Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 39 (2003-2004)

Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid

Til innholdsfortegnelse

7 Beredskap mot masseødeleggelsesmidler

Masseødeleggelsesmidler omfatter kjernefysiske, radiologiske, kjemiske og biologiske stridsmidler. I tillegg inkluderes farlige kjemiske, biologiske og radiologiske substanser som er fremstilt for andre formål enn våpenformål, men som har stort skadepotensial. Som en oppfølging av St.meld. nr. 17 (2001 – 2002) Samfunnssikkerhet skal beredskapen mot masseødeleggelsesmidler holdes på et høyt nivå.

Kjernefysiske, radiologiske, biologiske og kjemiske midler krever ulik håndtering, og håndteres av forskjellige myndigheter og kompetansemiljøer, alt etter hvilke midler som er tatt i bruk. Informasjonshåndtering, tverrfaglig samarbeid og behov for sivilt-militært samarbeid utgjør imidlertid felles utfordringer. Beredskap mot masseødeleggelsesmidler hviler på ansvarsprinsippet og den ordinære beredskapen i forhold til smittevern og ulykker med atom-/radiologiske og kjemiske midler. I det følgende vil det bli gitt nærmere beskrivelse av beredskap og utfordringer knyttet til atomberedskap, smittsomme sykdommer og bioterrorisme og kjemikalieberedskap.

7.1 Nye utfordringer for atomberedskap

Atomberedskapen i Norge er organisert gjennom et kriseutvalg ved atomulykker med deltagelse fra helsesektoren, justissektoren og Forsvaret, under ledelse av Helsedepartementet og Statens strålevern.

Dagens beredskapsorganisasjon ble etablert etter Tsjernobyl-ulykken. Nye utfordringer for atomberedskapen er kommet til de senere år. Disse nye utfordringene er knyttet til atomterrorisme og scenarier med planlagt spredning av radioaktive stoffer i store befolkningssentra («skitne bomber»), samt aksjoner mot sivile atomanlegg, reaktordrevne fartøy og transport av brukt atombrensel. Bare en trussel om spredning av radioaktive stoffer vil kunne skape usikkerhet og behov for en godt fungerende beredskapsorganisasjon.

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) indikerer at mer enn 100 land har utilstrekkelig kontroll med sine strålekilder. IAEA har registrert om lag 400 verifiserte tilfeller av smugling av radioaktive kilder siden 1993, og det antas at bare en liten del oppdages.

Ved scenarier der terrorister har tatt i bruk strålekilder, er det ønskelig så raskt som mulig å kartlegge strålenivået. Det kan også være aktuelt å gjennomføre søk etter kilder over større eller mindre geografiske områder. Bevilgninger som ble vedtatt ved behandlingen av St.prp. nr. 54 (2001–2002) om tilleggsbevilgninger i 2002 knyttet til ressursbehovet innen det sivile beredskap, sikrer gjennomføring av flere tiltak og gir en viktig styrkning av beredskapen ved denne typen scenarier. Et godt fungerende samarbeid mellom nasjonale aktører, et effektivt forvaltningsregime for bruk av kilder i industri, forskning og medisin, en effektiv grensekontroll, samt en velfungerende beredskap mot terror med radioaktivt materiale, vil alle være viktige virkemidler for å hindre misbruk av radioaktive kilder i Norge. Statens strålevern gjennomfører nå tiltak for å sikre bedre oversikt over alle strålekilder i Norge, samtidig er det i ny lovgivning på feltet stilt krav om strengere fysisk sikring av kilder.

Tilgang til spaltbart materiale er avgjørende for muligheten til å fremstille kjernevåpen. «Ikkespredningsavtalen» er et viktig redskap for internasjonal kontroll med denne type materiale. Avtalepartene forplikter seg til deklarasjon av alt spaltbart materiale, samt til verifikasjon gjennom uanmeldte inspeksjoner fra atomenergibyrået i Wien. I Norge finnes en begrenset mengde spaltbart materiale, hvorav hovedmengden er i tilknytting til reaktoranleggene på Kjeller og i Halden. Materialet er i tillegg til internasjonal kontroll, underlagt et strengt regime med hensyn til fysisk sikring.

Reaktordrevne fartøyer finnes stasjonert i våre nærområder og flere norske militære havner har regelmessige anløp av reaktordrevne fartøyer fra NATO-land. Statens strålevern avgir innstilling i forbindelse med konsesjonsbehandlingen av hvert enkelt av disse anløpene. Arbeidet med å oppdatere beredskapsplanene knyttet til anløpshavnene i forhold til det nye trusselbildet er påbegynt og skal prioriteres. I tillegg til det sikkerhetsopplegget som iverksettes av norske myndigheter, har nasjoner med fartøy som anløper norske havner et selvstendig ansvar for sikkerheten rundt fartøyet i havn og dimensjonerer sikkerhetsopplegget ut ifra risiko. Statens strålevern vil arbeide for at sikkerhetsopplegget avstemmes med nasjonale beredskapsplaner knyttet til slike anløp.

7.1.1 Videreutvikling av atomberedskapen

Store deler av utstyrsparken til atomberedskapen er fra årene rett etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Det er utarbeidet en langtidsplan for utskifting og oppgradering av atomberedskapens ressurser. Langtidsplanen ble ferdigstilt i januar 2002, og er senere løpende revidert. Planen identifiserer en rekke nødvendige tiltak og ressursbehov blant annet basert på et trusselbilde som inkluderer atomterrorisme. Enkelte av tiltakene og ressursbehovene er fulgt opp gjennom St.prp. nr. 54 (2001–2002) og gjennom departementenes fagproposisjoner. Det gjenstår fortsatt innvesteringsbehov i årene som kommer for å nå de målene i Kriseutvalgets langtidsplan. I St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet fremgår det at utskifting i henhold til en slik plan vil være en høyt prioritert oppgave.

