St.meld. nr. 8 (2005-2006)

Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan)

Til innholdsfortegnelse

3 Beskrivelse av havområdet

3.1 Økosystemene

3.1.1 Innledning

De ulike delene i økosystemene i havområdet henger nært sammen. Sjøfuglene tar med næring fra havet til land, fiskebestandene omformer planktonproduksjonen i de øvre vannlag og bringer ved sine vandringer næring fra havet inn mot kysten. Bunndyrene utnytter også produksjonen i de øvre vannmassene. FNs Biodiversitetskonvensjon, artikkel 2, definerer et økosystem som «et dynamisk kompleks av planter, dyr og mikroorganismer som i samspill med deres ikke-levende miljø utgjør en funksjonell enhet.» Ut fra denne definisjonen er havområdet som dekkes av forvaltningsplanen, sammensatt av flere naturlig avgrensede økosystemer som henger sammen og påvirker hverandre:

Figur 3.1 Langs kysten av Svalbard finner vi områder som dette i Hinlopen. Her lever stor sjøanemone og medusahode som kan ha opptil 5000 armer. I bakgrunnen ser vi også noen små røde koraller.

Figur 3.1 Langs kysten av Svalbard finner vi områder som dette i Hinlopen. Her lever stor sjøanemone og medusahode som kan ha opptil 5000 armer. I bakgrunnen ser vi også noen små røde koraller.

Foto: Erling Svensen

  • selve Barentshavet,

  • resten av planområdet som forenklet kan betraktes som tre økosystemer:

    • området sør for Tromsøflaket,

    • området rundt Svalbard, og

    • deler av dyphavet i Norskehavet.

Hele havområdet er generelt sterkt preget av naturlige svingninger, blant annet i innstrømmingen av atlanterhavsvann og værforholdene. I tillegg til disse variasjonene kommer den menneskeskapte påvirkningen fra ulike aktiviteter i området som fiskeriene, petroleumsvirksomheten og sjøtransporten. Tilstanden påvirkes også av ytre faktorer som langtransportert forurensning og globale klimaendringer. Risiko for akutt oljeforurensning og spredning av fremmede arter er andre viktige aspekter.

Det har vært en temperaturøkning i havområdet de senere årene, og temperaturen er i dag på et nivå som tilsvarer 1930-årene. Dette kan skyldes en økt innstrømming av atlantisk vann, men i noen av de siste årene har også vannet som kommer inn i Barentshavet, vært varmere enn normalt. Temperaturøkningen vil kunne føre til at utbredelsen og sammensetningen av artene i dette området endrer seg, slik det registreres at utbredelsen av kolmulen gjør nå. Det har aldri tidligere vært registrert så mye kolmule så langt nord og øst i Barentshavet. Det er for tidlig å si hva dette kan føre til av endringer for de etablerte bestandene i havområdet.

3.1.2 Økosystem Barentshavet

Barentshavet defineres internasjonalt som et «stort marint økosystem» (Large Marine Ecosystem (LME), jf. figur 2.6), og selv om forvaltningsplanen bare omhandler den norske delen av Barentshavet, er det mest riktig å beskrive økosystemet i Barentshavet som et hele.

Figur 3.2 Dybdeforhold i forvaltningsområdet.

Figur 3.2 Dybdeforhold i forvaltningsområdet.

Kilde: Kystverket

Barentshavet er et grunt hav med en gjennomsnittsdybde på 230 meter med de grunneste områdene i sørøst. Det dekker et område fra det mer enn 2500 meter dype Norskehavet i vest til kysten av Novaja Semlja i øst, og fra kysten av Norge og Russland i sør til om lag 80° N. Selv om Barentshavets flateinnhold på om lag 1,4 millioner km2 bare utgjør omkring 7 % av de arktiske havområdene, så finnes hovedmengden av de arktiske, høstbare marine ressursene i dette området. Dette skyldes blant annet at en vesentlig del av Nordøst-Atlanterens fiskeressurser har deler av eller hele sin livssyklus i Barentshavet.

Innstrømmende varmt atlanterhavsvann gir grunnlag for en stor biologisk produksjon og medfører også at store deler av området er isfritt hele året. Fordi Barentshavet er et grunt havområde, blandes vannmassene om vinteren vertikalt helt ned til bunnen og fører næringssalter opp til de produktive overflatelagene for ny produksjon om våren. På grunn av de milde vintrene de senere år er det sjelden at denne vertikalblandingen er dypere enn til 200 meters dyp. Variasjonen i miljøbetingelser som temperatur, vind og strømforhold fører til store svingninger i produksjonen av plante- og dyreplankton og gjør at matressursene for fisk, fugl og sjøpattedyr varierer gjennom året og mellom år, og at rekrutteringen også varierer mellom år. Næringskjedene i Barentshavet er relativt korte, med få men robuste arter tilpasset det ustabile klimaet. Bestandene av hver art er store og kan forekomme over store områder. Selv om de enkelte artene er robuste, kan de korte næringskjedene bidra til at virkningen av negativ påvirkning kan bli ekstra stor.

Figur 3.3 Forenklet næringsnett i Barentshavet.

Figur 3.3 Forenklet næringsnett i Barentshavet.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Ikke alle fiskebestander lever i Barentshavet gjennom hele livssyklusen. Sild og torsk er eksempler på arter som bruker Barentshavet deler av året eller tilbringer deler av livsløpet her. Polartorsk og lodde har både gyteområde, oppvekstområde og beiteområde i Barentshavet. Perioder med økt innstrømming av varmt atlantisk vann, som medfører oppvarming av Barentshavet, fører til større utbredelse av fisk og andre marine organismer som har en nedre temperaturgrense for sin utbredelse slik som sild og torsk. Perioder med avkjøling i Barentshavet favoriserer lodde. Se figur 5.1 som viser variasjoner i loddebestanden knyttet til blant annet disse svingningene.

Iskanten kan betraktes som et eget økosystem der den trekker seg gradvis nordover om våren og sommeren. Dette skaper spesielt gunstige produksjonsforhold for plante- og dyreplankton. Lodda som beiter på iskantproduksjonen, frakter ved sine vandringer energien i denne produksjonen til kystnære farvann i sør der den gyter. På denne måten får for eksempel sjøfugl og andre arter knyttet til kysten, også nytte av produksjonen langt nord i havet.

Den høye produksjonen av plankton og fisk gjør at Barentshavet har fuglekolonier som er blant de største i verden. Områdene i norsk del av Barentshavet og sør til Lofoten har om lag 5,4 millioner hekkende par sjøfugl. De fleste sjøfuglene trekker sørover fra Barentshavet om vinteren. Blant sjøpattedyrene er det arter som bruker Barentshavet som beiteområde og tempererte hav som kalvingsområde (vågehval, knølhval, finnhval), eller de er knyttet til den arktiske regionen hele livet (hvithval, narhval). De store bestandene av grønlandssel og vågehval konsumerer betydelige mengder torsk, sild og lodde.

Den totale biomassen av bunndyr i Barentshavet er av russiske forskere blitt beregnet til å være om lag 150 millioner tonn med en årlig produksjon på 25–30 millioner tonn. Det er registrert rundt 2700 arter. Utbredelsen av bunndyr i disse havområdene må kunne karakteriseres som lite undersøkt, sett i forhold til havområdets store betydning som fiskeriområde. Lokalkjennskap hos fiskere tyder på at svamper og koraller enkelte steder kan dominere havbunnen.

3.1.3 Andre deler av utredningsområdet

Økosystemet knyttet til områdene fra Røst til og med Tromsøflaket er karakterisert ved at kontinentalsokkelen geologisk sett er relativt smal i forhold til områdene lengre sør og nord. Kyststrømmen styres av bunnkonturene, og dette gjør at kyststrømmen i dette området er smal og sterk. Den smale sokkelen er igjen delt opp i grunne og dypere områder, noe som påvirker vannmassene og resulterer i virvler over bankene der biologiske ressurser konsentreres. De varme atlantiske vannmassene kommer også nærmere kysten i dette området slik at kystområdene har et vesentlig mildere klima enn breddegraden skulle tilsi.

Tromsøflaket er et grunt havområde (havbanke) som ligger i inngangen til selve Barents­havet. Området er avgrenset i nord av Bjørnøyrenna og i vest-sørvest av den bratte eggakanten ned mot dypet i Norskehavet. Bunnkonturene styrer i stor grad strømsystemene og fører til at vannmassene får en forlenget oppholdstid over Tromsøflaket.

Områdene rundt Svalbard kan teoretisk deles opp i en rekke økosystemer, men betraktes her som et område som skiller seg fra de andre områdene som omfattes av forvaltningsplanen. Kontinentalsokkelen på vestkysten av Svalbard er geologisk sett forholdsvis smal, mens de resterende sokkelområdene preges av store bankeområder. Det varme atlanterhavsvannet som strømmer nordover langs norskekysten, deler seg over Tromsøflaket med en gren inn i Barentshavet og en gren nordvestover mot Svalbard, jf. figur 3.4.

