St.meld. nr. 8 (2005-2006)

Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan)

Til innholdsfortegnelse

2 Innledning

2.1 Bakgrunn

Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er i dag rene og rike havområder med stor betydning for Norge. Det er viktig å sikre de rike naturressursene og miljøet for fremtiden. Havområdet er oppvekstområde for fiskebestander som gir grunnlag for høsting av store mengder fisk. Fiskebestandene gir også livsgrunnlag for sjøfuglkolonier av internasjonal betydning og en rekke sjøpattedyrbestander. En rik bunnfauna med blant annet korallrev og svampområder er karakteristisk for området.

Havområdet er dessuten viktig som transport­åre, og det antas at området også inneholder store mengder petroleumsressurser som kan gi grunnlag for økt petroleumsaktivitet. I den senere tid er det knyttet betydelig reiselivsaktivitet til havområdet. Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten har generelt en viktig kulturbærende funksjon for hele landsdelen. Havet og fiskeriene er et svært viktig grunnlag for bosetting langs kysten og preger i stor grad kulturen, levesettet og identiteten til befolkningen.

Bruken av kyst- og havområder øker i dag i alle deler av verden, noe som også gjelder Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Den nasjonale forvaltningen skjer med utgangspunkt i et omfattende internasjonalt og nasjonalt regelverk. Økt aktivitet og flere brukere krever god samordning slik at økosystemet fortsatt kan gi grunnlag for verdiskaping i et langt tidsperspektiv, og slik at ulike næringer kan eksistere sammen. Aktiviteter i området skjer i dag ofte uten tilstrekkelig kunnskap om sammenhengene mellom konsekvenser av de ulike aktivitetene og de samlede belastningene på økosystemet. Tradisjonelt har ulike former for økonomisk aktivitet, forurensning, beskatning av ressursene og arealdisponering ofte blitt forvaltet relativt isolert uten at aktivitetenes påvirkning på helheten i økosystemene er blitt vurdert i særlig grad.

Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav (havmiljømeldingen) sluttet Stortinget seg til vurderingen av behovet for en mer helhetlig forvaltning av norske havområder basert på en økosystembasert tilnærming. Dette er også i tråd med den internasjonale utviklingen på området, blant annet i det regionale samarbeidet i det nordøstlige Atlanterhav gjennom OSPAR, i Arktisk råd, gjennom Nordsjøkonferansene og i EU. Begrepet «økosystemtilnærming» har blitt utviklet og innarbeidet i flere internasjonale avtaler i løpet av de siste ti årene og står blant annet sentralt i oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold. I regi av denne konvensjonen er det også utviklet generelle kriterier for implementering av en økosystemtilnærming til forvaltningen av menneskelige aktiviteter (Malawi-prinsippene) som Norge har sluttet seg til. Gjennom FAO (FNs matvare og landbruksorganisasjon) ble det i 1995 utviklet en «Code of Conduct for responsible Fisheries» som gir retningslinjer for økosystembasert forvaltning av ressursene. Det internasjonale råd for havforskning (ICES – International Council for the Exploration of the Sea) har utviklet og tatt i bruk økosystembasert ressursrådgiving når de gir anbefalinger om hvor mye det kan høstes av den enkelte bestand. Effektive mekanismer for samordning av den nasjonale forvaltningen på tvers av sektorene er et viktig element i dette sammen med systematisk overvåking av miljøtilstanden. Helhetlig, økosystembasert forvaltning av havområdet er en kontinuerlig prosess som vil kreve et samspill mellom ansvarlige myndigheter, de vitenskapelige miljøene og berørte interesser.

Figur 2.1 Torsk er økonomisk sett det aller viktigste fiskeslaget i Barentshavet.

Figur 2.1 Torsk er økonomisk sett det aller viktigste fiskeslaget i Barentshavet.

Kilde: Havforskningsinstituttet (Foto: Bjørnar Isaksen)

Figur 2.2 Fuglefjell med polarlomvi på Bjørnøya.

Figur 2.2 Fuglefjell med polarlomvi på Bjørnøya.

