St.meld. nr. 42 (1997-98)

Kompetansereformen

Til innholdsfortegnelse

5 Sammenfatning og konklusjoner

I denne meldingen er det lagt til grunn at et samlet kompetanseløft for å styrke og videreutvikle norsk arbeids- og samfunnsliv må ha et bredt perspektiv. Det er særlig fire forhold som vektlegges:

  • Både arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige må bidra aktivt. Dette gjelder finansiering, organisering, tilrettelegging, utvikling og gjennomføring. Et slikt samvirke er nødvendig dersom en kompetansereform skal få den tilsiktede og positive effekten i arbeidslivet og i samfunnet generelt.

  • Grunnutdanning fra grunnskole til og med høyeste nivå i høgre utdanning må ses i sammenheng med den samlede kompetanseoppbyggingen. I et livslangt læringsperspektiv - der kompetanseutvikling vil måtte foregå nærmest kontinuerlig - vil en god grunnutdanning i stor grad måtte være basis for videre læring. Grunnutdanning og etterutdanning ses derfor som komplementære størrelser som til sammen utgjør det hele som må til for et langsiktig kompetanseløft.

  • En reform for voksne - med hovedfokus på behovene i arbeidslivet - kan ikke bare omfatte de gruppene som er i arbeid. Den må også omfatte arbeidssøkere og de gruppene som utgjør det arbeidskraftpotensialet som i gitte perioder og av forskjellige grunner er utenfor arbeidsmarkedet, f eks for å ta seg av omsorgsoppgaver i hjemmet, og grupper som har problemer med å komme i arbeid. Økonomiske høykonjunkturer viser hvor viktig dette er for norsk arbeidsliv. Reformen har derfor en bredere målgruppe enn de som er i arbeid.

  • Et bredt og langsiktig kunnskapsbegrep må legges til grunn. Én ting er den faktiske og konkrete kompetansen som norsk arbeidsliv trenger for å bøte på den kortsiktige kompetansemangelen. Å avhjelpe dette behovet er viktig og nødvendig. Men like viktig er det å gi både den oppvoksende slekt som skal rekrutteres til arbeidslivet, og de som er på arbeidsmarkedet i dag, et bredere spekter av kunnskaper og ferdigheter enn det som på kort sikt virker nyttig. Også i arbeidslivet fungerer mennesket som en helhet. Derfor må den kontinuerlige kompetanseutviklingen ha et langsiktig utviklingsperspektiv for hele mennesket.

Følgende definisjoner er benyttet i denne meldingen: Grunnutdanning

Grunnutdanning brukes om all formelt kompetansegivende opplæring på grunnskolens, videregående opplærings og høgre utdannings område uavhengig av om de som tar utdanningen er barn, unge eller voksne, og uavhengig av på hvilket tidspunkt de gjennomfører opplæringen. Dette innebærer f eks at en som har fått fagbrev i videregående opplæring og som ønsker å ta et nytt fagbrev eller bygge på utdanningen med felles allmenne fag, fortsetter grunnutdanningen sin. Tilsvarende vil eksempelvis en som har gjennomført og fullført en fireårig lærerutdanning, gå videre med grunnutdanningen dersom vedkommende tar mer formelt kompetansegivende utdanning.

Etterutdanning

Etterutdanning brukes om all utdanning som ikke er formelt kompetansegivende innenfor grunnskolens, videregående opplærings og høgre utdannings område. Etter denne definisjonen vil etterutdanning omfatte et meget vidt spekter av utdannings- og opplæringstiltak som varierer både i lengde, omfang og når det gjelder dokumentasjonstyper.

Realkompetanse

Realkompetanse brukes om all den kompetansen en person har skaffet seg gjennom betalt eller ubetalt arbeid, etterutdanning, fritidsaktiviteter og annet, og som kommer i tillegg til den kompetansen vedkommende har dokumentert gjennom grunnutdanning (se definisjonen ovenfor). Når det eksempelvis sies «dokumentasjon av realkompetanse», betyr det i denne meldingen dokumentasjon av den kompetansen som ikke allerede er dokumentert gjennom grunnutdanningen.

