St.meld. nr. 57 (2000-2001)

I ytringsfrihetens tjeneste

Til innholdsfortegnelse

2 Mediebildet

2.1 Innledning

Kulturdepartementet gir i det følgende et bilde av ulike aspekter av dagens mediebilde:

  1. Det «eksterne» mediemangfoldet, dvs. tilbudet av ulike typer medier på ulike steder.

  2. Det «interne» mediemangfoldet, dvs. innholdstilbudet i mediene.

  3. De ulike medienes betydning for informasjonsinnhenting og ytringsfrihet.

Gjennomgangen er basert på tilgjengelig materiale fra ulike kilder, bl.a. databasen MedieNorge, Norsk Gallup, Statistisk sentralbyrå (SSB), Institutt for Journalistikk, Statens medieforvaltning m.v. For en mer nøyaktig kildeangivelse vises det til tabellvedlegget.

2.2 Medietilbudet

2.2.1 Innledning

I det følgende går departementet kort gjennom det eksisterende medietilbudet i Norge. Gjennomgangen er konsentrert om de etablerte nyhets- og aktualitetsmediene – som aviser, fjernsyn og radio – i tillegg til Internett. Det er særlig disse mediene som har betydning for ytrings- og informasjonsfrihet i samfunnet i dag.

2.2.2 Aviser 1

Ved utgangen av 2000 ble det utgitt i alt 216 forskjellige aviser i Norge. Sju aviser ble lagt ned i løpet av 2000; DrammensAvisa Fremtiden, Fylket i Molde, Byavisen i Kristiansand, Laksevaags Avis, Ofotens Tidende (Narvik), Bladet Harstad og Ranaposten.

Av de i alt 219 avisene som utkom i 2000 (inkl. tre som ble lagt ned ved utgangen av 2000) var 81 dagsaviser og 138 fådagersaviser. Det ble gitt ut 9 daglige nummertoaviser, 6 riksspredte meningsbærende aviser, 75 lokale 2–3 dagersaviser og 48 lokale ukeaviser.

Avisene ble i 2000 gitt ut på i alt 175 ulike steder. I alt 17 utgiversteder hadde en eller annen form for lokal konkurranse, hvorav ni hadde tradisjonell dagsaviskonkurranse ved utgangen av 2000: Oslo, Bergen, Stavanger, Fredrikstad, Moss, Skien, Tromsø, Bodø og Hamar.

For å sette utviklingen i de drøyt 30 årene siden pressestøtten ble innført i perspektiv, kan det nevnes at det utkom i alt 191 aviser i 1969. Det har derfor vært en netto økning på 25 aviser i perioden. Økningen i antall aviser skyldes i hovedsak fremveksten av lokale daglige nummerénaviser og ukeaviser. Antallet daglige nummertoaviser er i samme periode redusert fra 31 til 9. Antall utgiversteder har økt fra 123 i 1969 til 175 i 2000.

Kulturdepartementet konstaterer at det eksisterer et stort avismangfold i Norge i dag. Selv om den tradisjonelle dagsaviskonkurransen er blitt stadig mer sjelden, er avisinfrastrukturen i sum vesentlig tettere i dag enn den var da pressestøtten ble opprettet i 1969.

Det vises for øvrig til tabellvedlegg 1.1.

2.2.3 Fjernsyn

I dag er det to reelt riksdekkende fjernsynskanaler i Norge; NRK1 og TV2. Kanalene dekker hhv. 98 pst. og 95 pst. av befolkningen. TVNorge dekker 83 pst. av befolkningen, NRK 2 ca. 80 pst. og TV3 58 pst.

På regionalt nivå består fjernsynstilbudet hovedsakelig av NRKs distriktssendinger. NRK har i alt 17 distriktskontorer, i tillegg til 30 lokalkontorer som leverer stoff til distrikts- og rikssendingene. En oversikt over distriktssendinger med fjernsyn er tatt inn i tabellvedlegget, tabell 1.9. NRKs distriktssendinger dekker i praksis hele befolkningen.

Ved utgangen av 2000 var 26 konsesjoner for allment bakkesendt lokalfjernsyn i drift. 18 hadde konsesjon til å sende lokalfjernsyn over NRK 2s bakkesendere og 15 hadde konsesjon for kabelsendt lokalfjernsyn. Ifølge SSB hadde i alt 49 pst. av befolkningen tilgang til lokal-TV i 2000. Lokalfjernsynsselskapene sendte ifølge Statens medieforvaltning i alt over 114 000 timer i 2000. En oversikt over konsesjonærer følger som trykt vedlegg, jf tabellvedlegget, tabell 1.10.

I tillegg har ca. 65 pst. av befolkningen i dag tilgang til en mengde utenlandske kanaler gjennom kabelanlegg eller parabolantenne.

Det vises for øvrig til tabellvedlegg 1.2.

2.2.4 Radio

Det finnes i dag fire riksdekkende analoge radiokanaler; NRKs tre kanaler (P1, P2 og Petre) og P4 Radio Hele Norge.

NRK sender i dag – i tillegg til de riksdekkende, analoge kanalene P1, P2 og Petre – de digitale radiokanalene Alltid nyheter og Alltid klassisk. I tillegg ble to nye digitale radiokanaler, mPetre og Stortingskanalen etablert i 2000. De digitale radiokanalene sendes også analogt i visse deler av landet. NRKs radiotilbud er også tilgjengelig gjennom distribusjon på Internett.