Kilde: Norsk Polarinstitutt (Foto: Hallvard Strøm)

Stortinget sluttet seg gjennom behandlingen av havmiljømeldingen til at Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skulle være det første havområdet hvor en helhetlig forvaltningsplan skulle utarbeides. Årsaken til at dette havområdet ble valgt er at det er et rikt og rent havområde hvor det forventes betydelig ny aktivitet. Det er viktig å møte denne utfordringen med et helhetlig forvaltningsregime. Denne forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten representerer et nybrottsarbeid når det gjelder å konkretisere en helhetlig, økosystembasert forvaltning. Planen vil danne utgangspunkt for arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for andre norske havområder. Arbeidet med planen har også vakt interesse internasjonalt.

2.2 Formål

Formålet med denne forvaltningsplanen er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og goder i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet. Forvaltningsplanen er derfor et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdet. Dette krever en klargjøring av de overordnede rammene for aktivitet i havområdet for derved å legge til rette for sameksistens mellom ulike næringer, særlig fiskeri, petroleumsaktivitet og sjøtransport. Forvaltningsplanen skal medvirke til felles forståelse av forvaltningen av havområdet mellom næringsinteressene, lokale, regionale og sentrale myndigheter, samt miljøvernorganisasjoner og andre interessegrupper.

2.3 Arbeidsmetode

Arbeidet med forvaltningsplanen startet opp i 2002 etter behandlingen av St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav. Arbeidet har i hele perioden vært organisert gjennom en interdepartemental styr­ingsgruppe ledet av Miljøverndepartementet. Deltakere i styringsgruppen har i tillegg vært Arbeids- og inkluderingsdepartementet (fra juni 2005), ­Fiskeri- og kystdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet (fra november 2005), Olje- og energidepartementet og Utenriksdepartementet.

Styringsgruppen sørget, i perioden 2002–2003, for utarbeidelse av et felles faktagrunnlag for vurderingene av havområdet, både når det gjaldt de naturmessige, næringsmessige, miljømessige og samfunnsmessige forhold.

På dette grunnlaget ble det i 2003 og 2004 utarbeidet utredninger av konsekvenser av aktiviteter som kan påvirke miljøtilstanden, ressursgrunnlaget og mulighetene for å drive annen næringsaktivitet i havområdet. Dette gjaldt først og fremst petroleumsvirksomhet (ULB – Utredning av helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten-Barentshavet), fiskeri og sjøtransport. I tillegg ble det utarbeidet en utredning av konsekvensene av ytre påvirkninger som langtransporterte forurensninger, utslipp fra landbasert virksomhet, klimaendringer, introduserte arter og påvirkning fra aktiviteter i Russland.

For å sikre en bred deltakelse har det vært lagt opp til en åpen prosess der interesserte parter og fagmiljøer har vært trukket inn i arbeidet. Utredningsprogrammene var gjenstand for høring fra berørte interesser, og resultatene fra de sektorvise utredningene ble blant annet diskutert på høringsmøter i landsdelen. Skriftlige innspill ble mottatt og sammenstilt i egne høringsnotater.

I 2004 etablerte styringsgruppen en faggruppe som hadde som oppgave å sammenstille det faglige grunnlaget for en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Gruppen ble ledet av Norsk Polarinstitutt og Fiskeridirektoratet og har for øvrig bestått av Havforskningsinstituttet, Oljedirektoratet, Kystdirektoratet, Statens forurensningstilsyn, Direktoratet for naturforvaltning, Sjøfartsdirektoratet og Statens strålevern. Riksantikvaren ble også trukket inn i arbeidet etter behov. Arbeidet i gruppen bygget på det tidligere gjennomførte arbeidet med ovennevnte sektorvise utredninger av konsekvenser. Sammenstillingen omfattet også blant annet samlet påvirkning fra ulike aktiviteter, kunnskapsbehov og arealvurderinger.

Som en del av det forberedende arbeidet til forvaltningsplanen ga Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet i november 2003 et særskilt oppdrag til Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt, der de ble bedt om å utarbeide det faglige grunnlaget for utvikling av miljøkvalitetsmål for Barentshavet. Senere ble oppdraget utvidet til også å gjelde forslag til miljøkvalitetsmål. Rapporten fra arbeidsgruppen (Indikatorer og miljøkvalitetsmål for Barentshavet) forelå i 2005.

I mai 2005 arrangerte Miljøverndepartementet en stor konferanse om forvaltningsplanen i Tromsø der det samlede faglige arbeidet var gjenstand for diskusjon i arbeidsgrupper og i plenum. Nærmere 200 mennesker deltok på konferansen. I etterkant av konferansen var det også anledning til å komme med skriftlige innspill og synspunkter. Innspillene fra konferansen er sammenfattet i en egen rapport. Det har vært avholdt eget møte med samiske interessegrupper og Sametinget i etterkant av konferansen på bakgrunn av mottatte innspill.