Utfordringene

I kapittel 2 beskrives den utfordringen arbeidslivet og samfunnet står overfor når det gjelder kompetanseutvikling for voksne. Kapitlet kan oppsummeres i følgende punkter:

  • Oppdatert kompetanse i arbeidsstyrken og i samfunnet generelt er i ferd med å bli selve nøkkelen til en positiv utvikling både i Norge og internasjonalt. Begrunnelsene er bl a den tiltakende globaliseringen av økonomien, internasjonaliseringen generelt (særlig innenfor informasjonsteknologien) og kravene til økt omstilling av produksjon og organisasjon i arbeidslivet generelt og i den enkelte virksomhet.

  • Mange land er i økende grad opptatt av den kompetansekløften som er i ferd med å utvikle seg mellom behovene for og tilgangen på ny kunnskap i arbeidslivet. Problemet skyldes i hovedsak den raske endringstakten som samfunns- og arbeidslivet opplever og som forsterkes av at det skjer en aldring av arbeidsstyrken.

  • Sammenliknet med de fleste land er Norge i en gunstig situasjon når det gjelder utdanning. Utdanningsnivået er høyt. Både i privat og offentlig sektor av norsk arbeidsliv investeres det store summer hvert år i kompetanseutvikling. Både det offentlige utdanningssystemet, et nett av frivillige studieorganisasjoner og andre utdanningsaktører utgjør et aktivt potensial på tilbudssiden.

  • Men dette er ikke nok. Svært mange voksne mangler og ønsker grunnutdanning på grunnskolens og videregående opplærings område som basis for videre læring, og det er fremdeles store grupper i arbeidslivet som ikke får den kompetanseutviklingen som er nødvendig. Det offentlige utdanningssystemet spiller ikke den aktive rollen i opplæringen av voksne som framtiden krever.

  • Tenkingen og planleggingen når det gjelder utdanning, kan ikke lenger ta utgangspunkt i at «én gang utdannet alltid utdannet». Filosofien må nå være at «fullført grunnutdanning er bare begynnelsen».

  • I det videre arbeidet vil følgende punkter være sentrale:

    1. Arbeidslivet som helhet, den enkelte virksomhet og hele den norske befolkningen bør motiveres og stimuleres til å delta aktivt i en langsiktig og omfattende kompetansereform.

    2. En slik kompetansereform vil stille betydelige krav til omstilling i det offentlige utdanningssystemet for å kunne gi tilbud tilpasset voksnes erfaringer og livssituasjon. Samspillet mellom utdanningssystemet, de frivillige studieorganisasjonene og andre utdanningsaktører vil bli avgjørende - ikke minst ved bruk av moderne teknologi og fjernundervisning.

    3. Både de som er i arbeidsstyrken og de som av forskjellige grunner er utenfor, skal være målgruppe for reformen. Hele arbeidskraftpotensialet må trekkes med.

    4. Med den bedriftsstrukturen og det bosettingsmønsteret som eksisterer i Norge, er det viktig å ha kompetanseutviklingen i små og mellomstore bedrifter, enmannsbedriftene og utviklingen i distriktene i særlig fokus.

    5. Kompetansereformen må bygge på en bred kunnskapsforståelse der både teoretiske og praktiske kunnskaper og utviklingen av kreativitet, initiativ, entreprenørskap, samarbeidsevne og sosiale ferdigheter inngår i et hele. Holdninger og verdier som pålitelighet, etterrettelighet, punktlighet og ansvarsbevissthet skal også være en del av kunnskapsforståelsen.

Dagens situasjon

Meldingens gjennomgang av dagens situasjon i kapittel 3 kan kort oppsummeres slik:

  • Dagens opplæringsvirksomhet i privat og offentlig arbeidsliv har allerede et betydelig omfang.

  • Det er særlig de små og mellomstore bedriftene og enmannsbedriftene - som utgjør hovedtyngden av virksomheter i Norge - som har de største utfordringene i kompetanseutviklingssammenheng.

  • Det er de som har svakest utdanning fra før, som deltar minst i kompetanseutvikling.