Figur 3.4 Havstrømmer og dybdeforhold 
 i Barentshavet.

Figur 3.4 Havstrømmer og dybdeforhold i Barentshavet.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Den delen av planområdet som omfatter dyphavet, jf. figur 3.2, tilhører økosystemet i Norskehavet og Grønlandshavet som er vesentlig forskjellig fra de andre økosystemene som er inkludert i planområdet. Fordi dette økosystemet i liten grad vil bli påvirket av aktiviteter i Barentshavet, sør for Tromsøflaket eller rundt Svalbard, er dette økosystemet ikke tatt med i den videre beskrivelsen nedenfor.

3.2 Særlig verdifulle og sårbare delområder

3.2.1 Innledning

Innenfor havområdet og de økosystemene som er beskrevet ovenfor, er det enkelte delområder som utpeker seg som særlig verdifulle og sårbare i miljø- og ressurssammenheng. Dette er områder som ut fra naturfaglige vurderinger har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen, og der mulige skadevirkninger kan få langvarige eller irreversible konsekvenser. Områdenes sårbarhet, jf. definisjon i boks 3.1, er vurdert i forhold til påvirkninger fra fiskerier, skipstrafikk og petroleumsvirksomhet, samt ytre påvirkninger som for eksempel miljøgifter, radioaktivitet og introduserte arter. Viktige kriterier for å vurdere om et område kan være sårbart for påvirkning, er:

  • at området har stor produksjon og konsentrasjon av arter,

  • at området har stor forekomst av truete eller sårbare naturtyper,

  • at området er et nøkkelområde for norske ansvarsarter, truete eller sårbare arter (jf. definisjoner i boks 4.5),

  • at området har viktige nasjonale eller internasjonale bestander av enkelte arter i hele eller deler av året.

De ulike delområdenes, ressursenes og artenes spesifikke sårbarhet for ulike typer påvirkning vil variere i tid og rom. En art som er særlig sårbar for akutt oljeforurensning, er ikke nødvendigvis sårbar for bifangst eller langtransporterte miljøgifter. Dette er nærmere beskrevet under beskrivelsen av de enkelte delområdene nedenfor.

Det er ikke mulig med en nøyaktig definert avgrensning av de særlig verdifulle og sårbare områdene, men de viktigste delområdene er illustrert i figur 3.5.

Figur 3.5 Særlig verdifulle og sårbare områder i forvaltningsområdet.

Figur 3.5 Særlig verdifulle og sårbare områder i forvaltningsområdet.

Kilde: Miljøverndepartementet

Boks 3.1 Sårbarhet

Sårbarhet kan defineres som en arts eller et leveområdes evne til å opprettholde sin naturtilstand i forhold til ytre, ofte menneskeskapt påvirkning.

Et områdes sårbarhet vurderes gjerne på bakgrunn av forekomsten av arter og leveområder som naturlig hører hjemme i området, og artenes produksjonsevne. For sårbarheten til en enkelt art har årstidsvariasjon, utbredelsesmønster, alder/livsstadium, atferd og organismenes biologiske egenskaper betydning. Sårbarheten vurderes ut fra hvilke effekter ulike påvirkninger kan ha på artens og bestandens utvikling og overlevelse. Enkelte arter kan være spesielt sårbare i perioder av året der arten lever konsentrert innen et begrenset område (for eksempel hekkesesongen for sjøfugl). For leveområder er sårbarheten avhengig av blant annet substrattype (sand- eller steinbunn, fastsittende eller bevegelige arter, sjelden naturtype og så videre). Enkelte områder med skjøre, habitatdannende arter som koraller og svamper kan være spesielt sårbare. Områder med stor produksjon kan være ekstra sårbare på visse tider av året (for eksempel i tidlig oppvekstfase hos fisk (egg, larver og yngel)). Sårbarheten kan måles både på individ-, populasjons-, bestands-, samfunns- og økosystemnivå. I forvaltningsmessig sammenheng er det effekter på populasjons-, bestands-, samfunns- og økosystemnivå som er av størst betydning.

3.2.2 Havområdene utenfor Lofoten til Tromsøflaket, inkludert eggakanten

Næringsrikt atlanterhavsvann tilføres området langs eggakanten (den geologiske kanten av kontinentalsokkelen) og gir høy planteplanktonproduksjon, som igjen utgjør næring for beitere og predatorer høyere opp i næringskjeden som dyreplankton, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Flere av artene som finnes i området, er nøkkelarter i økosystemet.

Kontinentalsokkelen er geologisk sett forholdsvis smal i området Lofoten til Tromsøflaket. Kyststrømmen styres av bunnkonturene, og dette gjør at den i dette området er smal og sterk. Det medfører en konsentrasjon av alle trinn i de marine næringskjedene innenfor et begrenset område i forhold til i andre områder langs kysten. Her vil for eksempel egg og larver fra ulike arter, inkludert Nordøst-Atlanterens viktigste fiskeslag, konsentreres i tid og rom. Dette fører til at disse mest sårbare stadiene vil være mer utsatt for ytre påvirkninger enn i områder der den biologiske produksjonen er spredd over et større område. I dette strømsystemet vandrer også den gytemodne fisken tilbake til gyteområdene.

Denne rikdommen av lett tilgjengelig mat gjør at området også er et viktig hekke-, myte- (fjærskifte) og overvintringsområde for sjøfugl. Sjøfuglene driver næringssøk i havet ut til 100 kilometer utenfor grunnlinjen. Mange av øyene på kyststrekningen er viktige hekkeområder for sjøfugl som lunde, alke, lomvi, krykkje og toppskarv. Lundebestanden på Røstøyene er i dag redusert til 27 % av 1979-nivå, og også lomvien har opplevd kraftige bestandsnedganger i løpet av de siste tiårene. Årsaken til nedgangen i disse bestandene er beskrevet i kapittel 7.6.3.3. Området fra Lofoten til Vesterålen er et særlig viktig overvintringsområde for arter som ærfugl, praktærfugl, gulnebblom, teist og skarv. Området har også store bestander av gråmåke, svartbak, tjeld og fiskemåke. Dette er også ett av områdene som er viktig for nordlig sildemåke, en art som har hatt en dramatisk tilbakegang og som nå nærmest er borte fra Norge.

Sjøpattedyr som havert, steinkobbe, nise og spekkhogger finnes langs hele kysten. Mens haverten samler seg i kolonier kun i kasteperioden (når ungene fødes) og i hårfellingsperioden, oppholder steinkobbe seg i kolonier året rundt. Småhvalen, nise, opptrer i små flokker og er også relativt stasjonær. Utbredelsen av spekkhogger varierer derimot gjennom året. Om vinteren oppholder de seg i kystområdene, mens de om sommeren kan ha spredt fordeling i Norskehavet og Barentshavet.

Strømmene langs eggakanten gjør også at den er et svært egnet leveområde for svamp (som grisøresvamp), koralldyr (som dødningehånd) og større korallrev. Røstrevet, korallrevet som ligger langs eggakanten 110 km vest for Røst i Lofoten, er verdens største kjente dypvannsrev av steinkorallen Lophelia pertusa og derfor særlig verdifullt. Revene er store biologiske konstruksjoner med høyt artsmangfold. Selv om det er foretatt få undersøkelser av dyr tilknyttet disse revene, er det allerede identifisert mer enn 600 arter. Brosme, lange og uer er de vanligste fiskeartene på revene. Det er vanligvis mer fisk på revene enn rundt dem. Det høye artsmangfoldet på korallrevene gjør også at det kan være ukjente genetiske ressurser knyttet til dem.

I området finnes også en dypvannsrenne, Bleiksdjupet, som går på tvers av sokkelen og inn mot nordre del av Andøya, noe som fører til at området er helt spesielt i sin artsrikdom med tilførsel av dypvannsarter fra Norskehavet.

På grunnlag av natur- og kulturverdier knyttet til den 1000 år lange ubrutte tradisjonen med skreifiske i Lofoten, er Lofoten oppført på UNESCOs (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization) oversikt over tentative verdensarvområder, jf. omtale i kapittel 4.7.

Som en del av arbeidet med nasjonal marin verneplan har et rådgivende utvalg foreslått flere marine, beskyttede områder i tilknytning til dette havområdet, jf. omtale i kapittel 4.7.

Som følge av disse særtrekkene er havområdene utenfor Lofoten til Tromsøflaket sårbare i forhold til variasjoner i næringsgrunnlag, akutt oljeforurensning og fysisk skade. For en nærmere beskrivelse av påvirkningsfaktorene, se kapittel 5.

Gjennom året har området stor verdi for ulike deler av økosystemet, og eventuelle negative påvirkninger, uansett tid på året, vil kunne ha store effekter, muligens over flere år.

Området anses i miljø- og ressurssammenheng som et av de aller viktigste områdene langs norskekysten. Området er særlig verdifullt og sårbart for ulike arter gjennom hele året.

