St.meld. nr. 44 (2003-2004)

Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener

Til innholdsfortegnelse

Del 4
Erstatningsordninger for eldre utdanningsskadelidende samer og kvener

17 Innledning

Under 2. verdenskrig ble mange skoler i Finnmark og Nord-Troms okkupert av tyskerne, med den følge at undervisningen opphørte helt i store deler av krigen. Noen skoler og internater ble stengt allerede i 1939, da norske myndigheter brukte dem til innlosjering av nøytralitetsvakter. På grunn av at tyskerne brente ned mange skoler da de trakk seg tilbake i 1944, var skolesituasjonen vanskelig i Finnmark også i etterkrigstiden.

Følgende av den manglende skolegangen i kombinasjon med datidens fornorskingspolitikk, var at mange samiske og kvenske barn ikke lærte å lese og skrive, og har levd som analfabeter hele livet. Mange av de skadelidte har i løpet av de siste 14 årene søkt staten om billighetserstatninger.

18 Søknader om billighetserstatninger på grunn av tapt skolegang og fornorsking – historie

18.1 Kollektive søknader

De utdanningsskadelidte i Karasjok-distriktet organiserte seg i 1986 i Foreningen for Tapt skolegang under siste verdenskrig (TSSV). Foreningens krav pr. 13. juni 1990 var som følger:

  • Nedsatt pensjonsalder til 57 år

  • Tillegg på 4 – 5 pensjonspoeng

  • Engangserstatning på kr 600 000,-

I Kautokeino organiserte de utdanningsskadelidte seg i 1987 i Foreningen for utdanningsskadelidte under den annen verdenskrig (USKAV). ­Foreningens krav pr. 17. august 1990 var 120 000 kroner pr. år i 10 år for hvert medlem. I medlemsmøtet av 28. februar 1991 besluttet foreningen å søke om 150 000 kroner pr. medlem.

Foreningene søkte i 1990 kollektivt om billighetserstatning fordi de mistet skolegang på grunn av 2. verdens­krig. Billighetserstatningsutvalget fant ikke å kunne tilrå at det ble bevilget billighetserstatning til de 423 søkerne. Den omstendighet at man sto overfor en gruppe, gjorde det vanskelig å anbefale innvilgning av søknadene. Utvalget så allikevel ikke bort fra at enkelte av søkerne kunne være berettiget til erstatning ut fra sin situasjon som følge av manglende skolegang under krigen.

De utdanningsskadelidte samarbeidet i «Fellesutvalget for tapt skolegang». Utvalget samordnet kravene fra begge foreningene, som pr. 21. juli 1992 var som følger:

«1. alternativ: Det kreves en erstatning på kr. 500 000 pr. person som har tapt skolegang og kr. 100 000 i tillegg pr. år for dem som har tapt mer enn 5 skoleår.

2. alternativ: Det kreves en erstatning på kr. 100.000 pr. tapt skoleår.»

18.2 Utredningen fra arbeidsutvalget vedr. samer som har tapt skolegang under 2. verdenskrig

Stortinget ba under behandlingen av Billighetserstatningsutvalgets innstilling i desember 1991 om en utredning fra regjeringen om saken. Regjeringen satte ned et utvalg sammensatt av representanter fra Kommunal- og arbeidsdepartementet, Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet og Sosialdepartementet. Utvalget fikk i mandat « å utrede saken, kartlegge omfanget av utdanningsskadelidte og komme med forslag til løsninger

Arbeidsutvalget la frem sin utredning i juni 1993. Utvalget anbefalte følgende forslag til tiltak:

  1. Tilbud om utdanning med økonomisk støtte (kursstøtte) under utdanning,

  2. Ytelser i form av en egen pensjonsordning utenfor folketrygden

  3. Alternativt økonomisk kompensasjon (engangserstatning).

I St.meld. nr. 42 (1994-1995) Om Sametingets virksomhet i 1994 gikk regjeringen inn for forslaget om å tilby opplæring med kursstøtte til de som ønsket det. Departementet fant ikke grunnlag for å følge opp forslaget om engangskompensasjon eller et særskilt pensjonstilbud. Det ble vist til at slike løsninger ikke kunne forsvares som rimelige overfor andre grupper som var i en tilsvarende situasjon uten at det fremsto som en uheldig forskjellsbehandling.

