Del 3
Erstatningsordninger for romanifolk/tatere – særlig i tilknytning til tvangssteriliseringer
12 Tidligere politikk overfor taterne/romanifolket – assimilering og overgrep
Norske myndigheters tidligere politikk overfor romanifolket/taterne er noe det ikke er grunn til å være stolt av. Den omhandler bl.a. tvangssteriliseringer, tvangsplasseringer av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolket/taternes livsform som reisende.
Norges politikk overfor gruppen har opp gjennom historien vært preget av krav om fornorskning og en ensidig tilpasning til storsamfunnet. Politikken har aktivt bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag er tilbakeholdne med hensyn til synliggjøring av egen identitet og kulturtilhørighet.
I Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Norge – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar , sies det bl.a. følgende om myndighetenes politikk overfor romanifolket/taterne:
«Styresmaktene prøvde i siste halvdel av 1800-talet med vekslande styrke å motarbeide «omstreifarvesenet», mellom anna ved løyvingar til tiltak som skulle gi barn av reisande kristen oppseding og skolegang. Viktige merkesteinar var verjerådslova av 1896, skipinga av organisasjonen Foreningen for bekjempelse av omstreifervesenet året etter, og lausgjengarlova av 1900. Foreininga utvikla seg til ein forvaltar av sosialomsorga overfor romanifolket, med tilskot frå staten. I 1935 skifta foreininga namn til Norsk misjon blant hjemløse, heretter kalla Misjonen. Sosialdepartementet gjekk god for verksemda, og Stortinget roste organisasjonen.
Misjonen såg det som si oppgåve å ta hand om flest mogleg av barna til dei reisande, for på den måten å oppdra dei til eit liv som fastbuande. Organisasjonen dreiv fleire institusjonar for barn og administrerte mange plasseringar i fosterheimar. Overslaga frå Misjonen sjølv peikar i retning av at tiltaka omfatta om lag 1500 barn. Mange barn blei fjerna frå familie og slekt og voks opp utan å kjenne til sin eigen bakgrunn. Nokre av dei blei klar over si eiga tilknyting til romanifolket først som vaksne.
Tiltaka retta mot barna blei sette i verk etter påtrykk overfor foreldra eller med tvang. Målet var full assimilering i det norske samfunnet. Den forskinga om romanifolket som er blitt utført i regi av Noregs forskingsråd, syner at det var ein låg terskel for avstraffing i dei verksemdene Misjonen dreiv, og at fleire av barna blei sjuke og sende til psykiatriske institusjonar. Bortsending til psykiatriske institusjonar kan òg ha kome av at barna gjorde motstand mot den strenge disiplinen. Personar frå romanifolket som har vore på barneheimar, og i nokon grad skoleheimar, fortel i mange tilfelle om ei systematisk fornedring og ringeakt for kulturen deira. Barnevernslova av 1953, som erstatta verjerådslova, førte til noko mindre bruk av institusjonsplassering og meir vekt på førebyggjande tiltak i heimen.
Misjonen dreiv òg ein aktiv politikk for å få gruppa til å bli bufast, og Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre var eit ledd i denne politikken.
I 1934 vedtok Stortinget lova om sterilisering. Etter denne lova kunne Medisinaldirektøren (seinare helsedirektøren) avgjere søknader om frivillig sterilisering signert av den det gjaldt, og i visse høve med signatur også frå verje. For sinnssjuke og personar med særleg mangelfullt utvikla sjelsevner heldt det med underskrift frå verje/kurator, men helsedirektøren måtte i slike saker konsultere eit sakkunnig råd som han leidde. Sterilisering av omsyn til livet og helsa til ei kvinne kravde ingen søknad.
Målet var å utrydde såkalla «mindreverdig arvemateriale» frå befolkninga, for slik å redusere omfanget av mellom anna psykisk utviklingshemming, kriminalitet og alkoholisme. Romanifolket blei oppfatta som ei gruppe med høg kriminalitet og eit generelt «forargeleg levesett».
Etter krigen dreidde argumentasjonen for sterilisering bort frå rasehygiene og moralisering over levesettet til bestemte personar, og over til sosiale og samfunnsøkonomiske argument. Styresmaktene håpte å kunne korrigere åtferd mellom anna gjennom den verksemda Misjonen dreiv.
…
Både rasehygienen i mellomkrigstida og tvangstiltaka som dels blei praktiserte til langt opp i 1970-åra, avspeglar ei intolerant holdning til eit framandt levesett. Ønskemålet var eit velregulert samfunn der alle var bufaste, gjekk gjennom den same skulen, fekk dei same goda og gav likearta bidrag til den økonomiske utviklinga.
Etter krigen blei romanifolket langt på veg pressa ut av dei tradisjonelle omreisande næringsvegane, som resultat av reguleringar frå styresmaktene si side. Eit døme er dyrevernlova av 1951, som forbaud romanifolket å halde hest. Denne politikken har vanskeleggjort ei vidareføring av den reisande livsforma og dei tradisjonelle yrka som har vore knytte til denne levemåten. Dette har i seg sjølv svekt grunnlaget for å halde ved like, føre vidare og fornye den erfaringskapitalen, kunnskapen og praktiske dugleiken som utøvinga av desse yrka var basert på.
Samla sett må vi seie at den politikken som har vore ført overfor romanifolket, særleg på 1900-talet, har vore ein aktiv assimilasjonspolitikk. Politikken har aktivt medverka til å undergrave den tradisjonelle livsforma og kulturen som prega folkegruppa, og har ført til at mange enno i dag er tilbakehaldne når det gjeld å la livsform og kultur kome ope til uttrykk.»
13 Tiltak og internasjonale forpliktelser
13.1 Oppgjør med tidligere politikk
Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor romanifolket/taterne. I februar 1998 ga daværende kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad på vegne av regjeringen en unnskyldning for de grove overgrep romanifolket var blitt utsatt for. Regjeringen Stoltenberg gjentok unnskyldningen overfor romanifolket i Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001). I denne meldingen står det:
«Etter Regjeringa si oppfatning må det takast eit oppgjer med overgrepa mot romanifolket, i forlenginga av den orsakinga daverande kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad gav romanifolket på vegne av norske styresmakter i februar 1998. Regjeringa ber om orsaking for dei grove overgrepa romanifolket har vore utsett for av eller med aktiv støtte frå legale norske styresmakter.
Overgrepa mot romanifolket var særs grove og ramma ei etnisk gruppe hardt. Tiltak for å styrkje kulturen til romanifolket kan sjåast som ei form for kompensasjon for kontroll og fornorskningspolitikken, særlig for dei verknadene denne politikken har hatt for å svekkje kulturen. Regjeringa vil derfor gjere framlegg om at det blir etablert eit senter for dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til romanifolket. Senteret vil bli plassert på Glomdalsmuséet på Elverum med sikte på byggjestart i 2002 …»
13.2 Stortingets behandling av St.meld. nr. 15 (2000–2001)
I Innst.S. nr. 145 (2000-2001) Innstilling fra kommunalkomiteen om Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar , sluttet Stortinget seg til forslaget om å bevilge midler til opprettelsen av et dokumentasjonssenter for romanikultur ved Glomdalsmuseet. Byggestarten ble utsatt til 2004.
Stortinget reiste også spørsmålet om romanifolket/taternes muligheter til å få erstatninger for overgrep som er blitt begått. I innstillingen sies det følgende i tilknytning til dette:
«For personer med bakgrunn i nasjonale minoriteter kan det være særlig vanskelig å dokumentere i tilstrekkelig grad de overgrep som har skjedd. Årsaken til dette er i hovedsak at flere relevante arkiv er blitt destruert og/eller at viktige dokumenter er blitt borte fra de ulike arkivene som i dag finnes i Riksarkivet.
Beviskravene i slike saker kan være så tunge at det i realiteten er vanskelig å få tilkjent erstatning. Regjeringen viser i brev til komiteen til at staten har lempet kravet til bevis dersom det offentlige har makulert relevant arkivmateriell og at erstatning er gitt i saker om mangelfull skolegang selv om dokumentasjon ikke har latt seg framskaffe. Komiteen viser til henvendelser fra Den norsk kirke til Regjeringen under utarbeidelse av meldingen, der det påpekes at billighetserstatningene ikke fungere tilfredsstillende for romanifolket. Stort sett er det tapt skolegang som har dannet grunnlaget for å få utbetalt erstatning, mens andre former for myndighetsmisbruk ikke faller inn under de retningslinjer som kvalifiserer for erstatning eller lemping av beviskrav. Dette dreier seg om tap av eiendom eller erverv, opphold på Svanviken med tvangsarbeid og ufrivillig omsorgsovertakelse. Dette er tiltak som var hjemlet i lov og som myndighetene hadde ansvaret for å håndheve. Vurdering av slike saker basere seg på om vedkommende har kommet uheldig ut sammenlignet med andre i samme situasjon, basert på hva som var faglig og sosialt akseptert på den tiden skaden/tapet oppstod. Dette betyr at noen av de forhold Regjeringen nå har bedt om unnskyldning for i noen tilfeller ikke vil vurderes som erstatningsberettiget, i og med at det på den tiden overgrepene ble begått var allment akseptert. I meldingen gir ikke Regjeringen noen signaler eller synspunkter på om de anser det er behov for lemping av beviskrav i saker som kan reises som følge av slike forhold som myndighetene nå har bedt om unnskyldning for.
Komiteen ber derfor Regjeringen i samråd med Billighetserstatningsutvalget foreta en vurdering av beviskrav og kravet til sammenlignbarhet i forhold til hva som var akseptert på den tiden overgrepene ble begått og melde tilbake om dette på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Sverige i 1999 opprettet en egen erstatningsordning for personer som urettmessig ble utsatt for tvangssterilisering. Steriliseringserstatningen innebærer betydelige lemping i forhold til ordinære skadeserstatningsregler. Årsaken til at man innførte en slik lemping var at overgrepene/steriliseringsinngrepene var gjennomført med hjemmel i lov, og Riksdagen i Sverige følte i den forbindelse et særlig ansvar for så langt det lar seg gjøre å bøte på uretten.