Sivilforsvaret har som oppfølging av St.prp. nr. 54 (2001–2002) revidert og oppdatert radiac-måletjenesten og har etablert 123 målepatruljer for påvisning av radioaktiv forurensning. Patruljene har en tilnærmelsesvis lik geografisk plassering som Sivilforsvarets fredsinnsatsgrupper (FIG). Patruljene måler regelmessig bakgrunnstråling på ca. 400 faste målepunkter. I en atomulykkesituasjon vil patruljene foruten å foreta målinger på de faste målepunktene, også kunne foreta målinger på andre punkter besluttet av Kriseutvalget for atomulykker. Sivilforsvaret kan også bistå med å løse oppgaver som Kriseutvalget har fullmakt til å iverksette i akuttfasen av en atomulykke, som for eksempel evakuering, rensing av forurensede personer og opphold i tilfluktsrom.

Langsiktig og løpende vurdering av konkrete tiltak og informasjon om hvilke beredskapstiltak andre land iverksetter vil være viktige for vurderingen av tiltak som kan være aktuelle i Norge. Stråling gir normalt ikke akutte symptomer og det finnes i Norge i dag ikke utstyr til bruk for påvisning og varsling av ambulansemannskapene på et ulykkessted. Storbritannia iverksetter utplassering av detektorer i alle ambulansestasjoner og akuttmottak. I tillegg utstyres ambulansemannskapene med dosimeter for måling av stråling på et ulykkessted. Det skal vurderes om deler av helsetjenesten i Norge bør utrustes med deteksjonsutstyr i forbindelse med den skjulte trusselen som nukleær stråling utgjør.

Det kommunale og interkommunale brannvesen trenger økt kunnskap, utstyr og trening til å kunne håndtere hendelser knyttet til nye utfordringer for atomberedskapen. Mulighetene for å opprette en særskilt innsatsstyrke basert på personell fra kommunale eller interkommunale brannvesen som er trenet og utstyrt til å utøve innsats i hendelser der radioaktivt materiale er benyttet eller involvert skal utredes. Dette arbeidet skal sees i sammenheng med forberedelser og disponeringer som allerede er gjort av Sivilforsvaret innenfor dette området.

7.2 Ansvar og beredskap mot smittsomme sykdommer

Håndteringen av biologiske midler krever svært spesialisert kompetanse. Beredskapstiltakene bør derfor i størst mulig grad integreres i den daglige løpende virksomhet.

Smittevernet omfatter samfunnets tiltak mot smittsomme sykdommer, både naturlige og menneskeskapte utbrudd og epidemier. Et godt fungerende allment smittevern er en forutsetning og basis for beredskap mot epidemier og såkalt bioterrorisme. Dette inkluderer et godt vaksinasjonsprogram, god næringsmiddelhygiene, sikker vannforsyning og god allmenn hygiene.

Helsedepartementet har gjennom et sett av tiltak sørget for å styrke beredskapen mot masseødeleggelsesmidler de siste to årene og Stortinget har bevilget midler til tiltak, jf. St.prp. nr. 1 (2001–2002) og St.prp. nr. 54 (2001–2002), jf. Innst. S. nr. 255 (2001 –2002).

Sosial- og helsedirektoratet er forvaltningsmyndighet innen smittevern og beredskap, inkludert legemiddelberedskap, og har etter smittevernloven hjemmel til å iverksette en rekke tiltak for hele eller deler av landet. Folkehelseinstituttet er statens smitteverninstitutt med ansvar for overvåking, rådgivning, forskning og vaksineberedskap. En viktig funksjon er bistand til kommunene. Mattilsynets distriktskontorer er naturlige samarbeidspartnere for kommunene i håndtering av utbrudd som kan være mat- eller vannbårne.

Kommunene har utstrakt myndighet etter smittevernloven. Hver kommune har en smittevernlege med ansvar for koordinering og håndtering av aktuelle situasjoner. Smittevernlegen kan benytte lokale ressurser, som politi, redningsetater, Sivilforsvaret og frivillige organisasjoner. Det skal fremmes forslag for Stortinget om endringer i lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer og lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunen. Forslagene tar sikte på å gi kommunene mulighet til å danne større og mer slagkraftige interkommunale smittevernenheter. Helseforetakene har ansvar for spesialisthelsetjeneste innen diagnostikk og behandling og har veiledningsplikt i forhold til kommunene.

Smittevernloven pålegger alle kommuner å ha smittevernplaner, mens de etter helse- og sosialberedskapsloven er pålagt å ha beredskapsplaner. Helsetilsynets kartlegging viser at det den 31. desember 2003 fortsatt mangler smittevernplaner i 15 % av kommunene og plan for helsemessig og sosial beredskap mangler i mer enn 50 % av kommunene. Myndighetene skal følge opp saken og fylkesmennene og Sosial- og helsedirektoratet vil spille en sentral rolle, både som veiledere, pådrivere og som tilsynsmyndighet alle de fem regionale helseforetakene har utarbeidet smittevernplaner.

7.2.1 Beredskapstiltak mot epidemier og pandemier

Etter behandlingen av St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet, har helsemyndighetene styrket den nasjonale smittevernberedskapen. Helsedepartementets Nasjonale beredskapsplan for pandemisk influensa, som ble revidert i 2003, regulerer tiltak for hvert nivå i utviklingen av en pandemisk influensa. Som del av beredskapsplanen er det oppnevnt en pandemikomitè som ledes av Sosial- og helsedirektoratet med Nasjonalt folkehelseinstitutt som sekretariat. Komiteen, som består av utpekte representanter fra fagetatene og fagmiljøene i Norge, gir råd til departementet om tiltak for å beskytte befolkningen.