Stortingets flertall sluttet seg til regjeringens forslag, mens et mindretall foreslo at det burde legges fram som egen sak for Stortinget. Forslaget fra mindretallet ble ikke bifalt under voteringen. 11 personer har benyttet seg av tilbudet om utdanning/ kurs med økonomisk støtte.

18.3 Individuelle søknader

I 1996 og utover i 1997 kom i alt ca. 300 individuelle søknader om billighetserstatning, – noen få kom også siden. Det felles, gjennomgående trekk i disse søknadene var at de var begrunnet med situasjonen under krigen og fornorskingspolitikken.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vurderte søknadene på individuelt grunnlag, og konkluderte med ikke å tilrå erstatning. Begrunnelsene var at etter fast praksis dannet verken krigen eller fornorskingspolitikken grunnlag for erstatning. Det ble vist til at opplæringstilbudet søkerne fikk måtte vurderes ut fra datidens allmenne intensjon med fornorskingspolitikken. Denne politikken ble introdusert rundt forrige århundreskifte og varte til lenge etter 2. verdenskrig, og omfattet således store deler av den samiske befolkningen. Det ble også vist til at det vanskelig kunne tilrås billighetserstatning på samme grunnlag som Stortinget tidligere hadde vurdert og avslått. Billighetserstatningsutvalget avslo alle søknadene i samsvar med tilrådingene.

I ettertid ble det fremsatt en rekke klager over avslagene. Klager som ble fremmet før klageadgangen til Stortinget ble opphevet, ble avslått av Stortinget med henvisning til ovennevnte begrunnelser. I januar 2002 avslo Stortinget 105 klagesaker om billighetserstatning fra 102 samisktalende og 3 kvensk/finsk-talende personer som tapte skolegang under krigen, jf. Innst. S. nr. 74 (2001-2002). Som en del av avslagsbegrunnelsen henviste Stortinget også til at man gjennom opprettelsen av Samefolkets fond hadde tatt et oppgjør med fornorskingspolitikken.

18.4 Opprettelsen og behandlingen av Samefolkets fond

Samefolkets fond på 75 millioner kroner ble opprettet av Stortinget i juni 2000. Flertallet i finanskomiteen uttalte følgende om dette, jf. Innst. S. nr. 220 (1999-2000) Innstilling fra finanskomiteen om omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2000 :

«… tidligere myndigheters fornorskingspolitikk har medført store problemer for mange av de samene som vokste opp og fikk sin skolegang i denne tiden. Mange av dem fikk en mangelfull skolegang og har fått liten formell utdanning.

Flertallet mener det bør opprettes et eget fond som en kollektiv erstatning for de skadene og den urett fornorskningspolitikken har påført det samiske folk. Det fremmes derfor forslag om å bevilge 75 mill. kroner til et slikt fond.

Flertallet mener avkastningen av fondet bør forvaltes av Sametinget. Avkastningen av fondet skal gå til forskjellige tiltak som vil styrke samisk språk og kultur. Lag, foreninger og enkeltpersoner skal kunne søke om midler fra fondet. Det forutsettes at Regjeringen utarbeider vedtekter for fondet.»

I samsvar med dette utarbeidet Regjeringen Stoltenberg utkast til vedtekter, som ble sendt på høring til Sametinget i september 2001. I utkastets § 2 Fondets formål står det:

«Fondets formål er å yte tilskudd eller bidrag til tiltak som styrker og bidrar til revitalisering av samisk språk og kultur.

Fondets midler skal ikke brukes til individuelle erstatninger.»

Stortingsflertallet sluttet seg til forslaget om at avkastningen fra fondet ikke skal brukes til individuelle erstatninger, jf. B.innst. S. nr. 5 (2001-2002), hvor det uttales følgende i tilknytning til dette:

«Flertallet vil vise til at det er opprettet et «Samefolkets fond» som en kollektiv erstatning for de skadene og den uretten fornorskningspolitikken har påført den samiske befolkning. Flertallet slutter seg til at avkastningen av fondet ikke skal benyttes til individuelle erstatninger. Flertallet mener det er riktig at det er Sametinget som skal forvalte fondet.»