3.2.3 Tromsøflaket

Tromsøflaket er et stort bankeområde med høy biodiversitet som ligger i inngangen til selve Barentshavet. Området er avgrenset i nord av Bjørnøyrenna og i vest-sørvest av den bratte eggakanten ned mot dypet i Norskehavet. Bunnkonturene styrer i stor grad strømsystemene, og en strømvirvel fører til at vannmassene får en forlenget oppholdstid over Tromsøflaket. Fiskelarver og andre organismer, og også ikke-levende materiale som driver mer eller mindre passivt med vannmassene, får dermed lengre oppholdstid i området, noe som kan medføre lengre eksponeringstid for negativ påvirkning. Dette gjelder blant annet larver og yngel av de viktige kommersielle fiskeslagene torsk, sild og hyse. I år med vestlig gyting av lodde kan Tromsøflaket være et viktig larveområde for lodde som er en nøkkelart i økosystemet.

Figur 3.6 Steinkorallen 
Lophelia pertusa
  (bildet) er den eneste revbyggende korallen i Nordøst-Atlanteren. Langs norskekysten beskrives stadig nye korallrev. Her forekommer 
Lophelia
 -rev hovedsakelig på dyp mellom 200 og 600 meter.

Figur 3.6 Steinkorallen Lophelia pertusa (bildet) er den eneste revbyggende korallen i Nordøst-Atlanteren. Langs norskekysten beskrives stadig nye korallrev. Her forekommer Lophelia -rev hovedsakelig på dyp mellom 200 og 600 meter.

Foto: Erling Svensen

Konsentrasjonen av biomasse over Tromsøflaket gir også grunnlag for et særlig rikt fugleliv, og området er viktig for hekkende og overvintrende sjøfugl. I tilknytning til området finnes derfor noen av Norges største og viktigste fuglefjell med blant annet store bestander av alkefugl og en restbestand av den utrydningstruete nordlige sildemåken som er avhengige av denne næringsrikdommen.

Området har en stor og viktig svampfauna, og det antas at det også finnes flere forekomster av korallrev langs kantene ut mot dypere partier. Svampsamfunn er biologisk sett kjent for å være artsrike og antas derfor å ha stor økologisk betydning både for fisk og mange andre organismer.

Som følge av disse særtrekkene er Tromsøflaket sårbart i forhold til fysisk skade på havbunnen, men også for variasjoner i næringsgrunnlag og akutt oljeforurensning. For en nærmere beskrivelse av påvirkningsfaktorene, se kapittel 5.

Gjennom året har området stor verdi for ulike deler av økosystemet, og eventuelle negative påvirkninger, uansett tid på året, vil kunne ha store effekter, muligens over flere år.

Området er viktig både i et biologisk mangfold-perspektiv, og som et område med stor betydning for fiskeslag som torsk, sild og lodde, og anses derfor som særlig verdifullt og sårbart for negativ påvirkning av ulike arter gjennom hele året.

3.2.4 Kystnære områder for øvrig – fra Tromsøflaket til grensen mot Russland

De kystnære områdene rommer et produktivt miljø med høy biodiversitet. Området er rikt på fiskeressurser, og det foregår store deler av året et omfattende fiske langs kysten.

Sjøfugl drar i særlig stor grad nytte av denne rikdommen, noe som gjenspeiles i at området har store konsentrasjoner av sjøfugl. Sjøfuglene driver næringssøk i havet inntil 100 kilometer utenfor grunnlinjen. Indre Varangerfjord er et viktig overvintringsområde for stellerand, ærfugl, praktærfugl og havelle. Stellerand er den mest sjeldne dykkand i verden, og hele 5–10 % av hele verdensbestanden overvintrer i fjorden. Området er også myteområde for norske og russiske bestander av ærfugl, praktærfugl og andre havdykkender.

Figur 3.7 Særlig verdifulle områder for sjøfugl i området fra Lofoten til grensen mot Russland.

Figur 3.7 Særlig verdifulle områder for sjøfugl i området fra Lofoten til grensen mot Russland.

Kilde: Arealvurderinger, rapport fra faggruppe (april 2005)

Sjøpattedyr som havert, steinkobbe, nise og spekkhogger finnes også langs hele kysten, jf. mer utfyllende beskrivelse i kapittel 3.2.2.

Som eksempel på kystnære korallforekomster har Havforskningsinstituttet nylig oppdaget korallrev også i Lopphavet helt vest i Finnmark. Det er nødvendig med ytterligere kartlegging for å finne ut om det er korallrev også østover langs Finmarkskysten.

Som følge av disse særtrekkene er de kystnære områdene særlig sårbare i forhold til variasjoner i næringsgrunnlag og akutt oljeforurensning. For en nærmere beskrivelse av påvirkningsfaktorene, se kapittel 5.

Gjennom året har området stor verdi for ulike deler av økosystemet, og eventuelle negative påvirkninger, uansett tid på året, vil kunne ha store effekter, muligens over flere år. Området er særlig verdifullt og sårbart for negativ påvirkning av ulike arter gjennom hele året.

3.2.5 Iskanten

Iskanten utgjør et spesielt produktivt økosystem i Barentshavet. Etter hvert som isen smelter og trekker seg tilbake utover sommeren, skapes det spesielle forhold som gir høy planteplanktonproduksjon (primærproduksjon). Denne store produksjonen utnyttes av dyreplankton som igjen beites på av andre arter høyere opp i næringskjeden. Primærproduksjonen er intens, men blant annet fordi vannet er så kaldt er det begrenset med dyreplankton til stede for å beite på planteplanktonet. Mye av planteplanktonproduksjonen synker derfor til bunns og kan nyttiggjøres av bunndyrsamfunnene. Fisk som nyttiggjører seg av iskantproduksjonen, er hovedsakelig lodde og polartorsk. Når lodda vandrer tilbake til kysten av Finnmark for å gyte om våren, fraktes deler av iskantproduksjonen til kystnære farvann. Iskantproduksjonen tiltrekker også store mengder sjøfugl og sjøpattedyr. I tillegg benytter mange sjøpattedyr sjøisen i forbindelse med hvile og fødsler. Hele produksjonssystemet følger iskanten på vei nordover gjennom våren og sommeren. Kombinasjonen av høyt biologisk mangfold og høy produksjon gjør området særlig verdifullt.

Faunaen knyttet til oppblomstringen ved iskanten, men særlig den store konsentrasjonen av sjøfugl, gjør økosystemet sårbart i forhold til akutt oljeforurensning, miljøgifter og klimaendringer. Produksjonen av plante- og dyreplankton foregår konsentrert i de øvre vannlag i et 20–50 km bredt belte langs iskanten og ved lave temperaturer. Dette innebærer at også konsentrasjonen av beitende arter innen området til tider vil være høyt. Særlig i forhold til sjøfugl gjør dette iskanten sårbar for akutt oljeforurensning i deler av året. De korte næringskjedene langs iskanten oppkonsentrerer også enkelte miljøgifter svært effektivt, noe som gjør sjøfugl og sjøpattedyr øverst i næringskjedene særlig utsatt for negative effekter. Større klimaendringer vil på lengre sikt kunne endre iskantens økosystem og utbredelse.

Figur 3.8 Produksjonen av plante- og dyreplankton foregår konsentrert i de øvre vannlag i et 20–50 km bredt belte langs iskanten. Hele produksjonssystemet følger iskanten på vei nordover gjennom våren og sommeren.

Figur 3.8 Produksjonen av plante- og dyreplankton foregår konsentrert i de øvre vannlag i et 20–50 km bredt belte langs iskanten. Hele produksjonssystemet følger iskanten på vei nordover gjennom våren og sommeren.

Kilde: Paul F. Wassmann, Norges fiskerihøgskole/Universitetet i Tromsø

3.2.6 Polarfronten

Polarfronten er det området hvor det varme vannet fra Atlanterhavet møter det kalde og mindre salte vannet fra Arktis. Den slynger seg gjennom hele Barentshavet ut i Norskehavet og videre vestover. Polarfronten flytter seg noe med årstiden, men er i vest bundet av bunntopografien. Årsvariasjoner mellom polarfrontens beliggenhet skyldes forskjeller i balansen mellom det atlantiske og det arktiske vannet. Polarfronten er verdifull både fordi den representerer et begrenset og konsentrert område med høy produksjon, og fordi den har høy biodiversitet. Næringsstoffer frigjøres eller bringes opp til den øvre delen av vannsøylen og danner grunnlaget for høy primærproduksjon (planteplanktonproduksjon). Stor primærproduksjon gir opphav til store mengder dyreplankton som krill og raudåte, som igjen utgjør næring for andre organismer høyere opp i næringskjeden slik som fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Bunnfaunaen er særlig rik på grunn av mengden næring som synker til bunns. Polarfronten danner også i stor grad grunnlaget for de store sjøfuglbestandene i området Hopen–Storfjorden–Bjørnøya og er et særlig viktig næringsområde gjennom hele året. Alkefuglene myter (skifter fjær) i åpent hav, og det antas at polarfronten er et viktig samlingsområde under mytingen.

Økosystemet tilknyttet polarfronten, særlig sjøfuglene, er sårbare i forhold til variasjoner i næringstilgang, akutt oljeforurensning og klimaendringer. Arter som eventuelt benytter området til overvintring, vil også kunne bli berørt. Klimaendringer vil kunne endre utbredelsen av arter.