P1 hadde i 2000 en dekningsgrad på 99,97 pst., P2 dekket 99,2 pst., Petre 96 pst. og de digitale radiokanalene ca. 50 pst. av befolkningen. Dekningsgraden for P4s sendinger var på 94 pst. i 2000. 2

På regionalt nivå har samtlige av NRKs distriktskontorer, jf tabellvedlegg 1.14, egne sendinger med radio. Distriktssendingene på radio dekket i 2000 99 pst. av befolkningen og utgjorde i alt 22.152 sendetimer.

Ved utgangen av 2000 var det 274 aktører med konsesjon til å drive lokalradio i Norge. Etter tildeling av nye konsesjoner sommeren 2001, er det nå 275 lokalradiokonsesjonærer, gjeldende fra 1. januar 2002. 85 pst. av befolkningen hadde tilgang til lokalradio i 2000. 3 Ifølge Statens medieforvaltning hadde lokalradioene samlet over 614.000 sendetimer i 2000. Av dette var 527.000 sendetimer lokale eller egenproduserte program. En oversikt over konsesjonærer følger som trykt vedlegg, jf tabellvedlegget, tabell 1.15.

Det vises for øvrig til tabellvedlegg 1.3.

2.2.5 Internett

I et informasjonsperspektiv er det World Wide Web (WWW) som utgjør den viktigste delen av Internett. WWW ble utviklet som konsept så sent som i 1990. Mens det i juni 1993 var 130 vertsmaskiner på Internett på verdensbasis, var antallet steget til 93 millioner i juli 2000. Antallet norske vertsmaskiner var på samme tid om lag 503.000. 4

Den første Internettversjonen av en norsk avis kom 6. mars 1995, da Brønnøysunds Avis presenterte sin første nettutgave. I dag er mer enn to tredeler av alle norske aviser representert på Internett. Av de 157 avisene som var på Internett ved utgangen av 2000, hadde 126 en eller annen for form for nyhetstjeneste. 5 Avisene legger ut flere nyheter, og nyhetene blir supplert med tjenester som skal gjøre sidene mer attraktive og brukervennlige. Det er også stadig flere aviser som oppdaterer nyhetssidene mellom papirutgavene. Noen har egne redaksjoner for nettutgaven. Enkelte aviser har også en ordning med abonnement på en (identisk) nettversjon av papirutgaven. I slike tilfelle er det i realiteten tale om en egen distribusjonsform og ikke en selvstendig tjeneste.

I tillegg til nettutgaver av papiraviser finnes det etter hvert mange andre nyhetstjenester på Internett. Nettavisen er foreløpig det fremste eksemplet på en bred dekningsavis som bare publiserer på nett.

I alt 52 pst. av befolkningen hadde tilgang til Internett hjemme i 2000. Tallene for Internett-tilgang viser relativt store aldersforskjeller. I aldersgruppen 13–15 år er det hele 71 pst. som har tilgang til Internett. For øvrig er det jevnt over høy tilgang til Internett i alle aldersgrupper (mellom 43 og 69 pst.), bortsett fra gruppen mellom 67 – 79 år. Av disse er det i dag bare 9 pst. som har tilgang. Internett-tilgang er jevnt fordelt på alle landsdeler, selv om tilgangen i Nord-Norge med 47 pst. ligger litt lavere enn landsgjennomsnittet. 6

Internett har vokst raskere enn noen annen plattform for informasjons- og kommunikasjonstjenester og er i ferd med å få en viktig rolle for formidling av informasjon og meninger i samfunnet.

Det vises for øvrig til tabellvedlegg 1.4.

2.2.6 Minoriteter / særskilte grupper

Den samiske befolkningen

Det finnes i dag tre samiske aviser; Saami Aviisa Áu, Min Aigi og Sagat. Áu ble grunnlagt i 1993 og kommer ut i Kautokeino med to utgaver per uke. Språket er nordsamisk, men avisen gir av og til ut bilag med både samisk og norsk tekst. Min Áigi ble også grunnlagt i 1993 og kommer ut i Karasjok to ganger i uka. I likhet med Áu skriver avisen på nordsamisk. Ságat, som ble etablert i 1956, gis ut i Lakselv med tre utgaver i uka. Ságat bruker norsk (bokmål), men har en fast spalte på lulesamisk og trykker også enkelte saker på nordsamisk.

NRK Sámi Radio er et viktig medium for den samiske befolkningen. NRK Sámi Radio utgjør en divisjon i NRK og teller 70 medarbeidere fordelt på hovedredaksjonen i Karasjok og til sammen åtte lokalkontorer. I 2000 ble det sendt 1.537 timer radio på det regionale sendenettet som omfatter Finnmark, Troms og Nordre Nordland samt Oslo-området. I tillegg ble det sendt 147 timer radioprogram på riksnett i P1 og P2. NRK Sámi Radio produserte i 2000 i overkant av 48 timer til fjernsynet. Utbygging av Sámi Radio til et fullverdig radio- og fjernsynstilbud på samisk har forsatt med opprettelsen av samiske nyhetssendinger på fjernsyn 20. august 2001.

Ifølge TV2s årsmelding sendte kanalen i alt 30 reportasjer om samiske forhold i nyhetssendingene i 2000. For øvrig ble det sendt tre nye dokumentarer på samisk, samt to i reprise fra 1999.

P4 sender tre minutter nyheter på nordsamisk på hverdager. P4 samarbeider med Kautokeino Nærradio om produksjon av samiske nyheter.