Styringsgruppen har på bakgrunn av det faglige utredningsarbeidet og de mottatte merknadene innhentet ytterligere utredninger knyttet til risiko for akutt oljeforurensning i havområdet i løpet av høsten 2005. Samtlige utredninger har vært tilgjengelige på nettsidene for forvaltningsplanen: http://odin.dep.no/md/norsk/tema/svalbard/barents/bn.html.

Under ledelse av Olje- og energidepartementet har det blant annet på bakgrunn av ønske fra Stortinget vært etablert en egen gruppe for vurdering av sameksistens mellom fiskerinæringen og petroleumsnæringen innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Gruppen har vært sammensatt av representanter fra Olje- og energidepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Havforskningsinstituttet, Direktoratet for naturforvaltning, Statens forurensningstilsyn, Fiskeridirektoratet, Petroleumstilsynet, Oljedirektoratet, Norges Fiskarlag og Oljeindustriens Landsforening. Arbeidet i gruppen har vært koordinert med arbeidet med denne forvaltningsplanen.

Det samlede utredningsmaterialet fremgår av vedlegg 2.

I tillegg til det faglige arbeidet som har vært direkte initiert av styringsgruppen for denne forvaltningsplanen, er det gjort betydelig annet arbeid både i statlig og privat regi som har betydning for havområdet, herunder et prosjekt om ringvirkninger av petroleumsaktivitet i Nord-Norge under ledelse av Kommunal- og regionaldepartementet.

Figur 2.3 Styringsgruppens arbeid og organiseringen av arbeidet med det faglige grunnlaget for utarbeidelsen av helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Figur 2.3 Styringsgruppens arbeid og organiseringen av arbeidet med det faglige grunnlaget for utarbeidelsen av helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Figur 2.4 Prosessen i forbindelse med utarbeidelsen av helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Figur 2.4 Prosessen i forbindelse med utarbeidelsen av helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

2.4 Geografisk og tidsmessig avgrensning

Området som er omfattet av denne forvaltningsplanen, dekker et areal på nærmere 1 400 000 km2 , noe som tilsvarer fire ganger Norges landareal.

Avgrensningene av området er basert både på økologiske og administrative vurderinger. Området er avgrenset mot Norskehavet i sørvest, Polhavet i nord og russisk del av Barentshavet i øst. Havområdene utenfor Lofoten er omfattet blant annet på grunnlag av den økologiske sammenhengen med fiskebestandene i Barentshavet.

Aktivitet i kystsonen innenfor grunnlinjen mot fastlandet, som ikke påvirker havområdet utenfor, er ikke omfattet ettersom kystsoneforvaltningen reiser problemstillinger av en annen karakter som det ikke er hensiktsmessig å behandle i denne forvaltningsplanen. Konsekvenser for kystsonen av aktivitet i havområdet, for eksempel gjennom akutt oljeforurensning, er omfattet.

Spørsmål knyttet til forvaltningen av tareskogen i kystområdene er en viktig problemstilling, men omhandles ikke i det følgende ettersom påvirkningen gjelder grunne, kystnære områder og ikke har noen klar sammenheng med aktivitet i havområdet. Forvaltningen av tareskogen bør derfor ses i sammenheng med forvaltningen av kystområdene innenfor grunnlinjen for øvrig. Det arbeides med å styrke kunnskapen om reduksjonen i tareskogene langs norskekysten, og berørte sektormyndigheter vil utarbeide en handlingsplan for å snu utviklingen så snart det foreligger kunnskapsgrunnlag for dette.

Videre er spørsmål knyttet til nordatlantisk laks ikke omhandlet ettersom laksen tilbringer viktige deler av sin levetid i ferskvann og forvaltningen mest hensiktsmessig kan vurderes i andre, særskilte prosesser.

Området som er gjenstand for avgrensningsdrøftelser mellom Norge og Russland i øst, er omfattet av utredningsgrunnlaget og de vurderingene som er gjort av utfordringer og mål i denne planen. Et sentralt punkt i regjeringens oppfølging av planen er å videreutvikle samarbeidet med Russland.

Figur 2.5 Kartet viser den geografiske avgrensningen av forvaltningsplanområdet.