Disse medlemmer ber Regjeringen utrede å innføre en lignende ordning i Norge og legge dette fram for Stortinget i løpet av neste sesjon.»
13.3 B.innst.S.nr. 5 (2002-2003)
I B.innst.S.nr.5 (2002-2003) Innstilling frå kommunalkomiteen om løyvingar på statsbudsjettet for 2003 vedkomande rammeområde 6 Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Finansdepartementet mv. og rammeområde 7 Folketrygda , sier Stortinget bl.a. følgende i tilknytning til programkategori 13.21. Nasjonaleminoritetar :
«Flertallet vil særlig påpeke behovet for å vurdere om gjeldende erstatningsordninger er dekkende for behovet samfunnet har for å rette eventuelle overgrep eller forsømmelser som er begått, og dekkende for det behov personer med minoritetsbakgrunn, som har vært utsatt for overgrep, har for å få prøvd sin sak.
Flertallet viser til at mange forhold gjør at det er vanskelig å nå fram med slike saker. Dette kan dreie seg om reglene om forelding av krav, statens praksis ved søknad om frafall av påstand om forelding, vanskeligheter med å dokumentere i tilstrekkelig grad de overgrep som har hendt fordi flere relevante arkiv er blitt destruert, og/eller at viktige dokumenter er blitt borte fra de ulike arkivene som i dag finnes i Riksarkivet og at beviskravene i slike saker kan være så tungt at det i realiteten er vanskelig å få tilkjent erstatning.
En enstemmig komité ba i Innst.S.nr.145 (2000-2001) Regjeringen om i samråd med Billighetserstatningsutvalget å foreta en vurdering av beviskrav og kravet til sammenlignbarhet i forhold til hva som var akseptert på den tiden overgrepene ble begått og melde tilbake om dette på egnet måte.
Et annet flertall, komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at i Innst.S.nr.145 (2000-2001) ba komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti Regjeringen om å utrede å innføre en lignende ordning som ble opprettet Sverige i 1999. Årsaken til at man innførte en slik ordning var at overgrepene/steriliseringsinngrepene var gjennomført med hjemmel i lov. Riksdagen i Sverige følte i den forbindelse et særlig ansvar for å så langt det lar seg gjøre bøte på uretten. Norge bør på samme måte se sitt ansvar og få på plass ordninger der disse sakene kan bli prøvet.
Komiteen viser til at Regjeringen utreder en mulig innføring av den svenske modellen. Komiteen ber Regjeringen legge utredningen fram for Stortinget så snart som mulig.»
13.4 FNs verdenskonferanse mot rasisme og diskriminering
Under FNs Verdenskonferanse mot rasisme og diskriminering i Durban i 2001 var gjensidig tillit mellom majoritet og minoritet, og forutsetninger for dette, ett av hovedtemaene i diskusjonen om metoder i arbeidet mot rasisme og diskriminering. Selv om det som i dag oppfattes som overgrep ble gjort i henhold til loven og datidens etikk, ble det under konferansen pekt på nødvendigheten av å legge tidligere negative forhold bak seg for å komme videre. Behovet for å finne forpliktende løsninger som er akseptable for alle parter ble understreket. Under konferansen ble det pekt på at uten innrømmelser i forhold til slike tidligere overgrep vil arbeidet mot rasisme og diskriminering bli vanskeligere. I tillegg til unnskyldning fra landenes myndigheter blir landene i konferansens sluttdokument oppfordret til også å finne andre passende virkemidler som forsoning og kompensasjon for tidligere overgrep.
13.5 Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter
I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Norge forpliktet seg da bl.a. til å legge forholdene til rette for at nasjonale minoriteter skal kunne opprettholde og videreutvikle sin egenart. I Norge har romanifolket/taterne, sigøynerne, kvenene, skogfinnene og jødene status som nasjonale minoriteter, dvs. minoriteter med langvarig tilknytning til landet.
I sin rapport fra september 2002 vedrørende Norges oppfølging av Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter har Europarådet oppfordret Norge til å se på eksisterende erstatningsordninger med sikte på å bedre tilgjengeligheten for romanifolket. Europarådet uttaler her følgende:
«Den rådgivende komité finner at romaniske søkere har rapportert vanskeligheter når det gjelder å skaffe tilstrekkelig dokumentasjon for å få tilgang til ordningen med utbetaling av erkjentlighetssum, som er utformet med sikte på å gi erstatning til ofre for tidligere overgrep. Komiteen 1 er av den oppfatning at myndighetene bør vurdere flere måter å støtte søkere som tilhører nasjonale minoriteter på, med sikte på å forbedre tilgjengeligheten til prosedyren.»
13.6 Romanifolkets fond
Romanifolket/taterne selv har ikke ansett etableringen av Glomdalsmuseet som en fullgod kollektiv kompensasjon for den urett de er blitt utsatt for. Regjeringen mener at det er på tide å finne en løsning som kan framstå som en tilfredsstillende kollektiv oppreisning for overgrepene mot romanifolket/taterne, og har på bakgrunn av dette i revidert budsjett for 2004 foreslått å opprette et romanifolkets fond på 75 millioner kroner. Avkastningen av fondet vil kunne brukes til tiltak og aktiviteter som fremmer bevaring og utvikling av romanifolkets/taternes kultur, språk og historie, foruten å dekke kostnader til et sekretariat og en rådgivningstjeneste. Det er ikke intensjonen at fondet skal brukes til individuelle erstatninger.
Det er viktig at romanifolket/taterne får innflytelse i bruken av fondet. Det er derfor lagt opp til at fondet skal administreres av en stiftelse hvor blant andre romanifolkets organisasjoner er representert.
Flertallet i Finanskomiteen har sluttet seg til regjeringens forslag om å opprette et fond på 75 millioner kroner, jf. Innst. S.nr. 250 (2003–2004).
14 Vurdering av romanifolket/taternes muligheter til å få billighetserstatninger for overgrep som er begått
14.1 Billighetserstatningsutvalgets vurderinger
Som en oppfølging av Innst. S. nr. 145 (2000-2001) ba Justisdepartementet i brev av 28. mai 2001 Billighetserstatningsutvalget om å vurdere følgende forhold:
Skal statlig/kommunal politikk som var akseptert i datiden kunne gi grunnlag for billighetserstatning dersom politikken fremstår som myndighetsmisbruk/overgrep i dag. Hvilke vilkår bør i så fall legges til grunn ?
Skal eldre vedtak fattet med hjemmel i lov gi grunnlag for erstatning dersom vedtaket i dag fremstår som myndighetsmisbruk/overgrep. Hvilke vilkår bør i så fall legges til grunn ?
Skal man i mangel av konkrete bevis i enkeltsaker legge til grunn en presumsjon for at overgrep har skjedd ut fra mer generell historisk kunnskap om gruppen ?
Justisdepartementet ba også om utvalgets syn på eventuelle andre problemstillinger som utvalget mente komitémerknaden foranlediget.
Billighetsutvalgets formann, høyesterettsdommer Arne Christiansen, redegjorde for sitt syn i saken i brev av 7. august 2001. Christiansen har i etterkant opplyst at brevet senere ble behandlet av hele Billighetserstatningsutvalget, og at de øvrige medlemmer da ikke hadde noen merknader. Innholdet i brevet står derfor for hele utvalgets regning. I brevet vises det blant annet til følgende:
Det som går igjen som begrunnelse for søknader fra tatere er tapt skolegang, mobbing, inngrep/evt. ikke inngrep fra barnevernsmyndighetene og opphold på Svanviken arbeidskoloni.
Stortinget har fattet et prinsippvedtak om at det skal gis billighetserstatning for tapt skolegang , som normalt skal settes til kr. 60 000. Erstatning gis på bakgrunn av det handikap som manglende skolegang utgjør, og uavhengig av om myndighetene kunne bebreides.
Det er kun gitt erstatning for mobbing der det konkret kan påvises forsømmelser fra skolen. Generelt har ikke mobbing gitt grunnlag for billighetserstatninger.
Det er ikke gitt erstatning for opphold på Svanviken. Det vises til at plassering på Svanviken formelt og reelt må antas å ha vært i samsvar med lovbestemmelser og samfunnssyn den gang, og at Billighetserstatningsutvalget hittil ikke har funnet grunnlag for å «revidere» slike vedtak ved å yte billighetserstatning.
I (i hvert fall) ett tilfelle er det gitt billighetserstatning for tvangssterilisering, som formelt var i samsvar med steriliseringsloven av 1934. Det gjaldt en ung romanikvinne, hvor vedtaket etter nærmere granskning i dag hovedsakelig må sies å ha hatt en ren etnisk begrunnelse.
Til slutt i brevet sies det:
«En slik revisjon som nevnt reiser selvsagt betydelige problemer. Hvilke sakområder / livsforhold skal revisjonen gjelde, og hvor tungtveiende hensyn må foreligge ? Er det mulig å rive enkelte avgjørelser eller praksis ut fra fast samfunnsoppfatning, evt. lovgivervilje for til dels mange år siden ? Dersom lovgiveren/myndighetene den gang hadde et akseptert formål med sine vedtak, kan man i det hele tale om myndighetsmisbruk ? Det kan vel alene bli spørsmål om vedkommende gruppe/søkere i «etterpåklokskap» må sies å ha kommet kvalifisert uheldig ut i forhold til alle andre ? I det siste ligger en vanskelig bevisbedømmelse, konkret for eksempel slik: hvordan opptrådte barnevernmyndighetene overfor andre barn enn romanibarn ?
Min konklusjon blir at det neppe er mulig å gi mer konkrete svar på de problemstillinger Justisdepartementet har reist. Man står til sist overfor rent politiske vurderingsspørsmål, hvor Regjering og Storting – etter å ha overveiet de momenter som er nevnt – eventuelt gir Billighetserstatningsutvalget konkrete pålegg om den praksis som skal følges.»
