Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 49 (2003-2004)

Mangfold gjennom inkludering og deltakelse

Til innholdsfortegnelse

-1 Meldingens sentrale budskap

Regjeringen setter det enkelte mennesket i sentrum. Enkeltmenneskets rett til å være annerledes, velge levemåte fritt og til å tenke annerledes enn flertallet, er understreket i Sem-erklæringen. Individfokuset og ambisjonen om å legge til rette for individets mulighet for å gjøre selvstendige valg, er byggesteiner i regjeringens politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Regjeringen er grunnleggende positiv til kulturelt, religiøst og verdimessig mangfold.

Voksne har ansvar for barns muligheter

Individfokuset til tross: Ingen mennesker lever isolert fra andre. Vi inngår i ulike sosiale sammenhenger, og påvirker hverandre på godt og vondt. Vi kan gi hverandre utfoldelsesmuligheter eller legge hindringer for hverandre. Regjeringen vil fortsatt ha oppmerksomhet mot hvordan voksnes levekår og livssituasjon, holdninger og verdier, tradisjoner og skikker, er med på å fremme – eller hemme – barnas mulighet for å være aktive i samfunnet og gjøre valg som er riktige for dem. Spørsmålene har blitt mer aktuelle som følge av nyere innvandring til Norge, og at en økende andel borgere har ikke-vestlig opprinnelse. En god del innvandrere har vokst opp under forhold som skiller seg mye fra dagens norske samfunn. Regjeringen mener at voksne med varig opphold i Norge som hovedregel må ta utgangspunkt i at barna skal bli boende her.

Regjeringen ønsker oppmerksomhet rundt at skikker og tradisjoner, eller holdninger og oppfatninger, i noen tilfeller kan bidra til å begrense den valgfriheten som regjeringen ønsker å fremme. Regjeringen har klare forventninger til voksne innvandrere, men vil fortsatt ha sterkt fokus på å sikre like muligheter og legge til rette for aktiv samfunnsdeltakelse. At voksne innvandrere blir inkludert i arbeids- og samfunnsliv er helt avgjørende for levekårene for både voksne og barn. Ansvaret ligger hos myndighetene og arbeidslivets parter, men også i den voksnes egen innstilling til livet i Norge. Nye innvandrere må lære seg norsk. Regjeringen vil derfor gjøre norskopplæring til en rett og en plikt for voksne innvandrere og pålegge kommunene en plikt til å gi slik opplæring.

Regjeringens verdigrunnlag, og politikken for mangfold gjennom inkludering og deltakelse, er uforenelig med rasisme og diskriminering. Regjeringen understreker dette ved å legge fram et forslag til Lov mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion m.v. innen utgangen av 2004. Loven er den første i Norge som sikrer helhetlig vern mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion m.v..

Nye måter å være norsk på

Over en halv million mennesker i dagens Norge har enten mor eller far eller begge foreldre som er født utenfor Norge. Folk med opprinnelse i 208 land bor i Norge i år 2004. Bare to kommuner i hele landet hadde ikke en eneste ikke-vestlig innvandrer blant kommunens innbyggere ved inngangen av året. Ca. 100 000 innvandrere har bodd i Norge mindre enn fem år. Rundt 120 000 barn og unge under 25 år har to foreldre som ikke er født i Norge. Av disse 120 000 er ca. halvparten født i Norge.

Regjeringen ønsker et samfunn som tar opp i seg det nye mangfoldet i befolkningen. Regjeringen ser en stor utfordring i å forandre bildet av «vi i Norge» slik at det samsvarer med den faktiske befolkningssammensetningen. Dette skjer best ved at alle grupper i befolkningen er inkludert og representert på ulike samfunnsområder. Regjeringen mener at det i framtidens Norge vil bli mindre meningsfylt å trekke strenge skillelinjer mellom innvandrere og nordmenn, mellom «oss» og «dem».

Regjeringen ser ingen motsetning mellom å være en lojal og aktiv samfunnsborger og samtidig ha tilknytning og tilhørighet til mange miljøer, kulturelle fellesskap og mennesker med ulik bakgrunn. Globalisering og migrasjon medfører nye former for identitet. Regjeringen ønsker samtidig at flest mulig som bor varig i Norge søker norsk statsborgerskap.