Organismer på alle nivåer i næringskjeden konsentreres langs den smale fronten, og dermed vil en betydelig del av bestandene til de enkelte artene kunne bli berørt samtidig i det området av polarfronten som eventuelt påvirkes av negative faktorer.

3.2.7 Havområdene rundt Svalbard, inkludert Bjørnøya

Øygruppen Svalbard består av en rekke store og små øyer, hvor de største er Spitsbergen, Nordaustlandet, Edgeøya, Barentsøya og Prins Karls Forland. I sør og sørøst omfatter Svalbard også øyene Bjørnøya og Hopen. Territorialgrensen rundt Svalbard går ved 12 nautiske mil. Av territorialfarvannet rundt Svalbard er 84 % i dag vernet.

Svalbard har et rikt fugle- og dyreliv som i hovedsak er konsentrert langs kysten og knyttet til det marine miljøet og drivisen. Det meste av dyrelivet og deler av plantelivet på Svalbard er direkte eller indirekte avhengig av næring fra havet. Flere millioner sjøfugl hekker på Svalbard, særlig på øygruppens sørlige og vestlige deler, som er eksponert mot de produktive delene av Barentshavet. Arter som isbjørn, hvalross, storkobbe og ringsel er nært knyttet til drivisen som leveområde. På vestkysten av Spitsbergen finnes også verdens nordligste bestand av steinkobbe. Bestanden er liten, isolert og konsentrert på et lite område og er derfor svært utsatt for ytre påvirkninger. På øygruppens sørlige deler er Edgeøya og Tusenøyane viktige områder for hvalross og den sårbare Svalbard-bestanden av ringgås. Det er rundt om på Svalbard mange liggeplasser for hvalross. Egdeøya er et viktig område for hvalross sommerstid, mens områdene sørøst av Tusenøyane og omkring Hopen er særlig viktige vinterstid.

Bjørnøya er omgitt av polarfronten på tre kanter. Her finnes det utstrakte gruntvannsområder med en særegen bunnfauna med relativt få arter og høy biomasse, samt en velutviklet tareskog. Bjørnøya er et nøkkelområde for sjøfugl i Barentshavet og har blant annet noen av Europas største hekkekolonier av polarlomvi og lomvi. Her finnes også Norges eneste kjente hekkeplass for islom. Øya har i tillegg meget betydelige bestander av havhest, krykkje, polarmåke og den største kolonien i Barentshav-regionen av storjo. I tillegg til sjøfuglene henter flere av våtmarksfuglene sin føde i sjøen. Spesielt før hekkestart og i perioden etter hekking vil noen av artene, som lomarter, tilbringe lengre perioder på sjøen like utenfor øya. Bjørnøya har også stor betydning som rasteplass og myteområde for Svalbard-bestanden av hvit­kinngås under høsttrekket. Ved myting samles ærfuglartene, gjess og alkefuglene i konsentrerte myteflokker og er derfor sårbare. Alkefuglene er flygeudyktige i 45–50 dager.

Flere arter i området har nasjonal og internasjonal verneverdi og er rødlistearter, ansvarsarter, nøkkelarter eller indikatorarter. Dette gjelder for eksempel polarlomvi, lomvi og krykkje. Bjørnøya har derfor både nasjonal og internasjonal verneverdi, og øya med territorialfarvann er opprettet som naturreservat.

Havområdene rundt Svalbard, inkludert Bjørnøya, er derfor sårbare i forhold til variasjoner i næringstilgang, akutt oljeforurensning, miljøgifter og klimaendringer.

3.3 Marine kulturminner

Marine kulturminner er spor etter menneskelig virksomhet som nå ligger i eller under vann, for eksempel på grunn av skipsforlis, havarerte luftfartøy eller oversvømmelse av landområder. Kulturminner er ikke-fornybare ressurser. Negative effekter på kulturminnene er i hovedsak irreversible, slik at enhver skade vil måtte påregnes å gi en permanent verdiforringelse. Påvirkningenes effekter er avhengig av påvirkningenes art og omfang, samt kulturminnenes karakter, bevaringsgrad og bevaringsmiljø.

Den norske kulturminneforvaltningen har meget begrenset oversikt over slike kulturminner i Barentshavet. Det mangler et systematisk kartleggings- og registreringsmateriale lik det man har for kulturminner på land. Likevel kan det ut fra kulturhistoriske og naturgitte indikatorer bli sagt noe om graden av sannsynlighet for slike funn i forskjellige områder. Spesielt for Barentshavet er konsentrasjonen av et betydelig antall skipsvrak fra annen verdenskrig (Murmansk-konvoiene). Skipsfunn vil i hovedsak stamme fra forlis, men også tap av last og annet uten at skipet gikk ned. Forlis på dypt vann er som regel en følge av dårlig vær, skader fra is, eller krigshandlinger. Hvis skipet ikke driver inn til kysten, synker det ofte forholdsvis helt. Det innebærer at skipet, og det skipet inneholder, deponeres samlet på sjøbunnen. Et slikt kulturminne med konstruksjoner og gjenstandsmateriale vil være fra nøyaktig samme tid, befinne seg innen en klart avgrenset lokalitet, og derfor kunne ha en betydelig større kunnskapsverdi enn mer fragmenterte funn, som er typisk ved forlis langs kysten. Det er et potensial for funn av oversvømte boplasser fra steinalderen langs kysten av Finnmark. I Svalbards kystnære områder kan det også være løse kulturminner relatert til tidligere virksomheter på land.

Det er laget en database som gir en prognose for kulturminner under vann rundt Svalbard ut fra slike indikatorer (informasjon fra litteratur, eldre kart og arkiv). Databasen finnes hos Sysselmannen på Svalbard og hos Riksantikvaren. På fastlandet har de enkelte sjøfarts- og arkeologiske museene arkiv og registre over kjente sjøfunn i sine respektive geografiske forvaltningsområder. I 1993/94 ble det laget kart over prioriterte områder i arbeidet med forvaltning av kulturminner under vann langs fastlandskysten. På basis av informasjon fra sjøfartsmuseene og de marinarkeologiske avdelingene ved Vitenskapsmuseet i Trondheim og Tromsø Museum ble det pekt ut områder hvor det var høyt potensial for å finne kulturminner under vann, samt en stor sannsynlighet for konflikter mellom kulturminnehensyn og tiltak eller arealplaner. Dette fungerer som et arbeidsredskap for kulturminneforvaltningen, og områdene er derfor under kontinuerlig revisjon. I arbeidet med etablering av marine, beskyttede områder, jf. kapittel 4.7, er kulturminner inkludert. Arbeidet innebærer ingen nye registreringer.

Figur 3.9 Oversikt over de områdene hvor potensialet for verdifulle maritime kulturminner 
 og submarine boplasser er størst.

Figur 3.9 Oversikt over de områdene hvor potensialet for verdifulle maritime kulturminner og submarine boplasser er størst.

Kilde: Arealvurderinger, rapport fra faggruppe (april 2005)

3.4 Grunnlaget for verdiskaping i næringene

3.4.1 Levende marine ressurser

3.4.1.1 Fiskeressurser

Torsk og lodde har historisk vært viktige kommersielle arter i Barentshavet. Bestanden av nordøstarktisk torsk er sterkt avhengig av lodde som næring. Andre viktige arter er sild, hyse, sei, uer og blåkveite. Ungsild opptrer i Barentshavet i betydelige mengder når store årsklasser rekrutterer til bestanden. Barentshavet har også store rekebestander. Torsk, sild og sei har sine viktigste gyteområder utenfor Barentshavet. Uer og blåkveite er i stor grad knyttet til skråningen utenfor den geologiske kontinentalsokkelen og har en uklar avgrensning i forhold til Norskehavet. Kolmule har i de senere årene begynt å trekke inn i Barentshavet sørfra. Høsten 2005 anslo Havforskningsinstituttet på bakgrunn av sin overvåking at en mengde på omkring 1,4 millioner tonn kolmule befant seg i den vestlige delen av Barents­havet.

Fiskeriaktiviteten kan synliggjøres ved bruk av informasjon hentet fra Fiskeridirektoratets satellittsporing av fiskefartøy over 24 meter. Figur 3.10 viser fiskeriaktiviteten over et år. De rødeste områdene er der fiskeriaktiviteten har vært størst over en eller flere perioder. I tillegg foregår det et betydelig kystnært fiske med mindre fartøy. Ulike fiskeredskapsgrupper har ulike arealbehov.

Figur 3.10 Kart som viser de viktigste fiskeriområdene og satellittsporing av fiskefartøy over 24 meter.

Figur 3.10 Kart som viser de viktigste fiskeriområdene og satellittsporing av fiskefartøy over 24 meter.

