesituasjoner og som ikke er fleksibel nok til å håndtere kriser som er annerledes. For eksempel vil utfordringene og behovet for kompetanse knyttet til håndteringen av angrep mot informasjonssystemer være svært forskjellige fra situasjonen ved en større transportulykke, en naturkatastrofe eller omfattende sykdomsutbrudd. Utgangspunktet er at det er den organisasjonen som har ansvaret for et saksområde til daglig som vil være best rustet til å håndtere aktuelle krisesituasjoner. Det operative ansvaret, det vil si å iverksette nødvendige avbøtende tiltak, informasjonshåndtering med videre må legges til en enhet som har faglig kompetanse innenfor de samfunnsområder som er berørt. Denne enheten tar også ansvar for samordning mot andre departementer. En viser i denne forbindelse også til at hvert departement har ansvaret for å utarbeide beredskapsplaner og gjennomføre øvelser for håndtering av aktuelle situasjoner innen sine ansvarsområder.

Regjeringen vil likevel understreke at ekstraordinære krisesituasjoner reiser spesielle utfordringer knyttet til koordineringen mellom departementer og etater.

Håndteringen av alvorlige kriser eller katastrofer som berører flere departementer må forankres klart i ledelsen i det enkelte departement. I alvorlige krisesituasjoner vil det bli nedsatt en egen departementsrådsgruppe bestående av de berørte departementer og Statsministerens kontor. På denne måten vil en også raskt få avdekket og håndtert eventuelle uklarheter om hvilke departementer som er ansvarlige for å håndtere situasjonen, slik at en ikke mister verdifull tid.

For å illustrere hvordan en slik organisering gjennomføres i praksis vil en beskrive håndteringen av Irak-konflikten våren 2003. I den mest akutte fasen av konflikten møttes regjeringsråden ved Statsministerens kontor, utenriksråden i Utenriksdepartementet og departementsrådene i Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet daglig på Statsministerens kontor. Departementsrådsgruppens funksjon var både å tilrettelegge nødvendig beslutningsgrunnlag for beslutningstagerne (regjeringen og regjeringens sikkerhetsutvalg og de ansvarlige fagstatsrådene), og å sørge for informasjon fra og til underliggende virksomheter og norske utenriksstasjoner, slik at alle aktører opptrådte koordinert. Utenriksdepartementet var i dette tilfellet det mest berørte fagdepartementet i det handlingene foregikk i utlandet. Det ble derfor i Utenriksdepartementet opprettet egne grupper som fikk ansvaret for å løpende innhente og analysere informasjon om den aktuelle situasjonen.

Etter terroranslagene mot USA 11. september 2001 ble det opprettet et eget beredskapsutvalg ledet av Utenriksdepartementet. Utvalget bestod av representanter fra Statsministerens kontor, Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet, Helsedepartementet, Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Tolldirektoratet. Utvalget møtes fremdeles på ad hoc basis og har en koordinerende og rådgivende funksjon i forbindelse med internasjonale kriser som kan berøre norske interesser, blant annet i forbindelse med terrorangrepet i Madrid 11. mars 2004.

Justisdepartementet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er tillagt en samordningsfunksjon for sikkerhet og beredskap i sivil sektor. Justisdepartementet vil være et sentralt departement ved krisehåndtering innenfor landets grenser, med ansvar for viktige operative ressurser, sikkerhetstjeneste og samordningsoppgaver for det sivile beredskap. Det vil særlig være aktuelt i forbindelse med tilsiktede hendelser, for eksempel vil politiet måtte avklare om det dreier seg om en villet handling eller skaden er forårsaket av tilfeldigheter. Det vil også være aktuelt ved utilsiktede hendelser som eksempelvis naturkatastrofer og ved situasjoner som krever skjerpet grensekontroll.

I de tilfeller der Justisdepartementet er hovedansvarlig for krisehåndtering og samordning etableres en kriseledelse i departementet med støtte av en stab og infrastruktur, slik som sikre lokaler og gradert samband.

Den nasjonale beredskapen blir koordinert av Justisdepartementet gjennom en egen kontaktgruppe som består av Statsministerens kontor, departementene, Politidirektoratet, Polititets sikkerhetstjeneste og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Gruppen skal sørge for at departementene får oppdatert og lik informasjon om situasjonen og skape et forum hvor gjensidig informasjon om beredskapstiltak kan utveksles. Kriser i utlandet vil kunne nødvendiggjøre beredskapstiltak i Norge. Behovet for samordning mellom departementene og ulike forvaltningsnivåer kan være nødvendige. Departementene får tilgang på trusselvurderinger fra sivile og militære tjenester og vil på bakgrunn av disse, men også på bakgrunn av beredskapsfaglige råd kunne ta en selvstendig vurdering av hvilke tiltak som skal iverksettes innen egen sektor.