  • NOU 1997: 25 anslår at mellom 9 000 og 90 000 voksne har mangelfull grunnskoleopplæring, og at anslagsvis 265 000 voksne ønsker videregående opplæring. Det er omtrent like mange kvinner og menn som ønsker videregående opplæring.

  • Arbeidslivet er gjennomgående interessert i at det offentlige utdanningssystemet er aktivt, mer fleksibelt og etterspørselsorientert i den videre kompetanseutviklingen.

  • Dagens reelle muligheter for voksne til å dokumentere sin realkompetanse - og få den anerkjent i det offentlige utdanningssystemet - er altfor svake. Dokumentasjonsordninger i arbeidslivet er meget svakt utviklet, og med unntak av § 20-ordningen mangler det en kobling mot det offentlige utdanningssystemet. Det er derfor et sterkt behov for å utvikle et dokumentasjonssystem som har anerkjennelse både i arbeidslivet og i forhold til utdanningssystemet.

  • Praktiseringen av opptaksreglene i videregående opplæring og høgre utdanning gir for lite anerkjennelse for den realkompetansen voksne har.

  • Det er betydelig aktivitet på tilbudssiden i kompetanseutviklingsmarkedet, både fra private og offentlige tilbydere. Men det offentlige utdanningssystemets evne og vilje til å gi det fleksible, brukertilpassede og etterspørselsvarierte tilbudet som arbeidslivet og de voksne har behov for, er for svak.

  • Det er viktig å sikre at de allmenne ordningene i reformen også omfatter utsatte grupper for å motvirke varig utestengning fra arbeidsmarkedet.

  • Dagens permisjonsordninger for kompetanseutvikling bygger i hovedsak på avtaler mellom partene. Erfaringer synes å vise at det er betydelig forskjellsbehandling av arbeidstakerne.

Prinsipper og drøftinger

I kapittel 4 drøftes de viktigste spørsmålene i en kompetansereform. Følgende prinsipper legges til grunn:

  • Perspektivet er arbeidslivets, samfunnets og individets behov for kompetanseutvikling.

  • En bred kompetanseforståelse legges til grunn.

  • Arbeidslivets behov for kompetanse bør stå i fokus, men andre grupper som av forskjellige grunner ikke er i arbeid, skal også inkluderes.

  • Kompetansereformen skal ha et langsiktig perspektiv, men gjennomføringen må foretas skrittvis med basis i økonomiske og organisatoriske rammebetingelser.

  • Både grunn- og etterutdanningen for voksne bør i størst mulig grad være etterspørselstyrt, fleksibel, tilgjengelig og tilpasset individets og virksomhetens behov. Opplæringen må videre legges til rette og bygge på den enkeltes kompetanse, både den som allerede er dokumentert gjennom grunnutdanning og realkompetanse.

  • Større vekt på kompetanseutvikling for arbeidslivet i det offentlige utdanningssystemet må ikke skje på bekostning av grunnutdanningen, men bidra til å styrke denne.

  • Det må bli et bedre samvirke mellom utdanningstilbyderne og arbeidslivet med tanke på at arbeidstakerne i størst mulig grad kan ta del i kompetanseutviklingen uten å bli trukket unødig vekk fra arbeidsplassen.

  • Det bør stimuleres til økt kompetanseutvikling både på bedrifts- og individnivå gjennom bedre muligheter for anerkjennelse av realkompetanse og gode incentiver.

  • Kompetanseutviklingen må legge særlig vekt på de regionale behovene for å stimulere næringsvirksomhet og dermed bidra til å opprettholde bosettingen i distriktene. Det er særlig viktig å ha små og mellomstore bedrifter og enkeltmannsforetak for øye.

5.1 Konklusjoner

Et kompetanseløft for voksne - spesielt rettet mot voksne i arbeid - må være et ansvar som deles mellom arbeidslivets parter og det offentlige. Denne meldingen har ikke som målsetting å endre den ansvarsdelingen som eksisterer i dag, der det primære ansvaret for kompetanseutviklingen i arbeidslivet ligger hos arbeidsgiverne, arbeidstakerne og partene i fellesskap, mens tilrettelegging av grunnutdanningstilbudet i hovedsak er det offentliges ansvar.