Figur 2.5 Kartet viser den geografiske avgrensningen av forvaltningsplanområdet.

Kilde: Kystverket

Utredningene som ligger til grunn for denne planen, er basert på scenarier frem til 2020. Det vil bli lagt opp til en grunnleggende oppdatering av planen for perioden etter 2020, men også løpende rullering i planperioden, jf. kapittel 9.4.

2.5 Tematisk avgrensning

2.5.1 Innledning

Formålet med forvaltningsplanen er bredt og omfatter samtlige typer påvirkning mellom de ulike næringsinteressene og samtlige typer miljøpåvirkning fra de ulike sektorene på hele økosystemet. Forvaltningsplanen kan likevel ikke omfatte alle problemstillinger som er knyttet til havområdet, og den må derfor avgrenses mot en rekke temaer og politikkområder, herunder folkerettslige spørsmål, sikkerhetspolitikk og næringspolitikk. Det er imidlertid så langt som mulig tatt hensyn til også disse temaene og politikkområdene ved vurderingen av behovet for tiltak.

2.5.2 Folkerettslige spørsmål

Norge og Russland legger stor vekt på snarlig inngåelse av en avtale om en avgrensningslinje for kontinentalsokkelen og 200 mils soner i Barentshavet. Det er oppnådd betydelig fremgang i drøftelsene, som har pågått siden 1970 for kontinentalsokkelens del og siden 1984 for sonenes del. Det er enighet om å videreføre drøftelsene på grunnlag av en helhetlig tilnærming som omfatter alle relevante elementer, inkludert fiske, petroleumsvirksomhet og forsvarsinteresser. En avgrensningslinje vil ikke berøre det åpne havs friheter, som er vesentlige blant annet for sjømilitær bevegelsesfrihet. Derimot vil en avgrensningslinje klargjøre hvilken stats lovgivningsmyndighet og jurisdiksjon som vil kunne gjøres gjeldende i de aktuelle områdene for nærmere angitte formål. Dette anses som en vesentlig forutsetning for å etablere forutsigbarhet for økonomiske interesser og andre aktører. Disse spørsmålene er nærmere behandlet i St.meld. nr. 30 (2004–2005) Muligheter og utfordringer i nord (nordområdemeldingen) og vil ikke behandles videre i det følgende.

2.5.3 Sikkerhetspolitiske spørsmål

Under den kalde krigen var Norge på grunn av sin geografiske beliggenhet i en utsatt posisjon. Den strategiske betydningen av Norge, særlig Nord-Norge og havområdene i nord, medførte betydelig interesse hos våre allierte for Norges posisjon og norske vurderinger. Da Sovjetunionen brøt sammen og den kalde krigen opphørte, bortfalt den fremste trusselen mot norsk sikkerhet.

Et redusert spenningsnivå har gradvis ført til et redusert russisk militært nærvær på Kolahalvøya, selv om det fortsatt er betydelig. Her finnes hovedkvarteret til den strategisk viktige Nordflåten. Det er fremdeles stor konsentrasjon av kjernevåpen i Nordvest-Russland. Store mengder radioaktivt materiale i mange og til dels dårlig sikrede anlegg innebærer utfordringer for arbeidet med å hindre spredning av materiale som kan benyttes i terroraksjoner. Russisk nordområdepolitikk viser at nordområdene fremdeles har strategisk betydning for Russland. Likevel har sivile forhold gradvis fått økt betydning. Mye tyder dessuten på at russiske næringsinteresser, særlig innenfor petroleumssektoren, vil øke sitt engasjement og sin innflytelse i tiden fremover.

De sikkerhetspolitiske spørsmålene er nærmere behandlet i nordområdemeldingen og behandles ikke i det følgende. Det vises også til den årlige gjennomgangen av sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og norske hovedprioriteringer i Statsbudsjettet.

2.5.4 Næringspolitiske spørsmål

I St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav fremgår det at et av formålene med forvaltningsplaner for havområdene er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Formålet med denne planen, jf. kapittel 2.2, er konkret å

«legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og goder i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet.»

Det betyr at planen skal bidra til å avklare de overordnede, miljømessige rammebetingelsene for næringsvirksomhet i området.