14.2 Regjeringens vurderinger og forslag
Romanifolk/tatere har søkt om billighetserstatninger på bakgrunn av flere forhold, slik som tapt skolegang, mobbing, inngrep fra barnevernsmyndighetene, opphold på Svanviken arbeidskoloni og tvangssteriliseringer. Det har vært varierende årsaker til at det har vært vanskelig for romanifolk/tatere å oppnå billighetserstatninger for disse forholdene. I noen av tilfellene, slik som ved opphold på Svanviken med tvangsarbeid og ufrivillig omsorgsovertakelse av barn har forholdene vært hjemlet i lov, og/eller vært ansett som akseptabel politikk på det tidspunktet de skjedde. I vurderingen av om man er kommet særskilt dårlig ut er også taterne blitt sammenlignet med hverandre, og ikke med majoritetsbefolkningen. Det har dessuten vært vanskelig å dokumentere i tilstrekkelig grad de overgrep som har skjedd. Ofte har det foreligget en kombinasjon av disse årsakene.
Norske myndigheter har erkjent at mange av de tiltak som ble iverksatt overfor taterne i dag må anses som overgrep, og har ved flere anledninger bedt om unnskyldning for dette. Utgangspunktet i billighetserstatningssammenheng om at forhold som var i samsvar med tidligere tiders lovgivning og politikk skal bedømmes på bakgrunn av normene som gjaldt på den tiden da handlingene ble begått, bør derfor ikke gjelde absolutt. I tilfeller der overgrep bestod av tiltak fra myndighetene som i særlig grad var rettet mot en bestemt etnisk gruppe, med det siktemål å utrydde gruppens kultur og levemåte, bør dette kunne gi grunnlag for billighetserstatninger. Plassering på Svanviken arbeidskoloni, omsorgsovertakelse/tvangsadopsjon av barn, tvangssterilisering m.m. er eksempel på slike overgrep.
Når det gjelder mobbing , så har dette hittil generelt ikke gitt grunnlag for billighetserstatning. Unntaket er hvor det konkret kan påvises forsømmelser fra skolen. Regjeringen mener det bør kunne gis billighetserstatninger på dette grunnlaget i tilfeller der myndighetene gjennom sin politikk har bidratt til å legalisere mobbingen. Det må antas at myndighetenes politikk overfor taterne har medvirket til negative holdninger til romanifolket, og at dette kan ha resultert i mobbing. Dette er i samsvar med vurderinger som er gjort i forbindelse med krigsbarna.
Når det gjelder sammenligningsgrunnlag har tatere i mange tilfeller blitt sammenlignet med andre tatere, og ikke med den bofaste majoritetsbefolkningen i vurderingen av hvorvidt de er kommet særlig uheldig ut. For barn av taterslekt med tapt/mangelfull skolegang har Stortinget presisert at de skulle sammenlignes med bofaste barn, og ikke med andre barn av taterslekt, jf. Innst.S. nr. 75 (1996-97) Innstilling fra justiskomiteen om billighetserstatninger av statskassen. Det samme prinsippet har derimot ikke blitt lagt til grunn av Billighetserstatningsutvalget for andre grunnlag romanifolk/tatere har søkt om billighetserstatning på. For eksempel er det ikke blitt gitt erstatning for tvangsarbeid og/eller mishandling på Svanviken Arbeidskoloni, fordi søkerne ikke har kommet uheldig ut sammenlignet med andre som var på det samme stedet. Avslag for billighetserstatninger for opphold på Svanviken har således både vært begrunnet med at det var i samsvar med datidens politikk og at man har sammenlignet tatere med hverandre i stedet for med majoritetsbefolkningen. Regjeringen mener en slik praktisering av billighetserstatningsordningen slår urimelig ut overfor taterne. Det riktige må være å sammenligne med majoritetsbefolkningen.
Når det gjelder spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til bevis og dokumentasjon , så påpeker Stortinget at det er et problem at det kan være vanskelig for personer med bakgrunn i nasjonale minoriteter å dokumentere i tilstrekkelig grad de overgrep som har skjedd. Årsaken til dette er i hovedsak at flere relevante arkiv er blitt destruert og/eller at viktige dokumenter er blitt borte fra de ulike arkivene som i dag finnes i Riksarkivet. Beviskravene i slike saker kan være så tunge at det i realiteten er vanskelig å få tilkjent erstatning. Regjeringen mener at det i vurderingen av hvilke beviskrav som skal stilles til dokumentasjon må vurderes hvilke muligheter søkerne har til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon. På bakgrunn av den kunnskapen man har om hva romanifolket ble utsatt for bør det i tilfeller der dokumentasjon ikke kan fremskaffes kunne legges vekt på egenerklæringer.
Det er Billighetserstatningsutvalget som bør foreta den nærmere vurderingen av hvordan disse prinsippene konkret kan utformes, jf. del I.
Regjeringen anbefaler for øvrig at tatere som tidligere har søkt om billighetserstatninger og fått avslag bør kunne søke og få behandlet søknadene sine på nytt i tråd med de nevnte prinsippene.
15 Særskilt om tvangssteriliseringer
15.1 Innledning – arbeidsgrupperapporten om erstatning til tvangssteriliserte romanifolk/tatere
Regjeringen nedsatte i januar 2003 en arbeidsgruppe som har vurdert spørsmålene fra Stortinget i tilknytning til tvangsteriliseringer. Arbeidsgruppen fikk følgende mandat:
Arbeidsgruppen skal vurdere spørsmålet om erstatningsordninger for tvangssteriliserte romanifolk/tatere. Som grunnlag for dette skal gruppen foreta en vurdering av eksisterende erstatningsordninger, herunder den svenske ordningen for tvangssteriliserte.
Arbeidsgruppen skal også vurdere mulige presedensvirkninger i forhold til andre grupper.
Arbeidet skal skje i kontakt med romanifolkets organisasjoner.
Arbeidsgruppen ledes av Kommunal- og regionaldepartementet og skal fremlegge rapport innen utgangen av april 2003.
Arbeidsgruppen startet sitt arbeid 16.01.03. Fristen for fremleggelse ble senere utsatt til sommeren 2003. Det ble opprettet en kontaktgruppe hvor følgende organisasjoner for romanifolket deltok: Romanifolkets Landsforening, Landsorganisasjonen for romanifolket og Stiftelsen romanifolket/taterne. I tillegg deltok Senter mot etnisk diskriminering. Arbeidsgruppen hadde to møter med kontaktgruppen. Arbeidsgruppen la fram sin rapport i august 2003 2 . Rapporten er blitt sendt romaniorganisasjonene til uttalelse. I påvente av regjeringens arbeid med en helhetlig behandling av erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet har ikke regjeringen behandlet rapporten tidligere.
15.2 Steriliseringslovene og steriliseringspraksis 1934-1977
15.2.1 Sterilisering av tatere – omfang og grunnlag
Forsker Per Haave ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, fremla høsten 2000 rapporten Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis . I arbeidsgrupperapportens kapittel 4.2 Sterilisering av tatere 1934-1977 gjengis en del hovedpunkter fra Haaves rapport vedrørende omfanget av og grunnlaget for sterilisering av tatere. I kapittelet sies det blant annet følgende:
«Lov og praksis 1934-1977
Steriliseringsloven fra 1934 åpnet for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig tillatelse.
§ 3 første ledd: En person kunne selv begjære sterilisering dersom begjæringen hadde en «aktverdig grunn». Tillatelse ble gitt av helsedirektøren.
§ 3 annet ledd: Personer under 21 år, personer med alvorlig sinnslidelse eller personer som var hemmet i sjelelig utvikling eller var sjelelig svekket, kunne begjære sterilisering med samtykke av verge eller kurator. Tillatelse ble da gitt av et sakkyndig råd bestående av helsedirektøren og fire andre medlemmer – Steriliseringsrådet.
§ 4: Personer som hadde en alvorlig sinnslidelse eller i høy grad var hemmet i sjelelig utvikling eller i høy grad var sjelelig svekket, kunne bli begjært sterilisert av verge eller kurator uten eget samtykke. Begjæring kunne også i slike tilfeller fremsettes av politimester eller, dersom vedkommende var anbrakt i anstalt under offentlig tilsyn, av anstaltens bestyrer. Samtykke fra verge eller kurator var påkrevd. Tillatelse skulle også her gis av Steriliseringsrådet.
Under 2. verdenskrig innførte okkupasjonsmakten en ny steriliseringslov. Loven fra 1934 ble kritisert for å ha for stramme vilkår for sterilisering uten eget samtykke. De nazistiske myndighetene ønsket videre at steriliseringsloven skulle være mer tilpasset de rasebiologiske ideene som skulle settes ut i livet. Lov nr. 1 til vern om folkeætten trådte i kraft ved årsskiftet 1942-43 og ble stående til frigjøringen i 1945, da loven fra 1934 igjen ble gjort gjeldende.
Av rapporten fremgår det at sentrale helsemyndigheter behandlet over 47 000 søknader om sterilisering med hjemmel i lov i tidsrommet 1934-77. Sannsynligvis ble om lag 44 000 av de innvilgede søknadene utført, hvorav ca. 30 000 gjaldt kvinner.
De fleste ble sterilisert etter § 3, altså etter egen begjæring, ev. med samtykke fra verge/kurator. Det fremgår av rapporten at sterilisering ofte kan synes å ha vært en siste utveg på en vanskelig livssituasjon, søkerne var først og fremst kvinner som levde i trange økonomiske kår lavt nede på den sosiale rangstigen. Selv om storparten av kvinnene ofte ble tilrådd sterilisering, kan det ikke uten videre hevdes at søknaden ble fremmet under press eller utilbørlig påvirkning. Men det kan spørres om mange kvinner hadde valgt annerledes dersom de var blitt informert om andre måter å forebygge svangerskap på. Flere kvinner kan også ha akseptert sterilisering som kompensasjon for å få utført et svangerskapsavbrudd. Andre igjen lot seg sterilisere av frykt for at barna skulle bli bortsatt. Haave konkluderer med at søknadene som ble fremstilt, særlig fram til siste halvdel av 1960-tallet, derfor i liten grad kan sies å tilfredsstille det ideelle kravet til frivillighet.