Kontakten med det regionale nivå ivaretas gjennom fylkesmannen ved DSBs deltakelse i gruppen.

11.4 Informasjonsberedskap

11.4.1 Organisering

Informasjon og kommunikasjon er viktige virkemidler for god og effektiv forebygging og håndtering av en krise. Informasjonsberedskap er derfor en viktig del av samfunnssikkerhetsarbeidet. Prinsippene i den statlige informasjonspolitikken slår fast at den som har ansvaret for en sak også har informasjonsansvaret.

Ansvarsprinsippet innebærer at hvert enkelt departement har ansvaret for god informasjonsberedskap innenfor eget fagområde og for å stille krav til underliggende etater basert på regjeringens informasjonspolitikk.

Regjeringens kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo) ble opprettet i 1989 som er et støttesystem for å bistå sentralforvaltningen med informasjonshåndtering ved større kriser og hendelser i fredstid. Enheten består av informasjonssjefer fra ti ulike departementer. Det er opp til fagansvarlig departementet å vurdere om det er ønskelig å be om støtte fra enheten. Statskonsult har sekretariatsfunksjonen for Kriseinfo.

I St.prp. nr. 1 (2003–2004) for Arbeids- og administrasjonsdepartementet ble Statskonsult foreslått omdannet til aksjeselskap fra 1. januar 2004. Det ble i denne forbindelse lagt til grunn at oppgavene knyttet til sekretariatsarbeidet for Kriseinfo i påvente av en evaluering inntil videre vil bli ivaretatt over Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett.

11.4.2 Nærmere om informasjonsberedskapen

Statskonsult har, med støtte fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, bistått forvaltningen med rådgivning og veiledning om informasjonsberedskap. Som en oppfølging av Innst. S. nr. 9 (2002–2003) jf. St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet har Statskonsult utarbeidet kriterier for god informasjonsberedskap. Det slås fast at kommunikasjonsevnen ved kriser har sammenheng med kommunikasjonsberedskapen, og at slik beredskap styrkes gjennom en kommunikasjonsplan (Statskonsult rapport 2003:21). Informasjon og kommunikasjon under kriser stiller særlig krav til presisjon og organisering. Det er for sent å planlegge dette når krisen rammer. De enkelte virksomheter skal ha tenkt gjennom aktuelle problemstillinger på forhånd og satt opp beredskapsplaner for informasjon. Statskonsults statuskartlegginger av informasjonsberedskapen i departementer, direktorater og tilsyn (i perioden 1999–2002) viser at informasjonsberedskapen holder et tilfredstillende nivå i de departementer, direktorater og tilsyn som antas å være mest berørt ved krisehåndtering. De fleste har planer som inneholder rutiner for mediehåndtering og kriseledelse. Kartleggingen viste også at departementene hadde oppfylt flere av kvalitetskriteriene for god informasjonsberedskap, enn det direktoratene og tilsynene hadde. Departementene har utarbeidet planverk som inneholder rutiner for kriseledelse og mediehåndtering. En konklusjon er at terrorangrepet i New York 11. september 2001 medførte en styrket bevisstgjøring om betydningen av informasjonsberedskap.

11.4.3 Vurdering

Statskonsults kartlegginger viser at departementenes informasjonsenheter har blitt betydelig styrket når det gjelder antall ansatte og kompetanse i de senere år. For å sikre en best mulig håndtering av nye informasjonsutfordringer på sentralt nivå, vil det bli tatt initiativ til en gjennomgang av gjeldende instrukser, herunder instruksen om Regjeringens kriseinformasjonsenhet.

I St. meld. nr. 17 (2001–2002) ble det lagt til grunn at informasjonsberedskap og informasjonshåndteringer er en viktig del av samfunnssikkerhetsarbeidet, og at informasjonshensyn og informasjonsoppgaver ville bli innarbeidet som en del av planlegging og øvelser. Regjeringen ønsker å vektlegge arbeidet med informasjonsberedskap som en integrert del av arbeidet med sikkerhet og beredskap ytterligere. Informasjonsberedskap og informasjonshåndtering må derfor inngå som en integrert del av samfunnssikkerhetsarbeidet i regi av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gjennomfører krisehåndteringsøvelser på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Informasjonshåndtering er innarbeidet som en del av planlegging og øvelser i krisehåndtering. Risiko og sårbarhetsanalyser utgjør grunnlaget for utarbeidelsen av informasjonsplaner som en integrert del av beredskapsplaner.