Innenfor rammene i denne planen vil det gjennom andre prosesser suppleres med næringspolitiske vurderinger, både sektorvise og mer generelle, for eksempel knyttet til sysselsetting og konkurransekraft, strukturelle forhold i næringene, skatte- og avgiftsregime og ringvirkninger av næringer. Disse spørsmålene vurderes blant annet av de ulike sektordepartementene, Kommunal- og regionaldepartementet og Finansdepartementet, og drøftes ikke i det følgende. Regjeringen ser det som viktig å belyse disse hensynene, og det vises i denne sammenhengen til boks 3.3, ringvirkninger på land, til den nylig fremlagte regionalmeldingen (St.meld. nr. 25 (2004–2005) Om regionalpolitikken) og til utviklingen av en distriktsmelding og en Nordområdestrategi.

2.5.5 Andre avgrensninger

Forvaltningsplanen har ikke som særskilt formål å sikre hensynet til menneskers liv og helse. Eksisterende sikkerhetsregelverk legges til grunn for oppfølging av disse forholdene. Det pekes på at det pågår arbeid med en egen stortingsmelding om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten (HMS-meldingen).

Spørsmål om bosettingsmønster i tilknytning til aktiviteten i havområdet og spørsmål om ulike befolkningsgruppers utnyttelse av ressursene i havområdet, herunder urfolksspørsmål, behandles ikke særskilt i denne planen. Disse spørsmål vil utredes gjennom egne prosesser som vil bli sett i nær sammenheng med denne forvaltningsplanen. Forvaltningsplanen vil være en viktig ramme for næringsaktivitet som igjen vil være viktig for bosetting og urfolks utøvelse av næringsaktivitet. Det vises for øvrig til vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser i kapittel 11.

2.6 Arbeid med helhetlige, økosystembaserte forvaltningsplaner i andre land

2.6.1 Sverige

Sverige vedtok i 1999 en rekke nasjonale miljøkvalitetsmål, herunder et overordnet mål rettet mot hav- og kystområdene med ulike underliggende delmål. Hvert år kommer det ut en rapport som vurderer måloppnåelsen. Sverige arbeider aktivt gjennom HELCOM og OSPAR for en helhetlig havmiljøpolitikk.

2.6.2 Danmark

Danmark har utviklet indikatorer som skal brukes til å vurdere den økologiske tilstanden i kystområdene. Det arbeides aktivt gjennom HELCOM og OSPAR for en helhetlig havmiljøpolitikk.

2.6.3 Island

Island utarbeidet i 2004 rapporten «The Ocean – Iceland’s policy». Rapporten er utarbeidet i samarbeid mellom det islandske miljøverndepartementet, fiskeridepartementet og utenriksdepartementet og representerer en helhetlig gjennomgang av havmiljøpolitikken. På bakgrunn av en gjennomgang av ulike påvirkningsfaktorer identifiseres særlig behov for oppfølging av arbeidet med langtransportert forurensning, risiko for akutt oljeforurensning, bedre integrering av ulike interesser og kunnskapsoppbygging. Rapporten inneholder ikke særskilt henvisning til økosystembasert forvaltning eller regionale forvaltningsplaner. Island arbeider aktivt gjennom OSPAR for en helhetlig havmiljøpolitikk.

Figur 2.6 Verdens store marine økosystemer og tilknyttede vassdrag (Large Marine Ecosystems (LME))

Figur 2.6 Verdens store marine økosystemer og tilknyttede vassdrag (Large Marine Ecosystems (LME))

Kilde: National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA)

2.6.4 Storbritannia

Storbritannia vedtok i 2002 en strategi for vern og bruk av marine havområder (Safeguarding our Seas, a Strategy for the Conservation and Sustainable Development of our Marine Environment). Det er etablert en gruppe under Department of Environment, Food and Rural Affairs (DEFRA) (miljø-, mat og landbruksdepartementet) som bistår regjeringen i spørsmål knyttet til oppfølging av strategien. I oppfølgingen har man konkludert med at dagens forvaltning er for fragmentert, og arbeidet tar blant annet sikte på å sikre en bedre koordinering av ulike sektorer og å implementere en økosystemtilnærming til havmiljøforvaltningen. DEFRA har organisert et toårig prøveprosjekt for Irskesjøen (The Irish Sea Pilot) for å se på mulighetene for å innføre en øksosystembasert forvaltning på regionalt nivå. Rapporten har en rekke anbefalinger med sikte på videre arbeid, men det er ikke konkrete planer om systematisk utarbeidelse av regionale forvaltningsplaner i Storbritannia.

