St.meld. nr. 40 (2002-2003)

Nedbygging av funksjonshemmende barrierer

Til innholdsfortegnelse

3 Mål og strategier

3.1 Vurdering av situasjonen

Gjennomgang i kapittel 2 viser at det har skjedd viktige endringer i løpet av de siste årene. Tiltak og tjenester er forbedret og nye ordninger er etablert. Likevel er avstanden mellom mål og virkelighet fortsatt stor på enkelte områder.

NOU 2001:22 Fra bruker til borger peker på en rekke utfordringer. Utredningen har lagt grunnlaget for en debatt om blant annet innretning, dimensjonering og vekting mellom ulike virkemidler. I debatten er det reist spørsmål om:

  • Hva har så langt gitt resultater?

  • Hva er årsaken til at vi på noen områder lykkes og andre mislykkes?

  • Hvilke erfaringer har andre land høstet og hva har overføringsverdi til norske samfunnsforhold?

  • Hvordan balanserer vi virkemidlene i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne opp mot viktige overordnede mål i norsk politikk knyttet til desentralisering, økt kommunalt selvstyre og forenkling av offentlig sektor?

Debatten viser at det ikke er enkle isolerte tiltak som kan løse utfordringene vi står overfor. Økt bevisstgjøring og bred mobilisering må til innenfor privat så vel som offentlig sektor, på alle samfunnsområder og forvaltningsnivåer. Det er kun gjennom et systematisk arbeid over tid, og ved å ta i bruk et sett av virkemidler, at det er mulig å møte de største utfordringene som gjenstår i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne.

I NOU 2001:22 Fra bruker til borger foreslås utbedringsplaner for eksisterende byggverk, transportmidler mv. for å bringe disse i samsvar med kravene til universell utforming innen bestemte tidsfrister. Forslagene omtales nærmere i kapittel 6. Disse utbedringsplanene vil, så langt det har vært mulig å kostnadsberegne dem, medføre svært store offentlige kostnader. Regjeringen har ikke funnet rom for en slik satsing.

Etter at NOU 2001:22 ble framlagt i juni 2001 har regjeringen fremmet forslag om, eller iverksatt, en rekke tiltak, som skal bedre situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne. Disse tiltakene vil bli nærmere omtalt i kapitlene 4 – 9.

Utdanning og arbeid

Politikken for personer med nedsatt funksjonsevne skal bygge på individets naturlige ønske om å klare seg selv. Det må legges til rette for at alle, ut fra sine forutsetninger, skal ha muligheter til aktiv deltakelse i samfunnet. For mange personer i yrkesaktiv alder innebærer dette mulighetene til å forsørge seg selv og sine gjennom arbeid og egen inntekt. Regjeringen legger også vekt på de samfunnsmessige gevinster som er knyttet til at den enkelte tar sine ressurser i bruk.

Stortingsmelding nr. 50 (1998-99) Utjamningsmeldinga slo fast at « funksjonshemma har ofte dårlegare levekår enn gjennomsnittet for befolkninga, både i form av dårligare økonomi, svakare arbeidstilknytning og lågare utdanning » .

Arbeid er en av de viktigste faktorene for å bedre levekår. Studier viser at høyere utdanning øker vesentlig mulighetene for at personer med nedsatt funksjonsevne får arbeid sammenlignet med den øvrige befolkningen. For regjeringen er det viktig å styrke mulighetene for at personer med nedsatt funksjonsevne skal delta i arbeidslivet. Utdanning og arbeid er derfor et sentralt satsingsområde.

Tilgjengelighet

Tilgjengelighet er det andre innsatsområdet i regjeringens politikk for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette omfatter blant annet tilgjengelighet til bygninger, utemiljø, tjenester og produkter.

Samfunnsskapte barrierer fører til at personer med nedsatt funksjonsevne blir funksjonshemmet og det settes hindringer for deltakelse og likestilling. Gjennom Handlingsplanen for funksjonshemmede er en rekke tiltak iverksatt for å redusere samfunnsskapte hindringer. Tydeliggjøring og styrking av eksisterende lovverk, utviklingsprosjekter på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, økt fokus på brukermedvirkning, samarbeid med utdanningsinstitusjoner og omfattende kursvirksomhet har gitt resultater. Tiltakene har bidratt til økt bevissthet om hvilke behov personer med nedsatt funksjonsevne har som må ivaretas i plan- og beslutningsprosesser. Kunnskapen om hvordan samfunnet kan gjøres mer tilgjengelig har økt og forutsetningene for å utforme et samfunn for alle er bedre. Tilgjengeligheten øker på en rekke områder og flere kommuner og fylkeskommuner kan vise til gode resultater.

NOU 2001:22 Fra bruker til borger viser at det fremdeles er store utfordringer som gjenstår. Mange opplever en hverdag som setter hindringer for et selvstendig og aktivt liv. Regjeringen vil satse på tiltak for å øke tilgjengeligheten i samfunnet.