Justisdepartementet ønsker å legge til rette for at informasjon om sikkerhet og beredskap skal fremstå helhetlig og koordinert for publikum og berørte virksomheter. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har i samarbeid med blant annet Politidirektoratet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Sosial- og helsedirektoratet, Statens strålevern, Røde Kors og representanter for fylkesmenn og kommuner konkludert med at det er behov for en sikkerhets- og beredskapsside på internett.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap vil som en følge av dette vurdere etablering av en nettløsning som til daglig skal presentere samordnet beredskapsinformasjon og som også er tilpasset formidling av kriseinformasjon i en aktuell krise. I dette arbeidet vil direktoratet etablere et nettverk av informasjonsmedarbeidere i sentrale direktorater. Et styrket samarbeid på direktoratsnivå er en forutsetning for koordinert planlegging av informasjonshåndteringen før, under og etter en krise.

11.5 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) ble opprettet 1. september 2003, som oppfølging av St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet. Det nye direktoratet utgikk fra henholdsvis Direktoratet for sivilt beredskap og Direktoratet for brann- og elsikkerhet. Gjennom St.meld. nr. 17 (2002–2003) om statlige tilsyn ble det nye direktoratets forvaltningsområde endelig bestemt, samtidig som det ble besluttet at direktoratet skal lokaliseres i Tønsberg i løpet av 2004. DSB er underlagt Justisdepartementet og er blant annet tilsynsmyndighet for kommunale og interkommunal brannvesen, det lokale eltilsyn og fylkesmennenes beredskapsarbeid. Direktoratet har også den faglige og administrative oppfølgingen av fem skoler. Direktoratet har en sentral rolle innen så vel forebygging som gjennomføring av tiltak på samfunnssikkerhetsområdet.

DSB bistår Justisdepartementet med den overordnede planleggingen, koordineringen og tilsynet med samfunnssikkerhet i tråd med en rekke kongelige resolusjoner. En sentral oppgave er å utvikle og vedlikeholde nasjonalt beredskapsplanverk for sikkerhetspolitiske kriser og fredskriser. Ved nasjonal krisehåndtering skal DSB gi råd og rapporter til departementet. Direktoratet planlegger og gjennomfører øvelser i krisehåndtering og vedlikeholder nasjonalt beredskapsplanverk i forhold til NATO og Forsvaret. DSB er et bindeledd mellom det regionale og sentrale nivå i krisesituasjoner, samt mellom Forsvaret og den sivile delen av forvaltningen.

Gjennom utredninger og evalueringer av ulike risikofaktorer og uønskede hendelser gir DSB faglig råd og beslutningsgrunnlag for Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle for sikkerhets- og beredskapsarbeidet. DSB skal fremskaffe grunnleggende kunnskaper om forebygging og beredskapsmessige tiltak for å styrke samfunnssikkerheten og krisehåndteringsevnen på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Samarbeid med kompetansesentra, nasjonalt og internasjonalt, skal sikre utvikling av ny og nødvendig kunnskap om samfunnssårbarhet, sikkerhet og beredskap.

DSB forvalter saker som faller inn under lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven), lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr, lov 11. juni 1976 nr. 29 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven), lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret og flere kongelige resolusjoner som omhandler nasjonal beredskap.

Etableringen av DSB har gitt en felles myndighetslinje fra sentralt til lokalt nivå innen brann, redning, forebygging og generell beredskap. Direktoratet tilrettelegger for et effektiv kommunalt og interkommunalt brannvesen, leder og utvikler Sivilforsvaret som statlig forsterkningsressurs og tar initiativ til samhandling og samtrening innenfor redningstjenesten. Store ulykker og andre ekstraordinære situasjoner, både utilsiktede hendelser og bevisste handlinger er gjenstand for særlig oppmerksomhet. Direktoratet arbeider for at risikoen ved utstyr og virksomhet som omfattes av brann- og eksplosjonsvernlovgivningen, ved elektriske anlegg og utstyr og ved produkter og forbrukertjenester reduseres. Direktoratet har også oppgaver i forbindelse med beredskapsordninger innen bygg og anlegg, kjemikalievern, skogbrann, redningsinnsats ved brann til sjøs og for koordinering og oppfølging av storulykkesforskriften.

Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesentre er ansvarlig for opplæring av alt tjenestepliktig personell i Sivilforsvaret og gir også opplæring til ansatt personell i DSB og Sivilforsvaret. Norges brannskole er ansvarlig for kvalifiserende utdanning av personell i de kommunale brann- og feiervesen. Sentralskolen for sivilt beredskap har pr. mars 2004 skiftet navn til Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB). Dette sentret i Heggedal (Asker) vil være et kompetansesenter for samfunnssikkerhetsspørsmål og også kunne være et kompetansesenter for totalforsvar, slik komiteene ba om i Innst.S. nr. 9 (2002–2003). Opplæringstilbudene må utvikles i nært samarbeid med relevante sivile institusjoner/fagmiljøer og Forsvarets kompetansemiljøer, eksempelvis Forsvarets forskningsinstitutt, Forsvarets stabsskole og Forsvarets høyskole.