Rapporten dokumenterer også enkelte tilfeller av urettmessig tvangsbruk etter lovens § 4 hvor sterilisering uten samtykke kan foretas dersom vedkommende ikke er i stand til selv å ta standpunkt til inngrepet. Flere personer som satte seg til motverge ble sterilisert etter § 4 fordi de angivelig ikke forsto hvor påkrevd inngrepet var.
I rapporten opplyses det at det imidlertid ikke har blitt påvist med sikkerhet at tatere som gruppe ble rammet av en bevisst steriliseringspolitikk fra myndighetenes side.
Dokumenterte tall i rapporten
Det fremgår av rapporten Sterilisering av tatere 1934-1977 at det har latt seg dokumentere at 125 personer av taterslekt -109 kvinner og 16 menn – ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. I tillegg ble tre kvinner sterilisert med tillatelse fra okkupasjonsregimets medisinaldirektør. I sum tilsvarer dette 2,88 promille av alle registrerte steriliseringsinngrep med offentlig tillatelse i perioden 1934-1977. Videre har rapporten dokumentert at 6 personer av taterslekt ble kastrert med hjemmel i de nevnte lover.
Tabell 15.1 Tabellen viser utførte steriliseringer fordelt på de ulike hjemlene:
Loven av 1934 § 3, 1. ledd Personer begjærer selv 50 kvinner, 7 menn § 3, 2. ledd Samtykke fra verge/kurator 18 kvinner, 4 menn § 4 Begjæring framsatt av verge/kurator/politimester/anstaltens leder 26 kvinner, 4 menn Loven av 1942 Søknader/begjæringer 15 kvinner, 1 mann Sum 125 Haave presiserer i rapporten at tallene som fremkommer ikke skal betraktes som absolutte, men at de viser det antall steriliseringssaker som prosjektet har klart å dokumentere.
I følge rapporten er det så godt som ingen forskjell mellom «omstreiferkvinner» og andre kvinner når det gjelder bruken av § 3 første ledd. Derimot er forskjellen markant når det gjelder sterilisering etter § 3 annet ledd, § 4 og i forhold til loven av 1942. Dette betyr at taterkvinner kategorisert som «omstreiferkvinner» oftere enn andre kvinner ble underkastet sterilisering mer eller mindre tvangsmessig.
Det fremgår av rapporten at tatere som ble sterilisert ikke utgjør noen ensartet gruppe. Det dreide seg om voksne og barn, flest kvinner. Enkelte var plassert i institusjon (skolehjem, åndssvakeskole, psykiatriske sykehus), andre var satt bort i forpleining eller fosterhjem. Noen var bofaste, andre ikke. Noen ble sterilisert etter eget samtykke, andre etter egen begjæring. Enkelte ønsket selv å bli sterilisert, andre følte seg tvunget til å la seg sterilisere, ikke nødvendigvis av ytre press, men fordi de stod i en vanskelig livssituasjon. Felles for alle var at de tilhørte en folkegruppe som gjennom århundrer var blitt sett ned på, forfulgt og utstøtt, men også definert som en spesielt hjelpetrengende gruppe. De utgjorde en minoritet i befolkningen, og de ble – særlig gjennom 1900-tallet – utsatt for en hardhendt assimilasjonspolitikk. Denne politikken ble sanksjonert av sentrale myndigheter, men ble for en stor del drevet i regi av Misjonen.
Sterilisering på medisinsk grunnlag kunne som nevnt foretas uten hjemmel i steriliseringslovene. Det betydde at søknad/begjæring og tillatelse fra offentlige myndigheter ikke var påkrevd dersom steriliseringsinngrepet av medisinske grunner var rettmessig. En naturlig forståelse av sterilisering på medisinsk indikasjon er at svangerskap og fødsel ville medføre en risiko for kvinnens liv eller helse. Rapportens undersøkelser viser imidlertid at rent medisinske tilfeller hørte til sjeldenhetene. Materialet som ligger til grunn for undersøkelsen domineres av andre hensyn, framfor alt sosiale og sosialmedisinske hensyn. Ofte ble det nedtegnet i journalen at inngrepet var foretatt på «sosial indikasjon».
Undersøkelsen av inngrep utført uten hjemmel i steriliseringsloven viser at ved ett sykehus ble 13 kvinner av taterslekt sterilisert på dette grunnlag. I tillegg er det funnet ett tilfelle i Misjonens arkiv. Tre kvinner ble under krigen sterilisert på dette grunnlag etter tillatelse av medisinaldirektøren, selv om tillatelse fra sentral helsemyndighet ikke var påkrevd her. Ut fra en samlet vurdering av den praksis som ble fulgt, mener Haave at «Dette kan indikere at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer. Legger vi til tallet på inngrep med hjemmel i lov, betyr dette at over 300 taterkvinner kan ha blitt sterilisert fra 1930- til 1970-årne» »
15.2.2 Misjonens og myndighetenes rolle
Per Haaves rapport innholder bl.a. følgende konklusjoner vedrørende Misjonens og myndighetenes rolle i tilknytning til sterilisering av tatere, jf. arbeidsgrupperapportens kapittel 4.2:
Norsk steriliseringspraksis framviser et sammensatt bilde, både når det gjelder hvem som ble sterilisert, begrunnelsen for steriliseringen, framgangsmåter for å få iverksatt inngrep, tvang og frivillighet og forvaltningspraksis. På denne bakgrunn er det ikke mulig å karakterisere den steriliseringspraksis som fant sted i perioden 1930-1970-årene ved enkle beskrivelser som «tvangssterilisering på rasehygienisk grunnlag».
Det er et påfallende trekk på feltet sterilisering at det er et misforhold mellom retorikk og uttalte intensjoner på den ene siden, og det som nedfelte seg som praksis på den andre.
Misjonen mente i første halvdel av 1930-årene at sterilisering ville utgjøre et viktig ledd i det videre arbeid med å løse «omstreiferproblemet», og generalsekretær Carlsen utviklet i den sammenheng en særdeles kraftfull retorikk om sterilisering av tatere. Sterilisering kom til å utgjøre en bevisst dimensjon ved Misjonens virksomhet fra midt på 30-tallet og fram til slutten av 1940-tallet.
Selv om Misjonen var tungt involvert i mange av steriliseringssakene som gjaldt tatere var det forholdsvis få steriliseringssaker organisasjonen medvirket i. Rapporten dokumenterer at Misjonen sentralt på en eller annen måte medvirket i 32 steriliseringssaker med hjemmel i lov.
I enkeltsaker satte Misjonen som regel alt inn på å få utført et steriliseringsinngrep, og sterkt nedvurderende beskrivelser ble gitt av vedkommende som skulle steriliseres, og ofte også av vedkommende foreldre. Unge jenter og gutter ble ofte tvunget til å avgi samtykke. Protester og motstand ble overhørt. Misjonen satte også mye inn på å skyve foreldrene til side i slike saker.
I enkelte saker der vedkommende var utsatt for utilbørlig press, synes Misjonen å ha skjult dette for sentrale helsemyndigheter, trolig for ikke å forsinke prosessen eller endog risikere at søknaden ble avslått.
I perioden da de fleste taterne ble sterilisert mer eller mindre tvangsmessig, spilte Misjonens generalsekretær en tung rolle som pådriver eller medvirkende instans.
Man må fram til ca. 1950 før man finner – ikke et bevisst – brudd med tidligere holdninger, men «taushet» fra Misjonens side på feltet sterilisering.
15.2.3 I hvilken grad var vilkårene for steriliseringer til stede ?
Det fremgår som nevnt i Per Haaves rapport at mens det ikke var noen særlig forskjell på antall steriliseringer iht. steriliseringsloven § 3 første ledd, så var forskjellen markant for steriliseringer iht. § 3 andre ledd og § 4. Det bør i den sammenheng ses nærmere på om det er sannsynlig at vilkårene i § 3, andre ledd og § 4 vedrørende krav til alvorlig sinnslidelse, hemming i sjelelig utvikling eller sjelelig svekkelse forelå.
I tilknytning til § 4 sies det følgende i Per Haaves rapport:
«Hvorvidt lovens vilkår for bruken av § 4 var til stede eller ikke, er ofte vanskelig å avgjøre. Vi er i det store og det hele henvist til de opplysningene som foreligger i de bevarte dokumentene i steriliseringsarkivet, der opplysningene om vedkommende er filtrert og fortolket av andre. I noen tilfeller synes lovens vilkår å ha vært til stede: Det dreier seg om personer som ifølge legeopplysningene og andre opplysninger var svært mentalt tilbakestående. Men det er funnet ytterst få slike tilfeller. Tatt i betraktning av at det som regel var maktpåliggende for den som initierte eller begjærte et steriliseringsinngrep, at inngrepet faktisk ble utført, kan det ikke sees bort fra at søknader ble tilpasset lovens vilkår. I den grad dette skjedde, framstår praksis som ulovlig.»
Disse uttalelsene vil ha betydning også i tilknytning til § 3 andre ledd, som inneholdt tilsvarende vilkår om at vedkommende måtte ha en alvorlig sinnslidelse, være hemmet i sjelelig utvikling eller være sjelelig svekket. § 3, andre ledd inneholdt imidlertid ikke noen hjemmel for tvang, slik som § 4. For denne bestemmelsen oppstår det derfor også et spørsmål om kravet til frivillighet var oppfylt. I Haaves rapport sies det bl.a. følgende i tilknytning til § 3:
«Også bruken av § 3 annet ledd var formelt frivillig. Men her var det i langt mindre grad snakk om at vedkommende ble gitt råd og anbefaling om sterilisering. Selv om det finnes unntak, synes det å ha blitt «besluttet» av andre enn vedkommende selv at steriliseringsinngrepet burde foretas. Sjelden synes vedkommendes egen mening om dette å ha fått betydning for hvorvidt en steriliseringssøknad ble fremmet.