Sametinget behandlet utkastet til vedtekter for Samefolkets fond under plenumssamlingen i mai 2002. Sametinget vedtok da å ta imot Samefolkets fond som et første ledd i forsoningen og fornyingen av forholdet mellom staten og samene, bl.a. under forutsetning av at regjeringen satte i gang et arbeid for å løse saken for de utdanningsskadelidte som følge av 2. verdenskrig. Sametinget hadde også enkelte spesifikke synspunkter til vedtektene. Flertallet i Sametinget ønsket ikke at avkastningen fra fondet skulle gå til individuelle erstatninger.

På bakgrunn av situasjonen som har oppstått som en følge av Sametingets vedtak er vedtektene for Samefolkets fond ennå ikke endelig fastsatt.

18.5 Regjeringens oppfølging

I St.meld. nr. 10 (2002-2003) Om verksemda i Sametinget 2001 , uttaler regjeringen at den vil se nærmere på saken om tapt skolegang og Samefolkets fond og vurdere på hvilken måte det er mulig og ønskelig å følge vedtaket i Sametinget. Stortinget hadde ingen merknader til dette.

I St.meld. nr. 10 (2003-2004) Om Sametingets virksomhet i 2002 sies det:

«Det har dessverre tatt noe tid å utrede eventuelle løsninger for utdanningsskadelidte samer. Dette har blant annet sammenheng med at det også er andre grupper som med stor styrke hevder at de har krav på oppreisning og erstatning i ulike former. Regjeringen har nå besluttet at det skal gjennomføres en vurdering av hvordan man kan håndtere kravene fra de ulike gruppene på en helhetlig og ryddig måte. Denne vurderingen vil får betydning for behandlingen av kravene fra de utdanningsskadelidte i forbindelse med 2. verdenskrig. Regjeringen vil legge vekt på at man ikke taper av syne den spesielle bakgrunn som ligger til grunn for de ulike kravene.»

18.6 Stortingets behandling av St.meld. nr. 10 (2003-2004)

I Innst.S.nr.172 (2003-2004) Innstilling fra kommunalkomiteen om Sametingets virksomhet i 2002 sies det følgende:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Sametinget i sin årsmelding tar opp spørsmålet om billighetserstatning som har blitt knyttet til forvaltningen Samefolkets fond. Flertallet konstaterer at det har gått noe tid til å utrede eventuelle løsninger for utdanningsskadelidte samer. Dette har blant annet sammenheng med at det også er andre grupper som hevder de har krav på oppreisning og erstatning i ulike former. Flertallet har merket seg at Regjeringen har til vurdering hvordan man kan håndtere kravene fra de ulike gruppene på en helhetlig og ryddig måte. Flertallet vil utfordre Regjeringen til å sørge for en snarlig avklaring når det gjelder disse spørsmålene.»

18.7 Sametingets plenumsvedtak fra mai 2004

Under Sametingets plenumssamling i mai 2004 vedtok Sametinget på nytt at de ikke ønsker å motta Samefolkets fond hvis ikke saken for de utdanningsskadelidende løses i løpet av meget kort tid, om nødvendig gjennom bruk av fondets midler og rentene.

19 Skolesituasjonen i Finnmark og Nord-Troms under og etter krigen

I utredningen fra arbeidsutvalget vedr. samer som har tapt skolegang under 2. verdenskrig sies det følgende om skolesituasjonen i Finnmark og Nord-Troms under og etter krigen.

«Arbeidsutvalget har tatt utgangspunkt i at situasjonen var mest prekær i de nordligste landsdelene, Nord-Troms og Finnmark. I Finnmark var en stor del av skolene organisert som internatskoler.

Noen skoler og internater ble stengt allerede høsten 1939, da norske myndigheter brukte dem til innlosjering av nøytralitetsvakter. Tyskerne okkuperte skoler fra våren 1940. Mange skoler ble brent i 1944 da tyskerne trakk seg tilbake fra Finnmark. Konsekvensen var at undervisningen opphørte helt i store deler av krigen. Det ble organisert undervisning i andre lokaler, men undervisningen ble mangelfull og mange fikk nesten ikke skolegang.

Skolesituasjonen var vanskelig i Finnmark i etterkrigstiden. Det tok tid å få undervisningen igang igjen. I enkelte skolekretser kom ikke undervisningen skikkelig igang før flere år etter krigen, og det ordinære undervisningstilbudet kunne ikke bøte på denne skaden. Gjenoppbyggingen av de krigsherjede områdene krevde mye av hele samfunnet, og det var mangel på nesten alt. Skolehusene måtte gjenreises og undervisningen organiseres.