DSB er sentral tilsynsmyndighet for de kommunale og interkommunale brannvesenene, inkludert de regionale nødalarmeringssentralene – 110. I gjennomsnitt gjennomfører og følger direktoratet opp tilsyn med brannvesenet i 100 kommuner hvert år. Tilsynet med de regionale nødalarmeringssentralene – 110 er atskilt fra tilsynet med brannvesenet. Direktoratet fører også tilsyn med brannvernet på Svalbard. Tilsynet med de kommunale og interkommunale brannvesenene, samt nødalarmeringssentralene er et systemtilsyn som sikrer at det er fastsatte og dokumenterte systemer og prosedyrer for gjennomføring av lovpålagte oppgaver, slik at innbyggere og besøkende i alle deler av landet er sikret forebyggende og beredskapsmessig brannverninnsats på et tilfredsstillende nivå.

Direktoratet har en sentral rolle med å delta aktivt i internasjonalt arbeid innen regelverksutvikling og sivil krisehåndtering hovedsakelig gjennom samarbeide med FN, NATO, EU og med de nordiske landene.

11.5.1 Direktoratets tilsyn etter storulykkeforskriften og med virksomheter med potensial for store ulykker

I forhold til tilsyn med virksomheter som faller inn under forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og begrense skadevirkninger av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkesforskriften) har direktoratet siden forskriften ble iverksatt hatt ansvar for koordinering av myndighetenes oppfølging av forskriften. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utfører koordineringsrollen gjennom ledelsen av en egen koordineringsgruppe. I tillegg til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap består gruppen av Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon og Petroleumstilsynet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal arbeide for at myndighetene på storulykkesområdet legger seg på lik praksis når det gjelder gjennomføring, rapportering og oppfølging av tilsyn, og at de samlet etablerer en god kommunikasjon med virksomhetene. For å sikre lik behandling av rapporter fra virksomheter som kommer inn under storulykkesforskriften, er det etablert et system for at alle rapporter fra virksomheter som er rapportpliktige sendes DSB og koordineringsgruppen.

Koordineringsgruppen sørger for at alle deltakende myndigheter behandler og vurderer rapportene i forhold til eget lovverk og storulykkesforskriften, og at tilbakemeldinger til virksomheter og næringslivet utarbeides av en samlet koordineringsgruppe. Videre gis det årlige føringer for innholdet i tilsynet og felles opplæring. Rapportering og oppfølging av storulykkestilsyn skjer i henhold til HMS-myndighetenes felles styrende dokumenter for tilsyn.

I St.meld. nr. 17 (2002–2003) om statlige tilsyn, jf. Innst. S. nr. 222 (2002–2003) fremgår det at DSB skal koordinere tilsynet med virksomheter med potensial for store ulykker, herunder storulykkesforskriften (Seveso-direktivet).

Instruks for direktoratets koordineringsrolle i forbindelse med virksomheter med potensial for store ulykker er under utarbeidelse.

11.5.2 Brann, produkter og elsikkerhet

I det følgende gis en omtale av enkelte områder fra St.meld. nr. 41 (2000–2001) Brann- og eksplosjonsvern, da det er ønskelig å se dette i nær sammenheng med det øvrige samfunnssikkerhetsarbeidet.

Satsingen på forebyggende brannvern skal videreføres. Det arbeides for å få et konsistent og helhetlig regelverk som ivaretar også brannvernet i planlegging og oppføring av bygg. Målet er nyttiggjøre brannvesenets kompetanse og ressurser i kommunens arbeid med risiko og sårbarhet.

Gjennom direktoratets arbeid vil man videreføre arbeidet med å legge til rette for at kommunene så vel innen brannvernet som i det alminnelige risiko og sårbarhetsarbeidet får tilgang til hensiktsmessige planleggingsverktøy, for eksempel GIS (geografiske informasjonssystemer) og risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser). Slike verktøy kan bidra til kommunenes arbeid med å omsette planarbeidet til konkrete tiltak.

Brann i pleie- og omsorgsboliger

En arbeidsgruppe med representanter fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Sosial- og helsedirektoratet, Husbanken og Statens bygningstekniske etat, gjennomførte i 2003 en kartlegging av brannsikkerheten i overkant av 2300 bygninger beregnet for personer med pleie- og omsorgsbehov.

Behovet for tiltak og valg av virkemidler for å bedre brannsikkerheten i pleie- og omsorgsboliger er beskrevet i rapporten fra arbeidsgruppen nedsatt av DSB og skal sees i sammenheng med utredningen fra Eiendomsutvalget, som skal foreligge 15. oktober 2004.