For øvrig finnes det et lite antall lokalradioer som sender på samisk. Fire av disse, Radio Doaivu i Kautokeino, Radio Golli i Nordkjosbotn, Radio Golli i Skibotn og Radio Siellan i Oslo, sender utelukkende på samisk. 7

Kvener

Den kvensk-finske avisen Ruijan Kaiku ble etablert i 1995 etter initiativ fra Norske Kveners Forbund. I prosjektperioden 1995 til og med 1997 mottok avisen prosjektstøtte fra Kommunal- og regionaldepartementet og Kulturdepartementet. Fra 1998 har Ruijan Kaiku mottatt tilskudd over Kulturdepartementets budsjett. Avisen kommer ut i Tromsø med 11 utgivelser per år.

Andre etniske og språklige minoriteter

I 2000 mottok åtte publikasjoner tilskudd gjennom tilskuddsordningen for innvandrerpublikasjoner. Tre av publikasjonene er på urdu, to på hindi og de øvrige på finsk, polsk og kinesisk. En publikasjon på tamilsk gikk ut av ordningen i 2000. Ut over de publikasjonene som mottar pressestøtte har departementet per i dag ikke oversikt over tilbudet av trykt presse rettet mot innvandrergrupper.

NRK sendte i 2000 egne nyhetsprogrammer på fjernsyn på serbisk/kroatisk/bosnisk, vietnamesisk, urdu, somali og finsk (Migranytt).

I 2000 har totalt 73 lokalradioer hatt sendinger for etniske og språklige minoriteter. Dette er ni flere enn i 1999. Det er sendt på til sammen 19 språk. Hoveddelen av sendingene for språklige og etniske minoriteter er på bosnisk, engelsk, samisk spansk og tamilsk.

Det vises til tabellvedlegg 1.5.

2.3 Medienes innhold

2.3.1 Innledning

Et viktig spørsmål er hvilket innhold befolkningen blir tilbudt gjennom det nettverket av medier som er beskrevet ovenfor. Dette er et grunnleggende spørsmål i et informasjons- og ytringsfrihetsperspektiv, men samtidig vanskelig å måle. Departementet legger stor vekt på at myndighetene av hensyn til medienes uavhengighet bør være tilbakeholdne med å måle, veie og vurdere medienes innhold. I den grad det gås inn på slike spørsmål i det følgende, er det derfor referert til uavhengige undersøkelser eller uttalelser.

2.3.2 Nyheter og aktualitetsstoff

De ulike medienes demokratiske funksjon vil særlig være bestemt av i hvilken grad de tilbyr nyheter, debatt og stoff om politiske spørsmål i vid forstand.

Aviser

Når det gjelder dagspressen utførte Institutt for journalistikk i 1998–99 på oppdrag fra Verdikommisjonen en innholdsanalyse av ti norske aviser 8 med ulik spredning, konkurranseforhold, eierskap og redaksjonell profil.

Undersøkelsen viste at den viktigste stofftypen i avisene er «nyheter», som i gjennomsnitt utgjør 53 pst. av samlet redaksjonelt stoff. Deretter kommer fortellende stoff med 11 pst. og kommentar- og debattstoff med 9 pst. av det redaksjonelle stoffet. Innenfor hovedsjangeren «nyheter» viser undersøkelsen at til sammen 56 pst. av artiklene omhandler de klassiske nyhetsområdene, dvs. politikk og offentlig forvaltning, økonomi og næringsliv, helse, utdanning og miljø, trafikkforhold og ulykker, kriminalitet og rettsvesen. Utover dette er det sportsstoff som er mest fremtredende med 19 pst. av det redaksjonelle arealet innenfor nyhetsdekning.

Det vises for øvrig til tabellvedlegget 2.1.

Fjernsyn

TV-meterundersøkelsen er utarbeidet av Norsk Gallup og er et samarbeid mellom NRK, TV2, TV3 og TVNorge. Undersøkelsen viser bl.a. programprofilen for de fem største fjernsynskanalene i 2000.

NRK1 sendte i 2000 i alt 5.456 timer. Av dette utgjorde «informasjonsprogram» 23 pst. og «nyheter» 16 pst. av sendetiden. Nytt av året var innføring av «nyhetsbulletiner» hver time. NRK 2 sendte i alt 2.323 timer hvorav «informasjonsprogram» utgjorde 30 pst. og «nyheter» 5 pst. Den største kategorien på NRK 2 var «drama» som utgjorde 36 pst. av sendetiden.

TV2 hadde ifølge årsmeldingen for 2000 ni daglige nyhetssendinger. TV-meterundersøkelsen viser at i alt 11 pst. av sendetiden i TV2 besto av «nyheter» i 2000. «Informasjonsprogram» utgjorde 14 pst. av sendetiden. Den viktigste stoffkategorien i TV2 er imidlertid «drama» som i 2000 sto for 48 pst. av sendetiden i kanalen.

For TVNorge utgjorde kategoriene «nyheter» og «informasjonsprogram» hhv. 5 og 7 pst. av sendeflaten i 2000, mens «drama» utgjorde hele 77 pst. av sendetiden.

Det vises til tabellvedlegget 2.2.