De fleste var i en vanskelig økonomisk situasjon. Mange barn måtte ta del i arbeidet med å brødfø familien og bygge opp igjen gård og hus som var brent av tyskerne.

Det er antagelig grunnlag for å si at Finnmark som utdanningsregion ble hengende etter i forhold til resten av landet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bevilget kr 662.439 til etterskoling i Finnmark fra 1950 til 1954. Enkelte steder var det forøvrig ikke noe tilbud om etterskoling eller tilbudet var mangelfullt. Et av problemene var at informasjonen om etterskolings-tilbudet kom sent på året. Dette må ha medført at en del elever ikke kunne planlegge skoleåret. Når det gjaldt å benytte seg av etterskolingstilbudet var de samisktalende særlig vanskelig stillet på grunn av at mange var blitt analfabeter i eget språk og heller ikke behersket norsk tilfredsstillende. De samisk-talende kom på etterskudd i forhold til de som klarte å skaffe seg etterutdanning. De kunne ikke lese, skrive eller regne, og behersket ikke norsk tilfredsstillende. Det ble vanskelig å skaffe arbeid utenom de tradisjonelle næringene og de ble på mange måter isolert fra resten av samfunnet, som utviklet seg raskt i etterkrigstiden.

I søknadene om billighetserstatning fra foreningene er det hovedsaklig lagt vekt på tap av skolegang under krigen. Etterskoling eller manglende etterskoling er ikke spesielt fremhevet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i sine uttalelser, som fagdepartement i saker om billighetserstatning vedrørende tapt skolegang, vist til at det eksisterte et tilbud om etterutdanning etter krigen. Det er forøvrig ikke konkret redegjort for hvilket tilbud om etterskoling som er blitt gitt hver enkelt eller hvor mye etterskoling vedkommende søker virkelig har fått. Justisdepartementet har som regel vist til uttalelsen fra Utdanningsdepartementet. Billighetserstatningsutvalget har i sine avgjørelser også lagt vekt på uttalelsene fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet når det gjelder tilbudet om etterutdanning etter krigen.

Arbeidsutvalget mener at manglende etterskoling ikke er blitt utredet og vektlagt i tilstrekkelig grad, spesielt i forhold til de samisktalende. Arbeidsutvalget er av den oppfatning at etterskolingen var et positivt tiltak, men at den ble avsluttet for tidlig. Det har vist seg at relativt få benyttet seg av tilbudet. På bakgrunn av det materiale som fremlegges i denne rapporten legger arbeidsutvalget til grunn at etterskolingen ikke fullt ut reparerte skadene for de som mistet skolegang under krigen. Arbeidsutvalget mener at virkningene av den harde fornorskningspolitikken kan ha ført til at de mest ressurssvake ikke oppsøkte etterskolingstilbudet da det var aktuelt. De samisktalende må ha vært særlig vanskelig stillet på grunn av at mange var blitt analfabeter i eget språk og heller ikke behersket norsk tilfredsstillende.

Arbeidsutvalget mener at de med samisk som førstespråk var spesielt vanskelig stillet under og umiddelbart etter krigen når det gjaldt å tilegne seg skolekunnskaper. Undervisningen foregikk på norsk. Dette medførte at mange ikke klarte å følge med i timene, og de maktet ikke å tilegne seg de mest grunnleggende ferdigheter. De hadde problemer med å snakke norsk og lærte ikke å skrive norsk tilfredsstillende. De kunne heller ikke skrive samisk, og ble analfabeter i den forstand at de ikke hadde noe skriftspråk. På grunn av dette, stilte de også spesielt svakt i forhold til tilbudet om etterskoling som kom etter krigen.

Fornorskningspolitikken, som ble gjennomført i undervisningen fra begynnelsen av dette århundret, diskriminerte samene ved at samisk ikke var tillatt i skolen. Arbeidsutvalget anser dette som en av årsakene til at de samisktalende stilte svakt i skolen også i etterkrigstiden.»

20 Fornorskingspolitikken

I St.meld. nr. 55 (2000-2001) Om samepolitikken står det bl.a. følgende om fornorskingen:

«I dansketida, de fire hundre årene før 1814, var Norge er del av et rike som var meget kulturelt og språklig sammensatt. Nordmenn og samer, etter hvert også kvener, var noen av mange ulike folkeslag innen dette riket.