Beredskapsplanen mot pandemisk influensa bygger på WHOs anbefalinger. Den tar sikte på å redusere sykelighet og død, og ta hånd om et stort antall syke og døende pasienter. Videre har den som mål å opprettholde nødvendige tjenester i et samfunn med høyt sykefravær og gi fortløpende, nødvendig informasjon til helsetjenesten, offentlige instanser, publikum og massemediene. Planen skal gi en rask og samordnet reaksjon når det er sannsynlig at en influensapandemi kan utvikle seg og legger opp til å benytte eksisterende kriseplaner, nettverk og organisasjoner.

Ved utbruddet av SARS-epidemien våren 2003 ble smittevernmyndighetene satt på prøve, selv om Norge ikke ble rammet. Årsaken til epidemien var lenge ukjent, den spredte seg ukontrollert og det tok relativt lang tid før viruset var karakterisert. Medieoppmerksomheten og dermed informasjonsbehovet overfor publikum var stort. Evalueringen viste at norske myndigheter samarbeidet godt, og evnet å mobilisere og formidle alvoret i situasjonen uten å skape frykt. SARS-epidemien understreket nødvendigheten av koordinert informasjon til tjenesteapparatet og til publikum og ga etatene god erfaring i å samordne og formidle opplysninger og råd under en smittevernkrise.

Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS) er opprustet gjennom nye datasystemer som tillater innsamling av opplysninger fra de medisinsk-mikrobiologiske laboratoriene til Folkehelseinstituttet elektronisk slik at forsinkelse reduseres. Meldingssystemet medfører automatiske signaler ved uvanlige antall av sykdomstilfeller. En ny forskrift om Meldingssystemet for smittsomme sykdommer pålegger legene en umiddelbar varslingsplikt til kommunelegen, fylkesmannen og Folkehelseinstituttet om tilfeller av smittsomme sykdommer som kan være forårsaket av overlagt spredning av smittestoffer.

Folkehelseinstituttet kan nå tilby kommunene støtte til oppklaring av epidemier, blant annet gjennom spesialundersøkelser av smittestoffene med DNA-analyser og gjennom en feltepidemiologisk innsatsgruppe som er opprettet for å kunne assistere på stedet. I Europa finnes nå seks laboratorier i høyeste sikkerhetsklasse, såkalte P4-laboratorier. Med utgangspunkt i Nordisk helseberedskapsavtale som ble inngått på Nordisk ministerrådsmøte i juni 2002, er det inngått avtale med Smittskyddsinstitutet i Sverige om døgnberedskap for bruk av deres høysikkerhetslaboratorium (P4-nivå) ved behov for å undersøke særlig smittsomme mikrober. Folkehelseinstituttet vil utvide sitt samarbeid med P4-laboratoriet i Sverige som del av et nordisk samarbeid. Helseforetakene og Folkehelseinstituttet er i ferd med å oppgradere sine laboratorier på P3-nivå. Dette gir Norge en god og tilstrekkelig beredskap på området.

Regjeringen har, i likhet med WHO og andre lands helsemyndigheter, fulgt utviklingen i smittesituasjonen for utbruddet av fugleviruset i Sørøst-Asia nøye. På bakgrunn av en gjennomgang av beredskapsrutiner og av legemiddelsituasjonen, har det vært nødvendig raskt å iverksette tiltak for å redusere skadevirkningene av en mulig pandemisk influensa. Regjeringen har derfor gjennomført to strakstiltak for å redusere skadevirkninger av en mulig pandemisk influensa hos mennesker, jf. St. prp. nr. 43 (2003–2004). Det er inngått avtale med en grossist om å holde et beredskapslager av legemidler mot virus. Videre inngås det en garantiavtale for kjøp av 2 millioner doser influensavaksine.

God behandling av pasienter i en epidemi hviler på dyktig helsepersonell, gode sykehus med reservekapasitet, beredskapsplaner, tilstrekkelig antall intensivplasser og isolater i tillegg til nødvendige lagre av utstyr og legemidler. Her er en rekke viktige tiltak iverksatt de siste årene. Sosial- og helsedirektoratet har i samarbeid med Folkehelseinstituttet bygd opp et nasjonalt legemiddellager som inkluderer viktige antibiotika til behandling av smittsomme sykdommer, inkludert sykdommer som kan være resultat av overlagt spredning av smittestoffer.

Sosial- og helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet utgir våren 2004 en veileder om isolering av pasienter med smittsomme sykdommer. Flere helseforetak foretar risikovurderinger og tilpasser sin isolatkapasitet. Forskriften om smittevern i helseinstitusjoner er under revisjon.

7.2.2 Tiltak mot smittsomme sykdommer og bioterrorisme

Uttrykket bioterrorisme brukes ofte om spredning eller trusler om spredning av smittestoffer eller biologiske toksiner. Slik spredning kan variere betydelig i alvorlighetsgrad, fra forurensing av ferskvaredisken i en butikk med diarèframkallende bakterier til spredning av toksiner i drikkevann. Det er få biologiske midler som kan føre til sekundær spredning ved at de rammede pasientene blir smittsomme.

Det er få eksempler fra nyere tid på overlagt spredning av smittestoffer. Det kan skyldes at de tekniske hindringene for virkelig å skape massedød ved bruk av smittestoffer krever høy kompetanse. Fordekte angrep med lavteknologiske løsninger er derfor mer sannsynlig enn masseødeleggelsesangrep.

Fordekte bioterrorangrep kan ha mange likhetstrekk med naturlige epidemier, og det tar tid før man forstår at epidemien skyldes overlagt spredning av smittestoffer. Det er derfor nødvendig at samme etater og kompetanse benyttes i håndteringen. For eksempel vil smittevernlegenes erfaring fra håndtering av naturlige epidemier være meget verdifulle i håndtering av bioterrorangrep. God allmenn smittevernberedskap er derfor samtidig god bioterrorberedskap.