Radio

I NRKs tre riksdekkende kanaler ble det i alt sendt 2.369 timer «nyheter» og 2.444 timer «samfunn/informasjon» i 2000. Til sammen utgjorde stoffområdet «nyheter og informasjon» 20,4 pst. av sendetiden i P1, 24,4 pst. i P2 og 4,2 pst. i Petre. For P4 utgjorde stoffområdet «nyheter og informasjon» 41,9 pst. av sendeflaten i 2000. Opplysningene for P4 er imidlertid ikke sammenlignbare med tallene for NRK fordi P4s programprofil kun er basert på verbalinnslag.

Det vises til tabellvedlegget 2.3.

Andre medier

Departementet har per i dag ikke tilsvarende opplysninger for lokalkringkasting eller Internett.

Hvor skjer den originale nyhetsproduksjonen?

Når det gjelder nyhetsproduksjon og formidling er det viktig å ta hensyn til at informasjon og nyheter som hentes inn av ett medium i stor grad blir videreformidlet, sitert, bearbeidet eller supplert av andre medier. For å få et bilde av de ulike medienes betydning for ytringsfrihet og samfunnsdebatt, er det derfor viktig å se på hvor den originale nyhetsproduksjonen skjer. I en dansk undersøkelse fra 1999 9 fremgår det at til tross for at 58 pst. av de spurte mener at de får de viktigste nyhetene fra fjernsynet, bidrar TV og radio kun ca. 8 pst. av den samlede nyhetsproduksjonen. Til sammenlikning står avisene for hele 88 pst. av nyhetsstoffet. Selv om det etter det departementet kjenner til ikke er utført noen tilsvarende undersøkelse i Norge, er det ikke grunn til å tro at situasjonen er vesentlig annerledes her. Opplysningene kan derfor tyde på at avisene har større betydning for nyhetsformidlingen i samfunnet enn tallene for dekning og lesetid isolert sett tilsier.

2.3.3 Medienes samfunnsoppgaver

Som nevnt i pkt. 1.1. har massemediene ulike funksjoner og oppgaver i moderne samfunn, bl.a. i forhold til å formidle informasjon og utøve kontroll med offentlig maktutøvelse. I utgangspunktet bør det derfor ikke være myndighetene som nærmere definerer eller bedømmer om disse oppgavene utføres.

I det følgende tar Kulturdepartementet derfor utgangspunkt i medienes egen definisjon av sine samfunnsoppgaver slik det følger av «Vær Varsom-plakaten», som er medienes felles bransjeetiske regelverk. Her er medienes samfunnsrolle beskrevet i følgende fire punkter:

  1. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

  2. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

  3. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.

  4. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Kulturdepartementet kjenner ikke til at det er foretatt noen systematisk undersøkelse i stor skala av medienes innhold holdt opp imot disse ideelle målsetningene. Som nevnt over tok imidlertid Verdikommisjonen initiativ til et prosjekt hvor avisenes virksomhet ble vurdert opp mot idealene om medienes samfunnsrolle i «Vær Varsom»-plakaten.

Prosjektet ble ledet av medieforsker Sigurd Allern ved Institutt for Journalistikk og besto i en kvantitativ innholdsanalyse av ti aviser. Undersøkelsen tok utgangspunkt i enkelte av pressens ideelle målsetninger, bl.a. målene om å informere om vesentlige samfunnsspørsmål, være fora for samfunnsdebatt og kontrollere maktutøvelse/avsløre overgrep. Undersøkelsen viste bl.a. følgende:

Når det gjelder informasjonsoppgaven ga undersøkelsen «en klar indikasjon på at norske aviser reelt tar informasjonsrollen i forhold til vesentlige samfunnsspørsmål alvorlig.» Allern viser til at stoffprioriteringen i avisene viser at kunst og kultur, politikk og offentlig forvaltning, helse/utdanning og miljøstoff har en sentral plass. Særlig gjelder dette lokalavisene og den ene regionavisen i undersøkelsen.

Når det gjelder oppgaven som forum for samfunnsdebatt viste undersøkelsen at debattinnlegg er en fast del av redigeringsopplegget for samtlige av de ti undersøkte avisene. Den viste også at de fleste har daglig egenproduserte lederartikler og redaksjonelle kommentarer.

Når det gjelder pressens kontrollfunksjon tar Allern et visst forbehold fordi dette er en variabel som krever en skjønnsmessig vurdering av de enkelte artiklene, men han mener i alle fall å kunne påvise at «norske aviser jevnlig tar opp artikler med et slikt søkelys» .

Departementet har ikke tilsvarende opplysninger for andre medier.

2.4 Medienes betydning for informasjonsinnhenting og ytringsfrihet

2.4.1 Innledning

Spørsmålet om medienes betydning for informasjonsinnhenting og ytringsfrihet avhenger i hovedsak av tre forhold: For det første mediekonsumet (dvs. dekningsgrad og tidsbruk for ulike medier), for det andre hvordan befolkningen benytter de ulike mediene (f.eks. som kilde til informasjon, underholdning, orientering eller avkobling) og for det tredje i hvilken grad mediene blir brukt som ytringskanaler (f.eks. gjennom debattspalter, leserinnlegg, intervjuer osv). I det følgende kommer departementet nærmere inn på disse forholdene.

2.4.2 Mediekonsum

Departementet redegjør i det følgende for mediekonsumet i Norge. Der ikke annet er angitt er det følgende basert på opplysninger i Statistisk Sentralbyrås «Norsk Mediebarometer 2000».

Figur 2.1 Andel som har benyttet ulike massemedier en gjennomsnittsdag
 1991–2000. Prosent.