I 2004 fremla den britiske regjeringen forslag til ny marin lovgivning (Marine Bill) som vil forenkle og fornye eksisterende lovgivning med fokus på integrert forvaltning. En omfattende miljøtilstandsrapport (State of Seas Report) ble fremlagt i 2005. Storbritannia arbeider aktivt gjennom OSPAR for en helhetlig havmiljøpolitikk.

2.6.5 Nederland

Nederland har utviklet et system med miljøkvalitetsmål for nederlandsk del av Nordsjøen og baserer sin forvaltning på en økosystemtilnærming. I 2002 etablerte det nasjonale instituttet for kyst og hav (Rijksinstituut voor Kust en Zee) et program kalt havets tilstand (Toestand van de Zee). Programmet rapporterer årlig om tilstanden i nederlandske havområder og om behovet for tiltak. Nederland fremla i 2005 en forvaltningsplan for nederlandsk del av Nordsjøen med særlig fokus på arealkonflikter. Nederland arbeider aktivt gjennom OSPAR for en helhetlig havmiljøpolitikk.

2.6.6 Tyskland

Miljøtilstanden i tysk del av Nordsjøen og Østersjøen blir sammenstilt på nasjonalt nivå gjennom et eget program (Bund/Länder-Messprogramms für die Meeresumwelt von Nord- und Ostsee (BLMP)). Programkomiteen består av alle berørte myndigheter innenfor blant annet miljø, transport, fiskeri og forskning på nasjonalt og regionalt nivå. Data som samles inn er tilgjengelige i en databank (Meeresumweltdatenbank (MUDAB)). Tyskland arbeider aktivt gjennom HELCOM og OSPAR for en helhetlig havmiljøpolitikk.

2.6.7 EU

EUs sjette miljøhandlingsprogram fra juli 2002 forutsetter at det skal utvikles syv tematiske strategier, herunder en marin strategi. Som et første steg la EU-kommisjonen i oktober 2002 frem en melding om beskyttelse og bevaring av det marine miljø (Towards a strategy to protect and conserve the marine environment, (COM (2002) 539 final)).

I 2003 ble det nedsatt fire arbeidsgrupper under det uformelle EU-samarbeidet mellom vanndirektørene («EU Water Directors») for å utarbeide grunnlaget for strategien:

  • Arbeidsgruppe «Strategic Goals and Objectives» (SGO)

  • Arbeidsgruppe «Ecosystem Approach to Management of Human Activities» (EAM)

  • Arbeidsgruppe «Hazardous Substances» (HS)

  • Arbeidsgruppe «European Marine Monitoring and Assessment» (EMMA)

Norge har vært representert på de halvårlige vanndirektørmøtene og i alle arbeidsgruppene.

Den 24. oktober 2005 presenterte EU-kommisjonen et direktivforslag som er oversendt Rådet og Parlamentet for behandling i henhold til medbestemmelsesprosedyren i artikkel 251. Finland og Tyskland vil gjennom sine kommende presidentskap i Rådet bli sentrale i arbeidet med vedtagelsen av direktivet høsten 2006 og våren 2007. Det forutsettes at direktivet skal utgjøre den miljømessige «pilaren» i en eventuell fremtidig maritim politikk som nå er under utarbeidelse.

Forslaget til direktiv er, på samme måte som rammedirektivet for vann som gjelder innenfor grunnlinjen, basert på en økosystemtilnærming. Det er prosessuelt og overordnet og inneholder ikke konkrete miljømessige krav til økonomiske aktiviteter, men krav til medlemslandenes forvaltningssystemer for havområdene.

Hovedpunktene i direktivet gjelder:

  • Mål om å sikre «god miljømessig status» i europeiske havområder innen 2021.

  • Prosedyre for fastsettelse av mer konkrete miljøkvalitetsmål/indikatorer/standarder som til sammen representerer «god miljømessig status» i en egen komité (komitologiprosedyre).

  • Krav om å utvikle regionale marine strategier for de ulike regionale havområdene («Marine Regions» – havregioner) i perioden 2009–2016.

  • Havregionen kan deles opp ytterligere i subregioner i samsvar med en særskilt liste.