….
Som regel ble vedkommende gjort kjent med at et steriliseringsinngrep var påtenkt, men i enkelte saker er det vanskelig å si hvor godt vedkommende faktisk ble informert om inngrepets konsekvenser. Det var imidlertid ett forhold vedkommende gjennomgående ikke synes å ha blitt informert om, nemlig at sterilisering etter § 3 annet ledd egentlig var en frivillig sak.»
Sterilisering kunne også foretas på såkalt medisinsk grunnlag uten hjemmel i steriliseringslovene. Det betydde at søknad/begjæring og tillatelse fra offentlige myndigheter ikke var påkrevd dersom steriliseringsinngrepet av medisinske grunner var rettmessig. Sterilisering på medisinsk indikasjon krevde ingen forutgående søknad, og var i utgangspunktet bare aktuelt dersom svangerskap og fødsel kunne medføre en risiko for kvinnens liv og helse. Det fremgår imidlertid av Haaves rapport at rent medisinske tilfeller hørte til sjeldenhetene, og at materialet som ligger til grunn for undersøkelsen i stedet domineres av sosiale og sosialmedisinske hensyn.
De fleste steriliseringer ble foretatt på dette grunnlaget. Haave legger til grunn at mens 125 personer av taterslekt ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven, så ble 230 kvinner sterilisert på såkalt medisinsk grunnlag. Av de nesten 37 % av kvinnene anbrakt ved Svanviken arbeidskoloni i perioden 1949-70 som ble sterilisert, ble 71 % foretatt på medisinsk grunnlag.
Det fremkommer ikke av Haaves rapport at taterne var overrepresentert blant de som ble sterilisert på medisinsk grunnlag. Derimot hadde taterne som ble sterilisert på dette grunnlaget en lavere gjennomsnittsalder enn andre, og antallet i lavere aldersgrupper var også større.
15.3 Dokumentasjon av tvangssteriliseringer
Per Haave har etter oppdrag fra arbeidsgruppen om erstatning til tvangsteriliserte romanifolk/tatere utarbeidet følgende notat om dokumentasjon av tilfeller av tvangssteriliseringer av tatere i Norge fra 1930- til 1970-årene, jf. arbeidsgrupperapporten kapittel 4.3:
«Sterilisering med hjemmel i Lov om adgang til sterilisering m.v. av 1. juni 1934
I Norge oppstilte 1934-loven prosedyrer for søknad om sterilisering, og retningslinjer for hvordan søknaden skulle behandles. Alle steriliseringsinngrep etter loven krevde tillatelse fra medisinaldirektøren, helsedirektøren fra 1945, eller et særskilt råd på bakgrunn av en begrunnet søknad. Steriliseringssøknadene med tilhørende dokumentasjon (steriliseringsrådets eller helsedirektørens vurderinger ved behandlingen av søknaden mv.) oppbevares i dag i det såkalte steriliseringsarkivet i Riksarkivet.
Steriliseringssøknadene med tilhørende dokumentasjon vil danne et viktig grunnlag for vurderingen av hvorvidt vedkommende ble tvangssterilisert. I en del tilfeller vil det gå klart fram av foreliggende informasjon i steriliseringsarkivet at vedkommende ble tvangssterilisert, også i tilfeller der vedkommende selv satte fram begjæring om sterilisering i henhold til frivillighetsparagrafen (§ 3) i 1934-loven. Dette vil blant annet gå fram av legeerklæringen som skulle vedlegges steriliseringssøknaden, dels av tilhørende dokumentasjon, framfor alt fra den eller de instanser som ønsket vedkommende sterilisert (Norsk misjon blant hjemløse, skolehjem, åndssvakeskoler, vergeråd, barnevernsnemnder mv.).
I andre tilfeller er den foreliggende informasjonen i steriliseringsarkivet forholdsvis knapp, noe som kan gjøre det vanskelig å avgjøre om vedkommende ble tvangssterilisert. I enkelte tilfeller foreligger det ingen informasjon, selv om vedkommende er registrert i arkivets protokoller over steriliserte. Dette kan skyldes at vedkommendes journal ble utlånt til sykehus og ikke levert tilbake. I andre tilfeller vites ikke grunnen til at journalen mangler.
I tilfeller der informasjonen mangler eller er knapp, vil det være nødvendig å søke informasjon andre steder. En nærliggende kilde til informasjon vil være arkivet etter Norsk misjon blant hjemløse (Misjonen), som oppbevares i Riksarkivet. I en del tilfeller vil det der være mulig å finne opplysninger om vedkommende som ble sterilisert, enten i vedkommendes journal i Misjonens klientarkiv, eller i journalen(e) til øvrige familiemedlemmer. Foruten opplysninger i tilfeller der steriliseringsarkivet helt mangler relevant informasjon, vil Misjonens klientarkiv også kunne gi nødvendig tilleggsinformasjon der informasjonen i steriliseringsarkivet er knapp eller ufullstendig. Misjonens klientarkiv er viktig også av en annen grunn. I enkelte tilfeller der vedkommende – på bakgrunn av den foreliggende dokumentasjonen i steriliseringsarkivet – synes å ha blitt sterilisert etter eget ønske (§ 3 i 1934-loven), går det klart fram av opplysninger i Misjonens klientarkiv at vedkommende i realiteten ble utsatt for utilbørlig press. I noen tilfeller ble slike opplysninger bevisst holdt tilbake av Misjonen, av frykt for at søknaden ville bli avslått dersom helsedirektøren eller steriliseringsrådet ble gjort kjent med omstendighetene rundt søknaden.
I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å finne fram til den aktuelle personen i Misjonens arkiv, dels fordi vedkommende er uten egen journal i klientarkivet, eller dels fordi vedkommendes journal mangler. I slike tilfeller vil det være nødvendig å innhente informasjon enten fra sykehuset der steriliseringsinngrepet ble foretatt, og/eller fra den institusjon vedkommende eventuelt var plassert (skolehjem, åndssvakeskole, åndssvakehjem, psykiatrisk sykehus).
Det kan også nevnes at 1934-loven var gjeldende etter den tyske okkupasjonen i 1940 og ut 1942, da det nazistiske okkupasjonsregimet erstattet 1934-loven med en egen steriliseringslov (1942-loven). I denne perioden fikk man en forholdsvis stor vekst i tallet på steriliseringer etter frivillighetsparagrafen, men en bredere undersøkelse av praksis har vist at svært mange av disse inngrepene i realiteten ble foretatt under tvang eller utilbørlig press.
Flere tatere ble også tvangssterilisert i henhold til 1942-loven. Dokumentasjonen er oppbevart i steriliseringsarkivet (Riksarkivet).
Sterilisering utenfor lovens rammer
Et steriliseringsinngrep kunne utføres utenfor 1934-lovens rammer dersom det forelå en medisinsk indikasjon for inngrepet (medisinsk sterilisering), det vil si når svangerskap ble vurdert som en fare for kvinnens liv eller helse. Forskningen som er gjort vedrørende sterilisering av tatere – og andre – viser at slike inngrep ikke alltid var medisinsk begrunnet. I slike tilfeller kan det vanskelig sies at inngrepet ble rettmessig foretatt utenfor steriliseringslovens rammer.
Fordi medisinsk sterilisering kunne foretas uten særskilt tillatelse fra helsedirektøren eller steriliseringsrådet, foreligger det ingen søknader med tilhørende dokumentasjon i steriliseringsarkivet. Dokumentasjon vil først og fremst være å finne i pasientens journal ved sykehuset der inngrepet ble foretatt. I tillegg vil det i en del tilfeller finnes relevante opplysninger i journalarkivet ved den institusjonen vedkommende eventuelt var plassert. Det kan i denne sammenhengen nevnes at sterilisering av taterkvinner som var anbrakt i Svanviken arbeidskoloni i flere tilfeller ble foretatt utenfor steriliseringslovens rammer. Nå er store deler av arkivet etter Svanviken arbeidskoloni ødelagt. Men ved Statsarkivet i Trondheim er det oppbevart lister/kort med navn på et større antall av kolonistene, samt noen protokoller med korte opplysninger om enkelte av familiene ved kolonien. Informasjon om steriliseringsinngrepet vil først og fremst være å finne ved sykehuset i Molde.
Anvendelsen av den forskningsbaserte kunnskapen
Fordi de konkrete opplysningene i enkeltsaker kan være knappe, og i en del tilfeller gi et feilaktig bilde av omstendighetene rundt steriliseringsinngrepet, vil forskningen som er gjort vedrørende sterilisering av tatere, danne et viktig grunnlag for vurderingen av spørsmålet om tvangssterilisering. Foruten å ha gjort rede for en rekke enkeltsaker, viser forskningsrapporten Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis (2000) hvordan personer av taterslekt i visse perioder var særlig utsatt for sterilisering. Spesielt gjelder dette personer som kom i berøring med Misjonen.
Det kan her nevnes at 37 prosent av kvinnene som var anbrakt ved Svanviken arbeidskoloni i perioden 1949-70, ble sterilisert. Bare et lite antall av disse steriliseringene var formelt tvangssteriliseringer, dvs. inngrep uten eget samtykke (§ 4 i 1934-loven). Flere av inngrepene ble foretatt utenfor 1934-lovens rammer. Selv om journalopplysningene ved sykehuset i Molde ofte gir et inntrykk av frivillighet, viser en bredere analyse av Misjonen, arbeidskolonien og steriliseringsspørsmålet at svært mange av de steriliserte kvinnene ved kolonien ble utsatt for press.»