Figur 2.1 Andel som har benyttet ulike massemedier en gjennomsnittsdag 1991–2000. Prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 2.2 Tid brukt til ulike massemedier en gjennomsnittsdag. 1991–2000.
 Minutter

Figur 2.2 Tid brukt til ulike massemedier en gjennomsnittsdag. 1991–2000. Minutter

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Aviser

77 pst. av befolkningen leste avis en gjennomsnittsdag i 2000. Dette er en nedgang fra 81 pst. i 1999. Sammenliknet med perioden 1991 – 1995, da andelene lå på 84 – 85 pst., er den nedadgående trenden her tydelig. Tiden som ble brukt til avislesning var i gjennomsnitt 34 minutter per dag i 2000. Fra 1991 til 1995 lå gjennomsnittlig lesetid jevnt på 39–40 minutter. Også her kan man derfor se en klar nedadgående tendens.

Mange vestlige land har de siste årene sett en nedgang i avislesning, særlig blant barn og unge. Ifølge Dagspresseutvalget kan man nå se den samme utviklingen i Norge:

«Nedgangen gjelder særlig personer under 30 år … Både blant de aller yngste, dvs. 15–19-åringene, og blant de mellom 20 og 30, har det vært en markert nedgang i andelen som leste avis på hverdager fra 1994 til 1998.»

Med 565 dagsaviser solgt per 1000 innbyggere i 2000, ligger Norge likevel klart i verdenstoppen når det gjelder avislesning, jf tabellvedlegg, tabell 1.37.

Det synes å være få forskjeller i avislesningen fra landsdel til landsdel. Alle landsdelene ligger innenfor 5 prosentpoeng fra landsgjennomsnittet, med Trøndelag på topp med 82 pst. og Agder/Rogaland på bunn med 73 pst.

Det vises til tabellvedlegg 3.2.

Fjernsyn

82 pst. av befolkningen så fjernsyn en gjennomsnittsdag i 2000. Nivået har vært relativt stabilt gjennom hele 90-tallet. Daglig seertid utgjorde 138 minutter i 2000, mot 141 minutter i 1999 og 114 minutter i 1991.

Av de riksdekkende fjernsynskanalene hadde NRK1 størst daglig dekning i 2000, med 60 pst. av befolkningen. TV2 fulgte like bak med 58 pst. TVNorge og TV 3 hadde en dekning på hhv. 33 og 23 pst. av befolkningen. Lokalfjernsyn hadde en daglig dekning på ca. én pst. av befolkningen i 2000.

Andelen fjernsynsseere er størst blant barn mellom 9 og 12 år, men det er den eldste delen av befolkningen som bruker mest tid til fjernsynsseing (i gjennomsnitt over 3 timer). Nyhetssendingene er de programmene som er mest sett på fjernsyn. En gjennomsnittsdag i 2000 så 67 pst. av fjernsynsseerne en nyhetssending.

Også for fjernsyn viser tallene for dekning og tidsbruk små geografiske forskjeller. Nord-Norge ligger på topp når det gjelder både daglig dekning (85 pst.) og seertid (148 minutter), mens Trøndelag ligger nederst med hhv. 77 pst. dekning og 131 minutter i gjennomsnittlig seertid.

Det vises til tabellvedlegget 3.3.

Radio

I alt 57 pst. av befolkningen lyttet på radio en gjennomsnittsdag i 2000. Gjennomsnittlig daglig lyttetid var 84 minutter.

Lokalradio hadde i 2000 en daglig dekning på 12 pst. av befolkningen, en oppgang på ett prosentpoeng fra 1999. Dekningen har ligget stabilt på dette nivået fra siste halvdel av 90-tallet. På begynnelsen av 90-tallet lå imidlertid daglig dekning på opp til 25 pst.

Det vises til tabellvedlegget 3.4.

Internett

Om lag 27 pst. av befolkningen brukte Internett i løpet av en gjennomsnittsdag i 2000. Dette er en økning fra 18 pst. i 1999. I gjennomsnitt ble det brukt 18 minutter per dag, eller 56 minutter blant brukerne. Så sent som i 1997 lå den daglige dekningen på kun 7 pst. av befolkningen. Det har derfor vært en eksplosjonsartet økning i bruken av Internett de siste årene.

Nest etter bruken av portaler og søkemotorer er Internett-aviser og andre nyhetstjenester de mest populære tilbudene på Internett. Nettutgavene til VG, Dagbladet, Aftenposten og Dagens Næringsliv samt Nettavisen hadde et målt daglig besøk på ca. 650 000 i 2000. Omkring det dobbelte (1 226 000) oppga at de bruker disse nyhetstjenestene på nettet ukentlig.

Dette illustrerer tydelig at Internett-avisene er i ferd med å få en sentral plassering i mediebildet. Den høye oppslutningen om avisenes nettsider og et redaksjonelt medium som Nettavisen, tyder også på at Internett begynner å få en posisjon som kilde for nyheter og aktualitetsstoff i samfunnet. Ser man på tallene for nettutgavene til VG, Dagbladet, Aftenposten og Nettavisen samlet, er bruken av disse ni-doblet siden 1997.

De sentrale dagspresse- og kringkastingsaktørene utgir de toneangivende elektroniske mediene. Blant de mest besøkte nettstedene som har hovedvekt på nyhets- og aktualitetsstoff, er det bare Nettavisen som utelukkende publiseres i elektronisk versjon.

