St.meld. nr. 41 (2003-2004)

Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2003, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid

Til innholdsfortegnelse

5 Multilateralt eksportkontrollsamarbeid og tiltak mot terrorisme

Det er tatt en rekke initiativ i de multilaterale eksportkontroll-regimene for å bidra til å oppfylle Sikker­hetsrådets resolusjon 1373 om tiltak mot terro­risme. Første skritt har vært å oppdatere regi­me­nes basisdokumenter slik at virkeom­rådene nå også omfatter tiltak som kan hindre spredning av sensitive varer og teknologi til terrorister. Det er tatt initiativ til en mer omfattende utveksling av relevant informasjon, identifisering av varer og teknologi som er særlig relevant i ­terror-sammenheng, større åpenhet om lever­ans­er av slike varer og teknologi, samt iverksettelse av særlige tiltak som kan hindre at terrorister får tilgang til sensitive varer og teknologi. Norge er en pådriver i dette arbeidet.

Våpeneksport er i utgangspunktet et nasjonalt ansvar. Det er et positivt trekk at det de siste årene er utviklet et økt internasjonalt samarbeid og koordinering på dette området.

Liste I i det norske eksportkontroll-systemet er i utgangspunktet en nasjonal liste over våpen og militært materiell, men det er i utarbeidelsen sørget for at den også dekker våpen og andre militære varer på de internasjonale listene 1 .

Kontrollen med flerbruksvarer (liste II i det norske systemet), dvs. varer og teknologi som i tillegg til sin sivile og kommersielle beskaffenhet har potensiale i utvikling av masseødeleggelses­våpen eller i konvensjonell militær sammenheng, bygger utelukkende på det multilaterale samarbeidet og de forpliktelser som deltakerlandene i eksportkontrollregimene har påtatt seg i denne sammenheng.

Mellom 33 og 40 industriland, herunder Norge, deltar i de fem multilaterale eksportkontrollregimene. Samarbeidet er av politisk karakter, men hensikten er å sikre gjennomføring og etterlevelse av internasjonale traktater som begrenser eller forbyr ulike våpentyper. Disse er Avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT), Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og Konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC).

I løpet av de siste årene har multilateral eksportkontroll blitt et viktig virkemiddel i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og oppbygging av konvensjonell militær kapasitet som kan representere en trussel mot stabilitet og sikkerhet. De multilaterale eksportkontrollregimene har etter terroranslagene i september 2001 intensivert sine aktiviteter betydelig som ledd i kampen mot internasjonal terrorisme.

I arbeidet med å identifisere hvordan eksportkontroll kan bidra til å hindre at terrorister får tilgang til våpen og sensitive varer, er det særlig fokusert på utveksling av informasjon, kontroll med transittforsendelser, styrking av grensekontroll, samt kontroll med formidling mellom tredjeland og immateriell teknologioverføring. I tillegg er det igangsatt et arbeid for å vurdere hvilke sensitive varer som kan være mest attraktive for terrorister, og som ikke står på kontroll-listene idag. Dette dreier seg f.eks. om utstyr som kan forstyrre samband (jammeutstyr) og visse typer laserutstyr. Det er etablert separate ekspertgrupper innenfor rammen av det internasjonale samarbeidet for å sikre størst mulig grad av samordning og samarbeid mellom leverandørlandene på disse områdene. Det forutsettes at informasjonen som blir utvekslet nyttiggjøres av de nasjonale sikkerhets- , lisensierings- og kontrollapparatene. Den raske teknologiske utviklingen stiller også store krav til den nasjonale ekspertisen som skal sørge for at kontrol-listene er oppdatert til enhver tid.

I tillegg til utveksling av informasjon om sluttbrukere, frontselskaper, anskaffelsesmetoder, fraktruter og prosjekter det er knyttet særlig bekymring til i spredningssammenheng, foregår det en omfattende utveksling av informasjon mellom regimelandene om faktisk eksport og avslag på lisenssøknader. Det er dessuten etablert krypterte elektroniske kommunikasjonssystemer. Behovet for å kunne nyttiggjøre informasjonen raskt stiller krav til de nasjonale apparatenes ­ressurser, både når det gjelder kompetanse og infrastruktur.