15.4 Tvangssterilisering og søknader om billighetserstatninger
I brev av 27.02.03 ble Billighetserstatningsutvalget bedt om å vurdere hvorvidt billighetserstatningsordningen kan benyttes overfor tatere som er blitt tvangssterliserte, og på hvilken måte det eventuelt vil kunne gjøres. Billighetserstatningsutvalgets formann Arne Christiansen svarte i brev av 28.03.03 bl.a. følgende i tilknytning til dette :
«Innledningsvis bemerker Utvalget at man ikke kjenner den omtalte svenske erstatningsordning eller bakgrunnen for denne. I Norge omfatter som kjent ordningen med billighetserstatninger i prinsippet også for alle former for fysisk og psykiske overgrep uten foreldelsesmessige begrensninger (for overgrep etter 1. januar 1975 gjelder imidlertid voldsoffererstatningsordningen, jf. nå lov av 20. april 2001 nr. 13).
Utvalget har derfor i sin virksomhet også behandlet søknader hvor erstatningsgrunnlaget har vært påstand om tvangssterilisering – både fra tatere og andre nordmenn (søkere er så vidt huskes uten unntak kvinner). Etter innhentet uttalelse fra fagmyndighetene blir søknadene som kjent avgjort med et begrunnet vedtak.
De færreste slike påstander har ført fram. I det fleste tilfeller har det vist seg at det har foreligget samtykke fra søker eller verge og bevismessig støtte for at samtykket har vært reelt, for eksempel at søkeren har gitt uttrykk for at hun ikke makter å ta seg av flere barn. Utvalget har ikke bare vurdert om steriliseringen formelt har vært i samsvar med vilkårene i den daværende lov (lov av 1. juni 1934 nr. 2). Se opplysningen i Utvalgets brev 7. august 2001 til Justisdepartementet, hvor en ung romanikvinne fikk billighetserstatning selv om steriliseringsvedtaket formelt var i samsvar med lovens krav, fordi vedtaket etter nærmere granskning hovedsakelig måtte sies å ha en ren etnisk begrunnelse.
Utvalget har ikke ført noen statistikk over antall søknader man har fått med nevnte påstander, men det er ikke mange. Hensett til den oppmerksomhet slike overgrep har fått i den senere tid, har Utvalgets medlemmer derfor stusset over det saksantall som her har versert i massemedia, jfr. særlig de tall Landsforeningen for Rettferd for taperne oppga til Aftenposten 21. januar 2001 (59 kvinner, herav 48 tatere, skulle ha fått billighetserstatning for uberettiget sterilisering, og Helsetilsynet skulle ha 64 saker til behandling). Utvalget fant det derfor nødvendig å undersøke dette spørsmål nærmere ved Statens Helsetilsyn og Justisdepartementet. Det viste seg at disse myndighetene heller ikke kunne bekrefte taperforeningens tall, jfr. Justisdepartementets brev til utvalget av 1. mars 2001 (ref. 01/01390 A-AK (GMØ). Billighetserstatningsutvalget underrettet statsråden i Sosialdepartementet om resultatet av vår undersøkelse, se statsråd Tønnes svar av 5. april 2001 (ref. 01/01803 SAJ/INR). Utvalget har senere ikke hørt noe mer i saken fra Taperforeningen.»
15.5 Svensk «lag om ersättning till steriliserade i vissa fall (1999:332)» av 01.07.99
Arbeidsgruppen har også vurdert den svenske loven om erstatning til tvangssteriliserte. Det sies følgende om denne i rapporten:
«I Sverige har man i perioden juli 1999 til utgangen av 2002 hatt en egen lov om erstatning til personer som har blitt utsatt for sterilisering i perioden 1934 – 1975. Av 2113 mottatte søknader ble 1564 personer tilkjent erstatning. Totalt ble det utbetalt SEK 280 millioner. Ordningen er nå til evaluering.
I 1997 fikk tidligere svensk steriliseringspraksis betydelig negativ omtale i media, både nasjonalt og internasjonalt. Svenske myndigheter erkjente at steriliseringslovene og praktiseringen av dem før 1976 var preget av et syn som en i dag tar avstand fra. På dette grunnlag satte den svenske regjering den 04.09.97 ned et eget utvalg som på bredt grunnlag skulle gjennomgå alle sider av den svenske steriliseringslovgivning fra 1930-tallet og fram til dagens steriliseringslovgivning trådte i kraft i 1976. Svensk steriliseringslovgivning var i perioden 1934 – 1975 regulert av «Lag om sterilisering av vissa sinnesjuka, sinneslöa eller andra som lida av rubbad själsverksamhet» av 1934. «Lag om sterilisering» av 1941 erstattet loven av 1934.
Utvalget ble bedt om å vurdere politikernes, forvaltningens, forskernes og den medisinske profesjons rolle i forbindelse med etableringen og praktiseringen av lovgivningen i dette tidsrommet. I tillegg skulle en kartlegge omfanget, og på hvilket grunnlag steriliseringen ble gjennomført. En skulle videre legge fram forslag til kriterier for erstatning, foreslå størrelsen på erstatningen og komme med forslag til hvordan en erstatningsordning skulle organiseres. Det var ikke et vurderingstema hvorvidt det skulle opprettes en særskilt erstatningsordning. I Sverige har man for øvrig ingen billighetserstatningsordning, og det har heller ikke vært etablert særskilte erstatningsordninger tidligere.
På bakgrunn av innstillingen fra utvalget vedtok Den svenske Riksdagen i 1999 loven «om ersättning til steriliserade i vissa fall». Denne erstatningsordningen avvek fra gjeldende erstatningsrettslige prinsipper, og hadde først og fremst en symbolsk funksjon. I Prop. 1998/99:71 slås det fast at: «Det förslag till ersätting som läggs fram innebär av denna anledning betydande avsteg från gällande skadeståndsrättsliga principer när det gäller det allmännas ansvar. Förslaget kan därför inte i framtiden åberopas av andra grupper som kan komma att rikta skadestånd mot staten».
Det er viktig å merke seg at ordet «tvang» ikke er benyttet i den svenske loven, men at det dreier seg om sterilisering som er nærmere oppregnet i loven.
I lovens § 1 reguleres hvem som kan få erstatning:
1 § Denna lag gäller ersättning av staten till personer som steriliserats
enligt lagen (1934:282) om sterilisering av vissa sinnessjuka, sinnesslöa eller andre som lida av rubbad själsverksamhet,
enligt lagen (1941:282) om sterilisering, eller
före år 1976 med myndighets medverkan utan stöd av lag.
Loven har fem objektive og et subjektivt vilkår som kan gi rett til erstatning, jf. § 2:
2 § Den som steriliserats enligt 1 § har rätt till ersättning om han eller hon
varken underteckat ansökan om sterilisering eller skriftligen samtyckt till sterilisering,
vid tidspunkten för ansökan om sterilisering eller då sterilisering utfördes var omyndig eller underårig,
vid tidspunkten för ansökan om sterilisering eller då sterilisering utfördes var intagen på anstalt, vårdhem eller liknande institution,
steriliserats på grund av att han eller hon var diagnostiserad som sinnesjuk, sinnesslö eller epileptiker,
enligt uttryckligt myndighetskrav steriliserats för att få dispens att ingå äktenskap, för att få genomgå abort eller för att få mödrahjälp eller annat statligt eller kommunalt bidrag, eller
får antas ha samtyckt till steriliseringen på grund av att en myndighet har utövat otilbörlig påverkan eller varit fösumlig.
Vilkårene var utformet slik at alle som var utsatt for utilbørlig press eller tvang i forbindelse med steriliseringsinngrep skulle kunne søke erstatning. Hvis inngrepet hadde skjedd under opphold på anstalt eller institusjon var det ikke nødvendig å dokumentere utilbørlig press eller tvang for at erstatning skulle kunne utbetales. Loven gjelder for alle personer som har blitt sterilisert i den angitte perioden. Det ble derfor ikke foretatt en diskusjon/utredning vedrørende romanifolkets/tateres stilling spesielt.
I henhold til Statens offentliga utredningar 2000:20 ble i underkant av 63 000 personer sterilisert i Sverige i perioden 1935 – 1975. I overkant av 90 prosent hadde underskrevet søknad om sterilisering. 93 prosent av de steriliserte var kvinner. 31 000 steriliseringer skjedde på eget initiativ, og var å regne som frivillige. Rundt 21 000 av steriliseringsinngrepene skjedde uten eget samtykke eller under tvangsliknende omstendigheter. Rundt 6 000 av steriliseringsinngrepene skjedde med overtaling eller påtrykk. Rundt 4 000 av steriliseringene lar seg ikke klassifisere under kategoriene tvang eller frivillig.
Det framkommer flere begrunnelser for inngrepene. Her kan nevnes familieplanleggingsmotiver, sosialmedisinske motiver og rase- og arvehygieniske motiver. Sterilisering kunne være et vilkår for å få innvilget abort, bli utskrevet fra institusjon eller for å få lov til å gifte seg.
Motivene for sterilisering endret seg over tid. Tvangssterilisering skjedde i hovedsak på 1930- og 1940-tallet. Fra 1950-tallet og utover var det i hovedsak sosialmedisinske og familieplanleggingsmotiver som ble oppgitt. Utover 1960-tallet og 1970-tallet var sterilisering i hovedsak frivillig.
Med ett unntak, tatere, så har en ikke noe klart statistisk belegg for å kunne si at etniske minoriteter var mer utsatt for sterilisering enn den øvrige befolkningen. I kartleggingen i forbindelse med utredningen har en kommet over 22 tilfeller der steriliseringen synes å ha skjedd med begrunnelse at personene var tatere. Hvis dette tallet er representativt, innebærer det at mellom 600 og700 personer i steriliseringssøknadene er oppgitt å være tatere. Mesteparten er fra før 1955. Utvalgets begrensede størrelse gjør at det er stor usikkerhet rundt tallene. Utredningens konklusjoner ledet imidlertid til at Den svenske Regjeringen offentlig gikk ut og ba om unnskyldning for den urett som det svenske samfunnet i tidligere tid har gjort mot de som kaller seg tatere og reisende. (SOU 2000:20, s. 17)
I lovens § 3 ble det satt en standardisert erstatning på SEK 175 000 til dem som oppfylte kravene i lovens § 2.