Det vises til tabellvedlegg 3.5.

2.4.3 Mediene som kilde til informasjon

Tallene for mediekonsum viser hvor mange og hvem som bruker de ulike mediene. Norsk Gallups kanalvalgsundersøkelse søker å kartlegge medienes ulike egenskaper for brukerne, gjennom å forklare forventninger til og motiver for bruken av de ulike mediene.

Undersøkelsen utføres ved at intervjuobjektene 10 får et spørreskjema som er en matrise med 15 utsagn om medienes funksjoner. Intervjuobjektene markerer hvilke utsagn som passer på hvilke medier. Utsagnene er gruppert i seks funksjoner; «målrettet nyheter», «generell nyheter», «målrettet informasjon», «generell informasjon», «målrettet underholdning» og «generell underholdning». Basert på resultatet for enkeltmedier på de ulike utsagnene, blir mediene gruppert i grupper av medier som fyller mer eller mindre tilsvarende funksjoner for brukerne (jf. tabellvedlegg 3.6).

Departementet legger til grunn at det først og fremst er medienes funksjon som kilde til «generelle nyheter» – dvs. en bred og allmenn oversikt over nyhetsbildet – som er viktig i et ytringsfrihets- og demokratiperspektiv. Dette vil si at de skårer høyt på følgende utsagn i undersøkelsen: «Orienterer om det som skjer», «Er raskt ute med nyhetene» og «Gir nyhetene på en lettfattelig måte». Kanalvalgsundersøkelsen for 2001 viser at det er «aviser og økonomiske blader» 11 som skårer høyest på denne funksjonen, foran «regionaviser» 12 , «allmenn kringkasting» 13 og «løssalgsaviser» 14 . «Nyheter på nett» 15 skårer også høyt på denne funksjonen.

Når det gjelder funksjonen «målrettet nyheter» – dvs. særlig som kilde til informasjon om konkrete forhold eller hendelser man interesserer seg for – ser man mye det samme bildet, bortsett fra at gruppen «dagsaviser og yrkesblader» 16 også skårer høyt her. Dette er medier som skårer særlig høyt på følgende utsagn: «Bringer informasjon eller stoff du har tillit til», «Gir bakgrunn for nyhetene» og «Bringer stoff som danner grunnlag for diskusjon».

Endringer i folks forventninger til og bruk av mediene ser man først hos de yngre aldersgruppene. Det er derfor interessant å se på forskjeller i mediebruk blant ulike aldersgrupper. Når det gjelder funksjonen «generelle nyheter» ser man f.eks. at «nyheter på nett» skårer vesentlig høyere blant yngre (13–24 år) enn hos eldre (60+). Videre tillegger de yngre «dagsaviser og yrkesblader» større betydning enn «regionaviser» som skårer klart høyest blant eldre.

Dette viser at avisene fremdeles er den klart viktigste kilden til allmenne nyheter for folk flest. Samtidig ser vi at Internett er i ferd med å få reell betydning i den allmenne nyhetsformidlingen, særlig for barn og unge. Hovedsakelig er det imidlertid tale om avisenes nettutgaver.

For nærmere detaljer vises det til tabellvedlegget 3.6.

2.4.4 Mediene som ytringskanal

Når befolkningen benytter massemediene som ytringskanal har det tradisjonelt skjedd enten gjennom leserinnlegg e.l. eller som kilde i den ordinære nyhetsproduksjonen.

Norsk Mediebarometer for 2000 viser andelen av befolkningen som har deltatt i ulike «medieaktiviteter» siste år, jf tabellvedlegg 1.47. Oversikten viser bl.a. at i alt 19 pst. av befolkningen ble intervjuet i en lokalavis og 7 pst. i en «annen avis» i løpet av 2000. 8 pst. av befolkningen skrev leserbrev eller bidrag i aviser i 2000. Intervjuer i kringkasting var mindre vanlig (5 pst. i lokalradio, 5 pst. i annet radioprogram, 3 pst. i lokal-TV og 3 pst. i annet TV-program).

Undersøkelsen omfatter ikke Internett. Departementet legger til grunn at de interaktive mulighetene gjør Internett som medium særlig godt egnet som en ytringskanal for folk flest. De mange diskusjonssidene på avisenes nettutgaver illustrerer dette. F.eks. hadde VGs nettutgave per 7. september 2001 registrert 797.500 debattinnlegg på sin nettjeneste «Diskutér». Mange privatpersoner har dessuten etterhvert egne hjemmesider. Bruk av Internett åpner også for større grad av interaktivitet i tradisjonelle medier som aviser og kringkasting.

I forbindelse med nevnte innholdsundersøkelse av ti utvalgte aviser, jf pkt. 2.3.3, ble det også foretatt en kartlegging av hvem som er avisenes kilder. Dette kan også gi et bilde av i hvilken grad avisene fungerer som ytringskanal for allmennheten. Undersøkelsen viste at i gjennomsnitt utgjorde «grasrota» eller «vanlige mennesker» 8 pst. av avisenes kilder. Kilder fra politikk og forvaltning utgjorde den største gruppen, med 20 pst. av kildene. Departementet har ikke tilsvarende opplysninger for andre medier.

Selv om datagrunnlaget her er noe mangelfullt, kan ovennevnte tyde på at lokalavisene spiller en særlig viktig rolle for folk flest som ytringskanal ut i offentligheten.

Det vises til tabellvedlegg 3.7.