Uerstattelige nasjonale kulturverdier

St.meld. nr. 41 (2000–2001) om brann- og eksplosjonsvern har brannsikkerhet i våre uerstattelige nasjonale kulturverdier som en av fire nasjonale målsettinger. Det er etablert et nært samarbeid mellom Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Riksantikvaren. Riksantikvaren har definert uerstattelige nasjonale kulturverdier til å omfatte alle fredede objekter og rundt 100 tette trehusmiljøer. Trehusmiljøene er ofte dårlig sikret og brann i slike miljøer vil fort kunne føre til store konsekvenser. Det er etablert en faggruppe bestående av myndigheter, brannvesen og ulike kompetansemiljøer i Norge, som blant annet har arrangert en konferanse rettet mot eiere og kommunale aktører (brannvesen og kulturminneforvaltning). Det er utarbeidet en omfattende rapport finansiert av Arbeids- og administrasjonsdepartementet i 2003 i tilknytning til sikringsarbeidet på Røros. Rapporten ble ferdig januar 2004 og inneholder forslag til tiltak. Den vil nå bli lagt til grunn for det videre arbeidet rettet mot denne målgruppen. Som en del av dette arbeidet vil man foreta en kartlegging av brannstatus i disse tette trehusmiljøene som grunnlag for en handlingsplan for det videre arbeidet.

Tunneler

De nærmeste årene er det behov for utskifting og utbedring av vann- og frostsikring og gammelt utstyr i en rekke tunneler. I Nasjonal transportplan 2002–2011 er et forutsatt brukt om lag 700 mill. kr til et sentralt program for sikkerhetsmessig oppgradering av eksisterende veitunneler. For perioden 2006–2015 er det lagt til grunn en ramme på om lag 1 700 mill. kr til oppgradering og utskifting av gammelt utstyr.

Et prosjekt i EUs regi om kostnadsoptimal oppgradering av brannsikkerhet i eksisterende tunneler (UPTUN- Cost-effective, sustainable and innovative upgrading methods for fire safety in existing tunnels ) ble startet 2002. Norge støtter dette prosjektet økonomisk og deltar ved Norges branntekniske laboratorium as/SINTEF. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Vegdirektoratet deltar også på myndighetssiden. Prosjektet ventes å avsluttes i 2006, og vil kunne få stor betydning for arbeidet videre med brannsikkerheten i tunneler.

Farlig gods

Regelverket som forebygger uhell og ulykker med farlig gods er i hovedsak internasjonale regelverk bygget opp rundt anbefalingene fra FNs ekspertkomité for transport av farlig gods.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har nylig gjennomført en kartlegging av transport av farlig gods med bil og jernbane til og fra bedrifter som håndterer farlig gods. Direktoratet vil følge opp resultatene fra kartleggingen slik at disse blant annet kan brukes aktivt i den forebyggende samfunnsplanleggingen. Det er nødvendig med et tett samarbeid med veimyndighetene da det er veimyndighetene som har hjemmel etter vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 til å legge begrensninger på valg av transportrute for farlig gods og for transport av farlig gods i tunneler.

Eksplosiver

Håndtering av eksplosiver reguleres igjennom brann- og eksplosjonsvernloven og er utdypet igjennom forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff og forskrift 11. november 2002 nr. 1264 om transport av farlig gods på veg og jernbane. I tillegg kommer forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) til anvendelse.

Enhver håndtering av eksplosiver, slik som tilvirkning, markedsføring og kontroll, oppbevaring, transport, lasting, lossing, erverv, handel, innførsel, overføring, bruk og tilintetgjøring, er strengt regulert både for å sikre at omgivelsene er tilfredsstillende sikret mot eventuelle ulykker med det farlige stoffet, men også for å sikre at stoffet ikke kommer på avveie eller i urette hender. Det er derfor ikke tillatt å overlate eksplosiver til noen som ikke har adgang til å inneha varen, og det er krav om tillatelser knyttet til nær sagt enhver håndteringsform. Det er heller ikke tillatt å eie eller inneha eksplosiv vare som ikke er godkjent.

Tillatelser gis, avhengig av håndteringsform og håndtert mengde, av kommunen, politiet eller Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

I henhold til internkontrollforskriften er den som håndterer eksplosiver forpliktet til å kartlegge farer og problemer forbundet med håndteringen, og på denne bakgrunn vurdere risikoen, samt utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene.

På bakgrunn av et tyveri fra et sprengstofflager på Gol i mars 2004 har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gått igjennom krav til sikkerhetsnivået ved eksplosivlagre og anbefalt at dette bør vurderes hevet i forhold til krav om alarm og vakthold.

Forsvarets håndtering av eksplosiver skal i fredstid tilfredsstille det samme sikkerhetsnivået som i det sivile samfunn. På bakgrunn av dette ble brann- og eksplosjonsvernloven også gjort gjeldende for Forsvaret da den trådte i kraft 1. juli 2002. Forskriften om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff som på en mer utfyllende måte regulerer håndteringen av eksplosiver, er foreløpig ikke gjort gjeldende for Forsvaret, da det er behov for å foreta spesielle tilpasninger ut i fra Forsvarets behov.