Når det gjelder samisk kultur spesielt, ble det fra ca. 1715 og fremover, med støtte fra de verdslige myndighetene, satt i gang en omfattende misjonsvirksomhet overfor de samene som ennå ikke var fullt ut kristnet. I denne prosessen prøvde man å fjerne alle spor etter den gamle samiske religionen. Runebommer og offerplasser ble ødelagt, og samiske navneskikker og joik ble forbudt.

Dette hadde selvsagt sterkt negative virkninger for vesentlige sider ved den gamle samiske kulturen. På den andre siden ble det i den første fasen av misjonstiden lagt stor vekt på bruk av samisk språk, både i forkynnelse og i de skolene som ble opprettet. Det fantes imidlertid også sentrale geistlige aktører som hadde en mindre aksepterende holdning til samisk språk og kultur.

Hovedinntrykket når det gjelder sentralmyndighetenes politikk før 1814, er likevel at samene var akseptert som en av mange folkegrupper i helstaten. Dette kom, ikke minst, til uttrykk gjennom den vekt man la på å sikre samenes interesser da grensen mellom Norge og Sverige ble trukket i 1751, jf. kap. 2.4. Man respekterte i prinsippet samene som et folk med sin egen kultur, på linje med andre folk innenfor helstatens grenser.

Det faktum at Norge ble etablert som en egen stat i 1814, førte heller ikke til umiddelbare endringer i synet på samenes språk og kultur. Markante geistlige, som Nils V. Stockfleth, stod fra 1820-tallet av sterkt på at samisk (og kvensk) måtte brukes i skole og kirke, og at kulturen hadde en egenverdi. Etter hans syn bidro utvikling og bevaring av egen kultur til sann og ekte harmoni mellom folkene.

Denne aksepterende holdningen til samisk kultur begynte imidlertid å endre seg fra noe før midten av 1800-tallet og utover i århundret ble holdningen sterkt negativ. Samene ble etter hvert, i «offisiell sammenheng» beskrevet som mindreverdige, et folk uten kultur, og delvis også uten materielle rettigheter. Blant annet ble Finnmark av regjering og Storting, i 1848 definert som et opprinnelig herreløst område. Hovedbegrunnelsen for dette var at amtet kun skulle ha vært bebodd av nomadiske samer og nomadisme ga, etter den rådende lære, ikke grunnlag for eiendomsrett. Derfor hadde kongen/staten eid amtet fra gammel tid.

Omtrent samtidig med dette begynte man også å se tegn til en omlegging av kulturpolitikken, og fornorskningsperioden ble for alvor innledet på 1860-tallet. Den rådende oppfatningen var nå at samene stod på et lavt kulturelt nivå. Målsettingen var total assimilasjon.

Spesielt ble skolen et viktig instrument i fornorskningspolitikken. Tidligere passuser om at samiske barn også burde lære morsmålet ble strøket. Utenom undervisningstimene ble lærerne forpliktet til å passe på at elevene brukte norsk språk. Ved slutten av 1800-tallet ble det ved lov fastsatt at undervisningen skulle foregå på norsk. For å fremme fornorskningen ble det også, etter hvert, bygd statsinternater hvor barna skulle bo mens de gikk på skolen. På mange av disse internatene ble det også lagt vekt på at barna ikke skulle snakke samisk seg i mellom. Dette vedvarte til langt etter andre verdenskrig.

Ledende historikere har dokumentert at en viktig årsak til fornorskningspolitikken var å finne i sikkerhetspolitiske forhold, som skyldtes den sterke kvenske/finske innvandringen, særlig til Øst-Finnmark etter midten av 1800-tallet. Finland var et storfyrstedømme under den russiske tsaren, slik at de som kom i prinsippet var russiske undersåtter. Frykten for Russland var dermed en sentral årsak til de omfattende fornorskningstiltakene som ble iverksatt. Man gjorde store anstrengelser for å uniformere språk og kultur i samiske og kvenske distrikter. Det ble i liten grad skilt mellom samer og kvener. Begge ble snart under ett karakterisert som «de fremmede folkeslag». »

21 Regjeringens vurderinger og forslag

21.1 Utgangspunkter

Personene som har søkt om billighetserstatninger i forbindelse med tapt skolegang under krigen har begrunnet søknadene både med tap av skolegang under krigen og med fornorskingspolitikken. Under krigen ble mange skoler stengt i hele Finnmark og Nord-Troms, og også ellers i Norge. Mange norske barn i skolepliktig alder mistet således også skolegang i forbindelse med krigen. Fornorskingspolitikken ble introdusert rundt forrige århundreskifte og varte til lenge etter 2. verdenskrig, og rammet således langt flere personer enn de samene og kvenene som mistet skolegang i forbindelse med krigen.