2.5 Noen utviklingstrekk

Medielandskapet preges av store forandringer og høyt endringstempo. Noen få stikkord kan illustrere hva som kjennetegner denne utviklingen;

  • Digitalisering/ konvergens innebærer at mediene smelter sammen i et felles digitalt språk. Konvergensutvalget (NOU 1999: 26) definerte begrepet som følger:

«Et fremtredende trekk ved konvergensutviklingen er imidlertid at sektorgrensene mellom kringkastning, tele og IT blir mindre tydelige. Etter hvert vil utviklingen gå i retning av at disse sektorene beveger seg mot en mer eller mindre tett sammenvevet informasjons- og kommunikasjonssektor. Den teknologiske utviklingen, særlig spredningen av digitalteknologien og nye kommunikasjonsprotokoller for Internett, er den viktigste drivkraften bak denne utviklingen. Andre viktige drivkrefter er deregulering av markedsaktørenes rammebetingelser, økt utbredelse av digitalt mottakerutstyr og investeringer i ny infrastruktur for distribusjon av digitale signaler.»

  • Mediehusene har i den senere tid vokst frem som en konsekvens av konvergensutviklingen. I mediehusene samles papiravis, nettavis, wap-utgave, lokal-TV, lokalradio og liknende under ett og samme tak og i en og samme redaksjon. Tidligere klart adskilte medier blir dermed distribusjonskanaler for ulike bearbeidede versjoner av samme innhold.

  • Kommersialisering skjer når en legger økonomiske lønnsomhetsbetraktninger på et område der det før ikke har vært brukt eller naturlig å bruke. Vi har de siste 20 år sett hvordan kringkasting i Norge har gått fra monopol til mangfold, drevet frem av kommersielle aktører. Programmer blir ikke lenger bare kulturprodukter, men varer som kan omsettes. Internett er det raskest voksende kommersielle medium i verden. Forskjellen er at mens de tradisjonelle massemediene produserer for de store masser og høye publikumstall, produserer nye elektroniske medier for segmenterte målgrupper globalt. Men også innenfor de tradisjonelle mediene er det klart at kommersialiseringen legger et nytt press på redaktørrollen.

  • Globalisering innebærer at medieproduksjon og -distribusjon retter seg mer og mer inn mot det globale marked. Det blir utviklet felles symboler og koder som enkelt kan tolkes av publikum i ulike deler av verden.

  • Eierkonsentrasjon er et kjent fenomen verden over og er en konsekvens av bl.a. tendensene til globalisering og kommersialisering. På verdensbasis er det i dag 5–10 dominerende aktører som eier svært mye av verdens produksjon og distribusjon innen film, tv, avis, magasiner, bøker, musikk og annet. Dette gir noen få aktører en enorm dagsordenmakt, påvirkningsmakt og muligheter til inntjening fra de samme produkter lansert i ulike mediekanaler i flere verdensdeler.

  • Nye aktører etablerer seg på medieområdet. Konvergensen øker avhengighetsforholdet mellom innholdsleverandører, telekommunikasjonsbedrifter, programvareleverandører og leverandører av teknisk materiell og utstyr. Mens de tradisjonelle medieforetakene har innholdsproduksjon som sin primære funksjon, har mange nye aktører et annet fokus som f.eks. telekommunikasjonsforetak som trenger innhold for å sikre leveranser av sine teletjenester og –produkter.

  • Bredbåndsutviklingen innebærer at stadig flere kan laste ned tjenester over nettet. Over tid kan dette forventes å føre til radikale endringer i sammensetningen av innholdstilbud på Internett. Bredbåndsutviklingen kan etterhvert også føre til at konsesjonsinstituttet, som i mange år har vært et sentralt virkemiddel i mediepolitikken i mange land, vil få redusert betydning.

  • Trådløs tilgang innebærer at mediene blir tilgjengelige for folk på en helt annen måte enn tidligere. Man kan allerede nå høre og lese nyheter via mobiltelefonen. Neste generasjon mobilnett (UMTS) vil ha en båndbredde som øker mulighetene til å benytte mobiltelefonen som medieterminal.

  • Redaktørrollen demokratiseres fordi den teknologiske utviklingen gir publikum helt nye muligheter til selv å sette sammen sitt mediekonsum. Tidligere har folks mediekonsum i stor grad vært en konsekvens av de valg redaktørene i avisene og kringkasterne har tatt på våre vegne. Fremveksten av digitalt fjernsyn der den enkelte seer manøvrerer ved hjelp av elektroniske programguider og programmerbare digitale videoopptakere kan etterhvert komme til å bety at selve kanalbegrepet mister noe av sitt innhold. Det samme gjelder for aviskonsumet, der overgangen til elektroniske medier byr på ubegrensende mulighet for personliggjøring av den enkeltes mediekonsum.

Figur 2.3 

Figur 2.3

Kilde: Tegning av Herbjørn Skogstad (Herb)

Disse stikkordene beskriver bare enkelte fasetter av utviklingen, og kan ikke dekke over at den fasen vi befinner oss i nå er kjennetegnet ved stor usikkerhet om hvordan mediebildet vil se ut om fem til ti år. Det er tilsynelatende nesten ingen grenser for hvilke tjenester teknologien kan frembringe. De viktigste begrensende faktorer er derfor av sosial eller økonomisk karakter. Hvilke tjenester er publikum egentlig interessert i? I hvilken grad er de villige til å betale for tjenestene?