Spredningsaktivitetene til land som ikke deltar i de internasjonale ikke-sprednings- og eksportkontrollregimene representerer en alvorlig ­trussel mot internasjonal sikkerhet og stabilitet. Spørsmålet om hvordan eksportkontroll-regimene kan medvirke til å hindre videre spredning står høyt på den internasjonale dagsorden. Innenfor rammen av regime-samarbeidet er det bred enighet om at det haster med å etablere forpliktende tiltak for å hindre at sensitive varer og teknologi spres utenfor ansvarlig myndighetskontroll og uten at det foreligger verifiserbare forsikringer om sivil bruk. Utvekslingen av relevant informasjon er allerede styrket. Det samarbeides om ytterligere tiltak for å sikre etterlevelse bl.a. gjennom lovgivning og effektiv håndhevelse på nasjonalt plan.

Det er et mål å knytte potensielle leverandørland som står utenfor eksportkontroll-regimene nærmere til det internasjonale samarbeidet. I første rekke legges det vekt på å skape politisk forståelse om og vilje til å føre en ansvarlig ikke-spredningspolitikk. I tillegg tilbys assistanse til etablering av regelverk, oppbygging av effektive kontrollapparater og relevant kompetanseoverføring.

De siste årene har man sett en økende aktivitet fra EUs side innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. Eksportkontroll er et av tre satsingsområder EU-landene har angitt i kampen mot terrorisme. Det foregår et omfattende samarbeid og koordinering mellom EU-landene. På norsk side benyttes EUs flerbruksregime som utgangspunkt for den norske kontrollen, både når det gjelder kontroll-listen og kontrollmekanismer. Dette bidrar til å sikre at det norske regelverket i størst mulig grad er det samme for norske eksportører som det som gjelder for europeiske samarbeidspartnere og konkurrenter.

Wassenaar-samarbeidet

Wassenaar-samarbeidet (WA, The Wassenaar Arrangement) har som målsetning å hindre leveranser som kan føre til destabiliserende oppbygging av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi, samt å hindre terrorister og terrorgrupper i å få tilgang til slike våpen.

I 2003 gjennomførte WA for annen gang en revisjonsprosess med sikte på å styrke og videreutvikle regimets forpliktelser. Slike styrkingsprosesser foutsettes å finne sted hvert fjerde år. For første gang siden etableringen i 1996 ble det oppnådd enighet om en rekke substansielle tiltak for å styrke kontroll med leveranser av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi. WA fremstår nå som et solid og relevant eksportkontrollregime med høye standarder.

Norget ledet forhandlingene som førte til at felles prinsipper for nasjonal kontroll med formidling av våpen og militært materiell mellom to fremmede land ble vedtatt på plenumsmøtet i desember 2003. Dette representerer et substansielt fremskritt i arbeidet for å styrke kontrollen med internasjonal våpenhandel. Det ble videre enighet om retningslinjer for kontroll med bærbare luftvernsystemer (MANPADS). Slike våpen representerer en reell fare for sivil luftfart.Videre ble det enighet om å utveksle informasjon om deltakerlandenes eksport av håndvåpen og lette våpen; om felles kriterier for kontroll med ikke-listede varer til områder hvor det foreligger bindende våpenembargoer vedtatt av FNs sikkerhetsråd eller andre relevante våpenembargoer deltakerlandene har sluttet seg til; opplegg for oppdatering av kontroll-listene; samt styrking av informasjonsutvekslingen. Norge spiller i inneværende år en ledende rolle i forhandlingene om oppdatering av kontrol-listene.

Som ledd i styrket dialog med ikke-medlemmer skal det i 2004 arrangeres et internasjonalt seminar om ansvarlighet knyttet til leveranser av sensitiv teknologi og konvensjonelle våpen.

Australia-gruppen

Australia-gruppen (AG) ble etablert i 1984 og har som formål å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen. Det er begrunnet mistanke om at flere land besitter slike våpen. Det er også frykt for at terrorister kan få tilgang til kjemiske og biologiske våpen eller relevante utgangsstoffer. Mange sensitive kjemikalier er billige, enkle å bruke, og virkningen kan være alvorlig i begrensede områder. For å bidra til å oppfylle Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 av 28. september 2001 om tiltak mot terrorisme er det tatt initiativ til dialog og samarbeid med potensielle leverandørland og transittland for å forhindre terrorister i å få tilgang til utgangsstoffer for kjemiske våpen, biologiske agens eller produksjons- og spredningsutstyr. For å sikre en mest mulig ensartet etterlevelse ble det i 2002 vedtatt retningslinjer som utgangspunkt for deltakerlandenes nasjonale gjennomføring av kontrollen.