De samene og kvenene som både mistet skolegang og som heller ikke fikk opplæring på sitt eget morsmål som en følge av fornorskingspolitikken, har ikke lært seg å lese og skrive på sitt eget morsmål, i tillegg til at mange av dem heller ikke kan lese og skrive på norsk. Denne gruppen må derfor anses for å være en gruppe som har kommet særlig uheldig ut, både sammenlignet med andre som mistet skolegang, andre som ble utsatt for fornorskingspolitikken og majoritetsbefolkningen generelt. Også Sametinget har ansett denne gruppen for å stå i en særstilling, jf. vilkåret i forbindelse med behandlingen av Samefolkets fond om at det må sette i gang et arbeid for å løse saken for de utdanningsskadelidte.

Arbeidsutvalget fra 1993 hadde sitt hovedfokus på utdanningsskadelidende samer. I rapportens kapittel 4, skrevet av daværende førsteamanuensis Henry Minde, drøftes også kvenenes situasjon. I konklusjonen i dette kapittelet sies det følgende:

«Om man mht. vederlag skal skille mellom samisk- og finsktalende, må man ut fra den historiske bakgrunnen i så fall begrunne det på samme måten som Stortingets flertall offisielt gjorde det i 1936; nemlig at flertallet av de kvenske elevene behersket norsk da de møtte opp til skolegangen, mens dette ikke var tilfelle for samenes vedkommende. Ut fra folketellings- og det muntlige materialet jeg har funnet fram til, er det imidlertid vanskelig å belegge en slik påstand.»

Regjeringen mener det avgjørende for hvorvidt man må anses for å ha kommet særlig uheldig sammenlignet andre, vil være i hvilken grad man behersket norsk tilfredsstillende nok til å kunne ha utbytte av undervisningen som ble gitt på norsk. Det vil derimot i denne sammenhengen ikke ha betydning hvorvidt morsmålet var samisk eller finsk/kvensk.

Det er regjeringens syn at rimelighetsbaserte krav om individuelle erstatninger evt. bør imøtekommes gjennom en tilpasning av billighetserstatningsordningen. Regjeringen vil i tråd med dette foreslå at de samene og kvenene som er kommet særlig uheldig ut som en følge av en kombinasjon av tapt skolegang i forbindelse med krigen og fornorskingspolitikken gis kompensasjon ved at billighetserstatningsordningen tilpasses slik at krav fra de som er rammet av disse forholdene vil kunne imøtekommes.

Under Stortingets behandling av klagesakene i 2002 viste Stortinget til at det gjennom opprettelsen av Samefolkets fond var blitt tatt et oppgjør med fornorskingspolitikken, slik at vurderingen av den enkelte søknad om billighetserstatning har tatt utgangspunkt i dette. Regjeringen vil i denne sammenheng påpeke at det var Stortingets som besluttet at fondet ikke skulle benyttes til individuelle erstatninger. Det synes derfor ikke rimelig å legge vekt på opprettelsen av fondet i vurderingen av om det bør tilkjennes billighetserstatninger.

I plenumsvedtaket fra mai 2004 understreket Sametinget at regjeringen og Stortinget meget raskt må finne en løsning for de utdanningsskadelidte, om nødvendig gjennom bruk av fondets midler og rentene. En løsning hvor fondet og avkastningen benyttes til individuelle erstatninger innebærer i praksis en oppretting av en ny særordning, noe som ikke vil være i samsvar med regjeringens forslag om at billighetsbaserte individuelle erstatningskrav skal kanaliseres gjennom billighetserstatningsordningen. Stortinget har også forutsatt at avkastningen av fondet skal gå til forskjellige tiltak som vil styrke samisk språk og kultur. Avkastningen er i dag på ca. 4,6 millioner kroner pr. år. Det vil ta lang tid før den samlede avkastningen vil bli tilstrekkelig til å kunne dekke de anslåtte kravene om erstatninger fra de utdanningsskadelidte.