Regjeringen vurderer kompetanseutvikling som så vesentlig for videreutviklingen av norsk arbeidsliv og det norske samfunnet, at en i denne meldingen fremmer en del forslag som vedrører rammebetingelsene for dette. Grunnlaget for regjeringens vurderinger og konklusjoner er at alle virksomheter i norsk arbeidsliv og hele den norske befolkningen må være innstilt på en kontinuerlig kompetanseutvikling. Det vurderes som avgjørende viktig at både incentiver og andre rammebetingelser stimulerer og krever en kort- og langsiktig planlegging og gjennomføring av de nødvendige kompetansetiltakene, både i alle virksomheter og hos det enkelte individ.

Forslagene i denne meldingen tar ikke sikte på å løse alle utfordringer innenfor grunn- og etterutdanningen av voksne. Dette må være et løpende arbeid i årene framover på grunnlag av handlingsplaner innenfor de forskjellige sektorene og bransjene. Meldingen fokuserer på noen få og sentrale spørsmål som kan gi et bedre grunnlag for å utvikle og gjennomføre slike planer.

På grunnlag av prinsippene og drøftingene i kapittel 4 fremmer regjeringen en del forslag som vil bli lagt til grunn for det videre arbeidet.

  1. Opplæring på grunnskolens og videregående nivå

    1. Regjeringen vil legge til rette for at voksne som i dag ikke har fullført grunnskoleopplæringen, skal få tilbud om dette. Regjeringen ønsker videre å kartlegge behov for fornyet grunnskoleopplæring for dem som formelt har avsluttet grunnskolen, men som kan ha behov for slik opplæring (f eks på grunn av lese- og skrivevansker) og voksne innvandrere. Opplæringen skal ta utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger og samlede kompetanse og legges til rette både organisatorisk og metodisk for å møte voksnes behov.For å få bedre kunnskap om omfang, opplæringsbehov og kostnader ved slike tilbud, vil regjeringen sette i gang et større treårig forsøksprosjekt i en del kommuner over hele landet.

    2. Regjeringen vil legge til rette for at voksne som ikke har fullført videregående opplæring, skal få tilbud om dette. Opplæringen skal ta utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger og samlede kompetanse og legges til rette både organisatorisk og metodisk for å møte voksnes behov. Det er viktig at det utvikles tilbud som gjør det mulig å gjennomføre opplæring som bygger på en veksling mellom arbeid og skolegang/studier.

      • Fylkeskommunene får en lovfestet plikt til å gi tilbud om videregående opplæring til voksne som ikke har dette fra før.

      • Voksne som formelt sett tilfredsstiller kravene til å bli tatt inn i videregående opplæring, men som av forskjellige grunner kan ha for svake ferdigheter fra grunnskolen, er fylkeskommunens ansvar dersom de søker videregående opplæring. Disse vil ofte ha behov for en type forkurs før de starter i videregående opplæring.

      • Fylkeskommunenes plikt finansieres innenfor de rammebevilgningene som er lagt inn i overføringene i forbindelse med Reform 94, og som tilsvarer et minimum på 375 pst faktiske elever og lærlinger i heltids opplæring. Eventuelt behov utover et omfang på 375 pst og inndekningen av dette, vil en måtte komme tilbake til i de årlige budsjettene.