  • Strategiene skal omfatte utredninger av miljøtilstand og påvirkningsfaktorer, overordnede mål og miljøkvalitetsmål/indikatorer samt et overvåkingsprogram. Innen 2016 skal strategiene inneholde en tiltaksplan. Tiltak skal iverksettes innen 2018.

  • Tiltak vedrørende fiskeri og radioaktivitet omfattes ikke, idet det vises til at dette håndteres gjennom EUs felles fiskeripolitikk og EURATOM-avtalen. Påvirkning av havområdet fra fiskerier og bruk av radioaktivt materiale omfattes imidlertid av kravene til utredning av miljøtilstand og påvirkningsfaktorer og av de miljøkvalitetsmålene som skal etableres.

  • Prosedyre for unntak fra krav der «god miljømessig status» ikke kan oppnås gjennom nasjonale virkemidler.

  • Kommisjonen skal etter behov standardisere overvåking og vurdering av miljøtilstanden.

  • Koordinering på regionalt nivå gjennom eksisterende organisasjoner (OSPAR, HELCOM (Helsinki Commission) etc.).

  • Notifisering og godkjenning gjennom EU-kommisjonen av hele og deler av strategiene.

  • Prosedyre for oppdatering av strategien.

Direktivforslaget vil på vanlig måte bli vurdert i forhold til EØS-avtalen.

2.6.8 USA

USA vedtok i 2003 en lov om amerikanske havområder (The Oceans Act). I medhold av loven er det etablert en føderal havkommisjon (US Commission on Ocean Policy). I 2004 utga kommisjonen en omfattende rapport om USAs havforvaltning (An Ocean Blueprint for the 21st Century) med anbefalinger om en ny helhetlig, økosystembasert forvaltning av amerikanske havområder. Anbefalingene omfatter inndeling av havområder i økoregioner med tilhørende planer for forvaltningen og gjennomgang av miljøtilstanden (regional ecosystem assessments). Det legges stor vekt på deltakelse fra interessegrupper.

Bush-administrasjonen vedtok i 2004 på bakgrunn av rapporten en tiltaksplan (US Oceans Action Plan) og opprettet i 2005 en rådgivende komité for havpolitikk. Komiteen skal gjennomgå anbefalingene fra kommisjonen i løpet av en periode på 18 måneder.

En annen rådgivende føderal komité (Ecosystem Principles Advisory Committee) fremhevet i 1999 bruk av økosystemtilnærming for forvaltningen av fiskeriene, og dette er også nedfelt i ulike sektorlover slik som for eksempel The Magnuson-Stevens Fishery Conservation and Management Act som ble revidert i 1996.

2.6.9 Canada

I 1997 vedtok Canada en lov om havområdene (Canadian Oceans Act) som bygger på en helhetlig, økosystembasert tilnærming til forvaltningen av de kanadiske havområdene. I 2002 fulgte en havstrategi (Canada’s Oceans Strategy) med en plan for ulike tiltak som skal gjennomføres i en fireårsperiode frem til 2006. Det kanadiske fiskeri- og havdepartementet har i tilknytning til strategien opprettet et nasjonalt koordineringsorgan som skal tilrettelegge for best mulig praktisering av helhetlig forvaltning. Gruppen har den overordnede styringen med prosjekter og med utvikling av økoregioner og økologiske kvalitetsmål for regionene. Et av hovedmålene er å legge til rette for regelmessige rapporter om tilstanden i havområdene (State of the Oceans Reporting System). Som en videre oppfølging annonserte kanadiske myndigheter i 2004 en tiltaksplan (Canada’s Oceans Action Plan) med en første fase fra 2005–2007. Et beløp tilsvarende 75 millioner norske kroner er satt av til integrering og ledelse, inkludert utvikling av regionale, helhetlige forvaltningsplaner for ulike kanadiske havområder i tiden fremover. Det legges stor vekt på deltakelse fra berørte interesser.

2.6.10 Australia

Australia fastsatte i 1998 en havpolitikk (Australia’s Ocean Policy) som forutsetter utvikling av regionale forvaltningsplaner for australske havområder. Planene skal være basert på en helhetlig, økosystembasert forvaltning. I 2004 ble den første regionale forvaltningsplanen vedtatt for de sørøstlige australske havområdene (South-east Regional Marine Plan), mens en regional plan for de nordlige havområdene er under utarbeidelse. Australia er således et av de landene som ligger i forkant av utviklingen av en konkretisering av en helhetlig forvaltningsmodell for regionale havområder. Forvaltningsplanen for de sørøstlige havområdene i Australia som nå foreligger, inneholder mål og tiltak. Et av tiltakene er å søke å gjennomføre en samlet vurdering av påvirkning av miljøtilstanden tilsvarende det som er gjort i det faglige grunnlaget for denne forvaltningsplanen.