Om å heve blikket

Det pågår en rekke viktige diskusjoner i dagens Norge om asyl- og flyktningpolitikken, om arbeidsinnvandring og om introduksjonsordning og integrering. Mange reformer er under arbeid.

I tillegg til disse viktige debattene er det nødvendig at vi hever blikket og spenner lerretet ytterligere ut. Utviklingen innebærer mange nye dilemma og spenningsforhold mellom samfunnets flertall og mindretall, mellom individ og gruppe, mellom respekt for tradisjoner satt opp mot friheten til å bryte med tradisjoner. Spørsmålene er helt sentrale for ambisjonen om mangfold gjennom inkludering og deltakelse og må reises enten det kommer 1 000 eller 100 000 nye innvandrere til Norge. I hverdagslivet blir evnen og viljen til å anerkjenne og respektere mangfoldet blant borgere som er forskjellige fra oss selv satt på prøve. Stortingsmeldingen beskriver noen aktuelle saker og tenkte eksempler fra dagliglivet som illustrerer dette.

Uenighet kan skape utvikling

Utviklingen, slik den arter seg i Norge, utfordrer likhetsidealet som i stor grad har preget norsk samfunnsbygging og nasjonal selvforståelse i mange år. Utviklingen av et harmonisk flerkulturelt, flerreligiøst og verdipluralistisk samfunn er ikke mulig uten et visst innslag av konflikter og uenighet. Det er normalt. Uenighet kan dessuten skape dynamikk i samfunnet og bidra til nytenkning og positiv utvikling. Utfordringen er å ha gode demokratiske måter å håndtere uenigheten på.

Grenser for toleranse

Regjeringen sier ja til mangfold og ja til individuell frihet. Politikken må samtidig sikre oppslutning rundt spilleregler som alle må følge, herunder felles lover og regler, og sikre respekt for samfunnets verdigrunnlag. Menneskerettighetene inngår i verdigrunnlaget. Det kan ligge motsetninger og innbyrdes spenning mellom de mange målsettingene. Det finnes ingen enkle svar. Regjeringen vil føre en åpen og inkluderende debatt om hvilke verdier som skal gjelde og hva de skal innebære – samtidig som det er visse prinsipper som står fast og som det norske samfunnet bygger på.

Stortingsmeldingen legger et grunnlag for debatten ved å angi noen perspektiver og drøfte kriterier for å løse nye dilemmaer. Regjeringen mener at det går en absolutt grense for toleranse ved ulovlige handlinger. Men det kan også være annen atferd og holdninger som det etter regjeringens syn er ønskelig å påvirke, selv om de ikke er ulovlige. Noen ganger har myndighetene opplysningskampanjer med hele befolkningen som målgruppe, andre ganger er fokus mer avgrenset. I noen innvandrermiljøer kan for eksempel tabuer og fordommer om psykiske lidelser være annerledes eller mer utbredt enn i den øvrige befolkningen, og det er viktig med tilpasset kunnskaps- og opplysningsarbeid. Fordommer og manglende kunnskap kan ellers utelukke enkeltmennesker fra muligheter, tilbud og rettigheter som er ment for alle.

Etterkommerne

Dagens situasjon er kjennetegnet ved at første kull av etterkommere, født i Norge av utenlandsfødte foreldre, er i ferd med å bli voksne og er på vei ut i arbeids- og samfunnsliv. Flertallet av etterkommere født i Norge går fortsatt i barneskolen. Den virkelige prøvesteinen på om vi får til mangfold gjennom inkludering og deltakelse, er hvordan etterkommerne av førstegenerasjons innvandrere vil plassere seg i samfunnsbildet når de blir voksne. Etterkommerne går en vei som ingen har gått før dem. Det er i alles interesse at de lykkes og kan prege samfunnet de er en del av.

Utfordringer framover

Regjeringen mener at innvandrede foreldre har et selvstendig ansvar for å fremme sine barns muligheter i det norske samfunnet. Dette er det første fokusområdet for regjeringen i meldingen.