Under og etter 2. verdenskrig ble det gravd ned ammunisjon og eksplosiver på ulike steder i landet og i den senere tid er tidligere nedgravde deponier av våpen, ammunisjon og andre eksplosiver blitt avdekket ulike steder i landet og også i boligområder, blant annet i forbindelse med grunnarbeider.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Forsvaret skal kartlegge hvilke problemstillinger som kan oppstå rundt ansvarsforhold og håndtering av nedgravde eksplosiver.

Elsikkerhet

Norge har en ordning med tilsyn og kontroll av elektriske lavspenningsanlegg som er mer omfattende enn i andre sammenliknbare land. Det lokale eltilsyn (DLE) er pålagt utført av netteselskapene.

DSB har i 2003 gjennomført to utredninger om den fremtidige organiseringen av det lokale eltilsyn hvor blant annet finansieringen av det lokale elsikkerhetsarbeidet foreslås endret.

I utredningene beskrives ulike modeller for konkurranseutsetting, økonomiske sanksjonsmuligheter, finansiering og ansvar i tilknytning til elsikkerhet. Rapportene er nå på høring og det legges frem forslag til organisatoriske tiltak som bør gjennomføres for å sikre at elsikkerhetsnivået i Norge ikke reduseres ytterligere. Justisdepartementet vil med bakgrunn i høringsuttalelsene vurdere den fremtidige organisering på området.

Sikkerhet ved produkter og forbrukertjenester

Et hovedmål for produktsikkerhetsarbeidet er å forebygge personskader som skyldes feil ved produkter eller feil bruk av disse. Sikkerhet skal i størst mulig grad bygges inn i produkter og produkter skal være konstruert slik at brukerne ikke behøver særlig opplæring i sikker bruk av dem. I tillegg skal lett forutsigbar feilbruk ikke medføre økt risiko for ulykker. Dersom det ikke er mulig å bygge sikkerheten inn i produktet, må produktet merkes med informasjon og brukerveiledning.

Formålet med lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) er å forebygge at produkter eller forbrukertjenester medfører helseskade eller at produkter medfører miljøforstyrrelse. Loven forvaltes av Miljøverndepartementet og Justisdepartementet. Miljøverndepartementet har ansvar for miljøforstyrrende aspekter ved produkter samt støy og kjemiske egenskaper. Justisdepartementet har ansvar for fysiske, mekaniske, termiske og brannmessige egenskaper ved produkter samt forbrukertjenester. Den praktiske oppfølgingen av Justisdepartementets ansvar etter produktkontrolloven, inkludert tilsyn, ligger hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

Etter produktkontrolloven plikter enhver som har befatning med et produkt eller forbrukertjeneste å vise aktsomhet og å sørge for rimelige tiltak for å forebygge og begrense skade. Produktkontrollmyndigheten har en rekke sanksjonsmuligheter etter loven. De kan blant kreve offentliggjøring av advarselsinformasjon, tilbakekalling eller uskadeliggjøring av produkter eller kreve at de forhold som skaderisikoen skyldes rettes opp. Myndigheten kan også nedlegge midlertidig forbud eller totalforbud mot produkter eller forbrukertjenester.

Tilsyn er et viktig virkemiddel for å sikre etterlevelse av regelverket. Store deler av tilsynsaktivitetene på produktsikkerhetsområdet tar utgangspunkt i forpliktelser som følger av EØS-avtalen. EUs direktiv om alminnelig produktsikkerhet er gjennomført i norsk rett i produktkontrolloven. I tillegg er en rekke spesifikke produktdirektiv gjennomført som forskrifter til loven. Direktivene krever at nasjonale myndigheter utøver effektiv markedskontroll. I EUs reviderte produktsikkerhetsdirektiv, som vil bli implementert i løpet av 2004, skjerpes kravene til markedskontroll. Dette medfører økt markedskontroll fra produktkontrollmyndighetenes side i tiden fremover.

Tilsynsansvaret til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap omfatter rundt 200 000 produkttyper samt en rekke ulike typer forbrukertjenester. Dette krever streng prioritering av tilsynsaktivitetene.

11.6 Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO)

Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO) organiserer og utøver tilsyn med beredskapskrav i visse næringslivsvirksomheter i henhold til lov 17. juli 1953 nr. 9 om Sivilforsvaret. Beredskapsorganisasjonen i disse virksomhetene betegnes som «Industrivernet». I tråd med Innst. S. nr. 222 (2002–2003), jf. St.meld. nr. 17 (2002–2003) om statlige tilsyn er Næringslivets sikkerhetsorganisasjons organisatoriske statlige forankring av myndighetsutøvelsen tillagt det nye Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) under Justisdepartementet.