Tjenester

Bedre tjenester er det tredje innsatsområdet i regjeringens politikk for personer med nedsatt funksjonsevne. Mange personer med nedsatt funksjonsevne er avhengig av omfattende tjenester fra ulike instanser for å kunne leve et aktivt og selvstendig liv.

Regjeringen mener at viktige utfordringene i offentlige tjenester er knyttet til rekruttering av personell, kompetanse, organisering, informasjon, service og saksbehandling. For mange med behov for tjenester fra ulike instanser framstår ofte tilbudene som lite koordinert. Det er også et problem at mange ikke yter tilstrekkelig individualiserte tjenester.

Barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier

Når det gjelder situasjonen for barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier mener regjeringen det er behov for å lette tilgangen på tjenester, styrke koordineringen av de tjenester som ytes, øke kompetansen i hjelpeapperatet og bygge ut det psykososiale tilbudet.

Utviklingshemmede

Personer med nedsatt funksjonsevne omfatter også personer med utviklingshemning. I regjeringens verdigrunnlag understrekes at det er den enkelte borger som står i sentrum for utforming av politikken. Samfunnet har et ansvar for å ivareta den enkeltes verdi og likeverd. Det betyr blant annet at tjenester og tiltak som ytes til utviklingshemmede skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger. Samfunnet skal legge forholdene til rette slik at utviklingshemmede kan benytte sine evner fullt ut og leve et liv så langt opp mot det normale som mulig, med samme levekår som andre og størst mulig grad av selvbestemmelse.

Forskningen viser at vi fortsatt står overfor utfordringer for å bedre levekårene og livssituasjonen for utviklingshemmede på ulike livsområder. Regjeringen vil i sitt videre arbeid følge opp de svakheter som er avdekket. Dette er knyttet både til bolig, tjenester, kompetanse hos personellet, arbeid og fritid. Selv om det sosiale livet har blitt bedre for noen etter reformen, er det fortsatt mange utviklingshemmede som føler seg isolert og har et dårlig nettverk. Regjeringen mener det er viktig å legge til rette for en mer aktiv og variert fritid hvor utviklingshemmede i større grad kan delta i aktiviteter for alle. Det er også viktig at det arbeides videre med å styrke utviklingshemmedes muligheter til selvbestemmelse og medvirkning.

3.2 Visjoner og hovedmål

3.2.1 Visjon

Regjeringen har følgende visjon i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne:

Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere.

Personer med redusert funksjonsevne skal, som andre, ha rettigheter og muligheter til å bestemme over egne liv og bli respektert for sine ønsker. Menneskers likeverdighet må også gjenspeiles i mulighetene samfunnet tilbyr. For å sikre like muligheter må hindringer fjernes og samfunnet være tilgjengelig for alle. Mennesker med redusert funksjonsevne er ingen homogen gruppe og samfunnets krav og bistand må tilpasses deretter.

3.2.2 Hovedmål

Med utgangspunkt i regjeringens verdigrunnlag og visjon vil målene være knyttet til å utforme rammebetingelser som sikrer mennesker med nedsatt funksjonsevne muligheter til personlig utvikling og samfunnsmessig deltakelse. Dette forutsetter en helhetlig og samordnet politikk.

Hovedmålene i regjeringens politikk for mennesker med redusert funksjonsevne er:

  • Aktiv deltakelse og full likestilling.

  • God tilgjengelighet til bygninger, utemiljø, produkter og tjenester.

  • Tjenester, opplæring og kvalifisering skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov.

  • Flere i arbeid som kan nytte sine evner og anlegg til beste for seg selv og samfunnet.

  • Sikre økonomisk og sosial trygghet.

3.3 Strategier

I historisk perspektiv har personer med nedsatt funksjonsevne ofte vært diskriminert og utestengt fra store deler av samfunnet. Institusjonstenkning og segregering skulle beskytte mennesker med nedsatt funksjonsevne fra samfunnet. For mange ble institusjonstilværelsen en utestenging fra samfunnet. Denne tenkningen ble senere avløst av mål om samfunnsmessig deltakelse og likestilling.

NOU 2001:22 Fra bruker til borger viser at situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne er svært forskjellig innenfor de ulike sektorer. Når det gjelder for eksempel grunnopplæring ligger Norge langt foran de fleste andre land, mens innenfor andre sektorer er utfordringene store. Utredningen slår fast at sektoransvarsprinsippet har bidratt til å sikre likestilling mellom personer med nedsatt funksjonsevne og andre samfunnsborgere når det gjelder hvilke organer/sektorer som formelt har ansvar for å yte tjenester. Det at sektoransvarsprinsippet er slått fast er imidlertid ingen garanti for at en sektor iverksetter nødvendige tiltak som bidrar til likeverdige tilbud i tråd med de overordnede målene i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne.