Oppfølging fra helsemyndighetenes side, slik at primær- og spesialisthelsetjenestene kan styrke evnen til beredskapsplanlegging og krisehåndtering, står sentralt. Folkehelseinstituttet vil bygge ut sin støtte til kommunene for å styrke deres evne til å håndtere epidemier. Statlige etater, helseforetak og kommuner vil styrke sin informasjonsberedskap for epidemier. Kommunene og helseforetakene arbeider med å ferdigstille sine smittevernplaner og helseberedskapsplaner og holde øvelser. Samarbeidet mellom Mattilsynet og de statlige og kommunale smittevernetater skal utvides.

Etter innkjøp av mobile renseenheter og personlig verneutstyr har helsetjenesten totalt kurset om lag 1000 personer i bruk av vernedrakter og saneringsutstyr. Utstyret kan benyttes til rensing av personer som har vært eksponert både for radiologiske, biologiske eller kjemiske midler.

Ullevål Universitetssykehus HF (UUS) er midlertidig tildelt landsfunksjon for behandling av stråleskadde pasienter, og pasienter som har vært utsatt for biologiske eller kjemiske midler, herunder personer som ankommer Norge fra utlandet. UUS har også fått i oppdrag å stille egnet personell til rådighet for et team for diagnose og førstelinjehåndtering. Teamet skal kunne rykke ut til mistenkte tilfeller av smittsomme sykdommer, kunne stille diagnose og ta hånd om pasientene den første tiden. Teamet har på frivillig basis latt seg revaksinere mot koppesmitte. Den infeksjonsmedisinske beredskapen ved sykehuset er også styrket gjennom at det er etablert laboratoriekapasitet ved infeksjonsmedisinsk avdeling for å unngå at prøvemateriale fra høyrisikopasienter må transporteres rundt på sykehuset i forbindelse med analyser, jf. bevilgninger foretatt i Innst. S. nr. 23 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 3 (2001–2002) Om endringer av bevilgningene på statsbudsjettet for 2001 for å styrke den helsemessige beredskap mot atom-, biologiske og kjemiske våpen.

Koppevirus er ett av flere biologiske agens som har vært vurdert som et mulig middel ved terroraksjoner. Sannsynligheten for spredning av koppevirus vurderes som lav. Konsekvensene av en eventuell spredning vil imidlertid være så omfattende og utfordringene for helsetjenesten og myndigheter så betydelige, at det er etablert en særskilt beredskap på dette området. En midlertidig beredskapsplan mot koppesmitte ble fastsatt i 2003, og arbeidet med planen sluttføres i 2004. Den nasjonale planen er samkjørt med planen som er utarbeidet innen rammen av det nordiske helseberedskapssamarbeidet. Planene er også harmonisert i forhold til standardiseringsarbeidet som har pågått i EU-landene.

Det er gitt klarsignal til UUS og Stensby sykehus for å gjennomføre forberedelser som setter dem i stand til å motta pasienter i henhold til beredskapsplanen, hvis en utbruddsituasjon skulle oppstå. UUS er også midlertidig tildelt rollen som kompetansesenter på dette feltet. Det innebærer å gi råd og veiledning til den utøvende helsetjenesten om diagnostikk og behandling. Helsedepartementet arbeider nå med sikte på å gjøre UUS’ landsfunksjon og funksjon som kompetansesenter permanent.

Det nasjonale lageret inneholder om lag 650 000 doser koppevaksine, som er testet og funnet i orden. Dagens beredskapslager gir en god vaksineberedskap til å møte en eventuell utbruddsituasjon. Helsemyndighetene følger løpende med i utviklingen, dersom det i arbeidet med beredskap nasjonalt eller internasjonalt framkommer faglige vurderinger som tilsier endringer i beredskapen.

Bioterrorisme rettet mot dyr og planter kan gi alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Nærmere omtale av beredskap innen dette området gis i kapittel 10.5 Mattrygghet.

7.3 Kjemikalieberedskap

Kjemiske midler kan tilføres omgivelsene slik at de forekommer i luften vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi spiser eller de kan tas opp i kroppen etter direkte kontakt med huden. Kjemiske stridsmidler som nerve- og hudgasser er utviklet med formål om å skade. Uhell eller sabotasje som involverer giftige industrikjemikalier vil kunne ha tilsvarende effekter. Giftige industrikjemikalier vil eksempelvis kunne frigis ved brann, industrilekkasje eller ved ulykke med transport av farlig gods.

7.3.1 Nødetatenes og Sivilforsvarets beredskap ved kjemikaliehendelser

En god alminnelig kjemikalieberedskap er et grunnlag og en forutsetning for beredskap mot angrep med kjemiske midler. I en situasjon hvor kjemiske midler er involvert vil politi, brannvesen og helsevesen forestå den praktiske håndteringen på skadestedet. Innsatsen bygger i utgangspunktet på de ulike aktørers ansvars- og arbeidsområder som ved en ordinær ulykkeshendelse. En god kjemikalieberedskap krever spesialisert kompetanse, ressurser og utstyr i nødetatene. Innsatspersonellet må være i stand til å beskytte seg mot de aktuelle kjemiske midler og ha kunnskap om middelets egenskaper i forhold til personer, miljø, senskader og umiddelbar rensing før videre behandling på sykehus.