NSO er en verdifull ressurs, både for næringslivets sikkerhetsarbeid generelt, men også for DSB. Det er et mål for DSB, i samråd med NSO, å finne fram til samarbeidsformer som i størst mulig grad bidrar til å understøtte begge organisasjoners virksomhet. Gjennom en felles oppgavegjennomgang vil det åpne opp for bedre vurderinger av hvordan NSO og DSB best mulig kan understøtte hverandre. Områder som vurderes i denne sammenhengen er øvelser, veiledning, tilsyn og beredskap generelt.

11.7 Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM)

Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben (FO/S) ble nedlagt 1. januar 2003. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) ble samtidig opprettet som et direktorat under Forsvarsdepartementet for blant annet å ivareta de overordnede og tverrsek­torielle sikkerhetsoppgaver i henhold til sikkerhetsloven. Samtidig ble Forsvarssjefens sikker­hets­avdeling (FSA) opprettet til støtte for For­svarssjefen, jf. St.prp. nr. 1 (2002–2003) for Forsvardepartementet.

Ved kronprinsregentens resolusjon 4. juli 2003 ble ansvaret for forebyggende sikkerhetstjeneste og NSM fordelt mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet. Justisdepartementet har et overordnet ansvar for den forebyggende sikkerhetstjeneste i sivil sektor og Forsvaret har et tilsvarende ansvar i militær sektor. NSM skal på vegne av Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet ivareta de utøvende funksjoner for den forebyggende sikkerhetstjeneste, og rapportere om sikkerhetstilstanden på militær side til Forsvarsdepartementet og på sivil side til Justisdepartementet. Forsvarsdepartementet har det administrative ansvaret for NSM og har forvaltningsansvaret for sikkerhetsloven. Ansvarsfordelingen innebærer et nært samarbeid og koordinering mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet om ressurstildeling og styring av NSM, og fastsettelse av målsettinger for det forebyggende sikkerhetsarbeidet på tvers av sivil og militær sektor.

NSMs hovedoppgave er å utøve funksjonen som nasjonal sikkerhetsmyndighet etter sikkerhetsloven. Sentralt i denne forbindelse er:

  • Utvikling av forebyggende sikkerhetstiltak.

  • Informasjon, råd og veiledning.

  • Tilsyn med implementeringen av tiltakene i offentlig og privat sektor.

  • Informasjon om sikkerhetstilstanden til overordnet politisk nivå.

  • Myndighetsavgjørelser på identifiserte områder.

  • Produksjon og sentral forvaltning av kryptomateriell.

  • Føring av det sentrale klareringsregister.

NSM har også oppgaver som ikke følger direkte av sikkerhetsloven. Fra høsten 2000 har NSM (tidligere FO/S) vært sertifiseringsmyndighet for IT-sikkerhet i produkter og systemer (SERTIT).Varslingssystem for digital infrastruktur (VDI) ble høsten 2000 opprettet som en prøveordning etter initiativ fra etterretnings- og sikkerhetstjenestene, men er fra 2003 etablert fast og med administrativ forankring i NSM. For nærmere omtale av SERTIT og VDI vises til kapittel 8.

Utfordringen for forebyggende sikkerhetstjeneste og NSM er nøye knyttet til begrepet sikkerhetstilstanden. Innholdet i dette begrepet er i hvilken grad beskyttelsesmål identifiseres og klassifiseres riktig, foreskrevne og anbefalte tiltak er tilpasset den reelle risiko og foreskrevne og anbefalte tiltak gjennomføres som forventet.

I tillegg til å holde departementene orientert om sikkerhetstilstanden skal NSM kontinuerlig arbeide med å videreutvikle kosteffektive sikkerhetstiltak.

En oppgave for NSM er å vurdere hva slags informasjon og hvilke objekter i samfunnet som trenger beskyttelse. Hensikten er at det skal legges til rette for at de sikkerhetskrav som stilles er mest mulig målrettede og at det ikke gis pålegg om sikring av informasjon eller objekter som ikke har behov for det.

NSMs tilsynsvirksomhet baseres på risikovurderinger. Av hensyn til brukerperspektivet søkes en høy grad av koordinering av tilsynsvirksomhet. NSM og DSB inngår i et samarbeid også om tilsynsvirksomheten, særlig rettet mot departementenes sikkerhets- og beredskapsansvar, men også rettet mot kommunal sektor. I dette samarbeidet inngår også fylkesmennene.

NSM må ha kunnskap om hvilke teknologiske midler som kan være tilgjengelige for mulige trusselaktører, hvilken sårbarhet dette skaper og hvordan dette kan utnyttes. Denne kunnskap ligger til grunn for videreutvikling av den forebyggende sikkerhetstjeneste.