Erstatningssummen ble tilstått ut fra en samlet vurdering av inngrepets art, innspill fra gruppen selv, andre utenlandske erstatningsordninger, dårlig økonomi blant de aktuelle og det faktum at mange nå var gamle.
I og med at erstatningsordningen var lovfestet, var den å se på som en sivil rettighet. Man har krav på å få prøvd en slik rettighet for en domstol. Søknadene skulle behandles av en nemnd, jf. lovens § 5. Det var krav om at leder og nestleder skulle være dommere. Dette kravet ble satt for å oppfylle Europakonvensjonens krav til en domstol, jf. Europakonvensjonsartikkel 6.1 (04.11.50). Nemnden var etter lovgivers mening å likestille med en domstol, og oppfylte dermed kravene til upartiskhet og uavhengighet, som konvensjonen krever.
Det svenske bakgrunnsmaterialet for vurdering av søknadene har vært godt. En har gjennom et sentralt arkiv hatt tilgang på saksdokumenter for de aller fleste sakene. Det har ut fra saksdokumentene vært relativt greit for nemnden å vurdere om søker har tilfredsstilt vilkårene for erstatning eller ikke. I enkelte tilfeller har imidlertid hele mapper vært bortkommet, og i noen saker har det manglet opplysninger. Dette var en av grunnene til at en ikke satte strenge krav til dokumentasjon.
549 personer har fått avslag på sine søknader om erstatning. I rundt halvparten av disse sakene kan det ikke dokumenteres at inngrep har skjedd. Noen har hatt operative inngrep for andre forhold, som igjen har ført til sterilitet. Det er også gitt avslag fordi en kan dokumentere at inngrepet skjedde frivillig eller skjedde etter overtalelse, men at det ikke var utilbørlig press fra myndighetene med i bildet.
Svensk taushetspliktlovgivning ble i forbindelse med innføringen av erstatningsordningen endret slik at nødvendig diskresjon ble sikret.
Steriliseringsersättningsnämden som behandlet søknadene, begynte sin virksomhet i juli 1999 og avsluttet sitt arbeid sommeren 2003. Nemnden skal utarbeide en sluttrapport med statistikk og nemndens erfaringer.»
15.6 Arbeidsgruppens samlede vurderinger og forslag
I arbeidsgruppens rapport står det bl.a. følgende om hvordan gruppen forstår begrepet «tvangssterilisering»:
«Både etter 1934-loven og etter dagens steriliseringslov kan følgelig sterilisering utføres uten samtykke fra den steriliserte. Dersom lovens vilkår er oppfylt, kan slik sterilisering rettmessig utføres, og anses ikke som tvangssterilisering i den betydning arbeidsgruppen legger til grunn i denne rapporten.
Med tvangssterilisering forstår arbeidsgruppen urettmessig sterilisering i den forstand at steriliseringsinngrepet er utført uten reelt samtykke, eller utført på bakgrunn av uriktig vurdering av hvorvidt vedkommende hadde «særlig mangelfullt utviklede sjelsevner».
Med reelt samtykke mener arbeidsgruppen et frivillig og informert samtykke. Dersom samtykket derimot har blitt «fremtvunget» gjennom press, trusler eller annen utilbørlig påvirkning fra myndighetenes side, er det ikke reelt. Steriliseringsinngrepet vil da kunne anses som tvangssterilisering.»
Arbeidsgruppen viser til at tvangsterilisering iht. denne definisjonen er et overgrep som vil kunne gi grunnlag for erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Disse overgrepene vil imidlertid være foreldet. Staten har adgang til å frafalle foreldelsesinnsigelsen, men det vil normalt bare skje dersom de øvrige vilkårene for å få erstatning utvilsomt er oppfylt. Arbeidsgruppen mener derfor at taternes muligheter for å nå fram med et rettslig krav etter den alminnelige erstatningsretten er begrenset, og at andre ordninger derfor bør vurderes. Arbeidsgruppen har også lagt vekt på at tvangssterilisering av tatere må sees i en kontekst som gjør at disse sakene får en særlig etnisk dimensjon, og at de derfor også må vurderes spesielt i forhold til forpliktelser staten har overfor minoritetsgrupper som har vært utsatt for negativ behandling. Arbeidsgruppen sier i denne forbindelse:
«Det å etablere enklere muligheter for erstatning for disse forholdene er et ønskelig ledd i en forsoningsprosess som startet med erkjennelsen av at overgrep hadde funnet sted overfor taterne og statens unnskyldning for disse forholdene. Det er statens ansvar å bygge opp tillit og dialog i forhold til romanifolket igjen. En enklere mulighet for individuell erstatning vil være et håndfast uttrykk for beklagelse og oppreisning. Dette vil ha en sterk symbolsk betydning, og være en måte å gjøre seg ferdig med fortiden på – for begge parter.»
Når det gjelder den svenske erstatningsordningen uttaler arbeidsgruppen følgende:
«Arbeidsgruppen har vurdert den svenske ordningen, men vil ikke anbefale at man adopterer en tilvarende modell i Norge. Selv om det kan finnes historiske paralleller i utforming og gjennomføring av lovgivningen om sterilisering, så er både bakgrunnen for erstatningsordningen i Sverige og den generelle håndtering av erstatningssaker annerledes enn i Norge. Sverige har ikke en ordning tilsvarende Billighetserstatningsordningen, og har heller ikke tradisjon for særlige erstatningsordninger for tidligere overgrep/feilgrep – utover det som ligger i den vanlige erstatningsretten. Erstatningsordningen for tvangssterilisering fremstår som et særtilfelle. Videre er ikke den svenske loven begrenset til kun å gjelde sterilisering av tatere. Det er heller ikke lett å finne gode paralleller når det spesielt gjelder taterne. Den systematiske politikken i forhold til «omstreifervesenet» var ikke så tydelig i Sverige som i Norge, hvor også rollen til Norsk Misjon blant Hjemløse bidro til at denne gruppen kom i en særlig stilling. En del av tankegodset som ligger til grunn for erstatningsordningen i Sverige, kanskje særlig det som gjelder kriterier for tildeling, og spørsmål om informasjon og tilgjengelighet til ordningen, mener imidlertid arbeidsgruppen at vi kan nyttiggjøre oss i et videre arbeid med disse sakene i Norge.»
Arbeidsgruppen uttaler videre:
«Arbeidsgruppen vil ikke anbefale at det etableres en egen erstatningsordning for tvangssteriliserte tatere (eller i og for seg for alle tvangssteriliserte). En egen ordning vil etter gruppens oppfatning bidra til økt press på særordninger fra andre grupper som føler seg forulempet eller diskriminert på et vis. Allerede nå foreligger det krav som det ikke er tatt stilling til.
Arbeidsgruppens generelle syn er at erstatningsspørsmål fra ulike grupper som føler seg utsatt for overgrep eller feil fra statens side, og som ikke kan løses tilfredsstillende gjennom vanlig erstatningsrett, så langt det er mulig bør behandles gjennom en mer fleksibel felles ordning, og ikke gjennom et antall ulike særordninger. Primært mener gruppen at Billighetserstatningsordningen bør brukes, men at retningslinjene for ordningen i noen grad bør utvikles og tilpasses særlige forhold knyttet til aktuelle søkergrupper. Det er i tilfelle Stortinget som må tilrettelegge slike retningslinjer.
Arbeidsgruppen mener at tatere som har vært utsatt for tvangssterilisering bør henvises til å søke erstatning gjennom Billighetserstatningsordningen. Kriteriene for å gi erstatning, og kravene til dokumentasjon/bevis bør justeres og forenkles ut fra en antagelse om at tatere som ble sterilisert mens de var registrert hos Norsk Misjon blant Hjemløse, i helse- eller sosialinstitusjon, eller registrert som klienter i barnevernet, sosialomsorgen eller lignende, med stor sannsynlighet kan ha følt et press i retning av å gjennomføre inngrepet (jf. kriteriene i den svenske ordningen). Slike særlige behandlingsregler vil også kunne være et tydeligere symbolsk uttrykk for statens beklagelse i forhold til overgrepene mot taterne. Det ligger allerede føringer i Billighetserstatningsordningen om at beviskravene i visse tilfeller kan lempes. Stortinget kan i dette tilfellet instruere Billighetserstatningsutvalget om at det bør legges særlige presumpsjoner inn i vurderingene i tråd med ovennevnte i forhold til tatere som påstår å ha vært utsatt for ufrivillig sterilisering.»
15.7 Uttalelser fra Stiftelsen Romanifolket/taterne
Stiftelsen Romanifolket/taterne har uttalt seg til rapporten om erstatning til tvangssteriliserte romanifolk/tatere. I uttalelsen viser Stiftelsen til at tvangssterilisering av romanifolk/tatere var ett overgrep i en rekke av overgrep som utgjorde statens samlede politikk for å utrydde minoritetens identitet og kultur, og at det ved vurderingen av erstatning er viktig å ha med dette perspektivet. Stiftelsen Romanifolket/taterne stiller seg åpen i forhold til hva slags ordning individuelle erstatningskrav skal behandles gjennom, og at det sentrale er at alle får den erstatningen de har rett på, samt at saksbehandlingen tar kortest mulig tid.
Stiftelsen uttaler følgende om taternes muligheter til å oppnå billighetserstatninger for overgrep som er blitt begått.