I 2003 ble det fattet vedtak om å styrke dialogen med land som ikke deltar i regimet, men som er potensielle leverandører av sensitive kjemi­kalier og biologiske substanser. Samtidig er det enighet om større åpenhet mellom landene i Australia-gruppen om gjennomføring av konsensusvedtak i regimet, og om å opprette en mekanisme som sikrer at landene virkelig implementerer de vedtak som blir fattet i sin nasjonale eksportkontrollovgivning og –praksis. Det er opprettet en arbeidsgruppe under britisk og amerikansk ledelse med sikte på å løse tekniske spørsmål knyttet til kontroll med spredere for biologiske substanser.

Kontroll med spredning av missilteknologi.

Regimet for kontroll av missilteknologi (MTCR) har som målsetting å begrense spredning av missiler, rakettsystemer og ubemannede luftfartøy som kan levere masseødeleggelsesvåpen. MTCR, som nå består av 33 land, ble opprettet i 1987 av G-7 landene. Norge sluttet seg til i 1990. Det er utarbeidet felles liste over kontrollert teknologi og materiale, som oppdateres jevnlig.

I lys av terrortrusselen knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen har MTCR vedtatt prosedyrer for forsterket informasjonsutveksling om stater som representerer en potensiell spredningsfare.

MTCR har vært det eneste internasjonale forum som har som formål å hindre spredning av leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen. Som ledd i styrkingen av dette arbeidet tok MTCR-landene initiativ til å utarbeide et utkast til en internasjonal adferdskodeks mot missilspredning. The Hague Code of Conduct (HCOC) ble vedtatt som et selvstendig, multilateralt instrument i Haag i november 2002.

Zangger-komiteen og Nuclear Suppliers Group (NSG)

Det er etablert to regimer for kjernefysisk-relatert eksportkontroll. Zangger-komiteen ble opprettet i 1971 som en arbeidsgruppe under Avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT) for å sikre en mest mulig enhetlig fortolkning av avtalens artikkel III.2 som krever at partene skal sikre at man ikke eksporterer materialer som kan benyttes til utvikling av kjernefysiske våpen. Zangger-komiteen ble i 1974 enige om en liste over spaltbart materiale med utgangspunkt i NPTs artikkel III.2 (kalt «trigger-listen»). I 1976 gikk en rekke land sammen og dannet Nuclear Suppliers Group (NSG) fordi man ønsket en mer omfattende eksportkontroll med kjernefysiske produkter og materiale enn den Zangger-komiteen kunne angi med utgangspunkt i NPTs artikkel III.2.

NSG består av to sett retningslinjer og to varelister: for rene kjernefysiske materialer og teknologi (fra 1976) og for flerbruksvarer og tilhørende teknologi (fra 1992). Flerbruksregimet fra 1992 var en direkte respons på avsløringene av Iraks kjernevåpenprogram, som i vesentlig grad var utviklet på basis av flerbruksteknologi.

Retningslinjene krever som betingelse for leveranse av kjernefysiske varer at det foreligger heldekkende sikkerhetskontrollavtale med IAEA og at mottakerlandet er part i NPT.

Arbeidet med kjernefysisk eksportkontroll og ikke-spredning er betydelig styrket etter 11. september 2001. Det er tatt initiativ til styrket informasjonsutveksling, oppdatering av basisdokumenter og identifisering av produkter og teknologi som kan være særlig relevante i terrorsammenheng og i spredningssammenheng. Videre er det tatt initiativ til forsterket og utdypet dialog med land som kan virke som transittpunkt for leveranser av varer til spredningsland, og med land som det er knyttet særlig bekymring til i spredningssammenheng.

Zangger-komiteen og NSG har igangsatt en prosess i forkant av NPTs tilsynskonferanse i 2005 med sikte på å legge frem konkrete forslag om styrking av eksportkontrollaspektet i tilknytning til avtalen. Forslag skal bidra til å sikre at regimenes retningslinjer blir universielt akseptert.

Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT)

Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) trådte i kraft i 1970 og har bidratt til å begrense antall land som har skaffet seg kjernevåpen. NPT har de siste årene vært utsatt for alvorlige påkjenninger ved at de tre landene som står utenfor avtalen (India, Pakistan og Israel) har eller antas å ha utviklet kjernevåpen. Selv om Nord-Koreas varslet sin uttreden av NPT er landet etter norsk syn fortsatt bundet av sine NPT-forpliktelser. Irak, Iran og Libyas kjernevåpenprogrammer har også medført belastninger for ikke-spredningsregimet.

I løpet av de siste årene er det en voksende erkjennelse av behovet for troverdige inspeksjoner utført av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Det er bred enighet om behovet for nasjonale reguleringer for å sikre at kjernefysisk materiale og kjernefysisk relaterte flerbruksvarer ikke leveres i strid med bestemmelsene i NPT. Eksportkontroll har vist seg å være et av de mest problematiske områdene å få til full enighet om. Land som ikke deltar i NSG og Zangger-komiteen beskylder disse regimene for virke diskriminerende ved å hindre at alle land får tilgang til kjernefysisk teknologi.

Norge arbeider aktivt for å sikre et positivt utfall av NPTs tilsynskonferanse i 2005. Det er en sentral norsk målsetning å styrke NPTs ikke-spredningsregime, og i første rekke gjelder dette IAEAs verifikasjonsevne og mulighet til å gjennomføre troverdige inspeksjoner, samt obligatorisk tilslutning til tilleggsprotokollen. Likeledes vil Norge arbeide for at retningslinjene til NSG og Zangger-komitéen om eksportkontroll blir universelt akseptert.

IAEA sikkerhetskontrollavtaler – Tilleggsprotokollen

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien har en nøkkelrolle når det gjelder gjennomføringen av tiltak for å sikre at nukleært materiale og utstyr ikke blir brukt til militære formål. Alle statspartene til NPT er pliktig til å inngå sikkerhetskontrollavtaler med byrået. Norge inngikk en slik avtale med IAEA allerede i 1972.

Irak-erfaringene tidlig på 1990-tallet viste bl.a. at de eksisterende sikkerhetskontrollavtalene ikke var tilstrekkelige. Dette ledet til fremforhandling av en modell for tilleggsprotokoller til de enkelte lands sikkerhetskontrollavtaler. Tilleggsprotokollene forplikter partene til å gi mer detaljert informasjon om aktiviter knyttet til kjerneteknisk virksomhet og til å gi IAEA rett til uavhengig verifikasjon av at informasjonen er korrekt. En tilleggsprotokoll til Norges sikkerhetskontrollavtale av 1972 trådte i kraft 16.mai 2000. Flere inspeksjoner er allerede foretatt under tilleggsprotokollen.

Nord-Korea utviste IAEA-inspektører i desember 2002 og meddelte IAEA at landet ønsket å trekke seg fra NPT og oppheve sitt moratorium på testing av missiler. IAEA rapporterte saken til FNs sikkerhetsråd i februar 2003. Det arbeides med å finne en løsning på krisen gjennom seks­partskonsultasjoner i Beijing.

Iran er part i NPT og har inngått heldekkende sikkerhetskontrollavtale med IAEA. Likevel har Iran lenge motsatt seg inngående inspeksjoner, og først etter betydelig internasjonalt press høsten 2003 ga landet etter for et nærmere samarbeide med byrået og undertegnet Tilleggsprotokollen. IAEA kritiserer fremdeles Iran for utilstrekkelig samarbeid og for å holde tilbake informasjon om sine aktiviteter. Libya annonserte i desember 2003 at landet oppgir sin målsetting om å anskaffe masseødeleggelsesvåpen og at landet vil etterleve de internasjonale ikke-spredningsavtalene og samarbeide fullt ut med IAEA.

Israel, Pakistan og India er medlemmer i IAEA siden etableringen i 1957. Disse landene har imidlertid ikke inngått heldekkende sikkerhets­kontrollavtaler med byrået, men har begrensede inspeksjonsavtaler knyttet til enkelte anlegg. I eksportkontrollsammenheng gir slike avtaler ikke tilstrekkelig garanti for sivil bruk. Dette innebærer at sensitive kjernefysiske varer og teknologi ikke kan leveres i henhold til NSGs retningslinjer.

Haag-kodeksen mot missilspredning

Den internasjonale adferdskodeksen mot spredning av ballistiske missiler – The Hague Code of Conduct (HCOC) mot spredning av ballistiske missiler ble lansert under en konferanse i Haag i 2002. Rundt 110 land har nå sluttet seg til kodeksen. Den største utfordringen er imidlertid å få flere land som utgjør en potensiell spredningsfare til å slutte seg til kodeksen.