Med utgangspunkt i sitt ansvar for NSM vil Justisdepartementet blant annet legge vekt på å:

  • Vurdere en videreutvikling av VDI med tanke på representativ deltakelse, forbedret operativitet og tilpassede tjenester.

  • Videreutvikle metoder for risiko- og sårbarhetsanalyser i samarbeid med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)

  • Igangsette scenariegjennomganger med tanke på fortløpende evaluering av regelverket i samarbeid med forskningsmiljøer.

  • Igangsette forsknings- og utviklingsaktiviteter i forhold til sikkerhetsmessige konsekvenser av nye teknologier og muligheter for utvikling av hensiktsmessige tiltak.

  • Bidra til at utvikling av forebyggende sikkerhetstiltak iverksettes på en enhetlig og helhetlig måte i henhold til identifiserte behov.

  • Videreutvikle en rådgivingskapasitet innen verdivurdering med tanke på informasjonssikkerhet og objektsikkerhet.

  • Bidra til å skape økt forståelse for og bruk av sertifiserte produkter.

  • Etablere samarbeid mellom NSM og DSB om tilsyn.

  • Utvikle policy for bruk av reaksjonsmidler i tilsynsarbeidet.

For mer om NSMs aktiviteter og tiltak vises til omtalen av informasjonssikkerhet i kapittel 8, og tilsyn med departementenes sikkerhets- og beredskapsarbeid i kapittel 11.2.

11.8 Fylkesmannen

Fylkesmannen har en samordningsfunksjon innen området samfunnssikkerhet og beredskap på regionalt nivå. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har etatsstyringsansvaret for fylkesmannen på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Fylkesmannens beredskapsoppgaver er hjemlet i en egen instruks for fylkesmannens beredskapsarbeid.

Sentrale oppgaver for fylkesmannen er å være regional samordner, pådriver og veileder for arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap i fylket. Fylkesmannen har et særskilt ansvar for å kartlegge viktige utfordringer i fylket knyttet til arealbruk og særskilte hendelser, og for å sikre at slike forhold synliggjøres og vurderes i større utviklingsprosjekter og i forbindelse med fylkeskommunal og kommunal planbehandling.

Fylkesmannen fører tilsyn med kommunens arbeid med samfunnssikkerhet og ved behov støtter og veileder kommunene i deres arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser og systematisk samfunnssikkerhet. Videre bidrar fylkesmannen til at kommunene har evne til å håndtere større hendelser og ekstraordinære situasjoner, gjennom øvelser og veiledning i utarbeidelse av kriseplaner. Fylkesmannen har også innsigelsesrett i henhold til plan- og bygningsloven i forhold til arealforvaltningstiltak som er i strid med viktige sikkerhets- og beredskapsinteresser.

Fylkesmannen skal arbeide for sivilt-militært samarbeid lokalt og regionalt, ivareta god kontakt med Heimevernet og ta initiativ til arbeid for samordnede planer og øvelser innen totalforsvaret. Fylkesmannen har den overordnede ledelse av sivile beredskapstiltak på regionalt nivå ved beredskap og i krig. Som et ledd i forberedelsene til å kunne utøve denne funksjonen, har fylkesmannen et nært samarbeid med de regionale militære ledere og andre regionale organer. Politiet har ansvar for å organisere og koordinere hjelpeinnsatsen ved ulykkes- og katastrofesituasjoner i fred inntil ansvaret blir overtatt av annen myndighet, jf. politiloven § 27 tredje ledd. Fylkesmannen kan beslutte at samordningsansvaret overføres fra politiet til fylkesmannen. Dersom fylkesmannens samordningsfunksjon iverksettes, innkalles fylkesberedskapsrådet hvor en rekke statlige og andre regionale etater deltar. Fylkesmannens rolle og oppgaver er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet.

For å sikre en samordnet statlig beredskapsoppfølging av kommunene vil det også vurderes å tillegge ytterligere oppgaver til fylkesmannen. Det regjeringsoppnevnte utvalget under ledelse av Fylkesmann Tora Aasland har blant annet dette som mandat. Dette gir også viktige signaler til øvrige sentrale regionale etater og kommunene om at dette arbeidet prioriteres.

DSB oppnevnte tidlig i 2004 en arbeidsgruppe for å se nærmere på fylkesmennenes ansvar og oppgaver innen samfunnssikkerhet og beredskap, for å sikre god kvalitet, ønsket kompetanse og nødvendige ressurser. Arbeidsgruppen skal innen 1. juli 2004 utarbeide en rapport som skal legges til grunn for den videre tilretteleggingen for fylkesmannens beredskapsarbeid. Dette vil inngå i grunnlaget for den varslede revisjon av fylkesmannens beredskapsinstruks, jf. St.prp. nr. 1 (2003–2004) for Justisdepartementet.

Til toppen
Til dokumentets forside