Fiskeridepartementet har siden 1. januar 2003 hatt det overordnede ansvaret for den statlige beredskapen mot akutt forurensning, herunder akutt kjemikalieforurensning. Det operative ansvaret på nasjonalt nivå er tillagt Kystdirektoratet. Lokalt administreres beredskapen av et Interkommunalt utvalg mot akutt forurensning (IUA) og beredskapen er dimensjonert for lokal eller regional kartlagt risiko. Brannvesenet er en viktig del av beredskapen mot akutt forurensning. Kompetansen til å håndtere akutt forurensning inkluderer også bekjempelse av farlige stoffer. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har igangsatt et arbeid med å utrede nærmere hvordan den interkommunale beredskapen mot akutt forurensing kan utvikles til å inngå i den samlede beredskapen mot masseødeleggelsesmidler. I denne sammenheng vil beredskapen og ressurser i brannvesenet og Sivilforsvar sees i sammenheng.

DSB har utarbeidet Veiledning om røyk- og kjemikaliedykking som beskriver en helse-, miljø- og sikkerhetsmessig tilfredsstillende innsats. Veiledningen omhandler også kjemikaliedykking ved angrep og ulykker med biologiske eller kjemiske stridsmidler. Mange kommunale brannvesen, har gassvern-/kjemikalieverndrakter og åndedrettsvern, sistnevnte ofte med overtrykksmasker. Landets kommunale brannvesen besitter om lag 700 gasseverndraker til bruk for sitt innsatspersonell. Brannvesenets eksisterende utstyr, særlig verneutstyret skal testes om det er tilstrekkelig mot kjemiske og biologiske midler.

Ordningen Rådgivning ved kjemikalieuhell (RVK) omfatter de mest brukte kjemikalier som daglig fraktes på norske veier eller på tog, fly eller båter og inngår i et internasjonalt nettverk (ICE – International Chemical Environment). I Norge stiller 15 bedrifter i prosessindustrien sine eksperter til rådighet 24 timer i døgnet. Disse kan kontaktes via den statlige beredskapsordningen dersom 110-sentralene ikke selv har tilstrekkelig kunnskap om de stoffene som en ulykke omfatte. DSB har utarbeidet et dataverktøy som blant annet kan brukes ved uhell som involverer farlig gods, som beskriver fysiske og kjemiske data, spesialinformasjon om brann- og eksplosjonsfare, miljøfare og akutt helsefare.

I tillegg til brannvesenets utstyr har Sivilforsvaret 16 mobile renseenheter for rensing på skadested av personer som har vært utsatt for radiologisk, biologisk og kjemisk forurensing. Enhetene er lik de 16 renseenhetene som helsemyndighetene har anskaffet for bruk ved sykehus, men er gitt tilleggsutrustning som gjør dem i stand til å gjennomføre rens av personell og midlertidig oppbevaring av de rensede ute på et forurenset skadested. Alle de 32 enhetene er utplassert etter en vurdering fra sentrale og lokale myndigheter.

Sivilforsvarets øvrige forsterkningsressurser er utstyrt med brannvern-, rednings-, sambands- og sanitetsmateriell og inntil 6000 personer kan utstyres med vernedrakter. Varslingsanlegg, som har vært under modernisering den senere tid, kan ha en funksjon også ved hendelser i fred, herunder ved kjemiske og nukleære hendelser. Det arbeides nå med å plassere ut utløsere ved nødetatenes vaktsentraler. Etter 11. september 2001 ble det igangsatt utskiftninger av vernemasker til Sivilforsvarets mannskaper, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001–2002) og Budsjett-innst. S. nr. 7 (2001–2002).

Politiets beredskap ved kjemikaliehendelser utgjør en del av den nasjonale beredskap som nødetatene har etablert gjennom redningstjenesten. Politiets deltakelse i øvelser utgjør en integrert del av totalberedskapen. Øvelsene blir i hovedsak initiert av brannvesenet eller Fylkesmannen, eventuelt private virksomheter som fremstiller eller transporterer kjemikalier. Til egenbeskyttelse av operative enheter har politiet vernemasker og et antall vernedrakter til disposisjon, ved siden av feltbekledning.

Røykdykkere i politiets beredskapstropp har opplæring som omfatter innsats ved terrorhandlinger der kjemiske midler inngår. Beredskapstroppen har i den forbindelse tilgang til nødvendig verneutstyr. Det er et godt samarbeid med brannvesenet, blant annet gjennom samtrening. I forbindelse med trusselen om materiale med innhold av biologisk agens høsten 2001 ble det i samarbeide med Statens institutt for folkehelse utarbeidet rutiner for politiets håndtering av slikt materiale. En prioritert oppgave er å styrke samarbeidet mellom politiet, brannvesenet, helsevesenet og Sivilforsvaret. Samarbeidet skal vektlegge felles opplæringstiltak, beredskaps- og innsatsplanlegging og samtrening.

Helsetjenesten behandler årlig et stort antall pasienter som enten har vært utsatt for kjemisk forurensing eller forgiftning. Den døgnåpne Giftinformasjonen i Sosial- og helsedirektoratet utgjør en viktig beredskapsressurs i tilfeller hvor publikum og helsetjenesten raskt har behov for råd og veiledning. Giftinformasjonens døgnåpne vakttelefon besvarer spørsmål i forbindelse med akutt forgiftning og forgiftningsrisiko. Telefonen betjenes av toksikologifaglige medarbeidere med høykompetanse på toksikologiske vurderinger av farmakologiske og kjemiske produkter.

Folkehelseinstituttet har etablert analysemetoder for påvisning av kjemiske stoffer i vann, og forsterket utstyr og kompetanse for å kunne påvise, identifisere og følge utviklingen som følge av kjemiske midler i vann. Midlene ble bevilget av Stortinget ved behandlingen av St.prp. nr. 3 (2001–2002), jf. Innst. S. nr. 23 (2001–2002).