Adferdskodeksen er politisk, men ikke juridisk bindende. Gjennom politiske forpliktelser og tillitsskapende tiltak skal kodeksen begrense utvikling og spredning av missiler som kan levere masseødeleggelsesvåpen. Et av de viktigste tillitsskapende tiltakene er forhåndsvarsling av utskytninger av raketter og ballistiske missiler fra eget territorium. Norge har gjennom å slutte seg til kodeksen forpliktet seg til å rapportere årlig om sine rakettskytefelt, om foretatte utskytninger samt om sin politikk på romfartsområdet. Under plenumsmøtet i New York i oktober 2003 tok man fra norsk side initiativ til invitasjon av observatører i tilknytning til rakettkampanjer og utskytning av missiler fra norsk territorium. Initiativet må ses på bakgrunn av ønsket om å styrke HCOC som et tillitsskapende instrument.

Fra norsk side støtter man forslag om at HCOC bør føres inn i en FN-prosess, med sikte på å utvikle et FN-instrument mot missilspredning. Fra norsk side er det ønskelig at adferdskodeksen med tiden blir et juridisk bindende instrument.

FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer

FNs generalforsamling vedtok i desember 1991 en resolusjon som oppfordret medlemslandene til fra og med 1992 å rapportere årlig om sin eksport og import av tyngre konvensjonelle våpen til et eget FN-register over våpenoverføringer. Registeret inneholder opplysninger om følgende syv våpenkategorier: stridsvogner, pansrede stridskjøretøyer, tungt artilleri, jagerfly, angrepshelikoptere, krigsskip og missiler/missilplattformer. FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer er ment å skape økt åpenhet om internasjonal våpenhandel. Registeret har imidlertid svakheter og gir ikke et fullstendig bilde av den internasjonale handelen med konvensjonelle våpen. Ennå er det under halvparten av medlemslandene som rapporterer til registeret. Blant disse er imidlertid nesten alle de store eksportører av tyngre konvensjonelle våpen og de fleste store importland. Norge støtter aktivt initiativ som er tatt for å utvide registeret til å omfatte flere våpenkate­gorier.

Sanksjonsvedtak i FNs Sikkerhetsråd. Andre vedtak om embargo.

FNs Sikkerhetsråds bindende vedtak om sanksjoner, fattet i medhold av FN-paktens kapittel VII, gjennomføres i norsk rett i forskrifts form, med hjemmel i lov til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd av 7. juni 1968 nr. 4. På denne måten blir Sikkerhetsrådets vedtak gjort til norsk rett.

Norge har deltatt i en rekke internasjonale prosesser for effektivisering av FNs sanksjons­politikk og styrking av gjennomføringen av sanksjoner. Blant annet har Norge bidratt aktivt til innføring av målrettede og tidsavgrensede sanksjoner.

Pr. 1. april 2004 gjaldt hel eller delvis våpen­embargo basert på sanksjonsvedtak i FNs sikkerhetsråd mot følgende land: Irak, Liberia, Sierra Leone, Somalia, DR Kongo, samt Rwanda og nabostatene Burundi, Tanzania, Uganda og DR Kongo dersom våpen og relatert materiell er ment for bruk i Rwanda. I tillegg gjaldt et forbud mot salg og forsyning av våpen o.l. til Al-Qaida og Taliban. Norge har også valgt å gjennomføre ikke-bindende vedtak om våpenembargo mot Armenia og Azerbajdzjan.

I tillegg til ovennevnte vedtak om sanksjoner vedtatt av FNs Sikkerhetsråd, fattet OSSE i 1992 vedtak om våpenembargo i tilknytning til konflikten omkring Nagorno Karabakh. Som medlem følger Norge dette vedtaket. Norge har dessuten sluttet opp om enkelte felles holdninger fattet av EU om våpenembargo mot visse land. Disse gjennomføres med utgangspunkt i eksportkontrollregelverket.

Med hjemmel i lov av 27. april 2001 nr. 14 (tiltaksloven) har Norge vedtatt forskrift av 4. juli 2003 om særlige tiltak mot Burma (Myanmar). I tillegg har Norge i medhold av lov av 27. juni 2003 nr. 58 om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe, vedtatt forskrift av 15. august 2003. Begge disse forskriftene omfatter bl.a. forbud mot eksport av våpen eller tilknyttet materiell til de to landene, samt formidling av teknisk bistand eller opplæring knyttet til slikt materiell.