Kilde: Oljedirektoratet

Torsk

I begynnelsen av 2005 ble bestanden av nordøstarktisk torsk anslått til om lag 1,6 millioner tonn, og gytebestanden ble anslått til å være om lag 700 000 tonn. Både bestand og gytebestand var om lag som i 2004. Gytebestanden er over føre var-grensen, men fangsten er fortsatt høyere enn den bør være. Det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket fører til stor usikkerhet i beregningsgrunnlaget for bestanden. I 2002 og 2004 ble dette fisket anslått til 90 000 tonn og i 2003 til 115 000 tonn. Anslag for det ulovlige fisket i 2005 foreligger ennå ikke. Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon ble i 2002 enig om en ny forvaltningsregel for utregning av de årlige torskekvotene. Denne er nå evaluert av Det internasjonale rådet for havforskning, ICES (International Council for the Exploration of the Sea), som har funnet regelen å være i tråd med føre var-prinsippet. Kvoten for 2005 ble i henhold til denne regelen satt til 485 000 tonn. For 2006 anbefaler ICES at totalt oppfisket kvantum ikke skal overstige 471 000 tonn som er i henhold til forvaltningsregelen. Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon ble enig om å sette totalkvoten til dette nivået.

Hyse

Mengden nordøstarktisk hyse ble i begynnelsen av 2005 anslått til å være om lag 370 000 tonn, mens gytebestanden ble anslått til å være om lag 140 000 tonn. Rekrutteringen er god, og det ventes at bestanden vil holde seg på et høyt nivå i de nærmeste årene. Gytebestanden er nå godt over føre var-grensen, mens fiskedødeligheten i 2004 var omtrent på føre var-grensen. Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon ble i 2002 også enig om en ny forvaltningsregel for hyse. Denne er ennå ikke blitt evaluert av ICES, men Havforskningsinstituttets foreløpige analyser tyder på at den trolig bør modifiseres for å kunne være i samsvar med en føre var-tilnærming. Kvoten for 2005 ble i henhold til denne regelen satt til 117 000 tonn, mens anbefalingen fra ICES var en kvote under 106 000 tonn. ICES anbefaler at oppfisket kvantum i 2006 ikke overstiger 112 000 tonn. Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon ble på sitt møte høsten 2005 enig om en kvote på 120 000 tonn.

Lodde

Havforskningsinstituttet mengdemålte i september 2005 loddebestanden i Barentshavet til å være om lag 240 000 tonn, herav var om lag 160 000 tonn modnende lodde. Bestanden anses fortsatt å ha redusert reproduksjonsevne. ICES konstaterte at selv uten et fiske er det svært stor sannsynlighet for at bestanden ved gytetidspunktet (april 2006) vil falle under den nedre grensen for gytebestanden (200 000 tonn). ICES anbefalte derfor at det ikke fiskes lodde i Barentshavet i 2006, og Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon satte i tråd med dette kvoten for 2006 til null.

Blåkveite

Bestanden av blåkveite har vokst langsomt de siste årene, men er fortsatt lav i et historisk perspektiv. Fiskedødeligheten har de siste to årene ligget litt under langtidsgjennomsnittet, men også her bidrar det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket til en betydelig grad av usikkerhet. Rekrutteringen har siden 1990 vært stabil, men lav. Veksten i bestanden er så beskjeden, og beregningene så usikre, at ICES fortsatt anbefaler å holde fangstene under 13 000 tonn, som er gjennomsnittet for de siste årene. ICES påpeker også at det bør settes i verk ytterligere tiltak for å kontrollere fisket.

Uer

Fangstene av begge uerartene var i 2003 og 2004 på et historisk lavmål (om lag 2500 tonn snabeluer og 7000 tonn vanlig uer). Bestanden av begge artene er lav, spesielt er situasjonen vanskelig for snabeluer. Yngelmengdene av vanlig uer er urovekkende lave, og for snabeluer har det ikke forekommet en eneste god årsklasse i løpet av de siste 14 årene. I oppbyggingen av bestandene av uer er langsom vekst og sen kjønnsmodning en viktig faktor som begrenser hvor fort bestandene kan bygges opp igjen. ICES anbefaler for 2006 at det direkte fisket etter uer stoppes, og at det innføres strenge reguleringer for innblanding av både moden og umoden fisk i andre fiskerier.

Reke

Rekebestanden i Barentshavet og Svalbardområdet avtok noe fra 2003 til 2004 og er på et lavt nivå. Det ventes redusert rekruttering til den fiskbare bestanden i 2005, slik at bestanden antas å holde seg på et lavt nivå. Det er ingen vedtatte forvaltningsmål for denne bestanden, og det blir bare satt kvote for den delen av fisket som foregår i russisk sone. ICES har anbefalt at fangstene bør holdes rundt 37 000 tonn inntil det observeres en økning i bestanden. Norge har i samsvar med dette redusert antall fiskedøgn for fiske etter reke i Barentshavet for 2006.

3.4.1.2 Sjøpattedyr

Norge utnytter bestandene av vågehval, grønlandssel og klappmyss som beiter i havområdet. Den totale vågehvalkvoten for 2006 ble fastsatt til 1052 dyr. Bestandsestimatet for den nordøstatlantiske bestanden som blant annet fanges i Barentshavet, er 80 500 dyr. Grønlandsselen er delt i to bestander som begge beiter i området som dekkes av forvaltningsplanen. Bestanden i Østisen teller 1,8 millioner ett år gamle og eldre dyr, mens bestanden i Vestisen teller 350 000 ett år gamle og eldre dyr. Dagens fangstnivå vil fortsatt gi vekst i begge bestandene.

3.4.1.3 Andre levende marine ressurser

Kongekrabben er en introdusert art som ble satt ut i det østlige Barentshavet på 1960-tallet og som nå har spredd seg langs de kystnære områdene fra Kanin i Russland i øst til omtrent Hammerfest i vest. Siden 1994 har det vært et fiske etter krabben både på norsk og russisk side, og kvotene for 2006 er henholdsvis 300 000 og 3 millioner individer. Kongekrabben vokser langsomt og når kjønnsmoden størrelse etter om lag fem år. De eldste individene antas å være mer enn 20 år. Krabben gyter hvert år, og hunnene kan ha opptil 500 000 egg som klekkes på våren og har en om lag to måneder lang pelagisk fase. Det er i dag satt en grense ved 26o Ø hvor det på vestsiden av denne grensen er fritt fiske. Øst for denne grensen blir kongekrabben forvaltet som en felles norsk-russisk bestand.

Haneskjellet er et arktisk kamskjell som er utbredt langs kysten av Nord-Norge og ved Jan Mayen og som finnes i betydelige mengder i hele Svalbardsonen. I perioden 1985–92 deltok hele 29 nybygde eller ombygde fartøy i et storstilt fiske etter denne arten ved Jan Mayen og ved Svalbard. På det meste ble det i 1987 landet 4000 tonn skjellmuskel, og den store deltagelsen førte til et betydelig overfiske. Skraperedskapene som ble benyttet, førte også til betydelige påvirkninger på bunnfaunaen på skjellfeltene, og det er uvisst hvor lang tid det vil ta før feltene har restituert seg. Haneskjellet vokser langsomt, spesielt i områdene nord for Svalbard, noe som innebærer at det vil ta lang tid før bestandene av skjell tar seg opp igjen. De viktigste fangstfeltene for haneskjell ble undersøkt i 1996 og vil bli undersøkt på nytt av Havforskningsinstituttet i 2006.

3.4.2 Petroleumsressurser

3.4.2.1 Innledning

Kontinentalsokkelen i Barentshavet og utenfor Lofoten utgjør to forskjellige geologiske områder (provinser). Barentshavsokkelen omfatter igjen en mengde delområder (leteprovinser) med svært ulike geologiske historier og stor variasjon. En betydelig del av de forventede petroleumsressursene i områdene er ennå ikke påvist.

Vel 35 % av de totale, uoppdagede ressursene på norsk sokkel forventes å ligge i områdene utenfor Lofoten og i Barentshavet.

Tabell 3.1 Petroleumsressurser i norske havområder uttrykt i Sm3 oljeekvivalenter (o.e.)

OmrådeVæskeGassTotalt
BasisanslagOppsideanslagBasisanslagOppsideanslagBasisanslagOppsideanslag
Barentshavet40079059011209901700
Norskehavet410620810105012201770
Nordsjøen69085050060011901390
Totalt150019601900266034004300

Det er større usikkerhet knyttet til estimatet av de uoppdagede petroleumsressursene for dette området enn for andre områder på sokkelen hvor det har vært mer aktivitet. Estimatet blir derfor angitt med et usikkerhetsspenn fra lavt (P90) til høyt (P10) i tillegg til en forventningsverdi. Som det går frem av tabell 3.1, kan eventuelle økninger av ressursestimatet (P10) medføre en kraftig økning i ressursgrunnlaget. Det er større forventning til gass enn til olje i området. Uoppdagete ressurser i havbunnen for hele området er anslått til totalt 1215 millioner Sm3 oljeekvivalenter (o.e.), fordelt på 485 millioner Sm3 væske og 730 milli­arder Sm3 gass (ikke inkludert det uavklarte området).