En av de mest robuste antakelsene om fremtiden er at publikum i stadig større grad vil stå overfor et mangfold av nasjonale og internasjonale medier. De nettbaserte mediene kjenner ingen geografiske grenser. Dette kan skape behov for internasjonalt samarbeid på områder som tidligere har blitt håndtert på nasjonalt nivå.

Konvergensutviklingen fører også til at sektorgrensene mellom de ulike mediene forandrer seg og delvis forsvinner. Kringkastingssektoren kan komme til å bli stadig tettere integrert med Internett. Om noen år utgjør kanskje web-baserte tjenester en fullt ut integrert del av det tilbud man kan ta inn på et fjernsynsapparat. I så fall vil det være vanskelig å trekke meningsfylte skiller mellom kringkasting og Internett-baserte tjenester. Slike utviklingstrekk vil legge press på lovregulering som tar utgangspunkt i spesifikke mediesektorer, slik f.eks. kringkastingsloven gjør. Det blir dessuten stadig viktigere å etablere samarbeid og kommunikasjon mellom de ulike sektormyndighetene på nasjonalt nivå.

Erfaringen til nå har vist at annonsemarkedet ikke er tilstrekkelig til å bære den store etableringen innenfor elektroniske medier. En konsekvens av dette kan bli at en stadig større del av tjenestene blir levert i kodet form med betalingsforpliktelser.

Vi ser altså konturene av et medielandskap der enkeltindividet selv i stadig større grad aktivt vil ta hånd om sitt eget mediekonsum. Ny teknologi øker bredden i tilbudet, samtidig som den enkelte kan skreddersy sitt eget medietilbud. Dersom det skulle vise seg at en stor andel av publikum individualiserer sitt mediekonsum vil konsekvensen kunne være fragmentering og en svekkelse av medienes fellesskapsdannende funksjon. I fall utviklingen faktisk skulle vise seg å gå i en slik retning, vil dette måtte få betydning for myndighetens virkemiddelbruk på mediefeltet. Blant annet må forestillinger rundt begreper som mediemangfold og medieeierskapskonsentrasjon nødvendigvis måtte revideres.

Utbredelsen av datakapasitet blir ekstra interessant når man ser dette i sammenheng med at stadig flere er koblet til Internett via bredbåndsforbindelser. Kombinasjonen av stor datakraft og bredbånd skaper helt nye muligheter for interaksjon mellom enkeltindivider. Disse mulighetene representerer et brudd med den tradisjonelle relasjonen mellom mediebedrifter og kunder/brukere.

2.6 Konklusjon

Drøftelsen foran viser bl.a. at avisene langt på vei har beholdt sin særstilling ift nyhetsformidling og debatt. Videre konstaterer departementet at Internett er i ferd med å få en plass i forhold til nyhetsinnhenting og samfunnsorientering i befolkningen.

Feltet er imidlertid i rask forandring og mediebildet kan gjennomgå store endringer på få år. Departementet legger derfor til grunn at det vil være nødvendig å vurdere disse spørsmålene på nytt etter få år. Departementet foreslår at det blir foretatt jevnlige undersøkelser av rikets tilstand med hensyn til ytringsfrihet og informasjonstilgang.

Fotnoter

1.

Kilde: «Avisåret 2000», Sigurd Høst, Institutt for Journalistikk.

2.

Kilde: Norkring og Allmenkringkastingsrådet

3.

Kilde: Norsk mediebarometer 2000, Statistisk Sentralbyrå

4.

Kilde: MedieNorge, Internet Software Consortium

5.

Kilde: Avisåret 2000, Institutt for Journalistikk

6.

Kilde: Norsk Mediebarometer 2000, Statistisk Sentralbyrå

7.

Kilde: «Samiske medier. Innhold, bruk og rammevilkår», Eli Skogerbø, UiO, 2000

8.

VG, Dagens Næringsliv, Vårt land (alle Oslo), Adresseavisen (Trondheim), Haugesunds Avis, Oppland Arbeiderblad (Gjøvik), Nordlands Framtid og Nordlandsposten (begge Bodø).

9.

«Først med det sidste – en nyhedsuge i Danmark» (2000), Anker Brink Lund (red.), Forlaget Ajour, Danmarks Journalisthøjskole

10.

Kanalvalgsundersøkelsen for 2001 har 4.494 respondenter

11.

Aftenposten morgen, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Dine Penger, Folket, Kampanje, Kapital, Klassekampen, Nationen og Økonomisk Rapport

12.

Adresseavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Stavanger aftenblad interakt., TV2.no

13.

NRK1, NRK2, NRK Alltid Nyheter, NRK P1, NRK P2, P4, Radio 1 Trondheim, Radio Tromsø, TV2

14.

Dagbladet, VG

15.

Adresseavisen interaktiv, Aftenposten interaktiv, Bergens Tidende interaktiv, Bergensavisen interaktiv, Dagbladet interaktiv, Firda.no, Hegnar Online, NETTAVISEN, Nordlys.no, NRK.no, OA Nett, RA Nett, VG interaktiv, ØP Nett

16.

Aftenposten (mrg.) lørdag, Aftenposten søndag, Bergens Tidende søndag, Bondebladet, Dagens Næringsliv Lørdag, Dagens Næringsliv.no. Finansavisen, Fiskaren, Fiskeribladet, Fædrelandsvennen interaktiv, Norsk Skoleblad, Vårt Land.

Til forsiden