  2. Rett til permisjon Permisjonsrettigheter ved kompetanseutvikling er i dag kun hjemlet i overenskomster. Dermed omfattes ikke alle arbeidstakere og virksomheter av ordningene. Regjeringen mener at det norske samfunnet er tjent med at alle virksomheter og alle arbeidstakere kommer inn under slike ordninger. Derfor bør det også være et offentlig ansvar å bidra til at det skjer. Regjeringen er innstilt på å legge opp til lovgiving som gir individuell rett til utdanningspermisjon. Målsettingen med loven må være å få til en god balanse mellom arbeidstakers behov for permisjon og de ulempene slike permisjoner kan skape for arbeidsgiver. Regjeringen er derfor innstilt på, sammen med representanter for organisasjonene i arbeidslivet og juridisk ekspertise, å utarbeide forslag til lovbestemmelser. Det bør utarbeides ulike permisjonsmodeller, og på dette grunnlaget foreslås lovbestemmelser om alminnelige permisjonsbestemmelser til kompetanseutvikling og kriterier for utløsning av permisjon. Kriteriene må blant annet omfatte bestemmelser som tar hensyn til bedriftenes behov for kompetanseutvikling, stabil arbeidskraft og hensiktsmessig planlegging av produksjon og ressursdisponering. Dette er særlig viktig for små og mellomstore virksomheter. Det skal også utredes hvordan uenighet om permisjon skal løses. Regjeringen vil bl a på bakgrunn av dette komme tilbake til Stortinget med en lovproposisjon om individuell rett til utdanningspermisjon.Enmannsbedrifter står overfor helt andre utfordringer enn bedrifter med flere ansatte når det gjelder mulighetene til å ta grunn- og etterutdanning. Permisjonsrettigheter er i denne sammenhengen lite relevant. Forholdene må derfor legges til rette på annen måte for at denne gruppen skal ta del i reformen. For en del enmannsbedrifter vil det f eks være behov for avløsning i form av vikar i den tiden utdanningen foregår.

  3. Finansiering av livsopphold og skatteforhold Når det gjelder kompensasjon for utgifter til livsopphold i permisjonstiden, mener regjeringen at dette i utgangspunktet må være en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidsgiveren beholder fortsatt sitt primæransvar for å ivareta virksomhetens behov for den nødvendige kompetanseutviklingen.

    • Regjeringen legger vekt på at offentlig utdanningsfinansiering baseres på en likebehandling av ulike grupper. Offentlig finansiering av livsopphold ved grunnutdanning på universitets- og høgskolenivå og ved fullføring av grunnskole og videregående opplæring for voksne, bør derfor baseres på etablerte finansieringsordninger i Statens lånekasse for utdanning. Lånekassens ordninger gir i dag støtte til de aller fleste utdanningsformål. De generelle reglene i studiefinansieringsordningen bør imidlertid gjennomgås, med sikte på å tilpasse disse bedre til kompetanseoppbygging for voksne. Regjeringen er derfor innstilt på å sette i gang et utredningsarbeid om finansiering av grunn- og etterutdanning der også partene i arbeidslivet vil bli inivitert til å delta, og der det offentliges bidrag til finansiering av livsopphold er basert på den alminnelige studiefinansieringsordningen i Statens lånekasse.

    • Regjeringen legger til grunn at dersom partene i arbeidslivet ønsker å etablere særskilte ordninger for finansiering av livsopphold ved kompetanseutvikling, utover offentlig studiefinansiering, er dette et ansvar for partene.

    • Det vurderes nye retningslinjer for den skattemessige behandlingen av arbeidsgiverfinansiert utdanning hvor en bl a vil legge vekt på at disse skal være klare, forutsigbare og enkle å praktisere. Dette vil medføre større grad av likebehandling ved de ulike ligningskontorene. Det vil også bli lagt vekt på at skattereglene ikke skal være til unødig hinder for arbeidsgiverfinansiering av utdanning. Finansdepartementets vurdering vil bli lagt fram for Stortinget i forbindelse med Nasjonalbudsjettet for 1999.

    • Regjeringen er innstilt på å utrede arbeidstakere muligheten for å gi rett til sykepenger når de har permisjon for å delta i kompetanseutvikling. Det bør ikke være avgjørende for retten til sykepenger om permisjonen er lønnet eller ulønnet. Det må imidlertid være et vilkår at utdanningen avbrytes på grunn av sykdom.