Siden 1996 har Australia publisert nasjonale miljøstatusrapporter hvor et av hovedtemaene er kyst og hav. I denne forbindelse er det utviklet et sett med 61 indikatorer. Den nasjonale rapporteringen utfylles med regionale og lokale miljøstatusrapporter.

2.6.11 Russland

I Russland reguleres vern av havmiljøet og forvaltning av marine ressurser gjennom lovverket. Russland har en såkalt doktrine for marine ressurser, «The Marine Doctrine of the Russian Federation». Denne er godkjent av Russlands president og trådte i kraft i 2001. Doktrinen definerer russisk politikk i forhold til marine aktiviteter og videreutvikler reguleringer i andre deler av lovverket, som «National Security Concept of the Russian Federation», «the Foreign Policy Concept of the Russian Federation», «the Military Doctrine of the Russian Federation», «the Concept of ­Navigation Policy of the Russian Federation», «the Basis of Military and Naval Policy of the Russian Federation until 2010» med flere.

Russiske petroleumsprosjekter skal utvikles i tråd med en egen strategi, «The Strategy for research and exploitation of oil and gas resources on the continental shelf», og en integrert handlingsplan for å gjennomføre denne strategien. De viktigste retningslinjene for Russlands felles statlige politikk innen fiskeriforvaltning fastsettes i «the Concept of developing of Fisheries until 2020».

I 2005 ble det etablert en norsk-russisk havmiljøgruppe som en del av det bilaterale miljøvernsamarbeidet mellom Norge og Russland. Mandatet for havmiljøgruppen er å bidra til økt samarbeid om økosystembasert forvaltning av Barentshavet. Samarbeid om faktagrunnlag og formidling av praktisk erfaring med økosystembasert forvaltning vil stå sentralt her, og dette arbeidet er allerede i gang. Russiske eksperter har blant annet vært involvert i å utarbeide deler av det faglige grunnlaget for denne planen. I februar–mars 2006 ble det avholdt et felles norsk-russisk seminar om påvirkninger på økosystemet i Barentshavet for å presentere arbeidet med denne planen for russiske myndigheter, og for å diskutere muligheten for en tilsvarende tilnærming på russisk side. Responsen fra den russiske part har vært positiv.

Norge og Russland kan vise til et langvarig og meget godt samarbeid innenfor fiskerisektoren. Havforskningssamarbeidet startet på 50-tallet og samarbeidet på andre områder har siden blitt utviklet. Fiskerisamarbeidet er formalisert gjennom to bilaterale avtaler av henholdsvis 1975 og 1976. Under 1975-avtalen er Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon opprettet, og i dag foregår det bilaterale samarbeidet på fiskerisektoren hovedsakelig innenfor rammen av denne kommisjonen. Norske og russiske myndigheter har en løpende dialog, blant annet om forvaltningsregler, og kommisjonen som sådan har ett årlig kommisjonsmøte.

I 2003 startet norske og russiske myndigheter etableringen av et russisk-norsk samarbeid om sjøsikkerhet og videreutvikling av oljevernberedskapen i Barentshavet. Målsettingene for samarbeidet er blant annet å få bedre oversikt over hvilke fartøy med hvilken last som forlater de russiske utskipningshavnene, og en gjensidig informasjonsutveksling for å sikre høyest mulig grad av sjøsikkerhet i Barentshavet.

2.6.12 Sammendrag

Økosystembasert forvaltning av havområder er fremdeles et konsept under utvikling. Antakelig har Norge, Canada og Australia kommet lengst med å utvikle regionale forvaltningsplaner som ledd i en helhetlig, økosystembasert forvaltning av havområdene. Norge er i en særstilling når det gjelder å forankre forvaltningsplanen på høyeste politiske nivå. I flere andre land som det er naturlig å sammenligne seg med, og innen EU, pågår det arbeid som tilsier at man i løpet av 20 år vil ha et nettverk av forvaltningsplaner for ulike økoregioner. Et sentralt element i dette arbeidet er involvering av interessegrupper og åpenhet i prosessene.

Til forsiden