I henhold til lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap har både primærhelsetjenesten i kommunene og i spesialisthelsetjenesten oppgaver i beredskapen ved større kjemiske ulykker, herunder at ansvar og oppgaver mot samarbeidende virksomheter er avklart og hvordan tjenesten skal styrkes ved ekstraordinære situasjoner.

Stortinget bevilget ved behandling av St.prp. nr. 3 (2001–2002), jf. Innst. S. nr. 23 (2001–2002), midler til å opprette et lager av legemidler mot kjemisk beredskap. Sosial- og helsedirektoratet har i samarbeid med Folkehelseinstituttet vurdert hva et slikt lager bør bestå av. Norske sykehus med akuttberedskap har i dag generelt begrensede lagre av antidoter på grunn av kostnadene forbundet med innkjøp. Situasjonen på de større sykehusene er noe bedre enn på mindre sykehus. Lagrene rekker i mange tilfeller bare til fullbehandling av få pasienter eller til innledende behandling av et større antall skadde. Sosial- og helsedirektoratet vedlikeholder antidotlisten i tråd med internasjonale anbefalinger.

Utrykningspersonell og annet innsatspersonell som kan bli utsatt for stridsgasser, bør ha tilgjengelig antidot for seg selv og for skadede, inntil de kan bringes til behandlingsinstitusjonen. Innen rammen av det nordiske helseberedskapssamarbeidet er det kommet forespørsel fra svenske myndigheter om å delta i felles innkjøp av autoinjektorer. Sosial- og helsedirektoratet har innledet et samarbeid med Socialstyrelsen i Sverige om dette, og vil i løpet av inneværende år avklare hvor mange autoinjektorer som bør anskaffes til den norske ambulansetjenesten. Sosial- og helsedirektoratet skal samarbeide med Politidirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om best mulig håndtering av utstyret.

Viktige tiltak for å styrke beredskapen i forhold til bruk av kjemiske midler er en kontinuerlig oppdatering og vedlikehold av dokumentasjon, informasjon og forskning på området. Det skal utarbeides behandlingsdokumenter beregnet for helsepersonell for en del av de aktuelle midlene. Det vil også være aktuelt å gjøre økt bruk av internett som informasjonskanal.

Som en oppfølging av St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet startet Sosial- og helsedirektoratet i 2003 et samarbeid med landets fylkesmenn for å avvikle gamle statlige helsemateriellagre. Materiellet har hovedsaklig bestått av forbruksmateriell tiltenkt gamle feltsykehus; pleieutstyr, tekstiler, senger, ulltepper, verktøy-, kontor- og kjøkkenutstyr samt en del kirurgisk utstyr. Totalt om lag 500 materiellenheter med et totalvolum på ca. 12 000 m3 og 200 lagre skal avvikles. Utstyret skal primært fordeles på kommuner og helseforetak til bruk som beredskapslagre av helsemateriell, sekundært fordeles på frivillige og humanitære organisasjoner med sikte på bistand til andre land etc. Om lag 25 kommuner og sykehus har overtatt noe av utstyret. Hovedmengden av materiellet er fordelt på ca. 10 ulike frivillige organisasjoner. De fleste lagrene vil være avviklet i løpet av 2004.

For å opprettholde en forsvarlig beredskap på legemiddelområdet har staten i ca. 20 år holdt et beredskapslager av strengt viktige legemidler. I 2003 er verdien av lageret ca. 82 millioner kroner. Lageret anses som en viktig, men begrenset beredskapsressurs. Lov om helsemessig og sosial beredskap stiller krav til pliktsubjektene om at de skal sørge for å ha tilfredsstillende sikkerhet for forsyning av viktig materiell, utstyr og legemidler. Beredskapen på legemiddelområdet vil bli gjenstand for omtale i en stortingsmelding om legemiddelpolitikken, som planlegges framlagt for Stortinget i løpet av 2. halvår 2004.

7.4 Sivilt-militært samarbeid om beredskap mot masseødeleggelsesmidler

Justisdepartementet fastsatte i januar 2000 et mandat for en kontakt-/arbeidsgruppe for å styrke beredskapen mot masseødeleggelsesmidler. Gruppen fikk i oppdrag å utarbeide en oversikt over ansvarsforhold og innsatsressurser for beskyttelse mot masseødeleggelsesmidler og har utarbeidet en rapport om dette. Regjeringen har besluttet at denne gruppen skal videreføres som en faggruppe. Faggruppen skal utgjøre et tverrfaglig miljø for de ulike virksomhetene og myndighetene som har et ansvar innenfor beredskap mot masseødeleggelsesmidler. Et sentralt mål med faggruppen er å komme med forslag til gode rutiner og kommunikasjon mellom ulike faglige aktører, og ta opp spørsmål som gjelder ansvarsforhold og samhandling i grenseflatene mellom ulike fagmyndigheter. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal understøtte Justisdepartementets samordningsansvar i forhold til beredskap mot masseødeleggelsesmidler og vil derfor ha en tilretteleggende funksjon for faggruppen. Samordningsfunksjonen gir DSB et særlig ansvar for å ta initiativ til å bringe aktuelle og relevante problemstillinger inn for faggruppen. DSB informerer og rapporterer til Justisdepartementet om den helhetlige situasjonen i forhold til beredskapen mot masseødeleggelsesmidler. Fagmiljøer som er representert i faggruppen vil rapportere på vanlig måte til eget departement. Faggruppen skal ikke kunne tillegges operative oppgaver ved en hendelse med bruk av masseødeleggelsesmidler. Faggruppen består av representanter fra følgende etater: Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste, Sosial- og helsedirektoratet, Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Forsvarets Mikrobiologiske laboratorium, Forsvarets ABC-skole, Forsvarets Forskningsinstitutt, Statens Strålevern og Mattilsynet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har ledelse og sekretariat.