Boks 3.2 Letemodellanalyse

De uoppdagede ressursene anslås ved hjelp av en metode som kalles letemodellanalyse. Det vil alltid være usikkerhet knyttet til disse estimatene. En letemodell kan enkelt beskrives som et geografisk område hvor geologien er noenlunde den samme, slik at mulighetene for å finne olje eller gass kan vurderes samlet. Letemodeller hvor det ennå ikke er påvist petroleum, betegnes som ubekreftede. Letemodellene bekreftes altså ved at det gjøres et funn av teknisk produserbare mengder petroleum. Usikkerheten i estimatet av de uoppdagede ressursene er lavest i de områdene som er godt kartlagt og utforsket og høyest i områder med lite og begrensede kunnskaper om de geologiske forholdene.

Ressursene i tabell 3.1 over er risikojustert i henhold til de letemodellene som er påvist ved funn. Det er imidlertid identifisert en rekke letemodeller i området som ikke er testet ut gjennom leteboring. Hvis en legger til grunn at alle identifiserte letemodeller blir bekreftet, blir anslagene for uoppdagede ressurser det som fremgår av de største søylene på figur 3.11. Dette illustrerer således et høyscenario for ressursanslag i Barentshavet

Figur 3.11 Totale, uoppdagede ressurser 
 i Barentshavet fordelt på væske og gass.

Figur 3.11 Totale, uoppdagede ressurser i Barentshavet fordelt på væske og gass.

Kilde: Oljedirektoratet

De fleste leteprovinsene på Barentshavsokkelen er lite eller ikke utforsket, mens enkelte (Hammerfestbassenget, Tromsøbassenget og deler av Lopphøgda) er bedre utforsket. Sokkelen utenfor Lofoten er av en annen karakter og er også lite utforsket. Her er det stort sett en klassisk letemodell i bergarter av tidlig- og midt-jura alder som er interessant. Kontinentalsokkelen ved Lofoten er geologisk sett smal og er derfor en arealmessig begrenset leteprovins, men med høyt potensial.

3.4.2.2 Sokkelen utenfor Lofoten

Deler av Nordland VI ble åpnet for letevirksomhet i 1994 som en del av utredningsprosessen for midtnorsk sokkel, og i 1999 ble det boret én letebrønn i dette området.

Det seismiske datagrunnlaget i området varierer sterkt. I de østlige delene er dekningen forholdsvis bra, mens i de nordvestlige delene av Nordland VI er den seismiske datadekningen lav. Datakvaliteten varierer også mye i området. Det er identifisert en rekke prospekter og prospektmuligheter i områdene. Potensialet i disse områdene vurderes som betydelig. Kildebergartene i de fleste områdene ligger så dypt at gass er den forventede hydrokarbontypen. Likevel er det i mindre og grunnere bassenger forventet å være en oljedannende kildebergart som kan gi oljefunn.

Områder som i dag antas å ha størst potensial for petroleumsressurser i Lofoten-Vesterålen fremgår av figur 3.12. Kartet viser letemodeller på henholdsvis jura- og krittnivå. I alle områder hvor letemodeller er kartlagt, er det muligheter for å gjøre funn. Med dagens seismiske datadekning og datakvalitet er det noen områder som peker seg ut til å ha større tetthet av prospekter og prospektmuligheter enn andre. Dette bildet kan endre seg når nye og bedre seismiske data foreligger.

Figur 3.12 Områder som i dag antas å ha størst potensial for petroleumsressurser i Lofoten-Vesterålen.

Figur 3.12 Områder som i dag antas å ha størst potensial for petroleumsressurser i Lofoten-Vesterålen.

Kilde: Oljedirektoratet

3.4.2.3 Barentshavsokkelen

Petroleumsvirksomhet knyttet til undersøkelser av ressursene i disse områdene har pågått i lengre tid, uten at utvinning er igangsatt. Deler av Tromsøflaket ble åpnet for petroleumsvirksomhet i 1979, og de første utvinningstillatelsene ble tildelt i 1980. Området ved Tromsøflaket ble utvidet i 1985, mens Barentshavet sør formelt ble åpnet for letevirksomhet i 1989 etter den første større utredningsprosessen etter petroleumsloven på norsk sokkel. Frem til og med 1. kvartal 2006 er det tildelt i alt 41 utvinningstillatelser og boret 64 brønner i Barentshavet. Det er påvist en rekke mindre og middels store funn med hovedsakelig gassressurser. Gassfeltet Snøhvit, som ligger utenfor Finnmark og består av funnene Snøhvit, Albatross og Askeladd, er det eneste feltet som hittil er vedtatt utbygd med planlagt produksjonsstart i 2007.

Det er også påvist olje i Barentshavet. På Goliatfeltet i Barentshavet er det nylig påvist olje i dypere formasjoner. Dette har ført til en betydelig oppjustering av ressursestimatet for funnet. Funn ble gjort i flere geologiske formasjoner i dypere nivåer enn tidligere. Funnene påviser en ny letemodell som ikke tidligere er bekreftet i denne delen av Hammerfestbassenget.

Områder som i dag antas å ha størst potensial for petroleumsressurser i Barentshavet, fremgår av figur 3.13. Prospekter eller prospektmuligheter i områdene fra grunnlinjen og ut til 35 km er dårlig kartlagt, og det er således ikke grunnlag for å vurdere prospektiviteten i disse områdene. Det utelukkes imidlertid ikke at det kan være ressurser i bergarter av devon-, karbon- og permalder, da letemodeller fra disse periodene er fremtredende i området.

Figur 3.13 Områder som i dag antas å ha størst potensial for petroleumsressurser i Barentshavet.

Figur 3.13 Områder som i dag antas å ha størst potensial for petroleumsressurser i Barentshavet.

Kilde: Oljedirektoratet

3.4.3 Naturmiljø som grunnlag for verdiskaping

Den internasjonale Millennium Ecosystem ­Assessment, som ble utarbeidet for FN av et spesielt oppnevnt panel av vitenskapsfolk våren 2005, peker generelt på verdien av de varer og tjenester som økosystemene leverer samfunnet. Utgangspunktet for det globale prosjektet er erkjennelsen av at naturens varer og tjenester er avgjørende for velferd. Kunnskap om økosystemenes tilstand og utvikling samt om naturens samfunnsverdier utgjør en basis for en aktiv og bærekraftig forvaltning av naturressursene.

Figur 3.14 Lofoten

Figur 3.14 Lofoten

Kilde: Havforskningsinstituttet (Foto: Hans H. Stockhausen)

Turismen og reiselivet i de tre nordligste fylkene i Norge er basert på et naturmiljø som ikke kan kvantifiseres som en ressurs på samme måte som for andre næringer. Hurtigruta, Lofoten og Svalbard er begreper som er kjent langt utenfor Norges grenser. I tillegg til midnattssolen, kulturmiljøet knyttet til fiskeriene og naturmiljøet på land er attraksjonen og derved grunnlaget for verdiskaping i næringen knyttet til et rent og rikt havområde. Turistene trekkes til området for å fiske, spise sjømat og for å observere sjøpattedyr og fuglefjell. Havområdene og deres miljøverdier er således helt avgjørende for turist- og reiselivsnæringen. Sysselsettingen og den økonomiske verdien av reiseliv og turisme er av stor betydning og er nærmere beskrevet i kapittel 3.5.2 og 3.5.3.5.

3.4.4 Andre næringer

I tillegg til de direkte verdiene av fiskerinæringen og petroleumsnæringen vil utnyttelse av fiske- og petroleumsressurser ha ringvirkninger i landsdelen. Dette gjelder særlig i leverandørleddet, men også mer generelt, for eksempel for transport og i hotell- og restaurantbransjen. Disse ringvirkningene vil variere betydelig lokalt og regionalt og vil bli nærmere utredet gjennom et særskilt prosjekt under ledelse av Kommunal- og regionaldepartementet, jf. boks 3.3. Havområdet som en ressurs for sjøtransporten er beskrevet nærmere i kapittel 3.5.3.4.

3.5 Samfunns- og næringsforhold

3.5.1 Befolkning og bosetting

De tre nordligste fylkene i Norge hadde i perioden 1950–1982 jevn vekst i befolkningen. I årene 1982–2002 falt imidlertid befolkningen med 1,3 %, mens den på landsbasis økte med 10 %. De siste årene har befolkningsmengden vært stabil. Befolkningen er i dag på om lag 460 000. Det er særlig den konjunkturavhengige flyttebalansen (forholdet mellom tilflytting og fraflytting som igjen er styrt av høy- og lavkonjunkturer) som påvirker befolkningsutviklingen i Nord-Norge, ikke forholdet mellom antall fødte og døde, selv om fruktbarheten også har gått mer tilbake enn ellers i landet.

I forhold til 1980 har Nord-Norge i dag betydelig færre innbyggere mellom 20 og 29 år. Andelen her synker med tre prosentpoeng mer enn på landsbasis. Dette medfører en aldring av arbeidsstyrken. I tillegg har det foregått en sterk regional sentralisering. Tettstedsområder har hatt betydelig vekst i befolkningen, mens befolkningen i arealmessig betydelige områder utenfor tettsteder reduseres og aldres.

Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskriving viser at i perioden frem til 2020 vil tendensene til aldring av befolkningen og sentralisering av bosetting forsterkes dersom det ikke skjer betydelige endringer i rammene for samfunnsutviklingen i området. Befolkningsnedgangen og aldringstendensene er sterkere i Finnmark enn i Troms og Nordland.

3.5.2 Sysselsetting

Antallet sysselsatte i området har ikke forandret seg vesentlig siden 1980, og det totale antallet sysselsatte ligger på om lag 225 000. Nesten halvparten av de sysselsatte i Nord-Norge arbeider i offentlig sektor.

Figur 3.15 Oversikt over antall ansatte innenfor fiskeri- og havbruksnæringen i forhold til kommunens totale sysselsetting i de tre nordligste fylkene.

Figur 3.15 Oversikt over antall ansatte innenfor fiskeri- og havbruksnæringen i forhold til kommunens totale sysselsetting i de tre nordligste fylkene.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Det har imidlertid skjedd en betydelig forskyvning av sysselsettingen mellom ulike næringer med en halvering av antallet sysselsatte innenfor primærnæringene (fiske og landbruk) i løpet av perioden. Om lag 7 % av de sysselsatte arbeider nå i primærnæringene. Dette er fremdeles dobbelt så stor andel som i landet for øvrig. Antallet personer med fiske som hovedyrke var om lag 6000 i 2004, det vil si at om lag 2,5 % av de sysselsatte har fiske som hovednæring. I tillegg til dette er det om lag 1700 sysselsatte i akvakulturproduksjon og 4000 sysselsatte i fiskeindustrien, inklusive lakseslakterier, i de tre nordligste fylkene. Mange av arbeidsplassene i tilknytning til fiskeri- og havbruksnæringen, spesielt i Finnmark og Troms, ligger i områder som er definert som sårbare for ytterligere fraflytting, og er således fiskeriavhengige.

I tillegg skaper næringen betydelige arbeidsplasser i andre bransjer slik at det anslagsvis kan være opp mot 20 000 sysselsatte i tilknytning til fiskeri- og havbruksvirksomhet i de tre nordligste fylkene.

Når det gjelder tjenesteyting (varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet), har økningen i sysselsetting vært betydelig i perioden 1980–2004 på samme måte som i resten av landet som følge av en generell velstandsutvikling. I 2004 arbeidet om lag 16 % av de sysselsatte i denne næringen, og i reiselivet isolert sett utgjør sysselsettingen om lag 12 000 årsverk. Grovt sett kan man si at reiselivsnæringen omfatter 10 % av de sysselsatte i Nord-Norge, og den er relativt sett viktigere i Nord-Norge enn i landet generelt hvor om lag 8 % av de sysselsatte arbeider i næringen.

Sysselsettingen i petroleumsvirksomheten i området er i dag knyttet til Snøhvitfeltet som er under utbygging. Snøhvit-utbyggingen antas på sikt å gi 400–500 nye arbeidsplasser i Hammerfest, 160 av disse ved LNG-anlegget (Liquefied Natural Gas). I tillegg er det midlertidig sysselsetting både i forbindelse med utbyggingen og ved leteboringer i området. I ULB ble det etablert tre scenarier for mulig fremtidig petroleumsvirksomhet i havområdet. For Nord-Norge er det antatt at aktiviteten vil kunne gi mellom 1000 og 4000 årsverk innenfor de tre scenariene. I tillegg skaper næringen arbeidsplasser i andre bransjer. Virkningene vil kunne variere betydelig lokalt og er beheftet med stor usikkerhet. De er gjenstand for nærmere utredninger gjennom et prosjekt under ledelse av Kommunal- og regionaldepartementet.

Sjøtransport, særlig av gods som skal fordeles, er av stor betydning for kystsamfunnene i Troms og Finnmark. Antallet sysselsatte i forbindelse med skipstrafikk i de tre nordligste fylkene utgjorde gjennomsnittlig om lag 3300 personer i 2003.

Fiske og jordbruk, gjerne i kombinasjon med andre næringer, er også sentrale elementer i den samiske kulturen, og det antas at om lag 13 % av de sysselsatte med samisk bakgrunn har dette som sin hovednæring. Som i Nord-Norge for øvrig er andelen gått sterkt tilbake de siste 30 årene, og utviklingen med å finne andre næringsveier, særlig innen fiskeoppdrett og i tjenesteytende næringer som turisme, er tydelig. Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men både i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning – økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. I motsetning til andre primærnæringer er aktiviteten i den samiske reindriften i stadig fremgang. Videre har Nord-Norge den største andelen av både rein og reindriftsutøvere. Reindriften er også en viktig del av det materielle grunnlaget for den samiske kulturen. På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnloven og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter er Staten forpliktet til å ivareta grunnlaget for reindriften. Reindriften er svært arealkrevende på grunn av marginale beiteområder og på grunn av reinens behov for ulike sesongbeiter og flytteveier mellom dem. Arealmessige vurderinger på land omfattes ikke av denne meldingen, jf. kapittel 2.4.

Boks 3.3 Ringvirkninger på land

Regjeringen er opptatt av at aktivitetene i Barentshavet gir ringvirkninger på land. En viktig dimensjon i nordområdepolitikken og næringspolitikken er at Nord-Norge skal nyte godt av verdiene som høstes av naturressursene i form av arbeidsplasser, kompetanse og aktiviteter.

Det foreligger i dag en rekke utredninger og scenarier om utviklingen i nord:

  • Følgestudie for utviklingen av Snøhvitutbyggingen utført av Norsk institutt for by- og regionalforskning, Alta

  • Scenarier utført av ECON

  • Barlindhaug AS – Petroleumsvirksomhet i Barentshavet, utbyggingspespektiver og ringvirkninger

  • Ringvirkningsprosjektet i regi av Barentssekretariatet med faglige utredninger.

  • Hydros leverandørutviklingsprosjekt – blant annet leverandørundersøkelser på russisk og norsk side (Storvik & co as)

  • Innovasjon Norge har intensivert sitt arbeid for praktisk oppfølging av nordområdespørsmål.

  • Forskningsrådets nordområdesatsing

Kommunal- og regionaldepartementet vil starte et prosjekt for å kartlegge ringvirkningene på land av aktivitetene i Barentshavet. Prosjektet vil omhandle viktige næringer som fiskerinæringen og turisme i tillegg til oljerelaterte næringer. Tidligere arbeider vil bli gjennomgått som en del av dette prosjektet.

Som for Nord-Norge for øvrig er en meget stor andel av den samiske befolkningen ansatt i offentlig sektor. Nedbemanning i Forsvaret vil ha stor betydning for andelen offentlig ansatte i fremtiden.

Generelt sett er det ellers forventninger til en ytterligere økning av antallet ansatte i reiselivsnæringen frem mot 2020, mens antallet ansatte i primærnæringene forventes å reduseres ytterligere.

3.5.3 Den økonomiske betydningen av ulike næringer

3.5.3.1 Innledning

De ulike næringenes betydning i landsdelens økonomiske liv kommer ikke bare til uttrykk gjennom sysselsetting, men også gjennom andre indikatorer. Slike indikatorer kan være næringenes bruttoprodukt i nasjonalregnskapet, det vil si produksjonsverdi minus produktinnsats, eksportverdi eller næringenes omsetning. Det er imidlertid vanskelig å gi eksakte uttrykk for en nærings økonomiske betydning, og det vises til de fylkesvise nasjonalregnskapene som utarbeides årlig av Statistisk sentralbyrå for en samlet fremstilling av verdiskaping. Formålet her er å presentere nøkkeltall for næringene i landsdelen og de viktigste utviklingstrekkene.

3.5.3.2 Fiskeri og havbruk

Verdien av fiskebestandene er svært høy i et langsiktig perspektiv.

Kjernevirksomheten (fangst, oppdrett, foredling og grossist) i fiskeri- og havbruksnæringen hadde i 2004 et bidrag til BNP på 15,7 milliarder kroner og en omsetning på 49,6 milliarder. I tillegg til denne verdiskapingen i egen aktivitet ga fiskeri- og havbruksnæringens ringvirkninger bidrag til BNP på 14,5 milliarder og en omsetning på 36,2 milliarder og derved totalt et bidrag til BNP på 30 milliarder og en omsetning på 86 milliarder. Dette fordeler seg omtrent likt mellom direkte leveransevirkninger hos underleverandører og indirekte virkninger i næringslivet for øvrig.

Førstehåndsverdien av fisket (beløpet fiskeren får utbetalt for fangsten) med ilandføring i de tre nordligste fylkene var på om lag 4,3 milliarder kroner i 2005. I 1990 var verdien om lag 2 milliarder kroner i datidens kroneverdi. Førstehåndsverdien av aktiviteten har altså holdt seg trass i den sterke nedgangen i sysselsetting.

Fiskeoppdrett utgjorde om lag 3,9 milliarder kroner i 2004 for de tre nordligste fylkene. Omsetningen innen fiskeoppdrett er fremdeles svært konjunkturavhengig.