Den nye kulturelle og sosiale variasjonen i befolkningen, og et fast innslag av nyinnvandrede innbyggere, betyr imidlertid at barn i Norge vil ha mer forskjellig utgangspunkt enn tidligere. Det gjør skolens og utdanningens betydning enda viktigere. Regjeringen mener at en innsats for like muligheter i utdanning er det viktigste man kan gjøre for å forbygge at store sosiale og økonomiske forskjeller vil følge etniske skiller i framtiden. Dette er det andre fokusområdet.

Det tredje fokusområdet blant utfordringer framover er å sikre innpass og like muligheter i arbeid. Det er ikke et nytt politisk mål, men minst like viktig i dag som tidligere. Arbeid gir sosial anerkjennelse og skaper økonomisk selvstendighet. Målene gjelder for alle innbyggere, herunder førstegenerasjons innvandrere og etterkommere. Når unge oppmuntres til å ta utdanning, blir det i neste omgang avgjørende at de faktisk kommer inn på arbeidsmarkedet på linje med jevnaldrende.

Det nye kulturelle og religiøse mangfoldet i befolkningen er kommet for å bli. Mangfoldet må anerkjennes og vises respekt, ved at ulike behov i befolkningen blir avspeilet i utformingen av offentlige tjenester og samfunnets fellesordninger. Å tilby likeverdige tjenester som tar hensyn til at borgerne kan ha nye og andre behov enn flertallet, er å anerkjenne det nye mangfoldet i praksis. Det viser at samfunnet er åpent for å endre seg. Det understreker også hvor viktig det er med valgfrihet i forbindelse med offentlig tjenestetilbud. Dette er det fjerde og siste fokusområdet i meldingen. I tråd med dette vil regjeringen starte et arbeid for å utvikle målbare og konkrete mål, samt rapporteringsrutiner, for hva fagdepartementene skal oppnå innenfor eget ansvarsområde i forhold til målgruppene i meldingen.

Nye mål og avgrensing av integreringspolitikken

Regjeringen mener en må skille mellom integreringspolitikk og en politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Det er ikke riktig å omtale barn og unge som har tilbrakt oppveksten i Norge som integrerte eller ikke, som om de er utlendinger som nettopp har innvandret og skal innlemmes i det nye samfunnet. Regjeringen mener integreringspolitikken gjelder personer som har innvandret, og handler om forutsetningene for at innvandrere skal kunne introduseres og inkluderes i det nye samfunnet og forsørge seg selv i størst mulig grad.

Meldingen lanserer nye målsettinger for inkludering, deltakelse og tilhørighet som skiller mellom voksne førstegenerasjons innvandrere og barn av innvandrere som vokser opp i Norge. Hensikten er å få fram at de har forskjellige utgangspunkt. Regjeringen setter også opp mål for alle som bor i Norge. En målsetting er at alle borgere, enten de tilhører flertallet eller mindretallene, må ha vilje og evne til å inkludere andre som er forskjellige fra seg selv. Alle som bor i Norge må respektere at det finnes mange måter å være norsk på. Voksne innvandrere og deres etterkommere skal som andre borgere bli anerkjent for den de er. Ambisjonen er at etterkommerne skal regne Norge som hjemme.

Hvem er hvem på omslagsbildet?

Bildene på meldingens omslag viser alle elever på 7. klassetrinnet på Ruseløkka skole i Oslo høsten 2004. Barna og deres familier illustrerer hvor komplekst befolkningsbildet allerede er. Av 31 elever er det kun ti som har to foreldre som begge er født i Norge. I alt er det 20 kombinasjoner av landbakgrunn i familiene.

Dette er kombinasjonene av fars og mors landbakgrunn, eventuelt steforeldres landbakgrunn: Norge/Norge (10), Østerike/Norge, Kosovo/Kosovo, Algerie/Norge, Norge/Finland (2), Somalia/Somalia (2), USA-Haiti/Norge, Brasil/Brasil med stefar Norge, Portugal/Norge, ­Tyrkia/­Tyrkia, Østerike-Estland/Norge, Italia/Norge, Italia/Norge-Spania, Libanon/Libanon, Norge/Filippinene, USA-Norge/Norge, Norge/Polen, Irak/Irak, Danmark-Norge/Norge. En elev er adoptert fra Kina av foreldre født i Norge

Til toppen
Til dokumentets forside