Håndvåpen

Eksportkontroll og ulovlig internasjonal handel med håndvåpen står på dagsordenen i FN, EU, OSSE og i Wassenaar-samarbeidet (WA). Under Wassenaar-samarbeidets plenumsmøte i desember 2002 ble det vedtatt substansielle retnings­linjer for å styrke deltakerlandenes kontroll med leveranser av håndvåpen og lette våpen. Norge ledet forhandlingene som førte til enighet i desember 2003 om felles Wassenaar-kriterier som utgangspunkt for medlemslandenes lovgivning for våpenformidling mellom to tredjeland.

Med utgangspunkt i FNs handlingsplan mot ulovlig handel med håndvåpen har Norge og ­Nederland samarbeidet om å fremme etablering av nasjonal lovgivning med kontroll med formidling av håndvåpen. I denne forbindelse er det etablert et positivt samarbeid med flere regionale organisasjoner, særlig i Afrika. Innenfor rammen av OSSE samarbeider Norge, Nederland og Tyskland om å oppnå enighet om felles prinsipper om kontroll med formidling av håndvåpen.

Under FNs generalforsamling høsten 2003 ble det vedtatt å starte forhandlinger i 2004 om en internasjonal avtale om merking og sporing av håndvåpen.

Norge har også støttet en rekke prosjekter for å bedre lovgivning, internasjonalt samarbeid og for å legge til rette for innsamling og destruksjon av håndvåpen i utsatte områder. I denne forbindelse samarbeides det nært med regionale organisasjoner.

Norge har sluttet seg til EUs felles handling om håndvåpen av 12. juli 2002.

Ulovlig våpenhandel

Innen FN, EU, OSSE og i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet pågår drøftinger med sikte på å utvikle tiltak mot ulovlig våpenhandel. Mange av de væpnede konflikter i verden blir mer blodige og langvarige gjennom tilførsel av smug­lede våpen. Det er en viktig og prioritert oppgave å utvikle mekanismer for å bekjempe denne virksomheten. Dette må skje ved at våpenproduserende land viser ansvar og vilje til å utøve bedre kontroll over egen eksport, og ved at man får større viten om anskaffelsesmetoder, våpenmeglere og andre mellommenn, frontselskaper osv. I de multilaterale eksportkontrollregimene utveksles informasjon, også etterretningsinformasjon, som ledd i kampen mot ulovlig våpenhandel.

Wassenaar-samarbeidets Retningslinjer for eksport av håndvåpen og lette våpen vil også bidra til å forebygge ulovlig handel. Åpenheten knyttet til eksport av håndvåpen og lette våpen er styrket ved at det også ble enighet om nye rapporteringsforpliktelser på dette området innenfor Wassenaar-samarbeidet i 2003. Et norsk initiativ om felles elementer for lovgivning knyttet til kontroll med formidling av våpen mellom tredjeland ble også vedtatt i 2003. Dette bidrar til å forebygge ulovlig handel med våpen. En internasjonal avtale om merking og sporing av håndvåpen innenfor rammen av FN vil også være et viktig tiltak mot ulovlig våpenhandel.

Viktig også i denne sammenheng er adekvat lovgivning og et effektivt eksportkontrollapparat. Norge har tidligere bistått en rekke land med å etablere lovverk og styrke eksportkontrollsystemet, herunder de baltiske land og flere av de nye demokratier i Sentral- og Øst-Europa, samt Ukraina og Kirgisistan. Norge tar sikte på å videreføre dialogen innenfor rammen av det nordisk/baltiske samarbeidet på eksportkontroll- og ikke-spredningsområdet. Målet er å bidra til kompetanseheving i de baltiske landene med særlig fokus på kontroll- og håndhevelsesområdet.

Fotnoter

1.

Wassenaar-samarbeidet har etablert en egen kontroll-liste for våpen og militært materiell i tillegg til flerbrukslisten. Også Regimet for kontroll med missil-teknologi (MTCR) har noen få rene våpen på listen. Når det gjelder Nuclear Suppliers Group (NSG) og Australia-gruppen inngår kun utgangsstoffer og utstyr for henholdsvis kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen.

Til forsiden