Samlet bruttoprodukt for fiske, fangst, fiskeoppdrett og fiskeforedling i 2002 for de tre nordligste fylkene var på om lag 4,8 milliarder kroner. Disse fordelte seg med om lag 2,4 milliarder for Nordland, 1,2 milliarder for Troms og 1,2 milliarder for Finnmark.

3.5.3.3 Petroleumsvirksomhet

Petroleumsvirksomheten er generelt viktig for den økonomiske veksten i Norge og finansieringen av det norske velferdssamfunnet. Petroleumsvirksomheten er den største næringen i Norge. I 2004 stod petroleumssektoren for 21 prosent av den totale verdiskapingen i landet og nesten 50 prosent av Norges eksportverdi. Målt i kroner var netto kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten på 383 milliarder kroner i 2005. I tillegg til betydelige inntekter til Staten har petroleumsaktiviteten i andre landsdeler erfaringsmessig medført omfattende lokal verdiskaping.

Oljedirektoratet anslår at de totale ressursene i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten kan utgjøre om lag 1 milliard Sm3 oljeekvivalenter (o.e). Med en pris på 300 kroner/fat o.e. representerer dette verdier for om lag 1900 milliarder kroner. Ressursene og verdiene kan være betydelig høyere eller lavere avhengig av ressursgrunnlaget og utviklingen i olje- og gassprisene.

I forbindelse med ULB ble det utarbeidet ulike scenarier for utviklingen i aktivitetene i utredningsområdet. Under scenariet «middels aktivitetsnivå» vil bruttoinntektene, med prisforutsetninger som forutsatt i nasjonalbudsjettet for 2006, være 700 milliarder kroner. Produksjonen i scenariet strekker seg over en førtiårsperiode. Gjennomsnittlig for førtiårsperioden er det en årlig bruttoinntekt på 17,5 milliarder kroner. Da er ikke utvikling og produksjon fra mulige funn med oppstart etter 2020 inkludert. Målt i bruttoinntekter kan petroleumsaktivitetene dermed bli en næring med stor betydning for Nord-Norge. Petroleumsvirksomheten på norsk sokkel har historisk sett gitt opphav til særlig god lønnsomhet utover normal avlønning av arbeidskraft og realkapital. Dette kan trekkes inn gjennom beskatning og på denne måten komme fellesskapet til gode. I tillegg til de direkte verdiene av petroleumsnæringen vil det måtte forventes ringvirkninger i landsdelen, særlig i leverandørleddet, men også mer generelt, for eksempel i hotell- og restaurantbransjen. Disse ringvirkningene vil variere betydelig lokalt og regionalt og vil bli nærmere utredet gjennom et særskilt prosjekt under ledelse av Kommunal- og regionaldepartementet, jf. boks 3.3.

3.5.3.4 Sjøtransport

Sjøtransporten er særdeles viktig for kystsamfunnene i Nordland, Troms og Finnmark og tar den største andelen av gods som skal fordeles internt i landsdelen. Enkelte områder i Nord-Norge er helt avhengig av sjøtransport for at aktiviteten i området skal fungere på en normal måte, noe som gjelder både for gods og passasjerer. I St.meld. nr. 24 (2003–2004) om nasjonal transportplan er dette utdypet nærmere.

Trafikken i området følger hovedsakelig fire hovedstrømmer, jf. figur 3.16:

  1. En trafikkstrøm går i indre lei. Hurtigruta, fiskefartøy på veg langs kysten, lokal, regional og nasjonal gods- og passasjertrafikk er noen eksempler på skip som benytter indre lei. I cruisesesongen seiler også hoveddelen av cruiseskipene indre lei langs kysten. Det er også en betydelig internasjonal godstrafikk som benytter indre lei.

  2. En annen trafikkstrøm i området går i beltet mellom grunnlinjen og territorialgrensen. Det er hovedsakelig fraktfartøy som seiler her. Det er en helt klar tendens at de minste skipene med lengde under 100 meter seiler nærmest kysten. De minste skipene går ofte inn til de offentlige og private havneterminalene i området. Fraktfartøy større enn 100 meter seiler hovedsakelig til og fra Nordvest-Russland. Tømmertransport antas å utgjøre den største andelen av denne transporten, men annen stykkgods- og tørrbulktransport er også fremtredende.

  3. Tankskip som seiler til og fra Nordvest-Russland, seiler om lag 12 nautiske mil fra kysten, det vil si like ved eller på utsiden av territorialgrensen. På strekningen Vardø til Nordkapp er det fastsatt påbudte seilingsleder innenfor norsk territorialgrense. Disse ligger så nær opp til territorialgrensen som praktisk mulig og etablerer en påbudt minimumsavstand fra kysten for kategorier av fartøy med stort miljømessig skadepotensial. Påbudet er ikke til hinder for at fartøy kan seile lengre fra kysten, utenfor territorialgrensen.

  4. Sjøtransporten til og fra Svalbard domineres av trafikk med fiskefartøy. Fiskefartøyene går svært sjelden til land på Svalbard. I tillegg til fiskeriaktiviteten genererer gruveaktiviteten på Svalbard skipstrafikk. En stor del av cruiseskipene som seiler indre lei på vei nordover, besøker Svalbard. De begynner som oftest overseilingen fra siste destinasjon i Tromsø eller Nordkapp. Skipene seiler slik at de returnerer til den motsatte av disse to havnene. Det betyr eksempelvis at cruiseskipene som seiler ut fra Tromsø, returnerer til Nordkapp og følger indre lei på vei sørover. På tur eller retur Svalbard seiler de ofte nær Bjørnøya.

Jernmalmen fra Kiruna i Sverige, som fraktes med jernbane til Narvik og videre med skip langs kysten, utgjør også en betydelig del av frekvensen og godsmengdene for sjøtransport ut av området. Denne skipstrafikken tangerer sørspissen av forvaltningsområdet.

Figur 3.16 Kart over transportårene i området med unntak av fiskefartøy.

Figur 3.16 Kart over transportårene i området med unntak av fiskefartøy.

Kilde: Kystdirektoratet

Det er ventet en betydelig vekst i transporten av petroleumsprodukter til sjøs i nordområdene. I 2004 ble det utskipet 12 millioner tonn på om lag 290 tankskip fra Nordvest-Russland. Petroleumstransporten fra Russland forventes å øke til 36 millioner tonn i 2015. Dersom planene om en rørledning fra Sibir til Murmansk realiseres, forventes petroleumseksporten fra Murmansk å øke til 150 millioner tonn per år etter 2015. I dag utføres oljetransporten fra Russland med oljetankere som har en lastekapasitet på mellom 15 000 og 100 000 tonn. Frem mot 2015 forventes et betydelig innslag av tankskip med en lastekapasitet på 300 000 tonn.

Norge er representert i de fleste store skipsfartsmarkeder som blant annet tank, bulk, kjemikalier og LNG (nedkjølt gass). I tillegg er norske selskaper blant de ledende innen flere offshoremarkeder. Norge har etter USA den største maritime offshorenæringen i verden. Grunnlaget for denne posisjonen har vært naturressurser og klimatiske forhold på norsk sokkel kombinert med kompetanse utviklet på grunnlag av de maritime næringene. Ikke minst har høyt kvalifiserte designere, utstyrsleverandører og god kompetanse og erfaring blant sjøfolk samt velfungerende finansielle miljøer hatt stor betydning for denne utviklingen. Denne kompetansen vil være viktig i utviklingen av aktivitet i Barentshavet. Dette må ses i sammenheng med den generelle utviklingen i retning av stadig strengere miljøkrav for sjøtransporten for å sikre den som miljøvennlig transportmåte.

Verdien av sjøtransporten i området er vanskelig å estimere som følge av næringens internasjonale karakter og et ufullstendig datagrunnlag. I tillegg til inntekter fra fiskeriene og nasjonal godstransport som kommer hele landet til gode, kommer internasjonal cruisetrafikk. Det må antas at de samlede inntektene er betydelige, men at en stor andel ikke direkte kan tilordnes virksomhet i de nordligste fylkene.

3.5.3.5 Reiseliv

Den totale reiselivsbetingede omsetningen i de tre nordligste fylkene, inkludert transport, utgjorde 11,8 milliarder kroner i 2004, mens hotell- og restaurantvirksomhet isolert sett hadde en omsetning på om lag 3,8 milliarder kroner (2002). Den relative betydningen av omsetningen i reiselivet har generelt økt de siste 20 årene, men er konjunkturavhengig med perioder med tilbakegang avhengig av internasjonale forhold, for eksempel etter angrepene i USA den 11. september 2001. Det er forventninger til at omsetningen skal kunne økes betydelig, blant annet knyttet til opplevelsesreiser, i perioden frem til 2020. Reiselivsbransjen er generelt mer omfattende i Nordland enn i Troms og Finnmark.

Hotell- og restaurantvirksomhet hadde et bruttoprodukt på om lag 2 milliarder kroner i de tre nordligste fylkene i 2002.

Til forsiden