«Når det gjelder ordningen med billighetserstatning, har romanifolket/taterne all sakelig grunn til å ikke ha tillit til at deres erstatningskrav vil bli ivaretatt på en tilfredsstillende og akseptabel måte gjennom denne ordningen. Erfaringen så langt har vist at Billighetserstatningsutvalget gjennom sin praksis ikke ivaretar romanifolkets/taternes interesser. Søknader om erstatning har blitt utsatt for en meget restriktiv vurdering. Utvalget har for det første valgt å legge sin vurdering av om søkeren har kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre på et meget og uvanlig smalt sammenlikningsgrunnlag. Romanifolk/tatere har blitt sammenliknet med andre tatere, og ikke med den bofaste majoritetsbefolkningen. Som også arbeidsgruppens rapport peker på (s. 20-21), var praksisen helt fram til 1997 i all hovedsak at det ikke ble gitt erstatning for tapt og mangelfull skolegang til denne gruppen. Først etter at Stortinget presiserte (Innst.S. nr. 75 (1996-97)) at barn av taterslekt med tapt/mangelfull skolegang skulle sammenliknes med bofaste barn, og ikke med andre barn av taterslekt, ble billighetserstatninger innvilget på dette grunnlaget. Det samme prinsippet har derimot ikke blitt lagt til grunn av Billighetserstatningsutvalget for andre grunnlag romanifolk/tatere søker på. For eksempel blir det ikke gitt erstatning for tvangsarbeid og/eller mishandling på Svanviken Arbeidskoloni, fordi søkere blir sammenliknet med andre som var på det samme stedet, og har følgelig ikke kommet uheldig ut i forhold til dem. De få søkerne som har påberopt seg enda mer umennesklig behandling enn de fleste som var der, får heller ikke erstatning – fordi deres historie ikke ansees troverdig siden andre internerte ikke opplevde det samme. For det andre setter Billighetserstatningsutvalget strenge krav til dokumentasjon for grunnlagene romanifolk/tatere påberoper seg. Dette er urimelig, sett i lys av at mye av den skriftelige dokumentasjonen ligger i offentlige arkiver eller i institusjoner økonomisk og politisk støttet av myndighetene, og er delvis ødelagt og delvis vanskelig tilgjengelig for søkerne. Et strengt dokumentasjonskrav er også urimelig siden myndighetene ubetinget har erkjent og beklaget at en politikk med overgrep som konsekvens har funnet sted. Videre er det urimelig i en bilighetserstatningssammenheng siden mange av søkerne ikke har ressurser eller støtteapparat til å framskaffe slik dokumentasjon. Når det gjelder bevisvurderingen under behandlingen av søknader med tvangssterilisering som erstatningsgrunnlag, har ikke Billighetserstatningsutvalget i tilstrekkelig grad tatt hensyn til de faktiske forholdene rundt inngrepene. Det er kjent og erkjent at tvangssterilisering var et av overgrepene som ble brukt for å utrydde romanifolkets egenart. De aller fleste som ble utsatt for slike inngrep befant seg i en generell tvangssituasjon. En underskrift/samtykke i en sykehusjournal forteller ingenting om det forelå faktisk frivillighet.
Dersom individuelle erstatningskrav på grunn av tvangssterilisering skal kanaliseres gjennom den ordinære ordningen med billighetserstatning slik rapporten konkluderer (s. 27), er det derfor helt nødvendig at Stortinget først behandler saken på prinsipielt grunnlag, og legger klare føringer for hvordan praksisen i Billighetserstatningsutvalget skal være under behandlingen av enkeltsakene. Det er nødvendig fordi praksisen så langt ikke har vært akseptabel, men det er også nødvendig fordi dette er saker av prinsipiell og politisk karakter, som krever at Stortinget skal bli forelagt saken (jfr. Innst. S. nr. 4 (1999-2000)). Prinsippet Stortinget slo fast i Innst. S. nr. 75 (1996-1997) om at romanifolk/tatere skal sammenliknes med andre bofaste norske, og ikke med seg selv i vurderingen om de har kommet uheldig ut i forhold til andre, må gjøres gjeldende for alle erstatningsgrunnlag fra Romanifolket/taterne, også tvangssterilisering. Videre må bevisvurderingen og krav til dokumentasjon legges om i tråd med erkjennelsen av overgrepspolitikken som har vært ført.
Dersom romanifolket/taternes individuelle erstatningskrav skal gå gjennom ordningen med billighetserstatning, mener Stiftelsen Romanifolket/taterne at Stortinget samtidig bør legge de samme instruksjonene til grunn for alle erstatningsgrunnlag som for tvangssterilisering fra romanifolket/taterne. De samme prinsippene for vurdering av sammenlikningsgruppe og krav til dokumentasjon må gjøres gjeldende også for andre overgrep som var en del av den samme politikken. Det kan gjelde for eksempel opphold på Svanviken, gratis tvangsarbeid, mishandling, splittelser av familier, bortføring av barn, tvangsadopsjoner, salg av eiendeler og lovstridige tvangsinnleggelser på institusjoner.»
15.8 Regjeringens vurderinger og forslag
Selv om det er vanskelig å si noe nøyaktig om omfanget, så fremkommer det tydelig av forskningsmateriale at det har forekommet tvangsteriliseringer av tatere i strid med vilkårene i steriliseringsloven av 1934, og uten at vilkårene for sterilisering på grunnlag av medisinsk indikasjon har vært til stede. På bakgrunn av hva tallmaterialet tyder på, samt hva romanifolket/taterne selv forteller, fremkommer det også at taterne i større grad enn andre har vært utsatt for tvangsteriliseringer, slik arbeidsgruppen har definert begrepet. Særlig på bakgrunn av alvorligheten i slike inngrep mener regjeringen det er svært viktig å kunne imøtekomme krav om kompensasjon i de tilfellene der dette har skjedd. Overgrepene er særskilt alvorlige i den grad de har skjedd som en del av en politikk med siktemål å utrydde en etnisk gruppes kultur og levemåte.
Arbeidsgruppen har vurdert den svenske erstatningsordningen for tvangssteriliseringer. Blant annet på bakgrunn av at man i Sverige ikke har ordninger tilsvarende den norske billighetserstatningsordningen, anbefaler ikke arbeidsgruppen at det innføres en tilsvarende ordning som i Sverige. I stedet anbefales det at krav fra taterne imøtekommes gjennom en tilpasning av billighetserstatningsordningen.
Det er regjeringens syn at rimelighetsbaserte krav om individuelle erstatninger evt. bør imøtekommes gjennom en tilpasning av billighetserstatningsordningen. I tråd med dette støtter regjeringen forslaget fra arbeidsgruppen. Vi viser her til at tvangssteriliseringer har gitt grunnlag for billighetserstatninger i den grad man har kunnet påvise at vilkårene for sterilisering ikke har vært til stede. Problemet i disse sakene er at det kan være svært vanskelig å bevise at tvangssterilisering faktisk har forekommet, så lenge det ikke fremgår av noe skriftlig materiale eller annen dokumentasjon at samtykke er gitt under press eller tvang, at man feilaktig har blitt stemplet som alvorlig sinnslidende, sjelelig svekket eller hemmet i sjelelig utvikling, eller at vilkårene for sterilisering utenfor lovens rammer ikke var til stede. Regjeringen anbefaler derfor at billighetserstatningsordningen tilpasses ved at beviskravene lempes.
På bakgrunn av den kunnskapen man nå har om taternes situasjon, vil regjeringen foreslå at man i disse sakene – der ikke annet materiale/andre forhold foreligger som klart tyder på det motsatte – bør kunne bygge på egenerklæringer om at steriliseringen skjedde under tvang eller press, eller for øvrig i strid med vilkårene. I tillegg må man i den grad det er mulig fremlegge dokumentasjon/bevis for at man faktisk er sterilisert.
Spørsmålet om i hvilken grad andre enn tatere er blitt utsatt for tvangssterilisering, og hvilke krav til dokumentasjon som bør legges til grunn for å påvise dette, er en problemstilling som lå utenfor arbeidsgruppens mandat. Det tas således ikke stilling til disse spørsmålene i denne meldingen. Stortinget vil i disse sakene evt. kunne be Billighetserstatningsutvalget/Justissekretariatet utvikle retningslinjer og om nødvendig innhente nærmere bakgrunnsmateriale fra fagdepartementene.
16 Økonomiske og administrative konsekvenser
Det kan anslås at ca. 350 kvinner av taterslekt ble sterilisert i perioden 1930–1970. Alle disse var ikke tvangssteriliseringer. Alle er heller ikke i live i dag. Det kan anslås at en lemping av beviskrav kan medføre søknader fra maksimalt ca. 200 personer. Billighetserstatninger tilkjennes normalt med beløp opp til 200 000 kroner. I særlige tilfeller kan Stortinget tilkjenne høyere beløp. Stortinget har for eksempel vedtatt at personer som er blitt påført HIV-smitte gjennom blodoverføring etter søknad kan tilkjennes erstatningsbeløp på inntil 500 000 kroner. I Sverige ble alle som oppfylte vilkårene i den svenske loven om erstatninger til tvangssteriliserte tilkjent et standardisert beløp på 175 000 svenske kroner. Sett i lys av hvor alvorlig overgrep en tvangssterilisering er mener regjeringen at det ikke vil være urimelig at billighetserstatninger tilkjennes med rundt 150 000 kroner. Ved et beløp på 150 000 kroner, vil en maksimal utnyttelse av ordningen totalt kunne beløpe seg til ca. 30 millioner kroner.
I tillegg vil endringer i hvilke utgangspunkter og dokumentasjonskrav som legges til grunn ved søknader om billighetserstatninger fra romanifolk/tatere kunne medføre økte utgifter til billighetserstatninger.
Flere søknader om billighetserstatninger vil også innebære en merbelastning på sekretariatet for Billighetserstatningsutvalget. Kostnaden i tilknytning til søknader om billighetserstatninger på bakgrunn av tvangssteriliseringer, kan anslås til maksimalt ca. 100 000 kroner.