21.2 Tilpasning av billighetserstatningsordningen

Søknadene om billighetserstatninger har blitt avslått blant annet under henvisning til at etter fast praksis gir ikke tap av skolegang som følge av krigen grunnlag for billighetserstatninger.

Ved tidligere etableringer av særskilte erstatningsordninger for enkelte grupper er det også gitt erstatninger for handlinger som skyldes krigen. I jødebooppgjøret ble det gitt erstatninger for handlinger foretatt av Quisling-regimet i Norge under den 2. verdenskrig. Dette var ikke handlinger som okkupasjonsmakten var direkte ansvarlig for, men som var foretatt av det ulovlige norske nazi-regimet, som styrte som en følge av okkupasjonen.

Også for nordmenn som satt i japansk krigsfangenskap under krigen er det opprettet en særskilt erstatningsordning. Norske myndigheters tilknytning til den overlast nordmenn i Japan led i forbindelse med andre verdenskrig var fjern. Gjennom Norge og øvrige alliertes fredsavtale med Japan fra 1951 hadde imidlertid krigsfangene de facto blitt avskåret fra å søke erstatning fra japanske myndigheter.

Regjeringen mener det er hensiktsmessig at erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet kanaliseres gjennom billighetserstatningsordningen, og at det ikke opprettes særordninger hver gang det fremmes krav fra en gruppe, jf. del I. Billighetserstatningsordningen bør kunne praktiseres på en fleksibel måte, slik at det i unntakstilfeller også bør kunne gis erstatninger til personer som har kommet særlig uheldig ut på grunn av forhold som helt eller delvis har sin bakgrunn i okkupasjonen.

Søknadene om billighetserstatninger er også blitt avslått på bakgrunn av at heller ikke fornorskingspolitikken gir grunnlag for billighetserstatninger, og at det opplæringstilbudet som ble gitt må vurderes ut fra datidens allmenne intensjon med fornorskingspolitikken. Fornorskingspolitikken foregikk over en meget lang periode, og berørte hele den samiske og kvenske befolkningen, det vil derfor ikke være tilrådelig å gi individuelle billighetserstatninger til alle de som ikke fikk opplæring på eget morsmål i denne perioden. I denne saken er fornorskingspolitikken en medvirkende årsak til at samene og kvenene kom særskilt uheldig ut som en følge av manglende skolegang, og bør derfor ikke være en hindring for mulighetene til å få billighetserstatninger.

21.3 Avgrensninger

Regjeringen anbefaler at billighetserstatningsordningen tilpasses slik at søknader fra de personene som er kommet særlig uheldig ut både som en følge av tapt skolegang under krigen og fornorskingspolitikken kan imøtekommes. En slik tilpasning bør utformes etter mest mulig objektive og målbare kriterier. Regjeringen anbefaler at følgende kumulative kriterier legges til grunn:

  1. Skolegangen må være tapt under krigsårene eller rett etterpå som en direkte følge av krigen, f.eks. i forbindelse med gjenoppbygging.

  2. Det må antas at barn med samisk eller kvensk/finsk morsmål er de som har kommet dårligst ut. Samiske og kvenske/finske barn som også behersket norsk kan imidlertid ikke i utgangspunktet anses for å ha vært i en annen stilling enn norske barn. Ordningen bør derfor avgrenses til personer som hadde samisk eller kvensk/finsk som morsmål, og som heller ikke behersket norsk tilfredsstillende.

  3. Regjeringen foreslår at avgrensninger også foretas på bakgrunn av hvor mange års skolegang som er tapt. Ved beregningen må eventuell etterskolering tas med. Regjeringen mener personer som har mistet en ikke ubetydelig del av skolegangen bør omfattes av ordningen, og foreslår at billighetserstatninger tilkjennes personer som har tapt 1, 5 års skolegang eller mer, og som for øvrig oppfyller vilkårene skissert ovenfor. Dette vil være rimelig i samsvar med de vurderingene som er lagt til grunn for tatere som har fått billighetserstatninger på grunnlag av manglende skolegang.