Forsvarets militære organisasjon og bemanning innen beredskap mot masseødeleggelsesmidler, samt lagre av militært materiell for beskyttelse mot masseødeleggelsesmidler, er primært dimensjonert for å beskytte Forsvarets avdelinger. Disse ressursene vurderes som tilstrekkelige for å øke de militære styrkers overlevelsesevne ved et angrep med bruk av masseødeleggelsesmidler. Ut over dette finnes det et visst overskudd av vernemasker, som vil kunne bli avhendet av Forsvaret og gjort tilgjengelig for overtagelse av andre etater. Forsvaret har en begrenset beholdning av medikamenter lagret til bruk ved hendelser med masseødeleggelsesmidler. Vern mot biologiske angrep baseres i stor grad på helsevesenets rutiner. Forsvaret har likevel en viss laboratoriekapasitet til å analysere flere typer mikroorganismer som kan tenkes brukt i forbindelse med angrep med biologiske midler. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har laboratoriekapasitet til å analysere et stort antall kjemiske stridsmidler, utgangskjemikalier for produksjon av kjemiske stridsmidler og nedbrytningsprodukter av kjemiske stridsmidler. Bemanning og øvrig kapasitet på disse laboratoriene er ikke dimensjonert for vesentlig aktivitet ut over Forsvarets egne behov. Sivile helsemyndigheter har påbegynt arbeidet med å kartlegge ressurser og utarbeide planer for å kunne nyttiggjøre aktuelle militære ressurser dersom epidemier skulle bryte ut.

Det er ikke etablert beredskapsordninger for Forsvarets støtte til det sivile samfunn ved beredskap mot masseødeleggelsesvåpen. Forsvaret kan likevel, etter anmodning, og i henhold til instruks for Forsvarets bistand til politiet, vurdere å bistå det sivile samfunn med visse kapasiteter når dette er forenelig med Forsvarets primære oppgaver. Ved hendelser som involverer biologiske midler har Forsvaret en viss kapasitet til å bistå det sivile samfunn med faglig rådgivning. Statens Strålevern ivaretar analyse av radiologisk materiale i Norge, men Forsvaret har en viss kapasitet til å spore radioaktivt materiale og radioaktive utslipp ved bruk av såkalt RADIAC utstyr om bord i mobile enheter. Ved ulykker som involverer kjemiske stoffer har Forsvaret noe bredere kompetanse til å støtte det sivile samfunn. Det er utviklet metoder og kompetanse for prøvetaking og håndtering av forskjellige typer kjemiske materialer. Forsvarets forskningsinstitutts (FFI) laboratorium er Norges eneste laboratorium med metoder for analyse av et stort antall kjemiske stridsmidler.

Beskyttelse mot kjemiske stridsmidler er i stor grad basert på personlig verneutstyr (for eksempel drakter og vernemasker). I forhold til slikt utstyr har Forsvaret god kompetanse. Forsvaret er videre i ferd med å anskaffe spesialkjøretøyer for søk- og påvisning av masseødeleggelsesmidler. I tillegg kan Forsvaret bistå med mer generelle kapasiteter, eksempelvis transport, noe som også gjøres ved andre typer katastrofer.

For å styrke det sivil-militære samarbeidet på dette området er klargjøring og formalisering av samarbeidsrutiner og mekanismer prioriterte tiltak. Blant annet er det etablert kontakt mellom Folkehelseinstituttet og Forsvaret angående et fremtidig samarbeid om kjemikalieberedskap. Forsvaret er invitert til å utrede oppgaver og rollefordeling mellom Folkehelseinstituttet og relevante forsvarsorganer. En slik utredning vil beskrive hvordan samarbeidsrutiner kan formaliseres og hvordan rutiner for trening på kjemiske hendelser kan utarbeides og gjennomføres.

Et annet eksempel er Nærings- og handelsdepartementets innkjøp av gasstette vernedrakter til bruk i bygg-/anleggsnæringen for å øke robustheten og være bedre rustet for opprydding etter ødeleggelser hvor det kan være fare for giftige gasser, eller ved bruk av masseødeleggelsesvåpen. Det er i samarbeid med Forsvaret planlagt et opplæringsprogram for det personellet i bygg- og anleggsbransjen som skal benytte draktene.

Dette personellet kan stilles til disposisjon for nødetatene og eventuelt Forsvaret i krisesituasjoner som en del av bygg- og anleggsberedskapen. Det vil bli utarbeidet rutiner for slikt samarbeid.

Forsvaret deltar i den nasjonale atomberedskapen ved deltakelse i Kriseutvalget ved atomulykker. Forsvaret er derfor en viktig samarbeidspartner i krisehåndtering og bidrar blant annet med informasjon fra militære kilder. Forsvarets ressurser ble for eksempel benyttet ved prøvetaking i forbindelse med at ubåten Kursk sank i 2000. Samarbeidet vil videreutvikles. I løpet av 2004 vil det bli gjennomført et nasjonalt øvelsesopplegg på atomberedskapsområdet med deltakelse fra flere aktører, deriblant Forsvaret. Innen NATO arrangeres en rekke øvelser, både på sivil side og som sivilt-militært samarbeid og det ble i 2003 arrangert en feltøvelse i Romania med en «skitten bombe» som scenario. Et scenario som inkluderte radioaktive stoffer ble også øvet under CMX-øvelsen i 2004.

I arbeidet med å klargjøre det sivil-militære samarbeidet på dette området skal det legges vekt på å konkretisere rutiner for utveksling av kompetanse, trening og utstyr mellom militære og sivile etater. Dette er nødvendig for å opprettholde en høy beredskap mot masseødeleggelsesmidler. Gjennom faggruppen for beredskap mot masseødeleggelsesmidler skal en ytterligere søke å konkretisere det sivile samfunns behov for bistand fra Forsvaret ved hendelser med bruk av masseødeleggelsesmidler. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og fylkesmannen vil få et spesielt ansvar for å initiere konkrete og samordnede planer og øvelser som virkemiddel for et godt samvirke mellom redningsetater og Forsvaret.