  4. Dokumentasjon av realkompetanse For den videre kompetanseutviklingen er det avgjørende å få etablert et system for dokumentasjon og anerkjennelse av voksnes realkompetanse. Det er et mål at systemet har legitimitet både i arbeidslivet og i utdanningssystemet. Derfor er det viktig at et utviklingsarbeid skjer i samarbeid mellom arbeidslivet, de ulike tilbyderne og det offentlige utdanningssystemet. Dokumentasjon av kompetanse tilegnet gjennom arbeid er arbeidslivets ansvar. Planer for et dokumentasjonssystem er under utvikling. Regjeringen går ut fra at denne utviklingen fortsetter og at den trappes opp av arbeidslivets parter i samarbeid med myndighetene og utdanningsinstitusjonene. For å styrke mulighetene for voksne til å få dokumentert og anerkjent sin realkompetanse i forhold til de offentlige dokumentasjonsordningene, foreslår regjeringen følgende tiltak:

    • Privatistordningene i hele grunnutdanningen fra grunnskole til og med høgre utdanning opprettholdes og videreutvikles. Innenfor alle fagområder der dette er praktisk mulig, skal det være anledning til å avlegge privatisteksamener for å dokumentere den samme kompetansen som for ordinære lærlinger, elever eller studenter. Det foreslås at dokumentasjonsordningen i fagopplæringen (§ 20) videreføres etter dagens ordning.

    • Det må utvikles dokumentasjonsordninger som gir grunnlag for verdsetting i forhold til det offentlige systemet. Dette gjelder blant annet dokumentasjon av kompetanse ervervet gjennom arbeidsliv i inn- og utland, ulønnet arbeid i tilknytning til hjemmet, aktiv deltakelse i det demokratiske liv og annet frivillig arbeid. Slik realkompetanse skal kunne godkjennes som «likeverdig kompetanse» selv om den ikke er identisk med det som er fastsatt i læreplaner og ved offentlige eksamener.

    • Fylkeskommunene vil bli invitert til å prøve ut ordninger med å fastsette realkompetanse i relasjon til videregående opplæring. Det tas sikte på forsøk i et par fylkeskommuner. Departementet ønsker å få erfaring med en rådgivende kompetansenemnd, eller eventuelt andre modeller for fastsetting av realkompetanse. Fylkeskommunen fastsetter om kompetansen er likeverdig.

    • Det vurderes opprettet en rådgivende instans for fastsetting av realkompetanse i høgre utdanning. Instansen vil kunne gi råd til utdanningsinstitusjonene, som fastsetter om kompetansen er likeverdig.

  5. Opptak til grunnutdanning Dagens regelverk for opptak til videregående opplæring og høgre utdanning gir muligheter for opptak av voksne på grunnlag av dokumentert likeverdig realkompetanse. Men mulighetene er i dag lite utnyttet og synes for restriktivt praktisert. Med basis i arbeidet med fastsettingen av realkompetanse (se punkt 4 ovenfor) er det et mål at voksne med en dokumentert likeverdig kompetanse kan bli tatt inn på det progresjonsnivået der de hører hjemme. Dette vil gjelde innenfor både videregående opplæring og høgre utdanning.

  6. Fleksible tilbud og arbeidsplassen som læringsarena Et viktig element i reformen er å utvikle opplæringstilbud som utnytter de store mulighetene som ligger i arbeidsplassen som læringsarena. Det dreier seg om samarbeidsprosjekter mellom arbeidslivet og opplæringstilbydere for å legge opp til systematisk kompetanseutvikling. Dette kan gjøres ved

    • å etablere utviklingsprogrammer og finansieringsordninger for å stimulere til økt bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i opplæringen og til videreutvikling av nye fleksible og brukertilpassede undervisningstilbud, voksenpedagogiske metoder og mediepedagogikk.

    • å stimulere og styrke kompetanseutviklingen i virksomheter, bl a gjennom ulike systemer for nettverksbygging - særlig i små, mellomstore og enmannsbedrifter. Det vil bli vurdert en tilskuddsordning for å støtte kompetanseutviklingsprogrammer.