Regjeringen anbefaler imidlertid ikke at det gjøres begrensninger på bakgrunn av at det har foreligget tilbud om etterskolering, som ikke er blitt benyttet. Årsaken til at relativt få benyttet seg av tilbudet om etterskolering, var trolig at undervisningen ble gitt på norsk, og at mange var i en vanskelig økonomisk situasjon, slik at foreldrene mente det var nødvendig at barna tok del i arbeidet med å brødfø familien, og bygge opp igjen gård og hus som var brent av tyskerne. I saker om tatere som tapte skolegang forhindrer det ikke billighetserstatninger at taternes levemåte med omflakkende reising var en underliggende årsak til at barna ikke fikk skolegang. Det synes rimelig at tilsvarende prinsipper legges til grunn i denne saken. Det bør derfor ikke forhindre muligheten for å få tilkjent billighetserstatninger at foreldrene valgte å ikke la barna benytte tilbudet om etterskolering.

21.4 Praktisk gjennomføring og dokumentasjonskrav

Regjeringen foreslår at personer som tidligere har søkt om billighetserstatninger på bakgrunn av tapt skolegang og fornorsking ikke skal behøve å søke på nytt. Med mindre søkerne ønsker å gi tilleggsopplysninger bør tidligere søknader kunne fremmes på nytt etter bekreftelse fra søkerne gjennom foreningene USKAV og Foreningen tapt skolegang. Nye søkere som mener de fyller vilkårene, kan sende søknadene direkte til Billighetserstatningsutvalget/Justissekretariatene.

Arbeidsutvalget vedr. samer som har tapt skolegang under 2. verdenskrig viser i utredningen til at manglende dokumentasjonen synes å ha vært et problem under behandlingen av søknadene om billighetserstatninger, og at mange har trodd at arkivet til Skoledirektøren i Finnmark, fra krigen, var gått tapt. Utvalget viser til at dette ikke medfører riktighet, idet det ble berget og oppbevares på Statsarkivet i Tromsø. Det må på bakgrunn av dette undersøkes om det er mulig å dokumentere tap av skolegang ut fra dette arkivmaterialet.

Det vil også kunne oppstå spørsmål om hvordan det skal kunne dokumenteres hvilke norskkunnskaper søkerne hadde i 1940-årene. Det vil kunne tas utgangspunkt i egenerklæringer, men disse bør i den grad det er mulig underbygges med kunnskaper om språklige forhold i de aktuelle områdene. Selv om det ikke foreligger formelle språkundersøkelser fra det aktuelle tidsrommet, vil det til en viss grad likevel foreliggekunnskaper om hvordan språkbeherskelsen var i de ulike bygdene i Finnmark og Nord-Troms.

22 Økonomiske og administrative konsekvenser

En tilpasning av billighetserstatningsordningen for tapt skolegang i forbindelse med krigen, vil først og fremst være aktuell for de personene som tidligere har søkt om billighetserstatninger. En tilpasning av ordningen vil imidlertid trolig også medføre søknader fra andre samer og kvener i samme situasjon.

Det foreligger ikke sikre tall for hvor mange personer som vil omfattes av en tilpasning av billighetserstatningsordningen i tråd med ovennevnte avgrensninger. På bakgrunn av bl.a. beregninger foretatt av arbeidsutvalget i 1993, samt opplysninger fra daværende førsteamanuensis Henry Minde i utredningens kapittel 4 vedrørende forholdstallet mellom den samiske og kvenske befolkningen, kan aktuelle søkere som oppfyller ovennevnte krav anslås å være ca. 800 personer. Arbeidsutvalget foretok sine beregninger både på bakgrunn av statistiske opplysninger om antall levendefødte barn i det aktuelle tidsrommet, og registreringer foretatt av foreningene for de utdanningsskadelidte

Billighetserstatninger for manglende skolegang ligger som regel mellom 50 000 og 100 000 kroner – avhengig av blant annet grunnen til at de mangler skolegang og hva skole eller skoleverk har forsøkt å gjøre. Tatere/romanifolk som har tapt skolegang har fått en standarderstatning på 60 000 kroner. Dersom det samme beløpet tilkjennes samene og kvenene som fyller de ovennevnte kriteriene, vil en maksimal utnyttelse av ordningen i tråd med ovennevnte avgrensninger kunne beløpe seg til ca. 48 millioner kroner.

I tillegg kommer kostnader ved en merbelastning på sekretariatet for Billighetserstatningsutvalget. Kostnaden kan anslås til maksimalt ca. 400 000 kroner.

Til forsiden