Sektoransvarsprinsippet

Regjeringen mener at sektoransvarsprinsippet er en nødvendig og grunnleggende strategi for å nå hovedmålene i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Strategien innebærer at det er de vanlige instanser i samfunnet som skal gi og finansiere tilbud til personer med nedsatt funksjonsevne på lik linje med den øvrige befolkningen. Det er de samme instansene som, ved behov, skal supplere med særskilte ordninger dersom de ordinære ordningene ikke er tilstrekkelige.

Gjennomføringen av Handlingsplanen for funksjonshemmede (1998 – 2002) har gitt viktige erfaringer i bruk av virkemidler som fremmer sektoransvaret. Disse erfaringene vil regjeringen bygge videre på. Ansvaret for å samordne politikken for personer med nedsatt funksjonsevne ligger i Sosialdepartementet. Dette ansvaret omfatter både å være pådriver i forhold til fastsatte mål, samt å koordinere regjeringens politikk på dette området. Arbeidet med å koordinere politikken for personer med nedsatt funksjonsevne er forankret i et eget statssekretærutvalg ledet av Sosialdepartementet.

For å nå hovedmålene og oppnå resultater på områdene arbeid og utdanning, tilgjengelighet og tjenester må sektoransvaret styrkes. Hver samfunnssektor må utformes og virke på en slik måte at tiltak og tjenester gjøres tilgjengelig for personer med nedsatt funksjonsevne.

En stortingsmelding som skal fremme sektoransvaret, kan ikke gi svar på alle utfordringer knyttet til personer med nedsatt funksjonsevne. Stortingsmeldingen har som viktigste formål å lage en overbygning på tvers av departementene, med forpliktende mål, strategier og virkemidler i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Selv om mange tiltak presenteres i meldingen, vil utformingen av mer konkrete tiltak i vesentlig grad måtte forankres i sektorvise prosesser i de ulike departementer. Hensynet til personer med nedsatt funksjonsevne må bli en tydelig premiss i utviklingen av stortingsmeldinger og plan- og budsjettdokumenter. Regjeringen vil i denne meldingen vise til pågående og planlagte prosesser hvor det er viktig at dette hensynet blir ivaretatt. Stortingsmeldingen omtaler også konkrete tiltak som skal fremme sektoransvaret og sikre at hensynet til personer med nedsatt funksjonsevne blir ivaretatt innenfor de ulike departementers ansvarsområde.

Bedre kunnskap om situasjonen og samfunnsutviklingen for personer med redusert funksjonsevne

Regjeringen vil bidra til å øke kunnskapsgrunnlaget om situasjonen og samfunnsutviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette vil kunne gi informasjon om måloppnåelse, effektivitet i bruk av ulike virkemidler og vise hvor behovene for økt innsats er størst.

Styrket brukermedvirkning

Mange brukere opplever tjenester som gir mangelfull informasjon, yter dårlig service, har feil ved saksbehandlingen, er vanskelig tilgjengelig, er dårlig organisert og koordinert, er lite fleksible og har mangelfulle tilbud. Styrket brukermedvirkning kan bidra til at tilbudene blir bedre tilpasset brukernes ønsker og behov.

Regjeringen ønsker generelt en åpen forvaltning og brukerdeltakelse i all offentlig planlegging. Regjeringen vil styrke brukermedvirkningen. Brukernes synspunkter må bli en viktigere premiss i utforming av de individuelle tjenestene og i utformingen av offentlige tilbud og systemer som organiserer tjenesteproduksjonen.

Også personer med nedsatt funksjonsevne har interesser som strekker seg utover ønsket om å ha innflytelse i saker som direkte angår en selv. Dersom personer med nedsatt funksjonsevne skal sies å ha full samfunnsmessig likestilling, er det en forutsetning at denne gruppen kan delta i polit­iske beslutningsprosesser og styrende organer på lik linje med andre. Regjeringen vil forbedre mulighetene personer med nedsatt funksjonsevne har til å ivareta sine politiske rettigheter.

Universell utforming som strategi

Samfunnet er ikke utformet og tilrettelagt for alle og mange hindres i sin utfoldelse og deltakelse. Hver dag treffes det beslutninger som påvirker hvilke grupper og individer som ikke får tilgang til bygninger, utemiljø, tjenester eller produkter som bygges eller fornyes. Sentralt i arbeidet med å øke bevisstheten om hensynet til personer med redusert funksjonsevne står kunnskapen om universell utforming.

Universell utforming innebærer at tilgjengelighet for mennesker med redusert funksjonsevne i størst mulig grad løses gjennom ordinære, generelle tiltak som en naturlig del av produktdesign, arkitektur, planlegging og service.

Erfaringer viser at hensynet til mennesker med redusert funksjonsevne ikke nødvendigvis er et fordyrende element dersom dette er ivaretatt i en tidlig fase av planleggingen. Kostnadene blir vesentlig høyere dersom utilgjengelige bygninger, tjenester eller utemiljø skal endres i ettertid. Derfor er universell utforming en kostnadseffektiv strategi som bør legges til grunn for planleggingen.

Til dokumentets forside