Innenfor helseområdet er beredskap mot masseødeleggelsesmidler og forsyningssikkerhet for legemidler og medisinsk materiell, eksempler på områder hvor det kan følge positive synergier av et nærmere sivil-militært samarbeid. Regjeringen vil i 2004 som ledd i dette fastsette nytt mandat til Beredskapsrådet for landets helsestell, for å legge til rette for en revitalisering av det sivil-militære helsesamarbeidet, med utgangspunkt i dagens samfunnsstruktur og utfordringer.

7.5 Internasjonalt samarbeid

Ressurser og kompetanse i forhold til masseødeleggelsesmidler blir i økende grad vektlagt i en rekke av de internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av eller har tilknytning til. Utviklingen i EU og direktiver som Norge implementerer gjennom EØS-avtalen for eksempel knyttet til godstransport og sikkerhet på lufthavner, vil legge mange føringer for samfunnssikkerhetsarbeidet i tiden fremover.

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) spiller en sentral rolle i det internasjonale atomsamarbeidet. Denne FN-organisasjonen har oppgaver både når det gjelder oppbygging av kompetanse, nasjonal infrastruktur og standardisering innen strålevern, kjernesikkerhet og beredskap. Statens strålevern har fått rollen med å lede et arbeid som omfatter IAEAs 137 medlemsland hvor målet er å oppnå en bedre og mer effektiv internasjonal respons på slike ulykker og hendelser, inklusive terroranslag.

I Innst. S. nr. 9 (2002 –2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001 – 2002) Samfunnssikkerhet, ba komiteene regjeringen om å innta en pådriverrolle i arbeidet med å videreføre det internasjonale arbeidet for å styrke konvensjonene mot biologiske og kjemiske våpen, inkludert å ta initiativ til å styrke det bilaterale samarbeidet med Russland på dette området. Norge har også et sterkt engasjement i Russland på grunn av de store utfordringene knyttet til atomsikkerhet og miljøforurensing på Kola-halvøya.

Proliferation security initiative (PSI) er et internasjonalt samarbeid for å hindre spredning av masseødeleggelsesmidler, hvor Norge deltar. Det er på nasjonalt nivå blant annet opprettet en interdepartemental kontaktgruppe for å sikre samordnede innspill til diskusjoner og bistand til øvelser og eventuell innsats. Kontaktgruppen ledes av Utenriksdepartementet. Særlig involverte departementer er Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet, Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Finansdepartementet.

Utbrudd av smittsomme sykdommer kan spre seg svært raskt over landegrensene. Det er derfor av stor betydning for den nasjonale beredskapen at det finner sted et nært samarbeid med helsemyndighetene i naboland og med sentrale internasjonale organisasjoner. Det økte internasjonale samarbeidet utgjør derfor en integrert del av den nasjonale beredskapen mot smittsomme sykdommer og bioterrorisme. Norge har de senere årene utvidet sitt internasjonale samarbeid på disse områdene.

Det nordiske helseberedskapssamarbeidet er styrket gjennom Nordisk helseberedskapsavtale, som ble underskrevet på Nordisk Ministerrådskonferanse i juni 2002. Deltakerlandene skal i henhold til avtalen så langt som mulig yte hverandre assistanse, informere hverandre om tiltak som iverksettes, og ellers fremme samarbeid ved å fjerne hindringer i nasjonale regler, og samarbeide om erfaringsutveksling og kompetanseutvikling. Avtalen retter seg mot kriser og katastrofer generelt, men med vekt på atom/nukleære, biologiske og kjemiske hendelser.

Gjennom deltakelse i EUs Nettverk for smittsomme sykdommer er Nasjonalt folkehelseinstitutt tilknyttet et faglig nettverk for utveksling av erfaringer og planlegging av beredskap mot smittsomme sykdommer. Gjennom nettverket er norske helsemyndigheter også tilknyttet et varslingssystem for rask varsling av utbrudd av smittsomme sykdommer. Norge deltar også i EUs helseberedskapskomité som ble etablert høsten 2001. Komiteen og faggruppene under komiteen arbeider for å utveksle planleggingserfaringer og beredskapstiltak mot bioterrorisme, og å medvirke til en harmonisering av planleggingen i den hensikt å gjøre kommunikasjon mellom medlemslandene enklere i en beredskapssituasjon. Som ledd i dette er det også etablert et system for rask varsling og konsultasjon, dersom medlemsland blir gjenstand for bioterrorisme.

EU planlegger å opprette et nytt senter for smittsomme sykdommer (European Center for Disease Prevention and Control (ECDPC) i 2005. Senteret som skal legges til Stockholm, vil få en sentral rolle i overvåkning av smittsomme sykdommer i EU. Det arbeides for at Norge kan bli deltaker i senterets aktiviteter.

Norge har også nært samarbeid med Verdens helseorganisasjon (WHO) i forhold til beredskap mot smittsomme sykdommer. Norge bidro i regi av WHO med eksperter til å bekjempe spredningen av SARS i Asia i 2003, og det er nær kontakt til WHO i forhold til overvåkning av situasjonen for smittsomme sykdommer. WHOs internasjonale helsereglement, som regulerer blant annet helsefaglige, handelsmessige og reise-/turistmessige tiltak mellom landene, er nå gjenstand for revisjon. Norge deltar aktivt i dette arbeidet, blant annet i samarbeid med EU. I tillegg har Folkehelseinstituttet et utstrakt samarbeid med institutter i Nordvest-Russland.

Til toppen
Til dokumentets forside