  7. Tilbydere av opplæring Mye av opplæringen i arbeidslivet vil bli ivaretatt av arbeidslivets egne krefter. Regjeringen legger imidlertid vekt på at det offentlige utdanningssystemet skal ha en sentral rolle i å tilby opplæring som imøtekommer kompetansebehovene i arbeidslivet. Dette bør blant annet skje ved

    • å starte en omfattende utviklingsprosess i hele det offentlige utdanningssystemet der eksisterende regelverk, pedagogiske metoder, organisering og styring gjennomgås for å tilpasse både grunnskolen, videregående opplæring og høgre utdanning til kompetansereformen for voksne. Regjeringen mener dette er en bedre vei å gå enn å opprette et eget «åpent universitet». Det norske universitetsråd og Det norske høgskolerådet har allerede startet et samarbeid om hvordan de høgre utdanningsinstitusjonene best mulig skal kunne påta seg ansvaret som kompetansetilbydere for voksne med behov innenfor høgre utdanning. Rådene ønsker også å samarbeide med de ulike organisasjonene i arbeidslivet for på den måten å kunne løse oppgaven i tråd med arbeidslivets og den enkeltes behov. Tilsvarende er mye arbeid i gang i videregående opplæring, bl a med basis i ressurssentrene.

    • at de statlige høgre utdanningsinstitusjonene får mulighet til å ta egenbetaling for mer omfattende studietilbud enn dagens ordning tillater. Departementet går inn for at institusjonenen kan ta egenbetaling for studieopplegg på inntil 30 vekttall. Departementet vil komme tilbake til nærmere regler.

    • at regelverket for institusjoner innenfor høgre utdanning mykes opp, slik at institusjonene bedre kan tilby utdanning rettet inn mot behovene i arbeidsmarkedet. Organisasjonene i arbeidslivet vil være naturlige kontakter i dette arbeidet. I den grad det er behov for utredninger vil Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet be om raske delutredninger fra det offentlig utvalget som skal utrede de utfordringene høgre utdanning står overfor.

    • å utvikle et konstruktivt samspill mellom det offentlige utdanningssystemet og andre tilbydere av utdanning, f eks studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner, folkehøgskoler og andre.

    • å stimulere til systemer for samarbeid mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene slik at kompetansemarkedet fungerer bedre.

    • å stimulere bruken av elektroniske nettverk og ta i bruk multimediebaserte læremidler bl a i opplæringstilbud organisert som fjernundervisning.

    • å utvikle ressurssentervirksomheten til en integrert del av alle videregående skoler, særlig med sikte på å stimulere kompetanseutviklingen i små og mellomstore bedrifter samt i enmannsbedrifter.

    • å iverksette kompetanseutviklingsprogram for lærere og instruktører i utvikling og bruk av undervisningsopplegg tilpasset voksnes realkompetanse og livssituasjon.

  8. Arbeidsmarkedsetaten Arbeidsmarkedsetaten spiller en viktig rolle som forvalter av virkemidler i arbeidsmarkedspolitikken og kunnskap om kompetansebehov i arbeidsmarkedet. De midler arbeidsmarkedsetaten rår over, er primært innrettet mot å bidra til at ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere kommer i arbeid. I tillegg har etaten viktige oppgaver i å bistå arbeidsgivere med å skaffe til veie arbeidskraft. På denne bakgrunn vil Arbeidsdirektoratet, i samarbeid med partene i arbeidslivet, utrede nærmere hvordan arbeidsmarkedsetatens kunnskaper om arbeidsmarkedet kan brukes i en økt satsing på kompetanseutvikling.

  9. Informasjon Regjeringen vil utarbeide en informasjonsplan for kompetansereformen som helhet. Denne vil inneholde konkrete tiltak rettet mot ulike gruppers behov. En sentral instans får ansvar for å legge til rette for at informasjon om utdanningsmuligheter blir lett tilgjengelig. I nært samarbeid med berørte parter vil det bli satt i gang et prosjekt for utvikling av en sentral database for utdanningsinformasjon.

  10. Gjennomføring Det videre arbeidet med å planlegge og gjennomføre forslagene i denne meldingen, bør forankres i det offentlige apparatet. Kompetansereformen er så nært knyttet til det politiske beslutningssystemet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå at ansvaret for å føre arbeidet videre bør tillegges de eksisterende organer. Det er avgjørende at oppfølgingen fra det offentlige skjer i nært samarbeid med berørte aktører.

Til forsiden